1. Innledning
Når en person dør, så oppstiller arveloven regler for hva som skal skje med den formuen som er blitt etterlatt. Disse reglene er, innen lovens rammer deklaratoriske (fravikelige). Derav kan man i stor grad fravike reglene for arv etter lov ved å opprette et testament. Det er derimot strenge formkrav for at et testament skal være gyldig.
Formkravene for testament fremgår av en rekke bestemmelser i arveloven (forkortet «al.»). De mest aktuelle reglene fremgår av al § 41 (om testasjonsevne), § 42 (om formkrav), og § 44 (om habilitet). Vilkårene for et formgyldig testament, ut ifra ordlyden av nevnte paragrafer, kan oppstilles på følgende måte: Det kreves (i) testator, (ii) skriftlig testament, (iii) to habile vitner, (iv) underskrifter.
1.1 Artikkelens utforming, formål og avgrensning
Denne artikkelen har som formål å gi en illustrerende utdypelse av formkravene for ordinære testamenter. Følgelig blir artikkelen avgrenset mot reglene om hva som kan testamenteres. Det gjør at testamentstypene gjensidig testament, felles testament og arvepakt faller utenfor artikkelens område. Av redaksjonelle hensyn er det ytterligere valgt å avgrense artikkelen mot notartestament og dødsdisposisjoner i ektepaktsform.
I starten av punkt 3 er det gitt en illustrasjon på hvordan formkravene til et testament kan materialisere seg. Avsnittene som står i kursiv i løpet av teksten, gir en spesifisert forklaring av innholdet i illustrasjonen i henhold til jussen.
Videre i artikkelen kommer vilkårene, som ble gitt innledningsvis, å bli presisert. Overordnet vil artikkelen ta for seg og gå i dybden på generelle hensyn og bemerkninger (pnkt. 2), kravet om skriftlig testament (pnkt. 3.1), kravene til testator (pnkt. 3.2), kravene til vitner (pnkt. 3.3), kravet om underskrift (pnkt. 3.4), ordensreglene (pnkt. 3.5), og avslutningsvis konsekvensene av ugyldighet (pnkt. 4).
2. Relevante utgangspunkter og prinsipper ifht arveloven
Et testament er en disposisjon som skal ha sin realitet etter en person er død, også kalt en dødsdisposisjon. Av ordlyden i al. § 40 annet ledd fremgår det at som dødsdisposisjon regnes «avtale» eller «gave» som «verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid».
Etter en alminnelig forståelse av vilkårene, da en dødsdisposisjon blant annet anses som en «avtale», så kan avtalelovens preseptoriske (ufravikelige) regler gjøres gjeldende som bakgrunnsrett. For sondringen av om disposisjonen er «ment å ha realitet» for arvelateren i live eller vedkommende sin død, henviser jeg til tidligere artikkel Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner - en introduksjon.
2.1 Generelle hensyn bak formkravene
Det er to hensyn som særlig legges til grunn ved formkravene; (i) solennitetshensynet og (ii) hensynet om klare og forutsigbare regler. Solennitetshensynet innebærer i denne settingen at det stilles strenge formkrav for at testamentet skal være gyldig. Dette er for å sikre at partene forstår alvoret og betydningen av det de gjør. Av rettspraksis har Høyesterett tillagt stor vekt på forutsigbarhet for testator og at det bør være klare linjer for hva loven oppstiller som formkrav.
3. Formkrav til et ordinært testament
Illustrering 1: Eksempel på hvordan formkravene til et ordinært testament kan materialisere seg. Videre i denne artikkelen vil det bli nærmere redegjort for de ulike elementene i illustrasjonen.
3.1 Krav om skriftlig testament
Det fremgår av al. §42 første ledd første punktum at et testament «skal være skriftlig». En alminnelig språklig forståelse tilsier at testamentets skriftlighet er et absolutt krav. Formålet bak dette absolutte kravet er for å kunne korrekt dokumentere testamentets innhold etter testators død. Det betyr at andre medier som video- eller lydfil ikke kan benyttes, jf. NOU 2014 : 1 s. 97.
At et testament må være skriftlig begrenser derimot ikke at et testament kan bli skrevet på noe annet enn papir. I NOU 2014 : 1 s. 97 fremholder utvalget at annet materiale kan bli brukt, også elektronisk dokument. Det må derimot ikke være i strid med kravet om underskrift, se punkt 3.4.
3.2 Krav til testator
Testator er personen som oppretter et testament. Imidlertid så har ikke alle testasjonsevne og kan derav ikke opprette et testament. Arveloven oppstiller følgende krav rundt testatoren og testators testasjonsevne for at testamentet skal anses gyldig:
(i) Alderskrav: I al. §41 første ledd første punktum konstateres det at «den som har fylt 18 år» kan opprette et testament. Av ordlyden kan en trekke ut at bare dem som har fylt 18 år innehar testasjonene. Testator må med andre ord ha oppnådd myndighetsalder jf. Vergemålsloven §2 tredje ledd.
Det er imidlertid ikke umulig for mindreårige å opprette et testament. Det fremgår av arveloven §41 første ledd annet punktum at et testament laget av en mindreårige kan være gyldig så langt den blir stadfestet av «Kongen». Således er det tale om en meget høy terskel for å påberope seg denne unntaksregelen. Nærmere om dette unntaket og vilkåret kommer jeg ikke til å gå inn på.
(ii) Sinnskrav: I §41 annet ledd blir det nevnt en rekke sinnstilstander som gjør at testator ikke innehar testasjonsevne. Testator kan ikke ha «sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet». Av ordlyden er følgelig at det sistnevnte er en vag, men bred, samlebetegnelse på øvrige forhold som motsier testasjonsevne uten å være uttømmende.
Det sentrale i vurderingen av §41 er om testator hadde «evne til å forstå eller vurdere disposisjonen» på testasjonstidspunktet, jf. §41 annet ledd. For sinnslidelser vil det typisk være opp til en sakkyndig hvorvidt lidelsen var i en aktiv fase på testasjonstidspunktet. Lettere demens vil som regel ikke føre til nedsatt testasjonsevne, men noen personer med mild demens vil ha mistet sin logiske evne, jf. NOU 2014 : 1 s. 112. Det må med andre ord være årsakssammenheng mellom tilstand og disposisjon.
Utgangspunktet for vurderingen er, i henhold til §41 annet ledd, «på testasjonstidspunktet». Dette vilkåret er mer nyansert enn hva en først antar. Det er mulig at en person påvirket av en sinnslidelse på testasjonstidspunktet fortsatt kan inneha testasjonsevne, så langt det kan konstateres at det er et uttrykk av testators langvarige frie vilje. For eksempel kan testator gjennom lang tid ha gitt uttrykk for den fordeling av arven som fremgår av testamentet, men ikke opprettet et endelig testament før testator har kommet i en demenstilstand. I forarbeidene blir det betegnet som "reproduktiv åndsvirksomhet", jf. NOU 2014 : 1 s. 113.
Da utgangspunktet fortsatt er hvorvidt testator på testasjonstidspunktet evnet å vurdere innholdet i testamentet, vil bevisene i vurderingen for et reproduktivt åndsvirksomhet være sentrale. NOU-en har vurdert at det ikke kan tillegges utslagsgivende vekt at innholdet i testamentet er likt hva testator har "nevnt overfor pårørende tidligere". Det sentrale i vurderingen er dermed hvorvidt det kan sås tvil rundt om den faktiske opprettelsen av testamentet er et utslag av en endelig beslutning. Det kan tross alt være en grunn til hvorfor testator ikke har opprettet testamentet tidligere, for eksempel usikkerhet rundt disposisjonen.
(iii) «Fri vilje»-kravet: Et testament skal være et utslag av testatorens frie og reelle vilje. Dermed er det av ytterst viktighet at testator på testasjonstidspunktet ikke har blitt presset til å skrive et testament mot vedkommende vilje. Al. §45 første ledd konstaterer at en testamentarisk disposisjon er «ugyldig» dersom den er fremkalt ved «tvang, svik og utilbørlig påvirkning».
Det kan derimot være vanskelig å påse tvang og svik, så i de fleste tvistetilfeller er det naturlig å ta utgangspunkt i vilkåret om «utilbørlig påvirkning». Utilbørlig påvirkning er et bredt begrep og kan defineres som en påvirkning som utnytter testator sin sinnstilstand, alder o.l. rundt en testamentarisk disposisjon, som resulterer i noe som ikke egentlig gir uttrykk for testators frie vilje.
Illustrerende er RT-1978-741. Saken hadde flere tvister, men spørsmålet om «utilbørlig påvirkning» ble satt på spissen. Saken omhandlet om testator hadde blitt utilbørlig påvirket for å skrive et nytt testament. C var en gammel mann og hadde lenge gitt utrykk (og skrevet et testament) for å gjøre hans nevø, A, til hans eneste arving. D overtalte C til å skrive et nytt testament hvor B (C sin utenomekteskapelige sønn) skulle få arvet alt. Høyesterett fant på bakgrunn av bevisføringen at det andre testamentet ikke ga uttrykk for testators frie vilje, og var derav ugyldig. Dommen ble avlagt under dissens (3-2), men det var svak dissens (4-1) på punktet om utilbørlig påvirkning.
Annen utnyttelse som også går under begrepet «utilbørlig påvirkning» er tilfeller hvor testator kan være i en tilstand som omfattes av §41 annet ledd, men ikke så sterkt påvirket av tilstanden at det finnes ugyldig av den bakgrunn. Illustrerende er dersom testator lider av lettere demens vil det ikke medføre ugyldighet, men testator kan likevel ha vært «offer for en utilbørlig påvirkning», jf. NOU 2014 : 1 s. 114.
I illustrasjonen ovenfor ser man at Peder Ås er født i år 2000. På testasjonstidspunktet var han 23 år gammel. Han oppfylte derav alderskravet for å ha testasjonsevne. Videre i testamentet blir det konstatert at vitnene kan gå god for at Peder Ås var ved «full sans og samling». Noe som vil bli tolket at Peder Ås hadde evnen til å forstå og vurdere den testamentariske disposisjonen, jf. §41 annet ledd. I samme setning fremgår det at testamentet ble skrevet av «fri vilje», og da er det ikke fremtredende brudd på al §46.
3.3 Krav til vitner
Al §42 første ledd tredje og fjerde punktum stiller opp krav om to testamentsvitner. De to vitnene skal «bevitne» underskriften til testator, eller bli underrettet om testators underskrift, jf. tredje punktum. Videre skal vitnene «vite at dokumentet skal være et testament», samt selv «skrive under dokumentet mens testator er til stede», jf. fjerde punktum.
Av ordlyden i §42 annet ledd kan man trekke ut at vitnene har en kontrollfunksjon av testamentet. Hensikten med vitner er primært for å påse testasjonsevnen til testator i etterkant av testamentsinngåelsen ved tvistetilfeller. Da er det nødvendig å vite hvem testamentsvitnene er, og at testamentsvitnene er selv klar over at de er testamentsvitner.
Videre i al §42 annet ledd stilles det opp krav til testamentsvitnene. Vitnene «skal ha fylt 18 år», ytterligere være «habile» etter reglene i §44, samt «ikke være i en sinnstilstand nevnt i §41 annet ledd».
Habilitetskravet
Ikke hvem-som-helst kan bli oppsatt som testamentsvitne, et vitne kan ikke være inhabil. Vitne må med andre ord være skikket i lovens forstand for å være et vitne. Hensynet bak habilitetsregelen i al. §44 er primært for å redusere risikoen for at et vitne vil lyve om testatorens testasjonsevne i henhold til §§41 og 46. Habilitetsregelen er derav opprettet for å gi testator mest mulig forutsigbarhet over hvem som etter loven har for tette bindinger til de som tilgodeses av testamentet.
Inhabilitet på bakgrunn av slektskap
For videre lesning i denne underoverskriften legges det til grunn at vitnene i illustrasjonen er habile, men eksemplene er subsidiære.
Etter al. §44 første ledd første punktum, så er vitnet inhabilt dersom vedkommende direkte tjener på testamentet.
Illustrerende så kunne da ikke Peder Ås ha hatt Marte Kirkerud som vitne dersom det hadde blitt testamentert noe til Marte Kirkerud.
Videre i paragrafens første ledd (bokstav a-d) så konstateres det ulike relasjoner som gjør et vitne inhabilt, på bakgrunn av det hensyn av at de ikke skal tjene på testamentet ved å være vitne. Vitnet er derav inhabil dersom en av dem som tilgodesettes i testamentet er (a) vitnes ektefelle eller samboer, (b) vitnes ektefelle eller samboer sitt barn, (c) vitnes slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller vitnes søsken, (d) vitnes ektefelle eller samboers slektning i rett opp- eller nedstigende linje.
Med «samboer» legges til grunn legaldefinisjonen gitt i al. §2 tredje ledd. Og Med «søsken» omfattes hel- og halv- og adoptivsøsken, i henhold til reglene om slektskap i §7. «Barn»-begrepet blir regulert på tilsvarende måte.
Reglene om habilitet på bakgrunn av slektskap kan bli illustrert følgende på måte:
Marte sin ektefelle/samboer tilgodesettes | Marte er inhabil | Jf. al. §44 første ledd bokstav a) |
Marte sin ektefelle/samboer sine barn tilgodesettes (stebarn etc) | Marte er inhabil | Jf. al. §44 første ledd bokstav b) |
Marte sine barn tilgodesettes | Marte er inhabil | Jf. al. §44 første ledd bokstav c) |
Marte sine foreldre tilgodesettes | Marte er inhabil | Jf. al. §44 første ledd bokstav c) |
Marte sine svigerforeldre tilgodesettes | Marte er inhabil | Jf. al. §44 første ledd bokstav d) |
Marte sin halvsøster på morsiden, Kari, tilgodesettes | Marte er inhabil. | Jf. al. §44 første ledd bokstav c) |
Kari sin sønn tilgodesettes | Marte er habil | Ordlyden i al. §44 første ledd bokstav c) avgrenses mot søskens slekt i rett opp- eller nedstigende linje. |
Kari sin far tilgodesettes | Marte er habil | Ordlyden i al. §44 første ledd bokstav c) avgrenses mot søskens slekt i rett opp- eller nedstigende linje. |
Marte sin onkel tilgodesettes | Marte er habil | Ordlyden i al. §44 første ledd bokstav c) avgrenses mot foreldres søsken. |
Utgangspunktet for inhabilitetsvurderingen er testasjonstidspunktet, jf. NOU 2014 : 1 s. 101. Testamentsvitnet kan på testasjonstidspunktet være kjæreste med et en som tilgodesettes, for å senere bli samboer, uten at det fører til inhabilitet. Man bør imidlertid, for ordens skyld, avstå fra å være testamentsvitne dersom det er tilfellet.
I NOU 2014 : 1 s. 101 fremholdt utvalget at det ikke bør innføres habilitetsregler som knytter seg til forholdet mellom vitnet og testator. Testator bør imidlertid unngå å benytte sine nærmeste slektninger som testamentsvitner.
Illustrerende om vi snur på faktum, at Peder Ås var ugift og hadde ingen livsarvinger og Marte Kirkerud var hans mor, så ville Marte Kirkerud etter loven ha arvet fra Peder Ås, jf. al. §5. Dersom Peder Ås derimot hadde testamentert alt til veldedighet så kunne Marte Kirkerud fortsatt strengt tatt ha vært testamentsvitne, fordi hun ikke hadde blitt tilgodesatt noe i testamentet.
Inhabilitet på bakgrunn av ansettelsesforhold:
Etter al. §44 annet ledd første punktum fremgår det at en disposisjon i testamentet «til fordel» for en som vitnet er ansatt hos vil føre til inhabilitet og ugyldighet. Som det fremgår av annet punktum vil også funksjoner som styremedlem «og liknende forhold» bli ansett som ansettelse.
Naturlig vil en oppdragstaker ikke være ansatt og kan derav være habil, jf. Rt-2010-691 (avsnitt 27). En vurdering etter al §44 annet ledd første og annet punktum kan være fordringen mellom en arbeidstaker og oppdragstaker, som kan leses mer om her.
Til slutt fremgår det av annet ledd tredje punktum at disposisjonen likevel er gyldig når «tilknytningen trolig ikke har hatt betydning for innholdet i testamentet». Dette innebærer en fravikelse fra prinsippet om mest mulig klare og forutsigbare regler.
Illustrerende er dommen inntatt i Rt-2010-691. Saken omhandlet et testament som begunstiget et kirkesogn var gyldig når testamentsvitnene var henholdsvis sogneprest og formann i menighetsrådet i kirkesognet. Spørsmålet Høyesterett skulle ta standpunkt til, var (i) hvorvidt testamentsvitenene var inhabile, og (ii) om inhabiliteten hadde en realitet for testamentet. Høyesterett kom enstemmig frem til at testamentsvitnene var inhabile etter §44 annet ledd første og annet punktum. Deres tilknytning til testator og testamentet ble likevel ansett så «fjern» at Høyesterett kom til at det ikke hadde påvirket innholdet. Inhabiliteten hadde ikke realitet for testamentet. Derav ble unntaksbestemmelsen innatt i §44 annet ledd tredje punktum gjort gjeldende.
Momentene som talte for at tredje punktum skulle anvendes var at det var testator selv som hadde oppsøkt testamentsvitnene, testamentsinnholdet var i samsvar med den førstavdødes ektefelles ønske, og testator hadde tidligere gitt stor sum med økonomisk gave til kirken v/ menighetsrådet.
Sakens overføringsverdi gjør seg gjeldende ved å illustrere spenningsforholdet mellom hovedregel om inhabilitet og unntaket om habilitet. Hvorav en «fjern» tilknytning blir konstatert som et moment i vurdering og ikke et selvstendig vilkår (avsnitt 36). Ut ifra førstvoterende sin argumentasjon, så skal fjernhets-vilkåret ta utgangspunkt i testators ståsted og ikke testamentsvitnene.
3.4 Krav om underskrift
Skrevet underskrift
Det er et absolutt krav at testator og vitner «skal underskrive dokumentet», jf. al. §42 første ledd. Det er to sentrale hensyn bak kravet. Det ene hensynet er tatt i forhold til det eventuelle behovet til avklaring om testators forfatning på testasjonstidspunktet. Det andre hensynet er at en endelig underskrift forebygger tvister om testamentet var endelig eller ikke, da underskriften også fungerer som kontrollør av at de øvrige formkravene er oppfylt.
Illustrerende er lagmannsrettssak LE-2000-379. Et testament ble funnet ugyldig da ett av testamentsvitnene hadde glemt å undertegne testamentet, slik at hans navn bare sto skrevet med maskin. Ugyldigheten ble funnet til tross vedkjennelse fra testator og det andre vitnet, og at begge parter i saken var enige om at vitnet mest sannsynlig «rett og slett glemte å underskrive selv». Domstolen trakk frem at dersom «et navn skrevet […] på et testament skal godtas i lovens forstand, så må underskriften fremtre som et «merke» på dokumentet». Maskinskrevet navn tilfredsstilte ikke lovens krav.
Følgende gjør at hovedregelen for underskrift, er at den bør gjennomføres med påholden penn. I to lagmannsrettsdommer, LB-2010-55667 og LE-2010-72632, har man imidlertid akseptert signaturstempel.
Spørsmålet i begge saker omhandlet gyldigheten av et testament hvor det ble brukt signaturstempel i stedte for påholden penn. Det ble lagt vekt på av begge domstoler at underrettsdistanser aksepterer bruken av signaturstempel, det ble ytterligere vektlagt at grunnet kravet om testamentsvitner så bør signaturstempel bør likestilles med skriftlig underskrift. I avveiningen opp mot risikoen for forfalskninger ble det trukket frem at dersom noen ville forfalske et testament så kunne det uansett også gjøres med påholden penn.
Begge de overnevnte dommene kan følgelig tas til inntekt for at det ikke skulle vanskeliggjøre testamentskriving for personer med «spesielle problemer eller handicap».
I forarbeidet, som kom fire år etter lagmansrettsdommene, mente utvalget at bruken av signaturstempel må kunne godtas som underskrift i lovens forstand, jf. NOU 2014 : 1 s. 97. Denne rettsutviklingen kan anses som å ha sidestilt bruken av underskriftsstempel med underskrift av påholden penn.
Signaturer
Med “underskrift” menes signatur. Typisk vil en kanskje skrive under med sitt fulle navn, men det er ikke et krav (NOU 2014 : 1 s. 97). En signatur kan nemlig også betegnes som et merke eller tegn, satt for at man kan identifisere noen andre (DNAO, 2024). Følgelig åpner det opp for at en kan skrive under et testament ved bruk av initialer eller kallenavn, så lenge det «klart kan identifisere» underskriver, jf. NOU 2014 : 1 s. 97.
I illustrasjonen ovenfor har Peder Ås underskrevet testament med initialene “P. Å", underskriften i seg selv følger lovens formkrav. Underskriften kan identifisere testator ved at “P. Å” refereres til “Peder Ås” som er “undertegnede” nevnt øverst i testamentet. Samtidig som at vitnene kan vedkjenne testamentet og underskriften. Dette gjør at underskriften kan “klart” identifiserer Peder Ås.
3.5 Ordensreglene
Det finnes en rekke ordensregler til formkravene av et testament som fremgår av §§42 og 43. I §42 annet punktum «bør» påtegnelsen dateres, og vitnene «bør» oppgi sine fødselsdatoer. Al §42 fjerde punktum konstaterer at et testament «bør» dateres. I al. §43 «bør» testamentsvitnene i påtegning av testamentet «opplyse om reglene i §42 er fulgt». En ordinær ordlydsfortolkning tilsier at et testament ikke er ugyldig dersom det overnevnte ikke er med på testamentet.
Disse bestemmelsene supplerer legitimiteten til et gyldig testament. Med andre ord påser disse bestemmelsene at formkravene i testamentet er «i orden». Dersom vitnene gir en påtegning av at formkravene i §42 er korrekte hever det terskelen for anførsler om formfeil og mangler ved testators testasjonsevne, jf. Prop.107 L (2017–2018) s. 117. Datering av testament kan få relevans i forhold til tvister hvorav testator har hatt flere testamentariske disposisjoner. Formålet bak å ha nedskrevet fødselsdatoen til testamentsvitnene er for å lettere finne tilbake vitnene ved et eventuelt tvistetilfelle.
Det kan for eksempel være flere Lars Holm i et område, men ved å fastslå fødselsdato innskrenker det kretsen betydelig av hvem som eventuelt var testamentsvitnet.
I illustrasjonen ser man at testamentet er datert, og at vitnene eksplisitt har underskrevet på testators testasjonsevne. Det er også oppført tilstrekkelig med informasjon rundt testamentsvitnene som deres navn og fødselsdato, jf. al. §43. Det er derimot ikke eksplisitt påtegnet at formkravene er fulgt i henhold til §42 og påtegnelsen av testamentet er ikke datert. Den testamentariske disposisjonen er uansett gyldig, da følgende punkter ikke er et krav.
4. Rettsvirkninger av overtredelse av formkravene:
Brudd på formkravene vil medføre total ugyldighet av hele den testamentariske disposisjonen. Her kan det trekkes en rød tråd tilbake til at testator skal være innforstått med konsekvensene og alvoret av disposisjonen, og hensynet med at strenge formkrav gir større forutsigbarhet for testator i opprettelsen av testamentet.
Et unntak fra den totale ugyldigheten er i de tilfeller hvor det er blitt brukt et inhabilt vitne. I de tilfeller er det bare den delen av disposisjonen som tilgodesetter det «inhabile testamentsvitnet eller deres nærmeste angitte nærstående» som blir side satt, jf. NOU 2014 : 1 s. 107.
Dersom hele testamentet er til fordel til en person og testamentsvitnet finnes inhabil som vitne, da vil hele den testamentariske disposisjonen settes til side. Konsekvensen av det er at reglene om arv etter lov vil fungere som bakgrunnsrett i fordelingen av arvemidlene.
Kilder:
Asland, J. (2021). Arverett (1. utgave). Gyldendal
LOV-2019-06-14-21 (Arveloven)
NOU 2014:1 Ny arvelov
Prop.107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)
«signatur». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. ‹https://naob.no/ordbok/signatur› (hentet august 2024).
Comments