Skrevet av: Thea Isabelle Bredviken
1. Innledning
Allemannsretten, ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten - kjært barn bærer mange navn, og de overnevnte begrepene er ulike formuleringer på ett og samme gammelt skandinavisk rettsinstitutt. Fra gammelt av har almenheten fått utøve en viss bruk over annen manns fast eiendom – både private og statlige aktører. Samlebegrepet for denne tillate bruk er allemannsretten, og av størst betydning er retten til å ferdes over annen manns eiendom.
I den følgende oppgaven skal det redegjøres for rettsutviklingen i forholdet mellom eiendomsretten og allemannsretten. Kjerneinteressen i oppgavens tema er å illustrere spenningsforholdet mellom private og allmenne interesser. Innledningsvis vil det bli gjort rede for de ulike rettsinstitusjonenes definisjoner, samt forholdet mellom institusjonene. Oppgaven illustreres med relevant rettspraksis og juridiske betenkninger. Endelig vil rettsutviklingen drøftes, og det knyttes bemerkninger til den foreliggende rettstilstanden.
2. Eiendomsretten som negativt avgrenset begrep
Vi har ingen legaldefinisjon av eiendomsretten i norsk rett, og innholdet i begrepet avhenger i stor grad av hvilken sammenheng det benyttes i. Det er imidlertid stor enighet i teorien om at eiendomsretten kan betegnes som en sum av funksjoner (derav betegnelsen funksjonelt eiendomsrettsbegrep), som igjen innebærer at eiendomsretten består av en rekke beføyelser som grunneier har rådigheten over. Beføyelsene er vanlig å gruppere inn i faktisk- og rettslig rådighet, og derunder inn i positiv og negativ forstand (herunder rett til bruk av tingen selv eller rett til å nekte andre å bruke tingen). Eiendomsretten innebærer altså summen av alle disse positive og negative beføyelsene.
Eiendomsretten er det grunnleggende tingsrettslige utgangspunktet, og vernet av den private eiendomsretten er en fundamental menneskerettighet og dermed et tungtveiende hensyn i tingsrettslige tvister. Ved siden av grunneierens faktiske- og juridiske, samt den positive- og negative disposisjonsretten begrenses eiendomsretten av en rekke andre reguleringer. Herunder kan bl.a. stiftelse av bruksrettigheter pga. tidligere eiers rådighet, eller via tredjemann nevnes, eller offentlige reguleringer via lov, nevnes. Endelig begrenses eiendomsrettens omfang av den generelle allemannsretten, og det er nettopp spenningsforholdet mellom disse rettsinstitusjonene som skal behandles videre i oppgaven.
3. Allemannsretten rett til å benytte naturen
Allemannsretten er en samlebetegnelse på rettigheter alle og enhver i Norge har til å benytte naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen. Rettsinstituttet kjennetegnes ved at den ikke eksklusivt tilhører én person, og at den i motsetning til eiendomsretten ikke har noen eksklusiv funksjon. Allemannsretten gjelder hovedsakelig i utmark, og det finnes tre hovedtyper av allemannsretten; ferdsel, rasting og telting. Allemannsretten har eksistert i Norge i lang tid, og var tidligere uskrevne sedvanerettslige regler.
I dag er reglene i det vesentlige nedfelt i friluftsloven som kom i 1957. Kodifiseringen av regelsettet har imidlertid ikke gitt friluftsloven noen uttømmende funksjon. Lovens formål er «å verne friluftlovens naturgrunnlag, og å sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes» jf. fril. § 1. Formålet favnet følgelig bredt, i tråd med lovgivers intensjon. Kodifiseringen skulle ikke på noen måte innskrenke allemannsrettens tidligere rettigheter gjennom sedvanepraksis. Retten til fri ferdsel i fril. § 2 er den desidert viktigste reguleringen, og bestemmelsen gir ferdselsretten et romslig og vidt omfang – i tråd med lovgivers formål.
4. Dynamiske rettsinstitutter
Både eiendomsretten -og allemannsretten er dynamiske, og utvikler seg dermed parallelt med samfunnsutviklingen og rettsoppfatningene i samfunnet. I tidligere tider ble allemannsretten ofte benyttet i forbindelse med det som var nødvendig til livets opphold, men i våre dager er fritids -og friluftsaspektet den sterkeste begrunnelsen. Denne endringen fører til at allemannsretten søkes utøvd også på andre naturområder enn der f.eks. ferdselen tidligere har skjedd (f.eks. ved gangstier ned til vannet gjennom en annen tomt), noe som volder nye problemstillinger.
I det følgende skal det forsøkes å gjøre rede for rettslige områder -og ulike situasjoner hvor den dynamiske utviklingen har ført til et spenningsforhold mellom de to ulike instituttene.
4.1. Innmark og utmark
Det er sikker rett at innehaveren av den private eiendomsretten har måttet tåle utøvelsen av allemannsretten så lenge dette har funnet sted i utmark (begrenset strekning i innmark), og rettighetene har vært utøvd med tilbørlig hensynsfullhet jf. Rt. 1998 s. 1164 Furumoa.
Hva som må forstås med innmark -og utmark er prøvd forklart i fril. § 2 (1) jf. § 1a (1). Som innmark regnes «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogsplanfelt samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker». I praksis er det sekkebestemmelsen «liknende område» sammenholdt med «utilbørlig fortrengsel» som volder fortolkningsproblematikk. Fritidshensynet nevnt ovenfor tilsier en økt ferdsel i utmark, og dermed en kraftig styrking av allemannsretten. Høyesterett har lagt seg på en streng fortolkningslinje i rettspraksis, og det gjelder en høy terskel for å begrense et utmarksområde til innmarksområde jf. bl.a. Rt. 2012 s. 882 Kyststidommen;
Saken gjaldt spørsmålet om kommunen hadde rett til å legge en kyststi langs strandsonen. Grunneieren protesterte, og mente at området var innmark, men fikk ikke medhold. Høyesterett la avgjørende vekt på hensynet til allmennheten, og at det å ferdes langs strandsonen er et gode av almen interesse. Høyesterett uttalte videre at allemannsrettens vern i strandsonen er sterkt beskyttet, og at det derfor skal betydelige ulemper til for at grunneier skal få medhold.
Utgangspunktet er videreført i Rt. 2005 s. 805 Hvaler-dommen I. Saken gjaldt spørsmålet om allmennheten har ferdselsrett over en eiendom i strandsonen. Fylkesmannen fikk medhold i sin påstand om at grunneier måtte fjerne et oppsatt gjerde i strandsonen da det stred mot fril. § 13. Det ble lagt avgjørende vekt på at strandområders særlige betydning for rekreasjon og friluftsliv innebærer at grunneiere som bygger i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tett innpå seg. Allemannsretten gikk også her på bekostning av den private eiendomsretten.
Imidlertid syntes den strenge trenden i Høyesterettspraksis å snu med Rt. 2008 s. 803 Kongsbakke-dommen. Saken gjaldt spørsmålet om fjerning av en port ved adkomsten til en større fritidseiendom for å sikre allmennheten bedre adgang til sjøen. Høyesterett kom frem til at allmennhetens ferdsel på stiene ville være til utilbørlig fortrengsel for grunneierne, og at arealet derfor var å anse som innmark. Grunneieren fikk således medhold.
Oppsummeringsvis er det tydelig at allemannsretten yter et betydelig rettsvern, og spesielt rettspraksis innsnevrer adgangen til at et område anses som innmark etter fril. § 1a (1). Selv om de overnevnte dommene utelukkende gjelder for strandsonen, må man kunne legge til grunn at det er en betydelig overføringsverdi over til andre tvisteområder jf. at de samme grunnleggende hensynene gjør seg gjeldende.
4.2. Allemannsretten og ekspropriasjon
At allemannsretten er blitt betydelig styrket i norsk rett gjenspeiles også i de tilfeller der offentlige har fått et erstatningsansvar overfor private personer for tap av allemannsretten ved ekspropriasjon.
En slik erstatningsutbetaling ble gitt i Rt. 1985 s. 247. 50 fritidsfiskere ble gitt erstatning for sterk reduksjon i fiskemuligheter som følge av vassdragsreguleringen i perioden 1970 – 1974. Høyesterett kom til at fritidsfiskerne hadde krav på erstatning da allemannsretten hadde karakter av en særrett. Det ble lagt avgjørende vekt på at fiskingen var av vesentlig økonomisk betydning for fiskerne, og at inntekten ellers i kommunen var svært lav.
En lignende sak gjorde seg gjeldene i Rt. 1953 s. 1166 (Ødelagte-isveier). Saken gjaldt spørsmål om erstatningsutbetaling for en vassdragsregulering som ville koste kommunen dyrt. Kommunen hadde i flere år sørget for roing av barn over sjøen for å frakte de til skolen, og på vinteren fikk barna lov til å gå over isen. Som følge av en vassdragsregulering ble det satt en stopper for denne retten til å bevege seg over vannet for å komme på skolen. Annen transport til skolen ville bli svært dyrt for kommunen. Høyesterett tilkjente kommunen en erstatningsutbetaling for tap av sin utøvelse av allemannsretten – fri ferdsel over utmark.
De to overnevnte dommene illustrerer tydelig hvordan hensynet til allemannsretten er blitt tillagt tungtveiende vekt i tvilstilfeller.
4.3. Allemannsretten og kommersialisering
Eiendomsretten er som allerede nevnt eksklusiv, og det vil på den ene siden stride klart mot grunnleggende eiendomsrettslige prinsipper dersom allmennheten skal kunne tjene på en annen manns eiendom. Kommersialisering kan heller ikke innfortolkes i friluftsloven, da den bygger på en tanke om at all kommersialisering faller utenfor. Tillatt kommersialisering kan føre til den private grunneiers beføyelser (f.eks. utdeling av bruksrettigheter) svekkes betraktelig.
På den andre siden står produksjonshensynet som en sterk motpol. Hensynet til en best mulig utnyttelse av grunnen gjenspeiles i formålet til de fire privatrettslige hovedlovene (hevdsloven, sameieloven, naboloven og servituttloven). I stedet for at en eiendom forblir ubrukt av eieren, kan det være positivt om andre benytter seg av den gjennom bruksrett eller allemannsretten – om enn på kommersielt grunnlag.
Stortinget fremhevet i en nylig høringsuttalelse at utleievirksomhet for hester var tillatt, en uttalelse som trekker i retning av en mer romslig forståelse av allemannsretten der en viss kommersialisering er akseptabelt. Imidlertid bør det legges betydelig vekt på hensynet til grunneier i den konkrete helhetsvurderingen. Dersom det er snakk om en omfattende virksomhet, trekker dette i retning av at vedkommende i stedet bør bli tilkjent en bruksrett jf. Stortingets høringsuttalelse, for ikke å undergrave eiendomsretts-instituttet.
For å oppsummere er det nok problemstillingene knyttet til kommersialiseringen av allemannsretten som kommer tydeligst på spissen i forhold til hensynet med den private eiendomsretten.
5. Rettsutviklingen i spenningsforholdet mellom allemannsretten og eiendomsretten
Gjennomgående i redegjørelsen ovenfor kommer det betydelige vernet allemannsretten er sikret – gjerne på tross av den private eiendomsretten - til uttrykk gjennom klar rettspraksis.
Begge rettsinstituttene er som allerede nevnt preget av stor dynamikk, og det finnes ingen holdepunkter i rettsutviklingen som tilsier at den omfattende styrkningen av allemannsrettens vern vil begrenses med det første. Kodifiseringen av allemannsretten illustrerte et tydelig ønske om å styrke vernet knyttet til fri ferdsel. Eiendomsretten beror imidlertid på et ulovfestet og fragmentert rettsgrunnlag, og det kan være vanskelig å vurdere hvilken vekt de ulike interessene skal tillegges i en konkret interesseavveining. En kan også stille spørsmål om hvilken restrett som vil gjenstå dersom allemannsrettens omfang utvides ytterligere.
En konstant utvidelse av allemannsretten kan også føre til en økt belastning på utmarksområder, og dersom folk ikke ferdes hensynsfullt kan et slikt press være svært negativt for miljøet. I teorien betegnes denne hypotetiske rettsutviklingen til som «almenhetens tragedie». Miljørettslige prinsipper kan imidlertid på denne måten komme inn som en begrensende faktor i allemannsrettens utvidelse.
Et siste grunnleggende hensyn i tingsretten er vernet om etablerte rettsforhold og status quo. For en grunneier kan en utstrakt allemannsrett til hans eiendom anses som å begrense- og gripe inn i allerede etablerte og forutberegnelige rettsforhold. Imidlertid nøytraliseres dette argumentet av at en nektelse av bruk av utmark kan anses som å begrense- og gripe inn i de grunnleggende rettighetene for allmennheten. I praksis kommer argumentene an på hvilket utgangspunkt som rettsanvenderen benytter. Allemannsretten og eiendomsretten er i utgangspunktet likestilt, og en balanse for å likestille styrkeforholdet er avgjørende for å sikre en bærekraftig og inkluderende benyttelse av naturområder.
6. Bør eiendomsretten kodifiseres tydeligere?
Det kan hevdes at likestillingen mellom hensynet til eiendomsrett og allemannsretten kan sikres nettopp ved en tilsvarende kodifisering av eiendomsrettens vern. Et slikt uttrykkelig vern kan hindre en uoversiktlig dynamisk utvikling der forholdet mellom instituttene i større grad er avhengig av samfunnsutviklingen og rettsoppfatningen, selv på tross av det grunnleggende kravet til forutberegnelighet. På bakgrunn av disse poengene kan det hevdes at allemannsretten er innehaver av en noe mer dominerende posisjon i norsk tingsrett, men at eiendomsretten snart går en sterkere tid i møte for å bøte mot de uheldige utfallene.