Sikringsplikten

1. Innledning

1.1 Introduksjon og avgrensning

Statens plikt til å sikre menneskerettighetene følger av både EMK artikkel 1 og Grunnloven § 92. Ved menneskerettslovens ikrafttredelse i 1999 ble EMK med tilleggsprotokoller, samt de øvrige konvensjonene som er innarbeidet i loven, gitt status som norsk lov. Etter menneskerettslovens § 3 skal disse konvensjonene ved motstrid gis forrang fremfor annen lovgivning. Grunnloven § 92 fikk sin nåværende form ved grunnlovsrevisjonen i 2014 og lyder:

«Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Bestemmelsen angir staten som pliktsubjekt og gir uttrykk for statens dobbelte gjennomføringsforpliktelse: Menneskerettighetene skal respekteres, såkalte negativt angitte plikter som baserer seg på at staten ikke skal foreta seg noe som utgjør et rettighetsbrudd, samt sikres, som innebærer at staten har en positiv plikt til å forebygge brudd overfor borgerne. Et sentralt eksempel som klargjør dette skillet, er torturforbudet. Torturforbudet etter EMK art. 3 og Grl. § 93 annet ledd medfører en negativ sikringsplikt overfor staten, da offentlige tjenestemenn ikke kan bruke dette som en teknikk i avhør. Videre vil utdanning av politiet og andre myndighetsrepresentanter, slik at de ikke utøver tortur være en positiv forpliktelse for staten. Hvorvidt statens ansvar i en konkret sak bør rubriseres som et brudd på dens positive eller negative sikreforpliktelse, utgjør likevel kun et analytisk utgangspunkt.

Som en følge av sin uklare ordlyd har det blitt reist spørsmål om grunnlovsbestemmelsen skal tolkes slik at den gir alle internasjonale menneskerettsbestemmelser som Norge er bundet av, grunnlovs rang. Spørsmålet ble besvart avkreftende av Høyesterett i plenumsdommen inntatt i HR-2016-2554-P (Holship). Høyesterett tok utgangspunkt i kontroll- og konstitusjonskomiteens uttalelse om at paragrafen ikke tok sikte på å endre rettstilstanden, og la dermed til grunn at bestemmelsen må forstås som et «pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett», jf. avsnitt 70.

Ved vurderingen av om staten har overholdt sin sikringsplikt vil vurderingstemaet ofte være hvorvidt statens tiltak har vært tilstrekkelig i sikringen av et effektivt menneskerettighetsvern. Merk at all form for statlig myndighetsutøvelse omfattes av bestemmelsene i Grunnloven og EMK, herunder utøvelse på lokalt, regionalt samt nasjonalt nivå. Maktfordelingsprinsippet gjennomsyrer denne fremstillingen. En evne til å identifisere sammenhengen mellom prinsippet og behovet for en spredning av maktapparatet i lys av sikringsplikten er avgjørende for en dypere forståelse av faget.

1.2 Den videre fremstillingen

Artikkelen redegjør for noen sentrale prinsipper (pkt. 2), herunder effektivitetsprinsippet (pkt. 2.1) og subsidiaritetsprinsippet (pkt. 2.2). Deretter inndeles statens sikringsplikt (pkt. 3) etter lovgivers sikringsplikt (pkt. 3.1), forvaltningens sikringsplikt (pkt. 3.2) og domstolenes sikringsplikt (pkt. 3.2) før det foretas noen avsluttende bemerkninger (Pkt. 4).

2. Sentrale prinsipper

2.1 Effektivitetsprinsippet

Essensen i menneskerettens effektivitetsprinsipp er at konvensjonsstatene gjennom tolkning skal sikre «not rights that are illusory or theoretical but rights that are practical and effective», jf. Airey mot Irland (EMD-1973-6289) avsnitt 24. Saken gjaldt en kvinne som ønsket skilsmisse fra sin voldelige ektemann, men på grunn av sin økonomiske situasjon ikke hadde mulighet til å motta juridisk bistand. Videre var det heller ikke et eksisterende tilbud om fri rettshjelp. EMD kom følgelig til at Irland hadde brutt sine positive forpliktelser i sikringen av en effektiv tilgang til domstolene etter EMK art. 6 (1). Selv om det ikke forelå formelle begrensninger mot å reise sak, la EMD til grunn at klagerens økonomiske situasjon utgjorde en reell begrensning for domstolsadgangen. Det er dermed ikke tilstrekkelig for at en stat skal oppfylle sine forpliktelser at denne tilbyr en rent formell adgang til domstolene slik som i Airey. Adgangen må være praktisk og effektiv. Dersom økonomiske eller andre faktiske forhold gjør utøvelsen illusorisk, kan retten ikke anses effektiv. Prinsippet er svært sentralt ved tolkningen og anvendelsen av EMK, og har blitt fulgt opp i en rekke senere saker.

2.2 Subsidiaritetsprinsippet

Prinsippet om subsidiaritet har sin forankring i ideen om at EMD sitt tilsyn er subsidiært og kun benyttes dersom de nasjonale domstolene har prøvd staten for menneskerettighetsbrudd, og er uttømt. Ordningen er en viktig forutsetning for at menneskerettighetene skal nyte et effektivt vern. En ordning hvor staten alene er endelig dommer over om menneskerettighetene er tilstrekkelig ivaretatt, er problematisk: Som konvensjonspart har staten en klar egeninteresse i å unngå å konstatere brudd. Subsidiaritetsprinsippet forutsetter derfor effektiv nasjonal håndheving underlagt uavhengig internasjonal kontroll. Det er også et sentralt hensyn og poeng ved subsidiaritetsprinsippet at konvensjonsstatene skal kunne «rydde opp i eget hus», slik at suverenitetsprinsippet ivaretas samtidig som EMD spares for ressurser.

3. Statens plikt til å sikre Menneskerettighetene

Statens sikringsplikt forutsetter et kontinuerlig og målrettet samspill mellom statsmaktene, der hver instans har særskilte ansvar og virkemidler. Den videre fremstillingen vil derfor ta utgangspunkt i de respektive forpliktelsene, samtidig som den søker å synliggjøre hvordan disse virker gjensidig forsterkende og til sammen danner et helhetlig rammeverk for ivaretakelsen av menneskerettighetene.

3.1 Lovgivers sikringsplikt

Som den lovgivende makt har Stortinget en nøkkelrolle i oppfyllelsen av statens sikringsplikt, først og fremst ved å vedta effektiv lovgivning som forbyr konvensjonsstridige forhold. Lovgivningen fungerer dermed som et sentralt virkemiddel i forebyggelsen av menneskerettighetsbrudd. Selv om de fleste rettigheter nedfelt i EMK ikke uttrykkelig pålegger en lovgivningsplikt, er det et sikkert utgangspunkt at fravær av regulering – særlig innen strafferetten – vil kunne medføre uakseptable og usiviliserte tilstander. Et sentralt vurderingstema blir derfor om den nasjonale lovgivningen er tilstrekkelig til å sikre et effektivt menneskerettighetsvern, og dermed om sikringsplikten er oppfylt.

3.1.1 Söderman mot Sverige (EMD-2008-5786)

Söderman er illustrerende for hvordan sikringsplikten kommer til uttrykk i lovgivningen. Saken gjaldt en stefar som hadde filmet sin 14 år gamle stedatter mens hun kledde av seg og dusjet. Den svenske domstolen kom frem til at stefarens handlinger ikke kunne omfattes av bestemmelsen om seksuelle overgrep, idet stefaren ikke hadde som hensikt at klageren skulle oppdage filmingen. Svensk rett på daværende tidspunkt inneholdt ikke noe forbud mot å filme personer uten deres samtykke, og stefaren kunne følgelig ikke holdes strafferettslig ansvarlig.

I dom av 21. juni 2012, avsagt i kammer, kom EMDs flertall – i likhet med svensk rett - til at det ikke forelå krenkelse av artikkel 8. Etter anmodning fra klageren ble saken 19. november 2012 henvist til behandling i Storkammer. Ved vurderingen i Storkammer ble det presisert at domstolen inntok en annen tilnærming enn den som ble inntatt i kammer. I kammer ble det lagt til grunn at bare betydelige feil «significant flaws» i lovgivning og praksis, kunne innebære brudd på statens positive forpliktelser etter artikkel 8. Med særlig henvisning til at svensk rett på det aktuelle tidspunktet krevde at gjerningspersonen enten hadde til hensikt at offeret skulle oppdage overgrepet, eller hadde utvist likegyldighet til denne risikoen, ble stefaren frifunnet. Storkammeret konkluderte i motsatt fall med seksten stemmer mot én at det forelå en krenkelse av artikkel 8 med særlig henvisning til at fornærmede var mindreårig, at hendelsen fant sted i hennes hjem og at gjerningspersonen var en person hun hadde en berettiget grunn til å stole på.

Av særlig interesse for statens sikringsplikt var Storkammerets innledende observasjoner rundt myndighetenes forpliktelse til å foreta en effektiv rettsforfølgelse. Domstolen mente det ikke forelå en mangelfull rettsforfølgelse, men heller en utilstrekkelig lovgivning. Forholdet mellom statsmaktene viser seg her ved at den effektive rettsforfølgelsen utvannes, dersom lovgivningen ikke innrettes i samsvar med de menneskerettslige forpliktelsene.

3.1.2 Siliadin mot Frankrike (EMD-2001-73316)

Saken gjaldt en 15 år gammel jente fra Togo som hadde flyttet til Frankrike for å arbeide som hushjelp. Arbeidet hennes skulle gjøre opp for flybilletten som «arbeidsgiveren» hadde betalt for. Hun ble imidlertid ikke betalt for jobben hun gjorde, samtidig som at hun arbeidet under harde vilkår, syv dager i uken, i flere år. Det var naboene som etter hvert tok initiativ og anmeldte forholdet. Et av de sentrale vurderingsmomentene for EMD var hvorvidt statens lovgivning hadde gitt klageren tilstrekkelig beskyttelse sett i lys av de positive forpliktelsene som var pålagt staten etter forbudet mot slaveri og tvangsarbeid slik det fremgår av konvensjonens art. 4. Menneskerettsdomstolen kom frem til at fransk lov ikke inneholdt et tilstrekkelig vern av den typen tvangsarbeid fornærmede hadde blitt utsatt for. Jenten hadde blitt tilkjent erstatning for ikke-økonomisk skade, noe EMD vurderte som lite preventivt og derfor en mangelfull positiv tilsikring av vernet mot tvangsarbeid.

Saksforholdet i dommen illustrerer betydningen av straffelovgivning i lys av samspillet mellom statsmaktene. På domstidspunktet fantes det ingen straffebestemmelser mot slaveri og tvangsarbeid, noe som resulterte i at arbeidsgiverne ble frifunnet. Det er derfor av vesentlig betydning at den nasjonale lovgivningen er utformet i samsvar med konvensjonsstatens menneskerettslige forpliktelser. Dersom dette ikke er tilfelle, øker risikoen for at forvaltningsorganer unnlater å identifisere rettsstridige forhold, eller at domstolene ikke foretar en proporsjonal vurdering i tråd med konvensjonskravene.

3.1.3 Lindheim m.fl. mot Norge (EMD-2012-13221)

Lindheim m.fl. mot Norge synliggjør lovgivningens rolle som instrument for realiseringen av Norges forpliktelser etter EMK. Saken gjaldt en lovendring i den nye tomtefesteloven som tillot alle som festet tomt en rett til å forlenge festekontrakten på samme vilkår som tidligere og uten tidsbegrensning. Klagerne (bortfesterne) anførte at den nye bestemmelsen – tomtefesteloven § 33 – krenket deres eiendomsvern etter EMK TP1-1. EMD tok anførselen til følge med den begrunnelse at lovgivningen på domstidspunktet ikke foretok en rimelig avveining mellom allmenhetens interesser og klagernes eiendomsrettigheter. Særlig treffende uttalte domstolen at det er medlemstatenes ansvar å vedta lovgivning eller gjennomføre andre generelle tiltak for å sikre menneskerettighetene. Denne plikten var ikke overholdt.

3.2 Forvaltningens sikringsplikt

Lovgivning utformet i samsvar med konvensjonens krav er i seg selv ikke tilstrekkelig for å sikre et effektivt menneskerettighetsvern. Det avgjørende er hvordan reglene faktisk gjennomføres i praksis. Forvaltningen har derfor en sentral rolle gjennom sin løpende avveining av motstridende menneskerettslige hensyn i den enkelte forvaltningssak. Slike vurderinger kan avdekke svakheter i lovgivningen som ikke blir synlige på et generelt plan, til tross for de grundige høringsprosessene samt forarbeideidene som måtte ligge til grunn for det ferdige lovutkastet.

Som eksempel har et forbud mot politivold liten reell betydning dersom myndighetene unnlater å gripe inn til tross for gjentatte rapporter om overgrep i et politidistrikt. Forvaltningens sikringsplikt innebærer derfor ikke en garanti for et bestemt resultat, men en plikt til å gjøre en reell og effektiv innsats for å forebygge menneskerettighetsbrudd. Den må forstås som en innsatsforpliktelse, snarere enn en resultatforpliktelse. Den videre fremstillingen vil behandle håndhevelsesplikten.

3.2.1 Krav om effektiv etterforskning

Kravet om en effektiv etterforskning innebærer at den skadelidte har en berettiget forventning om at myndighetene gjør sitt ytterste for å avdekke årsaken til skaden og holde de ansvarlige til ansvar. Håndhevelsesplikten omfatter dermed både et forebyggende element, som skal hindre fremtidige krenkelser, og et reparativt element, som skal sikre oppreisning for den skadelidte. Det sentrale vurderingstemaet er om staten, på bakgrunn av forhold den kjente eller burde ha kjent til, hadde en reell oppfordring til å handle annerledes for å forhindre krenkelsen.

3.2.1.1 Opuz mot Tyrkia (EMD-2002-33401)

I Opuz mot Tyrkia behandlet EMD en sak der klagerens tidligere ektefelle mellom 1995 og 2002 begikk gjentatte og alvorlige voldshandlinger mot henne og hennes mor, herunder knivstikking, påkjørsel og drapstrusler. Til tross for gjentatte anmodninger om beskyttelse ble gjerningspersonen ikke pågrepet før han i 2002 skjøt og drepte klagerens mor. EMD presiserte at EMK artikkel 2 ikke bare pålegger staten en negativ plikt til å avstå fra vilkårlig berøvelse av liv, men også en positiv forpliktelse til å treffe egnede forebyggende tiltak når myndighetene visste eller burde ha visst at det forelå en reell og umiddelbar risiko for livstruende vold. Etter en helhetsvurdering fant EMD at risikoen i den foreliggende saken var forutsigelig, og at myndighetene unnlot å iverksette nødvendige tiltak. Som en følge av dette ble Tyrkia dømt for brudd på artikkel 2 med hensyn til klagerens mors rett til liv.

3.2.1.2 Budayeva m.fl. mot Russland (EMD-2002-15339)

Plikten etter artikkel 2 til å forebygge forutsigelige livstrusler gjelder ikke bare ved privat vold, men også ved naturfare—noe Budayeva m.fl. mot Russland illustrerer. I Budayeva anførte en gruppe mennesker at russiske myndigheter hadde brutt sine positive forpliktelser etter EMK artikkel 2. Klagerne mente at tap av liv som følge av leirskred kunne vært unngått hvis myndighetene hadde iverksatt adekvate beskyttelsestiltak. EMD pekte på at russiske myndigheter hadde mottatt en rekke advarsler om leirras i den omstridte regionen, og at ras-demningen som skulle beskytte innbyggerne var i mangelfull tilstand. Skadene klagerne var påført, deriblant dødsfallet til ektemannen til en av klagerne, ble ansett å stå i en klar årsakssammenheng med de nasjonale myndighetenes unnlatelser. EMD konkluderte følgelig med at den materielle siden av artikkel 2 var brutt.

Innenfor statenes skjønnsmargin konstaterte domstolen at myndighetenes tiltak ikke oppfylte de krav som følger av EMK artikkel 2, og retten til liv var dermed ikke tilstrekkelig sikret. Derimot forelå det ingen krenkelse av eiendomsvernet etter P1-1, som ble ansett adekvat ivaretatt. Saken illustrerer at terskelen for og innholdet i statens positive sikringsforpliktelser varierer mellom rettighetene: Pliktene skjerpes jo nærmere man kommer konvensjonens kjernebestemmelser—særlig retten til liv—mens et større institusjonelt spillerom aksepteres for økonomiske rettigheter som eiendomsretten. Les mer om læren om statens skjønnsmargin her.

3.2.1.3 Rt. 2013 s. 588

Spørsmålet om mangelfull oppfølgning hos forvaltningsapparatet har også vært gjenstand for diskusjon i norsk rett. Rt. 2013 s. 588 gjaldt - i likhet med Opuz - hvorvidt staten kunne holdes ansvarlig for manglende beskyttelse av en kvinne. Kvinnen var blitt utsatt for konvensjonskrenkende forfølgelse av sin ekskjæreste og måtte på et tidspunkt flytte til en annen side av landet for å unngå vedkommende og hans trusler. Mannens brudd på nedlagte besøks- og kontaktforbud ble i liten grad etterforsket med henvisning til at man ikke ønsket å skade hans gode rehabiliteringssituasjon. Førstvoterende uttalte i dommens avsnitt 46 at «staten forventes ikke å avverge enhver fare for krenkelser begått av private. Men det må reageres mot reell og umiddelbar risiko som myndighetene er kjent med, eller burde være kjent med, med de tiltak som det ut fra situasjonen er rimelig å forvente». En samlet Høyesterett kom til at staten ikke hadde oppfylt sin sikringsplikt etter EMK.

3.2.1.4 Enukidze og Girgvliani mot Georgia (EMD-2007-2509)

Oppfyllelse av statens sikringsplikt fordrer videre en etterforskning som ikke bare tilfredsstiller kravene til effektivitet, men også uavhengighet og objektivitet. Enukidze og Girgvliani mot Georgia gjaldt etterforskningen etter at Sandro Girgvliani, en 28 år gammel økonom, den 27. januar 2006 ble funnet brutalt mishandlet og drept i utkanten av Tbilisi. Omstendighetene rundt hans død vakte særlig oppsikt ettersom Sandro kvelden før hadde møtt på flere høytstående embetsmenn på en kafé og havnet i en verbal uenighet, hvor Sandro skal ha kommet med kritiske bemerkninger rettet mot embetsmennene.

De første ukene av politiets etterforskning skal flere vitner ha blitt ignorert, samtidig som at viktige spor forsvant. Det var generelt liten interesse for hendelsen på kafeen kvelden før Sandro ble funnet drept. Særlig påfallende var det faktum at politiet fortsatte etterforskningen selv om noen av de mistenkte var fra samme enhet. Om forholdet uttalte EMD treffende på dommens avsnitt 243: «For an investigation to be effective, the persons responsible for and carrying out the investigation must be independent and impartial, in law and in practice. This means not only a lack of hierarchical or institutional connection with those implicated in the events but also a practical independence. The effective investigation required under Article 2 serves to maintain public confidence in the authorities’ maintenance of the rule of law, to prevent any appearance of collusion in or tolerance of unlawful acts and, in those cases involving State agents or bodies, to ensure their accountability for deaths occurring under their responsibility». 

Det er sentralt for å bevare allmennhetens tillit, og forhindre inntrykket av medvirkning eller toleranse for ulovlige handlinger, at etterforskningen er både uavhengig og upartisk. Dette har også en tydelig allmennpreventiv funksjon: En forutinntatt etterforskning undergraver rettssikkerheten og gjør rettshåndhevelsen vilkårlig, fordi frihetsberøvelse ikke lenger forankres i et forsvarlig skyldspørsmål hvor uskyldspresumsjonens prinsipper gjelder. I ytterste konsekvens kan dette lede til lovløse tilstander. Dette underbygger det innledende poenget: Det er den praktiske gjennomføringen av regelverket som er avgjørende.

3.4 Domstolenes sikringsplikt

At forvaltningen eller lovgivningen innrettes i samsvar med menneskerettighetene, er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å sikre menneskerettighetenes fulle gjennomslag. I forlengelsen av sikrepliktens prosessuelle aspekt ligger derfor iretteføringsplikten. Kjernen i denne plikten er at den som mener seg utsatt for en menneskerettighetskrenkelse, skal kunne prøve sin påstand overfor en uavhengig instans. Behovet for en uavhengig prøvingsinstans gjør seg særlig gjeldende i tilfeller hvor det er de to øvrige statsmaktene som ikke har overholdt sin konstitusjonelle sikringsplikt. Domstolene utgjør da en viktig «sisteskanse».

Domstolens sikringsplikt innebærer b.la. at det stilles visse minimumskrav til forholdet mellom lovbrudd og sanksjon. Drap kan for eksempel ikke straffes med 48 timers samfunnstjeneste, da dette ville vært klart uforholdsmessig og representert et brudd på menneskerettighetene. Særlig illustrerende for domstolenes rolle og hvordan valg av straffereaksjon kan være i strid med sikringsplikten er Sabalić mot Kroatia.

3.4.1 Sabalić mot Kroatia (EMD-2013-50231)

Saken gjaldt en kvinne som hadde blitt banket opp av en mann på byen fordi hun var lesbisk. Gjerningsmannen ble dømt for brudd på offentlig ro og orden, og fikk derfor en bot på 40 euro. Hatmotivet ble verken adressert eller vektlagt, og EMD uttalte i dommens avsnitt 110 at staten hadde forsømt sin sikringsplikt ved ileggelsen av en straff som var «manifestly disproportionate» sammenlignet med alvoret i handlingen som kvinnen ble utsatt for. Domstolen konkluderte med at det forelå brudd på artikkel 3 sammenholdt med artikkel 14.

Dommen tydeliggjør at det gjelder et minimumskrav til proporsjonaliteten mellom lovbrudd og straff. Selv om statene har en viss skjønnsmargin, kan en åpenbar uforholdsmessig og mild reaksjon innebære brudd på statens sikringsplikt. Videre viser dommen iretteføringspliktens preventive funksjon i rettsstaten: Dersom et forhold er kriminalisert, men domstolene i praksis unnlater å sanksjonere det, undergraves normens atferdsstyrende effekt.

3.4.2 Gäfgen mot Tyskland (EMD-2005-22978)

Gäfgen mot Tyskland omhandlet en tysk jusstudent som hadde lurt en 11 år gammel gutt inn i leiligheten sin hvor han kvalte og drepte gutten. Han kontaktet så foreldrene til gutten og krevde én million euro dersom de ønsket å se sønnen sin igjen. Under hentingen av løsepengene ble han arrestert av politiet og senere avhørt. Politiet trodde fortsatt gutten var i live og i løpet av avhøret ble den tyske jusstudenten truet av en etterforsker – etter ordre fra visepolitimesteren - med å bli påført betydelig smerte, dersom han ikke fortalte hvor gutten befant seg. Den nasjonale domstolen kom frem til at politimennene hadde brutt torturforbudet etter EMK art. 3, og de ble derfor ilagt bøtestraff på 60 og 120 euro dagen i henholdsvis 60 og 90 dager, samt suspendert.

EMD kom imidlertid frem til at straffen politimennene ble ilagt var alt for lav med særlig begrunnelse i at krenkelsen gjaldt en av konvensjonens kjernebestemmelser («core rights of the convention»), jf. avsnitt 124. Videre ble det også påpekt at politiets disiplinære sanksjoner ikke var tilstrekkelig, da visepolitimesteren var gitt en ledende stilling kort tid etter handlingene. Dommen presiserer at rollen til EMD når den overprøver åpenbare misforhold mellom handlingens alvorlighetsgrad og den ilagte straff, må forstås i lys av at konvensjonens rettigheter skal være praktiske og effektive.

I den ovennevnte Opuz-dommen ble eks-kjæresten til klageren kun ilagt en liten bot, som kunne betales avdragsvis, for å knivstikke klageren syv ganger. EMD fant at den nasjonale domstolenes respons var åpenbart utilstrekkelig og avslørte en mangel på et effektivt vern. Dommene illustrerer at grove integritetskrenkelser ikke kan møtes med klart disproporsjonale bøter uten at det undergraver rettsstatens praktiske beskyttelse. Et effektivt rettsvern krever ikke bare adgang til å påberope menneskerettighetene, men også reell etterforskning og straffeforfølgning av gjerningspersonen. Konvensjonsetterlevelse må vurderes helhetlig: Selv om andre statsmakter oppfyller sine deler av sikringsplikten, svikter staten samlet sett dersom domstolenes reaksjon er for mild til å gi et rettsvern som er «practical and effective», jf. Airey.

4. Avsluttende bemerkninger

I Norge ligger initiativretten til lovforslag hos regjeringen, noe som innebærer at Stortingets positive forpliktelse til å sikre menneskerettighetene gjennom lovgivning må forstås innenfor rammene av denne ordningen. Lovgivning oppstår ikke i et vakuum, men som et resultat av et dynamisk samspill mellom regjeringen og Stortinget. Når en lovbestemmelse gir politiet adgang til å foreta arrestasjoner, innebærer det i teorien at både den lovgivende og den utøvende makt har overholdt sine plikter. Det er deretter opp til domstolene å sikre at straffutmålingen overfor den tiltalte er forholdsmessig og i tråd med rettsstatens prinsipper.

Fremstillingen har især rettet søkelyset mot betydningen av maktfordelingsprinsippet og behovet for en spredning av makten. I en rekke av de ovennevnte dommene var ikke problemet utelukkende én statsmakts mangelfulle gjennomføring av menneskerettighetene, men heller statsmaktenes begrensede evne til å overprøve hverandres beslutninger. På et prinsipielt plan fremhever dette nødvendigheten av en reell, institusjonell og funksjonell uavhengighet mellom statsmaktene.

---

Litteraturliste

Andenæs, J. og Fliflet, A. (2017) Statsforfatningen i Norge (utg.11). Universitetsforlaget.

Aall, Jørgen. (2022) Rettsstat og menneskerettigheter (utg. 2). Fagbokforlaget.