1. Innledende perspektiver
Gjennom ekteskapsinngåelse inngår to personer det som i utgangspunktet er ment å være et livslangt partnerskap i både rent menneskelig og, ikke minst i, rettslig forstand. Den rettslige delen av ekteskapet tar særlig sikte på formuesforholdet mellom ektefellene, hvor en vesentlig del av samlivet består av å sikre en bærekraftig og betryggende økonomisk situasjon. Lov om ekteskap av 4. juli 1991 (ekteskapsloven – heretter el.) regulerer formuesforholdets nærmere betingelser innad og utad. Som en naturlig del av livssyklusen vil imidlertid den ene halvparten av formuesforholdet ta slutt før den andre, noe som medfører særlige spørsmål om ettervirkningene for gjenlevende ektefelles vedkommende. Det er klart at ved den ene ektefelles bortgang vil situasjonen være egnet til å medføre en betydelig økonomisk usikkerhet for gjenlevende, idet en stor del av privatøkonomien plutselig bortfaller. Av denne grunn har det lange tradisjoner å sikre lengstlevende muligheten til å opprettholde en forsvarlig livsstandard gjennom retten til å sitte med et uskiftet bo, regulert i andre del kapittel 5 i lov om arv og dødsboskifte av 14. juni 2019 (arveloven – heretter al.). Rettigheten begrunnes i hovedsak ut fra ønsket om å beskytte gjenlevende ektefelle fra økonomisk ruinering. Det allerede nevnte illustrerer et viktig poeng innledningsvis, nemlig at uskifteinstituttet bygger på et samspill mellom arveloven og ekteskapsloven.
1.1 Begrepet uskiftet bo
Formuleringen uskiftet bo behøver en nærmere presisering. Rent språklig må begrepet naturligvis deles opp i uskifte og bo. I denne sammenheng viser formuleringen «skifte» til fordelingen av en formue. Dette kan gjelde de tilfeller der to ektefeller inngår skilsmisse, hvoretter formuene deres må deles etter gjeldende formuesordninger som opprettet med grunnlag i ekteskapsloven. Det kan også gjelde delingen av formuen etter en avdød arvelater med grunnlag i arveloven. Uskifte er følgelig rent språklig naturlig å forstå dithen at formuen forblir udelt.
Bo er det juridiske uttrykk for noens samlede rettigheter og forpliktelser. Det må presiseres at uttrykket i denne sammenheng sikter til netto boet, altså det som er igjen av rettighetene etter fratrekk av aktuelle forpliktelser, eksempelvis gjeld. Mer forståelig kan det være å tale om en netto formue.
Uskiftet bo som juridisk samlebegrep omfatter følgelig de rettigheter og begrensninger som følger av at netto boet forblir udelt.
1.2 Nærmere avklaring av den videre fremstilling
Artikkelen vil videre behandle generelle trekk, og en mer inngående behandling av reglene om lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Fremstillingen avgrenses mot samboeres rett til å sitte i uskiftet bo. Rettssystematikken vil være avgjørende for fremstillingens nærmere utforming.
2. Utgangspunkter for uskifteretten
Etter al. § 14 første ledd har lengstlevende ektefelle «rett til å overta felleseiet uskiftet overfor den førsteavdødes andre arvinger etter loven». Dette innebærer at førsteavdødes del av felleseiet ikke gjøres til gjenstand for et umiddelbart arveoppgjør overfor de arveberettigede. Videre kan det av ordlyden utledes at ektefellens uskifterett gjelder overfor alle typer slektsarvinger, uavhengig av hvilken arvegangsklasse de tilhører, se i denne sammenheng al. §§ 4 og 5. Det er naturlig å se bestemmelsen i sammenheng med el. § 76 første pkt., ettersom sistnevnte bestemmelse gir uttrykk for at gjenlevende ektefelle selv velger om hun/han ønsker å benytte seg av uskifteretten. Således er det ingenting som står i veien for at avdødes formue skiftes umiddelbart, forutsatt av at skifteoppgjøret er en ønskelig disposisjon for gjenlevende ektefelle.
En viktig presisering i denne sammenheng er at retten til å sitte i uskiftet bo reelt sett kun innebærer en utsettelse av de arveberettigedes arverett etter førsteavdøde. Når gjenlevende ektefelle går bort, vil boet etter førsteavdøde skiftes overfor de arveberettigede, noe som naturligvis også vil være tilfellet for boet etter lengstlevende. I stedet for en ordning der ektefellene sine formuer deles separat, ser en derfor at uskifteordningen tar sikte på et felles skifteoppgjør, noe som er godt overensstemmende med det formuesfellesskap ekteskapet stifter. Innunder «felles skifteoppgjør» ligger her at ved lengstlevende sin bortgang vil både dennes formue og det som har utgjort uskifteformuen bli gjenstand for et felles arveoppgjør. Dette kan samtidig være egnet til å forklare hvorfor benyttelsen av uskifteordningen er så praktisk utbredt.
3. Rettslige begrensninger for gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskifte
Retten for gjenlevende ektefelle til å sitte i uskifte er naturligvis ikke ubegrenset. Etter rettssystematikken, både hva gjelder arveloven og ekteskapsloven, er det flere ulike ordninger som regulerer gjennomføringen av et skifteoppgjør. Dette kan knytte seg til skifteoppgjøret ved eventuell skilsmisse, deriblant særeieordningen etter el. § 42. Slike ordninger gjør seg også gjeldende ved arvefallet etter en arvelaters bortgang, eksempelvis ved forhåndsbestemte testamentariske disposisjoner i samsvar med bestemmelsene i arveloven kapittel 7. Med grunnlag i sammenhengen i rettssystemet må en naturlig konsekvens være at slike formuesordninger påvirker rekkevidden av uskifteretten. Det må synes lite hensiktsmessig dersom hensynene til gjenlevende ektefelles rett til uskifte skulle trumfet enhver rettslig bindende disposisjon.
3.1 Retten til å sitte i uskifte med formue som er særeie
Slik det har blitt påpekt, omfatter uskifteretten i utgangspunktet bare felleseiet mellom ektefellene, jf. al. § 14 (1). Følgelig er uskifteretten som hovedregel avgrenset mot det førsteavdøde eventuelt hadde som særeie i samsvar med el. § 42, hvilket innebærer at uskifterett med særeiemidler krever et særskilt rettsgrunnlag. Arveloven § 14 (2) oppstiller de alternative rettsgrunnlagene, samt konsekvensene av at retten eventuelt realiseres. Av første pkt. fremgår det at lengstlevende ektefelle har rett til uskifte med særeie dersom dette er «bestemt i ektepakt etter ekteskapsloven § 43 eller bestemt av en giver eller testator, eller hvis arvingene samtykker». En alminnelig språkforståelse av ordlyden gjør det klart at retten til uskifte med særeiemidler ikke følger direkte av arveloven. Det er de uttrykkelig nevnte alternative rettsgrunnlag som hjemler adgang til uskifte med arvelaters særeie. Lovforarbeidene understreker at al. § 14 (2) ikke innebærer en realitetsendring i forhold til den tidligere rettstilstanden, jf. Prop. 107 L (2017-2018) s. 287. Forarbeider og rettspraksis etter den tidligere bestemmelsen [arveloven av 1972 § 9 (2)] er følgelig relevant ved tolkningen av någjeldende § 14 (2).
Konsekvensene av å utløse den eventuelle uskifteretten med særeiemidler fremgår av al. § 14 (2) annet pkt. Her heter det at dersom det gjøres bruk av retten, vil også lengstlevende sitt eventuelle eget særeie gå inn i uskifteformuen dersom ikke annet er bestemt i «ektepakt, testament etter arvelateren eller avtale med arvingene, eller hvis særeie er bestemt av en giver eller testator». Vedrørende de to siste unntakene må dette følge av en tolkning av stiftelsesgrunnlaget, herunder gavebestemmelsen eller testamentet.
3.1.1 Ekteskapsloven § 43 – Rett til uskifte med formue som er særeie
Ekteskapsloven § 43 hjemler en uttrykkelig adgang til å avtale en rett for lengstlevende ektefelle til å sitte i uskifte med «særeie, eller med deler av særeie», jf. første ledd. Innunder denne retten er det alminnelig antatt at det også foreligger adgang til å avtale at uskifte med særeie skal gjelde under forutsetning av at én bestemt ektefelle dør først. Ordlyden fastslår uttrykkelig at ordningen kan gjelde «deler» av særeieformuen. Dette resulterer eventuelt i at adgangen til uskifte begrenses til deler av avdødes formue, hvoretter ektefellenes ektepakt vil være avgjørende for hva som eventuelt kan overtas uskiftet.
Illustrasjon: Førsteavdøde ektefelle hadde en leilighet og en stor andel aksjer i et aksjeselskap som sitt særeie. Ved ektepakt ble det, i tråd med formkravene i el. § 54, avtalt at det kun skulle være leiligheten som var gjenstand for inntakelse i uskifteboet, jf. el. § 43 (1). Ved ektefellens bortgang kan dermed gjenlevende ektefelle overta leiligheten uskiftet. Aksjene tildeles førsteavdøde sine arveberettigede på ordinært vis.
Det er ikke uvanlig at ektefeller benytter seg av muligheten til å ta inn formue som er særeie i uskifteboet. Konsekvensen av dette reguleres av el. § 43 (2), som fastslår at gjenlevende ektefelles eventuelle særeie da også vil gå inn i uskifteboet. Dette utgangspunktet rekker så langt det ikke ved ektepakt er avtalt at gjenlevende sitt særeie helt eller delvis skal holdes utenfor.
3.1.2 Bestemmelse av giver eller testator
Alternativet om valg av giver eller testator, må sees i sammenheng med el. § 48. I bestemmelsen heter det at giver eller testator «kan bestemme en ordning som nevnt i §§ 42 til 44 som vilkår for arven eller gaven», jf. første pkt. Bestemmelsen innebærer at giver eller testator i forholdet til nåværende arvelater, førsteavdøde ektefelle, i sin tid satt vilkår for arven eller gaven. Eksempelvis ble det satt vilkår for arven eller gaven at det skulle være særeie med rett til å bli en del av et eventuelt uskiftebo i samsvar med el. § 43. I denne sammenheng må det bemerkes at arvelateren som gir rett til uskifte med særeie i prinsippet kan være førsteavdøde selv. Nemlig er det slik at i samsvar med el. § 43 kan ektefellene avtale uskifte med særeie gjennom ektepakt. Imidlertid er det i den juridiske teorien tatt til orde for at ektefellene må kunne gi hverandre rett til uskifte med særeiemidler gjennom testament, jf. Asland, 2008, s. 105.
3.1.3 Øvrige arvingers samtykke
Slik det videre konstateres i al. § 14 (2) vil lengstlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskifte med særeiemidler såfremt øvrige arveberettigede samtykker til ordningen. Alternativets rettsvirkning fremgår klart av ordlyden, idet slikt samtykke medfører at gjenlevende ektefelle vil ha en ubetinget mulighet til å sitte på særeiemidlene uskiftet. Slikt samtykke vil innebære at de allerede eksisterende betingelser vedrørende avdødes særeie mister sin rettslige og faktiske betydning.
Et viktig tilleggsmoment i denne sammenheng oppstilles imidlertid i bestemmelsens tredje ledd. Her fremgår det at «det kan settes vilkår for samtykke etter annet ledd». For øvrig er det hensiktsmessig å bemerke at bestemmelsen er en kodifisering av sikker ulovfestet rett, jf. NOU 2014:1 s. 190, jf. Rt. 1992 s. 374. For hva som kan være mulige vilkår for samtykke vises det til den nevnte høyesterettsdom, særlig på s. 377.
3.1.4 Ekteskapsloven § 42 (3) – Særeie i live, felleseie ved død
Et alternativt rettsgrunnlag som ikke fremgår av al. § 14 (2) er ordningen etter el. § 42 (3). Av bestemmelsen fremgår det at det ved ektepakt kan avtales at «særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død», jf. første pkt. I denne sammenheng foreligger det også avtalefrihet til å begrense avtalen til bare å gjelde dersom én bestemt av ektefellene dør først, jf. annet pkt. Imidlertid må det fastslås at bestemmelsen rettslig sett ikke er å betrakte som et selvstendig alternativt rettsgrunnlag. Begrunnelsen ligger i at særeiemidlene på tidspunktet for etableringen av uskifteordningen rent faktisk anses som felleseiemidler.
3.2 Begrensningen for særskilte livsarvinger
Det fremgår av al. § 15 (1) at lengstlevende ektefelle har rett til å sitte i uskifte med arvelaterens «særskilte livsarving [...] bare hvis denne arvingen samtykker», jf. første pkt. Ordlyden tilsier at gjenlevende ektefelles uskifterett overfor særskilte livsarvinger, særkullsbarn, er betinget av deres samtykke. Samtidig kan det konstateres at samtykke etter bestemmelsen er det eneste rettsgrunnlaget for at gjenlevende ektefelle skal kunne sitte uskiftet overfor dem. Bestemmelsens annet ledd konstaterer at det kan settes «vilkår» for samtykket, som tidligere påpekt i punk 3.1.3.
3.3 Testamentarisk bestemte innskrenkninger i retten til å sitte i uskifte
Av al. § 17 fremgår det at gjenlevende ektefelles rett til uskifte «kan begrenses ved testament bare hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død», jf. første pkt. En alminnelig språkforståelse av bestemmelsen gjør det klart at det oppstilles som hovedregel at testamentariske inngrep i uskifteretten forutsetter at gjenlevende ektefelle er klar over innskrenkningen. Bestemmelsen i al. § 10 oppstiller tilsvarende kunnskapskrav, hvilket innebærer at bestemmelsen og praksis knyttet til den kan være relevant ved tolkningen av kunnskapskravet etter al. § 17 (Eeg, T., 2021, lovkommentarer til al. § 17). Sistnevnte er bekreftet av lagmannsretten i LB-2019-11167 og LB-2014-136243, og innebærer følgelig ingen betenkeligheter.
Begge de nevnte dommer fra lagmannsretten behandler spørsmålet i tilknytning til arveloven av 1972. Imidlertid innebærer ikke de någjeldende bestemmelsene noen realitetsendring fra tidligere rettstilstand. Forarbeider og rettspraksis knyttet til de tidligere bestemmelsene vil derfor fortsatte være relevante for tolkningen.
Etter ordlyden i al. § 17 må det anses tilstrekkelig at gjenlevende ektefelle er klar over at et testament, som regulerer vedkommende sin rettslige stilling, eksisterer. Det oppstilles intet krav om at den testamentariske disposisjonen må gjøres gjeldende overfor gjenlevende ektefelle på en bestemt måte. Følgelig vil det eksempelvis ikke være noe i veien for at kunnskapen er overrakt ektefellen fra en tredjeperson.
Det foreligger lite rettspraksis vedrørende kunnskapskravet etter al. § 17 om uskifte og § 10 (1) om begrensning av arveretten generelt. Mangelen på rettspraksis, og da særlig fra Høyesterett, indikerer klart nok at vilkåret i praksis ikke er spesielt egnet til å medføre store misfortolkninger. Kunnskapskravet etter al. § 10 (1) har vært oppe til vurdering i lagmannsretten ved flere anledninger. Et eksempel er LB-2019-11167, i tillegg til den ovennevnte dom. Dommen gir uttrykk for at hvorvidt kunnskapskravet er oppfylt, i utgangspunktet beror på en ren bevisvurdering. Videre fastslås det at kunnskapskravet innebærer at ektefellen må ha kunnskap om at det (i) «foreligger et testament», og (ii) «at testamentet griper inn ektefellens arverett etter loven, eventuelt retten til å sitte i uskifte». Med støtte i lovforarbeidene til tidligere arvelov § 7, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968-1969) side 134, konstateres det at kravet til kunnskap ikke bør være for strengt, hvoretter det ikke er å forstå som en varslingsplikt for testator. Sammenfattet illustrerer dommen at kunnskapskravet ikke er ment å være særlig strengt. Bakgrunnen for dette er formålet bak bestemmelsen, herunder gjenlevende ektefelles mulighet til å gjennomføre mottiltak.
Et metodisk poeng er at det må utvises forsiktighet med å tillegge uttalelser fra lagmannsretten for mye rettskildemessig verdi. Det er imidlertid ingen tungtveiende argumenter mot å bruke slike uttalelser til rent illustrative formål, spesielt i tilfeller hvor rettstilstanden synes å være ubehandlet av Høyesterett.
Annet punktum i § 17 gjør unntak fra kunnskapskravet dersom det var «umulig eller urimelig vanskelig» å varsle ektefellen om testamentet. Ordlyden tilsier isolert sett en nokså høy terskel for at unntaket skal kunne gjøres gjeldende. I praksis foreligger det vanskelig mange tilfeller hvor det vil være spesielt problematisk å gjøre den berørte ektefellen kjent med testamentet. Dette har sin naturlige forklaring i det allerede konstaterte, om at kunnskapskravet ikke skal forstås særlig strengt. De mest naturlige tilfeller for unntaksbestemmelsens gjennomslag vil være der «ektefellen er mentalt ute av stand til å tilegne seg informasjonen om testamentet og dessuten mangler testamentsevne til å gjøre mottiltak», jf. Prop. 107 L (2017-2018) side 286. Begrunnelsen for unntakstilfellet ligger altså her i at en mentalt svekket person ikke vil være særlig egnet til å forvalte uskifteformuen på en forsvarlig måte, ettersom vedkommende trolig ikke vil være i stand til å forstå innholdet i en slik innskrenkning, ei heller gjøre mottiltak. En slik unntakssituasjon må naturlig sees i sammenheng med ønsket om å sikre en bærekraftig utvikling av formuen. I forlengelsen av dette kan det også vises til ett av hovedhensynene bak uskifteinstituttet, hvilket er å sikre gjenlevende ektefelle økonomisk. Dersom en mentalt svekket person, som her skildret, skulle forvalte uskifteformuen, er det ikke utenkelig at forvaltningen av formuen ville opptrådt i strid med grunnhensynet.
4. Gjenlevende ektefelles råderett over uskifteformuen
Av al. § 22 (1) fremgår det at lengstlevende ektefelle «rår i levende live som en eier over alt som hører til uskifteformuen» med de unntak som følger av «lov, testament eller avtale». En naturlig språkforståelse av bestemmelsen er egnet til å forklare hvor sterk prioriteringen av gjenlevende ektefelle er på bekostning av de arveberettigede. Det ligger innbakt i ordlyden at gjenlevende ektefelle i utgangspunktet har en tilnærmet ubegrenset disponeringsfrihet over boet; riktignok med de eventuelle begrensninger som følger av testament eller avtale. Slik Høyesterett har konstatert er «råderetten negativt avgrenset ved at unntak fra disposisjonsfriheten bare gjelder når dette er særskilt fastsatt i loven», jf. HR-2022-2157-A avsnitt 42. Et viktig moment å være klar over i første ledd er at disponeringsfriheten gjelder når lengstlevende «rår i levende live». I lovforarbeidene er det fastslått at dette må forstås som motsetningen til å rå over uskifteformuen «i testament» etter annet ledd, jf. Prop. 107 L (2017-2018) s. 290.
4.1 Begrensninger i råderetten
Som tidligere påpekt gjelder ikke ektefelles råderett uten begrensninger. Til tross for at hensynet til gjenlevende ektefelle slår meget sterkt igjennom i uskifteinstituttet, må det naturligvis av hensyn til de øvrige arvingene oppstilles noen begrensninger. Det må i denne sammenheng klart fastslås at begrensningene som vil oppstilles her ikke henger sammen med begrensningene som nevnt ovenfor, jf. pkt. 3.2. og 3.3. De ovennevnte begrensninger knytter seg til selve eksistensen av muligheten for gjenlevende ektefelle til å sitte i uskifte, mens begrensningene her knytter seg til råderetten over formuen etter at uskifteboet allerede er etablert.
Videre vil de begrensninger som regulerer adgangen til å gi gaver og arveoppgjør av uskifteformuen, samt arvingers rett til å kreve skifte av uskifteboet behandles. Det bemerkes at råderetten også kan være begrenset av bestemmelser i arvelaters testament, se al. § 17, eller etter avtale med de arveberettigede.
4.1.1 Adgangen til å gi gaver av uskifteformuen
Det fremgår av al. § 23 (1) at lengstlevende «ikke uten samtykke» fra de øvrige arvinger kan gi gaver som «står i misforhold» til uskifteformuen, jf. første pkt. Annet pkt. fastslår at dette også gjelder «gavesalg». En antitetisk tolkning av ordlyden tilsier at lengstlevende ektefelle har adgang til å gi gaver uten arvingenes samtykke for gaver som ikke står i «misforhold» til formuen. Samtlige arvinger må samtykke for at det kan gis gaver som står i misforhold til formuen.
I denne sammenheng er det sentralt å avklare hva som ligger i begrepet «gaver». Loven inneholder ikke noen eksplisitt definisjon av gavebegrepet, men det forstås i alminnelig formuerett som en vederlagsfri formuesforskyvning i gavehensikt. I dommen inntatt i Rt. 2014 s. 1248 ble gavebegrepet objektivisert. Høyesterett fastslår at «det foreligger [...] en gave hvis det er skjedd en formuesforskyvning i gavehensikt», jf. avsnitt 38. Med andre ord må formuesforskyvningen hatt til hensikt å berike motparten. I de tilfeller hvor gaven er gitt mot en motytelse vil dette også kunne anses som en gave «dersom det er et misforhold mellom ytelsene», jf. avsnitt 40. Høyesterett konstaterer altså at gavesalg i visse utstrekninger også vil regnes som gave. Forutsetningen vil da være at det eksempelvis er ytt et vederlag som ikke tilsvarer gavens reelle verdi.
Det springende punkt ved vurderingen av al. § 23 (1) vil være hva som må anses for å utgjøre et «misforhold».
4.1.1.1 HR-2022-2157-A – avklaring vedrørende vilkåret om misforhold
Den nylig avsagte dommen fra Høyesterett gjaldt krav om omstøtelse av en gave fra et uskiftebo, og reiste sentrale spørsmål om gaven stod i misforhold til formuen i uskifteboet. Det må gjøres klart at dommen ble løst med grunnlag i den tidligere gjeldende arveloven fra 1972, se avsnittene 35-37. I saken var lengstlevende ektefelle, personen som satt i uskifte, blitt samboer noen år etter at han ble enkemann. Han kjøpte samboerens leilighet tilsvarende hele leilighetens markedspris fra hennes dødsbo, til tross for at han selv eide 1/3 av leiligheten. Grunnen til dette var at han i realiteten gav en gave tilsvarende 1/3 av markedsprisen til samboerens arvinger. Det sentrale spørsmålet i saken var om denne gaven stod i misforhold til uskifteboets størrelse.
Høyesterett fastslo at misforholdsvurderingen skal ta utgangspunkt i en matematisk beregning, hvor det avgjørende er kroneverdien i prosent, jf. avsnitt 60. Med andre ord må det foretas en sammenligning mellom gaven og nettoverdien av hele boet. I samme avsnitt gjøres det klart at det er verdien på gavetidspunktet som må legges til grunn.
Videre i dommen støtter Høyesterett oppunder John Asland sitt standpunkt om at det kan bygges på en «faresone» i intervallet mellom 10 til 30 prosent, jf. avsnitt 67. Mer presist fastslår Høyesterett her uttrykkelig at når gaven utgjør et sted mellom 10 og 30 prosent av hele boets nettoverdi vil utgangspunktet om en matematisk beregning tilsi at gaven vil være egnet til å kunne representere et misforhold. Det må bemerkes at Høyesterett sine uttalelser må forstås dithen at gaver under 10 prosent ikke alltid vil være uaktuelle for omstøtelse, og likens at gaver over 30 prosent ikke alltid må omstøtes. Det kreves eventuelt «særlige omstendigheter» for at gaver under «faresonen» skal kunne omstøtes, og for at større gaver ikke skal kunne omstøtes. Avgjørende vil uansett alltid være en «konkret vurdering», jf. avsnitt 67.
Overprisen som ble betalt for leiligheten utgjorde rett i overkant av 20 prosent av uskifteboets samlede nettoverdi på gavetidspunktet. Imidlertid konstaterer Høyesterett at det må tas hensyn til eventuelt helt eller delvis arveoppgjør, hvilket her var gjort etter førsteavdøde ektefelle. Inkluderingen av arveoppgjøret til førsteavdøde ektefelle sine arveberettigede i boets netto totalverdi, 2 millioner kr justert for inflasjon, innebar at gaven representerte rundt 16 prosent av uskifteformuen på gavetidspunktet.
Slik det ble antydet ovenfor, er Høyesterett opptatt av å poengtere at det ikke er avgjørende at gaven befinner seg innenfor eller utenfor «faresonen». Det må alltid gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om det foreligger et misforhold mellom gaven og boets størrelse, jf. avsnitt 66 og 76. Ved denne vurderingen må det tas utgangspunkt i at gjenlevende har rett til å «disponere over og forbruke boets midler» med en eiers rådighet, jf. avsnitt 77. Høyesterett fastslo samtidig at grensen går ved det som fremstår som misbruk av råderetten. Relevante vurderingsmomenter er videre «formålet med gaven og hvem den er gitt til», og hvordan boet «rent økonomisk har utviklet seg i uskifteperioden», jf. avsnitt 78.
Høyesterett konkluderte med at gaven ikke stod i misforhold til uskifteformuen. Det ble tillagt stor vekt at uskifteboets størrelse i uskifteperioden hadde øket vesentlig. Videre ble det lagt vekt på at arvingene tidligere hadde mottatt en betydelig utdeling, gjennom delvis arv fra førsteavdøde ektefelle. Samtidig la Høyesterett det til grunn som rettslig relevant at ved å kjøpe leiligheten kunne gjenlevende forbli boende i det som hadde vært deres felles bolig i mange år. Se avsnittene 80-86 for et nærmere innblikk i Høyesterett sin konkrete vurdering.
4.1.1.2 Hva er det viktigste å utlede fra dommen?
Høyesterett tar til orde for at utgangspunktet med misforholdsvurderingen er en matematisk beregning, herunder prosentvis, av forholdet mellom gavens verdi og uskifteboets netto formue. Høyesterett anerkjenner videre praktiseringen av en «faresone», noe som tidligere hadde vært en antakelse basert på analyse av rettspraksis i den juridiske teori. Det tilsluttes at gaver som representerer mellom 10 og 30 prosent av boets størrelse vil befinne seg i denne faresonen. Utover dette er dommen svært illustrativ for selve vurderingen av vilkåret om misforhold, og kjennskap til den vil være gull verdt i en eksamenssituasjon. Imidlertid presenterer ikke dommen noen vesentlig veiledning utover det som allerede har vært antatt i teorien og tidligere rettspraksis.
4.1.2 Adgangen til helt eller delvis arveoppgjør av uskifteformuen
Arveloven § 24 (1) gjør det klart at lengstlevende kan gi «fullt eller delvis arveoppgjør» til en arving «bare hvis alle arvingene får en like stor del av sin arv eller har gitt samtykke», jf. første pkt. Bestemmelsen setter klart to alternative vilkår for å gi arveoppgjør av uskifteboet. Ved eventuell utdeling av arv må alle arvingene få en like stor andel hver i henhold til det første alternativet. Eksempelvis kan det ikke gis arv tilsvarende 1 500 000 kr, hvoretter arvingene A og B får 600 000 kr hver, mens arving C kun får 300 000 kr. Det andre alternativet legitimerer muligheten til å gi arv til kun én eller noen av arvingene, men ikke alle, forutsatt av at den/de som ikke får arv samtykker til utdelingen. Alternativet gjelder også kvantitativt i den forstand at det eventuelt må samtykkes til at noen får mer arv enn andre. Etter det ovennevnte eksempelet måtte C samtykket til at hun/han fikk halvparten av det A og B gjorde.
4.1.3 Retten til å kreve skifte av uskifteformuen
Slik det fremgår av al. § 28 (2) kan en arving kreve skifte av uskifteformuen dersom lengstlevende rår over formuen «på en så klanderverdig måte at den blir vesentlig redusert eller står i fare for å bli det». Ordlyden tar klart nok sikte på en høy terskel for at bestemmelsen skal kunne gjøres gjeldende. Høyesterett har, i tilknytning til tidligere gjeldende arvelov av 1972, fastslått at ordlyden også skal forstås med en slik høy terskel. På bakgrunn av Rt. 1998 s. 728 og Rt. 2008 s. 1484, kan det fastslås at bestemmelsen gir anvisning på en helhetsvurdering, hvor det blant annet må tas hensyn til at opphør av uskifteretten er en alvorlig reaksjon, se førstnevnte dom s. 733.
Bestemmelsen kan også hjemle adgang til å kreve skifte på bakgrunn av handlinger som enda ikke er foretatt, men at det i slike tilfeller må foreligge en klar grad av sikkerhet for at slike handlinger vil realisere seg, jf. Rt. 2008 s. 1484 avsnittene 32-33. Høyesterett fastslår at det skal «atskillig til» for at det skal kunne skiftes med grunnlag i handlinger som ikke har funnet sted, og det tas følgelig sikte på en meget høy terskel. En slik høy terskel er naturlig sett i sammenheng med at bortfall av uskifteretten er en inngripende reaksjon, hvor følgene kan være alvorlige på ektefellens personlige og økonomiske plan. Kravene må forsterkes ytterligere for at slike bortfall kan gjøres gjeldende på bakgrunn av handlinger som ikke engang er foretatt.
5. Avsluttende bemerkninger
Formålet med artikkelen har vært å redegjøre for gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Innunder dette ligger også de begrensninger loven oppstiller om deriblant adgangen til å sitte i uskifte, samt lengstlevende sin råderett over uskifteformuen. Uskifteinstituttet er antakelig ikke det mest utfordrende temaet, men det bygger på et lovverk som kan fremstå noe overveldende på grunn av en rekke enkeltbestemmelser. Det er følgelig viktig å sette seg nøye inn i enkeltbestemmelsene, og gjøre seg kjent med sammenhengen mellom enkeltbestemmelsen og de øvrige andre bestemmelser, både i arveloven og ekteskapsloven. Et annet viktig tips er å kjenne til relevant rettspraksis, hvor retningslinjene for de rettslige vurderinger som bestemmelsene foranlediger ofte er svært illustrativt behandlet.
Litteraturliste:
Asland, J., Uskifte (2008), Oslo: Gyldendal Akademiske.
Eeg, T., Karnov Lovkommentarer til Arveloven (2021).