top of page
Forfatterens bildeSimen Aarhus Meiler

Konstitusjonell sedvanerett

 

1. Innledning

1.1 Innledende betraktninger

Konstitusjonell sedvanerett er et rettsgrunnlag på forfatningsrettens område som gir adgang til å danne, endre eller fravike rettsregler av Grunnlovs rang (lex superior), uten grunnlovsendring etter Grunnloven § 121 (heretter Grl.). Det rettslige grunnlaget er ulovfestet, og formet av de konstituerte makters praksis, dvs. Stortinget, regjeringen og domstolene. Konstitusjonell sedvanerett har hatt stor betydning i norsk statsforfatningsrett gjennom 1900-tallet, rettskildens rolle i dagens rettstilstand må derfor forstås i lys av 1900-tallets samfunnsmessige behov. Eksempelvis ble sentrale statsrettslige ordninger som domstolenes prøvelsesrett, regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget og kompetansen om mistillitsvedtak forankret i konstitusjonell sedvanerett.

 

På et overordnet plan har konstitusjonell sedvanerett bidratt med en dynamisk utvikling av statsforfatningsretten, noe som utvilsomt har effektivisert den norske konstitusjonen. På den andre siden kan det medføre noe uforutsigbarhet ved et lex superior rettsgrunnlag som ikke fremgår av skrevne rettsregler. Lex superior er et rettslig prinsipp som rangerer rettskilder etter trinnhøyde. Prinsippet innebærer at rettskilder av høyere trinnhøyde går foran kilder av lavere trinnhøyde ved motstrid. Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett har høyeste trinnhøyde i det norske rettssystemet. Grunnlovs rang medfører også beskyttelse mot at rettsregelen endres av lov eller vedtak av lavere rang. Endring av konstitusjonell sedvanerett krever derav ny konstitusjonell sedvanerett, eller grunnlovsvedtak, jf. Grl § 121. 

 

1.2 Artikkelens formål, avgrensninger og den videre fremstillingen

Formålet med artikkelen er å fremstille en studentrettet presentasjon av konstitusjonell sedvanerett. Det tas forbehold mot en fullstendig fremstilling, da søkelyset bærer preg av et overordnet perspektiv. Artikkelen avgrenses mot dagsaktuell sedvanedannelse, derav Acer II dommen.

 

Artikkelen vil redegjøre for konstitusjonell sedvanerett med en gjennomgang av vilkår og rangspørsmålet (pkt. 2), deretter vil artikkelen ta en teoretisk og drøftende innfallsvinkel (pkt. 3). Videre tar artikkelen sikte på to eksempler på konstitusjonell sedvanerett i dagens rettstilstand (pkt. 4). 

 

1.3 Begrepet – konstitusjonell sedvanerett

Konstitusjonell sedvanerett er et begrep som behøver nærmere presisering. Rent språklig kan begrepet deles opp i «konstitusjon» og «sedvanerett». I det følgende skal begrepene defineres.

 

En konstitusjon, også brukt synonymt med forfatning, «er en rettslig ordning som danner grunnlaget for hvordan en stat skal styres» (Stortinget, 2024). Det vil si en rettslig ramme for politiske avgjørelser, som kan endres ved høy grad av konsensus. Konstitusjonen i Norge bygger på en kombinasjon av Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett.

 

Sedvanerett kan defineres som «uskrevne regler som oppfattes som rettslig forpliktende fordi de har vært fulgt over tid» (Stortinget, 2024). En kan dermed tenke at konstitusjonell sedvanerett er sedvanerett blant de konstituerte makter innbyrdes. Det er sentralt å bemerke seg at konstitusjonell sedvanerett er en annen rettskilde enn sedvanerett som supplerer grunnloven uten grunnlovs rang (se pkt. 2.2.1). Et eksempel på supplerende sedvanerett er Stortingets prosedyrer for behandling av lovforslag, praksisen er utfyllende og ikke av grunnleggende betydning for statsforfatningen. Konstitusjonell sedvanerett regulerer tradisjonelt sett mer sentrale aspekter, som resulterer i at praksisen får Grunnlovs rang.

 

1.4 Historisk utvikling og legislative hensyn

Utviklingen av konstitusjonell sedvanerett må sees i lys av riksrettsdommen i 1884 og unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Riksrettsdommen i 1884 omhandlet statsrådenes møteplikt og ble det første steget mot et parlamentarisk system, som vil si at regjeringen må ha flertall i Stortinget (Holmøyvik, 2023). I etterkant av unionsoppløsningen var kongens faktiske makt på et lavere nivå enn hans rettslige makt. Faktisk makt tilsikter myndigheten som Kongen utøvde i realiteten, som kan avvike fra rettslig hjemlet makt. Det forelå bred samfunnsmessig enighet i at kongen skulle utnevne regjeringen med tillit i Stortinget, selv om kongens rettslige makt innebar kompetanse til å velge regjeringen selv, jf. Grl § 12. Som følge gjenspeilet ikke Grunnloven den faktiske maktfordelingen mellom Stortinget, regjeringen og kongen. 

 

Utviklingen førte til et behov for en rettslig hjemmel som forankret og regulerte forholdet mellom statsmaktene i tråd med den samfunnsmessige utviklingen. Det sentrale hensynet bak utviklingen av konstitusjonell sedvanerett var å sikre den parlamentariske reformen gjennom et lex superior rettsgrunnlag. Andre hensyn var bl.a. (i) stabilitet, da konstitusjonell sedvanerett bygger på vilkår med kontinuitetskrav (se pkt. 2.1) (ii) fleksibilitet, en dynamisk utvikling av konstitusjonen uten anvendelse av Grl. § 121 og (iii) rettssikkerhet i den forstand at Grunnloven ikke gjenspeiler de faktiske og ønskede samfunnsforhold. 

 

2. Konstatering av konstitusjonell sedvanerett

Artikkelen skal i det følgende ta sikte på å forklare konstitusjonell sedvanerett. Først vil søkelyset rettes mot en fremstilling av vilkår. Det vil videre bli redegjort for hvordan en trekker skillet mellom sedvanerett og konstitusjonell sedvanerett, herunder rangspørsmålet.

 

2.1 Vilkår for konstitusjonell sedvanerett

Vilkårene for konstitusjonell sedvanerett er sammenfallende med vilkårene for sedvanerett på andre rettsområder. Vilkårene for sedvanerett er; (i) ensartet praksis som er (ii) fulgt i lengre tid, i (iii) den overbevisning om at en bindende rettsregel ble fulgt (opinio juris). Til forskjell fra alminnelig sedvanerett som utelukkende bygger på vilkårene ovenfor, må det også foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering for at konstitusjonell sedvanerett kan konstateres. Helhetsvurderingen må sees i lys av statsrettens rettsområde, der det er av sentral betydning at sedvanen gir en fornuftig regel, som har støtte i det politiske system. Vilkårene vurderes helhetlig, ikke som en sjekkliste. I det følgende skal de ulike vilkårene presenteres.

 

2.1.1 Ensartet praksis

Vilkåret om ensartet praksis innebærer at praksis må ha vært utført konsekvent på vedkommende område. Imidlertid forlanger ikke terskelen at det ikke kan foreligge noen få unntak fra konsekvent utførelse. 

 

2.1.2 Praksis som er fulgt i lengre tid

Her oppstilles kravet om varighet, den konsekvente utførelsen må ha vært fulgt i lengre tid. Det foreligger imidlertid ingen fastsatt terskel for tidskravet. Hva som anses som lang tid må sees i lys av statsforfatningsrettens område, det vil si at det statsrettslige rettsområdet stiller strengere krav til varighet enn alminnelig sedvanerett.

 

2.1.3 Praksis fulgt i overbevisning om at en bindende rettsregel ble fulgt (opinio juris)

Rettsregelen må ha vært fulgt i den tro at den er rettslig bindende, imidlertid har ikke kravet vært absolutt ved tidligere dannelse av konstitusjonell sedvanerett. Det kan være vanskelig å bevise at det foreligger god tro om at det er en bindende rettsregel som ble fulgt. Eksempelvis var det på det rene at parlamentarismen ikke var i harmoni med Grunnloven da praksisen oppstod, likevel ble sikker konstitusjonell sedvanerett fastslått. 

 

Det rettslige utgangspunkt er at rettskilder av grunnlovs rang finnes i Grunnloven. Som følge må den rettslige overbevisningen bero på at en av to situasjoner; (i) at det er oppdaget en rettsregel på et område der Grunnloven er taus, med andre ord at Grunnloven ikke utøver defensiv kraft og (ii) Grunnloven er blitt feiltolket, dermed i rettslig overbevisning om at den nye anvendelsen er korrekt.

 

2.1.4 Skjønnsmessig helhetsvurdering

I fortsettelsen skal det foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering i lys av reelle hensyn på statsrettens område. Hvilket innebærer at regelen må forstås som et uttrykk for fundamentale prinsipper i rettsstaten, samt ikke utgjøre en uegnet eller skadelig norm på sitt felt. Enkelt forklart skal regelen være fornuftig og ivareta den gjeldende rettsoverbevisningen. Helhetsvurderingen vil si at vilkårene ikke behandles som en sjekkliste, men i sin totalitet. Eksempelvis kan vilkåret om ensartet praksis ha noe avvik, hvis vilkåret om opinio juris er klart oppfylt. Helhetsvurderingen kan da trekke i retning av at det foreligger konstitusjonell sedvanerett. For videre lesning se Kontroll og konstitusjon, Sejersted 2002, s. 76.

 

Helhetsvurderingen bærer også preg av hvilken grad grunnloven utfordrer sedvanen. Med andre ord er det betraktelig lettere for at konstitusjonell sedvanerett dannes om Grunnloven er taus, altså at grunnloven ikke utøver defensiv kraft. En skal vise forsiktighet med å anerkjenne sedvanerett som er i strid med grunnloven. I praksis vil dette sjeldent skje, da vilkåret om opinio juris tvilsomt er oppfylt om sedvanen er grunnlovsstridig.  

 

2.2 Rangspørsmålet

Det kan være utfordrende å konstatere om sedvanerett er supplerende av lovs rang, eller konstitusjonell sedvanerett av Grunnlovs rang. I det følgende skal artikkelen redegjøre for rangspørsmålet.

 

2.2.1 Rangspørsmålet - hvordan avklare trinnhøyde

Rt. 1953 s. 24 [P] som omhandler embetsmenns rett til lønn i suspensjonstiden, belyser rangspørsmålet. Førstvoterende presiserer at sedvanerettsdannelsen som drøftes i saken «ikke kan sies å være av konstitusjonell karakter slik at det skulle være lagt bånd på den fremtidige utøvelse av vanlig lovgivningsmyndighet på dette område» (s. 26). Utdraget fra dommen tilsier at konstitusjonell sedvanerett legger bånd på vanlig lovgivningsmyndighet på det aktuelle rettsområde. Med andre ord viser dommen til at vanlig lov viker for konstitusjonell sedvaneretts lex superior trinnhøyde. Konstitusjonell sedvaneretts rang er sentral, da dette fratar muligheten for endring eller fjerning i form av alminnelig lov- eller stortingsvedtak.

 

Hverken juridisk teori eller rettspraksis avklarer tydelig hvordan en skal trekke skillet mellom sedvanerett som har lovs rang og sedvanerett med grunnlovs rang (konstitusjonell sedvanerett). Spørsmålet er omstridt i juridisk teori og bærer preg av ulike tilnærminger. Frede Castbergs tilnærming ser ut til å være den mest gjeldende i Norge, historisk sett. Castbergs innfallsvinkel er at sedvanerett som regulerer de øverste statsorganene, altså Stortinget, regjeringen og domstolene, får grunnlovs rang. (Castberg, 1964). 

 

Castbergs tilnærming er imidlertid ikke unntaksfri, noe som videre kompliserer rangspørsmålet. Et annet synspunkt som kan belyse skillet er at sedvanerett som bare supplerer Grunnloven ikke er av Grunnlovs rang, da sedvanen må ha grunnlovs rang for å endre eller danne regler av Grunnlovs rang. (Helset & Stordrange, 1997)

 

Oppsummert er det ingen klare holdepunkter innen hvordan en skal avklare rangspørsmålet. En bør dermed se vurderingen samlet og i lys av de ulike kildene fra juridisk teori. Konstitusjonell sedvanerett skal dermed regulere forholdet mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, samt ikke bare supplere Grunnlovens regler. 

 

3. Teoretisk og drøftende perspektiv på konstitusjonell sedvanerett

Artikkelen tar i det følgende et mer drøftende og teoretisk perspektiv som kan være nyttig ved en teorioppgave på eksamen. Videre rettes søkelyset mot hvorfor konstitusjonell sedvanerett ikke alltid skrives inn i Grunnloven, samt en kritikk mot konstitusjonell sedvanerett. Leseren bør bemerke seg at de følgende punkter ikke forveksles med de fastslåtte vilkårene og rettslig plassering.

 

3.1 Hvorfor grunnlovfestes ikke konstitusjonell sedvanerett?

Historisk sett har det vært tilbakeholdenhet mot å grunnlovsfeste konstitusjonell sedvanerett. Eksempelvis ble ikke parlamentarismen og mistillitsvedtak grunnlovsfestet før i 2007. Tilbakeholdenheten beror i hovedsak på to faktorer. Det ene er at Grl. § 121 om grunnlovsendring er en omstendelig prosess. Det andre er grunnlovskonservatisme. I det følgende skal begge faktorer presenteres.

 

3.1.1 Grunnlovsendring – Grunnloven § 121

Grunnloven § 121 inneholder formkrav for grunnlovsvedtak, altså endring av teksten i Grunnloven. Det følger av bestemmelsen at dersom grunnloven bør forandres, «skal forslag derom fremsettes på første, annet eller tredje storting etter et nytt valg». Dermed må forslag legges frem innen det tredje storting, jf. Grl. § 68. Ordlyden i § 121 bærer hensyn av å hindre forslag om grunnlovsendring rett før neste valgkamp. 

 

Videre i Grl. § 121 uttrykker «neste valg» en sperrefrist som adskiller grunnlovsforslag og behandling av forslaget. Ordlyden tilsier også at behandlingen av forslag ikke kan utsettes forbi neste valg. Videre skal ikke endringen i Grunnloven forandre «konstitusjonens ånd». Kravet har ikke medført begrensninger i praksis, og taler for at hovedtrekkene fra 1814 skal tolkes på en dynamisk måte i tråd med statsrettslig utvikling (Castberg, 1964).

 

Flertallskravet utledes av ordlyden «to tredjedeler bør være enige i en slik forandring». Kravet om to tredjedeler må sees i lys av Grl. § 73, som fastslår kravet om at to tredjedeler av Stortinget må være til stede ved Grunnlovsforslag. 

 

Formålet bak en omstendelig endringsprosedyre er å sikre et pålitelig grunnlag for konstitusjonen der folket kan innrette seg til grunnlovsforslag ved å stemme etter deres politiske synspunkt.

 

3.1.2 Grunnslovskonservatisme

Grunnlovskonservatisme henviser til at Stortinget tidligere har vist motstand mot endring av Grunnloven, ved mindre det er praktisk nødvendig. Tanken bak var å sikre et forutberegnelig og stabilt grunnlag for konstitusjonen, ved å ikke endre Grunnloven. En årsak til at parlamentarismen ikke ble kodifisert før, kan være at det ikke var praktisk nødvendig, da det forelå hjemmel i form av konstitusjonell sedvanerett. En konsekvens av grunnlovskonservatismen er at de faktiske samfunnsmessige behov kan være markant avvikende fra de grunnlovfestede regler, som f.eks. utviklingen av parlamentarismen. Samtidig dannet grunnlovskonservatismen et klart behov for spilleregler med lex superior trinnhøyde. Behovet for konstitusjonell sedvanerett er nå til dags redusert som følge av avtagende grunnlovskonservatisme. Eksempelvis er kodifisering av parlamentarismen i 2007, endringene knyttet til grunnlovsrevisjonen i 2014 og grunnlovfesting av § 89 knyttet til domstolenes prøvelsesrett i 2015. 

 

3.1.2.1 Avtagende grunnslovskonservatisme

Empirisk sett vil fremtiden by på videre utvikling og endring av grunnloven, følgelig at konstitusjonell sedvanerett får en mindre rolle i statsforfatningsretten. Det kan tenkes at formålet er å skape en mer forutsigbar rettslig ramme for de konstituerte makter. I det følgende benyttes juridisk teori av Frede Castberg som et eksempel på konstitusjonell sedvaneretts virkning. Castberg skrev blant annet at «det som i dag bare kan betraktes som utslag av en rent faktisk makt, kan i morgen være en rettslig kompetanse». (Castberg, 1935). Det Castberg belyser her er at faktisk makt utøvd av de øverste konstituerte organene tilsvarer rettslig kompetanse. Faktisk makt i form av konstitusjonell sedvanerett kan dermed øke avstanden mellom rettslig makt (Grunnloven) og faktisk makt. Det siste tiårets økende vilje til å endre Grunnloven har dermed resultert i et krympende skille mellom Grunnlovfestet makt og faktisk makt, noe som styrker rettslig forutberegnelighet.

 

I lys av juridisk teori og Stortingets økende vilje til grunnlovsendring kan en reflektere over konstitusjonell sedvaneretts rolle i fremtidens statsrett. Et annet moment som er verdt å reflektere over er hvorvidt folkets stemme i form av folkesuverenitetsprinsippet representeres ved konstitusjonell sedvanerett. I det følgende drøftes problemstillingen, med utgangspunkt i at makten skal fremgå av folket.

 

3.2 Maktfordelingsperspektivet – en kritikk mot konstitusjonell sedvanerett

Det konstitusjonelle monarkiet i Norge bygger på at folket er den konstituerende makt, jf. folkesuverenitetsprinsippet. Et nyttig perspektiv å ha for å forstå det konstitusjonelle monarkiet er maktfordelingsperspektivet. I Norge blir maktfordelingen vanligvis forstått horisontalt, med andre ord mellom Stortinget, regjeringen og domstolene på samme nivå. En annen måte å forstå konstitusjonen på er det «vertikale maktfordelingsperspektivet». Med dette menes et skille mellom folket som den konstituerende makt og de statlige organer (Stortinget, kongen/regjeringen og domstolene) som konstituerte makter. Det vil si at folket skal være kilden til kompetansene de konstituerte maktene utøver. (Holmøyvik, 2023). 

 

Det sentrale prinsippet er at makten til å foreta nye grunnlovsregler og endringer fremgår av folket ved å stemme i henhold til individets synspunkt. Konstitusjonell sedvanerett utfordrer prinsippet ved å tillate dannelse av rettsregler med grunnlovs rang, der folkets innflytelse som konstituerende makt blir forbigått. Dette innebærer at konstitusjonell sedvanerett kan skape en skjevhet, ettersom folkets stemme ikke gjenspeiles blant de konstituerte makter. På den andre siden kan den skjønnsmessige helhetsvurderingen (se pkt. 2.1.4) ivareta folkets stemme indirekte, da en fornuftig regel på statsrettens område trolig ikke vil ha et markant avvik fra folkets vilje.

 

4. Konstitusjonell sedvanerett til uttrykk

Artikkelen vil presentere enkelte utslag for konstitusjonell sedvanerett i skrivende stund. Søkelyset rettes mot en kort presentasjon av parlamentarismen og kabinettspørsmål, etterfulgt av Stortingets instruksjonsrett.

 

4.1 Grunnlovsfestet parlamentarisme

Parlamentarismen ble grunnlovsfestet i 2007 etter å ha vært det mest sentrale uttrykk for konstitusjonell sedvanerett siden 1884. Parlamentariske prinsipper som regjeringens opplysningsplikt (Grl. § 82) og regjeringens plikt til å søke avskjed etter mistillitsvedtak (Grl. § 15) er nå blitt kodifisert. 

 

Grunnloven § 15 er det rettslige grunnlaget for mistillitsvedtak. Paragrafen uttrykker at hvert medlem av statsrådet «har plikt til å innlevere avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd». Mistillitsreglene gir uttrykk for negativ parlamentarisme, som er hovedregelen i norsk statsretts parlamentariske system. Negativ parlamentarisme vil si at regjeringen styrer til de blir fratatt tillit av Stortinget.

 

Regjeringen og Stortinget har to sentrale politiske virkemidler som kan benyttes overfor hverandre; Stortinget kan fatte mistillitsforslag mot Regjeringen, jf. Grl. § 15, og regjeringen kan benytte kabinettspørsmål som pressmiddel overfor Stortinget. 

 

4.1.1 Kabinettspørsmål

Kabinettspørsmål innebærer at regjeringen pålegges en plikt om å gå av om stortingsvedtaket går imot regjeringen. Med andre ord er kabinettspørsmål et pressmiddel med formål i at Stortinget skal vedta regjeringens forslag. I motsetning til mistillitsforslag er ikke virkemiddelet kabinettspørsmål grunnlovsfestet. Det er omstridt om kabinettspørsmål anses som konstitusjonell sedvanerett, belyst i juridisk teori av Fredrik Sejersted, med videre henvisninger til bl.a. Castberg og Andenæs. Uenigheten innen juridisk teori beror på om kabinettspørsmål er politisk sedvane eller konstitusjonell sedvanerett. Ved en teorioppgave kan det være av verdi å drøfte uenigheten i lys av rangspørsmålet (se pkt. 2.2). 

 

Det foreligger ingen eksempler på at kabinettspørsmål ikke har blitt respektert som konstitusjonell sedvanerett, da tap av kabinettspørsmål utelukkende har resultert i at regjeringen har gått av. Det siste eksempelet på utførelse av kabinettspørsmål var da Bondevik-regjeringen tapte mot Stortinget ved spørsmålet om gasskraftutbygging. Kabinettspørsmålet ble nedstemt, dermed måtte regjeringen gå av. (Stortinget, 2024).

 

4.2 Stortingets instruksjonsrett

Stortingets instruksjonsrett er at Stortinget kan instruere regjeringen med rettslig bindende virkning. Det må presiseres at ikke all instruksjonsrett er rettslig bindende, men kun den instruksjonsrett som er gitt ved formelt vedtak. Artikkelen fokuserer videre på anmodningsvedtak, som er den vanligste formen for formelt vedtak.  Ifølge Innst. S. nr. 277 (1976–1977) og statsrettslig teori har Stortingets instruksjonsrett blitt regnet som sikker konstitusjonell sedvanerett. (Holmøyvik, Med instruks skal landet byggjast?, 2018). Instruksjonsretten kommer til uttrykk gjennom anmodningsvedtak, som er et verktøy der Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en handling. Vedtakene kan eksempelvis innebære at regjeringen blir bedt om å vedta en beslutning eller nå en målsetning. Det er i utgangspunktet ingen begrensninger på hva et anmodningsvedtak kan gå ut på, så lenge det er rettet mot regjeringen, og ikke er i strid mot Grunnlov eller lov.

 

I dokument 21 (2020-2021) s. 29, en rapport for å utlede Stortingets kontrollfunksjon, presiseres det at anmodningsvedtak formuleres i form av at «Stortinget ber regjeringen». Ordvalget «ber» kan tilsi at det ikke foreligger noe plikt til gjennomførelse av anmodningsvedtaket. Imidlertid må dette sees i lys av det parlamentariske system, der regjeringen bygger på Stortingets tillit. Dermed er det en «klar forventning om at regjeringen skal oppfylle anmodninger som stortingsflertallet stiller seg bak», jf. Dokument 21 (2020-2021) s. 29. Oppsummert er anmodningsvedtak en politisk instruksjon i praksis.

 

Bruken av anmodningsvedtak har hatt en markant økning fra 127 vedtak i år 1999-2000, til 429 vedtak i år 2017-2018. Utvalget peker på at anmodningsvedtak er en del av det parlamentariske systemet som tjener «legitime og viktige forhold», jf. Dokument 21 (2020-2021) s. 30. I lys av uttalelsen er Stortingets instruksjonsrett i form av anmodningsvedtak et sentralt parlamentarisk virkemiddel, hjemlet i konstitusjonell sedvanerett.

 

5. Avsluttende bemerkninger

Konstitusjonell sedvanerett skaper et lex superior spillerom for de konstituerte makter. En de lege ferenda-betraktning er at et slikt spillerom ikke burde foreligge, men at det heller utelukkende burde være fastsatte rammer for maktutøvelse av Grunnlovs rang. Sentrale statsrettslige hensyn som forutberegnelighet, folkesuverenitet og maktfordeling taler for at konstitusjonell sedvanerett burde kodifiseres i Grunnloven. Juridisk teori på rettsområdet preges av uenighet vedrørende hva som er konstitusjonell sedvanerett, noe som kan tolkes i retning av at det rettslige grunnlaget ikke har tilstrekkelig presisjon. Imidlertid kan graden av anvendbarhet falle ved en grunnlovsfestet ordlyd, i form av at lovens ordlyd ikke speiler den samfunnsmessige utviklingen. Den rettslige tendensen bærer mot ytterligere endringer og bestemmelser i Grunnloven, hvorvidt det blir en juridisk suksess, gjenstår å se. 



 

Bibliografi

Castberg, F. (1935). Norges statsforfatning. Universitetsforlaget.

Castberg, F. (1964). Norges Statsforfatning. Universitetsforlaget.

Fliflet, A. (2020). Statsrett i et nøtteskall. Oslo: Gyldendal.

Helset, P., & Stordrange, B. (1997). Norsk statsforfatningsrett. Ad Notam Gyldendal.

Holmøyvik, E. (2018, Desember 5). Med instruks skal landes byggjast? Tidsskrift for Rettsvitenskap, ss. 461-492.

Holmøyvik, E. (2023). Bergen Open Research Archive. Hentet fra Universitetet i

Holmøyvik, E. (2023, Juni 27). Konstitusjonell sedvanerett. Jussens venner, ss. 151-207. Hentet fra Idunn.

Stortinget. (2024). Stortinget. Hentet fra Webområde for Stortinget: https://www.stortinget.no/no/Stottemeny/Ordbok/?wid=227

Stortinget. (2024). Stortinget. Hentet fra Webområde for Stortinget: https://www.stortinget.no/no/Stottemeny/Ordbok/?diid=S#primaryfilter

Stortinget. (2024, Februar 4). Stortinget. Hentet fra Webområde for Stortinget: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Storting-og-regjering/Parlamentarismen-i-dag/

Tverberg, A. (2021). § 89. I D. Michalsen, & O. Mestad, Grunnloven Historisk kommentarutgave 1814-2020 (s. 1469). Universitetsforlaget. Hentet fra Idunn.

252 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page