Skrevet av: Hedvig Røhne
1. Innledende
Det er ikke uvanlig at det oppstår konflikter ved en skilsmisse. En vanlig kilde til konflikt vil gjerne være det økonomiske oppgjøret ektefeller imellom, idet begge parter ønsker å beholde mest mulig av sentimental og økonomisk verdi. En naturlig følge av dette er at fristelsen til å opptre illojalt ovenfor den annen part blir større, med det formål å oppnå økonomisk vinning for en selv. Peder Ås velger eksempelvis å benytte 500 000 kroner av ektefellenes felles sparekonto for å pusse opp særeiehytten sin, i den hensikt å benytte mest mulig av ektefellenes penger før skilsmisse. Etter de vanlige oppgjørsreglene vil det kun være de de gjenværende midlene som skal deles likt mellom ektefellene, noe som i dette tilfellet ville ha vært redusert med 500 000 kroner. Det finnes imidlertid regler som har til formål å sikre en reell og rettferdig likedeling av ektefellenes verdier, slik at Peder sin svekkelse av delingsgrunnlaget ikke skal sette ektefelle Marte Kirkerud i en urimelig stilling ved ekteskapets opphør. Disse reglene er hjemlet i ekteskapsloven av 1991 (el) §§ 63 og 74, og omtales gjerne for vederlagsregler. I denne artikkelen skal det redegjøres for hva disse vederlagsreglene går ut på, og hvilke rettsvirkninger et vederlagskrav har for det endelige oppgjøret. Artikkelen vil avgrenses mot samboeres vederlagskrav.
2. Ekteskapsloven § 31, hovedregelen
Som et klart utgangspunkt innebærer ikke ekteskapet en begrensning i råderetten over det en selv eier, altså retten til å bestemme over egne eiendeler. Dette grunnleggende prinsippet fremgår av el. § 31 første ledd, og betyr at den enkelte ektefelle sin råderett er uavhengig av den andre ektefellen.
Råderetten over egne eiendeler omfatter både den faktiske og rettslige råderett, noe som i praksis gjelder retten til å fysisk besitte og bruke eiendelen, men også retten til å selge den, låne den bort, pantsette den, osv. Eiendelen må da være den ene ektefellens eneeie, noe som betyr at ektefellen må eie eiendelen fullt ut. Dersom Peder Ås har kjøpt en motorsykkel for egne lønnsinntekter, vil altså motorsykkelen være Peder sitt eneeie, og han kan fritt råde over denne.
En naturlig følge av ekteskapets gang, er imidlertid at ektefellene også erverver eiendeler i fellesskap. Det kan da være problematisk å bedømme hvem av ektefellene som har eierskap over eiendelen. Ekteskapsloven § 31 annet ledd definerer dette som at eiendelen er i «sameie mellom dem», og kjennetegnes ved at hver av ektefellene eier en såkalt «ideell» andel av eiendelen. Kjøper ektefellene Peder Ås og Marte Kirkerud en båt med begge sine lønnsinntekter, vil altså båten være ektefellenes sameie, og de vil eie en ideell halvpart hver.
Begrepene eneeie og sameie blir altså benyttet til å beskrive eierforholdet til en eiendel. Eierforholdet vil være av stor betydning under ekteskapet, da det tross alt er dette som bestemmer hvordan ektefellene kan råde over deres midler. Det er opp til Peder Ås om han vil selge motorsykkelen sin, men han kan ikke uten samtykke fra Marte Kirkerud velge å selge båten som de eier i fellesskap. Dersom ektefellene skilles, vil imidlertid eierforholdet til eiendelene ha mindre å si. Normalt vil det ved slutten av ekteskapet skje et økonomisk oppgjør mellom partene, noe som gjerne omtales for et skifte. Under skiftet vil ektefellenes samlede verdier, både deres eneeie og sameie, utgjøre partenes felleseie. Det er partenes felleseie som senere vil danne grunnlaget for det økonomiske oppgjøret. Dette betyr at både motorsykkelen til Peder, og båten som ektefellene eier sammen, vil utgjøre en del av delingsgrunnlaget under skiftet.
2.1 Behovet for vederlagskrav og legislative hensyn
Som hovedregel skal ektefellenes samlede formuer «deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld», jf. el. § 58 første ledd. En slik likedeling kan i mange tilfeller være en rettmessig fordeling av partenes verdier, og bidra til et effektivt skifte. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet, særlig for de tilfeller der en ektefelle har flyttet midler som ville vært gjenstand for likedeling, over til en formuespost som er unntatt fra deling. Peder Ås har eksempelvis benyttet 100 000 kroner av felleseiet til å pusse opp særeiehytten sin. Peder har da svekket delingsgrunnlaget med 100 000 kroner, samtidig som han har økt verdien av eget særeie med tilsvarende beløp. For at Marte likevel ikke skal bli urimelig stilt ved det endelige oppgjør, kan Marte kreve vederlag for å rette opp i den skjevhet som har oppstått ved at Peder har svekket delingsgrunnlaget, jf. el. § 63 første ledd.
Det kan også tenkes at Peder har svekket delingsgrunnlaget uten at han har flyttet felleseiemidler over til en formuespost som er unntatt fra deling. Han kan eksempelvis ha sløst vekk pengene på byen, gamblet de bort, eller gitt de vekk. Til tross for at Peder ikke lenger har midlene i behold, kan Marte likevel kreve vederlag for å ikke bli stilt urimelig stilt ved det endelige oppgjøret, jf. el. § 63 annet ledd.
De legislative hensyn bak vederlagsreglene vil altså være å rette opp i den skjevhet som følger av at en ektefelle har svekket delingsgrunnlaget, ved å sikre en reell likedeling ved det endelige oppgjør. Marte Kirkerud skal nemlig ikke bli urimelig stilt ved at Peder Ås velger å pusse opp hytten sin, eller sløse vekk penger på byen. Reglene om vederlag har dessuten en preventiv effekt, ved at ektefellene ikke blir fristet til en illojal tapping av felleseiet i tiden før separasjon eller skilsmisse.
2.2 Ekteskapsloven § 63 første ledd, forøkelse av eget særeie
Ekteskapsloven § 63 første ledd er på mange måter det mest anvendte grunnlaget for vederlag. Bestemmelsen lyder som følger:
«Har en ektefelle brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller til å erverve eiendeler eller rettigheter som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav c, kan den andre ektefellen kreve vederlag».
I denne bestemmelsen foreligger det to kumulative vilkår, som begge må være oppfylt for å kunne få tilkjent vederlag. For det første må ektefellen ha «brukt felleseiemidler». I denne sammenheng skal «felleseiemidler» tolkes innskrenkende, slik at midler som ville vært gjenstand for skjevdeling etter el. § 59 ikke skal omfattes. Bakgrunnen for dette å sikre en reell likedeling, der bruk av egne skjevdelingsmidler uansett ikke ville svekket delingsgrunnlaget. Peder Ås har altså rett til å benytte 100 000 kroner av sine arvemidler til å pusse opp særeiehytten sin. Marte Kirkerud kan i dette tilfellet ikke kreve vederlag, idet pengene uansett kunne ha blitt holdt utenfor delingen etter el. § 59 første ledd.
For det annet, må ektefellen ha benyttet felleseiemidlene til å «øke verdien av midler som er særeie». Det må altså ha skjedd en overføring av verdier fra felleseie til særeie uten noen særlig form for enighet mellom ektefellene. Marte Kirkerud kan altså kreve vederlag etter el. § 63 første ledd dersom Peder har benyttet 100 000 kroner av felleseiet til å pusse opp særeiehytten sin.
I utgangspunktet kommer dette vilkåret i et motsetningsforhold til regelen om fri råderett over egne midler, jf. el. § 31. Ekstra tydelig blir dette dersom en ser for seg at Peder har spart en liten del av egne lønnsinntekter over flere år, i det formål å kunne pusse opp særeiehytten sin. Det er imidlertid et mål under skiftet å få gjennomført en reell likedeling, og reglene om vederlag skal kunne sikre at den berettigede ektefelle får så mye på skiftet som vedkommende ville ha fått, dersom overføringen av midler ikke hadde funnet sted. Det vil nemlig ha påvirket Marte i noen grad at Peder har satt av en liten del av sine lønnsinntekter til sparing. Kanskje har Marte blitt nødt til å bruke en større andel av sine lønnsinntekter for å dekke ektefellenes forbruksutgifter, eller andre felles behov?
På samme måte som forøkelse av eget særeie, kan også bruk av felleseiemidler til erverv av «eiendeler eller rettigheter som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav c», rett til vederlag. Eiendelene og rettighetene som er omtalt i el. § 61 bokstav c er «andre eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller som er av personlig karakter». Dette kan blant annet være opphavsrett, pokaler med inskripsjon eller arvede malerier. Ved å bruke felleseiemidler til slikt erverv reduserer ektefellen den formue som ville gått til likedeling, men beholder eiendelen selv. En ektefelle kan ikke forhindre et slikt erverv under ekteskapet, men har altså rett til å kreve kompensasjon på skiftet. Det stilles imidlertid krav til at ektefellen har en viss tilknytning til eiendelen, ikke bare at ektefellen rent faktisk bruker den mest.
Høyesterettsdommen Rt. 1940 s. 379 er illustrerende. Saken gjaldt et økonomisk oppgjør mellom to ektefeller, der ektemannen krevde en rekke eiendeler holdt utenfor delingen. Blant disse var 110 sølvpokaler med inskripsjon, og bruksgjenstander av sølv uten inskripsjon. Høyesterett fant det helt klart at bruksgjenstandene uten inskripsjon ikke falt inn under kravet om «personlig bruk», idet disse «ikke er sådanne personlige bruksgjenstander som bestemmelsen sikter til», jf. side 381. Sølvpokalene med inskripsjon kunne på den annen side holdes utenfor delingen, idet disse framtrer som «ærefulle minner fra idrettskonkurranser, og de har en ideell, personlig tilknytning til ham», jf. side 381. Dommen viser at terskelen for kravet «personlig bruk» er høy, der det som utgangspunkt kun vil være eiendeler av sentimental verdi som vil omfattes.
2.3 Ekteskapsloven § 63 annet ledd, utilbørlig svekking av delingsgrunnlaget
Vederlagskrav kan også kreves når en ektefelle på en «utilbørlig måte» «vesentlig» har svekket delingsgrunnlaget. En naturlig språklig forståelse av «utilbørlig» taler for delingsgrunnlaget må ha blitt svekket på bakgrunn av sløsing, vanskjøtsel eller ødeleggelse. Høyesterettspraksis viser på sin side at det må være tale om «et sterkt kritikkverdig forhold» for at det skal kunne tilkjennes vederlag på dette grunnlag, jf. Rt. 2002 s. 648 på side 652. Denne saken gjaldt en mannlig ektefelle som hadde forårsaket betydelig økonomisk tap, etter at han hadde handlet med opsjoner knyttet til OBX-indeksen. Under skifte etter skilsmissen et par år senere, krevde den andre ektefellen vederlag for de tapte verdiene. Høyesterett kom til at den mannlige ektefellen ikke hadde opptrådt utilbørlig i forhold til henne, blant annet fordi hun kunne anses for å ha godtatt forholdet som senere kritiseres. Dette vil i praksis bety at terskelen for å svekke delingsgrunnlaget på en «utilbørlig måte», er høy. Førstvoterende påpekte at utgangspunktet for bedømmelsen av om et forhold er «utilbørlig», måtte bero på «mer allment aksepterte objektive normer, som kan endres over tid», jf. side 652. Det gis her uttrykk for at vilkåret «utilbørlig» er en rettslig standard. Hva som er å anse som «utilbørlig» vil derfor forandre seg ut fra hvilke sosiale normer som til enhver tid gjelder i samfunnet. Betydningen av begrepet kan altså ha hatt en helt annen betydning for en 20 år siden, enn det den har i dag.
Det kan være naturlig å anse verdifulle gaver til andre enn ektefellen som «utilbørlig» svekkelse av delingsgrunnlaget. Likevel er ikke dette en selvfølge, idet en ektefelle som utgangspunkt fritt kan råde over egne midler, jf. el. § 31. For tilfeller der en ektefelle har gitt verdifulle gaver til andre enn den andre ektefellen, må det derfor skje en konkret vurdering av omstendighetene. Eksempelvis kan gaver som er ytet i den hensikt å unndra midler fra delingsgrunnlaget være å anse som illojal atferd, og kan derfor tilkjennes vederlag for dette i de fleste tilfeller.
Det stilles dessuten krav til at svekkelsen av delingsgrunnlaget må ha vært «vesentlig». Dette er et moment som må vurderes ut fra en helhetsvurdering av ektefellenes formuesstilling.
Svekkelsen må blant annet vurderes ut fra hva hver av ektefellene erverver. Det er nemlig forskjell på å tære på kapital, og å forbruke egen inntekt eller gevinst.
For å sette denne tematikken på spissen kan en se for seg at Peder Ås har en årsinntekt 500 000 kroner, og at Marte Kirkerud har en årsinntekt på 500 000 kroner. Ektefellenes forbruksutgifter utgjør 900 000 kroner i året, noe som betyr at hver av ektefellene må bruke 450 000 kroner av egen inntekt for å dekke disse.
Ett år går firmaet til Peder med stort overskudd, og Peder ender opp med en årsinntekt på 1, 2 millioner kroner. Han bestemmer seg for å feire, og benytter 100 000 av disse for å dra på eksklusiv helgetur med kompisene sine. Til tross for denne helgeturen, har han fremdeles penger nok til å dekke sin halvpart av ektefellenes forbruksutgifter. Han har altså ikke tært på kapitalen, men forbrukt egen inntekt og gevinst.
En kan på den annen side seg for seg at Peder hadde dratt på helgetur, selv med sin alminnelige årsinntekt på 500 000 kroner. Han vil da sitte igjen med 400 000 kroner, noe som ikke vil være nok til å dekke sin halvpart av ektefellenes forbruksutgifter. Marte blir da nødt til å benytte 50 000 kroner mer av egne inntekter for å få dekket utgiftene. Det kan i dette tilfellet sies at Peder har tært på kapitalen.
2.4 Ekteskapsloven § 73, forøkelse av den andres særeie
Et annet tilfelle det kan kreves vederlag for, er der en ektefelle i «vesentlig grad» har medvirket til å øke midler som er «den andre ektefelles særeie», jf. el. § 73. Eksempelvis har Peder Ås brukt 50 000 kroner av egne lønnsinntekter for å totalrenovere særeiebåten til Marte. Han har da medvirket til å øke verdien av Marte sitt særeie. Her er det imidlertid viktig å først undersøke om det foreligger en gave etter el. § 50. Dette gjør det dersom gaven er gitt i ektepakts form, jf. el. § 54. Det fremgår nemlig av NOU 1987: 30 på side 145 at dersom det foreligger en gave gitt med ektepakt, vil muligheten for vederlag etter el. § 73 være avskåret. I praksis betyr dette at om totalrenoveringen av båten var gitt i ektepakts form, vil ikke Peder kunne kreve vederlag for dette på et senere tidspunkt.
Det imidlertid er ikke tilstrekkelig grunnlag at det kun har skjedd økning i midler som er «den andre ektefelles særeie». Medvirkningen til økningen må ha vært «vesentlig», og det fremgår av rettspraksis at denne kan være både av økonomisk og ikke- økonomisk karakter. Hva som menes med vilkåret «vesentlig» kan i utgangspunktet være vanskelig å tyde, og ordlyden gir lite veiledning. Det fremgår av Lødrup/Sverdrup (2021) s. 315 flg. at det må legges avgjørende vekt på årsaken til ektefellens innsats, herunder ektefellenes økonomiske situasjon og deres forhold for øvrig. Det er altså medvirkningens art og omfang som er sentralt for om medvirkningen er å anse som «vesentlig» i el. § 73 sin forstand. Dersom Peder Ås tjener 200 000 kroner i året, og han bruker 50 000 kroner av disse til å totalrenovere båten til Marte, kan dette trekke i retning av at medvirkningen har vært «vesentlig». Hadde han på den annen side tjent 2 millioner kroner i året, ville nok ikke en medvirkning på 50 000 kroner vært å anse som like «vesentlig». Et annet moment i en slik vurdering, kan være båtens opprinnelige verdi. Hadde båten en opprinnelig verdi på 5 millioner kroner, ville nok ikke 50 000 kroner vært å anse som en «vesentlig» medvirkning. Hadde den på den annen side hatt en opprinnelig verdi på 10 000 kroner, kan en medvirkning på 50 000 kroner trekke i retning av å være «vesentlig».
Ektefellens medvirkning kan som nevnt ovenfor være av både økonomisk, og ikke-økonomisk art. Det følger av el. § 73 at medvirkningen kan skje gjennom bidrag til «familiens underhold», «ved arbeid» eller «på annen måte». Dette betyr i praksis at alle former for medvirkning kan danne grunnlaget for vederlagskrav etter el. § 73, jf. «på annen måte». Peder Ås kan for eksempel bidra økonomisk, ved å nedbetale Marte sin særeiegjeld eller ved å betale for en totalrenovering av særeiebåten hennes. Forøkelsen av Marte sitt særeie vil da være en direkte konsekvens av Peder sin finansiering. Dette var blant annet tilfellet i Rt. 2003 s. 1127, der ektefelle A fikk tilkjent vederlag på grunnlag av hans oppgradering av ektefelle B sin særeieeiendom.
Peder kan også medvirke indirekte, ved arbeid i hjemmet eller ved å betale de løpende forbruksutgifter. Peder Ås har eksempelvis benyttet alle sine lønnsinntekter til å dekke familiens forbruksutgifter. Det vil da skje en besparelse for Marte, som får muligheten til å bruke en større del av sine lønnsinntekter til å nedbetale særeiegjelden sin, eller totalrenovere særeiebåten sin. Peder har dermed muliggjort Marte sin nedbetaling eller oppussing, og har med dette indirekte medvirket til en økning av Marte sitt særeie. Dommen Rt. 2000 s. 1089 er her illustrerende, til tross for at denne gjaldt for samboere. Her hadde en kvinnelig samboer utført omfattende stell og pleie ovenfor den pleietrengende samboeren, slik at han slapp bruk av hjemmehjelp og offentlig helseapparat. Førstvoterende kom til at den omfattende omsorgen ovenfor den pleietrengende over en lengre tidsperiode, «må antas å ha medført en vesentlig økonomisk fordel for ham», jf. side 1095. Den kvinnelige samboeren hadde dessuten sagt opp eget arbeid for å pleie han. Hun fikk tilkjent vederlag basert på at formuen til den pleietrengende samboeren var forøket i forhold til hva den ville ha vært, dersom han hadde måtte betalt for hjemmehjelp og offentlig helseapparat.
2.5 Delingsgrunnlaget
Rettsvirkningen av at en ektefelle får tilkjent vederlagskrav, er at ektefellen har krav på tilbakebetaling ved ekteskapets opphør. Vederlagskravets størrelse vil i utgangspunktet utgjøre det beløpet som delingsgrunnlaget er redusert. Har Peder Ås vært på Casino og spilt vekk 100 000 kroner av ektefellenes sparepenger, vil altså vederlagskravets størrelse utgjøre 100 000 kroner. Dette betyr imidlertid ikke at Marte Kirkerud vil motta 100 000 kroner ved ekteskapets opphør. En må her klare å se for seg hvordan oppgjøret mellom ektefellene hadde sett ut dersom pengene hadde vært i behold, jf. Rt. 2003 s. 1127 avsnitt 27. I henhold til el. § 58 første ledd første punktum skal ektefellenes samlede formuer som utgangspunkt deles likt, og Marte ville altså kun ha hatt krav på halvparten av sparepengene ved ekteskapets opphør, noe i dette tilfellet ville ha tilsvart 50 000 kroner. Disse pengene vil i utgangspunktet rette seg mot det beholdne felleseiet etter fradrag for gjeld etter el. § 58, noe som betyr at Peder må tilbakebetale 50 000 kroner av verdiene han opprinnelig skulle ha fått på skiftet.
Kravet om vederlag kan imidlertid, hvis det beholdne felleseiet ikke strekker til, gjøres gjeldende i særeieverdier og verdier som er skjevdelt. Det kan eksempelvis tenkes at Peder og Marte sitt delingsgrunnlag utgjør 60 000 kroner, noe som vil tilsvare 30 000 kroner på hver part. Marte har imidlertid krav på 50 000 kroner i vederlag fra Peder. I dette tilfellet har ikke Peder nok penger til å dekke kravet fra Marte. På den annen side har han særeiemidler i behold, til en verdi av 1 million kroner. Vederlagskravet vil da kunne rette seg mot disse midlene, og Peder risikerer derfor å måtte bruke særeiemidlene sine til å dekke kravet fra Marte.
Dersom en ektefelle får tilkjent vederlag, skal kravets størrelse settes det beløpet delingsgrunnlaget er svekket, jf. første avsnitt punkt 2.5. Det fremgår dessuten av Rt. 2003 s. 1127 at den ytre rammen for vederlagskravets størrelse skal settes til den samlede verdiøkningen, herunder samfunnsskapt verdistigning. En kan her se for seg at etterspørselen etter nyoppussede snekker plutselig stiger, og at Marte sin særeiebåt stiger voldsomt i verdi. Vederlagets størrelse skal da utgjøre Peder sitt direkte bidrag i form av oppussing, i tillegg til den samfunnsskapte verdiøkningen:
Regnestykke: Særeie-båt - opprinnelig verdi: 10 000 kroner Særeie-båt - verdi etter Peder sin totalrenovering på 50 000 kroner:60 000 kroner Særeie-båt - verdi etter samfunnsskapt verdiøkning: 150 000 kroner Vederlagets størrelse (Peder sitt bidrag + samfunnsskapt verdiøkning): 140 000 kroner
Det er viktig å poengtere at dette er utgangspunktet for vederlagets ytre ramme, og størrelsen således kan utgjøre et mindre beløp. Rammen for vederlagets størrelse baserer seg nemlig på en skjønnspreget helhetsvurdering. Sentralt i denne vurderingen er blant annet årsaken til at ektefellene har særeie, særeiets karakter, og grunnen til den ene ektefellens medvirkning, jf. Rt. 1990 s. 1226.
3. Avsluttende bemerkninger
Vederlagskravets nytteverdi og funksjon viser seg tydelig ved økonomiske oppgjør der partene har avsluttet ekteskapet med en dårlig tone, og der begge parter er villige til å opptre uredelig for å beholde mest mulig av sentimental og økonomisk verdi. Uten regler om vederlag hadde hver av ektefellene hatt mulighet til å gi vekk store verdier før oppgjøret finner sted, benytte felleseiemidler til å forøke verdien av eiendeler som senere kan kreves særeie på, sløse vekk felleseiemidler til fordel for egen vinning, osv. Den andre ektefellen hadde i slike tilfeller blitt urimelig dårlig stilt, ved at det beholdne felleseiet er vesentlig svekket. Én ektefelle kan da gå ut fra det økonomiske oppgjøres med flere hundre tusen i behold i form av særeie, skjevdeling eller andre poster som ikke var med på delingen, mens den andre ektefellen risikerer å gå fra delingen uten noen verdier i behold. Uten muligheten for tilkjennelse av vederlag hadde det altså vært større rom for illojal atferd og konsekvent tapping av felleseiet, og ektefellene ville i større grad risikert å bli urimelig dårlig stilt.
Referanser
Lødrup/Sverdrup, Familieretten 9. utgave (2021), Peter Lødrup og Tone Sverdrup 2004