Skrevet av: Adrian Modal, Caroline Bøe, Hege Kristine N. Dahlen, Jens Erik Finbråten, Konstance Landro, Kristoffer Pinås, Marlen Hjertås, Sara Karlsson Lysen, Stian Klette, Tatjana Blazic og Vemund Følstad Breivik (Obiter Dictum - Redaksjonen 2023/2024).
D O M S R E G I S T E R
Oppsett
Domsregisteret i Menneskerettigheter inneholder 60 dommer fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). Domsregisteret er delt inn i 13 kapitler som er ment å skille mellom de forskjellige kovensjonsbestemmelsene. Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge innunder hvert kapittel, med de eldste dommene plassert øverst og de nyeste dommene nederst. Domsregisteret er omfattende. Kap. 9-13 er derfor kun tilgjengelig i PDF-en. Domsregisteret i sin helhet er å fnne i samme PDF.
Klikk på en av de første 8 kapittelene nedenfor for å bli videresendt til dommene:
Statens skjønnsmargin (5 dommer)
EMK art. 1: Statens ansvar (5 dommer)
EMK art. 2: Retten til liv (5 dommer)
EMK art. 3: Forbud mot tortur (8 dommer)
EMK art. 5: Retten til frihet og sikkerhet (6 dommer)
EMK art. 6: Retten til rettferdig rettergang (5 dommer)
EMK art. 9: Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (3 dommer)
EMK art. 13: Retten til et effektivt prøvingsmiddel (3 dommer)
EMK art. 14: Forbud mot diskriminering (3 dommer)
EMK art. 15: Fravikelse i krisesituasjoner (1 dom)
1. TP art. 1: Vern om privat eiendom (3 dommer)
Kapittel 1: Statens skjønnsmargin
Ireland v. the United Kingdom (EMD-1971-5310)
Nøkkelord:
- Statens skjønnsmargin
- EMK art. 3
- EMK art. 15
Sammendrag:
Saken gjaldt opplæring i nedverdigende avhørsmetoder, hvor politisoldatene bevisst stresset personer. EMD viste til at de metodene som de britiske politisoldatene brukte ved avhør av IRA-fanger utgjorde et brudd på EMK art. 3 som forbyr nedverdigende behandling.
Hvordan er dommen relevant?
(i) Beviskravet etter EMK art. 3: EMD viste til at beviskravet etter bestemmelsen er utover enhver rimelig tvil, («beyond reasonable doubt»), og at det må følge av «sufficiently strong, clear and concordant inferences or of similar unrebutted presumptions of fact», jf. avsnitt 161. Videre uttalte EMD at bevisbyrden snus, der en pågrepet eller innsatt kan påvise skade. I slike tilfeller har staten bevisbyrden for at skadene ikke er forårsaket ved behandling i strid med art. 3, jf. avsnitt ibid.
(ii) Vurderingen av den nedre grensen for anvendelsesområdet til art. 3: Behandlingen må ha et «minimum level of severity» og «[t]he assessment of this minimum is relative: it depends on all the circumstances of the case, such as the duration of the treatment, its physical or mental effects and, in some cases, the sex, age and state of health of the victim etc.», jf. avsnitt 162. Vurderingen av den nedre grensen er dermed relativ: den varierer ut fra de ulike momentene ovenfor.
(iii) Dommen belyser at EMK art. 3 er en absolutt bestemmelse: EMD viste til at forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling er «in absolute terms» og til forskjell fra de fleste andre av bestemmelsene, er det ikke mulig å derogere fra den, eller gjøre unntak fra forbudet, jf. avsnitt 163
(iv) Definisjonen av «tortur» etter EMK art. 3: EMD definerte torturbegrepet som «deliberate inhuman treatment causing very serious and cruel suffering», jf. avsnitt 167. Skillet mellom tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, bygger i hovedsak på en vurdering av «the intensity of the suffering inflicted», jf. ibid.
(v) Dersom inngrepet er begrunnet ut fra hensynet til nasjonal sikkerhet (ved derogasjon etter EMK art. 15), vil staten som regel tilkjennes vid skjønnsmargin: EMD uttalte at skjønnsmarginen er vid, ettersom medlemsstatene er bedre plassert enn EMD til å avgjøre «the presence of such an emergency and on the nature and scope of derogations necessary to avert it», jf. avsnitt 207. EMD viste imidlertid til at den kan kontrollere om staten har gått utenfor det som er «strictly required by the exigencies» og at skjønnsmarginen går hånd i hånd med EMDs kontroll, jf. ibid.
(vi) Beviskravet etter art. 3: Dommen belyser at beviskravet etter art. 3 er utover enhver rimelig tvil, («beyond reasonable doubt»), og at det må følge av «sufficiently strong, clear and concordant inferences or of similar unrebutted presumtions of fact», jf. avsnitt 161. Videre viste EMD til at bevisbyrden snus, der en pågrepet eller innsatt kan påvise skade. I slike tilfeller har staten bevisbyrden for at skadene ikke er forårsaket ved behandling i strid med art. 3, jf. avsnitt ibid.
Handyside v. the United Kingdom (EMD-1972-5493)
Nøkkelord:
- Nødvendighetskravet etter EMK art. 10
- Formålet med EMK art. 10
- Statens skjønnsmargin: begrunnelse, momenter
Sammendrag:
Saken gjaldt lovligheten av begrensninger i ytringsfriheten etter EMK art. 10 (2), hvor britiske myndigheter hadde stoppet trykk av en barnebok med seksuelt innhold, av hensyn til å beskytte moralen i samfunnet. EMD kom frem til at inngrepet var konvensjonsmessig.
Hvordan er dommen relevant:
(i) Nødvendighetskriteriet i EMK art. 10: EMD viste til at det ikke kreves at inngrepet er absolutt nødvendig, men det heller ikke er tilstrekkelig at inngrepet er ønskelig, nyttig eller fornuftig. Nødvendighetskriteriet innebærer at det må foreligge «a pressing social need», jf. avsnitt 48
(ii) Ytringsfriheten etter EMK art. 10 er fundamental rettighet: EMD uttalte at ytringsfriheten utgjøre «one of the essential foundations of a [democratic] society and one of the basic conditions for its progress and for the development of every man», jf. avsnitt 49
(iii) Handyside-dommen danner selve grunnlaget for læren om skjønnsmarginen. EMD uttalte at EMK art. 10 (2) gir statene en viss skjønnsmargin («a margin of appreciation»), og at marginen tilkommer både lovgiveren, forvaltningen og domstolene i medlemsstaten. jf. avsnitt 48.
(iv) Videre illustrerer dommen skjønnsmarginens begrunnelse; det er statene som har mest nærhet til forholdene og er følgelig best egnet til å sikre menneskerettighetene, jf. avsnitt 57, hvor EMD uttalte at «The Contracting States have each fashioned their approach in the light of the situation obtaining in their respective territories; they have had regard, inter alia, to the different views prevailing there about the demands of the protection of morals in a democratic society».
(v) Formålet med inngrepet er et relevant moment når grensene for skjønnsmarginen fastlegges. I denne saken talte inngrepets formål for en vid skjønnsmargin. Dommen gir uttrykk for at det gis vid skjønnsmargin i tilfeller hvor inngrepet er begrunnet ut fra hensynet til moralen. I avsnitt 48 uttaler EMD at «[t]he view taken by [the laws of the Contracting States] of the requirements of morals varies from time to time and from place to place, especially in our era which is characterized by a rapid and far-reaching evolution of opinions on the subject. […] State authorities are in principle in a better position than the international judge to give an opinion on the exact content of these requirements as well as in the ´necessity´ of a ´restriction´ or ´penalty´intended to meet them”. Dommen kan tas til inntekt for at skjønnsmarginen kan begrunnes ut fra «better-placed»-synspunktet og subsidiaritetsprinsippet.
(vi) I dommen viser EMD samtidig til at det ikke er EMDs oppgave å tre i stedet for kompetente nasjonale domstoler, men å vurdere om vurderingene etter EMK art. 10 er relevante og tilstrekkelige, jf. avsnitt 50.
Airey v. Ireland (EMD-1973-6289)
Nøkkelord:
- EMK-rettslige effektivitetsprinsippet
- EMK art. 6 om retten til rettferdig rettergang
Sammendrag:
Fru Airey søkte rettslig separasjon fra ektemannen sin, som utøvde fysisk vold mot henne. Siden hun ikke var i stand til å inngå separasjonsavtale med mannen, søkte hun en rettslig beordret separasjon. Hun klarte ikke å få et slikt pålegg fordi hun manglet økonomiske midler og hadde heller ikke krav på fri rettshjelp. EMD kom frem til at det forelå brudd på EMK art 6, ettersom hun ikke hadde en effektiv rett til «access to the High Court».
Hvordan er dommen relevant?
Dommen behandler det EMK-rettslige effektivitetsprinsippet: Med henvisning til folkeretten, og konvensjonens formål uttalte EMD at EMK «is intended to guarantee not rights that are theoretical and illusory but rights that are practical and effective», jf. avsnitt 24. Dette omtales som det EMK-rettslige effektivitetsprinsippet. EMD viste til at retten til «access to court» etter art. 6 måtte forstås i lys av effektivitetsprinsippet som EMK oppstilte, jf. avsnitt 26.
Sunday Times mot Storbritannia (2) (EMD-1987-13166)
Nøkkelord:
- Statens skjønnsmargin
- Ytringsfriheten etter EMK art. 10
- Lovkravet i EMK
Sammendrag:
Saken gjaldt en artikkelserie om thalidomid, som Sunday Times publiserte mens det var pågående erstatningssak i domstolene om legemiddelet. Artikkelen rettet seg sterkt mot produsenten og stilte seg negativt til forlikstilbudet produsentene hadde foreslått. Artikkelserien ble stanset av den britiske domstolen av hensyn til domstolens autoritet, jf. EMK art. 10 (2). EMD kom frem til at inngrepet ikke var tillatt.
Hvordan er dommen relevant?
(i) Dommen viser hvilken betydning skillet mellom juss og politikk har for skjønnsmarginen: EMD uttalte at inngrepet i Handyside-dommen var begrunnet ut ifra et annet type formål: det var snakk om en typisk subjektiv vurdering (av hensyn til moralen) mens det i denne saken var snakk om en mer objektiv vurdering (av hensyn til domstolenes autoritet). I tillegg fantes det en sterkere felles europeisk rettsoppfatning i Handyside-dommen, enn i denne saken. Dommen illustrerer at begrunnelsen for skjønnsmarginen («better placed»-betraktninger og subsidiaritetsprinsippet) ikke står like sterkt når det er snakk om utpreget rettslige vurderinger, jf. avsnitt 59. Med andre ord, er skillet mellom juss og politikk, av betydning når skjønnsmarginens grense skal fastlegges.
(ii) Dommen gir uttrykk for at skjønnsmarginen ikke er absolutt, men går hånd i hånd med det europeiske overvåkningssystemet, jf. avsnitt 59, hvor EMD uttalte «The Court […] is empowered to give the final ruling on whether a “restriction”[…] is reconcilable with freedom of expression as protected by Article 10. The domestic margin of appreciation this goes hand in hand with a European supervision».
(iii) Ordlyden i EMK art. 10 «in accordance with the law»: For at et inngrep skal være tillatt, må inngrepet blant annet være i samsvar med loven («in accordance with the law»). EMD uttalte at begrepet «prescribed by law» etter EMK art. 9-11, ikke innebærer noen realitetsforskjell, jf. avsnitt. 48.
(iv) Innholdet i det materielle lovskravet etter EMK: I avsnitt 47 viste EMD til at lovkravet omfatter ikke bare formell lov, men også uskreven lov (ulovfestet rett), jf. 48. For at lovkravet skal være oppfylt, må hjemmelen for det første være tilstrekkelig tilgjengelig («accessible»). For det andre må hjemmelen være tilstrekkelig klar, jf. avsnitt 49, hvor det uttales at den må være «formulated with sufficient precision to enable the citizen to regulate his conduct: he must be able […] to foresee, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail», jf. avsnitt 49.
I samme avsnitt presiserer imidlertid EMD at «Those consequences need not be foreseeable with absolute certainty: experience shows this to be unattainable. Again, while certainty is highly desirable, it may bring in its train excessive rigidity and the law must be able to keep pace with changing circumstances. Accordingly, many laws are inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are vague and whose interpretation and application are questions of practice» jf. Ibid. Dommen kan tas til inntekt for at lovskravet etter EMK innebærer et (i) tilgjengelighetskrav og (ii) et klarhetskrav. Bakgrunnen for klarhetskravet er forutberegnelighetshensynet, men det kreves ikke absolutt forutsigbarhet, idet forutsigbarhetshensynet lett kan støte på prinsippet om dynamisk tolkning.
Lambert and others v. France (EMD-2014-46043)
Nøkkelord
- Statens skjønnsmargin, momenter
- Statens positive forpliktelse til å sikre retten til liv etter EMK art. 2
Sammendrag
Saken gjaldt Vincent Lamber («offeret»), som ble påført alvorlige hodeskader i en trafikkulykke, og måtte dermed tilføres kunstig ernæring og hydrering. I 2011 var tilstanden beskrevet som minimal bevisst, og i 2014 var den vegetativ. I 2013 begynte prosessen med å vurdere avslutning av livsforlengende behandling, og den ansvarlige legen besluttet å fjerne den kunstige ernæringen og hydreringen. Klagerne (Lamberts familie), anførte at staten hadde brutt sin positive forpliktelse om å sikre retten til liv etter art. 2, men fikk ikke medhold.
Hvordan er dommen relevant?
(i) Uttrykket «liv» etter art. 2: Dommen belyser at potensiell og fremtidig død også kan utgjøre brudd på art. 2. EMD uttalte at selv om «Lambert is still alive, there is no doubt that if the artificial nutrition and hydration were withdrawn, his death would occur within a short time», jf. avsnitt 115. Art. 2 oppstiller følgelig ikke et krav om at offeret har dødd.
(ii) Retten til liv er en fundamental rettighet: EMD viste til at art. 2 «ranks as one of the most fundamental provisions in the Convention, admits of no derogation under article 15, and that it construes strictly the exceptions defined therein», jf. avsnitt 144.
(iii) Dommen er et eksempel på at manglende europeisk konsensus er et moment som taler for vid skjønnsmargin, jf. avsnitt 165.
(iv) Skjønnsmarginen er ikke absolutt: EMD uttalte at marginen er «not unlimited and the Court reserves the power to review whether or not the State has complied with its obligations under Article 2», jf. avsnitt 148.
(v) Komplekse medisinske og etiske ol. avveininger tilsier bred skjønnsmargin: EMD uttalte at «in the context of the State´s positive obligations, when addressing complex scientific, legal and ethical issues concerning in particular the beginning or end of life […] the member States […] have a certain margin of appreciation», jf. Avsnitt 144. Dette skyldes at statene i slike tilfeller vil være bedre egnet til å gjennomføre rettigheter på grunn av deres særkunnskap.
(vi) Kvaliteten på den nasjonale beslutningsprosessen er et moment som kan påvirke grensen for skjønnsmarginen: I den foreliggende saken kom EMD frem til at prosessen rundt beslutningen om å fjerne tilgang på kunstig ernæring og hydrering var over lovens krav, og at nasjonale domstoler hadde gjennomført en grundig gjennomgang av saken. Med andre ord, vil en «carefully balanced» avveining mellom de motstridende interessene, i lys av de prinsippene EMD oppstiller, tale for en vid skjønnsmargin, jf. avsnitt 181.
(vii) Dommen viser også at statene tilstås vid skjønnsmargin dersom det er snakk om avveiningen av motstridende rettigheter: EMD uttalte at «States must be afforded a margin of appreciation […] as regards the means of striking a balance between the protection of patients´ right to life and the protection of their right to respect for their private life and their personal autonomy», jf. avsnitt 147-148.
Kapittel 2: Statens ansvar
Hatton and Others v. the United Kingdom (EMD-1997-36022)
Nøkkelord:
EMK artikkel 1 og 8
Rettigheter
Sammendrag:
I saken ble systemet for flyvninger over Heathrow flyplass endret fra å være et system med begrenset antall flyvninger, til at flyvninger samlet sett ikke skulle overskride «støykvoter». Systemendringen medførte en økning av antall flyvninger, særlig i morgentimene. Til tross for at verken flyplassen eller flyene var «kontrollert eller drevet av offentlige myndigheter», hadde Storbritannia ikke etterfulgt sin «positive plikt» til å iverksette «rimelige og passende tiltak» for å ivareta klagernes rettigheter etter EMK art. 8. Endringen var et brudd på EMK art. 8 som følge av at det ikke var foretatt grundige undersøkelser av potensielle følger av systemendringen. EMD kom til at det ikke var foretatt «rimelig avveining» mellom klagernes behov for beskyttelse av «deres hjem, privatliv og familieliv» og statens behov for «økonomisk vekt».
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir uttrykk for konvensjonsstatenes plikt til å ivareta borgernes rettigheter etter EMK art. 8. Avveiningen mellom staters interesse opp mot rettighetene til de berørte borgerne vil komme i andre rekke i tilfeller der staten ikke har oppfylt sin plikt til å undersøke minst inngripende alternative handlinger. Domstolen la til grunn at det måtte tas hensyn til rettferdig balanse mellom de konkurrerende interessene til individet og til samfunnet. EMD uttaler at det må være «fair balance that has to be struck between the competing interests of the individual and the community as a whole», jf. avs. 98.
Al-Skeini v. the United Kingdom (EMD-2007-55721)
Nøkkelord:
Art. 1 og 2
Ekstraterritoriell anvendelse
Effektiv etterforskning
Sammendrag:
I denne saken ble Storbritannia holdt ansvarlig for en rekke krenkelser i henhold til EMK art. 1. Sammen med USA hadde landet invadert og tatt kontroll over visse funksjoner ved opprettelsen av «the coalition provisional authority». Her hadde flere sivile mistet livet som følge av britiske soldaters sikkerhetsoperasjoner i Basra.
Hvordan er dommen relevant:
(i) Domstolen tar først stilling til om det foreligger jurisdiksjonsforbindelse etter artikkel 1. Dette innebar en vurdering av om dødsfallene skjedde innenfor Storbritannias «myndighetsområde». EMD la til grunn at det forelå grunnlag for å holde staten ansvarlig på bakgrunn av ekstraterritoriell anvendelse, som er unntak fra hovedregelen om at en stat er forpliktet til å overholde Konvensjonen på sitt eget territorium. Ekstraterritoriell anvendelse er bare aktuelt i «exceptional circumstances» jf. avsnitt 132. Domstolen fremhevet at britiske styrker hadde myndighet og ansvar for opprettholdelsen av sikkerheten i det sørlige Irak og derfor innenfor statens «myndighetsområde».
(ii) Videre vurderte domstolen statens prosessuelle forpliktelser etter artikkel 2. Domstolen anførte at det må gjennomføres en effektiv etterforskning i «tilfeller hvor individer hadde blitt drept som følge av maktbruk fra personell som handlet på statens vegne». Domstolen legger til grunn at effektivitetskravet innebærer en realistisk anvendelse hvor den myndige i saken skal være uavhengig av den militære beslutningskjeden, jf. norsk sammendrag.
Se også Issa and Others v. Turkey (EMD-1996-31821).
Al-Jedda v. the United Kingdom (EMD-2008-27021)
Nøkkelord:
Frihetsberøvelse
«innen rimelig tid»
Sammendrag:
Saksøkeren (Al-Jedda) er en irakisk statsborger som ble fengslet uten siktelse i over 3 år. I denne perioden ble han fratatt sitt britiske statsborgerskap. Britiske myndigheter antok at han var personlig ansvarlig for å rekruttere terrorister utenfor Irak. Al-Jedda hevdet at fengslingen utgjorde et brudd på hans rett til frihet og sikkerhet i henhold til artikkel 5.
Hvordan er dommen relevant:
Artikkel 1 belyser først og fremst at medlemsstatene har ansvar for «handlinger og unnlatelser som faller inn under deres myndighetsområde». En kontraherende stat skal «sikre» de oppførte rettighetene og frihetene til personer innenfor dens egen «jurisdiksjon», jf. norsk sammendrag.
Spørsmålet for domstolen var om frihetsberøvelsen måtte tilkjennes Storbritannia eller FN.
Artikkel 5 i utkastet til artikler om internasjonale organisasjoners ansvar, tilsa at organisasjoner som utøver effektiv kontroll over handlinger til tropper i den multinasjonale styrken, skal tilskrives denne myndigheten. Domstolen fant at Storbritannia, ikke FNs sikkerhetsråd, hadde effektiv kontroll og myndighet over handlingene til tropper i den multinasjonale styrken.
Deretter tar dommen stilling til om frihetsberøvelsen er krenket etter artikkel 5. Storbritannia hevder at det ikke var noe brudd på artikkel 5 (1) fordi Storbritannias plikter i henhold til denne bestemmelsen ble fortrengt av forpliktelsene opprettet av FNs sikkerhetsråd. Domstolen vurderer om det var noe annet rettsgrunnlag for tilbakeholdelse av søkeren enn art. 5 (1). Domstolen kom til at FNs sikkerhetsråds resolusjon 1546 pkt. 10, ga Storbritannia fullmakt til å treffe tiltak for å bidra til å opprettholde sikkerhet og stabilitet – men resolusjonen krevde ikke at Storbritannia skulle sette en person som myndighetene anså for å utgjøre en risiko for Iraks sikkerhet, i varetekt på ubestemt tid uten siktelse. Retten fant at frihetsberøvelsen av søkeren utgjorde en krenkelse av artikkel 5 (1).
Dommen belyser også at art. 5 slår fast at beskyttelsen av individet mot vilkårlig innblanding fra statens side i hans eller hennes rett til frihet, er en grunnleggende menneskerettighet jf. avs. 99.
Hanan v. Germany (14-3) (EMD-2016-4871-G)
Nøkkelord:
EMK art. 1 + 2
Etterforskningsplikt
«Særlige omstendigheter»
Sammendrag:
Saken gjaldt et tysk luftangrep i Afghanistan som drepte flere sivile, inkludert en afghansk manns to sønner. Klageren (Hanan) anførte at staten ikke gjennomførte en effektiv etterforskning av luftangrepet. Med dette krenket det hans prosessuelle rettigheter etter Konvensjonens artikkel 2.
Den primære påstanden i dommen er at Tyskland brøt sin prosessuelle forpliktelse i henhold til artikkel 2 ved å ikke gjennomføre en etterforskning av luftangrepet. EMD fant at Tyskland etter artikkel 1 var forpliktet til å etterforske luftangrepet for en potensiell krigsforbrytelse i henhold til artikkel 2.
Hvordan er dommen relevant:
(i) Dommen belyser først og fremst prinsippene for jurisdiksjonsforbindelse etter artikkel 1, men også den prosessuelle delen av artikkel 2. I denne sak gjelder det brudd på den prosessuelle delen av retten til liv – ikke den materielle delen.
(ii) Dommen tar først stilling til eksistensen av jurisdiksjonsforbindelse etter artikkel 1. EMD henviser seg til saken Güzelyurtlu and Others v. Cyprus som legger til grunn at stater som iverksetter egen etterforskning av dødsfall som har skjedd utenfor statens jurisdiksjon, er nok til å etablere jurisdiksjonsforbindelse mellom staten og offerets slektning. I denne sak gjaldt imidlertid ikke dette prinsippet. Dette er fordi dødsfallene skjedde i sammenheng med en ekstraterritoriell militæroperasjon innenfor rammen av et mandat gitt av FNs sikkerhetsråd etter FN-pakten. EMD viste imidlertid til at jurisdiksjonsforbindelse også kan etableres på grunn av «særlige omstendigheter», og at dette også gjaldt ekstraterritoriale situasjoner utenfor konvensjonens nedslagsfelt og ved hendelser under aktive krigshandlinger i en væpnet konflikt.
EMD mente at saken hadde tre spesielle trekk av «særlige omstendigheter» som ville etablere jurisdiksjon mellom Hanan og Tyskland: For det første det faktum at Tyskland var forpliktet under sedvanlig internasjonal humanitær lov om å undersøke luftangrepet. For det andre at afghanske myndigheter ble forhindret fra å iverksette en kriminell etterforskning fordi Tyskland beholdt eksklusiv strafferettslig jurisdiksjon over tyske tropper. Og for det tredje at tyske påtalemyndigheter var i henhold til nasjonal lovgivning forpliktet til å iverksette en strafferettslig etterforskning. Domstolen mente at disse tre trekkene i «kombinasjon» utløser en jurisdiksjonell forbindelse mellom Tyskland og ofre i Afghanistan.
(iii) Deretter belyser dommen den prosessuelle plikten etter artikkel 2. Først viser domstolen at plikten etter artikkel 2 må anvendes realistisk, og hvilken standard etterforskningen må styres av ved dødsfall i ekstraterritorielle væpnede konflikter. Først og fremst må etterforskningen være effektiv og tilstrekkelig, noe som innebærer at «etterforskningens konklusjoner må basere seg på en «grundig, objektiv og upraktisk analyse av alle relevante forhold.» Videre må etterforskningen være bred, hurtig, gi tilstrekkelig innsyn for avdødes familie og etterforskerne skal være uavhengig fra de involverte i hendelsen. EMD legger til grunn at disse samlede prinsippene utgjør «kriterier som gjør det mulig å vurdere etterforskningens grad av effektivitet». Det må derfor foretas en samlet vurdering, jf. norsk sammendrag.
Kapittel 3: Retten til liv
McCann and Others v. the United Kingdom (EMD-1991-18984)
Nøkkelord:
- EMK art. 2 «Retten til liv»
- Terrorister
- Forholdsmessig
Sammendrag:
Tre irske terrorister fra IRA ble skutt og drept av britiske spesialsoldater, etter at den britiske etteretning antok at et bombeangrep kunne forekomme i Gibraltar. Det ble funnet en bombe i en parkert bil, som tilhørte McCann og de to andre. De tre terroristene ble skutt etter at de tilsynelatende hadde strukket seg mot detonasjonsordninger. Etter gjentatte undersøkelser ble det senere bekreftet at alle de tre terrormistenkte ikke var bevæpnet og at ingen av dem hadde en detonasjon ordning. Det ble også bekreftet at det ikke var en bombe i bilen, som først antatt. Det sentrale spørsmålet er om handlingene til den britiske regjering var et brudd på EMK art. 2. EMD konkluderte med at det forelå brudd på art. 2
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er relevant til å fastslå om bruk av makt er mer enn absolutt nødvendig for å beskytte personer mot ulovlig vold, jf. art. 2 nr. 2 bokstav a. På den ene side står myndighetenes hensyn til å beskytte liv, mens på den andre siden står bruken av makt, som kan føre til dødsfall. EMD la vekt på flere faktorer i forholdsmessighetsvurderingen:
For det første at det var farlige IRA-medlemmer.
At terroristene ikke ble stoppet på grensa til Gibraltar.
At britiske myndigheter ikke åpnet for at deres egen etterretning kunne være feil
At soldatene umiddelbart åpnet ild mot de terrorsiktede, jf. avsnitt 213.
Dommen illustrerer at man ikke bare skal vurdere om selve tiltaket var forholdsmessig, men at tiltaket som en helhet (inkludert planleggingen) må vurderes. EMD viste til at staten hadde unnlatt å pågripe på et tidligere tidspunkt og dermed ikke unngått fare for liv. Domstolen konkluderte følgelig med at den ikke var overbevist om at drapet på de tre terrorsiktede utgjorde bruk av makt som ikke var mer enn nødvendig for å forsvare personer mot ulovlig vold. Inngrepet var således ikke absolutt nødvendig (forholdsmessig), og det forelå en krenkelse av EMK art 2.
Bubbins v. the United Kingdom (EMD-1999-50196)
Nøkkelord:
- EMK art. 2 «Retten til liv»
- EMK art. 13 «retten til effektiv prøvingsrett»
- Uforholdsmessighetsvurdering
Sammendrag:
Michael Fitzgerald ble skutt og drept av en politibetjent. Flitzgeralds kjæreste hadde ringt politiet i det hun trodde var et innbrudd. Politimannen trodde at Flitzgerald pekte en pistol mot han, og etter en advarsel som ikke ble fulgt, løsnet han skudd mot Flitzgerald. Dette resulterte i Flitzgeralds død. Det skulle senere vise seg at Flitzgerald som var svært beruset, hadde en lekepistol.
Dommen behandler to spørsmål. For det første om handlingen ved å skyte individet og gjennomføringen av politiaksjonen er et brudd på artikkel 2 «retten til liv» og hvor langt denne retten strekker seg. For det annet om kompensasjonssystemet i Storbritannia var tilstrekkelig til å oppfylle kravene i artikkel 13 «retten til effektiv prøvingsrett».
Hvordan er dommen relevant:
(i) Dommen understreker at artikkel 2 er en av de mest grunnleggende bestemmelsene i konvensjonen.
(ii) Uttrykket «forsvare en person mot ulovlig vold» (bokstav a): EMD uttaler at bruk av dødelig makt i selvforsvar vil bare kunne begrunnes hvis det genuint ble oppfattet å foreligge en «real and immediate» risiko for død eller alvorlig skade. Domstolen mente på dette grunnlag at det ikke forelå brudd på art. 2 sin materielle del. Domstolen uttaler at politimannens bruk av makt, ikke var uforholdsmessig i den forstand at det ble løsnet skudd for å beskytte han selv og sine kollegaer. Avgjørende for domstolen var at det ble ropt en siste advarsel før det ble løsnet skudd. Denne advarselen ble ikke etterfulgt og maktbruken til politimannen var i tråd med artikkel 2, jf. avsnitt 140.
(iii) Uttrykket «beskyttes ved lov»: EMD la til grunn det at de prosessuelle sider ved EMK art. 2 var tilfredsstilt gjennom en grundig etterforskning, forhindret ikke at et krav under art.13 kunne føre frem. I avsnitt 137 legges følgende til grunn: «The essential purpose of such investigation is to secure the effective implementation of the domestic laws which protect the right to life and, in those cases involving State agents or bodies, to ensure their accountability for deaths occurring under their responsibility».
Pretty v. the United Kingdom (EMD-2002-2346)
Nøkkelord:
- EMK art. 2 «Retten til liv»
- Uforholdsmessig
- Effektiv prøvingsrett
Sammendrag:
Frøken Pretty var en 43 år gammel dame som led av sykdommen motornevronsykdom (MND). Sykdommen påvirket de nødvendige musklene for pusting og førte ofte til død i lav alder. På den tiden fantes det ingen kjent behandling for sykdommen. Pretty var lam fra nakken og ned og måtte mates med sonde. Klagerens advokat ønsket at klagerens ektemann ikke skulle bli straffeforfulgt dersom han bistod Pretty med selvmord. Riksadvokaten bestred dette. Avgjørelsen ble anket til The House of Lords, som kom til samme resultat. Det sentrale spørsmålet var om nektelsen av å la et familiemedlem bistå med selvmord til en person som lider av motornevronsykdom var en krenkelse av artikkel 2. EMD konkluderte med at det ikke forelå en krenkelse av art. 2.
Hvordan er dommen relevant:
Uttrykket «livet»: Bestemmelsen verner «livet», og gir ingen tilsvarende negativ rett til å dø. Det følger av avgjørelsen til EMD at : »Article 2 of the Convention is phrased in different terms. It is unconcerned with issues to do with the quality of living or what a person chooses to do with his or her life. To the extent that these aspects are recognised as so fundamental to the human condition that they require protection from State interference, they may be reflected in the rights guaranteed by other Articles of the Convention, or in other international human rights instruments. Article 2 cannot, without a distortion of language, be interpreted as conferring the diametrically opposite right, namely a right to die; nor can it create a right to self-determination in the sense of conferring on an individual the entitlement to choose death rather than life», jf. avsnitt 39. EMD legger til grunn at art. 2 ikke kan tolkes antitetisk. EMD konkluderte med at det ikke forelå en krenkelse av art. 2. Dommen gir dermed uttrykk for at retten til liv ikke også gjelder en tilsvarende rett til å dø.
Centre for Legal Resources on behalf of Valentin Campeanu v. Romania (EMD-2008-47848)
Nøkkelord:
- EMK art. 2 «Retten til liv»
- Nedsatt funksjonsevne
- Frivillige organisasjoner
Sammendrag:
Saken gjaldt Valentin Câmpeanu som ble forlatt av sin mor da han ble født. Faren er ukjent. Han ble plassert på et barnehjem hvor han vokste opp. Senere ble det konkludert med at han hadde en IQ på 30. Da Valentin Câmpeanu ble 18 år, flyttet han til et sosialt omsorgssenter for voksne, og senere til et mentalsykehus. Her ble han forlatt i isolasjon og i kulden, uten nødvendig helsehjelp og behandling. I tillegg var han fratatt mat og klær. Dette førte til at han døde i løpet av syv dager. Klagerne mente at Romania ikke hadde dekket de mest grunnleggende medisinske behovene til Valentin Câmpeanu, noe som resulterte i hans død.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir uttrykk for at et individ har krav på «care and threatment», jf. avsnitt 143. I denne saken kom EMD til at Romania klart hadde brutt Valentin Câmpeanus rett til liv, ved å ikke gi han «care and threatment», jf. de materielle kravene i artikkel 2. Valentin var heller ikke i stand til å klage eller sende inn en søknad for å bedre situasjonen, jf. avsnitt 135. Det forelå dermed også en krenkelse av de prosessuelle aspektene ved artikkel 2.
Dommen gir videre uttrykk for at frivillige organisasjoner har muligheten til å representere mennesker med funksjonshemning. Vedrørende denne saken gikk flere frivillige organisasjoner sammen for å jobbe med saken til Valentin Câmpeanu.
Uttrykket «beskyttes ved lov»: Staten har en positiv forpliktelse til å sette i verk et adekvat administrativt og legislativt rammeverk, med nødvendige tiltak, for å beskytte mot tap av liv i enhver sammenheng der retten til liv er truet. EMD har uttalt at: «The first sentence of Article 2 § 1 enjoins the State not only to refrain from the intentional and unlawful taking of life, but also to take appropriate steps to safeguard the lives of those within its jurisdiction».
Videre uttaler EMD at: «Such positive obligations arise where it is known, or ought to have been known to the authorities in view of the circumstances, that the victim was at real and immediate risk from the criminal acts of a third party and, if so, that they failed to take measures within the scope of their powers which, judged reasonably, might have been expected to avoid that risk».
Al-Saadoon and Mufdhi v. the United Kingdom (EMD-2008-61498)
Nøkkelord:
- EMK art. 2 «Retten til liv»
- Ulovlig overføring
- Risiko for dødsstraff
Sammendrag:
Saken gjaldt to irakiske statsborgere som ble beskyldt for å ha drept to britiske tjenestemenn. Al-Saadoon og Mufdhi ble begge arrestert i løpet av 2003 og satt i britisk varetekt til 2008. Basra Criminal Court bestemte at sakene skulle overføres til Iraqi High Tribunal (IHT) ettersom det var snakk om krigsforbrytelser i Irak. Mennene ble overført og satt i varetekt hos de irakiske myndighetene. Al-Saadoon og Mufdhi hevdet at overføringen utsatte dem for fare for dødsstraff, som er i strid med EMK artikkel 2, 3 og artikkel 1 i protokoll 13.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen kommer med sentrale uttalelser vedrørende «reell fare» for livet. Domstolen fant at britiske myndigheter, som overførte mennene til irakiske myndigheter, ikke hadde fått tilstrekkelig forsikring om at mennene ikke ville bli henrettet. Domstolen kom til at myndighetene satte de i «real risk of being executed», jf. avsnitt 162.
Domstolen gir videre en forklaring for uttrykket «unntatt»: Unntaket for dødsstraff anses opphevet som følge av ikrafttredelsen av protokoll nr. 6 og 13, som forbyr dødsstraff . EMD har uttalt at: «These figures, together with consistent State practice in observing the moratorium on capital punishment, are strongly indicative that Article 2 has been amended so as to prohibit the death penalty in all circumstances». Dette var i strid med Storbritannias plikt etter artikkel 2 og 3 i konvensjonen, jf. artikkel 1 i protokoll 13.
Dommen gir også uttrykk for at staten har en plikt til å sørge for at ingen blir utsatt for fare for henrettelse, uavhengig av hvilket land den straffbare handlingen fant sted i.
Kapittel 4: Forbud mot tortur
Soering v. the United Kingdom (EMD-1988-14038)
Nøkkelord
- EMK art. 3.
- Utsatt
- Reell risiko
Sammendrag
En mann ble arrestert for å ha drept en person. Han var for tiden varetektsfengslet i England i påvente av utlevering til USA, for å bli anklaget for drap i Commonwealth of Virginia.
Hvordan dommen er relevant
Uttrykket «utsatt» etter EMK art. 3;
EMK art. 3 verner også personer som står i reell risiko for å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i et annet land ved utlevering, utvisning eller deportasjon. Risikoen må være reell, ikke bare mulig. Det må altså foreligge substantielle grunner for å tro at vedkommende løper en slik risiko ved retur. Forutsetningen for å holde en stat ansvarlig er at myndighetene har foretatt handlinger «which has as a direct consequence the exposure of an individual to proscribed ill-treatment», jf. avsnitt 91.
Chahal v. The United Kingdom (EMD-1993-22414)
Nøkkelord
- Artikkel 3 og 5
- Mest grunnleggende verdier
- Absolutt forbud
Sammendrag
Saken gjaldt utvisning av en terrormistenkt person som ville risikert tortur i India. Klageren søkte asyl i Storbritannia og anførte at han ville risikere å bli utsatt for forfølgelse ved en eventuell retur til India, grunnet hans politiske aktiviteter og tilknytning til sikh-bevegelser i Storbritannia.
Hvordan dommen er relevant
EMK art. 3;
(i) Dommen kan først og fremst tas til inntekt for at EMK art. 3 gir uttrykk for en av de mest «grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn», jf. norsk sammendrag. På bakgrunn av det setter bestemmelsen et «absolutt forbud mot tortur eller umenneskelig behandling eller straff, uavhengig av det potensielle offerets egne handlinger». Med andre ord vil det si at ingen skal utsettes for tortur, umenneskelig behandling eller straff. Selv i utvisningssaker er forbudet «absolutt», og staten er dermed forpliktet til å ikke utvise personer dersom det er sannsynlig at det vil være en «reell risiko» for at de blir utsatt for en behandling i strid med EMK art. 3.
(ii) Videre kan dommen tas til inntekt for at art. 3 ikke åpner for unntak, det er således ikke tillatt å fravike forbudet.
(iii) Heller ikke diplomatiske garantier fra mottakerens land er ansett tilstrekkelig, dersom menneskerettighetssituasjonen i mottakerstaten anses som «alvorlig».
EMK art. 5;
Vedrørende vurderingen av om det forelå en krenkelse etter EMK art. 5 (4), la domstolen vekt på at «habeas corpus» prosedyrene (rettssikkerhetsprosedyrer ved frihetsberøvelse), særlig klagerens prøvelsesrett ved frihetsberøvelse, ikke oppfylte vilkåret om at lovligheten av frihetsberøvelsen «raskt skal bli avgjort av en domstol». Med andre ord gir dommen veiledningen for hvordan nevnte vilkåret skal tolkes og forstås.
Kudla v. Poland (EMD-1996-30210)
Nøkkelord
- Artikkel 3 og 13
- Umenneskelig- og nedverdigende behandling
- Effektiv prøvingsrett
Sammendrag
Saken gjaldt spørsmålet om en straffesiktet hadde blitt utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Han var straffesiktet for bedrageri, og siktelsen var enda ikke avgjort etter ni års etterforskning. I løpet av disse ni årene hadde han sittet i flere lengre perioder i varetekt, hvor han som følge av det hadde utarbeidet psykiske lidelser.
Hvordan dommen er relevant
EMK art. 3:
(i) For det første kan den tas til inntekt for at EMK art. 3, oppstiller et generelt krav om at en mishandling «må passere en minste grad av alvorlighet», for å falle innenfor dens virkeområde. Dette kan utledes av premiss 91, hvor det heter «However ill-tratment must attain a minimum level of severity if it is to fall within the scope of article 3”.
(ii) Videre presiserer dommen hva som ligger bak ordlyden «umenneskelig behandling», og «nedverdigende behandling».
- Umenneskelig behandling; Domstolen stadfester at det vil foreligge en «umenneskelig behandling», i de tilfeller hvor smerteforvoldelsen har blitt gjort med overlegg, når forvoldelsen er skjedd i timevis og forårsaket enten faktiske kroppsskader eller intens fysisk eller psykisk lidelse, jf. premiss 92.
- Nedverdigende behandling; EMD legger til grunn at det vil være ansett som en «nedverdigende behandling», dersom den skadelidte har fått vekket følelser av frykt, angst og mindreverdighet – hvor dette har gjort til at dem har følt på en ydmykelse som har nedverdiget dem. Dette kan utledes av ordlyden «It has deemed treatment to be «degrading» beacause it was such as to arouse in the victims feellings of fear, anguish and inferiority capable of humiliating and debasing them”, jf. premiss 92.
(iii) Domstolen trekker videre opp noen generelle retningslinjer for om et tilfelle vil gå inn under ordlyden, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Momentene kan utledes av premiss 91.
- Tiltakets art,
- Tiltakets formål,
- Tiltakets fysiske og psykiske virkninger,
- Alder, kjønn og helsetilstand.
EMK art. 13:
(i) For det første gir den uttrykk for hva som er formålet med effektiv prøvingsrett. Formålet er «is it to provide a means whereby individuals can obtain relief at the national level for violations of their Concention rights before having to set in motion the international machinery of complaint before the Court”, jf. premiss 152.
(ii) For det andre kan det utledes av dommen hvordan uttrykket «effektiv prøvingsrett» skal forstås. Prøvingsretten må være «effektiv». EMD legger til grunn at prøvingen må være effektiv «in practice as well as in law». Det kreves imidlertid ikke sikkerhet for at vedkommende gis medhold. EMD har uttalt at effektiviteten av et rettsmiddel «does not depend on the certainty of a favourable outcome for the applicant»jf. avsnitt 157. For å tilfredsstille effektivitetskravet må det enkeltstående rettsmiddelet eller tilgjengelige rettsmidler sett under ett være i stand til å «preventing the alleged violation or its continuation, or of providing adequate redress for any violation that had already occurred», jf. premiss 158.
(iii) EMD legger videre til grunn at «even if a single remedy does not by itself entirely satisfy the requirements of Article 13, the aggregate of remedies provided for under domestic law may do so», jf. premiss 157.
Selmouni v. France (EMD-1994-25803)
Nøkkelord:
- Begrepet «tortur» i EMK art. 3
- Dynamisk tolkning
- EMK art. 35
Sammendrag:
Klager var en marokkansk statsborger bosatt i Frankrike. Klager ble arrestert i Paris mistenkt for narkotikasmugling. Klager hevdet at han var blitt mishandlet både under pågripelsen og senere i varetektsfengslet. Mishandlingen dreide seg bl.a. om at klager ble dratt opp etter håret, at han ble slått gjentatte ganger med noe som lignet et balltre og sparket i ryggen. Domstolen fant at forholdene i hvert fall var alvorlige nok til å betegnes som umenneskelige og nedverdigende. Det sentrale spørsmålet var imidlertid om mishandlingen var så vidt alvorlig at forholdet kunne regnes som «tortur» i konvensjonens forstand. Domstolen fant at handlingene ville være ydmykende og fryktelige for enhver uansett hvilken situasjon en befant seg i. Domstolen la også vekt på at mishandlingen hadde foregått over flere dager, og ikke bare var et enkelttilfelle. På grunnlag av dette fant Domstolen at det forelå «tortur» i konvensjonens forstand.
Hvordan er dommen relevant:
EMK art. 3:
(i) EMD uttaler at en ved vurderingen av om EMK art. 3 er krenket, må skille mellom «tortur» på den ene siden og «umenneskelig og nedverdigende behandling» på den andre, på grunn av det særlige alvoret som er tilknyttet torturbegrepet, og det stigmaet som brudd på denne utvilsomt fører med seg, jf. avsnitt 96.
(ii) EMD uttaler videre at torturbegrepet er gjenstand for dynamisk tolkning, slik at «certain acts which were classified in the past as «inhuman and degrading treatment as opposed to torturer could be classified differently in future», jf. avsnitt 101. Visse forhold som i tidligere saker er blitt klassifisert under de mindre alvorlige begrepene umenneskelig eller nedverdigende behandling kan bli klassifisert annerledes i dag.
EMK art. 35:
(iii) EMD gir også noen prinsipielle uttalelser om EMK art. 35. Etter EMK art. 35 (1) kan domstolen bare behandle en sak etter at alle nasjonale rettsmidler er uttømt. Domstolen uttaler imidlertid at regelen om uttømming av nasjonale rettsmidler må anvendes «with some degree of flexibility and without excessive formalism», jf. avsnitt 77. EMD legger til grunn at kravet til uttømming gjelder bare for rettsmidler som er tilgjengelige og tilstrekkelige for å kunne behandle forholdet. I denne saken var det flere forsinkelser i undersøkelsen av saken, og fem år etter mishandlingen var fremdeles ingen blitt tiltalt for mishandlingen selv om de mistenkte mishandlerne var blitt identifisert. Domstolen kom til at rettsmiddelet ikke var «effektivt» nok, og det var uten betydning at alle nasjonale rettsmidler ikke var uttømt.
Gafgen v. Germany (EMD-2005-22978)
Nøkkelord:
- Trusler om tortur
- EMK art. 6
Sammendrag:
Klageren var en tysk statsborger som ble dømt til fengsel på livstid for bortføring og drap på en 11 år gammel gutt. Klageren anførte krenkelse av art. 3 under henvisning til at han var blitt utsatt for tortur under politiavhøret. Videre anførte han krenkelse av art. 6, blant annet fordi bevisene i saken hans var fremskaffet på ulovlig måte. Under politiavhøret truet etterforskeren og visepolitimesteren klageren med at han ville bli påført betydelig smerte dersom han ikke opplyste om hvor gutten befant seg. Politiet trodde gutten var i live, og anså derfor truslene som nødvendig for å berge guttens liv. Domstolen kom frem til at behandlingen klageren var blitt utsatt for var tilstrekkelig alvorlig til å karakteriseres som «umenneskelig behandling» etter art. 3.
Hvordan er dommen relevant:
EMK art. 3:
(i) EMD uttaler at trusler om tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling kan være i strid med art. 3, hvis trusselen fremstår som «real and immediate», jf. avsnitt 91. Dommen gir således uttrykk for at torturforbudet også kan omfatte psykiske påkjenninger.
(ii) EMD uttaler videre at det kreves «a minimum level of severity» for at en handling skal falle inn under art. 3, jf. avsnitt 88. Hvorvidt den nedre grensen er overskredet avhenger av sakens omstendigheter, lengden på mishandlingen, de fysiske og mentale påkjenningene, hvorvidt mishandlingen er gjort med overlegg, formålet og konteksten for gjerningene og i noen tilfeller offerets alder, kjønn og helse, jf. ibid.
(iii) Domstolen understreker at forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling er absolutt. Art. 3 åpner ikke for noen unntak, selv ikke i en situasjon der menneskeliv står i fare, jf. avsnitt 107. Saken viser at tortur aldri er legitimt, uansett sakens forhold.
EMK art. 6:
(iv) EMD uttaler at avhørsmetoder i strid med art 3, tilsier et generelt forbud mot føring av bevis innhentet i strid med bestemmelsen. Dersom bevis er innhentet i strid med art. 3, skal ikke de innhentede bevisene ha innflytelse på domfellelsen eller straffutmålingen, jf. norsk sammendrag.
Dordevic v. Croatia (EMD-2010-41526)
Nøkkelord:
- Positive forpliktelser
- EMK art .3
- EMK art. 8
Sammendrag:
Klagerne var sønn og mor. Klagerne ble utsatt for kontinuerlig trakassering fra elever på den nærliggende grunnskolen, og hevdet at myndighetene ikke hadde gitt dem tilstrekkelig beskyttelse. Skoleelevene ringte på dørklokken til upassende tider på døgnet; spyttet, slo og dyttet sønnen; brente hendene hans med tente sigaretter; vandaliserte klagernes balkong og ropte ut skjellsord mot klagerne. Domstolen tok stilling til om statens positive forpliktelser etter art. 3 for sønnen og art. 8 for moren var krenket. Høyesterett kom til at de relevante myndigheter ikke hadde iverksatt alle rimelig tiltak for å beskytte sønnen og moren mot trakassering. EMD kom til at det forelå brudd på EMK art. 3 og 8.
Hvordan er dommen relevant:
(i) Dommen gir uttrykk for at statens myndigheter har positive forpliktelser til å beskytte individer mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling fra andre. Omfanget av den positive forpliktelsen må imidlertid tolkes på en måte som ikke pålegger en umulig eller uforholdsmessig byrde for myndighetene, jf. avsnitt 139.
(ii) Domstolen legger videre til grunn at for at det skal oppstå en positiv forpliktelse, må det fastslås at myndighetene hadde eller burde hatt kunnskap om en reell og umiddelbar risiko for mishandling av en identifiserbar person og at myndighetene unnlot å iverksette rimelige tiltak som var egnet til å unngå slik risiko, jf. ibid.
(iii) Dommen gir også uttrykk for at staten plikter ha på plass effektiv lovgivning som motvirker slik mishandling, dels plikter den å etterforske og rettsforfølge mishandling, og dels plikter den å beskytte konkrete individer mot farer som staten burde kjenne til.
Husayn v. Poland (EMD-2013-7511)
Nøkkelord:
- Begrepet «tortur» i EMK art. 3
- Brutalitet under avhør
Sammendrag:
Klageren var en statsløs palestiner som ble pågrepet i Pakistan. Etter pågripelsen ble han fraktet til et hemmelig CIA-fengsel i Polen. Der ble han utsatt for såkalte «utvidede avhørsteknikker» («enhanced interrogation techniques») og «uautoriserte» avhørsmetoder. Det sentrale spørsmålet for EMD var om staten hadde krenket menneskerettighetene etter art. 3. Torturen hadde ikke blitt utført av den innklagede staten, men Domstolen måtte vurdere om staten hadde tatt tilstrekkelig steg for å forhindre at personer under dens jurisdiksjon hadde blitt utsatt for tortur. Domstolen fant at staten ikke hadde gjort noe for å forhindre forholdene. Domstolen fant følgelig at den behandlingen klageren hadde blitt utsatt for utgjorde tortur etter art. 3.
Hvordan er dommen relevant:
(i) EMD uttaler at legaldefinisjonen av «tortur» i TK art. 1 (1) er retningsgivende for forståelsen av EMK art. 3, selv om EMD ikke er bundet av TK, jf. avsnitt 500.
(ii) EMD uttaler videre at handlingen må være «deliberate inhumane treatment causing very serious and cruel sufferingr» for å kunne karakteriseres som tortur etter EMK art. 3, jf. avsnitt 500. Man ser her at en rekke vilkår må være oppfylt for å karakterisere en handling som tortur. Handlingen må i) være «deliberate», altså forsettlig, ii) handlingen må forårsake «very serious and cruel sufferingr», slik at det bare er den mest alvorlige mishandlingen som omfattes og iii) handlingen må utføres med en bestemt intensjon.
Kapittel 5: Forbud mot slaveri og tvangsarbeid
Siliadin v. France (EMD-2001-73316)
Nøkkelord
- Tvangsarbeid
- Trelldom
- Redsel
Sammendrag
Klageren var togolesisk, født i 1978. Hun ble i en alder av 15 år, i januar 1994, brakt til Frankrike av A som var fransk, men av togolesisk opprinnelse. Hun ble lånt fra A til B og C som beholdt henne i hjemmet sitt. Klageren jobbet omtrent 15 timer daglig syv dager i uken, sov på madrass, måtte ta av seg barnet utover arbeidstiden og ble ikke betalt for arbeidet hun utførte.
Hvordan dommen er relevant
Relevansen av dommen må sies å være betydelig for forståelsen av EMK art. 4.
(i) Gir uttrykk for at statene har positive forpliktelser etter EMK art. 4.
(ii) Gir uttrykk for hvilke momenter som er relevant ved vurderingen av om en situasjon faller innenfor EMK art. 4.
- Klagerens «redsel» da hun var en ulovlig innvandrer.
- Klageren var «mindreårig», og at det var «tydelig at hun ikke hadde utført arbeidet frivillig».
- Tvunget til å arbeide «15 timer».
- At hun ikke hadde valgt å jobbe for «B og C».
- Måtte «bistå med sine tjenester under tvang og måtte ses i sammenheng med slaveri», jf. norsk sammendrag.
(iii) Presiserer at det avgjørende for om forholdet faller inn under ordlyden «slaveri» er om det er blitt utøvet «eierskap», over vedkommende, jf. norsk sammendrag.
Rantsev v. Cyprus and Russia (EMD-2004-25965)
Nøkkelord
- EMK art. 4.
- Menneskehandel
- Ligner på slaveri
Sammendrag
Sakens sentrale tema var menneskehandel, da en russisk statsborgers datter under uklare forhold ble funnet død. Klagerens datter hadde besøkt Kypros på et såkalt «artistvisum» for å arbeide på en kabaret, men ble noen uker senere funnet død utenfor en bolig i 2001. Klageren anførte prinsipalt at dette klart var en krenkelse av EMK art. 4
Hvordan dommen er relevant:
Det kan utledes av dommen at menneskehandel er omfattet av EMK art. 4. Selv om det ikke kan trekkes direkte ut av ordlyden, kom EMD frem til at den var omfattet da menneskehandel i likhet med slaveri, baserer seg på utnyttelse ved eierskap. I dommens avs. 282: «There can be no doubt that trafficking threatens the human dignity and fundamental freedoms of its victims and cannot be considered compatible with a democratic society and the values expounded in the Convention. In view of its obligation to interpret the Convention in light of present-day conditions, the Court considers it unnecessary to identify whether the treatment about which the applicant complains constitutes «slavery», «servitude» or «forced and compulsory labour».
Kapittel 6: Retten til frihet og sikkerhet
De Tommaso v. Italy (EMD-2009-43395)
Nøkkelord:
- EMK art. 5
- Tilleggsprotokoll 4 artikkel 2
- Frihetsberøvelse v. frihetsinnskrenkning
Sammendrag:
Saken omhandlet spørsmål om krenkelse av artikkel 5 og/eller fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 (TP 4-2). Klageren var en italiensk statsborger med navn Angelo de Tommaso, som hadde blitt dømt for narkotikahandel, unndragelsesforsøk og ulovlig bevaring av våpen. Etter advarsel fra politiet hadde de Tommaso uansett fortsatt med ulovlige handlinger. Han ble etter dette ansett som en farlig mann, og ble dermed fratatt flere friheter i to år. Dette var blant annet pålegg om ukentlig rapportering til politiet, forbud om å bytte bostedsadresse, å leve et ærlig og lovlydig liv, ikke forlate hjemmet mellom kl. 22.00-06.00, ikke bære våpen og ikke benytte mobil eller andre telekommunikasjonsutstyr.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen fastslår at det i tilfeller som denne ikke er snakk om frihetsberøvelse, men heller restriksjoner vedrørende den personlige bevegelsesfrihet. Vurderingen om det er snakk om frihetsberøvelse må bero på en konkret skjønnsmessig vurdering med særlig hensyn til tiltakets karakter, varighet, virkning og gjennomføring av tiltaket, jf. avsnitt 80. Spørsmålet om berøvelse eller restriksjon skal bero på en vurdering av grad og intensitet, ikke tiltakets art eller natur. Det faktum at de Tomasso kunne bevege seg fritt på dagtid gjorde at det var snakk om restriksjon i bevegelsesfriheten, og det rettslig utgangspunkt ble derfor TP 4-2.
Innskrenkninger i bevegelsesfriheten etter TP 4-2 må være lovlig, ha et legitimt formål, og oppnå en rimelig balanse mellom offentlige interesser og den privates rettigheter. Nærmere utdyper dommen at et tiltak er lovlig dersom det bygger på en forutberegnelig rettsregel, altså om borgeren kan forutse konsekvensen av gitte handlinger, og at borgeren har beskyttelse mot vilkårlige avgjørelser. Vurderingen av forutberegnelighet beror på den enkelte sak, herunder rettsområdet, personen og regelens innhold.
Retten fant at bevegelsesinnskrenkningene for klageren ikke var forutberegnelige nok, da de gav domstolen en vid og ubegrenset skjønnsmargin. Særlig påleggene om å leve et «ærlig og lovlydig liv» og «ikke gi grunn til mistanke» var pålegg som var vanskelig å forutse rettsfølgene av. Med særlig vekt på hensynet til forutberegnelig fant domstolen at tiltaket var i strid med TP 4-2.
Se også Guzzardi v. Italy (EMD-1976-7367). Hovedspørsmålet i saken var om det var snakk om berøvelse eller begrensning i friheten. Dommen redegjør for at forskjellen beror på «degree or intensity», og ikke på «nature or substance», jf. avsnitt 93. Altså et spørsmål om grad og intensitet, og ikke tiltakets art eller natur. I denne saken hadde Guzzardi frihet til å bevege seg fritt rundt, men alle de andre begrensningene i bevegelsesfriheten (bl.a. underlagt strengt tilsyn, fikk ikke jobbe, ikke bo med familien eller praktisere den katolske religion) talte for at inngrepet var så stort at det var snakk om frihetsberøvelse. Det man kan trekke ut av dommen blir følgelig at flere inngrep som isolert sett virker som restriksjoner i friheten, samlet sett kan være tilstrekkelig til at det foreligger frihetsberøvelse.
James, Wells and Lee v. The United Kingdom (EMD-2009-25119)
Nøkkelord:
- EMK art. 5
- Vilkårlig frihetsberøvelse
Sammendrag:
Storbritannia hadde mellom 2005 og 2008 en ordning om tidsubestemt soningstid for personer som ble ansett som en fare for samfunnet. Dommen inneholdt en minstetid for soning, der en løslatelseskommisjon skulle vurdere forholdet fortløpende etter minimumstiden. De tre britiske mennene saken gjaldt fikk minimums soningstid på to år, tolv måneder og ni måneder, med oppfordring om å delta på rehabiliteringskurs blant annet for å lære å kontrollere aggresjon. Problemet var imidlertid at klagerne ble satt i fengsel som ikke hadde tilbud om slike rehabiliteringsprogram, og de ble ikke overført til slike fengsel før det var gått henholdsvis 5, 21 og 25 måneder etter utløpet av minstetiden. Anførselen til klagerne var dermed at soningen etter minstetiden var ulovlig. Domstolen konkluderte med at tiden fra minstetiden var utløpt frem til myndigheten kunne gi dem relevante kurs var vilkårlig frihetsberøvelse, og dermed i strid med art. 5.
Hvordan er dommen relevant:
Formålet med art. 5 ble gjentatt i dommen, nemlig å unngå vilkårlig frihetsberøvelse. Utgangspunktet for vurderingen var art. 5 (1) bokstav a, da frihetsberøvelsen hadde sitt opphav i domfellelse fra en kompetent domstol. Spørsmålet var om det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom fengsling utover minstetiden og domfellelsen, om fengslingen var i samsvar med nasjonal lovgivning og om fengslingen var fri for vilkårlighet. Vurderingen ble gjort ut fra grunnprinsipper utledet fra domstolens praksis.
En frihetsberøvelse vil være vilkårlig, uavhengig om den er gjort i samsvar med nasjonal lovgivning, dersom (i) den ikke var utført i godt tro, (ii) frihetsberøvelsen og gjennomføring ikke er i samsvar med den relevante unntaksbestemmelsen i art. 5 (1) a-f, eller (iii) stedet for, og forholdene under, frihetsberøvelsen ikke er i samsvar med grunnlaget for lovlig
frihetsberøvelse.
Domstolen fant at det ikke forelå ond tro, og at frihetsberøvelsen måtte være i samsvar med hensynet til å beskytte offentligheten mot disse personene, slik at frihetsberøvelsen kunne legitimeres ut fra art. 5 (1). Videre kunne ikke art. 5 tolkes slik at klagerne umiddelbart hadde krav på rehabiliteringstiltak. En slik utsetting må likevel være rimelig i lys av forholdene i saken. Slik rimelighet ble ikke ansett å foreligge, spesielt siden myndighetene burde forutsett det økte behovet for rehabiliteringsprogram med den nye straffeutmålingen. I saken var det av vesentlig betydning at klagerne hadde tilbrakt betydelig tid undergitt frihetsberøvelse, uten mulighet til å gjennomgå rehabiliteringsprogram, hvilket var en forutsetning for at løslatelse kunne vurderes.
Rooman v. Belgium (EMDN-2011-18052)
Nøkkelord:
- EMK art. 3
- EMK art. 5
Sammendrag:
Saken gjaldt en belgisk mann, som representerte en tysktalende minoritet. Han hadde blitt dømt for flere lovbrudd, blant annet voldtekt av barn under 10 år. Han fortsatte å begå lovbrudd etter dommen, hvilket medførte at han ble innlagt på psykiatrisk institusjon. Institusjonen hadde imidlertid ingen tysktalende personale, så mannen fikk ikke psykiatrisk behandling eller juridisk veiledning. Mannen anførte at slik innesperring uten noen form for psykiatrisk behandling utgjorde umenneskelig og/eller nedverdigende behandling.
Hvordan dommen er relevant:
EMK art. 3 oppstiller et unntaksfritt vern mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det kreves imidlertid et visst alvor før bestemmelsen gjør seg gjeldende, noe som beror på en konkret vurdering. Sentrale momenter er (i) tiltakets varighet, (ii) de fysiske og psykiske omstendighetene rundt tiltaket, og i visse tilfeller (iii) kjønn (iv) alder og (v) den generelle tilstanden til personen.
Ved behandling av EMK art. 3 fant EMD at en språkbarriere i seg selv ikke er nok til å utgjøre en krenkelse. Dette gjorde imidlertid mangelen på behandlingstilbud frem til 2017. I vurderingen var det særlig relevant at syke mennesker trenger et større vern, at flere av de involverte partene anerkjente at behandlingen hadde vært mangelfull, og at klageren selv hadde uttrykt misnøye med tilbudet en rekke ganger uten at noe ble gjort.
Angående forholdet mellom EMK art. 3 og 5 redegjør dommen for at et forhold kan være i samsvar med artikkel 3, men likevel stride med artikkel 5. Begrunnelsen ligger i at art. 3 er en absolutt bestemmelse, slik at det kreves en viss alvorlighetsgrad for at den gjør seg gjeldende. Motsetningsvis vil art. 5 alltid være krenket dersom art. 3 er krenket, der det er snakk om samme parter i begge tilfeller. I saken ble det likevel foretatt en selvstendig vurdering av art. 5.
EMK art. 5 gjelder forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse. Bokstav a-f gir en uttømmende liste over hva som skal anses som lovlig frihetsberøvelse. Hovedformålet med bestemmelsen er å forebygge vilkårlige og ubegrunnede frihetsberøvelser. Domstolen fremhevet med hensyn til den gjeldende sak at det er en sammenheng mellom behandlingsopplegget som tilbys den innsatte, og lovligheten av innesperringen. Ved anvendelse av art. 5 er det et viktig moment at nasjonale myndigheter er gitt et visst skjønn.
Ved anvendelse på den konkrete saken fant EMD at det også her var krenkelse frem til 2017. Det er imidlertid ikke automatisk en krenkelse selv om det ikke er gitt behandling på den innsattes språk. I gjeldende tilfelle hadde staten likevel utvist likegyldighet, spesielt ved å ikke tilrettelegge for behandling selv om myndighetene hadde slått fast at klageren hadde krav på dette. Det var klart at klageren ikke kunne bebreides for manglende samarbeidsvillighet eller lignende. Etter 2017 bedret forholdene seg betraktelig slik at det ikke lenger forelå krenkelse.
S., V and A v. Denmark (EMD-2012-35553)
Nøkkelord:
- EMK art. 5 bokstav c
- Lovlig, vilkårlig, nødvendig
Sammendrag:
Saken omhandler frihetsberøvelse av tre fotballsupportere for å hindre sammenstøt i forbindelse med en landskamp. Klagerne ble arrestert i forbindelse med sammenstøt, og holdt i syv til åtte timer. De tre mennene anførte at frihetsberøvelse var forebyggende, og at den overskred seks timer, som var grensen for varetekt for å hindre uorden eller forstyrrelser etter dansk rett.
Det var enighet om at det forelå en frihetsberøvelse, spørsmålet var i hovedsak om forholdet falt under unntaket i bokstav c.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen fastslår at hovedformålet med artikkel 5 er å forebygge vilkårlige eller ubegrunnede frihetsberøvelser, jf. avsnitt 73. Det er tre særlige momenter som skal vektlegges i vurdering av artikkel 5. Disse knytter seg til lovligheten av frihetsberøvelsen, fravær av vilkårlighet og nødvendigheten. Innenfor nødvendighetskriteriet er myndighetenes plikt til å vurdere alternative midler av avgjørende betydning. Her må både alvorlighetsgraden ved det mulige lovbruddet vurderes mot overordnede samfunnsmessige behov og retten til frihet.
Overført til den gjeldende sak ble frihetsberøvelsen ansett som nødvendig, særlig på grunn av at mindre inngripende tiltak ikke ville vært tilstrekkelig, og for at risikoen for lovbrudd, og følgelig sikkerheten til andre borgere, var overhengende.
Videre ble tiltaket heller ikke ansett vilkårlig da myndighetens oppfølging og overvåking hadde vært grundig, både i forkant av situasjonen og underveis. Alle standardprosedyrer og kontroller ble utført i henhold til nasjonal lovgivning. Klagerne ble løslatt så snart de store folkemengdene hadde forlatt gatene, og risikoen for ytterligere lovbrudd var vesentlig lavere.
Varetekten var etter dette lovlig, spesielt på grunn av at den nasjonale grensen på seks timer ikke var absolutt, men gjaldt så vidt annet ikke var mulig. Alle hensyn tatt i betraktning ble politiets vurdering ansett for å være forsvarlig og forholdsmessig. Klagerne fikk følgelig ikke medhold.
Sahin Alpay v. Turkey (EMD-2017-16538)
Nøkkelord:
- EMK art. 5 (1) og (4)
- EMK art. 10
- EMK art. 15
Sammendrag:
Saken gjaldt hvorvidt varetektsfengsling av en journalist innebar krenkelse av EMK art. 5 og 10. Det hadde vært kuppforsøk i Tyrkia, og journalisten hadde skrevet artikler som Tyrkia mente støttet («promoted») terrororganisasjonen. Tyrkia varslet etter kuppforsøket om fravikelse av konvensjonen ved krisesituasjon etter art. 15. EMD fant likevel ganske klart, i samsvar med den tyrkiske konstitusjonsdomstolen, at EMK art. 5 om frihetsberøvelse var krenket. Art. 10 om ytringsfrihet ble også ansett å være krenket. Saken er unik da den allerede var behandlet av Tyrkias egen konstitusjonsdomstol, som fant at EMK var brutt etter både art. 5 og 10. Straffedomstolen besluttet likevel å fravike konstitusjonsdomstolens dom, noe EMD fant at de ikke hadde lov til.
Hvordan dommen er relevant:
Når det gjelder EMK art. 15 klargjorde EMD at statene har en vid skjønnsmargin, da statene selv naturligvis er nærmest til å kjenne sin egen krisetilstand. Ordlyden «strengt nødvendig» i art. 15 gjorde likevel at partenes anførsler måtte vurderes under sakens realitet.
På prinsipielt grunnlag ble det fastslått at art. 5 (1) ikke bare refererer til nasjonal lovgivning, men også lovgivningens kvalitet og det overordnede legalitetsprinsippet.
EMK art. 5 (4) redegjør for at enhver som har fått friheten berøvet skal «raskt» få spørsmålet sitt avgjort i en domstol. I saken brukte domstolen 16 måneder og tre dager, noe som under ordinære forhold ikke kunne anses som «raskt». Det forelå imidlertid en ekstraordinær situasjon mtp. kuppforsøket, og varetektsfengslingen var riktig gjennomført etter prosessuelle regler. Dette gjorde at det ikke forelå brudd på art. 5 (4).
Videre fant domstolen at innskrenkningen i journalistens ytringsfrihet ikke beskyttet et vesentlig samfunnsmessig behov, jf. forholdsmessighetsvurderingen. På mer allmennpreventivt nivå antok EMD at en slik praksis ville skremme det sivile samfunnet og stilne kritiske stemmer mot myndighetene. Dette ville undergrave muligheten til fri offentlig debatt, som er «at the very core» i ytringsfriheten og det demokratiske samfunnet, jf. dommens avsnitt 180.
Kapittel 7: Retten til rettferdig rettergang
Golder v. The United Kingdom (EMD-1970-4451)
Nøkkelord:
- EMK art. 6
- Innfortolket krav om domstolsbehandling «access to court».
- Faktisk hindring
Sammendrag:
En fange (Golden) ble nektet å kontakte sin advokat med sikte på å anlegge injuriesak (en rettssak hvor noen anklages for ærekrenkelse) mot en fengselsbetjent. Dette på bakgrunn av en hendelse i fengslet hvor Golden ble anklaget for medvirkning til å utsette fengselsbetjenten for en uønsket hendelse. Spørsmålet var om nektelsen innebar en krenkelse av EMK art. 6 (1), selv om det ikke var tale om en påbegynt sak. EMD la til grunn at nektelsen utgjorde en faktisk hindring for domstolsadgang, og var dermed et brudd på EMK art. 6 (1).
Hvordan er dommen relevant:
I vurderingen av hvorvidt et krav til domstolsbehandling fulgte av EMK art. 6, la EMD til grunn at utgangspunktet beror på en tolkning som «should be guided by Articles 31 to 33 of the Vienna Convention of 23 May 1969 on the Law of Treaties», jf. avs. 29. Følgelig er utgangspunktet for tolkningen av EMK de tolkningsmomentene som følger av Wien-konvensjonen.
EMK art. 6 (1) regulerer etter ordlyden kun saksbehandlingen først når det er fremmet tvist for domstolene. Den gir ingen uttrykkelig rett til ren domstolsbehandling.
EMD henviste til kommisjonens uttalelse om at EMK art. 6 (1) har som formål å beskytte «the right to a good administration of justice» hvorav «the right that justice should be administered». Dette utgjør «an essential and inherent element». Lest i sin sammenheng og under hensyn til konvensjonens formål, kom EMD til at enhver har rett til å få krav knyttet til sine borgerlige rettigheter og plikter fremmet for en domstol. I dette ligger retten til å reise søksmål for domstoler i sivile saker jf. avs. 34 og 36. EMD innfortolket etter dette en rett til domstolsbehandling, «access to court», som en del av EMK art. 6 (1).
Retten til domstolsbehandling er dermed en iboende rettighet, som betyr at muligheten for å få adgang til domstolene er en helt sentral del av rettssikkerheten og kravet om rettferdig rettergang, jf. avs. 34. Dette kan pålegge staten å foreta positive tiltak for å hjelpe en part over faktiske og økonomiske hindringer for å sikre en tilstrekkelig rettshjelp. Ved å forby Golder kontakt med advokat, hindret dette ham i å fremme et søksmål.
Hvilke tiltak som pålegges må gjøres ut fra en helhetsvurdering. EMD uttalte at art. 6 «holds a prominent place within the Convention», hvilket tilsier skjerpet prøvning.
Se også Ashingdane v. The United Kingdom (1978). EMD la her til grunn at domstolsadgangen ikke er absolutt. Dette fordi den enkelte stat har en viss skjønnsmargin, og kan dermed sette begrensninger for domstolsadgangen. Begrensningene må imidlertid ikke være av en slik art eller omfang at de rammer kjernen i selve retten til domstolsbehandling. Dette beror videre på om formålet er legitimt og om det er forholdsmessighet mellom mål og middel, jf. avs. 58-59.
Engel and Others v. the Netherlands (EMD-1971-4451)
Nøkkelord:
- EMK art. 6
- Straff-vilkåret etter EMK art.6 (1)
- «Engels-kriteriene»
Sammendrag:
Saken gjaldt en alvorlig militær refselse som innebar 3-4 måneder frihetsberøvelse for overtredelse av et disiplinærreglement for den nederlandske militær-hæren. Etter den nasjonale rett, ble ikke sanksjonen ansett for straff. Spørsmålet for EMD var om et forhold skulle anses som en sivilrettslig sanksjon eller som straff, jf. EMK art. 6. Dersom forholdet ble ansett som straff, kom EMK art. 6 til anvendelse.
På grunn av konvensjonens formål og de interesser den var ment å verne, kunne man ikke alene basere seg på den nasjonale rett sin klassifisering av forholdet. Refselsen ble ansett for «straff» etter EMK art. 6 basert på tre kriterier i vurderingen.
Hvordan er dommen relevant:
Virkningen av at forhold blir ansett som straff, er at rettssikkerhetsgarantiene kommer til anvendelse, jf. EMK art. 6. Om et forhold er straff etter EMK art. 6 (1) innebærer en selvstendig vurdering i lys av den konkrete sak og den konkrete bestemmelse. Tolkningen skal foregå på bakgrunn av formålet med EMK, og den aktuelle bestemmelsen i konvensjonen. Det avgjørende er en vurdering av den faktiske sanksjonen overtredelsen medfører.
Dommen gir uttrykk for de såkalte «Engel-kriteriene» som inngår i vurderingen av hva som er straff, jf. EMK art. 6 (1), jf. avsnitt 82:
(i) Nasjonal klassifikasjon av de overtrådte regler
- Om forholdet ble klassifisert som straff etter nasjonal lovgivning er relevant ved vurderingen. Er den plassert i strafferettens regler, vil det bli ansett som straff.
- Dersom bestemmelsen i realiteten er å anse som strafferettslig etter den nasjonale rett, kan dette tilsi at den likevel er straff. Eks. dersom plasseringen, forarbeidende og praksis trekker i denne retningen.
- Overtredelsen i saken var ikke plassert i straffelovgivningen, slik at det ikke var straff etter nasjonal rett.
(ii) Den overtrådte handlingsnorm karakter
- Normens karakter og formål
- Er bestemmelsen gitt på bakgrunn av at den skal gjelde som et generelt nedslagsfelt i befolkningen- taler mot straff, jf. avsnitt 68.
- Hvordan lovgiver har beskrevet handlingen- har den strafferettslig preg?
- Er normen kriminalisert i andre medlemsland- taler for strafferettslig.
- Formålet: finner frem til lovgivers intensjon med tiltaket
(iii) Karakteren og alvoret på sanksjonen
- Vil sanksjonen medføre frihetsberøvelse? Taler for straff.
- Inngrepets varighet: der intensiteten/alvorligheten er høy, foreligger det frihetsberøvelse selv om varigheten er kort. Nødvendig å se frihetsberøvelsens varighet og intensiteten i sammenhengen
EMD la også til grunn at straffebegrepet etter EMK art. 7 (ingen straffes uten lov) skulle tolkes på samme måte som straff etter EMK art. 6, jf. avsnitt 81.
Campbell and Fell v. The United Kingdom (EMD-1977-7819)
Nøkkelord:
- EMK art. 6
- Straffevilkåret og «Engels-kriteriene»
- Uavhengig domstol
Sammendrag:
Campbell var siktet for disiplinært lovbrudd etter hendelser i fengselet. Et av spørsmålene var om en sanksjon for innsatte i fengsel med hjemmel i det nasjonale disiplinærreglementet kunne anses som straff etter EMK art. 6 (1). På grunn av sanksjonens karakter og alvorlighet la EMD til grunn at forholdet omfattes av straffebegrepet i EMK art. 6 slik at denne kom til anvendelse. Dette til tross for at det ikke var straff etter den nasjonale lovgivningen.
EMD måtte videre ta stilling til hvorvidt styret som behandlet sakene til Campbell var tilstrekkelig uavhengige etter EMK art. 6 (1).
Hvordan er dommen relevant:
Straffebegrepet etter EMK art. 6 (1)
Domstolen tok utgangspunkt i «Engels-kriteriene». EMD bemerket at det i fengsel-sammenheng er det både politiske og praktiske grunner til å etablere et displinærregime. Sikkerhetshensyn, hensynet til den offentlige orden, behovet for å håndtere innsattes mislighold så effektivt som mulig, sanksjoner som ikke står til disposisjon for de ordinære domstoler og fengselsmyndighetene ønske om å beholde det endelige ansvaret for disiplin i sine virksomheter taler for et slikt skille, jf. avsnitt 69.
Dette måtte holdes opp mot garantien for en rettferdig rettergang EMK art. 6, som er et grunnleggende prinsipp i ethvert demokratisk samfunn. Med henvisning til Golder (1975) kan ikke rettferdighet stoppes ved fengselsporten, og etter omstendighetene er det ikke grunn for å frata innsatte garantiene i EMK art. 6.
Det avgjørende er om forholdet må anses for å falle innenfor «straff» etter konvensjonens formål. For dette formål anså domstolen det for riktig å anvende kriteriene som er angitt i Engel mfl. (1971), med hensyn til den konkrete konteksten:
1. Hvorvidt teksten som definerer de aktuelle lovbruddene, i henhold til det nasjonale rettssystem, tilhører straffeloven, disiplinærretten eller begge deler samtidig.
2. Lovbruddets karakter er en faktor av større betydning, uavhengig hvor bruddet plasseres etter nasjonal rett etter pkt. 1. En lovovertredelse etter displinærretten kan etter bruddets karakter og alvorlighet være overtredelse i henhold til strafferetten.
3. Arten og alvorlighetsgraden av straffen som vedkommende risikerte å pådra seg. Vedkommende ble fratatt muligheten for tidligere løslatelse. At det etter nasjonal rett var tap av et «privilegium» og ikke en rettighet var ikke avgjørende. Det var derimot tapets karakter. Inndragningen innebar så alvorlige konsekvenser med hensyn til lengden på hans varetektsfengsling at denne straffen må anses som «straff». Det var en frihetsberøvelse å måtte sitte i varetektsfengsel lenger enn han utgangspunktet hadde en berettiget forventning om.
På grunn av lovbruddenes «spesielle alvorlighet» som Campbell ble siktet for, og arten og alvorlighetsgraden av straffen han risikerte å pådra seg, fant domstolen at EMK art. 6 kan gjøres gjeldende.
Domstolskravet etter EMK art. 6 (1): uavhengig og upartisk
EMK art. 6 (1) stiller krav om at domstolen er tilstrekkelig uavhengig.
I vurderingen av om styret, «the Board of Visitors», som behandlet sakene og dermed var «tribual», var uavhengig ble det i vurderingen lagt vekt på (avsnitt 78):
i. Hensyn til måten dens medlemmer ble oppnevnt på og vurderingen av deres funksjonstid
- Styrets medlemmer ble valgt av innenriksministeren for en begrenset periode, hvor anskaffelse sjeldent fant sted. EMD kunne ikke se at dette krenket uavhengigheten.
ii. Eksistens av garantier mot ytre press
- Styret hadde både dømmende og tilsynsførende roller, slik at de hadde kontakt med fengselet tjenestemenn. Dette kunne heller ikke krenke uavhengigheten.
iii. Om det konkrete styret utad fremstår som et uavhengig organ
- Den var uavhengig av den utøvende myndighet i sine funksjoner og som en institusjon slik at rettferdighet blir ansett utøvd.
Boulois v. Luxembourg (EMD-2004-37575)
Nøkkelord:
- EMK art. 6
- Kravet om «borgerlig rettighet»: materielt
Sammendrag:
Saken gjaldt en fange sin rett til domstolsprøving av en permisjonssøknad. Fangen hadde søkt flere ganger om permisjon, men fikk avslag. Vedkommende søkte på bakgrunn av dette om en rettslig prøving av vedtakene. Han fikk avslag for dette av en administrativ domstol. Klageren mente retten til rettferdig rettergang og domstolsbehandling hadde blitt berøvet, jf. EMK art. 6 (1).
Spørsmålet for EMD var om fangen hadde en «borgerlig rettighet» for å vurdere om han ble omfattet av de garantier art. 6 (1) oppstiller. Dette var ikke tilfelle, idet permisjon etter nederlandsk rett ble ansett som et «privilegium», og ikke en anerkjent nasjonal rett, innvilget av administrative myndigheter etter skjønn.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen illustrerer hva som innholdsmessig ligger i vilkåret om «borgerlige rettigheter». EMD bemerket innledningsvis at fanger nyter alle de grunnleggende rettigheter og friheter som er garantert i konvensjonen, jf. avsnitt 82.
For at det skulle være tale om en «borgerlig rettighet» måtte det foreligge en tvist over en «rett» som ble anerkjent av nasjonal lovgivning. Dette uavhengig om den var beskyttet etter konvensjonen, jf. avsnitt 89-90. Utgangspunktet for hva som anses som «borgerlige rettigheter» måtte følgelig tas i den nasjonale lovgivning og nasjonale domstolers tolkning av disse.
Tvisten må være ekte og alvorlig; den kan ikke bare forholde seg til den faktiske eksistensen av en rettighet, men også til dens omfang og måten den utøves på. Til slutt må resultatet av saksbehandlingen være direkte avgjørende for den aktuelle rettigheten. Svake sammenhenger eller fjerne konsekvenser er ikke tilstrekkelig, jf. avsnitt 90.
EMD er tilbakeholdne for å legge til grunn en rettighet, dersom denne rettigheten ikke kan konstateres i den nasjonale lovgivningen, jf. avsnitt 91. Med andre ord kan ikke EMD på eget grunnlag oppstille en rettighet som ikke har forankring i nasjonal rett.
Vurderingen av hvorvidt det foreligger en rettighet etter nasjonal rett, må ta utgangspunkt i realiteten i saken. Momenter av betydning er hvorvidt myndighetene kunne utøve skjønn i avgjørelsen, og om den påståtte rettigheten hadde blitt anerkjent av nasjonale domstoler i sammenlignbare situasjoner, jf. avsnitt 92-94.
EMD viste til den nasjonale lovgivningen som la til grunn at permisjon var et «privilegium» som «kunne innvilges» under spesielle omstendigheter. Etter tolkning av uttrykkene kom EMD til at det var tale om en fordel som var opprettet som en oppmuntring til innsatte, jf. avsnitt 98. Et visst skjønn kunne utøves ved avgjørelsen, slik at det ikke foreligger en automatisk rett til permisjon.
Omdahl v. Norway (EMD-2018-46371-J)
Nøkkelord:
- EMK art. 6
- «Innen rimelig tid»
Sammendrag:
Saken gjaldt behandling av et offentlig dødsboskifte. Saksbehandlingen ble regnet fra åpning av bobehandlingen til endelig utlodning. I løpet av denne tid, hadde behandlingstiden strukket seg ut som følge av en rekke andre tvister mellom arvingene under bobehandlingen. Spørsmålet for EMD var om den usedvanlige saksbehandlingstiden på 22 år og 4 måneder oppfylte kravet om «innen rimelig tid» jf. EMK art. 6 (1). EMD aksepterte den lange saksbehandlingen som «rimelig», i det saksbehandlingstiden skyldes ekstraordinære omstendigheter, ikke mangler ved de juridiske og prosessuelle rammene for saksbehandlingen, jf. avsnitt 65-67. EMK art. 6 var ikke krenket.
Hvordan er dommen relevant:
En del av kravet om rettferdig rettergang innebærer et krav om at saken skal avgjøres «innen rimelig tid» jf. EMK art. 6 (1). Dette pålegger staten en aktivitetsplikt for å tilfredsstille et effektivt rettssystem.
Hvorvidt noe er «innen rimelig tid» beror på en konkret vurdering av omstendighetene i saken. Det overordnede vil være om staten og de konkrete myndighetene kan bebreides for saksbehandlingstiden. Momenter av betydning vil være (i) sakens kompleksitet, (ii) atferden til klageren og de relevante myndighetene og (iii) hva som sto på spill for klageren i tvisten.
(i) Sakens kompleksitet
EMD uttrykker at det må tas hensyn til at det ble reist flere tvister gjennom bobehandlingen. Saksbehandlingstiden på disse tilleggs-tvistene var kort hver for seg, men bidro til at den totale saksbehandlingen ble lang. Staten kunne dermed ikke bebreides for at behandlingstiden ble lang, idet de avgjorde de løpende tvistene effektivt, jf. avsnitt 58.
(ii) Atferden til klageren og de relevante myndighetene
Det ble under vurderingen av atferden til myndighetene lagt avgjørende vekt på at klageren ikke hadde argumentert for inaktivitet under bobehandlingen, med unntak for en tvist. Staten hadde med dette foretatt en aktiv saksbehandling. Videre forelå det ingen andre lovlige tiltak som kunne eller burde ha bidratt til en raskere behandling, jf. avsnitt 63.
(iii) Hva som står på spill for klageren
I vurderingen av hva som sto på spill for klageren, uttrykte EMD at sett hen til det komplekse saksforholdet kunne det ikke pålegges staten andre positive tiltak for fremdrift. Skifteretten hadde forsøkt å godtgjøre klageren ved å foreta midlertidige fordelinger av boet. De betydelige verdier det var tale om, tilsa ikke annet enn at arvingene hadde betydelige økonomiske interesser i boet, hvilket skjerper saksbehandlingen som kan tilsi lengre saksbehandling, jf. avsnitt 64.
Klagerens atferd tilsa at vedkommende og de andre arvingene hadde legitim interesse i å få avgjort tvistene, idet de hadde utøvd sine rettigheter ved å foreta rettslig skritt, og ved å anke de avgjørelser som gikk i deres disfavør. EMD kunne etter dette ikke se at det var perioder med inaktivitet slik at staten kunne bebreides.
Kapittel 8: Retten til respekt for privatliv, familieliv v. ytringsfrihet
Dudgeon v. United Kingdom (EMD-1976-7525)
Nøkkelord:
- EMK Art. 8.
- Uttrykket «nødvendig i et demokratisk samfunn»
- Forholdsmessighet
- Statenes skjønnsmargin
Sammendrag:
Klageren, Mr. Dudgeon, tok rettslige skritt mot Storbritannia da det på den tiden eksisterte lover som kriminaliserte visse homoseksuelle handlinger mellom voksne menn. Mr. Dudgeon, som selv var homofil, argumenterte for at lovene var i strid med EMK Art. 8.
Domstolens flertall kom til at den moraloppfatning som var i samfunnet ikke var nok til å forsvare straffebudet Mr. Dudgeon klaget inn til EMD. Det uttales i avsnitt 61 at straffen er «disproportionate», altså ikke forholdsmessig, sett i lys av hva den faktiske handlingen innebar.
Hvordan er dommen relevant:
Dommens viktigste avsnitt knyttet til denne forholdsmessighetskontrollen etter EMK art. 8 (2) er avsnitt 51-53. Her starter EMD med å redegjøre for hva som ligger i ordlyden «necessary», og at dette ikke skal tolkes utvidende for å også innlemme begrepene «useful», «reasonable» eller «desirable». Uttrykket «nødvendig» tolkes altså slik at inngrepet må svare på et «pressing social need» og må være forholdsmessig for å ha det legitime hensyn som inngrepet skal ivareta.
Saken inneholder en omfattende drøftelse av hva som inngår i statens skjønnsmargin og hvor langt den strekker seg. Det sentrale er at selv om det er opp til staten å besvare hva som er «a pressing social need», vil det være et spesielt sterkt moralspørsmål knyttet til hvilken type aktiviteter som er regulert av loven.
Goodwin v. The United Kingdom (EMD-1995-28957)
Nøkkelord:
- EMK art. 8
- Seksuell trakassering og andre private rettigheter
- Statens positive sikringsplikt for transseksuelles rett til «privatliv»
Sammendrag:
Klageren var en tidligere mann som gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon. Hun anførte at hun ble utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen, og mistet jobben som følge av at hun var transseksuell. Hun fikk imidlertid ikke opprettet sak ettersom «The Industrial Tribunal» betraktet henne juridisk som mann. Klageren anførte også ytterligere forhold hun mente var en krenkelse av hennes (kvinnelige) rettigheter som følge av at staten fortsatt rettslig anerkjente henne som mann.
Hvordan er dommen relevant:
Domstolen uttaler at essensen med EMK er respekt for menneskers integritet og frihet, særlig i saker hvor det oppstår spørsmål rundt art. 8 hvor personlig autonomi er et grunnleggende prinsipp. Det må falle inn under retten til privatliv at enhver selv kan fastlegge detaljer rundt sin egen identitet jf. avs. 90. EMD trekker også fram at utviklingen i verdenssamfunnet tilsier at transseksuelle ikke lenger kan befinne seg i en «intermediate zone as not quite one gender or the other» jf. ibid.
EMD uttaler videre at ordningen til Storbritannia falt utenfor deres tilkjente skjønnsmargin. Særlig i dette tilfellet hvor et menneskes rett til privatliv ikke måtte avveies mot en større «public interest», måtte individets interesse være avgjørende jf. avs. 93. Konklusjonen ble at Storbritannia hadde mislykkes med å sikre klageren sin rett til respekt for sitt privatliv. Begrunnelsen og konklusjonen kan tas til inntekt for at individers rett etter art. 8 står sterkere i situasjoner hvor det ikke finnes noen samfunnsinteresse som tilsier inngrep.
Von Hannover v. Germany (no. 1) (EMD-2000-59320)
Nøkkelord:
- EMK Art. 8 og Art. 10
- Avveining privatliv/ytringsfrihet
- Uttrykket «verne andres omdømme eller rettigheter»
Sammendrag:
Prinsesse Caroline von Hannover klaget inn til EMD at tyske domstolers avgjørelser frarøvet henne retten til privatliv, da det ble tillatt å publisere paparazzi-bilder som ble tatt uten hennes samtykke. EMD kom til at det forelå en krenkelse av retten til privatliv.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er den første av en rekke dommer hvor EMD foretar en avveining mellom privatlivets fred og ytringsfrihet. Det oppstilles en liste med momenter som skal tas med i vurderingen av om privatlivets fred er krenket:
1. Hvorvidt det er tale om et bidrag til en debatt av generell interesse
2. Hvor godt kjent den involverte personen er og vedkommende sin tidligere opptreden
3. Hva som er reportasjens tema
4. Hvordan informasjonen ble innhentet
5. Informasjonens sannferdighet, samt bildenes innhold, form og konsekvenser av publikasjonen.
Domstolen la også avgjørende vekt på at ytringene ikke bidro til debatt rundt samfunnsspørsmål, men først og fremst var ytringene der for å stilne lesernes nysgjerrighet. Pressens element som offentlighetens «watchdog» var ikke tilstede, jf. avs. 63. Det som menes med «watchdog», altså vakthund, er at pressen i mange tilfeller er sett på som en «ekstern» statsmakt, som skal ha et voktende overblikk over de andre statsmakter. Dette er for å «passe på» at det ikke foregår noen brudd på grunnleggende regler.
EMD la særlig vekt på om saken var et bidrag til en debatt av generell interesse, og om informasjonen er sannferdig, formen og konsekvensene av publikasjonen. I avsnitt 62-65 redegjør EMD for hvordan det er en «fundamental distinction» mellom publisering av faktaopplysninger som kan bidra til en «debate in a democratic society», og publisering av «details of the private life [...] of an individual who, does not exercise official functions». Det må med andre ord ses til om publiseringen kan bidra til det offentlige ordskiftet eller om det bare er såkalt «sladder».
Se også: Von Hannover v. Germany (no. 2) (EMD-2008-40660) der EMD kom til motsatt resultat.
Axel Springer «Springer» v. Germany (EMD-2008-39954)
Nøkkelord:
- EMK Art. 8 og Art. 10
- Hensynet til pressens ytringsfrihet mot hensynet til privatliv
Sammendrag:
Selskapet Axel Springer (heretter Springer), anførte at tyske myndigheter hadde krenket deres ytringsfrihet. Springer ble bøtelagt og fikk forbud mot å publisere artikler om arrestasjonen av en skuespiller for kokainbesittelse.
Hvordan er dommen relevant:
Domstolen henviser til de oppstilte vurderingsmomenter som følger av Von Hannover v. Germany (no. 1). EMD uttalte at det var ingenting som tilsa at Springer ikke hadde foretatt en rimelig vurdering av offentlighetens interesser i at informasjonen ble trykket, og skuespillerens rett til privatliv. Informasjonen som ble publisert knyttet til vedkommendes arrestasjon var innhentet fra offentlige etater (politi og påtalemyndighet), og de hadde derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å tro at de burde beskytte skuespillerens anonymitet. Det ble videre fastslått at detaljene som ble publisert ikke omhandlet skuespillerens privatliv, men det beskrev omstendighetene rundt arrestasjonen og straffeforfølgelsen.
Lillo-Stenberg and Sæther v. Norway (EMD-2009-13258)
Nøkkelord:
- EMK Art. 8 og Art. 10
- Privatlivets fred mot rett til ytring
Sammendrag:
En musiker og en skuespillerinne giftet seg på en holme. Ukebladet Se og Hør utga en tosidig reportasje med seks bilder fra bryllupet deres, selv om de ikke var invitert. Klagerne var ikke klar over at bildene ble tatt, da de ble tatt med telelinse fra ca. 250 meters avstand. De gikk til sak mot ukebladet med krav om oppreisning for brudd på privatlivets fred.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen redegjør for hvilke momenter som er relevant ved vurderingen av privatlivets fred mot retten til ytring. EMD legger til grunn at dersom den nasjonale domstolen har anvendt de riktige momenter fra tidligere EMD-dommer på området, foreligger det sterke grunner som taler for at den nasjonale domstolens avgjørelse er forsvarlig etter EMK og at den dermed har handlet i samsvar med sine forpliktelser etter EMK art. 8.
I dette tilfellet la EMD særlig vekt på momentet knyttet til sakens allmenne interesse, hvor kjent vedkommende er og deres tidligere opptreden. Med tanke på at bryllupet (på en holme) var organisert på en «uvanlig måte» og at det ble utført «på offentlig sted», gjorde det sannsynlig at det ville få oppmerksomhet fra utenforstående, jf. avs. 43. Dette, i tillegg til at reportasjen ikke inneholdt noen negativ omtale om klagerne og at fotograferingen skjedde på flere hundre meters avstand, anså ikke Domstolen dette som et brudd på EMK art. 8.
El-Masri v. The Former Yugoslav Republic of Macedonia (EMD-2009-39630)
Nøkkelord:
- Frihetsberøvelse i forhold til EMK art. 8
- «Privatliv» - et bredt begrep
Sammendrag:
Klageren gjennomgikk grov vold og traumatiske opplevelser i forbindelse med avhør- og etterforskningsteknikker foretatt av grensepoliti (CIA) i Makedonia. Mannen ble anholdt og utsatt for svært alvorlige mishandlinger i nesten fem måneder (jf. dommens avsnitt 18-32). Bakgrunnen var at CIA hevdet mannen var del av en terrororganisasjon.
Hvordan er dommen relevant:
Prinsipalt anførte klageren brudd på forbud mot tortur (EMK art. 3), og videre brudd på art. 8. Dommen retter seg klart hovedsakelig mot art. 3, men inneholder også sentrale uttalelser for forståelsen av art. 8 (avs. 244-250).
Begrepet «privatliv» er ikke gitt en uttømmende definisjon. Det kan omfatte moralsk og fysisk integritet hos en person - som derav omfatter frihetsberøvelse jf. avs. 248. I tillegg kan frihetsberøvelse frata en person sin rett til «familieliv» jf. art. 8 - i den forstand personen mister muligheten til å være med sin familie jf. avs. 248. Konklusjonen ble at inngrepet ikke var «i samsvar med loven» jf. EMK art. 8, og derfor en krenkelse av rettigheten jf. avs. 249 og 250. Dommen illustrerer hvordan EMK art. 8 har et vidt anvendelsesområde.
S.A.S v. France (EMD-2011-43835)
Nøkkelord:
- EMK art. 8
- Rett til å kle seg som man ønsker
Sammendrag:
Frankrike vedtok i 2010 en lov som forbød bruk av klesplagg som skjulte ansiktet på offentlig sted. En muslimsk kvinne klaget Frankrike inn til EMD som følge av at loven nektet henne å bruke niqab i tråd med hennes religiøse tro (avs. 108-109). Domstolen måtte således ta stilling til om Frankrikes lov var et lovlig inngrep i EMK art. 8 og 9. Det ble raskt lagt til grunn at inngrepet var «prescribed by law» (avs. 112), slik at tyngden i vurderingen var hvorvidt inngrepet var forholdsmessig (avs. 123-159) og søkte å oppfylle et legitimt formål (avs. 113-122).
Hvordan er dommen relevant:
Domstolen uttaler at «privatliv» omfatter en rett til selv å velge sin «desired appearance» både på offentlig og privat sted jf. avs. 107. Dette omfatter konkret en rett til «choice of clothing» jf. samme sted. En lov som legger bånd på folks frihet til å kle seg som de vil, er derfor et inngrep i retten til privatliv jf. EMK art. 8.
På bakgrunn av statenes vide skjønnsmargin i saker som den foreliggende, ble konklusjonen at loven var lovlig etter en vurdering av EMK art. 9 nr. 2 (avs. 158, 159). Det forelå ikke krenkelse, til tross for at loven innskrenket folks frihet til å kle seg som de vil på offentlig plass.
Strand Lobben and Others v. Norway (EMD-2013-37283-2)
Nøkkelord:
- EMK art. 8 nr. 1 «familieliv»
- Norsk barnevernssak (omsorgsovertakelse)
Sammendrag:
Saken gjelder fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon mot en biologisk foreldres vilje. Førsteklageren (moren) fikk barnet under vanskelige forhold; hun hadde en hjerneskade, et anstrengt forhold til barnets (antatte) far, og ingen egen bolig. Etter tre måneder på et familiesenter etter fødselen ønsket moren å flytte hjem igjen til sin mor og far sammen med barnet. Da grep barnevernet inn og fattet akuttvedtak om midlertidig plassering av barnet i fosterhjem jf. barnevernloven § 4-6. Dette og etterfølgende forhold ledet til tre rettsprosesser, henholdsvis to saker i tingretten og én i lagmannsretten. Moren tapte samtlige.
Hvordan er dommen relevant:
Alle har rett til familieliv jf. EMK art. 8 nr. 1. Spørsmålet var om statens inngrep var forholdsmessige, med andre ord «nødvendige i et demokratisk samfunn» jf. EMK art. 8 nr. 2. Praksis hos EMD indikerer at statene normalt er tilkjent en vid skjønnsmargin i saker tilknyttet omsorgsoverdragelse.
EMD fremhevet noen generelle utgangspunkter ved vurderingen med særlig vekt på den grunnleggende betydningen av barnets beste jf. avs. 204. Dette innebærer at familiebånd bare kan brytes under ekstraordinære omstendigheter. Vedtak om omsorgsovertakelse er følgelig ment å være midlertidige for å oppnå målet om gjenforening mellom foreldre og barn (se avs. 206-208).
EMD foretar en avveining av barnets beste interesse og morens (familiens) gjenforeningsinteresse jf. særlig avsnitt 206. Domstolen konkluderte med at norske myndigheter hadde foretatt en ubalansert avveining. Dette resulterte i at inngrepene ble ansett ulovlige.