Skrevet av: Sondre Arora Aaserud
Utfallet i et vedtak fattet av forvaltningen kan i visse tilfeller forandres. Selv om den vanligste måten antakelig er etter en klageomgang, har forvaltningen også muligheten til å omgjøre sitt eget vedtak, uten at det er påklaget, på nærmere bestemte vilkår. Denne omgjøringsadgangen følger av forvaltningsloven av 1967 (fvl.) § 35 og er temaet for denne artikkelen. Artikkelen er forsøkt skrevet eksamensrelevant, og vilkårene i fvl. § 35 vil i det følgende gjennomgås ledd for ledd.
Generelt om omgjøring:
Som nevnt kan et enkeltvedtak endres på forvaltningens eget initiativ uten at det er fremmet klage. Denne muligheten tilligger både det opprinnelige organet og overordnede organ. Årsaker til at et enkeltvedtak bør omgjøres kan for eksempel være feil som må rettes, nye opplysninger eller endringer i faktiske eller rettslige forhold. Det som er viktig å bite seg merke i her er at det er tale om et vedtak som allerede er fattet. Omgjøringsadgangen her dreier seg således ikke om de tilfeller hvor forvaltningsorganet ombestemmer seg under behandlingen av saken i utgangspunktet. Dette er viktig å forstå slik at man er klar over at omgjøring av et enkeltvedtak vil være et nytt enkeltvedtak som er gjenstand for påklaging jf. fvl. § 28 jf. § 2 litra b jf. litra a.
Omgjøring etter første ledd:
Det følger av fvl. § 35 første ledd litra a at et vedtak kan omgjøres dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Forvaltningen har således en åpen omgjøringsadgang dersom endringen begunstiger de vedtaket vedrører. Bestemmelsen har en ganske lik formulering som fvl. § 2 første ledd litra e om hvem som anses for å være part i en forvaltningssak. Det er altså på det rene at den vedtaket direkte retter seg mot i hvert fall omfatter adressaten for vedtaket. Hvorvidt det er noen forskjell mellom «den saken ellers direkte gjelder» i fvl. § 2 første ledd litra e og «direkte tilgodeser» ble i forarbeidene overlatt til praksis å avgjøre jf. Ot.prp.nr.3 (1976–1977). Ordlyden i «direkte tilgodeser» kan imidlertid tale for at de med en mer indirekte interesse i at vedtaket ikke omgjøres ikke skal omfattes. Denne tolkningen må kunne legges til grunn uavhengig om personen skulle ha en «rettslig klageinteresse» jf. fvl. § 28 og senere bli part i klagesaken.
Etter fvl. § 35 første ledd litra b kan et vedtak fritt omgjøres av forvaltningen dersom det ikke er sendt ut melding om vedtaket. Dersom de som har krav på melding om vedtaket har fått dette i tråd med fvl. § 27, kan ikke vedtaket omgjøres. Videre er det forutsatt i ordlyden og lovens forarbeider at pressemeldinger eller annonser også omfattes, med mindre disse er publisert på annet initiativ enn forvaltningens.
I medhold av fvl. § 35 første ledd litra c kan forvaltningen også omgjøre et vedtak som må anses å være ugyldig. Dersom en part eller en annen med rettslig klageinteresse uansett kan få vedtaket kjent ugyldig ved klage, synes det både logisk og ressursbesparende at forvaltningen har muligheten til omgjøring av vedtaket. Et ugyldig vedtak kan for eksempel foreligge dersom det er blitt fremlagt feilaktige opplysninger, se blant annet Rt. 1961 s. 78. I den nevnte saken godtok Høyesterett forvaltningens omgjøring ettersom feilaktige opplysninger var gitt og parten kunne bebreides. Det kan også tenkes tilfeller hvor vedtaket er i direkte konflikt med lov eller forskrift. Selv om dette vedtaket skulle gi parten en fordel, har ikke vedkommende noe rettslig krav på opprettholdelse dersom forvaltningen velger omgjøring jf. blant annet Rt. 1965 s. 181. Til slutt må det presiseres at det uttales i forarbeidene at bestemmelsen ikke gir noen retteplikt for forvaltningen – kun en omgjøringsmulighet jf. Ot.prp.nr.3 (1976–1977).
Da fvl. § 35 annet ledd henviser til første ledd synes det naturlig med en kort behandling av denne her. Etter denne bestemmelsen kan vedtaket omgjøres av forvaltningsorganet selv, klageinstansen eller et annet overordnet organ, dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Dersom det er tale om omgjøring av et vedtak i en klagesak eller i en omgjøringssak, er det antatt i juridisk teori at det kun er klageinstansens overordnede organ som kan foreta omgjøring i medhold av § 35. Hvorvidt et overordnet organ har omgjøringskompetanse eller ei, blir en konkret vurdering av det vedtak som er truffet og hvilken myndighet som utøves ved vedtakelsen. Dette gjør seg særlig gjeldende dersom det er spørsmål om statlige organer kan omgjøre et vedtak. Her vil det bli aktuelt å vurdere om det er tale om en delegert myndighet fra departementene, hvor disse således vil kunne ha en omgjøringsmulighet.
Omgjøring etter tredje ledd:
I fvl. § 35 tredje ledd fremgår det at en klageinstans eller et annet overordnet organ kan omgjøre et vedtak som er til ugunst for en vedtaket «retter seg mot eller direkte tilgodeser», selv om underretning er gitt og vedtaket må anses gyldig. Det er altså tale om et unntak fra fvl. § 35 første ledd litra a selv om vilkårene i litra b og c ikke er oppfylt. Det kreves imidlertid at en slik omgjøring kun kan gjøres dersom hensynet til andre privatpersoner eller andre offentlige interesser tilsier at det bør omgjøres. Dette spørsmålet vil bero på en helt konkret helhetsvurdering, hvor hensynene må veies opp mot hverandre. Både rettspraksis, forvaltningspraksis og juridisk teori viser her at de hensyn som særlig gjør seg gjeldende her er blant annet innrettelse, urimelighet, endringer i faktum, samfunnsoppfatning og samfunnsbehov. Til slutt oppstiller bestemmelsen noen tidsfrister, hvor melding om omgjøres må sendes innen tre uker etter at vedtaket ble tilsendt. Selve omgjøringsvedtaket må også sendes innen tre måneder fra det opprinnelige vedtaket ble tilsendt.
Etter fvl. § 35 fjerde ledd gjelder imidlertid annet og tredje ledd ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter fvl. § 28 annet ledd første eller annet punktum. Vedtaket må således påklages dersom en av de nevnte organene skal kunne endre vedtakets innhold og resultat. Dersom et vedtak imidlertid er ugyldig, vil statlige klageinstanser likevel kunne annullere vedtaket til ugunst for parten.
Omgjøring etter femte ledd:
I fvl. § 35 femte ledd fremgår det at de begrensninger som første, annet og tredje ledd gir ikke alltid gjelder. Dersom omgjøringsadgangen følger av annen lovgivning, av selve vedtaket eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler, kan det ses bort ifra at tilfellet tilsynelatende er begrenset av de forutgående ledd. Hva gjelder annen lovgivning kan denne både virke utvidende og innskrenkende på omgjøringsadgangen, og må vurderes konkret ut ifra den respektive lovbestemmelse. Videre er det i utgangspunktet ikke vanlig at forvaltningen fører inn en omgjøringsadgang i selve vedtaket. Det kan imidlertid tenkes at et vedtak må anses for å være foreløpig på grunn av mangelfull informasjon, tidspress og liknende. Alminnelige forvaltningsrettslige regler henviser på sin side til en bred og samlet vurdering som vil være temaet for det neste.
De alminnelige forvaltningsrettslige reglene er utviklet gjennom rettspraksis og sedvane, og kan i stor grad sies å gjelde overordnet hele forvaltningsretten i Norge. Alminnelige forvaltningsrettslige regler referer til et sett med ulovfestede prinsipper som kan gi forvaltningsorganet omgjøringsadgang uavhengig av begrensningene i første, annet og tredje ledd. Regelsettet legger opp til en bredere interesseavveining hvor behovet for endring veies opp mot de berørtes, særlig partens, interesser. I en uttalelse fra Lovavdelingen er det gitt visse rammer for vurderingen, hvor det blant annet fremgår at det må foreligge en vesentlig overvekt for omgjøringsbehovet dersom omgjøringen skal begrunnes i disse ulovfestede reglene.
I interessevurderingen er det flere momenter som kan eller skal vurderes, avhengig av hvorvidt de gjør seg gjeldende i den aktuelle sak. Konklusjonen må bero på en konkret helhetsvurdering. For det første skal samfunnshensyn vurderes herunder både politiske hensyn og hensynet til allmennheten. Videre skal forutberegnelighet, innrettelse og tidsmomentet tillegges vekt. Disse kan ofte virke som de tyngste vurderingsmomentene og kan begrunnes i rettsikkerhet og borgernes krav på saklig og forsvarlig saksbehandling i forvaltningen. En borger skal slippe å være redd for at forvaltningen skal ombestemme seg brått, og må på et tidspunkt kunne slå seg til ro med et opprinnelig vedtak. Til slutt skal det vurderes om det har skjedd endringer i faktum. Dersom de fakta vedtaket baserer seg på har endret seg vesentlig, vil dette tale for at omgjøring kan skje.