Skrevet av: Adrian Modal, Caroline Bøe, Hans Herman Holst-Larsen, Hedvig Røhne, Hege Kristine N. Dahlen, Jens Erik Finbråten, Kaltrina Margataj, Konstance Landro, Kristoffer Pinås, Marlen Hjertås, Martin Steinsholt, Sara Karlsson Lysen, Sebastian Rekdal, Shubham Shaw, Stian Klette, Tatjana Blazic og Vemund Følstad Breivik (Obiter Dictum - Redaksjonen 2022/2023 og redaksjonen 2023/2024).
D O M S R E G I S T E R
Oppsett Domsregisteret i Fast Eiendoms Tingsrett inneholder 66 høyesterettavgjørelser helt fra 1918 til 2022! Domsregisteret er delt inn i 8 kapitler som er ment å skille mellom de forskjellige rettsområdene. Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge innunder hvert kapittel, med de nyeste dommene plassert øverst og de eldste dommene nederst.
Klikk på kapittelene nedenfor for å bli videresendt til dommene:
Fast eiendoms grenser (15 dommer)
Naborett (8 dommer)
Servitutter (10 dommer)
Grunneiers rettigheter (3 dommer)
Sameie (5 dommer)
Allemannsretten (7 dommer)
Ekspropriasjon og eiendomsrettens vern (7 dommer)
Nederst på siden finnes det en nedlastbar PDF-fil med alle dommene.
Test Deg Selv (Quiz/Flashcards) I et håp om å hjelpe deg som student i å forstå dommene best mulig, har Obiter Dictum utarbeidet en quiz hvor du kan teste din forstelse av dommene du har lest. Testen består av Flashcards fra www.quizlet.com og tar sikte på sentrale spørsmål rundt de viktigste dommene.
Test deg selv:
Sist oppdatert: 28. mars 2023 kl. 12:00
Kapittel 1. Fast eiendoms grenser
HR-2022-993-A (Gondolbane)
Nøkkelord:
- Eiendomsrettens utstrekning opp i luften
- Interesselæren
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om grunneierne under en gondolbane har ekspropriasjonsrettslig vern, slik at de kan være part i en skjønnssak. For å besvare dette spørsmålet måtte Høyesterett ta stilling til eiendomsrettens utstrekning i luftrommet. Avstanden fra gondolbanen til hustakene varierte mellom 10 og 60 meter. Høyesterett går grundig gjennom eldre lovregulering av tiltak i luftrommet, forslag til lovgivning om eiendomsrettens grenser, rettspraksis knyttet til utnyttelse av luftrommet, juridisk teori og reelle hensyn. Høyesterett konkluderer med at det avgjørende for fastsettelsen av eiendomsrettens utstrekning i luftrommet er «hvor høyt grunneieren har interesse i å utnytte sin eiendom» og at eiendomsretten strekker seg så «langt som grunneieren etter en objektiv vurdering har en berettiget og saklig interesse i å nekte aktivitet eller tiltak over egen grunn», jf. avsnitt 55-56. Høyesterett kom til at grunneierne har ekspropriasjonsrettslig vern som følge av at grunneierne hadde en berettiget og saklig interesse i å nekte disse gondolbanene over egen grunn. Det ble vist til at gondolbanen var en varig og permanent plassert infrastrukturløsning av stort fysisk omfang.
Hvordan er dommen relevant:
(1) Fra dommen kan det utledes at interesselæren er bestemmende for hvor langt eiendomsretten går opp i luftrommet. Ved vurderingen av hvor høyt grunneieren har interesse i å utnytte sin eiendom må det ses hen til «fremtidig utvikling og muligheter, og gjeldende regulering er ikke avgjørende», jf. avsnitt 55.
(2) Dommen gir videre uttrykk for at eiendomsretten strekker seg «så langt som grunneieren etter en objektiv vurdering har en berettiget og saklig interesse i å nekte aktivitet eller tiltak over egen grunn», jf. avsnitt 56. Det innebærer at «det ikke kan plasseres permanente innretninger innenfor dette området uten at det foreligger ekspropriasjon eller inngått avtale med grunneieren», jf. avsnitt 56. En grunneier kan altså nekte tiltak eller aktivitet så langt opp i luftrommet som en grunneier har en berettiget eller saklig interesse i å nekte dette. Høyesterett presiserer imidlertid at ikke enhver aktivitet over egen grunn kan motsettes. Det er ikke gitt at en gondolbane som anlegges fra fjelltopp til fjelltopp eller over en dyp dal, vil krenke eiendomsretten. Grunneieren kan heller ikke motsette seg overflyvninger i flere hundre meters høyde over bakken, jf. avsnitt 57.
HR-2019-280-A (Skjærhalden Gjestehavn)
Nøkkelord:
- Strandrett
- Utbyggings- og utfyllingsrett
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om en 230 meter lang brygge, som delvis strakk seg inn foran naboeiendommen, krenket dennes strandrett og om deler av bryggen derfor må fjernes. Spørsmålet var om Sjøområdet ble ansett omfattet av strandretten da det var innbefattet i en reguleringsplan. Eieren hadde likevel opptrådt passivt, og dermed mistet sin rett gjennom konkludent adferd.
Dommen gir generell veiledning for tidligere rettspraksis om utbyggingsrett i avsnitt 32-47, og oppsummerer rettstilstanden i avsnitt 48-52. Deretter foretas den konkrete vurderingen.
Hvordan er dommen relevant:
Utbyggingsretten er etter dommen en «eksklusiv» rett til å utnytte sjøområdet utenfor egen eiendom, jf. avsnitt 50. Siden retten er eksklusiv er det ikke anledning til å anvende prinsippet først i tid, best i rett. Videre skal heller ikke rettighetene fastsettes etter en interesseavveiing mellom naboene, men hvor det er strid mot offentlige eller allmenne interesser kan dette likevel stilles seg annerledes, jf. avsnitt 52.
Etter en konkret vurdering kom førstvoterende under tvil til at brygga var akseptert gjennom konkludent adferd. Dette knyttet seg i hovedsak til at det var gitt nabovarsel, og at det var foretatt stiftelsesmøte, uten at det ble uttrykt misnøye over selve anlegget. Det var bare gitt noen kommentarer til selve utførelsen.
At utbygger burde foretatt nærmere undersøkelser før et så stort prosjekt kunnet talt i motsatt retning, men da begge parter var i villfarelse kunne dette vanskelig tillegges avgjørende vekt. Utbygger ble dermed etter omstendighetene ansett å ha hatt god grunn for å innrette seg som om alt var i orden.
Rt. 2011 s. 556 (Spellsundet)
Nøkkelord:
- Eiendomsrett utover i sjøen
- Marbakke- og tometersregelen
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om grunneiere hadde eiendomsrett utover i sjøen, og dermed kunne motsette seg at kommunen utnyttet området til småbåthavn. Selve Spellsundet ligger på en kontinentalsokkel, så det ble anført at hele sundet dermed var underlagt privat eiendomsrett. Subsidiært var anførselen at grunneierne uansett skulle ha eiendomsrett et rimelig stykke ut i sjøgrunnen, selv om det ble brådypt til over to meter dybde.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen bekrefter at hovedregelen i norsk rett er eiendomsrett som strekker seg til marbakken eller – hvis marbakke ikke kan påvises – til to meter dybde ved middels lav vannstand, med henvisning til Rt-2005-1577 (Florø havn), se nedenfor.
Høyesterett definerte videre marbakken som overgangen fra «et relativt flatt og grunt stykke som strekker seg fra land, til et brattere dyp», der sjøbunnen «begynner å falle sterkt», jf. avsnitt 33. Marbakken må uansett ligge utenfor den aktuelle eiendom for at den skal danne grunnlag for eiendomsrett. Dette var ikke tilfellet i gjeldende sak, da spellsundet som nevnt ligger på et platå.
Analogisk anvendelse av vassdragsloven § 3 om grense etter midtlinjeprinsippet kunne følgelig belyse saken. Bestemmelsen gjelder bare fastlegging av eiendomsgrense i innsjø, ikke hvorvidt grunnen er underlagt eiendomsrett utover i sjø.
Til sist vurderte høyesterett om det kunne oppstilles et prinsipp om eiendomsrett et rimelig stykke ut i sjøen, når marbakke- eller tometersregelen ikke kan anvendes. Høyesterett fant at det ikke forelå tilstrekkelige rettskilder som kunne underbygge en slik regel, dette måtte eventuelt være en lovgiveroppgave. Strandeiers rettigheter ble ansett tilstrekkelig vernet gjennom strandretten, nabolovgivningen og offentligrettslige regler.
Rt. 2005 s. 1577 (Florø havn)
Nøkkelord: - Eiendomsgrenser utover i sjø - Marbakken - “Tometersregelen”
Sammendrag: Partene i saken var Florø kommune mot Sameiet Florø Gård, hvor førstnevnte gjennom avtale i 1994 hadde overtatt rettigheter i sjøareal fra sameiet. De to hovedproblemstillingen som reiste seg var (i) utstrekningen av de overførte rettighetene, og (ii) verdsettelsen av disse. Sistnevnte faller utenfor tema for den videre fremstilling. Hva angår det første spørsmålet var det nødvendig for Høyesterett å avklare hvilke rettigheter som falt inn under den alminnelige eiendomsretten som sameiet hadde overført til kommunen.
Hvordan er dommen relevant: Særlig relevant er uttalelsene Høyesterett har vedrørende hvilke sjøområder som er underlagt alminnelig eiendomsrett. Innledningsvis legger Høyesterett til grunn hovedregelen om at “eiere av grunn ned til strandlinjen har eiendomsrett ut i sjøen til marbakken eller, hvis slik ikke kan påvises, til 2 meters dybde ved middels lav vannstand” (min uthevelse). Kjennelsen angir dermed utgangspunktet for fastsettelsen av eiendomsgrensen i sjø. Uttalelsen indikerer tydelig at grensen prinsipalt trekkes ved marbakken (se Rt-2011-556 for definisjon av “marbakke”), men dersom slik ikke finnes i den konkrete sak, vil grensen trekkes hvor vannoverflaten blir to meter over grunnen. Det vil si at eiendomsgrensen etter (den prinsipale) marbakke-regelen kan strekke seg lenger utover i sjøen enn hvor dybden er to meter.
Rt. 2000 s. 1325 (Vorma)
Nøkkelord:
- Eiendomsrett til og i vassdrag
Sammendrag:
Saken gjaldt om en kommunes eiendomserverv av en parsell også gjaldt (i) strandkanten og (ii) elvegrunnen i Vorma. Høyesterett tok utgangspunkt i avtalen, men også et målebrev ble tillagt stor vekt, og kom frem til at strandkanten fulgte med. Elvegrunnen ble også ansett å tilhøre parsellen med hjemmel i den gangs vassdragsloven § 7 nr. 2, nå avløst av vannressursloven § 13 og avhendingslova § 3-6 a.
Hvordan er dommen relevant:
Fastsetting av eiendomsgrensen ved en overdragelse må bero på avtalen. I saken ble det ikke sannsynliggjort at eier hadde holdt igjen en stripe landareal langs elva. Målebrevet gav motsetningsvis uttrykk for at grensen gikk ved alminnelig sommervannstand. Da vannstanden kan variere, måtte det sannsynlige være at begge parter har forutsatt at eiendommen omfattet alt landareal frem til Vorma.
Når det kommer til elvegrunnen hjemler dommen presumsjonen i norsk rett om at den parsell som grenser til vassdrag også eier de tilstøtende vanndekte arealene. Dette er som nevnt i dag også lovfestet i avhendingslova § 3-6a og vannressurslova § 13. For at denne hovedregelen skal fravikes er det i rettspraksis stilt strenge beviskrav, jf. Rt-1971-596 og Rt-1979-1099.
I gjeldende sak ble ikke elvegrunnen på avhendingstidspunktet ansett å ha noen «spesiell verdi», og tidligere eier ikke kunne ha noen interesse av å beholde den, jf. s. 1331. Spørsmålet hadde heller ikke blitt diskutert under forhandlingene, eller under kart- og delingsforretningen. Det faktum at målebrevet tegnet grenselinjen ved vannlinjen kunne dermed ikke tas til uttrykk som en avtale om at elvegrunnen ikke skulle følge med ved salget.
Rt. 1998 s. 251 (Tellnes)
Nøkkelord: - Eiendomsrettens yttergrense i undergrunnen - Interesselæren
Sammendrag: Denne dommen gjaldt rettigheter til grunnvann, og derunder tok Høyesterett også stilling til generell eiendomsrett i undergrunnen. Saken gjaldt en grunneier som hadde boret etter grunnvann på skrå ned i undergrunnen, hvor det ble funnet grunnvann under naboeiendommen. Boringen krysset eiendomsgrensen - altså mellomgrensen mellom eiendommene - på 13 meters dyp, og selve grunnvannet ble funnet 116 meter under overflaten av naboeiendommen. Dette resulterte i at grunnvannet ble hentet 28 meter over mellomgrensen til naboen. Høyesterett konkluderte likevel med at grunnvannet ikke var omfattet av naboens eiendomsrett.
NB! Vannressursloven av 24. november 2000 nr. 82 (vrl.) regulerer i dag slikt tilfelle som i saken vedrørende grunnvann. Dommen kan likevel tas til inntekt for uttalelser om yttergrensen nedad i grunnen.
Hvordan er dommen relevant: Avgjørende for om naboen kunne kreve retten til grunnvannet var om hans eierrådighet kunne strekke seg så dypt som 116 meter under overflaten - i forhold til 14 meter i Askøy-dommen er dette naturligvis markant dypere. Høyesterett uttaler at yttergrensen i undergrunnen er uavklart, og heller ikke i Tellnes-dommen ønsker Høyesterett å fastslå grensen konkret. Dommerne kommer enstemmig til at eierretten uansett ikke kan strekke seg så dypt som 116 meter. Det anføres at yttergrensen “iallfall ikke strekker seg ubegrenset nedover i dybden; den omfatter ikke de dypereliggende lag”. Uttalelsen må forstås som at yttergrensen ikke strekker seg ubegrenset nedover, men likevel fortsatt uavklart nettopp hvor dypt den trekkes. Videre anfører Høyesterett at det vanskelig kan begrunnes en eneberettiget rett for grunneier lenger ned i undergrunnen enn han eller hun selv vanligvis kan utøve eierrådighet (interesselæren).
*Høyesterett la til grunn at grunnvannet altså ikke var naboen sin enerådende eiendom. Grunneier som foretok boringen tilegnet seg derfor rett til grunnvannet ved såkalt okkupasjon - prinsippet om først i tid, først i rett. Lege lata i dag følger derimot i denne sammenhengen av vrl. § 44.
Rt. 1988 s. 1345 (Strondafjorden)
Nøkkelord - Mellomgrenser i vassdrag - Djupål - Flat bunn
Sammendrag:
Saken gjaldt en tvist mellom eierne av eiendommen på østsiden av Ulnessundet, og eieren av eiendommen på vestsiden om eiendomsgrensen gjennom sundet. Sundet lå i en innsjø, og grensen måtte derfor fastlegges med utgangspunkt i vassdragsloven § 3 hvoretter grensen, hvis ikke annet følger av særlig hjemmel, skal gå «slik at hvert sted på bunnen tilhører den landside som det nærmest er en fortsettelse av». Ved fastleggelsen av grensen tar Høyesterett utgangspunkt i bunnforholdene slik de må antas å ha vært før det ble gjort inngrep i vassdraget. De geologiske forhold tydet på at bunnen i sundet i hovedsak har vært flat uten noen markert dypål. Bunnen kunne derfor ikke sees som en fortsettelse av den ene landside mer enn av den annen. Høyesterett uttaler at i «slike tilfeller må grensen trekkes etter midtlinjen». Høyesterett kom etter dette til at grensen mellom vestsiden og østsiden må trekkes midt i sundet. Ingen av partene hadde utøvet slik bruk på motsatt side av midtlinjen at det var grunnlag for å anta at det forelå særskilt hjemmel for en annen grense enn midtlinjen.
Hvordan er dommen relevant: (1) Fra dommen kan det utledes at dersom et vassdrag ikke har en forsenkning i grunnen som har karakter av å være en djupål, men heller er mer eller mindre flat hele veien så skal eiendomsgrensen trekkes «midt i innsjøen», jf. s. 1350. Selv om dommen gjelder innsjø, må det antas at samme regel gjelder for elv og bekk.
(2) Videre gir dommen uttrykk for at dersom vassdraget endrer seg, for eksempel ved flom eller ved menneskelige tiltak slik som utfylling, utbygging eller utgraving, så endrer ikke dette eiendomsgrensene. Eiendomsgrensene skal fastsettes etter hvordan bunnforholdene var før det ble gjort inngrep i vassdraget.
Rt. 1985 s. 1128 (Rugsund)
Nøkkelord:
- Strandrett
Sammendrag:
Spørsmålet i saken var om oppføring av fiskeoppdrettsanlegg var krenkelse av strandretten. Korteste avstanden fra anlegget til eiendommen var 85 meter, altså utenfor privat eiendomsrett. Problemstillingene i saken var (i) om strandrett innebærer en enerett til å plassere oppdrettsanlegg, og i annen rekke (ii) om anlegget medførte slike ulemper for utøvelsen av strandretten at det måtte fjernes.
Hvordan er dommen relevant:
Strandrett blir definert som en rett til «uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen», jf. s. 1131. Slike rettigheter er blant annet tilgang med båt - såkalt tilflottsrett, mulighet for bading og friluftsliv, visse former for fiske, rett til utfylling ut i sjøen, og et visst vern mot forurensning og ulemper av estetisk art.
Høyesterett fremhever likevel at strandrettens innhold i hovedsak knytter seg til virksomhet fra eiendommen på land, og slik sett er et supplement til den landbaserte utnyttelse av eiendommen.
Da fiskeoppdrett ikke er knyttet til eiendom på noen måte taler dette for at strandretten ikke var krenket. I samme retning trakk det faktum at fiskeoppdrett er en ny næring med stor økonomisk betydning, mens strandretten etter sin art gjennomgående har et relativt beskjedent verdiomfang. En eventuell enerett for grunneiere til fiskeoppdrett i strandsonen ble dermed ansett for å ligge utenfor strandrettens rammer.
Til sakens andre problemstilling uttalte Høyesterett at fiskeoppdrett etter omstendighetene kan medføre ulemper i den grad at det må stoppes i kraft av strandretten. Også der utnyttelsen setter en stopper for klare planer om å utnytte område kan dette krenke strandretten. I gjeldende sak ble likevel ikke aktuelle ulemper eller påregnelig utnyttelses påvist.
Rt. 1984 s. 629 (Djupål)
Nøkkelord:
- Mellomgrensen i vassdrag
- Tolkningstvil
- Fiskerett
Sammendrag:
Tvist om eiendomsgrensen mellom eierne på vest-og østsiden av et sund. De siste 100 årene hadde det vært lite nevneverdig fiske før laksefiske tok seg opp på 1970-tallet og eierne på vestsiden begynte å selge fiskekort. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Uttalt et krav om «klare holdepunkter» for å fravike hovedregelen om eiendomsgrensen i vassdrag jf. vassdragsl. §2 (s. 634). Det samme gjelder dersom fiskeretten skal være en eksklusiv rettighet forbeholdt grunneieren på den ene siden av vassdraget.
Hvordan er dommen relevant: Dommen er relevant for vurdering av eiendomsgrensen (mellomgrensen) i vassdrag dersom hjemmelsdokumentene (f.eks. matrikkel/skylddelingsforretning/avtale) byr på tolkningstvil. Det skal derfor mye til for å begrense grunneierens eiendomsrett. Dommen er prinsipiell da det tidligere var lite rettspraksis på området.
Rt. 1982 s. 1541 (Svartishei)
Nøkkelord:
- Mellomgrenser på land
- Statlig vs. privat grunn
- Tolkningsmomenter
Sammendrag;
Saken gjaldt tvist om eiendomsgrensen mellom statens eiendom og privat eiendom i et område på 4-5 km2. Staten solgte «Svartishei» til fjellgård i 1901. Høyesterett la særlig vekt på de utgangspunkter som følger av Rt-1967-313. I vurderingen ble det lagt rimelig vekt på gårdens behov da «i et område som fra naturens side er slik at utnyttelse av utmarksområdene utvilsomt har vært en viktig forutsetning for å bo der» (s. 1547). Staten fikk ikke medhold i at eiendomsgrensen skulle trekkes utelukkende ift. området fjellgården hadde utøvd eksklusiv eierrådighet.
Hvordan er dommen relevant: Høyesterett oppstiller en rekke relevante vurderingsmomenter ved fastleggingen av eiendomsgrenser. Det kan f.eks. ses til omfanget og behovet for beiterett (her: fast beiteområde for sau og melkekyr); hvorvidt området fremstår som en naturlig utstrekning av eiendommen; omfanget av jakt og fiske; hvorvidt jakt- og fiskeretten fremstår som beskyttet rett for utenforstående eller hvorvidt høstingsrettigheter anses som en festet rettsoppfatning i området.
Rt. 1980 s. 1325 (Furuto)
Nøkkelord:
- Mellomgrense på land
- Tolkningstvil
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om eieren av en utparsellert fritidseiendom «Furuto» i Bamle hadde eiendomsrett til to små skjær som lå 7,5 m fra land. Lagmannsretten og Høyesterett tolket skylddelingsdokumentet fra 1969 slik at den alminnelige eiendomsgrensen gikk utover mot sjøen. Eieren av hovedbruket hadde hverken uttrykkelig eller ved manifestert rådighetsutøvelse forbeholdt seg noen rett til skjærene (s. 1329).
Hvordan er dommen relevant:
Dersom grunneieren har ment at en utparsellert eiendom sin rett skal begrenses må dette fremgå klart av hjemmelsdokumentene. Dokumentene må forstås i samsvar med hva som naturlig følger med eiendommen. Høyesterett viser her til at hjemmelsdokumentenes ordlyd er det klare utgangspunkt ved tvist om eiendomsgrenser.
Rt. 1972 s. 77 (Sperillen)
Nøkkelord: - Mellomgrenser i innsjø - Fritt midtstykke - Fiskerett (alders tids bruk)
Sammendrag: Saken omhandlet fastleggingen av eiendomsgrenser i innsjø. Fastleggingen av eiendomsgrensene var sentralt for vurderingen av om de tilknyttede grunneierne til Sperillen (innsjøen) kunne antas å ha eneberettiget fiskerett i vannet. Ved rettsforlik i 1958 ble det anerkjent at grunneierne skulle ha fiskeretten i vannet, men det ble ikke tatt stilling til om hvorvidt Sperillen måtte antas å ha et såkalt “fritt midtstykke” - hvor fisket derfor i utgangspunktet var fritt for allmennheten. Denne tvil ledet til søksmål som endte hos Høyesterett inntatt i Rt-1972-77. Høyesterett konkluderte uansett med at grunneierne tilknyttet Sperillen hadde ervervet enerett på fiske i hele innsjøen (ink. det frie midtstykke) gjennom alders tids bruk. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant: Hvorvidt det må legges til grunn et “fritt midtstykke” (ikke privat eiendom) beror på en konkret vurdering av forholdene i den aktuelle innsjøen. Det uttales at vurderingen må se hen til “de dimensjonelle forhold, og vurdere hvor langt det overhode er rimelig etter sjøens dybde, bunnens karakter og avstanden fra land” om hvor langt eiendomsretten fra strandlinjen strekker seg utover i innsjøen hvor det er et fritt midtparti. Høyesterett uttaler videre at, selv om det i den aktuelle innsjøen antas å være et fritt midtparti, utelukker ikke dette i seg selv en enerådende fiskerett for private parter. En slik rett kan anerkjennes gjennom rettsgrunnlaget alders tids bruk. Grunneierne hadde ervervet fiskeretten gjennom langvarig fiske fra gammel tid, uavhengig av de konkrete eiendomsgrensene - derfor var det for Høyesterett ikke nødvendig å trekke de konkrete eiendomsgrensene i Sperillen.
Mindretallet (2 dommere) anførte at grunneierne ikke hadde ervervet eneberettiget fiskerett over det frie midtparti gjennom alders tids bruk (eller noe annet rettsgrunnlag for øvrig). De mente fiskeretten var begrenset til “så langt [grunneier] grunns går”, altså eiendomsgrensen utover i innsjø jf. på den tid gjeldende lov om laksefisket og innlandsfiske av 1964 § 76. Sperillen er en stor innsjø, dissensen gjaldt kun en del av innsjøen.
Rt. 1968 s. 1209 (Steingjerde)
Nøkkelord
- Mellomgrense på land
- Tolkning av utskiftningsforretning
- Passivitet
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om hvor grensen mellom to eiendommer gikk – om den gikk slik den var blitt fastsatt ved en utskiftningsforretning som ble avsluttet i 1917, eller slik den var før denne forretning fant sted. Utskiftningsforretningen gjorde at to utmarksteiger skiftet eier (A til bnr. 3 og B til bnr. 4). Gjerdet mellom bnr. 3 og 4 ble imidlertid aldri flyttet til den nye grenselinje. Det var enighet mellom partene om at når det gamle gjerdet ikke var flyttet, skyldtes det en avtale mellom eierne fra 1917, men det var uenighet om avtalens nærmere innhold. Kommunen (eier av bnr. 4) mente at avtalen gjaldt eiendomsretten, mens grunneieren av bnr. 3 mente den bare gikk på bruken og på gjerdeflyttingen. Høyesteretts flertall kom til at teig A tilhørte bnr. 4. Flertallet antok at avtalen som ble inngått like etter utskiftningsforretningen gikk ut på å omgjøre utskiftningen, og at det var rettslig adgang til det. Videre la flertallet vekt på at partene hadde vært passive overfor hverandre med hensyn til grensespørsmålet. Én dommer som kom til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse, tok ikke standpunkt til hva avtalen gikk ut på. Han mente at eierne ved senere bruk av teigene og ved gjensidig passivitet hadde godtatt at den gamle grensen skulle bestå. En annen dommer dissenterte og fant det ikke godtgjort at utskiftningen skulle omgjøres. (Dissens 4-1)
Hvordan er dommen relevant:
(1) Fra dommen kan det utledes at partene fritt kan avtale med bindende virkning hvor eiendomsgrensen skal gå. Høyesteretts flertall uttaler at det ikke er «tvilsomt at de hadde slik avtalefrihet i et tilfelle som vårt», jf. s. 1216. Det er uten betydning at andre grenser er fastsatt ved utskiftningsforretning.
(2) Det kan videre utledes at ved tvist om hvor eiendomsgrensene går skal det legges vekt på partenes adferd. I dette tilfelle ble det lagt vekt på at partene hadde vært passive overfor hverandre med hensyn til grensespørsmålet.
Rt. 1959 s. 1198 (Askøy)
Nøkkelord: - Mellomgrenser i undergrunnen - Eiendomsrettens yttergrense nedover i undergrunnen - Rimelig eierinteresse
Sammendrag:
Saken gjaldt eiendomsrett til en tunnel anlagt av de tyske myndighetene under andre verdenskrig. Tunnelen gikk nordvest inn i berggrunnen under tomt B fra tomt A. Den vesentlige delen av tunnelen lå under tomt B, og eieren av tomt B mente derfor at tunnelen skulle deles loddrett etter mellomgrensene på jordoverflaten. Det fremgår av avgjørelsen at avstanden mellom jordoverflaten på tomt B og tunneltaket varierte fra 7 til 14 meter. Eieren av tomt A hevdet at eieren av tomt B ikke kunne anses å ha noen reell interesse av tunnelen, og at en tilknytning til tunnelen ville medføre uforholdsmessig store utgifter for part B. Konklusjonen i saken var at part B ble tilkjent eiendomsrett for den del av tunnelen under hans eiendom. Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett uttaler at eierinteressen til part B beror på en objektiv vurdering av om tunnelen vil tilføre ham en viss verdi uten urimelig store utgifter - de subjektive forhold er ikke like viktige. Spørsmålet er “hvilke muligheter en eier av overflateeiendommen generelt sett har” for bruken av den omtvistede undergrunnen. For dette spørsmål kan det også legges til grunn et fremtidsskuende perspektiv - altså hvilke utnyttelsesmuligheter som trolig vil kunne realisere seg i rimelig fremtid.
Yttergrensene i undergrunnen kan avgjøres ut ifra en “bestemt avstand nedover” (x-antall meter), eller hvor dypt grunneier har “interesse eller nytte av å gjøre eiendomsretten gjeldende”. Høyesterett kommer til at B uansett har eiendomsrett uavhengig av hvilken av disse to rettsoppfatninger som ville vært lagt til grunn - det uttales med andre ord ikke hvilken rettsoppfatning som var avgjørende i den konkrete sak, men at yttergrensen hvert fall er minst 14 meter dyp.
Fra dommen kan det utledes at det må ses hen til avstanden nedover i grunnen (uten at Høyesterett fastslår noen konkret yttergrense i saken) og hvilke utnyttelsesmuligheter [objektivt sett] de ulike grunneierne har, ved fastsettelsen av eiendomsgrensene.
Rt. 1951 s. 417 (Vang)
Nøkkelord
- Mellomgrenser i vassdrag
- Fritt midtstykke i innsjø
- Statsallmenning
Sammendrag: Dommen omhandler om et fjell og to innsjøer er underlagt privat eiendomsrett eller om de helt eller delvis utgjør en statsallmenning. Saken reiser to hovedproblemstillinger: 1) Hvem som har eiendomsrett til fjellet nord for Bygdin og Tyin, og 2) Om det i Bygdin og/eller Tyin finnes et midtparti som ikke er underlagt privat eiendomsrett. Høyesterett konkluderte med at fjellet nord for Bygdin og Tyin var under privat eiendomsrett, og ikke en statsallmenning. Det ble lagt vekt på at det var en gammel festnet oppfatning hos hele bygdefolket i Vang og hos statens egne myndigheter at fjellet var underlagt privat eiendomsrett, og at det kontinuerlig har vært utøvet med tamrein som næring i området. Høyesterett kom videre til at det i Bygdin var et midtparti som var statsallmenning, mens Tyin i sin helhet var underlagt privat eiendomsrett. Det som var avgjørende for Tyin, var at strandeierne hadde fisket overalt i vannet over lang tid, og at en konstatering av et fritt midtstykke ville utgjøre et stort inngrep for disse fiskerne. Det kunne ikke legges avgjørende vekt på at vannets størrelse talte imot en slik konklusjon. For Bygdin ble det lagt vekt på at fisket var lokalisert til relativt få steder, at innsjøen var mindre egnet for fiske og at ingen hadde utnyttet vannet som om de skulle ha vært eiere.
Hvordan er dommen relevant:
(1) Det kan fra dommen utledes flere relevante momenter i vurderingen av om et område er underlagt privat eiendomsrett eller om det utgjør en statsallmenning. Sentrale momenter i vurderingen er (1) om det har vært allment kjent at området er en statsallmenning, (2) om det eksisterer en allmenn festnet rettsoppfatning om spørsmålet i vedkommende område og hos staten selv, og (3) hvordan de private – som hevder området er underlagt privat eiendomsrett – har opptrådt og handlet i eldre og nyere tider.
(2) Det kan videre utledes at ved vurderingen av hvorvidt det foreligger et fritt midtstykke i en innsjø, må legges vekt på hvilken historisk bruk som er utøvd, innsjøens beliggenhet og tilgjengelighet, og at «vannets størrelse bare er ett av de momenter som har betydning for avgjørelsen», jf. s. 426. Innsjøene her var i fysisk utstrekning forholdsvis like, Bygdin var ca. 40 km2 og Tyin ca. 30 km². Høyesterett kom imidlertid til at Bygdin hadde et fritt midtstykke, mens Tyin i sin helhet var underlagt privat eiendomsrett. Høyesterett la avgjørende vekt på bruken og innsjøenes beliggenhet.
(3) Dommen gir uttrykk for hvor langt ut i innsjøen eiendomsretten skal gå før man er over på det frie midtstykket. Høyesterett uttaler at «Grensen for statsallmenningen i Bygdin skal gå 100 meter fra land og til 20 meters dyp der dette faller utenfor 100 metersgrensen, regnet etter vannets naturlige nivå ved alminnelig sommervannstand», jf. s. 427.
(4) Dommen legger også til grunn at det er staten som er eier av det frie midtstykket i en innsjø. Det uttales ikke direkte at staten er eier, men forutsetningsvis sies det at dersom hele sjøen ikke er underlagt privat eiendomsrett, så må det gjenværende parti (midtstykket) i så fall tilhøre staten, jf. s. 425.
Test deg selv i Fast eiendoms grenser
Kapittel 2. Naborett
Rt. 2006 s. 486 (Oslo Lufthavn)
Nøkkelord:
- Flyplasstøy
- Erstatning etter gl. § 9
- «Venteleg» etter gl. § 2 (3)
Sammendrag:
Saken gjaldt ulike eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn Gardermoen, som ble tilkjent erstatning for verdiforringelse, spesielt på grunnlag av støy, jf. gl. § 9, jf. § 2. Flyplassen var opprinnelig en militærflyplass, og det pågikk samtidig en økning i den sivile flytrafikken som ble dominerende. Eierne bosatte seg i området når flyplassen var anlagt, men før Gardermoen ble vedtatt som hovedflyplass. Vedtaket medførte en fem til seksdobling av flytrafikken, i tillegg til at flyplassen ble utvidet og det ble anlagt en ny rullebane. Høyesterett viste til at selv om virksomhetens art var den samme, og man det var ventelig med økning i flytrafikken generelt, på flyplasser, måtte virksomheten på Gardermoen nærmest anses som en ny virksomhet, og at det var snakk om en ny ulempe. Høyesterett kom derfor frem til at støyplagene som følge av at Gardermoen ble hovedflyplass ikke var «venteleg» før vedtaket i 1992, og at eiendommene var påført en «urimelig» ulempe, jf. gl. § 2 (3)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir uttrykk for at det oppstilles en høy terskel for å anse en ulempe som «urimelig», dersom man kommer frem til at ulempen er «venteleg», jf. gl. § 2 (3). Høyesterett uttalte at dersom ulempen er «ventelig, må man over en svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig», jf. avsnitt 95.
Dommen er sentral for ventelighetsvilkåret etter gl. § 2 (3). Om vilkåret viste Høyesterett til følgende:
Om ordlyden i «venteleg» etter gl. § 2 (3): Høyesterett viste til forarbeidene hvor det heter at «påregnelig» knytter seg til hva som «kan tenkjast å koma til å skje» mens formuleringen «venteleg» er knyttet til det som «trules, eller etter måten sannsynleg, vil koma til å skje», jf. avsnitt 62. Dommen gir følgelig uttrykk ventelighetskriteriet er strengere enn det som anses påregnelig.
Rettspraksis viser at det oppstilles høy terskel for at utvikling hos etablerte virksomheter anses som «urimelig» etter gl. § 2 (3), jf. bl.a. Bodø-dommen. Dette er fordi samfunnsutviklingen normalt tillegges stor vekt ved ventelighetsvurderingen. Dommen er imidlertid illustrerende for at det går en nedre grense for hvor mye samfunnsutviklingen kan tillegges vekt. Høyesterett viste her til at det ved ventelighetsvurderingen må ses hen til om forverringen ulempene er såpass vesentlige, at det er naturlig å sammenligne med en helt ny form for virksomhet og en helt ny form for ulempe, jf. avsnitt 56 flg. I den foreliggende saken var utviklingen av en slik art at den nærmest måtte karakteriseres som en ny form for virksomhet og ulempe. Ulempene ble ansett som nye fordi de hovedsakelig var knyttet til et politisk vedtak om å anlegge Gardermoen som hovedflyplass, og ble dermed ikke ansett som et resultat av den alminnelige samfunnsutviklingen. Dette talte for at ulempen ikke var «venteleg» etter gl. § 2 (3).
Dommen gir uttrykk for hovedregelen om at det ventelighetsvurderingen må ta utgangspunkt i det tidspunktet eierne etablerte seg i området [etableringstidspunktet]. I den foreliggende saken uttalte Høyesterett imidlertid at det «ikke kunne tillegges avgjørende betydning at naboen etablerte seg etter at den opprinnelige flyplassen var kommet», jf. avsnitt 58. Begrunnelsen for dette var at Gardermoens nye funksjon som hovedflyplass, tilsa at flyplassen «nærmest kunne karakteriseres som en ny form for virksomhet», jf. avsnitt 58. Dommen gir følgelig uttrykk for at etableringstidspunktet ikke alltid vil være avgjørende for ventelighetsvurderingen.
Dommen oppsummerer relevant rettspraksis knyttet til tålegrensevurderingen etter gl. § 2, deriblant Rt-1977-1155 (Flesland), Rt-1974-524 (Fornebu), Rt-1973-1193 (Bodø), Rt-1972-142 (Jernverket), Rt-1971-378 (Grisehus), og Rt-1964-609 (Hunton Bruk).
Rt. 1994 s. 681 (Søppelfylling i Fana)
Nøkkelord:
- Rettsvirkninger ved brudd på gl. § 2
- Årsakssammenheng mellom psykisk skade og tålegrense
Sammendrag:
Naboen til en søppelplass ble sterk generert av lukt o.l. fra søppelplassen, og eieren hevdet at søppelplassen hadde gitt ham psykiske skader og handlingslammelse over en lengre periode. Dette kom frem etter kommunen hadde kjøpt eiendommen til en takst som så bort fra ulempene om at naboeiendommen var en søppelfylling. I tillegg til denne taksten krevde eieren erstatning for de psykiske skadene, dels som følge av ulempene ved eiendommen og dels pga. kommunens saksbehandling av saken. Naboen fikk ikke medhold i kravet sitt da det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulempene og de psykiske skadene.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen illustrerer at gl. § 9, jf. § 2 i utgangspunktet omfatter direkte personskader også. Høyesterett kom imidlertid frem til at det i foreliggende sak at det ikke var naturlig å løse spørsmålet om psykisk skade ut fra spørsmålet om tålegrense, men at det heller måtte løses ut fra alminnelige erstatningsregler herunder adekvansreglene.
Dommen har generelle uttalelser om årsakssammenheng mellom direkte personskade og ulemper etter gl. § 2. Høyesterett slår fast at det i utgangspunktet i saker som denne skal søkes erstatning etter alminnelige erstatningsregler, ikke en tilleggserstatning for eiendommen grunnet brudd på gl. § 2.
Rt. 1989 s. 902 (Nordstrand)
Nøkkelord:
- Tålegrense
- Bruksrettigheter
Sammendrag:
Saken gjaldt tvist mellom rettighetshavere til brygge-, sjøbu- og båtplasser ved Nordstranda, og mellom dem og den bakenforliggende grunneier, om omfanget av deres rettigheter og om retten til å utnytte det utenforliggende areal i sjøen til båthavn. I slutten av 1970-årene lot (A) bygge en 124 meter lang brygge, eller pir, ut fra den av hans bryggeplasser som ligger nærmest (B) sin bryggeplass. Bryggens østre kant går i forlengelse av vestgrensen for B sin bryggeplass ut i sjøen, og bryggen inngikk som del av en småbåthavn som A allerede hadde etablert i tilknytning til sin eiendom. (C) har akseptert byggingen av bryggen. Den utløste imidlertid protester fra en av rettighetshaverne til (D) sin bryggeplass, som mente at adkomsten til og utnyttelsen av den ble hindret ved at (A) leide ut båtplasser på østsiden av den nye bryggen. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant:
Som nevnt står man i Nordstranda overfor et sammenhengende bryggeplassområde med en rekke rettighetshavere, langt flere enn de som er parter i ankesakene. Høyesterett uttaler at «rettighetene innebærer rett til å ha båtplass, brygge og sjøbu innenfor de innbyrdes grenser i området. Realiteten er at hele den tradisjonelle, praktiske utnyttelse av strandlinjen og strandområdet er beslaglagt av bryggerettshaverne, og av dem alene», jf. s. 908. De har således, i den tid man har kjennskap til, ansett seg berettiget til å utnytte det utenforliggende sjøareal ved bygging og utvidelse av sine brygger, som strandområdet bakover ved oppførelse av sjøbuer.
Høyesterett fremhever bruksrettighetene i denne avgjørelsen. Det uttales at: «man her har å gjøre med bruksrettigheter av en slik karakter at rettighetshaverne i det vesentlige må ha de samme beføyelser som om de skulle vært eiere i strandområdet, så langt det dreier seg om former for utnyttelse som har en naturlig og rimelig sammenheng med det formål rettighetene har skullet tjene», s. 908. Dette innebærer at den strandrett som ellers tilligger en grunneier mot sjøen, så langt må tilligge de bruksberettigede, hver for seg og samlet.
Rt. 1980 s. 309 (Nyttebro)
Nøkkelord:
- Ikke-økonomiske forhold
- Naborett
- Erstatning for støyulemper i forbindelse med ekspropriasjon
Sammendrag:
Saken gjaldt utmåling av erstatning ved overskridelse av tålegrensen etter gl. § 2. Sakens parter var enige om at den naborettslige tålegrense var overskredet på grunn av høyt trafikknivå og støy, men det var hevdet å være feil at det ble gitt full ulempeerstatning. Utmålingen baserte seg på at ekspropriatene kunne foreta bygningsmessige tiltak som kunne dempe støyforstyrrelsene. Høyesterett presiserer imidlertid at dette er uriktig lovanvendelse. Eieren var ikke påført et økonomisk tap ved ulempene, og at han som utgangspunkt ikke kunne komme i noen annen stilling selv om han hadde mulighet for gjennom påkostninger å avverge ulemper som ikke direkte medførte økonomisk tap. Det kunne heller ikke utledes krav på erstatning for tap av ikke-økonomisk art etter ekspropriasjonserstatningsloven § 7 eller gjenopprettingsprinsippet i ekspropriasjonserstatningsloven § 10.
Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett uttaler at dersom «støyulemper ikke medfører reduksjon verken i eiendommens omsetningsverdi eller i mulighetene for økonomisk utnyttelse av den, er eieren ikke påført noe økonomisk tap direkte ved ulempene», jf. s. 315. I den konkrete vurderingen la Høyesterett vesentlig vekt på at naboer i praksis «bare har fått erstatning for det økonomiske tap som støyulemper har påført dem». Retten kunne heller ikke se at «grannelovens bestemmelser gir grunnlag for erstatning av utgifter for å avverge slike ulemper av ikke-økonomisk art som den foreliggende sak gjelder», jf. s. 318. Det kunne imidlertid utvilsomt anføres rimelighetshensyn for en utvidet anvendelse av gjenopprettingsprinsippet i ekspropriasjonserstatningsloven § 10. Utfallet ble likevel at det ikke forelå tilstrekkelig grunn til å bygge på en slik utvidet anvendelse.
Rt. 1973 s. 1193 (Bodø)
Nøkkelord:
- Flyplasstøy
- «Venteleg» etter gl. § 2 (3)
- Erstatning etter gl. § 9
Sammendrag:
Saken gjaldt en rekke huseier i nærheten av Bodø flyplass som hadde etablert seg etter at flyplassen ble et faktum i 1950. Høyesterett kom frem til at huseierne ikke hadde krav på erstatning etter gl. § 9, idet utviklingen av flyplassen og støyulempene måtte anses som «venteleg» etter gl. § 2 (3) ikke var oppfylt.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er illustrerende for at ventelighetsvurderingen i utgangspunktet er objektiv, og at det er etableringstidspunktet som er avgjørende. Her viste Høyesterett til at «[v]urderingen av ventelighets-kriteriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området. Det er ikke huseierens subjektive forestillinger om hvorledes utviklingen ville bli som skal legges til grunn.», jf. s. 1201.
Dommen gir uttrykk for at den alminnelige samfunnsutviklingen må tillegges stor vekt ved ventelighetsvurderingen. Høyesterett uttalte at flyfrekvensen og støyen fra jetflyene steg jevnt og sikkert, men dette måtte anses som ventelig ettersom det det var «en følge av den alminnelige utviklingen» og at selv en rask utvikling, ikke kunne endre vurderingen, jf. s. 1. Videre uttalte Høyesterett på samme side at «den som med åpne øyne har bygd sin bolig i nærheten av en viktig flyplass, er selv den nærmeste til å bære risikoen for de følger naboskapet kommer til å medføre».
NB! Se Rt-2006-486 (Oslo Lufthavn) som er illustrerende for at den alminnelige samfunnsutviklingen ikke alltid vil tillegges betydelig vekt i ventelighetsvurderingen.
Rt. 1972 s. 142 (Jernverket)
Nøkkelord:
- Røykutslipp
- «Uturvande» etter gl. § 2 (2)
- Erstatning etter gl. § 9 jf. § 2
Sammendrag:
Saken gjaldt røykutslipp fra Jernverket i Mo i Rana, hvor Jernverket ble frifunnet. Saksøkerne krevde erstatning for skade og ulempe ved nedfall av rød røyk fra henholdsvis LD-anlegget og elektrostålovnene. De godtok at virksomheten frem til 1961/62 ikke var urimelig til ulempe for naboene, men etter dette tidspunktet ble LD-metoden som forverret røykplagen benyttet, og elektrostålovnen utvidet. Høyesterett kom frem til at saksøkerne ved å bygge eiendommer i nærheten av Jernverket etter at Jernverket var besluttet anlagt i 1946, hadde tatt en risiko for røykplager. Høyesterett kom frem til at endringene i 1962 ikke overskred det som ble ansett som ventelig, ettersom økningen av ulempene skyldtes en endret driftsmåte og gradvis ekspansjon, og ikke en radikal omlegging av virksomheten. Videre kom Høyesterett frem til at ulempene med tiltaket ikke kunne anses «uturvande» etter gl. § 2, selv om renseanlegget ikke var installert i tide. (Dissens 4-1)
Hvordan er dommen relevant:
Et moment i «uturvande»-vurderingen er hvor sikkert det er at det eventuelle ulempereduserende tiltaket vil ha en praktisk effekt. Høyesterett la betydelig vekt på at det var «begrensede muligheter for å forutse rensesystemets praktiske effekt i det konkrete tilfellet», jf. s. 146
Varigheten av ulempen eller skaden kan være et moment av betydning i urimelighetsvurderingen. I den foreliggende sak la Høyesterett vesentlig vekt på at ulempene var av «forbigående og forholdsvis kortvarig art», jf. s. 146
Om vurderingen av hva som pleier å følge av «vanlege bruks- eller driftsmåtar»: Høyesterett viste til at endringen av driftsmåten og økningen av røykulempen hadde sammenheng med «en endret driftsmetode og en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet», jf. s. 145. Dette talte for at endringen ikke var urimelig.
Rt. 1971 s. 378 (Søndre Fjeldstad)
Nøkkelord:
- Luktplager ved nyoppført grisehus
- «Uturvande» etter gl. § 2 (2)
Sammendrag:
Saken gjaldt nabomessige luktplager [ulemper] fra gjødselhåndteringen og ventilasjonsluften knyttet til drift av et større grisehus hvor gårdbrukerne oppforet rundt 500 griser. Ved vurderingen av luktplagene [ulempene] knyttet til gjødselbehandling, kom Høyesterett frem til disse var av en slik karakter som man i jordbruksområder måtte være forberedt på. Det sentrale spørsmålet i saken var imidlertid knyttet til lukten i den kontinuerlige ventilasjonslukten. Etter en konkret helhetsvurdering, kom Høyesterett frem til at lukten fra ventilasjonspipen ikke overskred ble ansett som «uturvande» etter gl. § 2.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir uttrykk for samtlige vurderingsmomenter ved vurderingen av om tiltaket er «uturvande», jf. gl. § 2. Høyesterett uttalte et moment i vurderingen er «hvor meget som må til for å fjerne eller redusere […] ulempene.» Dette kan omformuleres som et spørsmål om hvilke tiltak som med rimelighet kan kreves av tiltakshaver. I den foreliggende saken var vilkåret særlig knyttet til spørsmålet om ulempene ville vært fjernet eller redusert dersom grisehuset ble bygget i større avstand fra naboeiendommene. I den konkrete helhetsvurderingen viste Høyesterett til følgende:
(1) Den konkrete plasseringen av grisehuset innebar en arbeidsbesparelse for gårdseieren. Videre ville en eventuell omplassering av grisehuset, innebære en «viss økonomisk belastning» for gårdseieren, jf. s. 383. Dommen gir følgelig uttrykk for at tiltakets betydning for tiltakshaver kan være et relevant moment i vurderingen.
(2) Det ble ansett som ønskelig å plassere et grisehus av en slik art på eiendommens høyeste punkt, hvor fortynningen av ventilasjonsluften er best. Det var uklart om hvorvidt det var en fordel å plassere grisehuset på et lavere sted hvor terrenget trolig ville medføre et ugunstig fortynningsløp, jf. 384. Dommen gir følgelig uttrykk for at et relevant moment kan være om eventuelle ulempereduserende tiltak vil ha praktisk effekt.
Rt. 1969 s. 757 (Sandvika Gjestgiveri)
Nøkkelord:
- «Uturvande» støy
- Tålegrense
Sammendrag:
Utbygging av et veianlegg førte til store mengder støy for et gjestgiveri i nærheten, som førte til at gjestgiveriet gikk med store tap grunnet nedsatt gjestebesøk. Eieren av gjestgiveriet krevet erstatning fra staten for den tapte inntekten, og vant gjennom. Høyesterett kom til at vegvesenet ikke hadde tatt noen forholdsregler for å minske støynivået fra utbyggingen, og at den derfor måtte anses som «uturvande» etter gl. § 2.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen illustrerer naboers krav til å undersøke om arbeid som skal gjøres er sjenerende for naboeiendommer, og om skadene eller ulempene arbeidet medfører kan tas hensyn til.
Førstvoterende uttaler på slutten av s. 760 og starten av s. 761 at «[d]et som for meg er avgjørende er nemlig at det for Høyesterett er klarlagt at man hverken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet tok hensyn til det støy dette ville volde naboene». Videre uttales det at det på grunnlag av dette, må antas at dersom «man hadde lagt vekt på støyproblemet, kunne man oppnådd en betydelig forbedring uten uforholdsmessige omkostninger».
Uttalelsene gir uttrykk for at det i lignende saker vil tilkjennes erstatning dersom det foreligger gode muligheter for å redusere skader eller ulemper for naboeiendommen, men dette er ikke vurdert før oppstart av arbeidet.
Test deg selv i Naborett
Kapittel 3. Servitutter
HR-2020-2186-A (Stryken Gård)
Nøkkelord:
- Tålegrense
- Tida og tilhøva (samfunnsendringer)
Sammendrag:
En større skogeier hadde ved hevd ervervet rett til å kjøre tømmerbiler og andre kjøretøy over et gårdstun. Saken gjadt spørsmålet om omfattende tømmertransport og annen kjøring i forbindelse med skogsdrift gjennom tunet på et gårdsbruk overskrider tålegrensen i servl. § 2. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at mye talte for at tålegrensen var overskredet. Konsekvensene av å bli vekket om natten på grunn av støy og lys fra bilene samt å bli vesentlig forstyrret i helgene, taler for at belastningene for Stryken gård ved kjøring om natten og i hvert fall noen tidsperioder i løpet av helgene overskrider tålegrensen. Da Høyesterett ikke hadde tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til tålegrensen i lys av en interesseavveining mellom partene, ble lagmannsretten dom opphevet for så vidt angikk de fastsatte begrensninger i bruken.
Hvordan er dommen relevant:
Saken reiser to hovedspørsmål. For det første om Løvenskiolds utøvelse av veiretten gjennom tunet på Stryken gård overskrider tålegrensen etter servl. § 2. For det andre – og under forutsetning av at bruken går ut over tålegrensen – er det spørsmål om det med hjemmel i § 2 eller ulovfestet rett kan treffes nærmere bestemmelser om utøvelsen av servitutten, slik lagmannsretten har gjort i domsslutningen punkt 2 og 3, jf. avsnitt 34. Høyesterett trekker ut sentrale momenter for å besvare begge.
Høyesterett legger til grunn at servituttens innhold fastlegges i utgangspunktet på grunnlag av en «tolkning av stiftelsesgrunnlaget, hva enten dette er avtale, ekspropriasjon eller hevd», jf. avsnitt 37. Her vises det til forarbeidene at servl. § 2 er en tolkningsregel som angir prinsippene for fastleggelsen av servituttens innhold og utøvelse der hvor dette ikke klart fremgår av stiftelsesgrunnlaget, jf. Ot.prp. nr. 8 (1967–1968) side 62. Basert på dette legger Høyesterett til grunn at Løvenskiold gjennom hevd og som følge av formålet med veiretten og «tida og tilhøva», jf. § 2 (2), i utgangspunktet har rett til å bruke veien i forbindelse med industrielt skogbruk slik det utøves i dag. Dette vil omfatte «kjøring med lastebil/tømmerbil, landbruksmaskiner og skogsmaskiner», men også «kjøretøy som brukes til vedlikehold av skogsbilveien nødvendigvis er omfattet av veiretten», jf. avsnitt 41. Høyesterett baserer denne drøftelsen med at grunnhensynet er «omsynet til best mogleg utnytting» som følger av forarbeidene, jf. avsnitt 43.
Viktige momenter man kan utlede fra dommen er hva som ligger i begrepet «tida og tilhøva». Høyesterett viser til at hensynet til at bruken kan tilpasses «tida og tilhøva», har imidlertid også en side til «andre samfunnsendringer enn tekniske fremskritt og nye bruksmåter». Man kan forstå det slikt at «også ny kunnskap, for eksempel om helse og miljø, og endringer i samfunnets prioriteringer i den forbindelse, kan ha betydning for tålegrensen», jf. avsnitt 45. Én side av dette er at eieren av den tjenende eiendom må tåle at servitutthaveren tar i bruk ny teknikk og utnytter retten i tråd med dagsaktuelle bruksmåter, men bare så langt dette ikke er urimelig for den tjenende eiendom, jf. avsnitt 46. Når ulempene ved kjøringen skal vurderes, må det foretas en totalvurdering. Støy fra bilene er neppe i seg selv utslagsgivende, og heller ikke støvproblemet. Høyesterett påpeker at konsekvensene av å bli «vekket om natten på grunn av støy og lys fra bilene samt å bli vesentlig forstyrret i helgene, taler for at belastningene for Stryken gård ved kjøring om natten og i hvert fall noen tidsperioder i løpet av helgene overskrider tålegrensen i servl. § 2», jf. avsnitt 54.
En annen ting man kan utlede fra avgjørelsen er adgang til med hjemmel i servl. § 2 å treffe nærmere bestemmelse om utøvelsen av servitutten. I denne sak er situasjonen imidlertid – som Høyesterett har vært inne på – at «Løvenskiolds veirett ikke er klart og entydig bestemt gjennom hevdsbruken, og at veirettens innhold må fastlegges ved tolkning etter § 2», jf. avsnitt 71. Det er altså i denne sak ikke spørsmål om endring av servitutten, men om å avklare innenfor hvilke grenser den kan utøves. Høyesterett kommer dermed med et obiter dicta, da det «taler gode grunner for at det også for positive servitutter må være en viss adgang til å få dom for retting, i den forstand at utøvelsen av servitutten begrenses så langt det er nødvendig for at bruken ikke skal overskride tålegrensen», jf. avsnitt 71.
LB-2016-171471 (Televerket)
Nøkkelord:
- Servl. § 5
- Vilkåret “ingen avgjerende grunn i mot det”
Sammendrag:
Saken handlet om at Televerket hadde satt opp en mast for utstyr til kringkastning. Grunneieren hadde en ambisjon om å selge hyttetomter på den tjenende eiendommen og krevde flytting av masten etter servl. §5. Lagmannsretten konkluderte med at masten kunne bli omskippet ettersom en omplassering ikke resulterte i økte ulemper. Det alternative punktet hadde tilnærmet god beliggenhet til formålet. Grunneier betalte omkostningene for å få flyttet masten.
Hvordan er dommen relevant:
I dommen blir det gitt uttalelser om hvordan vilkåret “ingen avgjerende grunn i mot det” skal bli forstått. Det sentrale er forholdet til motparten i vurderingen av alternative plasseringer. Lagmannsretten uttaler at servituttlovens regler om omskipning ikke går så langt at man kan ta i betraktning motpartens bruksrett på tredjemanns grunn. Tilsvarende gjelder samtykke fra tredjemann om disponering av en gjenstand for alternativ plassering.
Rt. 2015 s. 120 (Aadnevik)
Nøkkelord
- Veirett
- Stiftelsesgrunnlaget
- Servl. § 2
Sammendrag:
Saken omhandlet omfanget av en veirett ervervet ved hevd. Spørsmålet var om en rettighetshaver kunne avgi veirett til tre parseller fradelt fra vedkommendes eiendom. Høyesterett svarte bekreftende, forutsatt at denne er innenfor tålegrensen etter servl. § 2. Det var ikke grunnlag for å begrense utøvelsen av hevdede bruksrettigheter.
Hvordan er dommen relevant:
Utgangspunktet for vurderingen av veirettens omfang er stiftelsesgrunnlaget. Dette kan utledes av Rt-1915-20 om avtalt veirett. Høyesterett bekrefter at «de samme prinsipper kommer til anvendelse». Det bemerkes at «bruksrettens innhold – uavhengig av stiftelsesgrunnlag – vil måtte fastlegges både på grunnlag av tidligere bruksutøvelse og på grunnlag av behovet for en tidsmessig tilpasning». (Min kursivering). Dommen inntatt i Rt-1937-355 er illustrerende for en slik dynamisk tilnærming for en veirett ervervet ved alders tids bruk. Bruken ble tillatt utvidet til kjøring med lastebil som nødvendig bierverv for å fylle «et reelt og påtrengende behov som må ansees hjemlet i utviklingens medfør». Regulerer ikke stiftelsesgrunnlaget avgivelse av veirett, beror spørsmålet på servl. § 2. Det avgjørende er om en avgivelse av veirett ved fradeling av parseller er «urimelig eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servl. § 2.
Rt. 2011 s. 228 (Naturbetong II)
Nøkkelord:
- Servitutt
- Erstatning
Sammendrag:
Spørsmålet var hvorvidt herskende eiendom kunne kreve erstatning etter servl. § 17, etter at tjenende eiendom hadde oppført leilighetskompleks i strid med en negativ servitutt om villamessig bebyggelse. I saken hadde tiltakshaveren fått byggetillatelse av kommunen. I Naturbetong I-saken kom lagmannsretten til at bygget ikke var i strid med servitutten. I Naturbetong II-saken ble det anført to ulike grunnlag for erstatning; Et vederlagskrav som bygget på en ulovfestet rett om berikelse og erstatning etter servl. § 17.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er sentral for særlig fire grunner. (i) Erstatning, jf. servl. § 17 (ii) erstatning etter servl. § 17 (2) ikke forutsetter at servitutten først er savskippet. (iii) Erstatning etter annet ledd forutsetter at servitutten «utelukkende har et ikke økonomisk formål, jf. avsnitt 53. (iv)
(i) Høyesterett uttaler at erstatning etter servl. § 17 (2) ikke er betinget av at det forelå et «grovt» misbrukt. (avsnitt 48)
(ii) For det andre avklarer Høyesterett at det ikke forutsettes at servitutten avskipes etter første ledd. Bestemmelsen må heller ses som et tillegg til de alminnelige ulovfestede erstatningsreglene og hjemler adgang til erstatning tross manglende økonomisk tap, jf. avsnitt 50 og 51.
(iii) For det tredje presiserer Høyesterett ikke forutsetter at servitutten «utelukkende har et ikke økonomisk formål», jf. avsnitt 53. Erstatningsplikt kan altså foreligge til tross for at det ikke foreligger noe økonomisk tap (avsnitt 53)
(iv) For det fjerde, etter å ha fastslått at erstatningsplikt forelå, kommer Høyesterett med uttalelser om hva som skal anses som «ei høveleg skadebot, jf. servl. § 17 (avsnitt 57. I denne forbindelse legger Høyesterett opp til en «skjønnsmessig helhetsvurdering» i lys av «reparasjonshensynet» og «prevensjonshensynet» (avsnitt 57). Erstatning bør «settes høyt nok til å motvirke» misbruk
Som konklusjon fikk den ankende parten ikke medhold i sitt prinsipale krav om erstatning etter den ulovfestede regelen om berikelse. Herunder, la Høyesterett til grunn at det likevel forelå et erstatningsgrunnlag etter servl. § 17 (2).
Rt. 2008 s. 362 (Naturbetong I)
Nøkkelord:
- Negativ servitutt
- Reguleringsplan
- Videreføring av Rt-2002-145 (Bortelid)
Sammendrag:
Rt.2008 s.362 gjaldt en utbygging i strid med en negativ servitutt. Den negative servitutten inneholdt et krav om villabebyggelse. Kommunen vedtok en reguleringsplan om bebyggelse av fire mindre boligblokker. Spørsmålet for Høyesterett var om strøkservitutten falt bort. Det forelå ikke direkte motstrid mellom formålene. Høyesterett konkluderte under dissens at servitutten ikke bortfalt. (Dissens 3-2)
NB! Dommen bør leses i sammenheng med Rt-1995-904 (Gjensidige) og Rt-2002-145 (Bortelid)
Hvordan er dommen relevant:
Forholdet mellom negative servitutter og reguleringsplaner blir presisert. Førstvoterende fastslår at rettstilstanden, hvor negative servitutter ubetinget faller bort i den grad de strider mot bestemmelser i reguleringsplaner, ikke kan opprettholdes. Det blir presisert at det kan tenkes tilfeller hvor negative servitutter vil bortfalle. Førstvoterende henviser til vurderingsmomentene om alder og klarhet i Bortelid-dommen og uttaler videre at tilfeller utenfor typetilfellene må bli avgjort av en konkret vurdering. (avsnitt 83)
I den konkrete vurderingen ble momentet med avgjørende vekt at det fortsatt var mulig å utføre reguleringsplanen uten å krenke den negative servitutten. Det ble anført at servitutter av reguleringsmessig karakter, ikke burde oppnå samme rettsvern som en individuell servitutt. Høyesterett avviste anførselen.
Rt. 2002 s. 145 (Bortelid)
- Negativ servitutt
- Reguleringsplan
- Uttalelsene i Gjensidige-dommen blir moderert
Sammendrag:
Saken gjaldt negative servitutter påheftet i et hytteområde som hindret ytterligere utbygging. Servituttene ble opprettet på 1970-tallet. Kommunen vedtok senere en reguleringsplan om fortetting.
Det forelå direkte motstrid mellom formålene. Spørsmålet for Høyesterett var hvorvidt reguleringsplanen førte til at servitutten opphørte. Høyesterett konkluderte med at servitutten ikke falt bort.
NB! Dommen bør leses i sammenheng med Rt-1995-904 (Gjensidige) og Rt-2008-362 (Naturbetong I).
Hvordan er dommen relevant:
I dommen blir prejudikatet fra Rt-1995-904 (Gjensidige), hvor det ble fastslått at en negativ servitutt vil falle bort ved motstrid ovenfor en reguleringsplan, vesentlig modernisert. Førstvoterende uttale at bemerkningene fra Gjensidge-dommen vil være mer treffende for eldre byggeservitutter.(s.150)
I Bortelid-dommen la Høyesterett avgjørende vekt på tre momenter. (1) Servitutten regulerte et bebygget hytteområde og at kommunen ikke hadde forandret syn på disponering av området.
(2) Opprettholdelse av servitutten innebærte ikke en irrelevant “ikke-bebyggelse” av området. (3) Reguleringsbestemmelsen og planprosessen viste at man hadde tatt sikte på å ta hensyn til de etablerte hytteeierne. (s. 150-151)
Tidspunktet for inngåelsen av servituttene fremkommer implisitt som et moment. I Rt.2002 s.145 (Bortelid) ble servituttene etablert i tidsperioden 1974-1982. Imidlertid ble servituttene i Rt.1995 s.904 (Gjensidige) inngått mellom 1890-1917. I Bortelid-dommen var vernet fra de negative servituttene fortsatt i samsvar med samfunnsutviklingen.
Rt. 1980 s. 1281
Nøkkelord:
- Ferdselsrettigheter
- Adgangen til veirett
- Vedlikehold
Sammendrag:
En gammel ferdselsvei gikk over tomten til grunneieren, da hytteeieren hadde fått tilkjent adkomst til hytten fra østsiden. I 1973 pløyet grunneieren opp ca. 100 meter av den gamle veien, og hytteeieren fikk derved sin adkomst østover avskåret. Den østligste del av den nye veien gikk parallelt med og ganske nær den gamle ferdselsvei, hvilket førte til at denne ble nedlagt og tatt i bruk som jordbruksland av de respektive. Hytteeieren ville ikke akseptere dette og reiste sak, men fikk ikke medhold. Høyesterett la vekt på at etter anlegg av en ny fylkesvei var det bare hytteeieren som hadde interesse av adkomst østover, mens adkomsten mot vest tidligere var den vanlige for hytten.
Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett har lagt vesentlig vekt på at etter at den nye fylkesveien kom, var det kun hytteeieren som hadde interesse for adkomsten østover. Grunneieren hadde i dette tilfellet «en saklig næringsmessig interesse i å dyrke opp den del av sin grunn som veien beslagla». Et interessant aspekt er at Høyesterett avskårer anførselen om personlig interesse i å bruke veien østover, da Høyesterett ikke kunne legge avgjørende vekt på hytteeierens skrøpeligheter. Det var her spørsmål om «rettsforholdet mellom eierne av to faste eiendommer, og den aktuelle eiers rent personlige forhold kan da ikke være utslagsgivende», jf. s. 1284.
Fra avgjørelsen kan en utlede flere vurderingsmomenter som ikke er uttømmende; (i) om grunneier har saklig næringsmessig interesse, (ii) mulighet til å kunne bruke bil over veien, (iii) faktiske forhold, og/eller (iv) vedlikehold. Høyesterett har i denne omgang lagt avgjørende vekt på disse momentene, hvor det uttales at: «adkomsten mot vest var etter hvert blitt dårlig, men den var imidlertid brukbar for bil, og det var således ikke den eneste adkomst som ble stengt», jf. s. 1284.
I den foreliggende sak er det kollisjon mellom et gårdsbruks interesse i å ta veigrunnen i bruk som dyrkingsjord og en hytteeiers interesse i å opprettholde en mest mulig hensiktsmessig veiforbindelse. Høyesterett kommer dermed med en kommentar om vedlikehold, da det uttales at: «det må antas at den som har basert sin atkomst til et hus eller en hytte på en alminnelig ferdselsrett, står svakere enn den hvis rettsforgjengere har nyttet ferdselsveien for næringsdrift ned gjennom tidene og har vært med på å opparbeide den som vei», jf. s. 1285. I denne saken var veien fra vestsiden mindre vedlikeholdt av hytteeieren, og fikk en betydning i saken. Det legges til grunn at avgjørelsen til Høyesterett har vært tvilsomt, hvor de faktiske forhold vil ha en avgjørende vekt.
Rt. 1971 s. 95 (Larvik Samvirkelag)
Nøkkelord:
- Servl. § 7
- Vilkåret “klårt er meir skade enn gagn”
- Interesseavveining
Sammendrag:
Saken gjaldt en negativ realservitutt som forhindret salg av enkelte produkter. Den tjenende eiendommen ble kjøpt av Larvik Samvirkelag. Samvirkelaget bygget et varehus hvor det ble avhendet produkter som var i strid med bruksbegrensningen. Samvirkelaget krevde at konkurranseklausulen skulle avvikles med hjemmel i servl. § 7.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er retningsgivende for interesseavveiningen til vilkåret “klårt er meir skade enn gang” for å få avskippet en servitutt etter servl. § 7. Førstvoterende tolket vilkåret ditchen at det må foreligge en overvekt av skade. I interesseavveiningen skal formålet til den etablerte servitutten veies opp mot de nye fremtredende interessene. Dommen gir uttrykk for at den etablerte rettstilstanden får et fortrinn i interesseavveiningen, jf. s. 98.
Prinsipielt uttalte førstvoterende at “samfunnsmessige hensyn” etter forholdene vil være relevante å vurdere i interesseavveiningen, jf. s. 98. I den konkrete vurderingen hadde samvirkelaget påtatt seg kostnader når dem handlet i strid med den negative servitutten. En slik form for selvtekt vil ikke ha vekt, jf. s. 100.
Videre ble det fastslått at det er kun i “særlige tilfeller” at domstolene ikke kan avgjøre at avviklingskravet ikke skal føre frem, jf. s. 100.
Rt. 1968 s. 695 (Deinboll)
Nøkkelord:
- Ferdselsrettigheter
- Adgangen til veirett
Sammendrag:
Eieren (A) av et gårdsbruk utparsellerte et tomtefelt med 36 feriehytter. A ga hytteeierne adgang til å kjøre med bil frem til feltet på vei som gikk over A´s og to naboers eiendommer og som var brukt av disse gårder i felleskap. Saken gjaldt spørsmålet om A sin adgang til å gi hytteeiere på parseller av partenes eiendom rett til å kjøre med bil på en vei som gikk over naboens eiendommer og som partene har brukt i felleskap. Høyesterett slo fast at omfanget av partenes veirettigheter måtte være bestemt av den bruk som var gjort av veien (jord- og skogbruksformål). Naboene fikk medhold i at A var uberettiget til å gi hytteeierne en slik veirett.
Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett slår fast at omfanget av de tre partenes innbyrdes rettigheter til veien må være bestemt av den bruk eierne av deres eiendommer har gjort av den gjennom tiden. Det vil si at «omfanget av rettighetene er bestemt av jord- skogbruksformål». Det slås videre fast at ved en veirett må det ikke trekkes snevre grenser, og for det første må det være klart at det må tas hensyn til den utvikling som har funnet sted med stadig økt bruk av maskiner i jord- og skogbruket. Det er klart at disse nye hytteeiere som er kommet i sine kontrakter har fått rett av grunneieren (A) til å kjøre på veien. Det er videre klart at det er deres eneste mulighet til å kjøre frem til sine hytter.
Høyesterett har utledet noen ikke-uttømmende vurderingsmomenter om adgangen til veirett; (i) vurdere formålet til veien, (ii) utviklingen må tas til betraktning, (iii) om det foreligger en ikke uvesentlig økning av byrde for de tjenende eiendommer eller ikke, (iv) og/eller om det foreligger støvplager, jf. s. 697-699. Høyesterett har i saken avveid de forskjellige momenter mot hverandre, og kommet til at de faktiske forhold er slik at saksøkerne ikke kan vinne frem med sin påstand. Høyesterett er imidlertid enig i at synet om utvikling på området burde vektlegges, og kan sies å være et obiter dicta.
Rt. 1966 s. 752 (Kleppevannet/Askøy kommune)
Nøkkelord:
- Vannrettigheter
- Passivitet
- Realservitutt
Sammendrag:
Grunneierne i 1878 avsto en utnyttelses- og reguleringsrett til et møllebruk ved Kleppevannet i Askøy. Møllebruket ble i 1911 avløst av en shoddyfabrikk som utnyttet vannrettighetene til produksjon av elektrisk drivkraft. Askøy kommune fikk en– under trussel om ekspropriasjon – avtale med shoddyfabrikken om utnyttelse av dens vannrettigheter til drift av vannverk. Saken reiser spørsmål om utnyttelse av vannrettigheter. Tvisten gjaldt også spørsmålet om hvem som var eiere av vannet. Det ble mot en stemme antatt at vannet ved utskiftning i 1868 ble delt mellom de tilstøtende grunneiendommer overensstemmende med vassdragsrettens alminnelige regel. (Dissens 4-1)
Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett kom enstemmig frem til at fabrikkens vannrettigheter ikke var gått tapt ved omleggingen til shoddyproduksjon, og at grunneiernes rett til å protestere mot dette iallfall var gått tapt ved passivitet. Et interessant aspekt i denne saken er at vannrettighetene anses som en realservitutt, som vil si at den er koblet til eierskapet av en annen eiendom. Selv om vannrettighetene måtte ansees som en realservitutt, kunne de etter omstendighetene skilles fra den herskende eiendom. Flertallet legger avgjørende vekt på at «omleggingen til vannverk betydde en kvalitativt så vidtgående formålsendring at kommunen ikke kunne være berettiget til dette uten etter ekspropriasjon mot grunneierne», s. 756. Askøy kommune hadde således ikke rettslig grunnlag for å bruke Kleppevannet som kilde for alminnelig vannforsyning.
Test deg selv i Servitutter
Kapittel 4. Grunneiers rettigheter
Rt. 2012 s. 808 (Sjona)
Nøkkelord:
- Vassdragsregulering
- Vassdragsrett
- Fallrettigheter
Sammendrag:
Saken gjaldt en kraftutbygging på 1970-tallet. I forbindelse med etterfølgende utbygging i det samme vassdraget, oppstod det en tvist mellom grunneier og utbyggeren om hvem som hadde fallrettighetene. Høyesterett, som de andre instansene konkluderte med at fallrettighetene var grunneieren sin, jf. hovedregelen i vannressursloven § 13.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er sentral for å fastsette hvem som har fallrettigheter i et vassdrag. Dette er viktig fordi utnyttelsen av vassdraget omfattes av eiendomsretten. Hovedregelen i vannressursloven § 13 (1) slår fast at «vassdrag tilhører eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av særlig rettsforhold». Denne hovedregelen er grunneiers råderett. Vannressursloven § 13 (1) vil ikke etablere et særskilt rettsgrunnlag for råderetten over vassdrag, men heller en generell henvisning til det generelle rettsgrunnlaget. Eierretten får følgelig en betydning for hvem som har rett til å utnytte fallrettighetene som drivkraft.
Til spørsmålet om dobbeltbetaling, jf. vassdragsreguleringsloven § 9 nr. 5 og 6. konkluderte Høyesterett med at det ikke var grunnlag for det i dette tilfellet.
Rt. 2011 s. 780 (Jæren Energi)
Nøkkelord:
- Vindkraft
- Eiendomsrett
- Naborett
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om plassering av vindmøller krenket naboens eiendomsrett, da vindmøllene begrenset mulighetene for utnyttelse av vindkraft over naboeiendommen. Jæren Energi AS hadde satt opp seks vindmøller som den ankende part krevde at skulle flyttes 200 meter unna eiendomsgrensen. Høyesterett fant heller ikke grunnlag å trekke analogi til vassdragslovgivningen. Vindmøllenes plassering var heller ikke i strid med gl. § 2.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er relevant da den svarer på flere spørsmål. Herunder, eiendomsrett, analogisk anvendelse av vassdragslovgivningen og tålegrensen i gl. § 2.
(i) Eiendomsretten:
Høyesterett kommer med sentrale uttalelser som definerer eiendomsretten. Høyesterett uttaler at «eiendomsretten beskrives gjerne som en rett til å råde rettslig og faktisk over ting eller fast eiendom så langt dette ikke er forbudt ved lov eller strider mot rettigheter som tilkommer andre», jf. avsnitt 59.
I avsnitt 60 uttaler Høyesterett at «luft ikke er underlagt eiendomsrett», men at grunneier som utgangpunkt «har rett til å utnytte luften – og vinden over egen eiendom.»
Dommen er sentral for å fastsette eiendomsgrensen i lufta. Høyesterett synes å anse det relevant at grunneier har «aktuelle eller realistiske planer» om å utnytte luften.
Høyesterett legger til grunn at det må trås svært varsomt da det gjelder å anvende vassdragsretten analogisk. Det var ikke grunnlag å trekke analogi til vassdragslovgivningen. Derimot, har Høyesterett nærmere fastsatt prinsipper om fastleggelsen av grensene for eiendomsretten i luften i HR-2022-993-A Gondolbane (se kapittel 1 i domsregisteret). Dette svekker derimot Rt.2011 s. 780 sin relevans, vedrørende analogisk anvendelse av vassdragslovgivningen.
(ii) Tålegrensen i grannelova § 2:
Høyesterett behandlet spørsmålet om vindmøllene var i strid med tålegrensen i gl. § 2. En alminnelig språklig forståelse av ordlyden peker på hva eieren må «tåle» av handlinger fra naboeiendommen.
I avsnitt 71-89 drøfter Høyesterett hvorvidt det foreligger en «ulempe». I avsnitt 89 påpeker Høyesterett at vinden fra møllene utgjør en «ulempe».
I avsnitt 92 vurderer Høyesterett om vindmøllenes plassering er «unødvendig».
Fra avsnittene 94 til 98 vurderes urimelighetskriteriet. Herunder, om ulempen er «ventelig». I avsnitt 94 kan det utledes at det generelt har betydning i vurderingen av «venteleg» momentet hvorvidt bruken er i tråd med «den alminnelige samfunnsutviklingen», og at dette kan tilsi at det ikke er avgjørende hvem som etablerte seg på området først.
I avsnitt 95 uttaler Høyesterett at samfunnsnytten også er relevant i vurderingen og taler for at en bruk/ulempe anses «venteleg».
Høyesterett kunne etter en konkret helhetsvurdering ikke se at vindmøllene ville medføre en «urimelig ulempe» for den ankende partenes eiendom.
Rt. 1972 s. 344 (Nesjøen)
Nøkkelord
- Vassdragsregulering
- Grunneiers rett til å fiske
Sammendrag:
Saken gjaldt Trondheim Eleketrisitetsverk, som ved å demme opp en innsjø hadde dannet en ny, kunstig innsjø på 38 kvadratkilometer. I ettertid av denne dannelsen mente Trondheim Eleketrisitetsverk at de hadde fiskeretten i den opprinnelige innsjøen.
Hvordan er dommen relevant:
Vedrørende saken om fiskeretten at utgangspunktet er at grunneier har rett til å fiske, med mindre det kan «påvises et særlig rettsgrunnlag for noe annet», med videre henvisning til vassdragslovens § 1 og innlandsfiskelovens § 76. Slik var det også i dette tilfellet, og det måtte derfor påvises et «særlig rettsgrunnlag» dersom de som ikke eide grunnen, men E-verket skulle ha fiskeretten på områdene.
Selv om, E-verket hadde satt ut fisk, og brukt betydelige summer til rydding av skogen på de neddemmede områdende var ikke det tilstrekkelig for å få fiskeretten på områdene.
Test deg selv i Grunneiers rettigheter
Kapittel 5. Sameie
Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya)
Nøkkelord:
- Ulovfestet grunnlag
- Eneeie
- Passivitet
- Reelle hensyn
Sammendrag:
Kort oppsummert handler dommen om det på ulovfestet grunnlag er mulig å erverve eiendomsrett til fast eiendom basert på partenes opptreden. I dommen legges det vekt på reelle hensyn derav konkret rimelighet, forutberegnelighet og klarhet. Høyesteretts flertall kom frem til at sameieren, Nilsen, ble eneeier av hytten på grunn av de øvrige sameiernes passivitet. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er avsagt under sterk dissens og kan derfor trekke i begge retninger. Saken er likevel viktig da den avklarer blant annet terskelen for å miste rettigheter ved passivitet.
Dommen illustrerer som sagt at det er mulig å erverve eiendomsrett til fast eiendom basert på en «sammensatt, konkret vurdering av partenes opptreden» dersom det foreligger «sterke grunner». Både flertallet og mindretallet var enige i denne vurderingen jf. avsnitt 33 og 46. Det som er interessant at de er uenige om de reelle hensynene som trekkes frem i «sterke grunner» vurderingen. Hensynet til konkret rimelighet talte for en løsning, mens hensynet til klarhet og forutberegnelighet talte for en annen løsning.
Passivitetsspørsmålet blir dermed sentralt for vektleggingen av de reelle hensynene som trekkes inn i vurderingen, eksempelvis legger førstvoterende vekt på verdiforholdene før og etter rehabiliteringen i dommens avsnitt 34: «realiteten er at Nilsen reddet bygget, som – om det hadde vært opp til de øvrige sameierne – ville ha forfalt fullstendig». Det at flertallet mener at de øvrige sameierne hadde plikt til å handle eller motsi seg Nilsen sin rehabilitering, medfører at de i større grad vektlegges de reelle eieforholdene – konkret rimelighet. Motsetningsvis vektla mindretallet at Nilsen burde informert de øvrige sameierne om situasjonen, og dermed at han skal bebreides for passiviteten, noe som medfører at hensynene til klarhet og forutberegnelighet vektlegges i større grad.
Dommen gir dermed en fin veiledning på hvordan Høyesterett vekter de ulike hensynene, og som ofte tillegges stor vekt i fastlegging av ulovfestet rett.
Rt. 2009 s. 1299 (Parabolden)
Nøkkelord:
- Forkjøpsrett
- Fast eiendom
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om gyldigheten av en erklæring om bruk av forkjøpsrett til en fast eiendom. I dommen hadde den forkjøpsberettigede tatt et forbehold om å ikke benytte forkjøpsretten dersom det ved endelig skjønn skulle bli fastsatt en høyere pris enn vedkommende hadde tilbudt. Høyesterett kom til at forbeholdet om å ikke benytte forkjøpsretten i tilfelle av en høyere pris enn tilbudet, gjorde erklæringen om bruk av forkjøpsrett ugyldig.
Hvordan er dommen relevant:
Saken klargjør først og fremst viktige prinsipper for utøvelsen av forkjøpsrett til fast eiendom. Høyesterett slo fast at det generelle utgangspunktet for utøvelsen av forkjøpsrett er at den berettigede ikke kan vente for å se hva løsningssummen blir før avgjørelsen om å bruke forkjøpsretten fattes: «den som vil gjøre forkjøpsrett gjeldende – med mindre annet følger av stiftelsesgrunnlaget – må forplikte seg til å bruke retten til den pris som blir fastsatt i samsvar med den aktuelle fremgangsmåten». I dommen hadde nemlig den forkjøpsberettigede tatt et slikt prisforbehold, og Høyesterett uttalte at «i vår sak ikke har tilstrekkelig støtte i stiftelsesgrunnlaget til at det kan slå igjennom overfor det jeg anser som det generelle utgangspunktet ved forkjøpsrettigheter». Retten la til grunn at det ikke var framsatt en gyldig erklæring om bruk av forkjøpsretten, og dermed var den var tapt etter kravene i løysningslova § 13.
Dommen avklarer viktige prinsipper om hvordan forkjøpsrett til fast eiendom skal utøves, og hvordan eventuelle forbehold eller betingelser kan påvirke gyldigheten av en erklæring om bruk av forkjøpsrett.
Rt. 2003 s. 819 (Bjørneboe)
Nøkkelord:
- Oppløsning av sameie
- Avtale
- Fast eiendom
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om oppløsning av en eiendom i sameie mellom to parter. Hovedspørsmålet var om oppløsningsretten etter sameigelova § 15 var avskåret. Avtalen var taus, og spørsmålet var dermed om det forelå andre omstendigheter som gjorde at oppløsningsretten likevel var avskåret. Høyesterett svarte bekreftende at sameigelova § 15 ikke kom til anvendelse.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir en veiledning om hvilke formål eller forutsetninger som kan medføre at oppløsningsretten er avskåret. Høyesterett påpeker at det ikke er noe “krav om at en avtale uttrykkelig slår fast at lovens bestemmelser ikke skal gjelde; det kan følge indirekte av formålet med sameie” eller det kan “på annet grunnlag følge av partenes forutsetninger da avtalen ble inngått”. Høyesterett la til grunn at avtalen mellom partene på en rekke punkter var i strid med bestemmelser i sameigelova, og i “dårlig harmoni med et sameies sentrale kjennetegn”. Selv om avtalen ble betraktet som en sameieavtale, ble det avgjørende at partene hadde ansett eiendommen atskilte og av eksklusiv karakter.
Til forskjell fra alminnelig avtaletolkning blir sameiets formål og partenes forutsetninger i denne dommen nærmest brukt som et selvstendig grunnlag for å fravike oppløsningsretten, og ikke som en tolkningsfaktor for å fastslå innholdet i avtalen. Høyesterett påpeker at det er tale om en «ekstraordinær sameieavtale» hvor sameiets særegne karakter og formål ga grunnlag for at det ikke forelå noen oppløsningsrett mellom partene etter § 15.
Rt. 1999 s. 146 (Strøm Skogen)
Nøkkelord:
- Flertallsvedtak
Sammendrag:
Saken gjaldt tvist mellom sameiet Strøm Skogen og Drammen slalåmklubb som følge av mislighold av en kontrakt om leie av et areal i en alpinbakke. Mindretallssameierne stemte mot forslaget om å gå til sak. Hovedspørsmålet for Høyesterett ble derfor om flertallssameieren kunne anlegge sak på vegne av mindretallet til tross for uttalelsen. Høyesterett kom til at flertallet ikke kunne reise søksmål i samtlige sameieres navn.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen belyser prinsipielle sider ved søksmålskompetanse for et sameierfellesskap, med prinsippet om flertallsavgjørelse sentralt i begrunnelsen.
Det avgjørende i Strøm Skogen-dommen var at kjæremålsutvalget fastslo at flertallet ikke kunne binde mindretallet til å bli parter i en kontrakt, så lenge det ikke forelå et gyldig flertallsvedtak om dette i sameiet. Høyesterett la til grunn at prosessordningen måtte være av «en naturlig og nødvendig utbygging av det flertallsprinsippet som sameieloven § 4 første er et uttrykk for». Det ville vært en rift i flertallsprinsippet dersom flertallet hadde fått gjennom den materielle retten uten en prosessuell adgang til å få håndhevet den.
Det at Høyesterett vekter prinsippet om flertallsavgjørelsen sentralt i begrunnelsen, illustrerer Høyesteretts måte å tilpasse de prosessuelle reglene til de materielle.
Rt. 1971 s. 730 (Kjeseth)
Nøkkelord:
- Innløsningsrett
- Saml. § 11
Sammendrag:
Saken handler om en sameier i en tomannsbolig hadde rett til innløsning etter at den andre sameieren hadde overdratt sin andel til tredjepart, A. Høyesterett fant enstemmig at det ikke forelå avtale eller «serlege rettshøve» som hindret innløsningen, og at A ikke kunne fri seg fra innløsning ved subsidiært å tilby tilbake skjøtning. Det var imidlertid dissens når det gjaldt spørsmålet om innløsningsretten var forspilt ved at det ikke i tide var gitt et reelt innløsningstilbud. Flertallet fant at retten ikke var gått tapt, og at innløsning kunne kreves. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gir en rettslig avklaring på spørsmål knyttet til en sameiers rett til innløsning av en annen sameiers andel i en tomannsbolig. Høyesterett fastslår som sagt at dersom det ikke er avtalt noe annet mellom sameierne i en bolig, så har hver av dem rett til å kreve innløsnings av den andres sameieandel etter nærmere vilkår.
Høyesterett var enstemmig i at det ikke forelå avtale eller «serlege rettshøve» som hindret innløsning etter § 1 (2), jfr. § 11. Det ble også lagt til grunn at en overdragelse av en sameieres andel til en tredjepart ikke kan fri seg fra innløsning ved å tilby tilbake skjøtning, jf. § 11.
Derav delte Høyesterett seg i spørsmålet om innløsningsretten. Avgjørende for Høyesterett var tolkningen om innløsning skal skje «innen rimelig tid» etter at eieren fikk kunnskap om overdragelsen. I dissensspørsmålet mente mindretallet at innløsningsretten var forspilt, fordi det ikke var gitt et reelt innløsningstilbud innen fristen. Samt at det ikke var tilstrekkelig at sameieren hadde signalisert at han var interessert i å benytte sin innløsningsrett, men at det måtte foreligge et faktisk tilbud om innløsning til konkret pris. Flertallet motsatte seg dette, og la til grunn at sameieren hadde gjort tilstrekkelige signaler om å ville benytte sin innløsningsrett, og at det derfor ikke var grunnlag for å si at retten var forspilt.
Test deg selv i Sameie
Kapittel 6. Hevd og andre grunnlag for erverv og tap av eiendomsrett
HR-2021-1429-A (Saarivouma sameby)
Nøkkelord:
- Reindrift
- Beiterett
- Alders tids bruk
Sammendrag:
En svensk sameby fremsatte et krav overfor staten om reindrift i to områder ved Altevann i Bardu og Målselv kommune. Det var tvistet om grensereinbeiteloven. Flertallet konkluderte med at samebyen hadde privatrettslige rettigheter i områdene, på bakgrunn av alders tids bruks-instituttet. Staten ble derimot frikjent for kravet om erstatning.
Hvordan er dommen relevant:
Retten bemerker at utgangspunktet for vurderingen av privatrettslige rettigheter på bakgrunn av alders tids bruk må gjøres etter en bred vurdering. Det kreves at det har vært en «viss bruk», som må ha foregått over «lang tid», og som har skjedd i «god tro». På bakgrunn av den særegne reindriften, kan det gå lang tid mellom hver gang et område blir benyttet, men at det i slike tilfeller kreves en lengre samlet tidsperiode.
Rt. 2001 s. 1229 (Svartskog)
Nøkkelord:
- Samerett
- Eiendomsrett
- Alders tids bruk
Sammendrag:
Saken reiste spørsmål om hvorvidt staten kunne anses for å være eier av et utmarksområde i Manndalen i Kåfjord kommune. Utmarksområdet var på 116 km2. På bakgrunn av alders tids bruk konkluderte Høyesterett med at brukens omfang og varighet var av en såpass fremtredende karakter at kravene til brukernes erverv av eiendomsrett var oppfylt. Retten kom også frem til at «god tro» kravet var oppfylt og at det ga grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk.
Hvordan er dommen relevant:
Alders tids bruk forutsetter at det har vært en «viss bruk» som har gått over «lang tid», og har skjedd i «god tro». Ved vurderingen om det har vært en «viss bruk» må man se til hvor intensiv og omfattende bruken har vært. Kontinuitet vil ofte tale for at det har vært en «viss bruk». Ved vurderingen av hvor «lang tid» bruken har foregått er det viktig å klarere når bruken først startet.
Videre kom retten med noen sentrale bemerkelser vedrørende «god tro» vilkåret. Hvor det er en større gruppe som krever rettserverv ved alders tids bruk er det ikke et krav om at alle personene må være i «god tro». I den nevnte dom utgjorde de 14 oppsitterne en beskjeden del av det totale antallet av oppsitterne i Manndalen.
Rt. 2001 s. 769 (Selbu)
Nøkkelord:
- Reindrift
- Beiterett
- Alders tids bruk
Sammendrag:
Saken reiste spørsmål om beiterett for rein i private utmarksområder i Selbu kommune. Områdene det var tvistet om var Essand og Riast/hylling distriktene. Høyesterett konkluderte enstemmig til at reinsdriftsloven § 2 er å anse som en presumsjonsregel. På bakgrunn av at bestemmelsen er å betrakte som en presumsjonsregel er det grunneierne som har bevisbyrden. Flertallet sluttet seg til at de norske rettskildene åpnet for beiterett i områdene det var tvistet om, med bakgrunn i alders tids bruks-instituttet. Selbu-saken ble behandlet i plenum.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen oppsummerer rettstilstanden vedrørende alders tids bruk på en hensiktsfull måte. Alders tids bruk er en form for ekstinktivt erverv, og det blir uttalt i den nevnte dom at det må foreligge en «viss bruk», som har funnet sted i «lang tid», og ha skjedd i «god tro». Alders tids bruk skiller seg fra de alminnelige hevdsreglene ved at det ikke foreligger faste kriterier ved avgjørelsen om de enkelte vilkår er oppfylt. Et illustrert eksempel er at det kan slakkes på tiden, dersom bruksutøvelsen har vært mer «markert og omvendt». Andre momenter av relevans er «rettighetens art og kvalitet», hvor «tyngende» rettigheten er for den tjenende eiendom, og hvor «nødvendig» den er for den som krever rettigheten.
Videre forankrer dommen at det må tas hensyn til de «særlige forhold» innen reindriften, og at samene har hatt en «nomadisk livsform». Bakgrunnen for dette er at reindriften er arealkrevende, og at selve arealbruken er av en dynamisk karakter, ettersom den er avhengig av værforholdene. Dersom det foreligger avbrudd i bruken av et område, kreves det en «lengre samlet tidsperiode» for å få krav på rettigheten gjennom alders tids bruk.
Rt. 2000 s. 604 (Kjelsberg)
Nøkkelord:
- Eiendomshevd
- Eksklusiv rådighetsutøvelse
- Aktsomhetsvurdering
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om eieren av en villatomt hadde hevdet eiendomsrett til en del av naboeiendommen som omfattet av et hagegjerde på hennes tomt. Uttalt at et gjerde anses som et klart uttrykk for eksklusiv rådighetsutøvelse (s. 608). Videre, uttalte Høyesterett at vilkåret om aktsom god tro oppstiller ikke et krav om en absolutt undersøkelsesplikt. Hevdspretendentens undersøkelsesplikt gjelder kun dersom «det kjem særlege omstende» som gir hen grunn til å undersøke forholdene nærmere (s. 609). Villaeierens rettsforgjenger sin gode tro opphørte ved deltagelse på delingsforretning i 1949 da han fikk kunnskap om at gjerdet var feilplassert. Høyesterett konkluderte at villaeieren hadde ikke hevdet eiendomsrett. Det var heller ikke grunnlag for ekstinktivt erverv grunnet passivitet fra den rettmessige eier.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er sentral ved vurderingen av om vilkårene grunnvilkårene for hevd av eiendomsrett herunder eksklusiv rådighetsbruk og aktsom god tro. Saken gir også veiledning for skillet mellom ekstinktivt erverv og eiendomshevd.
Rt. 1992 s. 352 (Sigdal)
Nøkkelord
- Rettstap på ulovfestet grunnlag
- Passivitet
Sammendrag:
Saken gjaldt eiendomsrett til fire hyttetomter. Hyttetomtene var utskilt av eieren av gnr. 142 (Besserud) og godkjent av eieren av gnr. 143 (Kolbjørnsrud). Senere etter en overdragelse viste det seg at Besserud hadde påvist feil eiendomsgrenser, og Kolbjørnsrud gjorde krav på å være eier av de fire utskilte hyttetomtene. Kolbjørnsrud fikk ikke medhold, da flertallet la til grunn at han hadde tapt eiendomsrett til tomtene på ulovfestet grunnlag. (Dissens 3-2)
Dissensen gjaldt subsumsjonen til førstvoterende, og flertallet var enig i annenvoterendes subsumsjon og avgjørelse. Flertallet og mindretallet var enige om at det foreligger en mulighet for tap av eiendomsrett på ulovfestet grunnlag.
Hvordan er dommen relevant:
Dommer er relevant for problemstillinger tilknyttet tap av eiendomsrett ved passivitet i tilfeller uavhengig av hevdsinstituttet. I tillegg kommer det frem av dommen at samfunnsutviklingen i området vil være relevant ved passivitetsvurderingen (i dette tilfellet store mengder utparsellering av hyttetomter) som også fører til tap av eiendomsrett uavhengig av hevdsinstituttet. Høyesterett legger til grunn at ettersom Kolbjørnsrud har hatt såpass gode muligheter til å undersøke eiendomsgrensene på egenhånd (Kolbjørnsrud hadde sittet på all dokumentasjon over riktige eiendomsgrenser) etter utparsellering er eiendomsretten bortfalt ved ren passivitet.
Annenvoterende uttaler på slutten av s. 358 at «samlet vurdert [er det] så tungtveiende grunner som taler for at hytteeierne må anses for å ha ervervet eiendomsrett til tomtene, at jeg finner interessene til den opprinnelige eier (Kolbjørnsrud) må vike». Videre uttales det at alle opplysninger stammer fra Besserud, og da Kolbjørnsrud ikke har tatt grep på over 20 år selv om han har hatt all informasjon, er eiendomsretten bortfalt gjennom passivitet.
Rt. 1991 s. 1311 (Baiarn-Skjerstad)
Nøkkelord
- Hevd
- Festnet bruk
Sammendrag:
Saken gjaldt en anke over to dommer fra utmarkskommisjonen vedrørende rettigheter over områder i Nordland. Høyesterett konkluderte med at de ankende parter ikke hadde rett til å utnytte skogen på privatrettslig eller almenningsrettslig grunnlag. Erkjennelsen var bygget på at staten hadde opptrådt som grunneier i områdene i over 150 år og kanskje 200 år. Dette var nok til å anse allmenningsretten som et festnet bruk for staten.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er av relevans fordi den forankrer at det ikke er av betydning hvem som hadde den opprinnelige allmenningsrett, dersom det har etablert seg en annen rettstilstand. Denne rettstilstanden må ha blitt opprettet over et langt tidsrom ved etterfølgende forhold og ikke ved avtale. I den nevnte dom var det snakk om et tidsrom på minst 150 år og kanskje 200 år hvor staten hadde opptrådt som grunneier av allmenningsretten – de ble på bakgrunn av det ansett av Høyesterett som den berettigede eier av allmenningsretten. På bakgrunn av det ovennevnte kan det kort oppsummeres med, at det avgjørende er om retten er blitt brukt som sin egen over en lang tidsperiode, slik at det er snakk om et festnet bruk av retten.
Rt. 1972 s. 643 (Bottenvollen)
Nøkkelord:
- Eiendomsrett ved hevd
- Rådighetsvilkåret
- Eksklusivitetskravet: eierens bruk og betydning
- Aktsomhetskravet
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om hvem som hadde eiendomsrett til et utmarksstykke; Bottenvollen øvre (gnr. 132, bnr. 153) eller Bottenvollen nedre (gnr. 132, bnr. 154). Det ble lagt til grunn at Bottenvollen nedre var eier av området. Det ble lagt vekt på at Bottenvollen nedre i årtier hadde vært bygslet (festet) og dermed også brukt av Bottenvollen nedre, hvor det omtvistede området var omfattet. Spørsmålet for Høyesterett var så om Bottenvollen øvre hadde ervervet området ved hevd fra Bottenvollen nedre, i det Bottenvollen øvre også hadde utøvd rådighet over området. Flertallet fant at dette ikke var tilfelle, i det rådighetsutøvelsen ikke var tilstrekkelig eksklusiv. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant:
Dersom det er fastslått hvem som er rette eier av området, og denne part bruker området, kan selv «vidstrakt bruk fra andres side etter min mening ikke gi grunnlag for hevd fordi eierens egen bruk utelukker at andres rådighetsutøvelse blir eksklusiv» (s. 649). Bruken fra andre enn eieren selv kan være mer fremtredende enn eierens egen bruk, og likevel ikke anses tilstrekkelig omfattende og eksklusiv (s. 652). Ut ifra dette kan man utlede at den som har eiendomsrett- i egenskap å være eier- råder slik en vil, og dermed ingen plikt til å bruke eiendommen man eier. Dette tilsier at terskelen for rådighet av andre enn eieren selv, må være så eksklusiv/vidstrakt at andres bruk får beskjeden karakter (s. 647). Oppsummert er utgangspunktet at det ikke kan stilles store krav til rådighetsutøvelse fra eierens side før hevd fra andre må anses utelukket (s. 648).
Videre gir dommen uttrykk for at hvilke behov vedkommende part har for å utnytte eiendommen og hvilke bruksmuligheter eiendommen gir, vil være momenter i vurderingen av når rådighetsutøvelsen anses tilstrekkelig (s. 649).
Ved vurderingen av aktsomhetsvilkåret er spørsmålet hva en kan forvente av en redelig person. Dersom hevdspretendenten har «gått hederlig og redelig frem», stilles det lempeligere krav til ytterligere undersøkelser i for eksempel sakens relevante dokumenter (s. 651).
Rt. 1970 s. 1398 (Nipetjernet)
Nøkkelord:
- Hevd av fast eiendom
- Rådighetskravet
- Passivitet
- Aktsom god tro
Sammendrag:
Spørsmålet i saken var hvem som hadde eiendomsrett på det omtvistede utmarksområdet (bnr. 55 og 56) rundt Nipetjernet; var det A som i 1935 hadde kjøpt utmarksområdet av den gang antatt riktig eiere av området (bnr. 1 og 13), eller B som etter en grensesak i 1966 fastslo at det omtvistede utmarksområdet måtte være utskilt fra hans områder (bnr. 8). Høyesterett kom frem at A hadde ervervet området i sin helhet ved hevd gjennom god tro i hevdstid og ved at familien hadde utnyttet området så langt de hadde behov for det.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen gjør rede for vilkårene for erverv av eiendomsrett ved hevd. I denne forbindelse kan det utledes vurderingsmomenter spesielt knyttet til rådighets- og bruksvilkåret.
Ved vurderingen av om rådighetsutøvelsen er tilstrekkelig kan en fastslåing av områdets karakter/art gi anvisning på hva som er den naturlige og vanlig bruk av det aktuelle området. I dommen tilsa naturforholdene og terrenget at det ikke kunne stilles krav om særlig intensiv rådighetsutøvelse, og det ble ansett tilstrekkelig å utnytte området etter behov. Det stilles videre lempeligere krav til rådighetsutøvelsen dersom eiendomsgrensene eller de fastsatte grenser (ved eks. skylddeling) er kjent for partene. Dette fordi rådighetsutøvelsen får mindre betydning som «varsel for rette eiere og som manifestasjon av hevderens eierpretensjon» (s. 1403). Passivitet fra rette eiers side vil derfor lempe kravet til rådighetsutøvelsens intensitet.
Ved vurderingen av aktsomhetskravet kan det fra dommen utledes et vurderingsmoment; hva kan forvente av en redelig person? Dersom vedkommende opptrer som en «aktsom og hederlig mann», stilles det ikke for strenge krav til grundigere undersøkelser enn det som må anses som rimelig å foreta seg (s. 1402).
Rt. 1958 s. 758
Nøkkelord:
- Brukshevd/veirett
- Tolkning av veiklausuler
- Betydningen av anleggelse av offentlig vei for bruksrett
- Opparbeidelse av bruksrett
Sammendrag:
To veiklausuler ble tolket slik at parselleierne fikk veirett over det omtvistede veistykke fra Amalienlyst frem til den gamle Innherredsveien, og ikke som en veirett frem til nærmeste offentlig vei slik den til enhver tid måtte være anlagt. For Traverbanen som eier av to eiendommer, ga avtalen kun veirett for en av disse (Finmarken). En veirett fulgte ikke av avtale for den andre eiendommen (Leangen søndre), men Høyesterett anså veiretten hevdet slik at veiretten gjaldt for de begge sammenslåtte eiendommene.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen kan tas til inntekt for at dersom det foreligger et behov, dvs. en legitim bruk og interesse av det omtvistede veistykke, opphører ikke denne bruksretten dersom det blir anlagt en (bedre) alternativ offentlig vei (s. 762). Det er i denne sammenheng relevant å se på hvilken verdi en slik bruks/veirett gir. I dommen var det omtvistede veistykke fortsatt av “atskillig interesse” og fremdeles en “viktig trafikkåre”. Det omtvistede veistykke hindret trafikantene av eiendommene i å måtte kjøre en omvei på 1 km, som ble karakterisert som “atskillige ulemper” dersom retten falt bort (s. 762).
Dommen kan videre være aktuell i vurderingen av vilkåret om bruken vises ved «fast tilstelling», og om «tilstellinga» (innrettelsen) er synbar slik at rette eier har mulighet til å gripe inn for brukshevd etter hevdsl. § 8 (1) jf. § 7 (1). Dersom det er gjort arbeid for å forbedre den eksisterende vei i favør av rettighetshaverne, taler dette for at kravet til synbar innretning er oppfylt (s. 763). I den foreliggende sak ble det foretatt en en synbar utvidelse og utbedring av det omtvistede veistykke, og det ble lagt avgjørende vekt på at dette var begrunnet i travbanens hele behov for en bedre veiforbindelse. Det var da naturlig at hele eiendommen var omfattet av veiretten (Finmarken og Leangen søndre).
Rt. 1933 s. 511 (Jan Mayen)
Nøkkelord
- Erverv av eiendomsrett
- Originært erverv
- Okkupasjon av eierløst territorium (terra nullius)
Sammendrag:
Saksøker, Birger Jacobsen, hadde oppført hus og plassert en rekke «claimskilter» på et stort eierløst område på øya Jan Mayen i 1921. Senere oppførte staten en meteorologisk stasjon på dette området, og hevdet de derved hadde ervervet retten til området gjennom okkupasjon. Jacobsen hevdet på sin side at han allerede hadde okkupert området ved sine handlinger før staten anla stasjonen, og fikk medhold. (Dissens 5-2)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen illustrerer at eiendomsrett til eierløst område kan erverves gjennom okkupasjon, og oppstiller også visse retningslinjer når det gjelder hvilke krav som må stilles til okkupasjonshandlingene. Dommen må imidlertid anses å ha beskjeden relevans i dag, da okkupasjon sjeldent vil være aktuelt ettersom Norges landterritorium hovedsakelig ikke er eierløst.
Okkupasjon av eierløst område forutsetter at det foreligger handlinger som «gir uttrykk for en alvorlig ment og effektiv besiddelsestagelse» (s. 513). Dette måtte avgjøres ut fra vurdering i to ledd. For det første ble det stilt krav til okkupasjonens begynnelse, som måtte tydeliggjøres ved «oppførelse av hus og oppsettelse av grensemerker med skilter, som inneholder opplysning om okkupasjonen» (Ibid.). For det andre måtte det kreves at okkupasjonen ble fullført «ved handlinger, som tar direkte sikte på økonomisk utnyttelse av omraadene» (Ibid.).
I den konkrete saken hadde Jacobsen oppført hus og skilt som manifesterte okkupasjonen, men ikke fulgt opp disse handlingene med økonomisk utnyttelse av området. Jacobsens passivitet ble imidlertid ikke tillagt avgjørende vekt, da denne ble ansett som et resultat av at staten hindret Jacobsen i å drive næringsvirksomhet på området (s. 514). I stedet ble det ansett avgjørende at Jacobsen fremmet søksmål mot staten, når den hindret han i økonomisk utnyttelse av området. Jacobsen måtte etter dette anses å ha okkupert området ved hans handlinger.
Rt. 1929 s. 560 (Rostad)
Nøkkelord:
- Tålt bruk (prevario-bruk)
- Rådighetsutøvelse
Sammendrag:
Saken gjaldt benyttelsen av en gangsti over en fremmed eiendom. Gangstien ble brukt som en snarvei av enkelte gårdseiere, men også av andre. Spørsmålet var om denne bruken stiftet en rett for eieren av jordstykke gangstien befant seg på. Høyesterett sluttet seg til underrettens dom som la til grunn at bruken er benyttet precario (tålt bruk). Det ble lagt avgjørende vekt på at den ble benyttet av og var tilgjengelig for andre, hvilket tilsa at det var ren velvilje fra eierens side å tillate bruk av gangstien.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen illustrerer at ikke enhver rådighetsutøvelse virke rettsstiftende etter reglene om hevd. Sett opp mot ett av tingsrettens formål som er å utnytte eiendom på en best mulig måte, må eieren kunne dele og tillate andre bruk av eiendommen uten at det skal frata han eiendomsretten eller gi andre en rettighet. Prinsippet kan ses i sammenheng med hevdsl. § 5 om at den som har “rett til å sitja med tingen” ikke kan hevde. Det kan fra dommen utledes noen momenter som taler for at rådighetsutøvelsen er såkalt tålt-bruk, dvs. rådighetsutøvelse som ikke gir grunnlag for hevd (s.562):
eiendommen er tjenlig for flere/benyttet av enhver
eiendommen er benyttet av flere i lang tid
eiendommen er ikke nødvendig for noens bruk
manglende innsigelser fra eieren av eiendommen skyldes at bruken ikke påfører han noe nevneverdig tap/skade
rådighetsutøvelsen er ikke benyttet med bevissthet
Test deg selv i Hevd og andre grunnlag for erverv og tap av eiendomsrett
Kapittel 7. Allemannsretten
Rt. 2014 s. 36 (Hovden alpinsenter)
Nøkkelord
- Allemannsrett
- Utmark
Sammendrag:
Driveren av en kommersiell skiskole reiste sak mot Hovden alpinsenter med krav om at han hadde rett til å drive skiskole i anlegget. Høyesterett kom til at skiskolevirksomheten ikke kunne nektes. Det ble vist til at de typiske nedfartene var utmark, og at skiskolevirksomheten ikke var «til utilbørlig fortrengsel» for eierne.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen inneholder generelle uttalelser om fril. § 2. Vilkåret «til fots» omfatter ferdsel på ski. Imidlertid; «bruk av heisanlegget er åpenbart ikke omfattet av allemannsretten».
Temaet er om kommersielle aktører er omfattet av allemannsretten. Høyesterett uttalte følgende; «Friluftsloven § 2 gir ferdselsrett uavhengig av formålet med ferdselen, og formålsbestemmelsen i § 1 gir heller ikke grunnlag for å avgrense mot kommersiell ferdsel. Tvert om kan kommersielt organisert friluftsliv bidra til å oppfylle lovens målsetting om å fremme friluftslivet som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet».
Om kravet «til utilbørlig fortrengsel» uttalte Høyesterett at det er en «streng norm».
Rt. 2007 s. 102 (Yxney)
Nøkkelord
- Allemannsrett
Sammendrag:
Saken omhandlet utøvelse av allemannsretten på noen mindre holmer i Mefjorden utenfor Sandefjord. Høyesterett kom til at allmennheten innenfor rammen av fril. § 11 har rett til fortøyning/landsetting av båt, rasting og solbading, samt bading, jf. fril. §§ 7, 8 og 9.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen inneholder generelle uttalelser om allemannsrettens karakter, og utviklingen av forholdet mellom grunneieres interesser og allemannsretten. Det utledes at allemannsretten ofte står sterkere enn eiendomsretten, men det er rom for en dynamisk rettsutvikling.
Om kravet «utilbørlig fortrengsel», uttaler Høyesterett at «åpenbar ulempe normalt ikke er tilstrekkelig med mindre den også er vesentlig».
Rt. 2005 s. 805 (Hvaler I)
Nøkkelord
- Allmennhetens ferdselsrett
Sammendrag:
Spørsmål om allmennhetens ferdselsrett på strandområdet over en fritidseiendom. Høyesterett kom til at allmennheten hadde ferdselsrett. For det første ble det vist til «strandområders særlige betydning for rekreasjon og friluftsliv». Videre var bruken av stien over eiendommen ikke «til utilbørlig fortrengsel» for eieren.
Hvordan er dommen relevant:
Den er sentral for vurderingen av «hustomt». Ordlyden har ikke et entydig juridisk innhold. Dessuten er det ikke et prinsipielt skille mellom «boliger for helårsbruk og fritidsboliger». Det kan utledes flere momenter ved vurderingen:
Tomtens plassering
Arrondering
Terrengforhold
Arealets størrelse
Videre ved vurderingen av om bruken av stien over fritidseiendommen er «til utilbørlig fortrengsel» for eieren, kan følgende momenter utledes, foruten de overnevnte:
Om det finnes en alternativ sti (selv om den er mindre fremkommelig)
Om den har vært benyttet som hovedadkomst over en periode
Rt. 2001 s. 394 (Lesethaugen)
Nøkkelord
- Allemannsrett og allmenningsrett
Sammendrag:
Saken gjaldt bortfall av virkesrett i statsallmenning for en eiendom hvor det hevdes at jordbruksdriften er blitt liggende nede i et sammenhengende tidsrom av 5 år. Eiendommen som av eieren ble benyttet som fritidseiendom, ble ikke ansett omdisponert, og Høyesterett fant det klart at eiendommen ikke hadde tapt sin karakter av jordbruk. Høyesterett redegjør detaljert om lovgivningen om allmenninger ved bygdeallmenningsloven og statsallmenningsloven. Slik Høyesterett ser det, er det statsallmenningsloven § 2-6 som er den alminnelige regel om bortfall av virkesrett. Den knytter an til vilkårene for allmenningsrett i § 2-1, og fastsetter av dersom eiendommen av de grunner som nevnes, mister sin karakter av jordbrukseiendom, faller virkesretten bort.
Hvordan er dommen relevant:
Allmenningsretten er en rett som ligger til en jordbrukseiendom; den er en realrettighet som kan utøves av den som til enhver tid er eier av eiendommen. Forutsetningen for dette er at eiendommen hører til et bygdelag som har allmenningsrett. Høyesterett tar i gjeldende sak standpunkt til om en eiendom på henimot 50 dekar, hvorav 12 dekar fulldyrket maskinjord, hadde tapt sin virkesrett. Eiendommen ble imidlertid ansett for å ikke ha tapt sin karakter av jordbruk. Den dyrkede jord som ble leiet bort, var sammenhengende, velarrondert og grenset mot jordbruksareal som tilhørte andre bruk, drevet på tilsvarende måte, jf. s. 399.
Rt. 1998 s. 1164 (Furumoa)
Nøkkelord:
- Allemannsrett
- Grensen mellom innmark/utmark
Sammendrag:
Grunneier hadde etablert flere innretninger på sin eiendom (utenfor hustomten) som moloer, båtslipp og flaggstang. Høyesterett kom til at dette ikke medførte at strandområdet skulle defineres som innmark, jf. fril. § 1a (1). Dermed var det åpent for allmennheten (utmark). Det var avgjørende at «avstanden mellom bolighuset og strandsonen» ca. 65 meter, tilsier at en ferdsel i strandsonen ikke vil være i «utilbørlig grad sjenerende» for eierne.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen inneholder interessante uttalelser om forholdet mellom allemannsretten og eiendomsretten. Blant annet har samfunnsutviklingen «ført til en annen – og mer omfattende – bruk av rettighetene». Videre stiller kravet «utilbørlig fortrengsel» høye krav. Det beror på en «interesseavveining» av lokale forhold. For eksempel kunne det ikke tillegges vekt at strandområdet hadde vært inngjerdet i lang tid.
Rt. 1985 s. 247 (Kåfjorden)
Nøkkelord
- Ekspropriasjons- og vassdragsreguleringsrett.
- Erstatning for inngrep i allemannsrett
- Allemannsrett og allmenningsrett
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om fiskere i Kåfjorden hadde krav på erstatning for tap i fisket, som skyldes nye vassdragsreguleringer. Vannkraftutbygging førte til økt isdannelse i Kåfjorden i Lyngen med den følge at fjordfisket etter torsk ble vanskeliggjort. For å kunne regnes som erstatningsberettiget måtte imidlertid bruksutøvelsen skje med en viss grad av eksklusivitet, og dessuten være av vesentlig økonomisk betydning for bruksutøverne. Det er kun unntaksvis at allemannsrettene er gitt erstatningsrettslig beskyttelse. Høyesterett fant at det forelå slike særlige grunner som kreves for at tap ved inngrep i allemannsretten skal erstattes. Fiskerne som anla saken fikk derfor tilkjent erstatning for tapt fiske i årene 1971 til 1974. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant:
Avgjørende for Høyesteretts utfall var de faktiske forhold i Kåfjorden, som «lang på vei kan kategoriseres som eksklusivt for befolkningen i et nærmere begrenset område», jf. s. 252. Dette til tross for at utøverne ikke praktiserte noen ordning med faste fiskeplasser eller bortviste fiskere som kom utenfra. Når erstatning likevel ble anerkjent skyldtes dette blant annet at utenforstående langt på vei respekterte at fisket var forbeholdt de lokale fiskerne. Fisket var av sterkt geografisk begrensning og hadde hovedsakelig blitt drevet av lokalbefolkningen. Et annet avgjørende moment for resultatet var at fisket var av en slik økonomisk betydning at det fortjente erstatningsrettslig vern, ifølge Høyesterett. Førstvoterende fremhever fjordfiskets betydning for pengehusholdningen i Kåfjord. Dommen er med dette et godt eksempel på at allemannsrettigheter er gitt erstatningsrettslig vern mot inngrep.
Rt. 1983 s. 569 (Vannsjø)
Nøkkelord
- Fiskerett i Vansjø
- Allemannsrett og allmenningsrett
- Tålt bruk
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om allmenheten hadde rett til fritt fiske i Vansjø, subsidiært om det er fritt fiske med løst redskap i innsjøen. Anførslene førte ikke frem. Høyesterett fant at grunneierne hadde enerett til allslagsfiske i Vansjø etter hovedregelen i § 76 i innlandsfiskeloven av 1964. Bruken hadde nemlig vært for spredt og tilfeldig fra allmenhetens side, og det måtte sies å ha vært en bruksutøvelse som har fått utvikle seg av en velvillig holdning fra grunneierens side.
Hvordan er dommen relevant:
Bruk som opprinnelig var tålt kan utvikle seg til å bli en rettighet, for eksempel dersom bruken i omfang går ut over det tillatelsen gjaldt, eller dersom bruken har pågått i så lang tid at den "kan ha festnet seg til en rettighet", jf. s. 583. Dette var imidlertid ikke tilfellet i gjeldende sak. Saken gir likevel nyttige uttalelser om vilkårene for alders tids bruk, om at bruksutøvelsen må fortape seg i fortidens mørke, og at det må til en konkret vurdering for hvor lang tid det må blitt utøvd bruk. Blant annet uttales det at «bruksutøvelse i et vassdrag som finner sted spredt og tilfeldig, og som ikke har noen økonomisk betydning for grunneieren eller brukere, i alminnelighet må betegnes som et tålt fiske», og at hvorvidt et tålt fiske gjennom tidene kan ha festnet seg til en rettighet, «vil bero på omstendighetene i det enkelte tilfellet», jf. s. 583.
Test deg selv i Allemannsretten
Kapittel 8. Ekspropriasjon og eiendomsrettens vern
Begrepsforklaring
EMK P1-1 = EMK tilleggsprotokoll 1 art 1 (vern om eiendom)
SP art. = FNs konvensjon om Sosiale og Politiske Rettigheter
Rt. 2007 s. 1306 (Lindheim)
Nøkkelord: - Feste av tomt for fritidseiendom, jf. tomtefesteloven § 33 - Prinsipielle uttalelser om forholdet mellom boligeiendom og fritidseiendom - EMK P1-1
Sammendrag: Saken var oppe til prøving i Øvre Ullern-dommens umiddelbare kjølvann, og omhandlet en tilnærmet identisk problemstilling. Det omtvistede var om tomtefesteloven § 33 første pkt. var i strid med Grl. § 97 eller § 105. Distinksjonen fra Øvre Ullern lå i at den omtvistede eiendom var å betrakte som en fritidseiendom, ikke som en boligeiendom. Høyesterett konkluderte enstemmig med at tomtefesteloven § 33 ikke var stridende med Grunnloven med de begrunnelser som går frem av avgjørelsen i Rt-2007-1281 (Øvre Ullern), jf. avsnitt 13.
Hvordan er dommen relevant:
I første omgang bekrefter Høyesterett de vurderinger som er gjort i forbindelse med spørsmålet om tomtefesteloven § 33 i Øvre Ullern-saken. Således gis vurderingene mer legitimitet og tungtveiende rettskildemessig vekt.
Høyesterett konsentrerer seg, i sin kortfattede domsbegrunnelse, om spørsmålet vedrørende hvorvidt det har noen betydning at festet er tilknyttet fritidseiendom eller boligeiendom. Førstvoterende, som talsperson for en enstemmig Høyesterett, slutter til at det ikke er grunnlag for ulike løsninger for fritidseiendommer og boligeiendommer. Begrunnelsen ble forankret i at tomtefesteloven § 32 ikke skiller mellom eiendomstypene, samt at det har «stor vekt for trivsel og velferd» å kunne ha en fritidseiendom. Høyesterett avklarer følgelig prinsipielt at det ikke skal være noen realitetsforskjell i behandlingen av fritidseiendommer og boligeiendommer etter tomtefesteloven § 33.
Saken er også behandlet av EMD i saken Lindheim and others v. Norway (EMD-2008-13221).
Rt. 2007 s. 1281 (Øvre Ullern)
Nøkkelord:
- Feste av tomt til boligformål, jf. tomtefesteloven § 33
- Tomtefesteloven § 33 sin tilknytning til tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97
- Uegentlig tilbakevirkning
- EMK P1-1
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om tomtefesteloven § 33 første pkt., som hjemler adgang for festere av tomt til bolig- eller fritidshus ved festetidens utløp å kreve festet forlenget «på same vilkår som før». Mest sentralt var spørsmålet om anvendelse av lovbestemmelsen ville være i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97, og/eller Grl. § 105 direkte eller analogisk anvendt. Ankemotpartene bestred ikke lovgiverens adgang til å gi festere en lovfestet rett til forlengelse av festet. Anførselen knyttet seg til at forlengelse av festet på tilsvarende vilkår vil være grunnlovsstridig. Tomtefesteloven § 33 prøves avslutningsvis mot vernet om eiendomsretten etter folkeretten, jf. EMK P1-1. Høyesterett, i plenum, konkluderer enstemmig med at festerne har rett til forlengelse av festekontraktene på tilsvarende vilkår som tidligere. Ergo, anvendelsen av tomtefesteloven § 33 var ikke å anse som stridende med Grl. § 97, ei heller med EMK P1-1.
Hvordan er dommen relevant:
Først og fremst er dommen relevant for spørsmålet om hvilken grunnlovsbestemmelse tomtefesteloven § 33 rettmessig må prøves opp mot. Førstvoterende diskuterer spørsmålet inngående i avsnittene 85 – 97. Innledningsvis konstateres det uttrykkelig at retten til forlengelse av festet klart adskiller seg fra en regulering av eiendomsrådigheten, ergo slik at tomtesteloven § 33 ikke kan prøves opp mot en analogisk anvendelse av Grl. § 105. Begrunnelsen bygger direkte på uttalelsene i Rt-1914-177 på s. 205. Videre slutter førstvoterende til at tomtefesteloven § 33 for øvrig klart ikke kan prøves opp mot Grl. § 105 direkte, selv om bestemmelsen i tomtefesteloven «medfører overføring av eiendomsrådighet». Slutningen konstateres å ha sikkert grunnlag i vår rettstradisjon, idet «etterfølgende regulering, knyttet opp til et kontraktsforhold mellom partene, har [...] vært vurdert ut fra Grl. § 97» (avsnitt 90). Tomtefesteloven § 33 presiseres i samme avsnitt til nettopp å innebære «en regulering – med tilbakevirkning – direkte knyttet opp til avtalen, eller rettere sagt til begrensningene i den». «[B]egrensningene» må her forstås som det faktum at festeavtalen kan begrenses til realiseringen av de opprinnelige vilkårene for festeavtalen.
Spørsmålet om tomtefesteloven § 33 var å anse som grunnlovsstridig måtte følgelig avgjøres med grunnlag i Grl. § 97 (avsnitt 97).
Videre fastslår førstvoterende at tomtefesteloven § 33 henspiller på såkalt «uegentlig tilbakevirkning». Mer presist var dette tilfellet, idet «§ 33 regulerer konsekvensene av en allerede inngått avtale» (avsnitt 99), og knytter således ikke nye rettsfølger til tidligere foretatte handlinger eller begivenheter. Høyesterett er påpasselig med å fastslå at dette ikke har noen betydning for anvendelsen av Grl. § 97 som det rettmessige grunnlag. Standardteorien måtte for dette tilfellet [uegentlig tilbakevirkning] anvendes. Dette innebar at det måtte anlegges en «helhetsvurdering av hvilke virkninger loven får». Essensen i helhetsvurderingen vil være «hensynet til festerne» på den ene side, avveid mot «hvilke konsekvenser loven får for bortfesterne, og hvor beskyttelsesverdig deres interesser er».
Et bakenforliggende moment ved den aktuelle helhetsvurdering, er at «festerens økonomiske innsats nærmest unntaksfritt er klart størst» (avsnitt 101).
Høyesterett legger særlig vekt på at «bestemmelsen er begrunnet i tungtveiende boligsosiale hensyn», det forelå et «klart beskyttelsesbehov for en rekke festere», og bortfesterne hadde «ingen rimelig forventning» om å nyte godt av den prisstigning på tomtegrunn som hadde realisert seg (avsnitt 121). Ut fra disse momenter sluttes det til at tomtefesteloven § 33 ikke er å anse stridende med Grl. § 97.
For øvrig er det hensiktsmessig å være klar over at Høyesterett konstaterer at de vurderinger som er lagt til grunn om anvendelsen av tomtefesteloven § 33 vurdert opp mot Grl. § 97, ble ansett å samsvare med EMDs praksis vedrørende EMK P1-1. Tomtefesteloven § 33 strider følgelig ikke med Norges folkerettslige forpliktelser (avsnitt 132).
Se HR-2019-1206-A som ligger i forlengelsen av denne omtalte dom, samt Lindheim-saken (Rt-2007-130). Knytter seg til tilsvarende saksforhold, men omhandler mer spesifikt spørsmål om regulering av festeavgift. Saken ble klaget inn for, og prøvd av, EMD, hvoretter det ble konstatert at festeavgiften for Øvre Ullern terrasse ikke er menneskerettsstridig lav.
Rt. 2005 s. 607 (Sandholmen)
Nøkkelord:
- Videresalg til staten ved konsesjonsvilkår
- Forholdet til ekspropriasjon i Grl. § 105
- Verdsettelsesprinsipper
- EMK P1-1
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om hvilket verdsettelsesprinsipp som skulle legges til grunn og anvendes for del av en fritidseiendom som ved gyldig konsesjonsvilkår var pålagt videresolgt til staten. Oppstillingen av konsesjonsvilkåret for ervervelsen av fritidseiendommen var ikke bestridt. Bakgrunnen for saken var at den saksøkende part hadde kjøpt en bebygd fritidseiendom på ca. 29 dekar, hvoretter det etter dagjeldende konsesjonslov § 9 ble oppstilt et vilkår om overdragelse av ca. 19 dekar til staten. Konsesjonsvilkåret var oppstilt med den begrunnelse å tilgodese allmenne friluftsinteresser. Uenigheten mellom sakens parter gjaldt spørsmålet om det var differanseprinsippet eller direkteprinsippet som måtte anvendes som verdsettelsesprinsipp.
Det førstnevnte prinsipp innebærer at grunneieren får erstattet et verdifall på den delen av eiendommen som beholdes, tilsvarende som ved ekspropriasjon. Sistnevnte innebærer at erstatningen skal tilsvare omsetningsverdien av det arealet som overdras. Førstvoterende, som talsperson for flertallet, sluttet til at inngrepet ikke falt innunder Grl. § 105. Av den grunn kunne det vanskelig legges til grunn ekspropriasjonsrettslige betraktninger for utmålingen. Høyesteretts flertall støttet således opp under både tingretten og lagmannsrettens vurderinger som hadde resultert i anvendelsen av direkteprinsippet. (Dissens 4-1)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen avklarer et viktig spørsmål, vedrørende hvorvidt konsesjonsvilkår om avståelse av eiendom vil kunne betraktes som et ekspropriasjonsrettslig inngrep. Førstvoterende slutter til at et konsesjonsvilkår som det foreliggende «utgjør en tvangsmessig avståelse av eiendomsrett som kan utløse krav om ekspropriasjonserstatning» (avsnitt 45). Begrunnelsen lå i at den saksøkende part frivillig hadde inngått avtale som var betinget av konsesjon. Samtidig beskytter ikke Grl. § 105 retten til å bli eier, slik at lovgiveren har stor frihet til å regulere vilkår for eiendomserverv. Følgelig ser en, slik Høyesterett også implisitt legger til grunn, at det ikke vil være naturlig å legge til grunn ekspropriasjonsrettslige betraktninger for utmålingsprinsippene.
Det må bemerkes at spørsmålet ikke synes fullstendig avklart, ettersom det antakelig vil kunne oppstå tilfeller hvor ekspropriasjonsrettslige betraktninger er mer naturlige å legge til grunn for erstatningsutmålingen. Se Rt-1964-209, hvor det forutsettes at erstatningen skulle utmåles etter ekspropriasjonsrettslige regler. Saken gjaldt imidlertid ikke spørsmål om utmålingsprinsippene, men om gyldigheten av et konsesjonsvilkår om delavståelse. Både den foreliggende sak, og den henviste, knytter seg til spesielle saksomstendigheter, slik at det vanskelig vil kunne legges til grunn en generell retningslinje for spørsmålet om utmålingsprinsipper.
Illustrativt er det imidlertid når førstvoterende uttaler at når det ikke dreier seg om et inngrep som faller innunder Grl. § 105, kan vanskelig «ekspropriasjonsrettslige betraktninger [...] legges til grunn for utmålingen» (avsnitt 50). Som en retningslinje vil det følgelig kunne antas som følgende: Å hekte erstatningsutmålingen på ekspropriasjonsrettslige betraktninger, vil være nærliggende kun når vilkårene for ekspropriasjonserstatning foreligger, jf. Grl. § 105. Førstvoterende slutter følgelig til at erstatningsutmålingen må «vurderes etter sin selvstendige verdi i handel og vandel» (avsnitt 51). I dette ligger at direkteprinsippet, som nevnt, måtte legges til grunn.
Høyesteretts flertall slutter for øvrig i alminnelighet til at EMK P1-1 ikke beskytter retten til å erverve eiendom. Førstvoterende konstaterer videre at anvendelse av direkteprinsippet ikke vil være konvensjonsstridig under noen omstendighet (avsnitt 59). For øvrig ble det funnet at vederlaget etter risikobetraktninger uansett ikke var å anse uforholdsmessig eller urimelig. Erstatning for verdireduksjonen på den gjenværende eiendom, ble ansett ikke å kunne utledes fra EMK P1-1 (avsnitt 63). Generelt kan det sluttes til at erstatningsutmålingen ligger innenfor statenes vide skjønnsmargin såfremt det ytes erstatning tilsvarende selve det arealet som overdras, ergo i samsvar med direkteprinsippet.
Rt. 2004 s. 1985
Nøkkelord:
- Eiendomsrettens negative avgrensning
- Allemannsrett
- Rådighetsinnskrenkninger
- Analogisk anvendelse av Grl. § 105.
- EMK P1-1
Sammendrag
Barn under 16 år var gitt gratis fiskerett i vassdrag gjennom innlandsfiskeloven § 18. Saksøker hevdet at dette utgjorde et inngrep i hans eiendomsrett til flere vassdrag, som utløste erstatning etter Grl. § 105 analogisk anvendt, og EMK P1-1. Høyesterett tok ingen av påstandene til følge.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er relevant da den tar stilling til analogisk anvendelse av Grunnloven. § 105 hvor innskrenkningen følger av allemannsretten (avsnitt 42-64) og hvorvidt slike innskrenkninger kan lede til erstatning etter EMK P1-1 (avsnitt 65-69).
Når det gjelder analogisk anvendelse av Grl. § 105 er det for det første av interesse at Høyesterett klargjør hva som skiller en rådighetsinnskrenkning, som i utgangspunktet ikke utløser erstatning etter bestemmelsen, fra en ekspropriasjon, som i alle tilfelle gjør det. I avsnitt 43 påpekes med videre henvisning til juridisk teori at «en rådighetsinnskrenkning er av negativ art. Den forbyr en viss utnyttelse av eiendommen, mens en ekspropriasjon i tradisjonell forstand innebærer at eiendommen eller rettighet over eiendommen helt eller delvis overføres til andre».
Videre kommer Høyesterett med noen generelle uttalelser om den historiske utviklingen i forholdet mellom eiendomsretten og allemannsretten (avsnitt 46). Her påpekes at rettighetene eksisterer parallelt med hverandre og at de således står i et spenningsforhold. Videre vises det til at eiendomsretten og allemannsretten er dynamiske rettsinstitutter som utvikler seg i tråd med samfunnsutviklingen. Tendensen synes videre å ha vært at utvidelser av allemannsretten – gjennom f.eks. friluftsloven – i vid utstrekning har blitt akseptert uten at det utløser erstatning etter Grl. § 105.
Ellers ser vi at Høyesterett stort sett viser til momentene som var fremme i Strandlov-dommen, derunder hvorvidt det ble grepet inn i etablert bruk (avsnitt 50), hvorvidt begrensningen var tidsbegrenset (avsnitt 51) og hvorvidt begrensningen hadde et aktverdig formål (avsnitt 52). Bl.a. under henvisning til disse momenter kunne gratis fiskerett for barn ikke danne grunnlag for analogisk anvendelse av erstatningsvernet i Grl. § 105 (avsnitt 58 og 64).
Høyesterett gikk så over til å vurdere om begrensningen likevel kunne utløse erstatning etter EMK P1-1, og presenterer bestemmelsen i avsnitt 64. Deretter presiseres det at bestemmelsen består av tre regler (avsnitt 65). Den første er «prinsippregelen» i første ledd første pkt., som generelt fastsetter en (positiv) rett til respekt for eiendomsretten. Den andre er «avståelsesregelen» i første ledd annet pkt., som fastsetter et negativt vern mot avståelse (ekspropriasjon) som ikke skjer i det offentliges interesse og som er forholdsmessig. Den tredje er «kontrollregelen» i annet ledd, som regulerer statens adgang til å kontrollere og regulere eiendomsretten gjennom ulike begrensninger.
Under henvisning til at statene generelt gis en vid skjønnsmargin av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol når inngrep i eiendomsretten skal vurderes opp mot EMK P1-1, og at begrensningen dessuten måtte anses meget beskjeden, kom Høyesterett til at det heller ikke forelå brudd på denne bestemmelsen (avsnitt 69).
Rt. 2004 s. 1092 (Sør-Senja)
Nøkkelord:
- Erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter analogi fra Grl. § 105
Sammendrag:
Saken gjaldt konkret sett spørsmål om gyldigheten av vedtak om fredning av et reinbeitedistrikt for reinbeiting i medhold av reindriftsloven § 11 (2) annet pkt., samt spørsmål om erstatning med grunnlag i fredningsvedtaket. Uttalelser om gyldigheten av vedtaket sett opp mot de menneskerettslige rettsgrunnlagene i EMK P1-1, SP art. 27 og Grl. § 110a. Høyesterett gir klare, men knappe, uttalelser om adgangen til å kunne kreve erstatning ved rådighetsinnskrenkninger etter analogi fra Grl. § 105 under direkte henvisning til tidligere rettspraksis. Høyesterett konkluderer enstemmig med at fredningsvedtaket var gyldig, og reineierne ble ikke tilkjent erstatning for rådighetsinnskrenkelsen.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen omhandler i stor grad alminnelige forvaltningsrettslige spørsmål, herunder visse spesielle spørsmål tilknyttet miljøretten, samt gyldigheten i lys av EMK-retten. Av den grunn omhandler store deler av domspremissene vurderingen av vedtakets gyldighet. Dette er spørsmål som i snever forstand faller utenfor tingsrettens pensum. Imidlertid illustrerer vurderingene sammenhengene som eksisterer i rettssystemet. Således gir dommen en god mulighet til å se hvordan visse aspekter ved tingsretten fungerer i vid forstand.
Dommens erstatningsspørsmål er av spesiell interesse for denne sammenheng. I avsnitt 75 presenterer førstvoterende erstatningsspørsmålet, og konstaterer implisitt at erstatning for rådighetsinnskrenkninger eventuelt må bygges på en analogi fra Grl. § 105. I avsnitt 76, som i stor grad er en ren gjengivelse av Skoghøy: Rådighetsinnskrenkninger og erstatning i Lov og Rett 1995 s. 213, behandles erstatningsspørsmålet konsist og kortfattet. Gjengivelsen kan tas til inntekt for at det «ikke er tilstrekkelig» for erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter analogi fra Grl. § 105, at inngrepet kan betraktes som «vesentlig». For at inngrepet skal berettige et erstatningskrav må det etter en helhetsvurdering kunne sluttes til at det for den rammede parten er «sterkt urimelig om inngrepet skal tåles».
Det må bemerkes at Høyesterett bygger sin avgjørelse av erstatningsspørsmålet på en sammenfatning av tidligere høyesterettspraksis vedrørende spørsmålet om erstatning ved rådighetsinnskrenkninger. Gjengivelsen i avsnitt 76 legitimerer sammenfatningen, og kan således tas til inntekt som gjeldende rett i tilknytning til utgangspunktet for erstatningsspørsmålet for rådighetsinnskrenkninger.
Høyesterett behandler ikke nærmere hva som ligger i det sentrale vurderingsmomentet, jf. «sterkt urimelig om inngrepet skal tåles».
Rt. 1970 s. 67 (Strandlov)
Nøkkelord:
- Eiendomsrettens negative avgrensning
- Rådighetsinnskrenkninger
- Analogisk anvendelse av Grl. § 105
Sammendrag:
Saken gjaldt en eier av en skjærgårdseiendom som ble hindret å påbygge eiendommen av et lovbestemt forbud mot å bygge i strandsonen. Vedkommende krevde erstatning av staten per analogi fra Grl. § 105, men fikk ikke medhold.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen stadfester uttalelsene i Rt-1918-403 (Konsesjonslov) om at eiendomsretten er en rett til faktisk og rettslig rådighet over eiendom i den utstrekning dette ikke er i strid med lovgivningen og rettsordenen for øvrig. Dommen slutter seg også til synet om at rådighetsinnskrenkninger som hovedregel ikke rammes av ekspropriasjonsvernet i Grunnloven. § 105.
Videre foretar Høyesterett en presisering av læren om analogisk anvendelse av Grl. § 105 på rådighetsinnskrenkninger. Utgangspunktet er at «det […] skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnlovens § 105 [ved rådighetsbegrensninger]» (s. 73).
Dommen danner videre enkelte momenter som er av betydning i vurderingen. Er begrensningen «tidsbegrenset» og begrunnet i et aktverdig formål taler dette mot analogisk anvendelse (s. 73). Videre vil det at begrensningen rammer «etablert bruk» før begrensningen ble iverksatt trekke sterkere i retning av erstatningsansvar enn der den den bare rammer fremtidig tiltenkt bruk. Dessuten vil det at «forbudet er […] gjort generelt» i stedet for at det «retter seg […] mot utpekte grunneiere» tale mot erstatningsansvar (s. 74).
Ut fra disse momenter kom Høyesterett til at de aktuelle begrensningene måtte tåles. Byggeforbudet var midlertidig, begrunnet i et presserende samfunnsbehov, rettet mot fremtidig bruk av eiendommen og av generell art.
Rt. 1918 s. 403 (Konsesjonslov)
Nøkkelord:
- Eiendomsrettens negative avgrensning
- Rådighetsinnskrenkninger
- Analogisk anvendelse av Grl. § 105
- Domstolenes prøvingsrett
Sammendrag:
Dommen gjaldt inngrep i eiendomsretten til vannfall, i form av en lov som krevde tillatelse (konsesjon) fra staten for å kunne foreta visse typer avhendinger. Et vilkår for at staten skulle gi konsesjon til avhendelse av eiendomsretten til vannfall var at denne skulle tilfalle staten tidligst 60 og senest 80 år etter avhendingen. Saksøker hevdet at dette var en begrensning i eierrådigheten som utløste erstatning etter Grl. § 105, men fikk ikke medhold. (Dissens 4-3)
Hvordan er dommen relevant:
Dommen er for det første relevant da den definerer eiendomsretten negativt som en rett til «at raade over sin eiendom med de almindelige indskrænkninger, som flyter umiddelbart av loven eller retsordenen» (s. 405). Med dette fastslår altså Høyesterett at utgangspunktet er at staten står fritt til å regulere (begrense) retten til å råde over egen eiendom gjennom lov, forskrift mv, uten at det utløser erstatningsansvar.
Samtidig illustrerer dommen at begrensning av eiendomsretten også kan utløse erstatningsansvar for staten etter analogisk anvendelse av Grl. § 105 – som direkte hjemler rett til «full erstatning» ved avståelse av eiendomsrett (ekspropriasjon) – i tilfelle den er «saa vesentlig» at den må «sidestilles med en eiendomsavgivelse». Terskelen for analogisk anvendelse er imidlertid høy: «man maa være forsiktig med å at fortolke grundlovens § 105 derhen, at man anvender den utover det omraade, som den direkte omfatter» (s. 406).
For det andre er dommen relevant da den stadfester domstolenes rett og plikt til å prøve hvorvidt formell lov er i strid med Grunnloven (s. 404), som nå fremgår av Grl. § 89. Fra et rent tingsrettslig perspektiv er dette imidlertid av mindre interesse.
Test deg selv i Ekspropriasjon og eiendomsrettens vern