Domsregister i Fast Eiendoms Tingsrett
Oppdatert: 13. apr.
Skrevet av: Adrian Modal, Caroline Bøe, Hans Herman Holst-Larsen, Hedvig Røhne, Hege Kristine N. Dahlen, Jens Erik Finbråten, Kaltrina Margataj, Konstance Landro, Kristoffer Pinås, Marlen Hjertås, Martin Steinsholt, Sara Karlsson Lysen, Sebastian Rekdal, Shubham Shaw, Stian Klette, Tatjana Blazic og Vemund Følstad Breivik (Obiter Dictum - Redaksjonen 2022/2023 og redaksjonen 2023/2024).
D O M S R E G I S T E R
Oppsett Domsregisteret i Fast Eiendoms Tingsrett inneholder 66 høyesterettavgjørelser helt fra 1918 til 2022! Domsregisteret er delt inn i 8 kapitler som er ment å skille mellom de forskjellige rettsområdene. Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge innunder hvert kapittel, med de nyeste dommene plassert øverst og de eldste dommene nederst.
Klikk på kapittelene nedenfor for å bli videresendt til dommene:
Fast eiendoms grenser (15 dommer)
Naborett (8 dommer)
Servitutter (10 dommer)
Grunneiers rettigheter (3 dommer)
Sameie (5 dommer)
Hevd og andre grunnlag for erverv og tap av eiendomsrett (11 dommer)
Allemannsretten (7 dommer)
Ekspropriasjon og eiendomsrettens vern (7 dommer)
Nederst på siden finnes det en nedlastbar PDF-fil med alle dommene.
Test Deg Selv (Quiz/Flashcards) I et håp om å hjelpe deg som student i å forstå dommene best mulig, har Obiter Dictum utarbeidet en quiz hvor du kan teste din forstelse av dommene du har lest. Testen består av Flashcards fra www.quizlet.com og tar sikte på sentrale spørsmål rundt de viktigste dommene.
Test deg selv:
Sist oppdatert: 28. mars 2023 kl. 12:00
Kapittel 1. Fast eiendoms grenser
HR-2022-993-A (Gondolbane)
Nøkkelord:
- Eiendomsrettens utstrekning opp i luften
- Interesselæren
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om grunneierne under en gondolbane har ekspropriasjonsrettslig vern, slik at de kan være part i en skjønnssak. For å besvare dette spørsmålet måtte Høyesterett ta stilling til eiendomsrettens utstrekning i luftrommet. Avstanden fra gondolbanen til hustakene varierte mellom 10 og 60 meter. Høyesterett går grundig gjennom eldre lovregulering av tiltak i luftrommet, forslag til lovgivning om eiendomsrettens grenser, rettspraksis knyttet til utnyttelse av luftrommet, juridisk teori og reelle hensyn. Høyesterett konkluderer med at det avgjørende for fastsettelsen av eiendomsrettens utstrekning i luftrommet er «hvor høyt grunneieren har interesse i å utnytte sin eiendom» og at eiendomsretten strekker seg så «langt som grunneieren etter en objektiv vurdering har en berettiget og saklig interesse i å nekte aktivitet eller tiltak over egen grunn», jf. avsnitt 55-56. Høyesterett kom til at grunneierne har ekspropriasjonsrettslig vern som følge av at grunneierne hadde en berettiget og saklig interesse i å nekte disse gondolbanene over egen grunn. Det ble vist til at gondolbanen var en varig og permanent plassert infrastrukturløsning av stort fysisk omfang.
Hvordan er dommen relevant:
(1) Fra dommen kan det utledes at interesselæren er bestemmende for hvor langt eiendomsretten går opp i luftrommet. Ved vurderingen av hvor høyt grunneieren har interesse i å utnytte sin eiendom må det ses hen til «fremtidig utvikling og muligheter, og gjeldende regulering er ikke avgjørende», jf. avsnitt 55.
(2) Dommen gir videre uttrykk for at eiendomsretten strekker seg «så langt som grunneieren etter en objektiv vurdering har en berettiget og saklig interesse i å nekte aktivitet eller tiltak over egen grunn», jf. avsnitt 56. Det innebærer at «det ikke kan plasseres permanente innretninger innenfor dette området uten at det foreligger ekspropriasjon eller inngått avtale med grunneieren», jf. avsnitt 56. En grunneier kan altså nekte tiltak eller aktivitet så langt opp i luftrommet som en grunneier har en berettiget eller saklig interesse i å nekte dette. Høyesterett presiserer imidlertid at ikke enhver aktivitet over egen grunn kan motsettes. Det er ikke gitt at en gondolbane som anlegges fra fjelltopp til fjelltopp eller over en dyp dal, vil krenke eiendomsretten. Grunneieren kan heller ikke motsette seg overflyvninger i flere hundre meters høyde over bakken, jf. avsnitt 57.
HR-2019-280-A (Skjærhalden Gjestehavn)
Nøkkelord:
- Strandrett
- Utbyggings- og utfyllingsrett
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om en 230 meter lang brygge, som delvis strakk seg inn foran naboeiendommen, krenket dennes strandrett og om deler av bryggen derfor må fjernes. Spørsmålet var om Sjøområdet ble ansett omfattet av strandretten da det var innbefattet i en reguleringsplan. Eieren hadde likevel opptrådt passivt, og dermed mistet sin rett gjennom konkludent adferd.
Dommen gir generell veiledning for tidligere rettspraksis om utbyggingsrett i avsnitt 32-47, og oppsummerer rettstilstanden i avsnitt 48-52. Deretter foretas den konkrete vurderingen.
Hvordan er dommen relevant:
Utbyggingsretten er etter dommen en «eksklusiv» rett til å utnytte sjøområdet utenfor egen eiendom, jf. avsnitt 50. Siden retten er eksklusiv er det ikke anledning til å anvende prinsippet først i tid, best i rett. Videre skal heller ikke rettighetene fastsettes etter en interesseavveiing mellom naboene, men hvor det er strid mot offentlige eller allmenne interesser kan dette likevel stilles seg annerledes, jf. avsnitt 52.
Etter en konkret vurdering kom førstvoterende under tvil til at brygga var akseptert gjennom konkludent adferd. Dette knyttet seg i hovedsak til at det var gitt nabovarsel, og at det var foretatt stiftelsesmøte, uten at det ble uttrykt misnøye over selve anlegget. Det var bare gitt noen kommentarer til selve utførelsen.
At utbygger burde foretatt nærmere undersøkelser før et så stort prosjekt kunnet talt i motsatt retning, men da begge parter var i villfarelse kunne dette vanskelig tillegges avgjørende vekt. Utbygger ble dermed etter omstendighetene ansett å ha hatt god grunn for å innrette seg som om alt var i orden.
Rt. 2011 s. 556 (Spellsundet)
Nøkkelord:
- Eiendomsrett utover i sjøen
- Marbakke- og tometersregelen
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om grunneiere hadde eiendomsrett utover i sjøen, og dermed kunne motsette seg at kommunen utnyttet området til småbåthavn. Selve Spellsundet ligger på en kontinentalsokkel, så det ble anført at hele sundet dermed var underlagt privat eiendomsrett. Subsidiært var anførselen at grunneierne uansett skulle ha eiendomsrett et rimelig stykke ut i sjøgrunnen, selv om det ble brådypt til over to meter dybde.
Hvordan er dommen relevant:
Dommen bekrefter at hovedregelen i norsk rett er eiendomsrett som strekker seg til marbakken eller – hvis marbakke ikke kan påvises – til to meter dybde ved middels lav vannstand, med henvisning til Rt-2005-1577 (Florø havn), se nedenfor.
Høyesterett definerte videre marbakken som overgangen fra «et relativt flatt og grunt stykke som strekker seg fra land, til et brattere dyp», der sjøbunnen «begynner å falle sterkt», jf. avsnitt 33. Marbakken må uansett ligge utenfor den aktuelle eiendom for at den skal danne grunnlag for eiendomsrett. Dette var ikke tilfellet i gjeldende sak, da spellsundet som nevnt ligger på et platå.
Analogisk anvendelse av vassdragsloven § 3 om grense etter midtlinjeprinsippet kunne følgelig belyse saken. Bestemmelsen gjelder bare fastlegging av eiendomsgrense i innsjø, ikke hvorvidt grunnen er underlagt eiendomsrett utover i sjø.
Til sist vurderte høyesterett om det kunne oppstilles et prinsipp om eiendomsrett et rimelig stykke ut i sjøen, når marbakke- eller tometersregelen ikke kan anvendes. Høyesterett fant at det ikke forelå tilstrekkelige rettskilder som kunne underbygge en slik regel, dette måtte eventuelt være en lovgiveroppgave. Strandeiers rettigheter ble ansett tilstrekkelig vernet gjennom strandretten, nabolovgivningen og offentligrettslige regler.
Rt. 2005 s. 1577 (Florø havn)
Nøkkelord: - Eiendomsgrenser utover i sjø - Marbakken - “Tometersregelen”
Sammendrag: Partene i saken var Florø kommune mot Sameiet Florø Gård, hvor førstnevnte gjennom avtale i 1994 hadde overtatt rettigheter i sjøareal fra sameiet. De to hovedproblemstillingen som reiste seg var (i) utstrekningen av de overførte rettighetene, og (ii) verdsettelsen av disse. Sistnevnte faller utenfor tema for den videre fremstilling. Hva angår det første spørsmålet var det nødvendig for Høyesterett å avklare hvilke rettigheter som falt inn under den alminnelige eiendomsretten som sameiet hadde overført til kommunen.
Hvordan er dommen relevant: Særlig relevant er uttalelsene Høyesterett har vedrørende hvilke sjøområder som er underlagt alminnelig eiendomsrett. Innledningsvis legger Høyesterett til grunn hovedregelen om at “eiere av grunn ned til strandlinjen har eiendomsrett ut i sjøen til marbakken eller, hvis slik ikke kan påvises, til 2 meters dybde ved middels lav vannstand” (min uthevelse). Kjennelsen angir dermed utgangspunktet for fastsettelsen av eiendomsgrensen i sjø. Uttalelsen indikerer tydelig at grensen prinsipalt trekkes ved marbakken (se Rt-2011-556 for definisjon av “marbakke”), men dersom slik ikke finnes i den konkrete sak, vil grensen trekkes hvor vannoverflaten blir to meter over grunnen. Det vil si at eiendomsgrensen etter (den prinsipale) marbakke-regelen kan strekke seg lenger utover i sjøen enn hvor dybden er to meter.
Rt. 2000 s. 1325 (Vorma)
Nøkkelord:
- Eiendomsrett til og i vassdrag
Sammendrag:
Saken gjaldt om en kommunes eiendomserverv av en parsell også gjaldt (i) strandkanten og (ii) elvegrunnen i Vorma. Høyesterett tok utgangspunkt i avtalen, men også et målebrev ble tillagt stor vekt, og kom frem til at strandkanten fulgte med. Elvegrunnen ble også ansett å tilhøre parsellen med hjemmel i den gangs vassdragsloven § 7 nr. 2, nå avløst av vannressursloven § 13 og avhendingslova § 3-6 a.
Hvordan er dommen relevant:
Fastsetting av eiendomsgrensen ved en overdragelse må bero på avtalen. I saken ble det ikke sannsynliggjort at eier hadde holdt igjen en stripe landareal langs elva. Målebrevet gav motsetningsvis uttrykk for at grensen gikk ved alminnelig sommervannstand. Da vannstanden kan variere, måtte det sannsynlige være at begge parter har forutsatt at eiendommen omfattet alt landareal frem til Vorma.
Når det kommer til elvegrunnen hjemler dommen presumsjonen i norsk rett om at den parsell som grenser til vassdrag også eier de tilstøtende vanndekte arealene. Dette er som nevnt i dag også lovfestet i avhendingslova § 3-6a og vannressurslova § 13. For at denne hovedregelen skal fravikes er det i rettspraksis stilt strenge beviskrav, jf. Rt-1971-596 og Rt-1979-1099.
I gjeldende sak ble ikke elvegrunnen på avhendingstidspunktet ansett å ha noen «spesiell verdi», og tidligere eier ikke kunne ha noen interesse av å beholde den, jf. s. 1331. Spørsmålet hadde heller ikke blitt diskutert under forhandlingene, eller under kart- og delingsforretningen. Det faktum at målebrevet tegnet grenselinjen ved vannlinjen kunne dermed ikke tas til uttrykk som en avtale om at elvegrunnen ikke skulle følge med ved salget.
Rt. 1998 s. 251 (Tellnes)
Nøkkelord: - Eiendomsrettens yttergrense i undergrunnen - Interesselæren
Sammendrag: Denne dommen gjaldt rettigheter til grunnvann, og derunder tok Høyesterett også stilling til generell eiendomsrett i undergrunnen. Saken gjaldt en grunneier som hadde boret etter grunnvann på skrå ned i undergrunnen, hvor det ble funnet grunnvann under naboeiendommen. Boringen krysset eiendomsgrensen - altså mellomgrensen mellom eiendommene - på 13 meters dyp, og selve grunnvannet ble funnet 116 meter under overflaten av naboeiendommen. Dette resulterte i at grunnvannet ble hentet 28 meter over mellomgrensen til naboen. Høyesterett konkluderte likevel med at grunnvannet ikke var omfattet av naboens eiendomsrett.
NB! Vannressursloven av 24. november 2000 nr. 82 (vrl.) regulerer i dag slikt tilfelle som i saken vedrørende grunnvann. Dommen kan likevel tas til inntekt for uttalelser om yttergrensen nedad i grunnen.
Hvordan er dommen relevant: Avgjørende for om naboen kunne kreve retten til grunnvannet var om hans eierrådighet kunne strekke seg så dypt som 116 meter under overflaten - i forhold til 14 meter i Askøy-dommen er dette naturligvis markant dypere. Høyesterett uttaler at yttergrensen i undergrunnen er uavklart, og heller ikke i Tellnes-dommen ønsker Høyesterett å fastslå grensen konkret. Dommerne kommer enstemmig til at eierretten uansett ikke kan strekke seg så dypt som 116 meter. Det anføres at yttergrensen “iallfall ikke strekker seg ubegrenset nedover i dybden; den omfatter ikke de dypereliggende lag”. Uttalelsen må forstås som at yttergrensen ikke strekker seg ubegrenset nedover, men likevel fortsatt uavklart nettopp hvor dypt den trekkes. Videre anfører Høyesterett at det vanskelig kan begrunnes en eneberettiget rett for grunneier lenger ned i undergrunnen enn han eller hun selv vanligvis kan utøve eierrådighet (interesselæren).
*Høyesterett la til grunn at grunnvannet altså ikke var naboen sin enerådende eiendom. Grunneier som foretok boringen tilegnet seg derfor rett til grunnvannet ved såkalt okkupasjon - prinsippet om først i tid, først i rett. Lege lata i dag følger derimot i denne sammenhengen av vrl. § 44.
Rt. 1988 s. 1345 (Strondafjorden)
Nøkkelord - Mellomgrenser i vassdrag - Djupål - Flat bunn
Sammendrag:
Saken gjaldt en tvist mellom eierne av eiendommen på østsiden av Ulnessundet, og eieren av eiendommen på vestsiden om eiendomsgrensen gjennom sundet. Sundet lå i en innsjø, og grensen måtte derfor fastlegges med utgangspunkt i vassdragsloven § 3 hvoretter grensen, hvis ikke annet følger av særlig hjemmel, skal gå «slik at hvert sted på bunnen tilhører den landside som det nærmest er en fortsettelse av». Ved fastleggelsen av grensen tar Høyesterett utgangspunkt i bunnforholdene slik de må antas å ha vært før det ble gjort inngrep i vassdraget. De geologiske forhold tydet på at bunnen i sundet i hovedsak har vært flat uten noen markert dypål. Bunnen kunne derfor ikke sees som en fortsettelse av den ene landside mer enn av den annen. Høyesterett uttaler at i «slike tilfeller må grensen trekkes etter midtlinjen». Høyesterett kom etter dette til at grensen mellom vestsiden og østsiden må trekkes midt i sundet. Ingen av partene hadde utøvet slik bruk på motsatt side av midtlinjen at det var grunnlag for å anta at det forelå særskilt hjemmel for en annen grense enn midtlinjen.
Hvordan er dommen relevant: (1) Fra dommen kan det utledes at dersom et vassdrag ikke har en forsenkning i grunnen som har karakter av å være en djupål, men heller er mer eller mindre flat hele veien så skal eiendomsgrensen trekkes «midt i innsjøen», jf. s. 1350. Selv om dommen gjelder innsjø, må det antas at samme regel gjelder for elv og bekk.
(2) Videre gir dommen uttrykk for at dersom vassdraget endrer seg, for eksempel ved flom eller ved menneskelige tiltak slik som utfylling, utbygging eller utgraving, så endrer ikke dette eiendomsgrensene. Eiendomsgrensene skal fastsettes etter hvordan bunnforholdene var før det ble gjort inngrep i vassdraget.
Rt. 1985 s. 1128 (Rugsund)
Nøkkelord:
- Strandrett
Sammendrag:
Spørsmålet i saken var om oppføring av fiskeoppdrettsanlegg var krenkelse av strandretten. Korteste avstanden fra anlegget til eiendommen var 85 meter, altså utenfor privat eiendomsrett. Problemstillingene i saken var (i) om strandrett innebærer en enerett til å plassere oppdrettsanlegg, og i annen rekke (ii) om anlegget medførte slike ulemper for utøvelsen av strandretten at det måtte fjernes.
Hvordan er dommen relevant:
Strandrett blir definert som en rett til «uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen», jf. s. 1131. Slike rettigheter er blant annet tilgang med båt - såkalt tilflottsrett, mulighet for bading og friluftsliv, visse former for fiske, rett til utfylling ut i sjøen, og et visst vern mot forurensning og ulemper av estetisk art.
Høyesterett fremhever likevel at strandrettens innhold i hovedsak knytter seg til virksomhet fra eiendommen på land, og slik sett er et supplement til den landbaserte utnyttelse av eiendommen.
Da fiskeoppdrett ikke er knyttet til eiendom på noen måte taler dette for at strandretten ikke var krenket. I samme retning trakk det faktum at fiskeoppdrett er en ny næring med stor økonomisk betydning, mens strandretten etter sin art gjennomgående har et relativt beskjedent verdiomfang. En eventuell enerett for grunneiere til fiskeoppdrett i strandsonen ble dermed ansett for å ligge utenfor strandrettens rammer.
Til sakens andre problemstilling uttalte Høyesterett at fiskeoppdrett etter omstendighetene kan medføre ulemper i den grad at det må stoppes i kraft av strandretten. Også der utnyttelsen setter en stopper for klare planer om å utnytte område kan dette krenke strandretten. I gjeldende sak ble likevel ikke aktuelle ulemper eller påregnelig utnyttelses påvist.
Rt. 1984 s. 629 (Djupål)
Nøkkelord:
- Mellomgrensen i vassdrag
- Tolkningstvil
- Fiskerett
Sammendrag:
Tvist om eiendomsgrensen mellom eierne på vest-og østsiden av et sund. De siste 100 årene hadde det vært lite nevneverdig fiske før laksefiske tok seg opp på 1970-tallet og eierne på vestsiden begynte å selge fiskekort. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Uttalt et krav om «klare holdepunkter» for å fravike hovedregelen om eiendomsgrensen i vassdrag jf. vassdragsl. §2 (s. 634). Det samme gjelder dersom fiskeretten skal være en eksklusiv rettighet forbeholdt grunneieren på den ene siden av vassdraget.
Hvordan er dommen relevant: Dommen er relevant for vurdering av eiendomsgrensen (mellomgrensen) i vassdrag dersom hjemmelsdokumentene (f.eks. matrikkel/skylddelingsforretning/avtale) byr på tolkningstvil. Det skal derfor mye til for å begrense grunneierens eiendomsrett. Dommen er prinsipiell da det tidligere var lite rettspraksis på området.
Rt. 1982 s. 1541 (Svartishei)
Nøkkelord:
- Mellomgrenser på land
- Statlig vs. privat grunn
- Tolkningsmomenter
Sammendrag;
Saken gjaldt tvist om eiendomsgrensen mellom statens eiendom og privat eiendom i et område på 4-5 km2. Staten solgte «Svartishei» til fjellgård i 1901. Høyesterett la særlig vekt på de utgangspunkter som følger av Rt-1967-313. I vurderingen ble det lagt rimelig vekt på gårdens behov da «i et område som fra naturens side er slik at utnyttelse av utmarksområdene utvilsomt har vært en viktig forutsetning for å bo der» (s. 1547). Staten fikk ikke medhold i at eiendomsgrensen skulle trekkes utelukkende ift. området fjellgården hadde utøvd eksklusiv eierrådighet.
Hvordan er dommen relevant: Høyesterett oppstiller en rekke relevante vurderingsmomenter ved fastleggingen av eiendomsgrenser. Det kan f.eks. ses til omfanget og behovet for beiterett (her: fast beiteområde for sau og melkekyr); hvorvidt området fremstår som en naturlig utstrekning av eiendommen; omfanget av jakt og fiske; hvorvidt jakt- og fiskeretten fremstår som beskyttet rett for utenforstående eller hvorvidt høstingsrettigheter anses som en festet rettsoppfatning i området.
Rt. 1980 s. 1325 (Furuto)
Nøkkelord:
- Mellomgrense på land
- Tolkningstvil
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmålet om eieren av en utparsellert fritidseiendom «Furuto» i Bamle hadde eiendomsrett til to små skjær som lå 7,5 m fra land. Lagmannsretten og Høyesterett tolket skylddelingsdokumentet fra 1969 slik at den alminnelige eiendomsgrensen gikk utover mot sjøen. Eieren av hovedbruket hadde hverken uttrykkelig eller ved manifestert rådighetsutøvelse forbeholdt seg noen rett til skjærene (s. 1329).
Hvordan er dommen relevant:
Dersom grunneieren har ment at en utparsellert eiendom sin rett skal begrenses må dette fremgå klart av hjemmelsdokumentene. Dokumentene må forstås i samsvar med hva som naturlig følger med eiendommen. Høyesterett viser her til at hjemmelsdokumentenes ordlyd er det klare utgangspunkt ved tvist om eiendomsgrenser.
Rt. 1972 s. 77 (Sperillen)
Nøkkelord: - Mellomgrenser i innsjø - Fritt midtstykke - Fiskerett (alders tids bruk)
Sammendrag: Saken omhandlet fastleggingen av eiendomsgrenser i innsjø. Fastleggingen av eiendomsgrensene var sentralt for vurderingen av om de tilknyttede grunneierne til Sperillen (innsjøen) kunne antas å ha eneberettiget fiskerett i vannet. Ved rettsforlik i 1958 ble det anerkjent at grunneierne skulle ha fiskeretten i vannet, men det ble ikke tatt stilling til om hvorvidt Sperillen måtte antas å ha et såkalt “fritt midtstykke” - hvor fisket derfor i utgangspunktet var fritt for allmennheten. Denne tvil ledet til søksmål som endte hos Høyesterett inntatt i Rt-1972-77. Høyesterett konkluderte uansett med at grunneierne tilknyttet Sperillen hadde ervervet enerett på fiske i hele innsjøen (ink. det frie midtstykke) gjennom alders tids bruk. (Dissens 3-2)
Hvordan er dommen relevant: Hvorvidt det må legges til grunn et “fritt midtstykke” (ikke privat eiendom) beror på en konkret vurdering av forholdene i den aktuelle innsjøen. Det uttales at vurderingen må se hen til “de dimensjonelle forhold, og vurdere hvor langt det overhode er rimelig etter sjøens dybde, bunnens karakter og avstanden fra land” om hvor langt eiendomsretten fra strandlinjen strekker seg utover i innsjøen hvor det er et fritt midtparti. Høyesterett uttaler videre at, selv om det i den aktuelle innsjøen antas å være et fritt midtparti, utelukker ikke dette i seg selv en enerådende fiskerett for private parter. En slik rett kan anerkjennes gjennom rettsgrunnlaget alders tids bruk. Grunneierne hadde ervervet fiskeretten gjennom langvarig fiske fra gammel tid, uavhengig av de konkrete eiendomsgrensene - derfor var det for Høyesterett ikke nødvendig å trekke de konkrete eiendomsgrensene i Sperillen.
Mindretallet (2 dommere) anførte at grunneierne ikke hadde ervervet eneberettiget fiskerett over det frie midtparti gjennom alders tids bruk (eller noe annet rettsgrunnlag for øvrig). De mente fiskeretten var begrenset til “så langt [grunneier] grunns går”, altså eiendomsgrensen utover i innsjø jf. på den tid gjeldende lov om laksefisket og innlandsfiske av 1964 § 76. Sperillen er en stor innsjø, dissensen gjaldt kun en del av innsjøen.
Rt. 1968 s. 1209 (Steingjerde)
Nøkkelord - Mellomgrense på land - Tolkning av utskiftningsforretning - Passivitet
Sammendrag:
Saken gjaldt spørsmål om hvor grensen mellom to eiendommer gikk – om den gikk slik den var blitt fastsatt ved en utskiftningsforretning som ble avsluttet i 1917, eller slik den var før denne forretning fant sted. Utskiftningsforretningen gjorde at to utmarksteiger skiftet eier (A til bnr. 3 og B til bnr. 4). Gjerdet mellom bnr. 3 og 4 ble imidlertid aldri flyttet til den nye grenselinje. Det var enighet mellom partene om at når det gamle gjerdet ikke var flyttet, skyldtes det en avtale mellom eierne fra 1917, men det var uenighet om avtalens nærmere innhold. Kommunen (eier av bnr. 4) mente at avtalen gjaldt eiendomsretten, mens grunneieren av bnr. 3 mente den bare gikk på bruken og på gjerdeflyttingen. Høyesteretts flertall kom til at teig A tilhørte bnr. 4. Flertallet antok at avtalen som ble inngått like etter utskiftningsforretningen gikk ut på å omgjøre utskiftningen, og at det var rettslig adgang til det. Videre la flertallet vekt på at partene hadde vært passive overfor hverandre med hensyn til grensespørsmålet. Én dommer som kom til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse, tok ikke standpunkt til hva avtalen gikk ut på. Han mente at eierne ved senere bruk av teigene og ved gjensidig passivitet hadde godtatt at den gamle grensen skulle bestå. En annen dommer dissenterte og fant det ikke godtgjort at utskiftningen skulle omgjøres. (Dissens 4-1)
Hvordan er dommen relevant:
(1) Fra dommen kan det utledes at partene fritt kan avtale med bindende virkning hvor eiendomsgrensen skal gå. Høyesteretts flertall uttaler at det ikke er «tvilsomt at de hadde slik avtalefrihet i et tilfelle som vårt», jf. s. 1216. Det er uten betydning at andre grenser er fastsatt ved utskiftningsforretning.
(2) Det kan videre utledes at ved tvist om hvor eiendomsgrensene går skal det legges vekt på partenes adferd. I dette tilfelle ble det lagt vekt på at partene hadde vært passive overfor hverandre med hensyn til grensespørsmålet.
Rt. 1959 s. 1198 (Askøy)
Nøkkelord: - Mellomgrenser i undergrunnen - Eiendomsrettens yttergrense nedover i undergrunnen - Rimelig eierinteresse
Sammendrag:
Saken gjaldt eiendomsrett til en tunnel anlagt av de tyske myndighetene under andre verdenskrig. Tunnelen gikk nordvest inn i berggrunnen under tomt B fra tomt A. Den vesentlige delen av tunnelen lå under tomt B, og eieren av tomt B mente derfor at tunnelen skulle deles loddrett etter mellomgrensene på jordoverflaten. Det fremgår av avgjørelsen at avstanden mellom jordoverflaten på tomt B og tunneltaket varierte fra 7 til 14 meter. Eieren av tomt A hevdet at eieren av tomt B ikke kunne anses å ha noen reell interesse av tunnelen, og at en tilknytning til tunnelen ville medføre uforholdsmessig store utgifter for part B. Konklusjonen i saken var at part B ble tilkjent eiendomsrett for den del av tunnelen under hans eiendom. Hvordan er dommen relevant:
Høyesterett uttaler at eierinteressen til part B beror på en objektiv vurdering av om tunnelen vil tilføre ham en viss verdi uten urimelig store utgifter - de subjektive forhold er ikke like viktige. Spørsmålet er “hvilke muligheter en eier av overflateeiendommen generelt sett har” for bruken av den omtvistede undergrunnen. For dette spørsmål kan det også legges til grunn et fremtidsskuende perspektiv - altså hvilke utnyttelsesmuligheter som trolig vil kunne realisere seg i rimelig fremtid.
Yttergrensene i undergrunnen kan avgjøres ut ifra en “bestemt avstand nedover” (x-antall meter), eller hvor dypt grunneier har “interesse eller nytte av å gjøre eiendomsretten gjeldende”. Høyesterett kommer til at B uansett har eiendomsrett uavhengig av hvilken av disse to rettsoppfatninger som ville vært lagt til grunn - det uttales med andre ord ikke hvilken rettsoppfatning som var avgjørende i den konkrete sak, men at yttergrensen hvert fall er minst 14 meter dyp.
Fra dommen kan det utledes at det må ses hen til avstanden nedover i grunnen (uten at Høyesterett fastslår noen konkret yttergrense i saken) og hvilke utnyttelsesmuligheter [objektivt sett] de ulike grunneierne har, ved fastsettelsen av eiendomsgrensene.
Rt. 1951 s. 417 (Vang)
Nøkkelord
- Mellomgrenser i vassdrag
- Fritt midtstykke i innsjø
- Statsallmenning
Sammendrag: Dommen omhandler om et fjell og to innsjøer er underlagt privat eiendomsrett eller om de helt eller delvis utgjør en statsallmenning. Saken reiser to hovedproblemstillinger: 1) Hvem som har eiendomsrett til fjellet nord for Bygdin og Tyin, og 2) Om det i Bygdin og/eller Tyin finnes et midtparti som ikke er underlagt privat eiendomsrett. Høyesterett konkluderte med at fjellet nord for Bygdin og Tyin var under privat eiendomsrett, og ikke en statsallmenning. Det ble lagt vekt på at det var en gammel festnet oppfatning hos hele bygdefolket i Vang og hos statens egne myndigheter at fjellet var underlagt privat eiendomsrett, og at det kontinuerlig har vært utøvet med tamrein som næring i området. Høyesterett kom videre til at det i Bygdin var et midtparti som var statsallmenning, mens Tyin i sin helhet var underlagt privat eiendomsrett. Det som var avgjørende for Tyin, var at strandeierne hadde fisket overalt i vannet over lang tid, og at en konstatering av et fritt midtstykke ville utgjøre et stort inngrep for disse fiskerne. Det kunne ikke legges avgjørende vekt på at vannets størrelse talte imot en slik konklusjon. For Bygdin ble det lagt vekt på at fisket var lokalisert til relativt få steder, at innsjøen var mindre egnet for fiske og at ingen hadde utnyttet vannet som om de skulle ha vært eiere.
Hvordan er dommen relevant:
(1) Det kan fra dommen utledes flere relevante momenter i vurderingen av om et område er underlagt privat eiendomsrett eller om det utgjør en statsallmenning. Sentrale momenter i vurderingen er (1) om det har vært allment kjent at området er en statsallmenning, (2) om det eksisterer en allmenn festnet rettsoppfatning om spørsmålet i vedkommende område og hos staten selv, og (3) hvordan de private – som hevder området er underlagt privat eiendomsrett – har opptrådt og handlet i eldre og nyere tider.
(2) Det kan videre utledes at ved vurderingen av hvorvidt det foreligger et fritt midtstykke i en innsjø, må legges vekt på hvilken historisk bruk som er utøvd, innsjøens beliggenhet og tilgjengelighet, og at «vannets størrelse bare er ett av de momenter som har betydning for avgjørelsen», jf. s. 426. Innsjøene her var i fysisk utstrekning forholdsvis like, Bygdin var ca. 40 km2 og Tyin ca. 30 km². Høyesterett kom imidlertid til at Bygdin hadde et fritt midtstykke, mens Tyin i sin helhet var underlagt privat eiendomsrett. Høyesterett la avgjørende vekt på bruken og innsjøenes beliggenhet.
(3) Dommen gir uttrykk for hvor langt ut i innsjøen eiendomsretten skal gå før man er over på det frie midtstykket. Høyesterett uttaler at «Grensen for statsallmenningen i Bygdin skal gå 100 meter fra land og til 20 meters dyp der dette faller utenfor 100 metersgrensen, regnet etter vannets naturlige nivå ved alminnelig sommervannstand», jf. s. 427.
(4) Dommen legger også til grunn at det er staten som er eier av det frie midtstykket i en innsjø. Det uttales ikke direkte at staten er eier, men forutsetningsvis sies det at dersom hele sjøen ikke er underlagt privat eiendomsrett, så må det gjenværende parti (midtstykket) i så fall tilhøre staten, jf. s. 425.
Test deg selv i Fast eiendoms grenser