1. Introduksjon
Selv om Norge ikke er medlem av Den Europeiske union (EU), er Norge gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innføre store deler av EUs lovgivning. Avtalen gir norske næringsdrivende tilgang til EUs indre marked og gir nordmenn muligheten til å arbeide i andre EU/EØS-stater. Dette innebærer samtidig at Norge må innføre en rekke lover og regler vedtatt av EU. EUs rettsakter, og hvordan de påvirker norsk lovgivning reiser spørsmål om Norges suverenitet og konsekvensene de innebærer for norsk rettspraksis.
Formålet med artikkelen er å belyse hvordan den juridiske prosessen starter i EU og avsluttes i norsk rett. Artikkelen vil ta særlig sikte på hvordan EØS-retten påvirker norsk rettsanvendelse. Artikkelen vil ikke inkludere EU og EFTA institusjonenes struktur, men vil likevel nevne sentrale institusjoner. For en grundigere gjennomgang av institusjonene, kan du lese mer om dette her.
1.1 Den videre fremstilling
Det vil hovedsakelig blir redegjort for EUs lovgivningsprosess (pkt. 2) og EØS-rettens gjennomslagskraft i nasjonal rett (pkt. 3) Avslutningsvis vil det reises noen spørsmål rundt EØS-rettens gjennomslagskraft i norsk rett (pkt. 4).
2. Lovgivningsprosess: Fra EU til norsk rett
Figur I: Illustrasjon av prosessen i EU og EØS/EFTA. Fra utforming av forslag til gjennomføring.
2.1 Steg 1: Prosessen starter med EU-forslag
2.1.1 Første fase: Kommisjonen fremmer lovforslag
EUs lovgivningsprosess er omfattende og involverer flere institusjoner som samarbeider for å vedta lover som gjelder i hele EU. Den alminnelige lovgivningsprosessen fremgår av TEUV art. 294, som fastsetter at Kommisjonen kommer med lovforslag, og at Europaparlamentet og Rådet har endringsadgang. Europakommisjonens enerett er ment å sikre at lovforslagene reflekterer det helhetlige fellesskapet, i motsetning til nasjonale særinteresser.
I denne fasen legger Europakommisjonen ut en «Call for evidence» (forespørsel om informasjon) for å hente innspill til utvikling av nytt lovforslag. Selv om Kommisjonen formelt sett har initiativretten, er mange av forslagene en oppfølging av internasjonale forpliktelser eller innspill fra medlemsstatene. Her sikrer EØS-avtalens artikkel 99 at Norge har adgang til å delta i ekspertgrupper og komiteer under Kommisjonen, i saker som gjelder EUs indre marked. Ekspertgruppene og komiteene fra EØS og EFTA kan delta og gi innspill, men de har ingen formell innflytelse på beslutningene, i tråd med Norges reaktive rolle i forholdet til EU (jf. NOU 2012:2 kap. 9, s. 164 flg.).
2.1.2 Andre fase: Klarering med Europaparlamentet og Rådet
Etter Kommisjonen har fremmet et lovforslag, behandles forslaget av Europaparlamentet og Rådet. Her starter den formelle lovgivningsprosessen. Parlamentet representerer innbyggerne i EU, mens Rådet består av representanter fra medlemslandenes regjeringer. Begge organene må komme til enighet om lovforslaget gjennom forhandlinger og endringer, før det kan vedtas.
Denne prosedyren, kalt den alminnelige lovgivningsprosedyren, er oppdelt i tre faser: (i) første behandling/lesning, (ii) andre behandling/lesning) og (iii) forliksfasen jf. TEUV art. 294. Prosedyren kan avsluttes etter første behandling dersom det oppnås enighet. Når Rådet og Europaparlamentet er enige, er forslaget vedtatt.
Dersom Europaparlamentet og Rådet ikke blir enige etter første behandlingsrunde, går saken videre til en såkalt triologiforhandling. Dette er en uformell forhandling mellom representanter fra Kommisjonen, Parlamentet og Rådet, for å finne et kompromiss (Europalov, u.å.).
2.2 Steg 2: Beslutning: EU-forslag vedtatt og publisert
2.2.1 EØS/EFTA-statene diskuterer EØS-relevans og innlemmelse
Når både Europaparlamentet og Rådet har godkjent et lovforslag, vedtas loven formelt og blir publisert i Den europeiske unions tidene, en offisiell publikasjon som gjør loven juridisk bindende for alle EUs medlemsland. Kommisjonen sammen med EU-domstolen vil overvåke implementeringen av loven i medlemslandene for å sikre at den blir fulgt opp jf. TEU artikkel 17.
Dette medfører et behov for at Norge vurderer om vedtaket er av EØS-rettslig betydning. Det vil si at EØS/EFTA-statene diskuterer i fellesskap om EU-rettsakten i sin helhet eller delvis faller utenfor avtalens virkeområde, i tillegg til å diskutere hvordan EU-rettsaktene skal eventuelt innlemmes i EØS-avtalen. I enkelte tilfeller vil det bli fremmet forslag om tilpasningstekster og unntaksbestemmelser (Europalov, u.å.).
2.2.2 EØS/EFTA utarbeider utkast til EØS-komitebeslutning
EØS/EFTA-statene vil videre utarbeide et felles utkast til EØS-komitebeslutning om innlemmelse av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen. Utkastet blir deretter oversendt til Europakommisjonens generalsekretariat for klarering. Generalsekretariatet vil rådføre seg med Kommisjonens avdelinger, men hvis EFTA/EØS-siden ber om tilpasninger eller unntak til rettsreglene, må saken også legges frem for Rådet jf. EØS-avtalen art. 102. Dette må skje før EU-sidens standpunkt er klart, og saken eventuelt kan settes på EØS-komiteens dagsorden.
Når EØS-komiteen er enige om en rettsakt er EØS-rettslig relevant og skal innlemmes i avtalen, skal EØS-komiteen treffe beslutning om «endring i et vedlegg [...] så nær som mulig i tid etter at [EU] har vedtatt tilsvarende nytt regelverk» jf. EØS-avtalen art. 102 nr. 1. Hensynet bak regelen er å sørge for at EØS-retten ensartet følger EU-retten. Om mulig skal EØS-komiteen sørge for at også iverksettelse av rettsakter skal skje samtidig i EU og EØS.
2.3 Steg 3: Innlemmelse av EØS-regelverk
2.3.1 Nasjonale prosedyrer: Norge
Det er EØS-komiteen som må fatte en beslutning om å innlemme en ny EU-rettsakt i EØS-avtalen. Det er først etter denne beslutningen er tatt at en rettsakt kan bli gjennomført i norsk rett gjennom lov- eller forskriftsvedtak. Da blir rettsakten gjeldende for norsk rett, jf. EØS-avtalen art. 103.
De fleste av rettsaktene kan gjennomføres av Regjeringen og forvaltningen. Rettsakter som medfører behov for lovendring, økonomiske forpliktelser eller er av «særlig viktighet», må imidlertid godkjennes av Stortinget før EØS-komiteens beslutning om innlemmelse kan tre i kraft jf. Grl. § 26 (2).
2.3.2 Parlamentprosedyre
Saker som trenger lovendring i Norge, eller som er av særlig nasjonal viktighet, kan trenge parlamentssamtykke i ett eller flere av EFTA/EØS-landene jf. EØS-avtalens art. 103. Dette må skje før EØS-komiteens beslutning blir rettskraftig. Hvis Norge tar slikt forbehold, vil regjeringen fremme en proposisjon til Stortinget og be om samtykke til EØS-komitebeslutningen. Hvis saken trenger lovendring, fremmes det ofte en kombinert lov- og samtykkeproposisjon. (Europalov, u.å.).
Dersom flere EFTA/EØS-land har tatt forbehold om parlamentssamtykke, trer EØS-beslutningen først i kraft når alle disse landene har gitt beskjed om (notifisert) at prosedyrene er gjennomført.
3. Steg 4: EØS-rettens gjennomslagskraft i nasjonal rett
3.1 Det dualistiske prinsipp
Når rettsaktene endelig vedtas i EU, får de direkte virkning i alle EUs medlemsland jf. TEU art. 5. Rettsaktene får også forrang over annen relevant nasjonal lovgivning. Dette er imidertid ikke tilfellet for Norge. Når EØS-komitebeslutningen har tredd i kraft, må de tilknyttede direktivene og forordningene, og også enkelte beslutninger ('decisions'), gjennomføres i nasjonal rett jf. EØS-avtalen art. 3. Dette er fordi Norge er en dualistisk rettsorden, som vil si at nasjonale myndigheter må inkorporere eller aktivt/passivt transformere en internasjonal rettsakt før den kan bli gjort gjeldende i nasjonal rett. Sagt med andre ord, må EØS-retten gjennomføres for å få internrettslige virkninger jf. EØS-avtalen protokoll 35. Rettsaktenes direkte virkning og forrang i EU-retten, gjelder dermed ikke i EØS-rettslig sammenheng.
For at EØS-avtalen skal kunne holde tritt med den stadige utviklingen av lovgivning i EU, må utgangspunktet være at EØS-avtalen skal tolkes slik den til enhver tid er gjennomført. Hvis ikke, ville det virke i strid med formålet om tilgang til det indre marked på like vilkår som EUs medlemsland jf. EØS-avtalen forord, art. 1.
Suverenitetsprinsippet er også grunnleggende for å forstå hvorfor prinsippet om direkte virkning ikke er utbredt i EØS-retten. Prinsippet innebærer at det er staten med sin grunnlovskompetanse som har enerett til å gi lover i den interne retten. Staten velger også om en skal forplikte seg til andre stater og rettssystemer, hva forpliktelsene skal innebære og hvilken virkning disse forpliktelsene skal ha i den interne retten.
Prinsippet om direkte virkning er likevel omdiskutert med hensyn til hvor langt domstolene skal tolke og presumere nasjonale regler å være i samsvar med folkerettslige forpliktelser. Dette vil bli grundigere redegjort for i punkt 3.2 og 3.3. Dersom suverenitetsprinsippet ses i lys av intensjonen om et ensartet og homogent EØS, vil det fort oppstå et prinsipielt problem. Sejersted beskriver situasjonen slik: «The EEA Agreement is fundamentally an attempt to do the impossible: to combine formal sovereignty for EFTA states with actually ceding power to the EU».
3.1.1 Ulike implementeringsformer
For at en EØS-rettsakt skal gjøres til gjeldende rett, må den implementeres i norsk rett. Dette kan skje på tre måter: (i) aktiv transformasjon (gjengivelse), (ii) inkorporasjon (henvisning), eller (iii) passiv transformasjon (konstatering av rettsharmoni). EØS-avtalen artikkel 7, bokstav a og b, angir rammeverket for implementering av henholdsvis direktiver og forordninger. Lovgiver har større skjønnsmargin ved implementeringen av direktiver, som er retningsgivende (tenk 'direction'), mens forordninger er bindende i sin helhet (tenk 'formaning'). Dette skillet illustreres i teorien ved at forordninger innlemmes som en del av nasjonal rett gjennom inkorporasjon (rettsenhet), mens direktiver implementeres ved aktiv eller passiv transformasjon for å oppnå rettsharmoni.
Aktiv transformasjon er når lovgiver gjengir den aktuelle rettsakten i en eller flere lov(er) eller forskrift(er). Dette kan gjøres ved at en forordning eller et direktiv blir gjengitt i norsk regelverk, som for eksempel digitalytelsesloven av 17. juni 2022 nr. 56. Denne loven er laget på bakgrunn av EU- direktiv (EU) 2019/770, med enkelte nasjonale justeringer.
Med inkorporasjon, eller henvisning, menes når lovgiver henviser til den aktuelle rettsakten i lov eller forskrift. Et klart eksempel er (EF) nr. 261/2004 om flypassasjerers rettigheter ved forsinkelser, innstillinger, mv. Denne forordningen ble inntatt som en henvisningsparagraf i en norsk forskrift jf. luftfartsloven § 10-42 (1). I slike tilfeller er det ikke nødvendig å lage en helt ny lov.
En siste mulighet er passiv transformasjon. Dette skjer når en rettsakt allerede er gjeldende rett, og gjeldende rett anses å være minst like god som rettsakten. For eksempel kan direktiv 89/391/EØF om arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassen anses som innlemmet i norsk rett, uten at det nødvendigvis krever nye lovbestemmelser. Dette er fordi norsk arbeidsmiljølov allerede gir tilsvarende beskyttelse for arbeidstakere. På denne måten er formålet om rettsenhet i EU/EØS ivaretatt.
Først når EU-rettsaktene er gjennomført i norsk rett, vil bestemmelsene gjelde overfor norske borgere og juridiske personer. Bestemmelsen pålegger ikke bare statene å gjennomføre alle forpliktelser, men også avstå fra tiltak som kan sette avtalens målsetting i fare. For å unngå at dette skjer, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) myndighet til påse at gjennomføringen skjer innen rimelig tid jf. ODA art.5.
3.1.2 Ikke-gjennomført EØS-rett
EØS-rett som er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg gjennom beslutninger fra EØS-komiteen, men som likevel ikke er blitt implementert i norsk lov, har en spesiell rettslig status. Selv om disse direktivene og forordningene er folkerettslig bindende for Norge, mangler de direkte gjennomføring i det norske rettssystemet. EFTA-domstolen og Norges Høyesterett har imidlertid slått fast at ikke-implementert EØS-rett fortsatt skal tolkes EØS-konformt, jf. Karlsson-saken (E-4/01) avsnitt 28. Dette understreker at norsk rett alltid må forsøke å være i tråd med EØS-forpliktelsene. For eksempel dersom et direktiv om miljøbeskyttelse ikke er gjennomført, kan en domstol likevel anvende strengere miljøkrav. Dette er for å sikre at Norge oppfyller sine avtalerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen jf. VCLT art. 26 («pacta sunt servanda»). Med andre ord, kan en i slike tilfeller si at EØS-rettens grunnleggende avtalerettslige karakter er fremtredende.
Videre krever EØS-retten ikke nødvendigvis direkte forrang over nasjonal rett, men EFTA-statene har mulighet til å gi EØS-retten en sterkere stilling dersom det anses hensiktsmessig. Et eksempel på denne sektormonistiske tilnærmingen finnes i straffeloven § 2. Loven tillater at man i straffesaker kan påberope seg en EØS-forordning til sitt forsvar, selv om denne ikke er implementert i norsk rett.
3.2 Tolkningsprinsipper
Når EØS-retten er gjennomført i norsk rett utgjør den en integrert del av norsk rett. EØS-loven § 2 regulerer de tilfellene det oppstår direkte konflikt mellom EØS-rettslige forpliktelser og andre norske lov- og forskriftsbestemmelser. Dersom det oppstår en konflikt mellom nasjonal rett og EØS-rett, skal EØS-rettslige forpliktelser gå foran norsk rett. Bestemmelsen forutsetter at den aktuelle konflikten ikke kan løses gjennom tolkning, og at man derfor er nødt til å gi en av bestemmelsene forrang.
Norske tolkningsregler er imidlertid ikke de eneste mekanismene som kan løse konflikter mellom norsk rett og EØS-rett.
3.2.1 EØS-konform tolkning
Prinsippet om EØS-konform tolkning pålegger EØS-statenes domstoler å tolke nasjonal lovgivning i samsvar med EØS-retten, så langt det lar seg gjøre. Dette tolkningsprinsippet, hentet fra EU-domstolens praksis, ble tydeliggjort i EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-01 Straffesak mot A. Dommen la spesielt vekt på to sentrale momenter: For det første er prinsippet en henvisning til nasjonale rettskildeprinsipper som anvendes for å sikre en tolkningsmetode som er forenlig med EØS-retten, jf. dommens uttalelse om «the interpretative methods recognised by national law». For det andre understreker domstolen at det foreligger en plikt til å anvende nasjonale rettskildeprinsipper «as far as possible» for å unngå motstrid, jf. avs. 28.
Begrunnelsen for EØS-konform tolkning som EFTA-domstolen formulerte her er forankret i målsetningene til EØS-avtalen, lojalitetsplikten i artikkel 3 og gjennomføringsplikten i artikkel 7. I Norge er dette prinsippet lovfestet i EØS-loven § 1, som fastslår at EØS-avtalens regler «gjelder» i norsk rett. Selv om EØS-konform tolkning innebærer et metodisk krav til norske domstoler, betyr det ikke nødvendigvis at prinsippet skal forstås helt likt som i EU-retten. EFTA-domstolen har likevel i stor grad brukt formuleringer fra EU-domstolen og skapt en parallell forpliktelse til å tolke nasjonal lov i tråd med EØS-retten, begrenset av nasjonale rettskildeprinsipper. Dersom det finnes flere tolkningsalternativer, skal en derfor prioritere en EØS-konform fortolkning så langt de nasjonale rettskildene tillater dette.
Det må likevel understrekes at prinsippet om EØS-konform tolkning bare er en av mekanismene som kan løse konflikter mellom norsk rett og EØS-rett. Mange direktivforpliktelser er uklare og kan tolkes på̊ flere måter. Ved gjennomføringen er det heller ikke gitt at det foreligger praksis fra EU-domstolen som avklarer innholdet i de aktuelle bestemmelsene. Lovgiver og enhver rettsanvender må̊ derfor ofte ta et valg mellom flere alternativer.
3.2.2 Presumsjonsprinsippet
Et sentralt prinsipp i folkeretten er presumsjonsprinsippet. Prinsippet legger til grunn at norsk rett presumeres for å være i samsvar med folkerettslige forpliktelser. Det fremgår av Ot.prp.nr.79 (1991-1992) s. 4-5 at «bestemmelser i lover og forskrifter lar seg ofte forstå på flere alternative måter. Presumsjonsprinsippet vil føre til at man søker å unngå tolkningsalternativer som fører til et folkerettsstridig resultat».
I de tilfeller EØS-rettigheter som angår private rettigheter kommer i konflikt med nasjonal lov, trer presumsjonsprinsippet inn for å sikre EØS-rettens gjennomslag. Det betyr at rettsanvenderen skal bruke alle tilgjengelige tolkningsmetoder for å harmonisere nasjonal lov med folkeretten, selv innenfor en dualistisk tilnærming. I de tilfeller der nasjonal lov ikke dekker et bestemt område, må loven tolkes i samsvar med folkeretten.
Etter sin ordlyd tilsier presumsjonsprinsippet at norsk rett presumeres å være i samsvar med folkeretten «så vidt mulig» / «så langt som mulig» jf. Rt. 2000 s. 1811 Finanger I. Formuleringen fra Høyesterett er identisk med den standardformuleringen av prinsippet om EU-/EØS- konform tolkning utledet fra henholdsvis EU- og EFTA-domstolens praksis (jf.«as far as possible»). I likhet med «as far as possible» markerer «så vidt mulig» / «så langt som mulig» at det går en grense for hvor langt domstolene kan tolke en bestemmelse.
3.2.3 Finanger I
Rt. 2000 s. 1811 Finanger I er en sentral dom som illustrerer rekkevidden av presumsjonsprinsippet og EØS-konform tolkning. Saken handler om en kvinnelig bilpassasjer, Veronika Finanger, som satt på med en beruset sjåfør og ble ufør i ulykken som oppsto. Høyesterett vurderte hvorvidt bilansvarsloven § 7 var i strid med gjeldende EU-direktiv.
Presumsjonsprinsippet blir i dommen sagt å nå sin ytterste grense som tolkningsprinsipp der en EØS-konform tolkning ville innebære en tolkning contra legem av norsk rett. I de tilfeller der motstriden er så klar at den ikke gir rom for en tolkning av om den norske rettsregelen i tråd med de folkerettslige forpliktelsene, vil altså presumsjonsprinsippet ikke komme til anvendelse. Resultatet vil da være at den norske rettsregelen gis forrang fremfor den direkte motstridende EØS-rettslige bestemmelsen. Noe annet ville være i strid med suverenitetsprinsippet.
Høyesterett åpner implisitt opp for at prinsippet om EØS-konform tolkning kan strekke seg videre enn nasjonale tolkningsprinsipper, selv om dette ikke utfordrer Stortingets forutsetning om at EØS-avtalen ikke skal innebære direkte virkning eller overnasjonalitet. Flertallet bemerket at det «ikke er holdepunkter for at prinsippet om direktivkonform fortolkning slik det er utviklet i EU-retten, går lenger enn presumsjonsprinsippet i norsk rett» og fant derfor «ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om prinsippet om direktivkonform fortolkning i EØS-retten går like langt som i EU-retten» jf. side 1829. Terminologien «lenger enn»/«like langt» gir en anvisning på at rekkevidden av de to prinsippene må̊ sammenliknes. I dette ligger det en forutsetning om at prinsippene om EU/EØS-konform tolkning kan gå lenger enn nasjonale rettskildeprinsipper.
4. Hvor mye gjennomslagskraft har EØS-rett i norsk rett?
Finanger I har lagt føringer for at norske domstoler skal tilstrebe en EØS-konform tolkning innenfor rammen av presumsjonsprinsippet i norsk rett. Spørsmålet er så om praksis gir grunnlag for en fornyet vurdering av hva prinsippene om EU/EØS-konform tolkning krever av nasjonale domstoler, herunder om de går «lenger» enn presumsjonsprinsippet i norsk rett, slik Høyesterett avviste i Finanger I. Dette reiser viktige spørsmål om hvor mye rom det egentlig er for nasjonal tolkning av EØS-regler.
Et eksempel som belyser dette, er HR-2016-2554-P Holship. Høyesterett understreker i dommen betydningen av etableringsretten for tilgang til det indre marked. I avsnitt 70 viser Høyesterett til at Grunnloven § 92 pålegger norske domstoler å sikre etterlevelse av menneskerettighetene på det nivået de er implementert i norsk rett. Dette uten at bestemmelsen selv fungerer som en inkorporasjonsbestemmelse. Samtidig blir det påpekt i avsnitt 86 at det er viktig å finne en rimelig balanse mellom rettighetene etter Grunnloven, menneskerettighetene og EØS-retten. Vurderingen bør nemlig ikke avhenge av hvilket regelsett man starter med.
Inkorporasjon garanterer likevel ikke alltid rettsenhet. Et eksempel på dette er folketrygdloven (ftrl.) § 4-2. Hovedregelen er at stønadsmottakeren må ha bosted i Norge for å motta dagpenger. Bestemmelsens annet ledd viser til at det kan gjøres unntak fra dette i forskrift. FOR-1998-09-16-890 § 1-7 henviser riktignok til at et slik bostedskrav ikke kan oppstilles jf. FOR 883/2004 art. 7. Den nå velkjente NAV-skandalen (HR-2021-1453-S) viser til at dette har medført tolkningsfeil til tross for at ftrl. § 1-3a første ledd første komma stadfester at forordningen er inkorporert i norsk rett.
Spørsmålet så er om det er tilstrekkelig rom for nasjonal tolkning av EØS-rettens bestemmelser. Fredriksen (2022) argumenterer for at EUs sekundærlovgivning i økende grad består av direktiver som setter konkrete krav til nasjonale myndigheter. Hensynet til rettsharmoni tilsier at dette innskrenker adgangen til å velge mellom tolkningsalternativer. Dette kan igjen svekke rommet for nasjonal tilpasning. I mange tilfeller må norske domstoler nærmest tolke nasjonale regler i tråd med EØS-rettens krav, selv om de ikke nødvendigvis er i samsvar med nasjonal lovgivning. For eksempel kan norsk lov forby virksomhet som bryter med nasjonale helsekrav. EØS-retten, på sin side, beskytter derimot fri bevegelighet for tjenester, og gir næringsdrivende rett til å operere på tvers av landegrenser. Norske domstoler kan da bli tvunget til å tolke nasjonal lovgivning i tråd med EØS-retten, slik at nasjonal helsepolitikk må vike for å overholde EØS-rettens regler om fri bevegelighet.
Det finnes også argumenter for at denne utviklingen kan ha innvirkning på folkesuvereniteten, slik det fremgår av Grunnloven § 49 (1), som slår fast at det er Stortinget som har den lovgivende makt i Norge. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt EØS-rettens gjennomslagskraft svekker nasjonal beslutningsmyndighet. Særlig fordi Norge kun har deltagelsesrett, ikke stemmerett, i EUs lovgivningsprosess. Grindheim (2021) påpeker at «den norske befolkningen har aldri blitt gitt anledning til å si sin mening om EØS-avtalen gjennom en folkeavstemning.». Dette innebærer at norske borgere i praksis ikke har mulighet til å påvirke lovgivningen som Norge er forpliktet til å følge. Noen vil kunne påpeke at lav valgdeltakelse i EU-parlamentet kan gjøre at folk reelt sett ikke er representert i beslutningsprosessen som påvirker norsk rett.
Denne utviklingen reiser viktige spørsmål om balansen mellom nasjonal rett og EØS-rettens innvirkning på norsk lovgivning, og hvordan dette kan påvirke både suverenitet og beslutningsprosesser i Norge. Dette er spørsmål som angår ikke bare lovgiver, men også rettsanvendere flest.
Bibliografi
Fredriksen, H. H. & Mathisen, G. (2022). EØS-rett (4. utg.). Fagbokforlaget.
Fasting, M. (2021). Norge i EU-indre marked og EØS-avtalens betydning for norske interesser [PDF]. Civita. https://civita.no/content/uploads/2021/08/Norge-i-Eu-indre-marked_.pdf
Comments