1.Innledning
Formålet med denne artikkelen er å presentere hovedtrekkene ved både ytringsfriheten og vern om privatlivet. Artikkelen vil ha et teoretisk preg, det rent metodiske vil holdes utenfor.
Målet er å gi leseren en generell innføring i de to temaene, og sammenhengen mellom dem.
1.1 Den videre fremstilling
Ettersom artikkelen skal ta for seg to ulike temaer fremstår det naturlig å dele den videre fremstilling i to hoveddeler; ytringsfriheten (2) og vern om retten til privatlivet (3). Artikkelens hensikt er å pedagogisk presentere det jeg som forfatter anser mest sentralt. Ytringsfriheten og vern om privatliv har dessuten aspekter som gjør det er naturlig å se dem i sammenheng. Dette kommer jeg tilbake til i en egen del (4).
1.2 Nødvendige begrensninger
Av hensyn til tekstens lengde må det gjøres noen avgrensninger, og begrensninger av temaer som gjerne skulle vært viet en større del for å få frem helheten. Statens (positive og negative) sikringsplikt, konkrete inngrepssituasjoner, og for brede utgreiinger av anvendelsesområdene må begrenses. Underveis i artikkelen vil det markeres med [x] hvor videre anbefalt lesing er nedfelt under litteraturlisten.
1.3 Rettslig plassering: menneskerettighetene
Før det dykkes ned i henholdsvis ytringsfriheten og vern om privatlivet, skal det først (kort) ses hen til det store fellestrekket mellom de to; at de er menneskerettigheter.
Menneskerettigheter er et sett med rettigheter som tilkommer alle mennesker. Disse rettighetene tilkommer borgerne, mens staten har plikten å sørge for at de overholdes ovenfor enhver innenfor sin jurisdiksjon [1]. Menneskerettigheter er en del av folkeretten, hvilket betyr at den i utgangspunktet tar sikte på forhold mellom stater. Etter rettighetenes karakter, og sett i lys av moderne folkerett, er dette likevel et eksempel på at også individer kan få [rettighets]subjekts-stilling i folkeretten. Særegent for menneskerettigheter er at det finnes en domstol – Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, forkortet EMD – som kan dømme stater (som har ratifisert Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK) for menneskerettighetsbrudd.
I norsk rett er i dag de mest sentrale menneskerettighetene transformert inn i Grunnloven kapittel E. Det vil si at disse rettighetene har grunnlovs rang. Ut over disse finnes det rettigheter i andre konvensjoner, eksempelvis EMK, SP og ØSK – som også er bindende for Norge i kraft av menneskerettsloven av 1999 (mrl.), se § 2. Merk at disse derfor ikke har grunnlovs rang, men likevel går foran norsk intern rett ved motstrid jf. mrl. § 3.
2. Ytringsfriheten
2.1 Materielt innhold
Retten til å ytre seg (ytringsfriheten) er den grunnleggende friheten alle har til å ytre seg om det de måtte ønske. Retten innbefatter den positive handling å faktisk ytre seg, og samtidig en rett til å la være. En annen side er retten til å motta ytringer fra andre, den såkalte informasjonsfriheten [2]. Det rettslige grunnlaget for rettigheten er å finne i Grl. § 100, samt EMK art. 10.
Sentralt for ytringsfriheten er at den er generell. Det vil si at den gjelder uavhengig av hvilken form den fremkommer i, for eksempel skriftlig, muntlig, elektronisk, filmatisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller teatral (Aall, 2022, s. 288 og 289). Ytringer gjennom media er likevel ansett å være kjerneområde. Praksis fra EMD viser imidlertid at formen av ytringen er av betydning for hvilke, og i hvor streng grad, restriksjoner kan forekomme (se sakene Murphy og Editorial Board).
Videre er det for ytringsfriheten nærmest like viktig at den ikke bare er formelt, men også reelt beskyttet. Dette innebærer blant annet en lik reell mulighet for å komme til orde. Grunnloven § 100 (6) får frem dette ved at myndighetene plikter å "legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale". I EMD-saken Associazione Politica Nazionale Lista Marco Pannela v. Italy – hvor det forelå krenkelse av ytringsfriheten fordi en person var utestengt fra et politisk debattprogram – har vi eksempel på at ytringsfriheten ikke reelt sett var beskyttet. Hvor langt staten må gå for å sikre den reelle ytringsfriheten, er et spørsmål om rekkevidden av statens positive gjennomføringsforpliktelse [3].
I dagens samfunn kan det være mer riktig å si at den reelle ytringsfriheten begrenses i større grad av praktiske grunner enn rent rettslige. Frykten av å bli gjort narr av eller utstøtt framfor rettslige sanksjoner kan for mange være motiv til å forbli taus.
2.2 Hensyn bak og rettslig beskyttelse av ytringsfriheten
Et vern av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre overordnede hensyn.
For det første, søken etter sannhet. En vid adgang for mennesker til å ytre seg åpner for at vi enklere og oftere kan føle oss tryggere på at det som blir ytret faktisk er sant. Samtidig er det viktig for menneskers kommunikasjonskanaler og samhandlinger i samfunnet. Strengt tatt kan det sies å være en forutsetning for at mennesker skal kunne leve sammen i et bærekraftig samfunn.
For det andre, grunnlaget for menneskers personlige autonomi og frihet. Individer er født frie, som innebærer en adgang til Ã¥ dele (eller la være Ã¥ dele) sine meninger med andre og samtidig ta til seg meninger fra andre. Som følge av denne friheten kan mennesker samhandle og samfunnet utvikle seg.Â
For det tredje, er ytringsfrihet en forutsetning for demokratiet slik vi kjenner det i dag. Folkesuverenitet og flertallsvilje avhenger av at mennesker har mulighet til å ytre seg uten at større makter enkelt kan slå ned på eller hindre dette.
Sammen er disse tre hensynene nokså fundamentale for hvordan mennesker kan opptre overfor hverandre og hvordan samfunnet drives fremover. Dette understrekes ved at ytringsfriheten er knesatt i Grunnloven og flere sentrale menneskerettighetskonvensjoner – som leder oss over på den rettslige beskyttelsen av rettigheten.
Ytringsfriheten er som nevnt hjemlet blant annet i Grunnloven § 100. Således er rettigheten av grunnlovs rang. Den kan ikke endres eller fjernes uten etter fremgangsmåten Grunnloven selv bestemmer jf. § 121.
Ytterligere er rettigheten forankret i flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, eksempelvis EMK (artikkel 10) – som Norge har ratifisert og inkorporert jf. mrl. § 2.
En rettslig beskyttelse av ytringsfriheten begrunnes hovedsaklig i en garanti for at staten ikke skal gjøre inngrep i denne (negativ forpliktelse). Samtidig innebærer det en positiv forpliktelse for staten å sørge for at retten både formelt og reelt sett lar seg utøve [4].
Som vi skal se på videre er likevel ytringsfriheten ikke ubegrenset.
2.3 Inngrep i ytringsfriheten
Ytringsfriheten er ingen absolutt menneskerettighet, den er relativ. Det vil si at staten til en viss grad er tillatt å regulere ytringer. Gjennomgående for de relative menneskerettighetene er de tre overordnede vilkårene for at staten er berettiget inngrep (begrensninger): hjemmel i lov ("foreskrevet ved lov"), inngrepet må forfølge et legitimt formål ("av hensyn til ..."), og at inngrepet er forholdsmessig ("nødvendige i et demokratisk samfunn") jf. EMK art. 10 (2). Vilkårene kan også utledes av Grl. § 100 (2).
I artikkelen her vil dette ikke behandles nærmere [5]. Vær klar over at inngrep/begrensninger er tillatt, i den utstrekning de oppfyller de tre overordnede vilkårene som nevnt.. Merk at det for inngrep i form av straff stilles strengere krav til staten, se EMK art. 7, Grl. § 96 [6].
Det er flere eksempler på lovregulerte forbud som innskrenker ytringsfriheten. Disse er blant annet forbud mot æreskrenkelser, diskriminering, trusler, og trakassering. Interessant i denne sammenhengen er at strl. (1902) § 142 mot blasfemi ble opphevet i 2015, slik at krenkelser mot religion ikke lenger var forbudt.
De vanligste reaksjonene på forbudte ytringer er erstatningskrav eller forhåndssensur, men kan også resultere i fengselsstraff.
Punkt 4 i artikkelen ser nærmere på hvordan ytringsfriheten i realiteten oftere opplever begrensninger i motstrid med andre menneskerettigheter. I denne artikkelens tilfelle: vernet om privatlivet.
3. Vern om privatlivet
3.1 Materielt innhold
Det rettslige grunnlaget for retten til vern om sitt privatliv er nedfelt i Grunnloven § 102 og EMK art. 8. Bestemmelsene verner også eksplisitt familielivet, hjem, og kommunikasjon (som det må avgrenses mot) [7].
En alminnelig språklig forståelse av "privatlivet" vil si den delen av et menneskes liv som ikke skal offentliggjøres. Dette kan være så meget, og det vil derfor være nærmest umulig å gi en uttømmende liste over hva som dekkes, noe EMD også uttrykker jf. El-Masri v. North Macedonia. Kjernen av begrepet kan sies å være den fysiske og psykiske integritet. Grensen for hvor terskelen ligger før det foreligger uberettiget inngrep i ens privatliv kan være vanskelig å trekke, som EMD selv trekker frem i saken Costello-Roberts v. UK. Der sies det at "not every act or measure which may be said to affect adversely the physical or moral integrity of a person necessarily gives rise to such an interference».
I saken A. v. Norway fremgår det uttrykkelig at privatlivet også omfatter en persons ære og omdømme, se avsnitt 64. En avis (Fædrelandsvennen i Kristiansand) hadde publisert to artikler (ytringsfrihet) om en person involvert i Baneheia-drapene. EMD kom likevel til at klageren (A) hadde fått krenket sin rett til vern om privatlivet, fordi artiklene innebar en krenkelse av A sin ære og sitt omdømme.
Ytterligere faller helse inn under privatlivsbegrepet jf. Nada v. Switzerland § 151. "Helse" innbefatter blant annet en rett til å bli forelder (jf. S.H and Others v. Austria), beslutninger om abort (jf. Tysiac v. Poland), og seksualliv (Stübing v. Germany).
3.2 Hensyn bak og rettslig beskyttelse av vern om privatlivet
Til likhet med ytringsfriheten er vern om privatlivet nedfelt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel E jf. § 102. Tilsvarende bestemmelse er å finne i EMK art. 8. Grunnlovsbestemmelsen er sterkt inspirert av EMK, og må derfor tolkes i lys av denne jf. Aall, 2022, s. 225.
Hensynene bak vern om privatlivet kan finnes både i offentlige og private interesser.
Det primære hensynet ligger i private interesser. Overordnet vil det si å beskytte individet mot uberettigede inngrep i privatsfæren (integritetsvern), samt vern av private opplysninger (personvern). Dagligdagse gjøremål (toalettbesøk eller yogatimen) og generell samfunnsdeltakelse (handleturen eller nettleser-loggen på jobb-PCen) vil for mange oppleves svært ubehagelig om gjøres til offentlig informasjon, eller tillattes innsyn i. Egenverdien i slik frihet og fredelighet anses å være en fundamental forutsetning for menneskers mentale ro.
Videre er den offentlige interessen i all hovedsak begrunnet i et ønske om at offentlig kommunikasjon skal sentrere rundt aktuelle samfunnsanliggender – ikke private (irrelevante) opplysninger. Ytringsfrihetskommisjonen ordlegger seg slik: "Det er ikke bare det at disse [privatlivs-] opplysningene er irrelevante, de er skadelige for karakteren av den offentlige samtale ved at de trekker oppmerksomheten bort fra det den offentlige samtalen var ment å skulle dreie seg om" jf. NOU 1999:27 s. 112. Utredningen mener altså at private opplysninger kan virke ødeleggende for den offentlige samfunnsdebatten.
Hovedvekten burde tillegges de private interesser, men det viser god forståelse og samtidig trekke frem de relevante offentlige interessene.
3.3 Inngrep i vernet om privatlivet
I likhet med ytringsfriheten er vern om privatlivet en relativ menneskerettighet. Inngrep er berettiget såfremt de nødvendige vilkårene er oppfylt. Inngrepet må følgelig være hjemlet i lov, ivareta legitime formål, og være forholdsmessig – se EMK art. 8 (2). EMD må til en viss grad innrette seg etter statens vurdering av situasjonen og inngrepet, og har i praksis tillagt staten en "margin of appreciation" [8].
Begrepet "privatliv" er lite presist, som gjør at det kan være vanskelig å klarlegge nettopp hva som omfattes. Dette gjør at EMD står friere til å avgjøre hvilke konkrete tilfeller som innebærer inngrep i retten. En klar definisjon ville medført at enkelte forhold ville automatisk falt utenfor ordlyden (og derfor ikke vært beskyttet av rettigheten).
Veldig ofte vil retten til vern om privatliv vurderes i forhold til en annen menneskerettighet (som for eksempel ytringsfriheten jf. punkt 4).
For de mer konkrete inngrepssituasjoner, se Aall, 2022, kapittel 11.2.2 til 11.2.7.
4. Ytringsfrihet versus vern om privatlivet
Retten til å ytre seg og retten til vern av privatliv kan ikke alltid omforenes. Det vil derfor være nødvendig med avveininger for å ta stilling til hvilken som må vike i det konkrete tilfellet. Det store mangfoldet av slike saker hos EMD den siste tiden illustrerer at avveiningene kan være komplekse, og ikke minst dagsaktuelle.
De to rettighetene anses å være likeverdige. I en sak hvor de to må avveies, er det derfor ubetydelig om det er den ene eller andre som saksøker for brudd. Samtidig innebærer dette at domstolenes oppgave i disse sakene vil være å treffe en rimelig balanse mellom de to. I saker fra EMD formuleres vurderingen ofte om "nasjonale domstoler (...) [har] foretatt en rimelig avveining mellom retten til vern av privatliv i artikkel 8 og ytringsfriheten i artikkel 10" jf. Axel Springer v. Germany.
I 2014 behandlet EMD en norsk sak med denne avveiningen for øyet. Musikkartisten Lars Lillo-Stenberg og skuespilleren Andrine Sæther giftet seg på en holme utenfor Tjøme i 2005. Ukebladet "Se&Hør" offentligjorde bilder fra seremonien uten klarering fra brudeparet – som derfor saksøkte bladet for brudd på privatlivet. Her er det altså tale om ytringsfriheten (Se&Hør sin publisering av fotografier) og vernet om privatlivet (paret sitt private bryllup) som havner i motstrid. Klageren (paret) fikk ikke medhold i Høyesterett (Rt-2008-1089, Bryllupsfoto), og EMD konkluderte med at Høyesterett sin avveining var forsvarlig (Lillo-Stenberg og Sæther v. Norway).
Den allerede nevnte EMD-saken Axel Springer er et eksempel på motsatt utfall; hvor ytringsfriheten måtte vike for vern om privatliv. Klageren var en tysk avis "Springer". Avisen hadde publisert en artikkel og flere fotografier av en kjent tysk TV-profil som var arrestert for besittelse av kokain. TV-profilen brakte saken inn for de tyske domstolene, og fikk medhold i krenkelse av privatlivet på bekostning av avisen sin ytringsfrihet.
Avisen tok dermed saken videre til Strasbourg i 2008, hvor konklusjonen ble at ytringsfriheten til klageren var krenket jf. EMK art. 10. Begrunnelsen var at inngrepet i ytringsfriheten ikke var forholdsmessig på bakgrunn av en vurdering av de nasjonale domstolers avveining mellom EMK art. 8 og 10.
EMD viste i saken til en rekke vurderingskriterier i en helhetsvurdering som er av sentral betydning i den konkrete avveiningen som må foretas. Det anbefales å lese saken. Se avsnitt nummer fire under "Domstolens vurderinger" for vurderingstema EMD la til grunn i den konkrete avveiningen. Læreboken trekker eksplisitt fram tre av disse vurderingskriteriene: sannhetsgrunnsetningen, den offentlige interessen i ytringen, og forholdsmessighet [9].
5. Avslutning
Det er en forenklet tilnærming om du som student kun ser på rettighetene individuelt. Tidligere eksamensoppgaver illustrerer hvordan det svært ofte må tas stilling til to eller flere rettigheter i samme oppgave. Derfor er sammenhengen (eksempelvis forskjeller/ulikheter og forholdet mellom dem) mellom ulike menneskerettigheter svært aktuelt å sette seg inn i. Punkt 4 i artikkelen er et eksempel på dette.
Som nevnt innledningsvis var det nødvendig å foreta (nokså omfattende) begrensninger og avgrensninger av hensyn til artikkelens lengde. For en bredere kunnskap og forståelse av de to rettighetene er det derfor nødvendig å se nærmere på stoffet. Likevel, mener jeg at dersom du lærer deg stoffet i denne artikkelen er du svært godt på vei til å kunne svare godt for deg, dersom dette skulle blitt et aktuelt tema på eksamen.
Håpet mitt er at denne artikkelen har bidratt til en god innføring i de to menneskerettighetene, og samtidig det aktuelle forholdet mellom dem.
Litteraturliste
Aall, Jørgen. (2022). Rettsstat og menneskerettigheter 1: En innføring i vernet om individets sivile og politiske rettigheter (1. utgave). Fagbokforlaget.
[1] Se nærmere om jurisdiksjon og plikt- og rettighetssubjektene i Aall, 2022, kapittel 3.2 og 3.3.
[2] Se Aall, 2022, kapittel 13.8 for å lære mer om informasjonsfriheten.
[3] "Positive tiltak for å sikre en reell ytringsfrihet for alle", Aall, 2022, kapittel 13.1.6.
[4] Se mer om statens sikringsplikt i Aall, 2022, kapittel 3.
[5] Mer om inngrep i menneskerettigheter generelt: Aall, 2022, kapittel 7 og 8.
[6] Legalitetsprinsippet, se Aall, 2022, kapittel 7.
[7] "Familieliv", Aall, 2022, kapittel 11.3 / "Hjem", Aall, 2022, kapittel 11.4 / "Korrespondanse", Aall, 2022, kapittel 11.5.
[8] Statens skjønnsmargin, se Aall, 2022, kapittel 8.3.3.
[9] Se Aall, 2022, kapittel 13.5.1.2 til og med 13.5.1.6.