Legalitetsprinsippets anvendelse på helserettens område

1.Innledning

1.1 Introduksjon

Forvaltningsretten går ut på at forvaltningsorganer kan gripe inn i borgernes rettsfære. Forvaltningen i Norge utgjør statens utøvende makt, og er bestående av offentlige organer og institusjoner som iverksetter statens vedtak.  Den utøvende makt kan gjøre inngrep i borgernes rettssfære ved vedtak. Med vedtak menes «en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter», jf. Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (Forvaltningsloven, heretter fvl.) § 2 bokstav a.

Den offentlige forvaltningen er rettsbundet. Dette innebærer at virksomheten må utlede et rettslig grunnlag fra Grunnloven, og holde seg innenfor de materielle, personelle og prosessuelle grensene som følger av grunnlaget. Disse begrensningene til forvaltningens handlefrihet er forankret i Grunnloven § 113. Det følger av Grunnloven § 113, at «myndighetenes inngrep ovenfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Ordlyden oppstiller et krav om lovhjemmel samt et krav til lovhjemmelen. En slik ordlydsforståelse ble lagt til grunn i HR-2020-1967-A avsnitt 30. Det overordnede formålet ved bestemmelsen er å beskytte borgerne mot maktmisbruk fra staten. 

I helseretten kan vedtak ha store konsekvenser for den enkeltes liv. Legalitetsprinsippet står med dette spesielt sterkt i helseretten. Prinsippet skal beskytte borgerne mot inngrep uten hjemmel i lov. Svært inngripende vedtak som tvang og behandling uten samtykke er vanlige følger på rettsområdet, og følgelig er det helt avgjørende å ha klar hjemmel i lov, se pkt. 5 for en nærmere fremstilling.  

1.2 Formål og avgrensing

Hensikten bak artikkelen er å redegjøre for legalitetsprinsippet ved å trekke frem eksempler fra helserettens område. Helseretten er særlig illustrerende, da rettspraksis avveier borgernes rett til vern mot forvaltningens behov for å treffe effektive beslutninger.

Artikkelen blir avgrenset mot rettsvirkningene av de situasjoner der forvaltningen treffer vedtak som ikke oppfyller kravet om hjemmel i lov, da dette faller under ugyldighetsvirkningene som kan leses om i Eckhoff & Smith kapittel 6, og i artikkelen om Den ulovfestede ugyldighetslæren

1.3 Den videre fremstillingen

Artikkelens struktur legger opp til en ryddig måte å angripe legalitetsprinsippets anvendelse på ulike områder i helseretten, herunder med særlig fokus på helsepersonellets mulighet for å utøve tvang på individer som motsetter seg behandling. Hovedtrekkene til legalitetsprinsippet vil bli belyst, og artikkelen vil inneholder metodiske tips for praktikum.

I denne artikkelen vil det først redegjøres generelt om legalitetsprinsippet (pkt. 2), dermed hovedhensynene bak legalitetsprinsippet (pkt. 3), før den går inn på legalitetsprinsippets grunnlag og utvikling (pkt. 4). Videre vil artikkelen gå nærmere inn på legalitetsprinsippet i helseretten (pkt. 5). Det vil deretter komme noen tips til eksamen og avsluttende bemerkninger (pkt. 6). 

2. Generelt om legalitetsprinsippet

For at forvaltningen skal kunne treffe et vedtak, må denne ha kompetanse til dette i lov eller provisoriske anfordringer. Kompetanse blir i denne fremstillingen definert som myndighet til å utføre et rettslig bindende vedtak eller en faktisk handling som påvirker individers rettsforhold. Forvaltingen kan treffe avgjørelser på to måter. Den kan treffe enkeltvedtak som er «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer», jf. fvl. § 2 bokstav b. Forvaltningen kan også treffe vedtak i form av forskrift, som er «et vedtak som gjelder et ubestemt antall eller ubestemt krets av personer», jf. fvl. § 2 bokstav c.

Forvaltningen kan treffe beslutninger gjennom dens private autonomi eller offentlig myndighetsutøvelse. Når forvaltningen utøver offentlig myndighetsutøvelse, og treffer vedtak med innvirkning på borgernes rettsstilling kreves det hjemmel i lov. Kravet om hjemmel i lov gjelder ikke dersom forvaltningen opptrer med bakgrunn i det privatrettslige, se HR-2021-2510-A (Trondheim-kommune).

2.1 Grunnlovsfestingen av legalitetsprinsippet  

Legalitetsprinsippet, har vært synlig i norsk rett over lang tid og ble tidligere ansett som konstitusjonell sedvanerett. Konstitusjonell sedvanerett blir redegjort for i denne artikkelen. Prinsippet sies nødvendig for å ha en velfungerende rettsstat. I 2014 ble Grunnloven reformert. Hovedgrunnen til dette var å grunnlovsfeste menneskerettighetene. Legalitetsprinsippet ble med dette inntatt i Grunnloven for å sikre at borgerens rettssikkerhet ble ivaretatt, (se pkt.3). Av forarbeidende til Grunnloven §113 (Dok 16, 2011-2012) s. 248) følger det at en generell grunnlovsfesting av legalitetsprinsippet vil i utgangspunktet ikke endre dagens rettstilstand. Dette må også gjelde tidligere rettspraksis og dens rettskildemessige verdi. Følgelig skal prinsippet forstås likt både før og etter det ble festet i Grunnloven.

EMK art. 8 oppstiller også et legalitetsprinsipp, noe som gir borgerne en videre beskyttelse som strekker seg utenfor den norske Grunnloven, jf. Tvedt, M (2022) s. 115.

3.  Legislative hensyn bak legalitetsprinsippet

I en moderne rettsstat er legalitetsprinsippet en av bærebjelkene, og er følgelig helt avgjørende for at samfunnet skal fungere. Dette kan blant annet ses i sammenheng med Grunnloven § 2 der grunnloven skal sikre "demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene". Formålet til legalitetsprinsippet er å beskytte borgerne mot vilkårlig, uforholdsmessig og uforutsigbar myndighetsutøvelse, samtidig som det sikrer at statlige inngrep har et tydelig rettslig grunnlag og legitimt formål. Legalitetsprinsippet må forstås i lys av både demokratihensyn og rettssikkerhetsprinsipper, ettersom det bidrar til å opprettholde maktfordeling, forutsigbarhet og borgernes tillit til rettssystemet.

3.1 Beskyttelse av individets rettssikkerhet

Borgernes rettssikkerhet er et grunnleggende hensyn bak legalitetsprinsippet. Som borger i en rettsstat skal man med rimelig sikkerhet kunne forutse hvilke inngrep en kan bli utsatt for av forvaltningsorganene. Det er gjennom lovgivning at den enkelte skal kunne forutberegne sin rettsstilling.

Legalitetsprinsippet skal ivareta borgerens grunnleggende rettigheter, og føre til at man ikke blir utsatt for et inngrep som er mer belastende enn det som er nødvendig. Inngrepene må følgelig være proporsjonale.

3.2 Balansering av statens makt og individets frihet

I forarbeidene til Grunnlovens § 113. blir det uttalt at "grunntanken bak den tradisjonelle tilnærmingen er at individene er født frie og like, og at myndighetene bare kan gjøre inngrep i deres frihet og likhet med hjemmel i formell lov", jf. Dok. 16 (2011-2012) s. 247. Utdraget presiserer kjernen i at den offentlige forvaltningen er rettsbundet. Myndighetsutøvelse fra et forvaltningsorgan må alltid bygge på et rettslig grunnlag utledet fra Grunnloven eller alminnelig lov. Vedtaket til forvaltningen må holde seg innenfor de materielle, prosessuelle og personelle skranker som reglene setter.

Legalitetsprinsippet har nær tilknytning til folkesuverenitetsprinsippet. Tanken bygger på at myndighetene ikke kan utøve makt, dersom denne ikke er godkjent av folket gjennom Stortinget.

.

3.2.1 Legalitetsprinsippet og domstolskontroll

Legalitetsprinsippet bygger på maktfordelingsprinsippet, som skal balansere statens makt og individers frihet. Dette gjøres blant annet gjennom domstolskontroll. Ved at forvaltningen kun kan treffe vedtak med hjemmel i lov, sikrer prinsippet at myndighetsutøvelsen skjer innenfor de rammer som er fastsatt av den lovgivende makt. Domstolkontroll har en sentral rolle for å sikre dette. Ettersom forvaltningen kun kan treffe vedtak som har hjemmel i lov, har domstolen rett til å etterprøve om vedtak har tilstrekkelig hjemmel. I Grunnloven § 89 står det «I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse». Med andre ord er det tale om konkret domstolskontroll. Hensynet til maktfordeling er følgelig et sentralt hensyn bak legalitetsprinsippet.

3.3 Mothensyn til legalitetsprinsippet

I forvaltningsretten vil hensynet til effektivitet ofte stride mot andre sentrale hensyn. Det samme gjelder legalitetsprinsippet. Det er tidkrevende å lage omfattende og klare lover, og spesielt på de områder som endrer seg hurtig. Her er det ofte behov for at myndighetene handler raskt, og det kan i enkelte situasjoner tenkes at lovhjemmelen ikke er tilstrekkelig klar nok.

Hensynet til effektivitet kommer klart frem på helserettens område. Dette er fordi det ofte er tale om beslutninger som behøver raske avgjørelser, da det ofte er tale om liv eller død. Det er flere situasjoner der helsepersonell kan ha problemer med å avgjøre om handlingen faller inn eller utenfor lovhjemmel, og følgelig om handlingen er lovlig.

I Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (2. juli 1999 nr. 62 (psykisk helsevernloven, phvl.) Har lovgiver utarbeidet flere bestemmelser med større anvendelsesområde. Dette kan skape utfordringer for helsepersonellets vurdering til om det nødvendige inngrepet i pasients rettsfære, har tilstrekkelig hjemmel i lov. Det er likevel viktig å poengtere at selv om bestemmelsene har et større anvendelsesområde, er vilkårene for å gjøre inngrep strenge, se pkt. 5.3.1.

På helserettens område vil hensynet til effektivitet ha noe vekt. Det er imidlertid klart at legalitetsprinsippet er svært sentralt da det som utgangspunkt er tale om krenkelse av individets integritet. Derfor vil hensynet til effektivitet ofte bli gitt liten vekt i konflikt med legalitetsprinsippet.

4. Legalitetsprinsippet: grunnlag og utvikling

4.1 Definisjon, historisk utvikling og betydning

Frem til 2014 ble legalitetsprinsippet regnet som konstitusjonell sedvane, og ble tillagt stor vekt i flere saker ført for Høyesterett, eks Rt. 1995 s. 530.

Da legalitetsprinsippet skulle inn i Grunnloven var det stor diskusjon blant juridiske teoretikere om hvilken ordlyd som skulle definere prinsippet. Kjente teoretikere som Johan Castberg og Johannes Andenæs mente prinsippet måtte ha en positiv definisjon, mens Torstein Eckhoff og Carsten Smith ville ha prinsippet negativt definert.

4.1.1 Positiv definisjon

Legalitetsprinsippet har tradisjonelt vært definert på en positiv måte, og det er slik prinsippet er definert i Grunnloven §113.

Det kan defineres slik «Forvaltningen trenger hjemmel i lov for å gjøre inngrep i den enkeltes rettsfære», eller «inngrep i borgernes rettsfære trenger hjemmel i formell lov». Definisjonen er i dag slik: «Myndighetens inngrep ovenfor den enkelte må ha grunnlag i lov».

Denne positive definisjonen tar utgangspunkt i prinsippet om at mennesker er autonome og har iboende rettigheter over seg selv og ting de eier, dersom staten ønsker å gripe inn i dette er de nødt til å ha klar kompetanse utledet fra lov.

Videre bygger definisjonen på at alle inngrep – både faktiske handlinger (som sårstell under tvang) og positive inngrep ovenfor borgerne må ha hjemmel. Da det sentrale er om forvaltningen gjør et inngrep i borgerens rettsfære.

4.1.2 Negativ definisjon

Den negative definisjonen springer ut av en artikkel skrevet av Smith i 1978. Definisjonen går ut på at for å treffe en bindende avgjørelse ovenfor borgeren trenger forvaltningen et kompetansegrunnlag.

En negativ definisjon kan formuleres slik «Forvaltningen trenger ikke hjemmel i lov, hvis det ikke er noe annet grunnlag for normeringen», eller «norsk rett krever hjemmel for alle disposisjoner av inngripende karakter som skal foretas ovenfor andre».

Dersom forvaltningen ikke kan hjemle vedtaket i privatautonomi eller sedvane kreves det hjemmel i lov.

Definisjonen bygger videre på at kun offentlige vedtak krever hjemmel i lov. Det mens at faktiske handlinger ikke kan være ugyldige, og dersom det kreves hjemmel bygger det på Lex-superior prinsippet og ikke legalitetsprinsippet.

3.1.3 Definisjonen i dag

Selv om definisjonene er ulike vil de som regel føre til samme resultat. Etter Rt. 2010 s. 612 (Sårstell) fastslo Høyesterett at også faktiske handlinger krever hjemmel, og at legalitetsprinsippet også her må legges til grunn. Dommen blir nærmere gjennomgått i pkt. 5.3. Følgelig er det den positive definisjonen av legalitetsprinsippet som må legges til grunn når en tar stilling til om forvaltningsrettslige avgjørelser er legitime.

4.2 – Klarhetskravet

En del av innholdet til legalitetsprinsippet er at hjemmelen må være tilstrekkelig klar for at vedtaket skal være gyldig. Det er ikke tilstrekkelig at det kun kan vises til en hjemmel. Hvor klart hjemmelsgrunnlaget må være varierer ut fra hvilket rettsområde forvaltningsorganet treffer vedtak. Hva som ligger i klarhetskravet er omdiskutert i juridisk teori, og det er vanskelig å gi en overordnet fremstilling for hvor klart hjemmelen for å utøve kompetanse må være.

I HR-2018-1907-A (Blom Fiskeoppdrett) avsnitt 51 uttaler førstvoterende at de kvalitative krav til lovhjemmelen innebærer at «loven må være tilgjengelig og presis som forholdene tillater». Det er ikke oppstilt noe absolutt klarhetskrav, noe som trekker i retning mot at klarhetskravet er relativt.

4.2.1 Fjordlaksformelen

I Rt. 1995 s. 530 (Fjordlaks) omhandlet saken en avgift Fiskeoppdretternes Salgslag påla sine medlemmer for å finansiere innkjøp og innfrysing av laks som et markedsregulerende tiltak for å holde prisen nede

Høyesterett oppstiller flere sammensatte vurderingsmomenter som skal bidra til å vurdere hvor klar lovhjemmelen må være. Førstvoterende uttalte på side 537 at «kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er ovenfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn».

Dommen viser at legalitetsprinsippet er relativt. Dette må ses i sammenheng med hvilket rettsområde, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende inngrepet er. For å avgjøre om inngrepet oppfyller kravet om hjemmel i lov, er det nødt til å bli foretatt en konkret vurdering.

Det stilles ulike krav til lovhjemmelens klarhet ettersom hvilket rettsområdet man befinner seg på. For eksempel stilles det strengere krav til lovhjemmel når man befinner seg på helserettens område, og et svakere krav på miljørettens. Dette kommer til uttrykk i Rt. 2010 s. 306 (Hempel). Her la Høyesterett til grunn et lempeligere klarhetskrav til den vagt formulerte forurensningsloven § 51, ettersom vedtaket var av mindre tyngende karakter. Kravet til klar hjemmel er vesentlig strengere dersom det gripes inn i en enkeltindivids integritet, enn om det treffes vedtak som påvirker en persons formue. Videre vil et vedtak som preger vedkommende over en lang periode, kreve en mye klarere hjemmel enn et vedtak som er lite og kortvarig.

Ved å vurdere de sammensatte momentene vil man få svar på hvor klar hjemmelen må være for at forvaltningen har kompetanse til å gripe inn i borgerens rettsfære. Problemstillingen er særlig aktuell i helseretten, da man befinner seg på et rettsområde der svært inngripende vedtak fattes ofte.

5. Legalitetsprinsippet i et helserettslig perspektiv

5.1 Utfordringer i helseretten

Helseretten omhandler ofte de mest utsatte og sårbare personene i samfunnet. I sektoren vil det ofte treffes vedtak av en svært inngripende karakter. Derfor oppstilles det krav om klar hjemmel for at forvaltningen skal kunne fatte vedtak. Samtidig er det en forventning om effektivitet og mulighet til å anvende skjønn for helsepersonell, da behovet for raske og riktige avgjørelser har stor betydning for individet. Det oppstår dermed en problemstilling når klarhetskravet kommer i konflikt med hensynet til effektivitet. Dette blir særlig satt på spissen i situasjoner som omhandler tvangsbehandling og psykisk helsevern (se pkt. 5.3). Her kan lovgivers generelle formulering vanskeliggjøre klarhetskravet til hjemmelen, og føre til noe rettslig usikkerhet for vedkommende. På den andre siden vil en streng tolkning av lovhjemmelen bidra til å hindre helsepersonellets evne til å vurdere utfordrende situasjoner.

5.1.1 Hensynet til effektivitet og unngå avmakt

Hensynet til effektivitet gjør seg særlig gjeldene på helserettens område, og spesielt når det kommer til tvang. Det er umulig for lovgiver å forutse alle de situasjoner som kan oppstå der en pasient utøver motstand, og der det er bruk for tvang. For å avhjelpe dette er det i flere av bestemmelsene på helserettens område gitt en faglig skjønnsadgang for helsepersonell.

På den ene siden er pasienten nødt til å kunne forutse sin rettsstilling, men på den andre siden kan en omfattende lovregulering skape en vanskelig og svært utfordrende arbeidssituasjon for de ansatte. Med en omfattende lovgivning vil det kunne oppstå situasjoner der de ansatte ikke har mulighet til å utføre den jobben de er satt til, nemlig ivareta pasienten og dens behov. Dette kan føre til at pasienten får mangelfull omsorg, frem til lovgiver tar stilling til hvordan denne omsorgen skal utøves.

5.1.2 Statens omsorgsansvar

Staten har et omsorgsansvar, jf. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m (24. juni 2011, Helse- og omsorgstjenesteloven. Heretter hol.) § 3-1. Dette betyr at staten har plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i riket, tilbys nødvendig helse- og omsorgstjenester, jf. Lov om pasient- og brukerrettigheter (1. januar 2001, pasient- og brukerrettighetsloven, heretter pbrl.) § 1-2. Helsepersonell blir utdannet til å håndtere krevende og utfordrende situasjoner rundt pasienter, og har faglig kompetanse til å vurdere den enkeltes situasjon. Det er derfor sentralt i helseretten at helsepersonellet har en viss skjønnsadgang, for å gi den omsorgen pasienten har behov for. Uten skjønnsadgang kan staten mislykkes i å gi tilfredsstillende omsorg, jf. hol. §3-1

Derfor er det viktig å balansere pasientens rett til å ha en klar og forutsigbar hjemmel opp mot statens omsorgsansvar og helsepersonellets kompetanse til å treffe gode avgjørelser.

5.2 Psykisk helsevern

Psykisk helsevern omfatter all undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleien og omsorg dette krever. Loven om psykisk helsevern (phvl.) har som formål å sikre at vedtak blir truffet i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, jf. phvl. §1-1. Følgelig er legalitetsprinsippet spesielt viktig i saker på dette området.

Innenfor psykisk helsevern vil det ofte oppstå utfordringer når pasientens motsetter seg nødvendig hjelp, og det må brukes tvang. Dette vil i enkelte situasjoner skape utfordringer knyttet til klarheten i hjemmelen, og pasientens rettssikkerhet.  

Dette er problemstillinger som ofte kommer opp både i hverdagen og på eksamen. Spørsmålet er da om forvaltningen hadde hjemmel til å fatte et slikt vedtak, eller gjøre en faktisk handling ovenfor pasienten.

5.3 Tvang

Kjernen i legalitetsprinsippet kommer frem når forvaltningen fatter vedtak som omhandler bruk av tvang. Dette er fordi inngrep som påvirker borgernes personlige frihet og rett til å bevege seg fritt er svært inngripende for den enkelte, og tanken om at alle individer er autonome fører til et strengere klarhetskrav i slike situasjoner hvor vedtak må fattes.

Som nevnt må lovgiver balansere en tilstrekkelig klar og omfattende hjemmel som verner borgerne mot uhjemlede inngrep, opp mot behovet for en effektiv helsetjeneste. Da kan det oppstå konflikt om hva som ligger innenfor bestemmelsene. I Loven om Psykisk helsevern har lovgiver gitt klare og omfattende bestemmelser.  Likevel reiser noen av bestemmelsene tvil om hvor strengt man skal tolke dem, for eksempel phvl. § 3-3. Fremstillingen går ikke nærmere inn på hvordan bestemmelsen skal tolkes, men det er verdt å nevne at bestemmelsen er sentral ved vurderingen om tvang er et forholdsmessig inngrep.  

5.3.1 Sårstell-dommen

Rt. 2010 s. 612 (Sårstell) omhandler en pasient (A) som motsatte seg sykehjemmets krav til å bytte på sengen, utføre kroppsvask og sårstell i form av å skifte bandasjer. Da sykehjemmet gjorde dette mot hans vilje, hevdet A at det ikke var hjemmel i lov til å utføre en slik tvangsbelagt faktisk handling. Spørsmålet for Høyesterett ble følgelig om sykehjemmet hadde hjemmel i lov til å treffe et slikt vedtak. Høyesterett delte seg opp i dissens 3-2 da avgjørelsen ble avsagt.

I dommen blir legalitetsprinsippet i helseretten satt på spissen, og det er derfor en viktig dom for å illustrere grensen mellom ulike hjemmelsgrunnlag for å benytte tvang.

Førstvoterende i Høyesterett baserte seg på et sammensatt og ulovfestet rettsgrunnlag for å hjemle det tvangsbaserte stellet. Det ble ikke gitt en konkret vurdering av om det krevdes hjemmel i lov for å utøve tvangen. Da mannen frivillig var på sykehjemmet, ble det lagt til grunn at han samtykket stilltiende til alminnelig stell, og at stellet han ble utsatt for ikke var uforholdsmessig tyngende. Videre ble det uttalt at adgangen til å stille vilkår ved slikt opphold er svært snever. Flertallet kom frem til at vedtaket var gyldig.

Ut fra førstvoterendes premisser kan man se for seg at kravet til en klar hjemmel blir svekket på tvangsområdet i helseretten. Dette samstemmer imidlertid ikke med lovgivers vilje og gjeldende rett.

Likevel er det dissensen som er interessant for fremstillingen her. Det ble uttalt at sykehjemmet ikke hadde hjemmel i lov til å anvende tvang ovenfor A. Det fremkommer av avsnitt 45 at selv om sykehjemmet har mulighet til å oppstille visse vilkår, gir ikke dette i seg selv grunnlag for tvang. Tvang krever særlig hjemmel, og i saksforholdet kommer mindretallet frem til at dette ikke foreligger. Det blir videre uttalt et det ikke bare er mangel på hjemmel, men også at en rekke rettsregler som taler tydelig imot at det foreligger tvangsadgang.

5.3.2 Symptomfri-dommen

Rt. 1993 s. 249 (Symptomfri) omhandlet saken en pasient, A, med alvorlig paranoid schizofreni som ble tvangsmedisinert. A anførte at hovedvilkåret for å holde han i tvungen psykisk helsevern ikke var oppfylt.

Høyesterett uttalte at vilkåret i den tidligere loven om psykisk helsevern, kunne tolkes utvidende, slik at A fremdeles måtte være under tvangsmedisinering.

Selv om det materielt sett forelå en lovhjemmel, svekkes legalitetskravet ved at Høyesterett legger til grunn den utvidende tolkningen av vilkåret på et rettsområde hvor det etter alminnelig juridisk metode ikke som utgangspunkt ikke er adgang for å tolke vilkårene utvidet.

I rettspraksisen over gis det uttrykk for et lempeligere legalitetskrav når det gjelder tvang. Dommenes prejudikatsverdi er usikker. Dette er fordi sakene bærer preg av svært spesielle og uvanlige omstendigheter, og det er tvilsomt at noe slikt vil bli satt på spissen i fremtidig rettspraksis. Sårstell-dommen er avsagt under dissens (3-2), og er kritisert i senere juridisk teori. Dette er fordi utfallet av dommen motstrider med kravet om hjemmel i lov. Likevel er dommen sentral for å belyse legalitetsprinsippets rolle i helseretten.

5.3.3 Sprøyte-dommen

Rt. 1995 s. 20 (Sprøytedommen) omhandlet en utledning som skulle transportertes ut fra Norge. For å gjennomføre transporteringen satt politiet en sprøyte på mannen, uten hans samtykke og uten hjemmel i lov til å foreta slik tvang.

Høyesterett uttalte her at slik tvangsmedisinering innebærer en integritetskrenkelse som ikke kan foretas uten lovhjemmel.

5.3.4 Dom om tvungent psykisk helsevern 

Det alminnelige synspunktet om at legalitetsprinsippet står sterk i tvangssituasjoner blir videreført i HR-2023-2018-A. Saken omhandler pasient som var underlagt tvungent psykisk helsevern. Dommen behandler vilkårene i phvl. §3-3, og da særlig om § 3-3 punkt 3 bokstav b, «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andre liv eller helse». Høyesterett uttaler i avsnitt 63 at «Legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 bestemmer at «[m]yndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Ettersom tvungent psykisk helsevern griper direkte inn i den personlige frihet, befinner vi oss i kjerneområdet for dette prinsippet. Ved tolkningen av tvangsvilkårene i phvl. § 3-3 vil derfor lovens ordlyd veie tungt.

Dommene samsvarer med utgangspunktet om at legalitetskravet er strengt i helseretten, og gir følgelig uttrykk for gjeldene rett. 

6. Tips til eksamen og avsluttende bemerkninger

6.1 Tips til eksamen

Litt som i de privatrettslige emnene er det alltid essensielt å undersøke stiftelsesgrunnlaget som regulerer partens rettigheter og plikter. På forvaltningsrettens område er utgangspunktet noe likt, men ved en praktiskumsoppgave er det avgjørende å se til hjemmelsgrunnlaget og hvorvidt vedtakets innhold faller inn under hjemmelens anvendelsesområde.

Dette er kanskje noe selvsagt, men på et såpass gjennomregulert område som helseretten, er det avgjørende å treffe riktig rettslig grunnlag i begynnelsen av oppgaven. Dette gjør man ved å se hen til partenes anførsler, samt de konkrete omstendighetene i faktum.

Rettspraksis er også her en viktig rettskilde, og flere av dommene som er gjennomgått over vil få betydning uavhengig om man drøfter generelt om legalitetsprinsippet eller går nærmere inn på en sammenligning av faktum.

6.2 Avsluttende bemerkninger

Legalitetsprinsippet krever at all offentlig utøvelse av makt har en klar hjemmel. Det er en av bærebjelkene i en moderne rettsstat. Prinsippet bidrar til å skape rettssikkerhet og beskytte borgerne mot uriktige og unødvendige inngrep fra myndighetene.

I helseretten er legalitetsprinsippets betydning spesielt sentral, ettersom vedtak her ofte er svært inngripende, slik som tvang og behandling uten samtykke. Det er da behov for en klar lovhjemmel for å sikre pasientens rettigheter. På motsatt side er det behov for en effektiv helsetjeneste, for å sikre at borgerne får nødvendig helsehjelp. Denne balansen er utfordrende, og det oppstår ofte problemstillinger knyttet til dette.

Dette illustreres godt i rettspraksis, slik som i Sårstell-dommen. I dommen behandlet Høyesterett forholdet mellom en klar lovhjemmel og adgangen til å gjøre inngrep på ulovfestet grunnlag. Selv om flertallets syn er kritisert i juridisk teori, er dissensen sentral i å illustrere grensen mellom kravet til hjemmel i lov og andre grunnlag for å tvangsinnlegge personer.

---

Kildeliste 

Eckhoff, T., & Smith, E. (2022). Forvaltningsrett (12. utg.). Universitetsforlaget

Kjønstad, A., & Syse, A., & Kjelland, M. (2022) Velferdsrett I (7. utg.). Gyldendal

Tvedt, M. W. (2022). Lærebok i forvaltningsrett (2. utg.). Gyldendal.