Domsregister i Forvaltningsrett

Skrevet av: August Dingstad, Victor Diseth, Simen Aarhus Meiler, Elida Schrøder, Trisha Johansen, Johanne Ditmansen, Yatin Sharma, Celine Bjelland, Sanna Midtbø (Obiter Dictum - Redaksjonen 2025/2026).

D O M S R E G I S T E R

Oppsett

Domsregisteret i Forvaltningsrett inneholder 50 dommer som strekker seg fra 1933 til 2022. Domsregisteret er delt inn i 6 kapitler som er ment å skille mellom ulike aspekter av rettsområdet. Dette registeret har til formål å gi en oversikt over dommene som omhandler forvaltningens rammer for kompetanse til å fatte offentlige vedtak, og er avgrenset deretter. Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge innunder hvert kapittel, med de eldste dommene plassert øverst og de nyeste dommene nederst.

Forholdet til ny forvaltningslov:

Domsregisteret tar utgangspunkt i forvaltningsloven av 1967.  Ny forvaltningslov ble vedtatt i 2025. Det tas forbehold om at enkelte endringer i rettstilstanden kan oppstå når den nye loven trer i kraft.

Innholdsfortegnelse

1)    Saksbehandling: Begrunnelse (6 dommer)

2)    Saksbehandling: Habilitet (3 dommer)

3)    Ugyldighet (14 dommer)

4)    Domstolenes prøvingsrett (13 dommer)

5)    Myndighetsmisbrukslæren (11 dommer)

6)    Vilkårslæren (3 dommer)

1.  Saksbehandling: Begrunnelse

Rt. 1981 s. 745 (Isene)

Nøkkelord:

-       Forvaltningsloven § 24

-       Skjerpet krav til begrunnelse

-       Ugyldig vedtak

Sammendrag:

Saken gjaldt bonden Alfred Isene som fikk leie et jordstykke ettersom han trengte tilleggsjord. Jordstykket lå i nærheten av hans jordbruk, men hadde imidlertid ikke fellesgrense med hans eiendom. Isene leide dette jordstykket i flere år og gjorde en rekke investeringer på eiendommen, noe som medførte at jordstykket ble svært viktig for gårdsdriften. Staten v/Landbruksdepartementet fattet vedtak om forkjøpsrett til å overta jordstykket med den begrunnelse at den skulle tillegges et annet gårdsbruk. Isene mistet da tilleggsjorden ettersom forkjøpsvedtaket stanset kjøpet. Høyesterett kom til at statens vedtak om å bruke forkjøpsretten var svært inngripende overfor Isene da det medførte at han mistet muligheten til å leve av jordbruket sitt. Vedtakets inngripende karakter sammenholdt med en mangelfull begrunnelse medførte at Høyesterett erkjente vedtaket ugyldig. Ugyldigheten ble begrunnet i at det ikke var klart at departementet hadde vurdert alle relevante forhold eller lagt riktig rettsoppfatning til grunn.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Skjerpet krav til begrunnelse: For å vurdere om vedtaket er gyldig begrunnet, ser retten først hen til om vilkårene for forkjøpsrett foreligger. Det blir fastslått at vurderingen skal ta hensyn til hva som vil være den beste jordbruksmessige løsningen for både den enkelte eiendom og for området rundt. Vurderingen skal således ta utgangspunkt i en jordbruksfaglig vurdering. Likevel gjør retten det klart at det bare gripes inn med forkjøpsrett dersom inngrepet medfører et bedre resultat enn det salget som forkjøpsvedtaket gjelder.

Ettersom statens forkjøpsvedtak medførte at bonden Isene mistet sin levevei i jordbruket, anså Høyesterett vedtaket for å være av svært inngripende betydning for det jordbruket som familien hadde drevet gjennom lang tid. Retten argumenterer dermed for at ved slike inngripende vedtak “skjerpes kravene til begrunnelsen”, jf. side 748. Høyesterett kom dermed frem til at dersom vedtaket kunne være gyldig, måtte det være momenter i begrunnelsen som overveier de negative konsekvensene forkjøpsretten medfører for Isene og hans familie. Retten kom til at departementet ikke hadde foretatt en tilstrekkelig overveiing av slike momenter, noe som talte for at vedtaket var ugyldig.

(ii) Mangelfull begrunnelse: I vurderingen av hvorvidt begrunnelsen til departementet var tilstrekkelig la Høyesterett vekt på at det foreligger tvil rundt hvorvidt alle de kjente relevante forholdene har vært overveid. Særlig påpeker retten at betydningen av at bnr.1 og bnr. 5 i mange år hadde vært drevet som én samlet driftsenhet som sammen ga tilstrekkelig utkom for én familie. Dette er et hensyn som etter rettens syn ikke ble vurdert tilstrekkelig og som hverken jordstyre eller fylkeslandbruksstyret vurderte. Høyesterett savnet også en interessevurdering av de to partenes fremtidige fordeler. Retten anså de nevnte momentene som svært relevante og sentrale i vurderingen av forkjøpsvedtaket. Ettersom departementet ikke hadde foretatt slike vurderinger i deres begrunnelse, erkjente Høyesterett begrunnelsen som mangelfull. Vedtaket ble som følge av dette ugyldig ettersom det forble uklart hvorvidt vedtaket bygget på en riktig rettsoppfatning.

Rt. 1982 s. 1487 (Isene-linjen, en videreføring av Isene-dommen)

Nøkkelord:

-       Begrunnelsens innhold, fvl. § 25 tredje ledd

-       Misvisende begrunnelse

-       Skjønnsmessig vurdering

Sammendrag:

Saken gjaldt to brødre som valgte å kjøpe sitt eget gårdsbruk da de ble fratatt deres eiendom ved odelssøksmål. Under behandlingen av kjøpet meldte tre nabobruk seg med begjæring om å få salgseiendommen utlagt til seg som tilleggsjord. Landbruksdepartementet besluttet at statens forkjøpsrett skulle gjøres gjeldende, og de tre naboene ble tilkjent tilleggsjord. Brødrene gikk til søksmål for å få vedtaket kjent ugyldig, men det førte ikke frem. Høyesterett vurderte departementets vedtak og kom frem til at de relevante hensyn ble vurdert riktig. I vurderingen av hvorvidt begrunnelsen var misvisende kom retten frem til at uklarhetene ikke hadde hatt noen betydning for den skjønnsmessige vurderingen og vedtaket forble dermed gyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Rasjonaliseringshensyn og individuelle hensyn: For å ta stilling til om staten kan foreta et forkjøpsvedtak uttrykker Høyesterett at det først må ses hen til rasjonaliseringshensynet, før de individuelle forholdene vil opptre som korrigerende momenter i vurderingen. I den foreliggende saken veier retten rasjonaliseringsgevinsten man kan oppnå ved å fordele salgseiendommen som tilleggsjord til nabogårdene opp mot kjøperens interesser. Høyesterett foretar en begrenset overprøving av avveiningen av hensynene ettersom det er en skjønnsmessig vurdering, men retten viser imidlertid at departementet har foretatt en tilstrekkelig avveining av de forskjellige relevante omstendighetene, jf. side 1429. På bakgrunn av denne vurderingen kommer Høyesterett til at forkjøpsvedtaket medfører et bedre resultat sett i lys av lovens formål. Rettens begrunnelse er en videreføring av prinsippet slått fast i Isene-dommen (Rt. 1981 s. 745 side 748) om at Høyesterett kan godta en svakere begrunnelse dersom det er rimelig klart at vedtaket tjener lovens formål, jf. side 1492.

(ii) Misvisende begrunnelse: Konsesjonssøkerne hevdet også at det forelå en misvisende begrunnelse og at vedtaket dermed var ugyldig. I vurderingen av begrunnelsen viser Høyesterett at det utelukkende er en passus i begrunnelsen som volder tvil; “Kjøperne har ingen tilknytning til bruket og er ikke fra før eiere av jordbruk”. Retten uttrykker at det er uklart hva departementet i utgangspunktet har tenkt, men at setningen holdt opp med setningen før gir uttrykk for å være et moment i kjøperens disfavør. Høyesterett viser imidlertid at usikkerheten rundt passusen ikke har innvirket på skjønnsvurderingen ettersom departementet har vært fullt bekjent med de spesielle forhold som forelå for konsesjonssøkerne. Ettersom den noe uklare og mangelfulle begrunnelsen ikke har påvirket vedtaket tyder det på at det ikke foreligger en svikt i saksbehandlingen. Høyesterett slutter seg dermed til flertallet i Lagmannsretten og erkjenner vedtaket som gyldig.

Rt. 2000 s. 1056 (Gausi)

Nøkkelord:

-       Begrunnelsens innhold, fvl. § 25

-       Uriktig norm

-       Mangelfull begrunnelse

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak. Vedtaket ga staten rett til å bruke deres forkjøpsrett etter konsesjonsloven til å kjøpe en landbrukseiendom til fordel for naboeiendommer. Knut Gausi gikk til søksmål mot staten og hevdet at vedtaket blant annet var ugyldig på grunn av dets mangelfulle begrunnelse. Høyesterett vurderte departementets begrunnelse for vedtaket. Flertallet kom til at vedtaket var gyldig og at begrunnelsen var tilstrekkelig med hensyn til vedtakets karakter.

Dommen ble avsagt under dissens 3-2, men mindretallet var i det vesentlige enig med flertallet. Uenigheten innad i retten omhandlet tilkjenning av saksomkostninger, hvor mindretallet argumenterte for at kostnadene ikke burde tilkjennes noen instans. Dissensen har således ikke betydning for dommens prejudikatsverdi ettersom retten var enig i rettsanvendelsen og resultatet.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Begrunnelsens krav beror på vedtakets karakter: Ved vurderingen av om begrunnelsen for vedtaket er tilstrekkelig, tar retten først stilling til hvilke krav som stilles til begrunnelsen ved slike vedtak. Høyesterett presiserer at hvor detaljerte krav som stilles til begrunnelsen i hovedsak vil bero på vedtakets karakter, jf. side 1063. Det presiseres ytterligere at begrunnelseskravet skjerpes etter hvor inngripende vedtaket er. I den foreliggende saken slår retten fast at vedtaket ikke danner grunnlag for et skjerpet begrunnelseskrav ettersom saken gjelder et alminnelig forkjøpsvedtak.

Førstvoterende vurderer så om ordlyden “rimelig klart” skjerper begrunnelseskravet ved forkjøpsvedtak, og om departementet har lagt en uriktig norm til grunn for vedtaket. For å anvende forkjøpsretten må det være “rimelig klart” at bruk av forkjøpsretten vil gi et bedre resultat enn den aktuelle avtalen som det er aktuelt å gripe inn i. Høyesterett tolker ordlyden slik at det må foreligge en “overbevisende styrke", men at det “ikke innebærer noe krav om kvalifisert interesseovervekt”, jf. side 1064. Departementet har ikke benyttet seg av ordlyden “rimelig klart” i deres vedtak. Det fremgår av departementets uttalelse at forkjøpsretten kan benyttes når det ikke er “ikke tvil om” at forkjøpsretten vil gi et bedre resultat. Høyesterett argumenterer for at departementet ikke har anvendt en uriktig forståelse av vilkåret, og viser til at denne formuleringen også er brukt i Isene-dommen, jf. side 1063-1064. Førstvoterende konkluderer dermed med at departementet ikke har vurdert forholdsmessigheten med utgangspunkt i uriktig norm, og at det ikke foreligger et særlig skjerpet begrunnelseskrav.

(ii) Ugyldighet som følge av mangelfull begrunnelse: Høyesterett vurderer også om det foreligger grunnlag for ugyldighet i departementets begrunnelse. Retten argumenterer for at begrunnelsen til departementet er mangelfull på flere områder, herunder med tanke på hvor realistisk Gausis opplegg anses for å være, og hvorvidt argumentet om investeringer taler for eller mot konsesjon, jf. side 1064. Til tross for de uklare utsagnene kommer retten til at departementets hovedargument fremgår av begrunnelsen, noe som gjør den tilstrekkelig.

Det avgjørende i en vurdering av om begrunnelsen er tilstrekkelig er således hvorvidt hovedargumentene fremgår av begrunnelsen, jf. side 1064-1065.

Rt. 2008 s. 96 (Fredensborg boligutleie)

Nøkkelord:

-       Begrunnelsens innhold, fvl. § 25 annet og tredje ledd

-       Krav til begrunnelse

-       Gyldig vedtak

Sammendrag:

Saken gjaldt overprøving av om lagmannsrettens vedtak om å benytte kommunal forkjøpsrett oppfylte forvaltningsrettslige krav. Høyesterett kom frem til at retten hadde kompetanse til å overprøve avgjørelsens begrunnelse, herunder både om skjønnsutøvelsen og saksbehandlingen har vært forsvarlig. Retten la til grunn at begrunnelseskravets omfang må tilpasses vedtakets karakter, og at det er sentralt hvorvidt hovedhensynene som lå til grunn for skjønnsutøvelsen fremgår av begrunnelsen. Høyesterett vurderte også om mangler ved begrunnelsen kunne føre til ugyldighet etter forvaltningsloven § 41. Retten konkluderte imidlertid med at lagmannsrettens vedtak var tilstrekkelig begrunnet.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Krav til begrunnelse: Høyesterett overprøver lagmannsrettens forståelse av begrunnelseskravet i forvaltningsvedtak. Det presiseres at omfanget av begrunnelsesplikten vil variere etter vedtakets karakter, jf. avsnitt 59. I den foreliggende saken fremgår det at lagmannsrettens begrunnelse var noe mangelfull på enkelte punkter. Hovedhensynene var imidlertid ivaretatt noe som talte for at begrunnelsen var tilstrekkelig, jf. avsnitt 63.

Dommen presiserer også at svakheter i en begrunnelse kan “repareres” dersom det er klart at beslutningstakerne var tilstrekkelig orientert om problemstillingen, og det ikke foreligger grunn til å tro at en grundigere begrunnelse ville ha virket bestemmende på innholdet i avgjørelsen etter fvl. § 41, jf. avsnitt 66. På bakgrunn av foreliggende forhold kom retten til at lagmannsrettens begrunnelse var tilstrekkelig og at det ikke forelå feil i rettsanvendelsen. Avgjørelsen ble dermed ansett som gyldig, jf. fvl. § 41, jf. avsnitt 67.

Rt. 2011 s. 111 (Drosjeløyve)

Nøkkelord:

-       Begrunnelsens innhold, fvl. § 25

-       Tilstrekkelig begrunnelse

-       Forvaltningsskjønn

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak fra en fylkeskommune om tilbakekall av Johansen sitt drosjeløyve og karantenetid for tildeling av nytt løyve. Høyesterett overprøvde vedtaket. Ved prøvingen ble det redegjort for at vedtaket var svært byrdefullt for Johansen, men Høyesterett fant likevel ikke grunnlag for at det forelå et særlig skjerpet begrunnelseskrav. På den bakgrunn kom retten til at saken var tilstrekkelig begrunnet og vedtaket forble gyldig. Kommunen ble frikjent ettersom begrunnelsesplikten ble overholdt og det ikke forelå andre ugyldighetsgrunner.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Domstolens prøvingskompetanse: For å ta stilling til hvorvidt vedtaket er tilstrekkelig begrunnet, redegjør Høyesterett først for i hvilken utstrekning domstolene kan prøve forvaltningens vedtak. I avsnitt 49 blir det fastslått at domstolene har full prøvingsrett i saker som omhandler hvorvidt et vedtak er tilstrekkelig begrunnet. På bakgrunn av denne redegjørelsen foretar Høyesterett en grundig vurdering av både forvaltningens skjønn og rettsanvendelsen.

(ii) Krav til begrunnelse: Et av dommens hovedspørsmål er hvorvidt vedtaket er ugyldig grunnet utilstrekkelig begrunnelse. Høyesterett behandler dette grundig i avsnitt 47 til 54. Retten sin vurdering tar utgangspunkt i Forvaltningsloven § 25 om krav til begrunnelse, hvor det fremgår at begrunnelsen skal vise til “reglene og de faktiske forhold vedtaket bygger på” og bør nevne de “hovedhensyn som har vært avgjørende” ved forvaltningens skjønnsutøvelse, jf. avsnitt 50. Retten viser til rettspraksis og redegjør for tre elementer som må vurderes for at et vedtak skal være tilstrekkelig begrunnet.

Det første elementet er at begrunnelsen må (i) “avpasses etter hvor inngripende vedtaket er”,jf. avsnitt 51. Dette vurderingselementet må imidlertid sees i sammenheng med hva partene faktisk har diskutert og vært uenige om før vedtaket ble truffet, jf. avsnitt 52. Ved vurderingen av det første momentet tar retten hensyn til at vedtaket er svært byrdefullt, men at det ikke er tilstrekkelig for at det kreves et mer skjerpet krav til begrunnelsen. I vurderingen trekker Høyesterett også inn utredningsplikten i fvl. § 17 hvor retten vektlegger at Johansen ble representert av en advokat og dermed var godt opplyst i forkant av vedtaket. Videre ble det også lagt vekt på at Johansen ikke synes å rammes hardere enn det som er vanlig i slike saker, jf. avsnitt 52.

Det andre vurderingsmomentet er at begrunnelsen må gi uttrykk for at det er (ii) foretatt et skjønn, jf. avsnitt 53. Retten finner det videre klart at begrunnelsen gir uttrykk for skjønn, særlig ved vurderingen av hvorvidt løyvene skulle tilbakekalles og om karantene skulle ilegges.

Det tredje vurderingselementet er at (iii) “de relevante hovedhensynene er vektlagt”, jf. avsnitt 51. Høyesterett viser at forvaltningen har lagt vekt på relevante hensyn ettersom fylkeskommunen var klar over konsekvensene og derfor hadde lagt vekt på at vedtaket ville bli byrdefullt overfor Johansen i forholdsmessighetsvurderingen. På bakgrunn av vedtakets byrde kom forvaltningen til at karantenetiden skulle reduseres til to år istedenfor tre år som først var tiltenkt.

Etter en vurdering av de nevnte momentene kom Høyesterett til at vedtaket var tilstrekkelig begrunnet og dermed gyldig, jf. avsnitt 54.

HR-2022-718-A (Hyttekarantene)

Nøkkelord:

-       Prøving av forvaltningsvedtak

-       Tilstrekkelig begrunnelse

-       Tilbakeholden prøving

Sammendrag:

Saken handler om gyldigheten av karanteneplikt for norske hytteeiere i Sverige under koronapandemien. Dommen reiser særlig spørsmål om domstolenes prøvingskompetanse ved vurderinger som er sterkt preget av faglige og politisk skjønn i en krisesituasjon. Hytteeierne i saken anførte at forskriftsvedtaket var ugyldig ettersom det bygget på generelle smittevernhensyn uten individuell eller særskilt begrunnelse. Anførselen førte ikke frem ettersom Høyesterett anså vedtaket som gyldig da de materielle vilkårene var oppfylt, og derfor krevdes det ikke slike individuelle vurderinger i vedtakets begrunnelse. Retten kom til at forskriftsvedtakene var lovlige.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Tilbakeholden domstolsprøving: For å ta stilling til hvorvidt forskriftsvedtaket er tilstrekkelig begrunnet redegjør retten først for hvilke deler av begrunnelsen som kan overprøves av domstolene, jf. avsnitt 74. Høyesterett slår fast at de i utgangspunktet har full kompetanse til å overprøve vedtaket, men at det i den foreliggende saken er forhold som tilsier en tilbakeholden kontroll, jf. avsnitt 75. Primært vektlegger retten at “særlig fagkyndighet har betydning”, noe som medfører at Høyesterett burde være varsom med overprøving av den klare medisinske begrunnelsen for forskriftsvedtaket, jf. avsnitt 75.

(ii) Tilstrekkelig begrunnelse: I den foreliggende saken behandler retten om det mangler en tilstrekkelig vurdering av menneskerettighetene i begrunnelsen for forskriftsvedtaket. Høyesterett vurderer dermed om fraværet av menneskerettighetsvurderinger medfører ugyldighet.

Høyesterett argumenterer for at det ikke kan oppstilles noe krav om at forvaltningen uttrykkelig har vurdert forholdet til menneskerettighetene. En begrunnelse anses ikke mangelfull dersom det ved en etterfølgende domstolsprøving blir klarlagt at vilkårene for inngrep etter Grunnloven og EMK uansett var oppfylt, jf. avsnitt 140–141. Rettens argument viser at en saksbehandlingsfeil, slik som en mangelfull begrunnelse, ikke automatisk medfører ugyldighet. Et vesentlig moment som taler imot ugyldighet er dersom svakheten i forvaltningens saksbehandling kan rettes opp ved overprøving, jf. avsnitt 140. Selv om begrunnelsen godtas av retten, sier Høyesterett eksplisitt at det hadde vært ønskelig med en tydeligere menneskerettlig vurdering, jf. avsnitt 139.

Dommen kan samlet sett anses som en relativisering av begrunnelseskravet i ekstraordinære situasjoner, slik som corona-pandemien. Høyesterett aksepterte en noe mangelfull begrunnelse fordi vedtaket var forskriftsliknende, situasjonen var ekstraordinær og domstolene kunne foreta en full realitetskontroll av vedtaket i ettertid, jf. avsnitt 140.

(iii) Prejudikatsverdi: På bakgrunn av at saken omhandler en krisesituasjon bør det bemerkes at Høyesterett sin argumentasjon ikke uten videre kan generaliseres. Varsomheten med å videreføre sakens uttalelser gjelder særlig til individuelle enkeltvedtak med stort behov for kontradiksjon og etterprøvbarhet.

2.  Saksbehandling: Habilitet

Rt. 1992 s. 1642 (Gamvik)

Nøkkelord:

-       Inhabilitet etter fvl. § 6

-       Forhåndstilsagn

-       Ugyldig vedtak

-       Erstatningsansvar

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av et forhåndstilsagn om garantierklæring tilknyttet et lån fra Kredittkassen til Gamviktrål AS, undertegnet av daværende ordfører i Gamvik. Lånet ble misligholdt, og det ble reist spørsmål om garantierklæringen kunne kreves. Det overordnede spørsmålet var om vedtaket var gyldig, og følgelig bindende. Ved vurderingen måtte retten blant annet vurdere betydningen av ordførerens inhabilitet, og om det var avgjørende for sakens utfall, jf. fvl. § § 6 og 41. Selv om ordføreren hadde avtrådt under formannskapsmøtet, fant retten at hans inhabilitet allikevel var utslagsgivende for sakens utfall, og som resultat ble vedtaket funnet ugyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Inhabilitet: I den foreliggende saken var det ikke bestridt at ordføreren var inhabil, men spørsmålet var om inhabiliteten hadde betydning for sakens utfall. Ordføreren hadde fratrådt fra behandling av saken, men ikke forlatt rommet. Spørsmålet ble dernest om han allikevel hadde påvirket utfallet på andre måter.

Overordnet hadde ordføreren hatt et betydelig engasjement i saken. HR uttaler om engasjementet at “Etter hele utviklingen i saken anser jeg det klart at man ikke kan se bort fra at den inhabile ordførerens sterke engasjement i saken har vært utslagsgivende for dens utfall”, jf. s. 1648. Fra uttalelsen kan det utledes at habilitet må vurderes ut ifra sakens helhet, begrunnet i at utslagsgivende inhabilitet ikke bare kan forekomme under selve treffingen av avgjørelsen, men også under forberedelsene og prosessen.

(ii) Forhåndstilsagn og personell kompetanse: I den foreliggende saken har kommunen bundet sin fremtidige myndighet i form av forhåndstilsagn. Forvaltningens adgang til å binde seg med forhåndstilsagn er ulovfestet sedvanerett, og vilkårene er følgelig tvetydige. I dommen uttales det at “ordføreren ikke hadde noen legitimasjon til å forplikte kommunen utover sin rett”, jf. s. 1648. Uttalelsen underbygger det ulovfestede prinsippet om at kompetansekrav, som personell kompetanse i sakens tilfelle, må være tilfredsstilt for at et forhåndstilsagn skal kunne anses som gyldig.

Rt. 1996 s. 64 (Sjenkebevilling)

Nøkkelord:

-       Inhabilitet, fvl. § 6

-       Objektiv inhabilitetsvurdering

-       Legalitetskontroll

-       Gyldighet av vedtak til tross for inhabilitet, fvl. § 41

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål tilknyttet gyldigheten av en skjenkebevilling som Tvestrand kommunestyre tildelte Lyngør Appartmentshotell. Gyldighetsspørsmålet oppstod hovedsakelig på bakgrunn av et kommunestyremedlems inhabilitet. Søknaden ble først behandlet av kommunestyret, etter en intern drøftelse i Arbeiderpartiets gruppemøte, som kommunestyremedlem Kristiansen tok en aktiv del i. Etter vedtaket var fattet, klaget Lyngør Appartmentshotell, som resulterte i at saken skulle behandles på nytt. Forut for behandlingen ble det reist spørsmål om Kristensen sin habilitet, da han på tidspunktet var involvert i kjøp av en tomt som grenset til hotellet. Videre var grunneieren av tomten en venn av Kristensen selv. Kommunestyret kom enstemmig frem til at Kristensen ikke var inhabil, og han deltok følgelig i den nye behandlingen. Lyngør Appartmenthotell krevde at det nye vedtaket skulle kjennes ugyldig gjennom en legalitetskontroll, på grunnlag av Kristensen sin inhabilitet. Høyesterett kom frem til at Kristensen var inhabil, men at vedtaket allikevel skulle finnes gyldig da inhabiliteten ikke var utslagsgivende for den endelige avgjørelsen, jf. fvl. §§ 6 og 41. Dommen er avsagt under svak dissens (4-1), men dissensen gjaldt kun saksomkostningene og påvirker følgelig ikke dommens prejudikatsverdi på området.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Inhabilitet vurderes objektivt: Høyesterett fant at inhabilitet skulle vurderes objektivt, og fant på den bakgrunn at Kristensen var inhabil. I saken anførte Tvestrand kommune at Kristensen ikke var inhabil, begrunnet i at det ikke forelå “særegne forhold”. Kommunen mente at Lyngør Appartmentshotell lå på en tettbygget øy, og følgelig mente kommunen at skjenkebevillingen og skjenketiden var av interesse for alle beboerne på øya i varierende grad, ikke Kristensen især. Lyngør Appartmentshotell anførte på den andre siden at “særegne interesser” også foreligger om interessen er delt blant en større gruppe, og at det uansett kan skape svekket tillit til forvaltningens upartiskhet.

Høyesterett fant at Kristensen var inhabil, da han hadde en særinteresse uavhengig av hvordan andre også kunne påvirkes. Høyesterett uttaler på s. 69 at det heller ikke kan “føre til noe annet syn på hans habilitet om man skulle mene at han uansett ville stemme på samme måte ut fra andre - ikke inhabiliserende - forhold”. Fra uttalelsen kan det utledes at det ved habilitetsvurderingen må sees til hvordan forvaltningens upartiskhet vil oppfattes utad, og at det ikke nødvendigvis har noen betydning om vedkommende kan forholde seg helt objektiv, dersom det foreligger forhold som skaper grunnlag for tvil. Habiliteten skal vurderes objektivt, ikke subjektivt, begrunnet i hensynene bak inhabilitetsreglene (se pkt. ii nedenfor).

(ii) Hensynene bak inhabilitetsreglene: Som nevnt under pkt. i, fant Høyesterett at habilitetsvurderingen måtte foretas fra et objektivt standpunkt. Bakgrunnen for den objektive habilitetsvurderingen var de legislative hensynene som begrunner habilitetsreglene. Høyesterett uttaler på s. 68 at “Habilitetsreglene i forvaltningsloven skal sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsene, og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet”. Det kan utledes fra uttalelsen at det overordnede hensynet bak habilitetsreglene er å sikre tillit til forvaltningen utad. I den anledning bør også reglene tolkes forholdsvis strengt. Som saken illustrerer, hjelper det ikke om man kan forholde seg objektiv ved fatting av avgjørelser, dersom særegne forhold gir grunnlag for å så tvil i tilliten til forvaltningen.

(iii) Gyldighet til tross for inhabilitet: Til tross for at Høyesterett konkluderte med at Kristensen var inhabil, ble vedtaket likevel funnet gyldig etter fvl. § 41. Høyesterett fant at Kristensen sin inhabilitet ikke var utsalgsgivende for det endelige vedtaket, da det ble fattet med “klar stemmeovervekt” på 18-11 stemmer, jf. dommens s. 70.

Rt. 1998 s. 1398 (Torghatten)

Nøkkelord:

-       Inhabilitet, fvl. § 6

-       Forvaltningens skjønn

-       Myndighetsmisbrukslæren

-       Utenforliggende hensyn

-       Offentlig myndighetsutøvelse

Sammendrag:

Møre og Romsdal fylkeskommune skulle tildele en hurtigbåt konsesjon og tilskudd, og valget stod hovedsakelig mellom Møre og Romsdal Fylkesbåter (MRF) og Torghatten Trafikkselskap AS (Torghatten). Det er av betydning at MRF er heleid av Møre og Romsdal fylkeskommune. Samferdselsutvalget innstilte på at konsesjon skulle tildeles MRF, fremfor Torghatten.

Ved avgjørelsen opptrådte assisterende samferdselssjef, Ohr, som saksbehandler for samferdselsutvalget. Torghatten påklaget vedtaket, blant annet begrunnet i at de mente Ohr var inhabil, da faren hans var trafikksjef i MRF. Fylkesutvalget behandlet klagen, og avviste den med et flertall på 12-1 stemmer. Ved fylkesutvalget satt Øverland, som også var styreformann i MRF. Norderval og Offenberg deltok også, som var styremedlem og varamedlem til styret i MRF.

Torghatten tok ut søksmål mot Møre og Romsdal fylkeskommune og MRF. Hovedspørsmålet var om fylkesutvalgets vedtak var gyldig. De tungtveiende vurderingsmomentene talte for at Torghatten skulle ha blitt valgt, og at fylkeskommunen hadde vektet “utenforliggende hensyn”. Vedtaket ble ansett ugyldig, hovedsakelig på bakgrunn av “utenforliggende hensyn”, men ved vurderingen fant Høyesterett det nødvendig å subsidiært ta stilling til Ohr, Norderval, Øverland og Offenberg sin inhabilitet. Dommen er avsagt under sterk dissens (3-2), men dissensen omfattet kun erstatningens størrelse.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Habilitet i konkurransesituasjoner: Høyesterett fant at det forelå utslagsgivende habilitet, begrunnet i konkurransesituasjoner sin natur. Torghatten anførte at saksbehandler Ohr, samt Øverland, Norderval og Offenberg var inhabile, og at det følgelig forelå saksbehandlingsfeil som resulterte i at vedtaket måtte kjennes ugyldig. Av særlig interesse var det at faren til Ohr var trafikksjef i MRF. Møre og Romsdal fylkeskommune har på den andre side anført at Ohr ikke var inhabil, da farens stilling kun omfatter tabellansvar, ikke økonomi. Fylkeskommunen bestrider også de andre anførslene om inhabilitet, til tross for at de satt i styret til MRF.

Ved vurderingen presiserte Høyesterett først en viktig hovedregel om at “verv i heleide offentlige foretak ikke medfører inhabilitet”, jf. s. 1410. Høyesterett går videre til å si at hovedregelen imidlertid ikke er unntaksfri, og presiserer at dersom det foreligger en konkurransesituasjon, vil det “generelt sett” foreligge inhabiliserende forhold, jf. s. 1410. Begrunnet i hvor konkurransepreget beslutningen var, fant Høyesterett at både Ohr, Øverland, Norderval og Offenberg var inhabile.

(ii) Vurdering av om inhabilitet er utslagsgivende: Subsidiært vurderte Høyesterett om inhabiliteten var utslagsgivende etter fvl. § 41. Ved vurderingen så Høyesterett til andelen medlemmer av fylkesutvalget som var inhabile, oppimot andelen som var habile. Høyesterett uttalte på s. 1411 at “Når tre av tretten medlemmer, herunder lederen, var inhabil, kan det imidlertid heller ikke være særlig tvilsomt at vedtaket må kjennes ugyldig, også på dette grunnlag”. Fra uttalelsen kan det utledes at forholdet mellom antall inhabile og habile beslutningstakere er et vurderingsmoment ved spørsmål om inhabiliteten var utslagsgivende etter fvl. § 41. Konkret kan det sies at situasjoner der 3/13 er inhabile er en form for grense for forhold der inhabiliteten må regnes å ha hatt en påvirkning, sett i sammenheng med Rt. 1996 s. 64, der retten fant at 1/18 inhabile var greit.

(iii) Grenser for forvaltningens skjønn: I den foreliggende saken hadde forvaltningen “større spillerom for skjønn" (jf. s. 1403), men til tross for dette kunne ikke fylkeskommunen operere helt fritt ved skjønnsutøvelsen. Førstvoterende uttalte blant annet at fylkeskommunen hadde vektlagt “utenforliggende hensyn” ved vurderingen, jf. s. 1408. At fylkeskommunen hadde truffet vedtaket basert på “klart” utenforliggende hensyn medførte at vedtaket måtte kjennes ugyldig, jf. s. 1409. Saken illustrerer følgelig at forvaltningen må holde seg innenfor saklighetens grenser ved utøvelse av skjønn.

3.  Ugyldighet

Rt. 1952 s. 722

Nøkkelord:

-     Ugyldighet

-      Saksbehandlingsfeil

-      Innvirkningskravet

-      Drosjebevilling

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av et avslag på søknad om drosjebevilling. Paul Finstad fikk avslag av samferdselsnemnda og departementet fordi han hadde en annen stilling som bilselger ved siden av drosjevirksomheten. Herredsretten (byretten) mente vedtaket var ugyldig fordi det var «så urimelig og støtende» at det måtte anses rettsstridig. Høyesterett kom også til at vedtaket var ugyldig. Votumet bygget imidlertid ikke på urimelighet, men at vedtaket var ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Behandlingen av søknaden var ikke gjort særskilt for hver kommune slik samferdselsloven § 7 krevde, idet Lillehammer og deler av Fåberg var slått sammen til ett bevillingsområde.

Hvordan er dommen relevant?

(i) Konstatering av saksbehandlingsfeil: Dommen viser at brudd på lovfestede, organisatoriske saksbehandlingsregler kan føre til ugyldighet. På side 723–724 påpeker retten at spørsmålet om antall og hvem som får løyve etter samferdselsloven § 7 skal avgjøres «serskilt for kvar kommune», en regel departementet selv erkjente at de ikke hadde hjemmel til å fravike.

(ii) Innvirkningskravet og vurderingen: I dommen klargjør Høyesterett i hvilke tilfeller en saksbehandlingsfeil er «uvesentlig». På side 724 uttaler førstvoterende at det i et tilfelle som dette må kreves «temmelig stor sikkerhet for at feilen ingen betydning har hatt» for at man skal unnlate å tillegge den betydning. Retten begrunner på side 724–725 hvorfor man ikke kan se bort fra muligheten for at feilen påvirket resultatet. Ved å vise til Finstads høye ansiennitet og gode personlige forhold, konkluderte retten med at det «ikke skulle meget til» før avgjørelsen kunne blitt en annen dersom lovens forskrifter om bevillingsområder hadde vært fulgt.

Rt. 1965 s. 466 (Prøveskilt)

Nøkkelord:

-       Sideordnet organ

-       Personell kompetanse

Sammendrag:

Saken omhandler bl.a. inndragning av et bilskilt, der A anla sak mot staten og krevde at inndragning av bilskiltet skulle kjennes ugyldig. I den forlengelse ble det også krevd erstatning for den tiden A var uten skiltnummeret. Av interesse for ugyldighetsspørsmålet var om Bergen politikammer hadde overskredet sin kompetanse ved å inndra bilskiltet, til tross for at det var Hordaland kommune som hadde tildelt skiltet. Det ble gjort på korrekt faktisk grunnlag.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Personelle feil: Dommen understreker at personelle feil ikke automatisk medfører ugyldighet. Høyesterett bemerker at “[n]år saken på denne måten var brakt inn til overprøvelse for høyere forvaltningsmyndighet som har truffet realitetsavgjørelse i saken, må det være uten betydning om beslutningen i første instans var truffert av Bergen politikammer eller Hordaland politikammer”, jf. s. 469. Det en kan utlede er at den personlige feilen ikke ble tillagt betydning, da saken hadde vært innom et overordnet organ.

Rt-1965-712 (Georges)

Nøkkelord:

-     Ugyldighet

-     Myndighetsmisbruk (utenforliggende hensyn)

-     Innvirkningskriteriet

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av Oslo formannskaps avslag på en søknad fra Restaurant Georges om å drive nattrestaurant. Avslaget ble vedtatt med 11 mot 10 stemmer. En gruppe på 9 medlemmer stemte samlet mot søknaden og protokollerte at begrunnelsen blant annet var at søkeren og personalet ikke var enige om utvidet arbeidstid (noe som skyldtes fagforbundets motstand). Høyesteretts flertall kom til at vedtaket var ugyldig fordi det bygget på utenforliggende hensyn. Oslo kommune ble dømt til å betale erstatning for restaurantens økonomiske tap.

Hvordan er dommen relevant?

(i) Utenforliggende hensyn og plikten til å utøve skjønn: Dommen fastslår at forvaltningen ikke kan la utenforstående parters interesser overta det skjønnet de selv er pålagt å utøve. På side 716 presiserer retten at selv om et vedtak er undergitt en «rent skjønnsmessig vurdering» (som dispensasjon), blir ikke voteringen rettmessig dersom den har vært bestemt av grunner som ligger utenfor lovens formål. Ved å la seg styre av et fagforbunds prinsipielle standpunkt fremfor å foreta en selvstendig samfunnsmessig vurdering, unnlot forvaltningen i realiteten å utøve det skjønnet de var pliktig til.

(ii) Presumsjon for innvirkning ved usaklighet: Dommen illustrerer at der det er bevist at forvaltningen har tatt utenforliggende hensyn, kan man som regel gå ut fra at feilen har innvirket på vedtaket. På side 716 avklarer Høyesterett at det ikke er avgjørende om representantene kunne ha stemt likt av andre, lovlige grunner (som personlig avholdssyn). Så lenge de usaklige hensynene beviselig var bestemmende for en del av flertallet som var nødvendig for resultatet, anses feilen for å ha hatt innvirkning på vedtaket.

Rt. 2002 s. 683 (Vassøy Canning)

Nøkkelord:

-       Personell kompetanse

-       Innvirkning på vedtakets innhold

-       Delegering

-       Forhåndsvarsel betydning

Sammendrag:

Dommen omhandler gyldigheten av et midlertidig bygge- og deleforbud, samt krav om erstatning. Høyesterett kom til at ordlyden i plan- og bygningsloven § 33 (nå opphevet) ikke kunne delegeres. I den forlengelse ble vedtaket ansett ugyldig, begrunnet i at det ble truffet av et organ av lavere nivå.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Delegering: Høyesterett kommenterer lovgivers utforming av loven, der det heter at kompetansen ligger til “det faste utvalget for utvalget selv”, jf. plan- og bygningsloven § 33 (nå opphevet). Til dette bemerker Høyesterett at “[i] lovspråket er dette en vanlig formulering når man ønsker å markere at myndigheten ikke kan delegeres”, jf. s. 689. Det en kan utlede fra sitatet er at lovgivers bestemmende ordvalg har utslagsgivende vekt på spørsmål om delegeringsadgang, typisk ved bruk av ord som “selv”.

(ii) Personell kompetanse og innvirkning: På side 690 uttrykker førstvoterende “[a]t vedtaket er truffet av et organ på lavere nivå enn det som er kompetent etter loven, hører med til de feil som ofte leder til ugyldighet”. I dommen ble dette ansett som å “ha virket bestemmende på vedtakets innhold”, jf. samme sidetall.

(iii) Forhåndsvarsel: Høyesterett understreker verdien av forhåndsvarsel, “idet det innebar at saken ikke ble undergitt en tilfredsstillende kontradiktorisk behandling”, jf. s. 691. Dette ble sammen med den personelle feilen ansett som utslagsgivende.

Rt. 2004 s. 76 (Allmennlærer)

Nøkkelord:

-       Forvaltningsrett

-       Ugyldighet

-       Personell kompetansemangel

Sammendrag:

Saken gjaldt en mann som ble fast ansatt som allmennlærer, men det viste seg senere at han ikke oppfylte de lovbestemte kravene for stillingen fordi han manglet en tilleggsprøve i norsk. Oslo kommune forsøkte å endre ansettelsen til en midlertidig faglærerstilling gjennom et brev fra rektor. Høyesterett kom til at tiltredelse var det avgjørende skjæringspunktet for når arbeidsmiljølovens stillingsvern trer i kraft, og at kommunens beslutning var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Hvordan er dommen relevant?

(i) Høyesteretts oppsummering av ugyldighetsregelen: Retten legger til grunn at ved omgjøring av et kommunalt ansettelsesvedtak gjelder både forvaltningslovens regler og generelle prinsipper om ugyldighet. En avgjørelse med formelle mangler er som hovedregel bare ugyldig dersom det er grunn til å tro at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. prinsippet i fvl. § 41.

(ii) Betydningen av personell kompetansemangel: Høyesterett konstaterer i avsnitt 54 at oppsigelsen ble gitt av rektor, som ikke hadde den nødvendige personelle kompetansen etter kommunens reglement; myndigheten lå hos skoledirektøren personlig. I avsnitt 55 påpekes det at det er et tvilsomt spørsmål i hvilken utstrekning innvirkningskravet i fvl. § 41 i det hele tatt gjelder ved manglende personell kompetanse. Førstvoterende konkluderer i avsnittets siste punktum med at rektors manglende kompetanse og de øvrige saksbehandlingsfeilene uansett var «så vidt betydelige at de samlet sett kan ha hatt betydning for det oppsigelsesvedtak som ble truffet».

(iii) Kravet til konkret innvirkningsvurdering: Høyesterett slår fast at selv om det foreligger en innholdsmangel (læreren manglet formell kompetanse), er det ingen plikt til å kjenne vedtaket ugyldig. Ved vurderingen av om saksbehandlingsfeilene (manglende varsel og drøfting) var ugyldiggjørende, ble det lagt vekt på at en korrekt behandling kunne ført til et annet resultat, for eksempel ved at læreren kunne fått søkt om dispensasjon.

Rt. 2009 s. 170

Nøkkelord:

-       Realitetsdom

-       Forholdet til den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om et voldsoffer hadde krav på erstatning for inntektstap og tap i fremtidig erverv. Høyesterett bestemte at domstolene bare unntaksvis kan avsi realitetsdom uten lovhjemmel, selv om vedtaket er lovbundet. EMKs påvirkning av adgangen til å avsi realitetsdom ble også bemerket.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Realitetsdom: Høyesterett bemerker adgangen til å avsi realitetsdom må fastlegges med utgangspunkt i domstolskontrollen med forvaltningen, med “grunnlag i langvarig rettspraksis”, jf. avsnitt 42. En må notere seg at det ikke er en generell regel for å avsi realitetsdom, jf. avsnitt 49 med videre henvisning til Rt. 2001 s. 995. I Rt. 2009. s. 170 ble det ikke funnet grunnlag for å gjøre unntakene fremstilt i Rt. 2001 s. 995 gjeldende på generell basis. Begrunnelsen beror på flere hensyn i avsnitt 53 flg. Det ble tilsynelatende tungt vektlagt at det var etablert et betydelig forvaltningsapparat for å håndtere voldsoffererstatningsøknader på en betryggende måte. Til dette bemerker Høyesterett at “[n]år lovgiver ikke har bestemt at domstolene skal avsi realitetsdom ved prøving av de vedtak som fattes på denne måten, bør Høyesterett heller ikke gjøre det”, jf. avsnitt 53.

(ii) Forholdet til EMK artikkel 6: Etter å ha avvist adgangen til å avsi realitetsdom i en foreliggende sak, bemerker Høyesterett likevel adgangen i et obiter dictum. Her heter det at dersom domstolene under prøvingen av et vedtak finner at tidskravet i EMK art. 6 nr. 1 “er eller kommer til å bli krenket, vil det kunne foreligge et særlig tilfelle som gir rett [og plikt] til å avsi realitetsdom, jf. avsnitt 62. Det en kan utlede fra sitatet er at Norges folkerettslige forpliktelser kan utvide Høyesteretts adgang til å avsi realitetsdom under gitte omstendigheter.

Rt-2009-661 (Husebyskogen)

Nøkkelord:

-       Forvaltningsloven § 41

-       Ugyldighet

-       Innvirkningskriteriet

-       Konsekvensutredning

Sammendrag: 

Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om endring av reguleringsplan for å tillate bygging av en ny amerikansk ambassade i Husebyskogen i Oslo. Det var ubestridt i saken at det forelå en saksbehandlingsfeil, da det ikke var gjennomført en pliktig konsekvensutredning i forbindelse med omreguleringen. Spørsmålet for Høyesterett var om denne feilen førte til at vedtaket ble ugyldig. Høyesterett konkluderte med at vedtaket var gyldig, idet retten fant det godtgjort at feilen ikke kunne ha virket bestemmende for innholdet i kommunens vedtak.

Hvordan er dommen relevant?

(i) Terskelen for ugyldighet etter fvl. § 41: Dommen klargjør tolkningen av «innvirkningskravet». Høyesterett presiserer i avsnitt 71 at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at saksbehandlingsfeilen har påvirket resultatet; det er tilstrekkelig at det foreligger en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at feilen har virket bestemmende på vedtakets innhold.

(ii) Ingen generell presumsjon for ugyldighet: I avsnitt 72 avklarer retten at det ikke gjelder en generell presumsjon for at alvorlige feil, som manglende konsekvensutredning, automatisk fører til ugyldighet. Selv om slike mangler ofte kan gjøre veien til ugyldighet kort, må domstolene foreta en konkret vurdering fremfor å legge en slik automatikk til grunn, da de aktuelle hensynene i noen tilfeller kan bli ivaretatt gjennom den ordinære saksbehandlingen.

(iii) Kravet til en konkret innvirkningsvurdering: Ved vurderingen av om feilen er ugyldiggjørende, må man undersøke om saksbehandlingen som helhet likevel har ivaretatt de hensynene den manglende regelen skulle sikre. I avsnitt 84 og 85 legger retten avgjørende vekt på at motforestillingene mot prosjektet hadde kommet «massivt til syne» gjennom en omfattende ordinær planbehandling, slik at beslutningsgrunnlaget i realiteten var forsvarlig til tross for feilen.

(iv) Rammene for domstolenes kontroll: Høyesterett fastslår i avsnitt 73 at domstolene ikke skal vurdere hva som ville vært den «optimale» utredningsplanen. Oppgaven er å kontrollere om utredningen som faktisk ble foretatt, oppfylte minstekravene til en forsvarlig saksutredning holdt opp mot de interessene reglene om konsekvensutredning skal ivareta.

Rt. 2010 s. 376 (Drosjeløyve)

Nøkkelord:

-       Domstolenes prøvingsadgang

-       Saksbehandlingsfeil ved manglende skjønn

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av vedtak om tilbakekall av drosjeløyve. Høyesterett kom til at overtredelsene i saken var “alvorlig lovovertredelse”, men at vedtaket likevel var ugyldig, da det ikke var vurdert om løyvet burde tilbakekalles i tråd med yrkestransportloven § 29.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Domstolenes prøvingsadgang: Høyesterett bemerker prøvingsadgangen ved at de på foreliggende saksområde også kan prøve forvaltningens subsumsjon, jf. avsnitt 39 med videre henvisning til Rt-1995-1427 og Rt-2007-1573 avsnitt 52. Dette begrunnes ved at yrkestransportloven § 29 ikke er av “utpreget faglig karakter”, jf. avsnitt 39. En må bemerke seg at yrkestransportloven § 29 benytter ordlyden “kan”, det vil si at det foreligger forvaltningsskjønn. Til dette uttrykker førstvoterende at “[s]elve skjønnet vil imidlertid ikke være undergitt domstolskontroll, men domstolene kan prøve saksbehandlingen, herunder om det er foretatt et skjønn, og om dette i tilfelle er sterkt urimelig”, jf. avsnitt 41.

Her må en skille vurderingen av å prøve hvordan et skjønn utøves, og om det er foretatt et skjønn. Dette understrekes ved at “det vil være en saksbehandlingsfeil om løyvemyndigheten ikke har foretatt et slikt skjønn, og at dette kan domstolen prøve”, jf. avsnitt 45. Høyesterett prøver dette og påviser at “det ikke ble foretatt en vurdering av om løyvet bør tilbakekalles, slik § 29 første ledd forutsetter. Tilbakekall av løyvet synes å ha vært en automatisk konsekvens av at den ankende part var straffet for en “alvorlig” lovovertredelse”,  jf. avsnitt 50. Videre i samme avsnitt ble konsekvensen formulert som at “[d]ette kan ha hatt betydning for utfallet av saken, og jeg er derfor kommet til at vedtaket må kjennes ugyldig”.

HR-2016-2017-A

Nøkkelord:

-       Ugyldighet

-       Uriktig faktisk grunnlag (innholdsmangel)

-       God tro

-       Utlendingsloven § 63

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av utlendingsmyndighetenes vedtak om å tilbakekalle de permanente oppholdstillatelsene til tre søsken. Søsknene hadde fått opphold gjennom familiegjenforening med sin far, men det ble senere rettskraftig avgjort at farens ekteskap var et omgåelsesekteskap. Spørsmålet var om søsknenes tillatelser kunne kjennes ugyldige selv om de hadde vært i god tro om farens ekteskap. Høyesteretts flertall kom til at vedtakene var ugyldige. Retten la til grunn at utlendingsloven § 63 åpner for tilbakekall basert på alminnelige forvaltningsrettslige regler om ugyldighet når et vedtak bygger på et objektivt uriktig faktisk grunnlag.

Hvordan er dommen relevant?

(i) Objektiv ugyldighet og krav til konkret vurdering: Høyesterett uttaler i avsnitt 63 at vedtaket bygger på et uriktig faktum og lider av en innholdsmangel. En slik mangel medfører i utgangspunktet ugyldighet uavhengig av om parten kan bebreides. Det presiseres imidlertid i avsnitt 73 at ugyldighet til ugunst for en part ikke er en automatisk følge; det må foretas en konkret vurdering der man blant annet må legge vekt på hvor lang tid som er gått og i hvilken grad parten har innrettet seg etter vedtaket. Det kan likevel utledes av dommen at den klare hovedregelen er at et vedtak som lider av en innholdsmangel, er ugyldig, og kan omgjøres til skade for en part.

(ii) Ugyldighet ved permanent opphold: Retten slår fast i avsnitt 72 at en permanent tillatelse ikke kan vurderes løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag; dersom de midlertidige tillatelsene bygget på et feilaktig faktum, kan også de etterfølgende vedtakene kjennes ugyldige.

HR-2017-2247-A (Reinøya)

Nøkkelord:

-       Gyldighet

-       Konsekvensutredning

-       Forholdet til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om vedtak om gjennomføring av et veiprosjekt er ugyldig fordi det ikke ble foretatt konsekvensutredning. Videre ble det vurdert om veianlegget var i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Gyldighet: Høyesterett sammenfatter tidligere rettspraksis, herunder Rt-2009-661 og Rt-2015-1388 avsnitt 282, om virkningen av saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 41. Til dette uttrykker førstvoterende at “det må ut fra de konkrete forholdene i saken - bevissituasjonen - være en reell mulighet for at feilen har fått betydning for vedtakets innhold”, jf. avsnitt 97. Dermed ble problemstillingen formulert som om det var en “reell mulighet” for at kommunestyret ville ha truffet andre avgjørelser, dersom konsekvensutredningen var gjennomført, jf. avsnitt 99. I avsnitt 116 ble det etter en gjennomgang av bevissituasjonen uttalt at “det ikke er noen reell mulighet for at en konsekvensutredning ville ført til noen endring av de vedtak som er truffet”, jf. avsnitt 116. En følge av dette er at den manglende konsekvensutredningen ikke kunne medføre at vedtaket ble ugyldig.

(ii) Forholdet til folkeretten: Grunnloven § 108 bygger på FNs SP artikkel 27. Bestemmelsen verner reindrift. Selv om veiomleggingen ville medføre en ulempe for reindriftsnæringen, lå det “godt under terskelen for det som etter Menneskerettskomiteens praksis utgjør brudd på SP artikkel 27”, jf. avsnitt 132. En kan bemerke seg at Grunnlovens utforming medfører at ulike folkerettslige kilder får relevans på forvaltningsrettens område.

HR-2019-1198-A (Eiendomsskatt)

Nøkkelord:

-       Ugyldighetslæren

-       Lovlighet av forskrift

-       Legalitetsprinsippet

-       Skjønn

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om en forskrift om eiendomsskatt skulle finnes gyldig. Tvisten stod mellom Oslo kommune og John Sverre Svendsen som grupperepresentant for et stort antall skatteytere. Saken oppstod på bakgrunn av at Oslo kommune fastsatte forskrift om eiendomsskatt i 2015. Forskriften fastsatte et bunnfradrag på fire millioner kroner med hjemmel i eiendomsskattloven § 11. Oslo kommune mottok tilnærmet 6000 klager, hovedsakelig begrunnet i at bunnfradragets størrelse var urettmessig. Videre ble det reist spørsmål om ugyldighet på bakgrunn av at fristen i eiendomsskattloven § 14 ikke var overholdt. Spørsmålet om lovligheten av bunnfradraget forutsatte en vurdering av hvor mye skjønnsfrihet lovhjemmelen åpnet for. Etter en helhetlig ordlydstolkning av lovhjemmelen, fant Høyesterett at skjønnet ikke var helt fritt. Til tross for begrensningene, ble det konkludert med at bunnfradraget var innenfor lovens grenser, men nærme yttergrensen. Da skjønnsutøvelsen var innenfor lovens rammer, fant heller ikke Høyesterett at det var tale om myndighetsmisbruk. Når det gjaldt spørsmålet om fristbrudd, fant Høyesterett at fristen ikke var overholdt. Rettsfølgen ble at forskriften ble kjent ugyldig. Dommen er avsagt under sterk dissens (3-2). Dissensen gjaldt imidlertid ikke bunnfradraget og skjønnet, men fristspørsmålet.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Ugyldighet: Til tross for at kommunen opptrådte innenfor lovens skjønnsmessige grenser (se pkt. ii og iii nedenfor), ble vedtaket funnet ugyldig på bakgrunn av en tilblivelsesmangel. Oslo kommune hadde ikke forholdt seg til fristen i eiendomsskattloven § 14 andre ledd. Spørsmålet om den prosessuelle feilen var utslagsgivende (fvl. § 41) ble ikke reist. Videre forelå det både personell og materiell kompetanse. At vedtaket allikevel ble funnet ugyldig, illustrerer legalitetsprinsippet sin gjennomslagskraft når forvaltningen opptrer rettsstridig med formell lov og går utover sin myndighet.

(ii) Ordlydstolkning ved skjønnsspørsmål: Gyldigheten av vedtaket reiste spørsmål om det forelå fritt skjønn etter eiendomsskatteloven § 11, og dernest om Oslo kommunes anvendelse av bestemmelsen kunne anses som lovstridig. Ved vurderingen illustrerer Høyesterett metoden for ordlydstolkning ved avgjørelsen av om det foreligger skjønn.

Ved vurderingen av om bunnfradraget lå innenfor kommunens skjønnsfrihet eller ikke, startet Høyesterett med å se på lovhjemmelens ordlyd (i). Høyesterett fant at bestemmelsens ordlyd åpner for at kommunen kan fastsette størrelsen på bunnfradraget, men at størrelsen på bunnfradraget ikke er lovregulert, jf. avsnitt 52. For å avgjøre om det foreligger skjønnsfrihet eller ikke, går Høyesterett videre til å se på bestemmelsens ordlyden i sammenheng med ordlyden til de andre bestemmelsene i eiendomsskattloven, og hvordan disse har blitt tolket i rettspraksis, jf. avsnitt 53 til 60 (ii). Etter å ha tolket ordlyden av “bunnfradrag” i lys av lovens helhet, går Høyesterett videre til lovgivers vilje, i.e., teleologisk ordlydstolkning, jf. avsnitt 63 (iii). Etter en helhetlig vurdering basert på de tre nevnte tolkningsgrunnlagene, konkluderer Høyesterett med at skjønnet i eiendomsskattloven § 11 andre ledd ikke er helt fritt, men at det foreligger en grense som må trekkes skjønnsmessig på bakgrunn av skattens karakter og formål. Ved spørsmålet om fristbrudd benytter Høyesterett den samme metoden, jf. avsnitt 92 f.

(iii) Skjønnsfrihet og legalitetsprinsippet: Ved vurdering av om fastsettingen av bunnfradraget lå innenfor kommunens skjønnsfrihet, starter Høyesterett med å presisere to viktige utgangspunkt. For det første presiserer Høyesterett at skjønnsfrihet ikke kan overstride det alminnelige legalitetsprinsippet (i), “Det er uomtvistet at kommunen ikke kan gå utenfor de rammene som loven setter”, jf. avsnitt 47. For det andre presiserer Høyesterett at så lenge legalitetsprinsippet er overholdt, så står skjønnet henholdsvis fritt (ii), “Innenfor lovens grenser har imidlertid kommunen som utgangspunkt skjønnsfrihet”, jf. avsnitt 47. Uttalelsene illustrerer forholdet mellom skjønnsfrihet og legalitetsprinsippet.

HR-2019-2396-A (Frøybas) 

Nøkkelord: 

-       Objektivt ansvar for uhjemlet myndighetsutøvelse

-       Arbeidsgiveransvar, skl. § 2-1

-       Deltakeradgang i fisket

Sammendrag: 

Saken gjaldt krav om erstatning for ugyldig omgjøring av vedtak om adgang til å delta i fisket etter ulike fiskearter nord for 62 grader nord. Bjørnø AS (Frøybas AS på domstidspunktet) hadde tidligere hatt deltakeradgang for fisket. Fiskeridirektoratet traff imidlertid et omgjøringsvedtak for selskapet slik at deltakeradgangen ikke lenger gjaldt, basert på direktoratets vurdering av at selskapet ikke oppfylte kravene for deltakeradgang. Det er Fiskeridirektoratet som godkjenner og regulerer deltakeradgang. Av tidligere runder i rettssystemet ble det konstatert at omgjøringsvedtaket var ugyldig. Høyesterett kom i denne saken til at staten ikke var erstatningsansvarlig for de tap selskapet hadde lidt som følge av uhjemlet myndighetsutøvelse.

Hvordan dommen er relevant: 

(i) Objektivt ansvar for det offentlige:  I dommens avsnitt 53 til 66 blir spørsmålet om det kan oppstilles et objektivt ansvar for staten ved uhjemlet myndighetsutøvelse drøftet. Som rettslig grunnlag vises det til de prinsipielle uttalelsene i Rt-2010-291 (Vangen-dommen), og videre henvisninger, som omhandlet om det kunne oppstå et objektivt ansvar på ulike forvaltningsrettslige områder. I avsnitt 56 slutter Høyesterett seg til at det må foreligge «tilstrekkelig tungtveiende grunner for at det offentlige skal ha objektivt ansvar [på plan- og bygningsrett]». Følgelig kan det ikke oppstilles et generelt objektivt erstatningsansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse, jf. avsnitt 57.

Spørsmålet er da om det foreligger særlige hensyn som gir grunnlag for at staten bør ha et objektivt ansvar for det ugyldige vedtaket om omgjøring, jf. avsnitt 60. Etter en konkret vurdering hvor ulike hensyn ble veid opp mot hverandre, blant annet selskapets innrettelse etter myndighetstillatelsen og forvaltningens adgang til å nå politiske målsettinger, ble det konkludert med at det ikke var grunnlag for å pålegge staten et objektivt ansvar, jf. avsnitt 66.

(ii) Arbeidsgiveransvar: Videre ble det tatt stilling til om staten kunne holdes ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1. Staten har et strengt arbeidsgiveransvar for feil lovtolkning, hvor feilen må ha vært unnskyldelig for å gå fri fra ansvar, jf. avsnitt 68. Spørsmålet var om forvaltningens rettsanvendelse var forsvarlig ut fra det faktum som forelå på avgjørelsestiden.

Det ble foretatt en konkret aktsomhetsvurdering, hvor flere momenter fra den objektive ansvarsvurderingen ble vurdert på nytt. Høyesterett konkluderte imidlertid med at staten ikke hadde opptrådt uforsvarlig, og det kunne ikke konstrueres et erstatningsansvar etter arbeidsgiveransvaret heller.

HR-2020-2472-P (Klima)

Nøkkelord:

-       Domstolsprøvelse

-       Ugyldighet

Sammendrag:

Dommen omhandler gyldigheten av en kongelig resolusjon fra 2016 som ga 10 utvinningstillatelser for petroleum i Barentshavet. Høyesterett konkluderte i saken med at Grunnlovens § 112 må forstås som en sikkerhetsventil, slik at domstolen kun kan sette til side vedtak når Stortinget grovt har satt til side sine plikter etter bestemmelsen. På bakgrunn av dette strenge vilkåret for overprøving, kom Høyesterett frem til at resolusjonen var gyldig. Det forelå etter flertallets mening heller ikke saksbehandlingsfeil som ga grunnlag for ugyldighet. Dommen er avgitt med dissens 11-4.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Prinsipperklæring eller individuell rettighet?: Dommen inneholder sentrale presiseringer rundt Grunnlovens § 112. Blant annet er et sentralt spørsmål i hvilken grad bestemmelsen gir borgerne individuell rettigheter som kan påberopes overfor domstolen eller kun er ment å pålegge staten plikter. Høyesterett vurderer bestemmelsen opp mot dens forarbeider, men også historikken bak bestemmelsen. I avsnitt 139 fremgår det at “på grunnlag av førehistoria og førearbeida er det klare utgangspunktet at det er opp til styresmaktene kva for tiltak som skal setjast i verk etter tredje ledd. Grunnlova § 112 vil likevel kunne nyttast direkte for domstolane når det gjeld miljøproblem som lovgjevarane ikkje har teke stilling til. Kva som nærare ligg i ei mogleg avgrensing mot dei tilfella der lovgjevarane har teke stilling til eit spørsmål, kan likevel vera uklart, sidan det er få «lovtomme rom» på dette området. Dessutan kan eit skilje mellom når ein har teke stilling til eit spørsmål, og når ein ikkje har det, vera vanskeleg å handtere i praksis.” Hvorvidt lovgiver har tatt stilling til et miljøproblem eller ikke vil altså være av relevans.

Dommen behandler videre terskelen for at domstolen kan tilsidesette avgjørelser på bakgrunn av Grl. § 112. I avsnitt 141 fremgår det at “På den eine sida tilseier openberre rettsstatsomsyn at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar. På hi sida inneber avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.” Videre fremgår det i avsnitt 142 at “På denne bakgrunnen må Grunnlova § 112, når Stortinget har handsama ei sak, etter mi meining forståast som ein tryggingsventil. For at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter §112 tredje ledd. Dette same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg.” Bestemmelsen skal derfor forstås som en sikkerhetsventil hvor terskelen for tilsidesettelse er høy.

I avsnitt 144 fremgår det videre at “Grunnlova § 112 er altså ikkje ei rein prinsipperklæring, men ei føresegn med eit visst rettsleg innhald. Men ein kan berre i avgrensa grad byggje rett direkte på grunnlovsføresegna i ei sak for domstolane.”

(ii) Norges forhold til internasjonale forpliktelser: Høyesterett går videre grundig gjennom hvorvidt vedtaket er i strid med EMK artikkel 2 eller 8, også sett opp mot Grunnlovens §§ 93 og 102. Det konkluderes imidlertid med at vedtaket ikke er i strid med verken artikkel 2 eller 8, jf. avsnitt 176. Det er interessant å bemerke seg at Grl. § 112 ikke har en parallell bestemmelse i EMK. Høyesterett løser problemstillingen i avsnitt 164, der det bemerkes at EMK artikkel 2 og 8 “likevel etter omstenda koma i bruk i miljøsaker”. Det samme gjelder Grl. § § 93 og 102.

(iii) Saksbehandling og ugyldighet: Feil i saksbehandling blir videre trukket frem som mulig grunnlag for ugyldighet. Det blir blant annet pekt på at opplysninger som ble presentert for Stortinget angående økonomiske aspekter rundt tillatelsene var feil. Det fremgår i avsnitt 182 at “Domstolane må kontrollere at organet som gjer vedtak om naturinngrep, har gjort dei avvegingane som krava til «tiltak» i Grunnlova § 112 tredje ledd, jf. fyrste ledd inneber når slike vedtak skal gjerast. Det er gjeve ei rekkje sakshandsamingsreglar for å sikre dette.” Videre fremgår det i avsnitt 183 at “Di større konsekvensar eit vedtak har, di strengare krav må det stillast til avklaring av konsekvensane.” Dette vil videre påvirke hvor inngående domstolen er i sin prøving, jf. samme avsnitt. Det konkluderes imidlertid med at de feil som foreligger, ikke fører til ugyldighet etter fvl. § 41.

HR-2021-2571-A

Nøkkelord:

-       Ugyldighet

-       Innholdsmangel (uriktig faktum)

-       Aktsom god tro og innrettelse

Sammendrag: Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av urettmessig utbetalt landbruksstøtte til to gårdbrukere. Gårdbrukerne hadde i flere år søkt om og fått utbetalt omleggingstilskudd for økologisk drift de ikke hadde krav på, grunnet uaktsom utfylling av søknadsskjemaer. Spørsmålet for Høyesterett var blant annet om de opprinnelige vedtakene om utbetaling, til tross for innholdsmangler, måtte anses gyldige som følge av tiden som var gått, slik at forvaltningens adgang til omgjøring var avskåret. Høyesterett kom til at vedtakene fortsatt var ugyldige. Retten fant at det ikke forelå tilstrekkelig sterke grunner for å fravike hovedregelen om ugyldighet, særlig fordi feilutbetalingene skyldtes partenes egen uaktsomhet.

Hvordan er dommen relevant?

 (i) Oppsummering av ugyldighetsregelen: Høyesterett presiserer i avsnitt 57 og 58 at det klare utgangspunktet i forvaltningsretten er at vedtak bygget på uriktig faktisk grunnlag (innholdsmangel) medfører ugyldighet. Dette gjelder selv om den private parten ikke kan bebreides. Det er imidlertid ingen helt unntaksfri regel; en konkret vurdering må foretas der momenter som tidsforløp og partens innrettelse etter vedtaket tillegges vekt.

(ii) Terskelen for gyldighet ved tidsforløp: Dommen klargjør i avsnitt 63 at det bare er i «helt særlige tilfeller» aktuelt å fravike hovedregelen om ugyldighet ved innholdsmangel. For at et opprinnelig feilaktig vedtak skal anses gyldig, må det foreligge «spesielle og sterke grunner» for at en part skal få en rettsposisjon vedkommende ikke har krav på. Det kreves normalt at parten har vært i «aktsom god tro» og har innrettet seg i tillit til vedtaket, men det må uansett foretas en helhetsvurdering der partens interesser veies mot samfunnsmessige hensyn.

(iii) Betydningen av partens egen uaktsomhet: Av avsnitt 63 og 64 kan det utledes at dersom parten selv har «fremkalt vedtaket gjennom egen uaktsomhet», skal det svært mye til for at vedtaket likevel skal anses gyldig. I den konkrete saken konstaterte retten at selv om det hadde gått lang tid, forble vedtakene ugyldige fordi feilutbetalingene skyldtes gårdbrukernes uaktsomme utfylling av søknader, og de hadde dessuten vært kjent med feilen i flere år før endelig vedtak ble fattet.

4.  Domstolenes prøvingsrett

Rt. 1990 s. 874 (Fusa)

Nøkkelord:

-       Ugyldig vedtak

-       Minstestandard

-       Forvaltningsskjønn

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om å redusere ytelser til en sterkt funksjonsnedsatt kvinne. Ytelsene omfattet sosialhjelp etter sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 og helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Dommen behandler spørsmålet om hvor langt domstolene kan overprøve forvaltningens skjønn ved slike vedtak. Høyesterett konkluderte enstemmig med at vedtaket var ugyldig, både på grunn av saksbehandlingsfeil og fordi vedtaket hadde et lovstridig innhold.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Minstestandard: Dommen fastslår at domstolene kan prøve om det aktuelle forvaltningsvedtaket oppfyller et minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser etter sosialomsorgslovgivningen. Selv om forvaltningen har et vidt skjønn, kan domstolene kontrollere om vedtaket holder seg innenfor de minimumsplikter som følger av loven. Høyesterett presiserer at denne kontrollen ligger nær domstolens adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig. I den aktuelle saken kom Høyesterett frem til at vedtaket åpenbart ikke tilfredsstilte «hennes helt livsviktige behov for stell og pleie», jf. side 888.

(ii) Begrenset prøving av forvaltningsskjønn: I dommen blir skillet mellom full prøving av rettsanvendelsen og begrenset prøving av forvaltningsskjønn illustrert. Hvilke ytelser som kan gis, og omfanget av dem, beror på et forvaltningsskjønn som domstolene ikke kan overprøve fullt ut. Domstolen kan imidlertid prøve om skjønnet er utøvd innenfor lovens rammer, og over minstestandarden.

Rt. 1995 s. 1427 (Naturfredning)

Nøkkelord:

-       Naturvernloven § 8

-       Tolkningen av «spesiell naturtype»

-       Subsumsjonsprøvelse

Sammendrag:

To innsjøer var forsøkt fredet som naturreservat av staten etter naturvernloven av 1970 § 8 , med innsigelser fra noen lokale grupper. Spørsmålene satt på spissen var domstolenes adgang til å prøve den konkrete rettsanvendelsen og subsumsjonen, og hva som inngikk i vilkårene “spesielle naturområder” og “urørt natur”.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Prøvelse av subsumsjonen: Dommen slår fast at domstolene kan prøve både subsumsjonen og den konkrete rettsanvendelsen, spesielt i tilfeller der rettssikkerheten kan påvirkes, men at de skal utvise forsiktighet ved overprøving av det faglige skjønnet.

Rt. 1995 s. 738 (Fett & lim)

Nøkkelord:

-       Forholdsmessighet

-       Forvaltningsskjønn

-       Tilbakeholden domstolskontroll

Sammendrag:

Industribedriften Norsk Fett- og Limindustri A/S sin konsesjon ble tilbakekalt med hjemmel i forurensningsloven § 18 annet ledd, jf. tredje ledd (nåværende tredje, jf. fjerde ledd).  Høyesteretts kjæremålsutvalg tok stilling til i hvilken grad domstolene kunne prøve forvaltningens skjønn etter den nevnte bestemmelsen, og konkluderte med at Miljøverndepartementet sitt vedtak om tilbakekalling var gyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Forholdsmessighet: Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslår at forurensningsloven § 18 annet ledd må sees i sammenheng med bestemmelsens tredje ledd. Dette gjør at det blir oppstilt et krav om forholdsmessighet som domstolene kan prøve fullt ut.

(ii) Begrenset prøving av forvaltningsskjønn: Dommen illustrerer rammene for domstolens prøving. Det tilligger forvaltningen å foreta det konkrete skjønnet der de blant annet skal vurdere hvilken «konkret vekt kostnadene og tapet skal tillegges og hvordan dette skal avveies mot andre relevante hensyn», jf. side 741. Domstolene kan prøve om forvaltningen har trukket inn de relevante hensynene i sin vurdering og at vedtaket ikke er sterkt urimelig. Rettsanvendelsen og saksbehandlingen er underlagt full domstolskontroll.

Rt. 2000 s. 591 (Utvisning)

Nøkkelord:

-       Utlendingsloven §§ 29 og 30

-       EMK art 8

-       Rettsanvendelsesskjønn

Sammendrag:

En polsk asylsøker var dømt for seksuelle lovbrudd mot egne barn, og det ble truffet utvisningsvedtak av utlendingsnemnda. A anfører at dette strider mot utlendingsloven § 30, i tillegg til retten til familieliv etter EMK art. 8. Høyesterett drøfter den tidligere rettsoppfatningen av adgangen til å prøve forvaltningens skjønn på saker som omhandler EMK, og statenes “margin of appreciation”, og kommer frem til at det ikke finnes grunnlag for at denne skal begrenses. Demstolene kan dermed fritt prøve denne skjønnsutøvelsen, da den er “av rettslig karakter”. HR legger vekt på at det er snakk om et forhold som er svært inngripende i den enkeltes rettigheter, og at dette er rettssikkerhetshensyn videre vil tilsi prøvingsadgang. Anken fra lagmannsretten førte frem, og A fikk medhold i sin sak. Dissens 3-2.

Hvordan dommen er relevant:

(i) EMK: Dommen drøfter videre forholdet mellom domstolenes prøvelsesrett og statenes skjønnsmargin etter EMK.

(ii) Forvaltningsskjønnet: Domstolene kan ikke prøve det frie skjønn, spesielt på områder som krever spesialkompetanse. Det finnes på en annen side visse områder der domstolene har en viss prøvingskompetanse. Dersom det er foretatt vurderinger av en særlig rettslig karakter, et “rettsanvendelsesskjønn”, vil det fremdeles være adgang for domstolene å prøve dette. I denne saken var det ifølge høyesterett hovedsakelig vurderinger av rettslig karakter som var tatt av nemnda, og vedtakets svært inngripende karakter som var tungtveiende momenter.

Dissens: 4 av 5 dommere var enige i at skjønnsanvendelsen og forholdsmessighetsvurderingen var fullstendig overprøvbar av domstolene, mens tredjevoterende uttrykte at det burde utvises mer forsiktighet ved prøving av utlendingsnemndas faglige skjønn.

Rt. 2001 s. 995 (Realitetsavgjørelse)

Nøkkelord:

-       Legalitetskontroll

-       Realitetsavgjørelse

-       EMK art. 6

Sammendrag:

En mann hadde fått tilkjent 50% uførepensjon i Trygderettens kjennelse. Han mente avgjørelsen var feil og krevde dom for at han hadde rett til 100% uførepensjon. Hovedspørsmålet er om domstolen kan treffe en realitetsavgjørelse, det vil si en dom for hva som er et riktig vedtak i en forvaltningssak, der saken ikke bygger på fritt forvaltningsskjønn.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Realitetsavgjørelse: Dommen behandler spørsmålet om domstolen kan treffe en realitetsavgjørelse. Høyesterett ser til tidlige rettspraksis, og finner ikke grunnlag for at det er en generell regel om at domstolene har kompetanse til å fatte realitetsavgjørelser av forvaltningsvedtak. Videre legger Høyesterett vekt på at reelle hensyn taler for at det ikke er en slik adgang. Høyesterett konkluderer med at hovedregelen i norsk rett er at «domstolens kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll», men utelukker ikke at domstolen kan ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, jf. side 1004.

(ii) Retten til en rettferdig rettergang: Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 1 omhandler retten til rettferdig rettergang. Høyesterett avviser at bestemmelsen krever at domstolene må kunne avsi realitetsdom i forvaltningssaker. Kravet om «rimelig tid» gir heller ikke grunnlag for å utvide domstolens prøvingskompetanse.

Rt. 2005 s. 117 (Toll)

Nøkkelord:

-       Tolloven § 37

-       Domstolenes prøvelsesrett av forvaltningsskjønn

-       Ivaretakelse av rettssikkerhet

Sammendrag:

Tre elvebåter var ført inn i Norge, men var ikke ført ut igjen innen tollmyndighetenes tidsfrist etter det norske selskapet gikk konkurs. Skipene var solgt videre til en ny eier som ikke visste at disse ikke var i tråd med tollovgivningen. Spørsmålet ble for Høyesterett om skipene var tollekspedert etter tolloven § 37, derunder om en senere erverver kunne regnes som «vareeier», og om han eventuelt kunne holdes «til last» for manglende kunnskap om situasjonen. Høyesterett drøftet også egen prøvingsmyndighet, og kom til at de hadde prøvingskompetanse på bakgrunn av et rettssikkerhetsbehov. Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak ble opphevet, da senere erverver ikke kunne bebreides for sin manglende kunnskap. Dommen er enstemmig avsatt.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Domstolenes prøvelsesrett: Dommen er relevant for vurderingen av domstolenes prøvelsesrett, og bringer frem borgerenes rettssikkerhet som et tungtveiende moment. Høyesterett viser først i avsnitt 47 både til en ordlydsfortolkning og forarbeidene, men setter disse til side da de ikke synes å ta hensyn til rettssikkerhetsmomentet. M.a.o. domstolene har adgang til å overprøve forvaltningsskjønn dersom det vil være nødvendig for å sikre rettssikkerheten.

Rt. 2007 s. 1573 (Krekar)

Nøkkelord:

-       Rikets sikkerhet

-       Rettsikkerhetsgaranti

-       Forvaltningsskjønn

Sammendrag:

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak om å utvise en mann fra Norge etter utlendingsloven § 30 første ledd bokstav a, som åpner for utvisning når «hensynet til rikets sikkerhet» gjør det nødvendig. Den rettslige problemstillingen er om domstolene kan prøve forvaltningsorganets konkrete vurdering av om «hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig» i en sak hvor det er vedtatt utvisning. Høyesterett kom enstemmig til at vedtaket var gyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Rettssikkerhet: I avsnitt 52 fastslår Høyesterett at domstolenes adgang til å prøve forvaltningens subsumsjon er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Dette gjør seg særlig gjeldende i saker hvor vedtaket innebærer alvorlige inngrep overfor enkeltpersoner, slik som utvisning. Videre uttaler Høyesterett at det er unntak fra dette prinsippet blant annet der det er utpregede skjønnsmessige vurderingstemaer og der vurderingen er utpreget av faglig karakter som det ikke kan forventes at domstolene har nødvendig innsikt i.

(ii) Forvaltningsskjønn: Høyesterett legger til grunn at de kan foreta en prøving av om A faktisk vil utgjøre en trussel mot noen av de interesser som omfattes av begrepet «rikes sikkerhet» dersom han ikke blir utvist fra Norge, jf. avsnitt 57. Vurderingen av om utvisningen er nødvendig, ligger til forvaltningen.

Rt. 2007 s. 257 (Tralfa)

Nøkkelord:

-       Omgjøring av dispensasjonsvedtak

-       Pbl. § 7 (1985)

-       Rettsanvendelsesskjønn og forvaltningens frie skjønn

Sammendrag:

Trallfa sendte inn en søknad til Sandnes kommune om dispensasjon til å bygge et forretningsbygg. Et utvalg fra kommunen besluttet å innvilge dispensasjonen, et vedtak som derretter ble påklaget av fylkesmannen. Saken for høyesterett gjaldt hvorvidt domstolene kan prøve skjønnet i § 7 av plan- og bygningsloven av 1985. Dette reguleres i dag av pbl. kap 19. Høyesterett kom frem til at vilkåret “særlige grunner” i bestemmelsen vil falle under forvaltningens frie skjønn, da det er mange politiske og faglige vurderinger som må foretas. Trallfas anke førte ikke frem, og dispensasjonsnektelsen var lovlig vedtatt. Dommen var enstemmig fattet.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Generelt om prøving av forvaltningens frie skjønn: Dommen oppstiller blant annet vilkår for prøving av forvaltningens frie skjønn, der domstolene kan prøve om skjønnsutøvelsen var saklig, og om det var lagt vekt på lovlige og relevante grunner etter hjemmelsloven. Det er også anledning til å prøve om avgjørelsen “bygger på forskjellsbehandling, er vilkårlig eller sterkt urimelig.” (avsnitt 36). Høyesterett slår også uttrykkelig fast at hvorvidt domstolene har prøvelsesadgang beror på en tolkning av bestemmelsens ordlyd.

(ii)  Spesifikt om dispensasjon etter pbl.: Høyesterett kommer frem til at vilkåret “særlige grunner” i § 7 faller under forvaltningens frie skjønn, men utelukker ikke tilfeller der hensyn til rettssikkerheten står sterkere fremdeles vil falle under domstolenes prøvelsesrett. Særlig vektlagt var i denne saken at mye av grunnlaget for fylkesmannens avgjørelse lå i politiske betraktninger, som de fastsatte byplanene.

Rt. 2008 s. 560 (Innreiseforbud)

Nøkkelord:

-       Forholdsmessighetsbegrensning

-       Myndighetsmisbrukslæren

-       EMK art. 8

Sammendrag:

Saken gjaldt en mann som var varig utvist fra Norge etter å ha blitt straffedømt for å ha begått grove ran, simpelt ran og grove tyverier. Han hadde kone og fire barn i Norge og søkte om opphevelse av innreiseforbudet. Den rettslige problemstillingen er om avslaget på søknaden om opphevelse av innreiseforbudet etter utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum er gyldig. Dommen avklarer i hvilken utstrekning domstolene kan overprøve vedtak etter den nevnte bestemmelsen. Høyesterett kom enstemmig til at vedtaket var gyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Prøvingskompetanse ved fritt skjønn: Høyesterett legger til grunn at utlendingsloven § 29 annet ledd og § 30 tredje ledd inneholder en forholdsmessighetsbegrensning. Dette skaper en rettslig ramme for forvaltningens skjønnsutøvelse, og domstolene kan derfor prøve om forvaltningen har foretatt en korrekt forholdsmessighetsvurdering. I den foreliggende saken er det imidlertid utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum som kommer til anvendelse. Denne bestemmelsen inneholder ingen tilsvarende begrensning. Høyesterett forklarer at dette er begrunnet i at utlendingens rettssikkerhet allerede er ivaretatt gjennom den opprinnelige utvisningsvurderingen, jf. avsnitt 46.

Ettersom bestemmelsen ikke oppstiller en slik rettslig ramme, ligger vurderingen av om innreiseforbudet skal oppheves innenfor forvaltningens frie skjønn. Domstolenes prøvingsrett er dermed begrenset til den alminnelige myndighetsmisbrukslæren.

(ii) Retten til respekt for privatliv og familieliv: Videre i dommen prøver Høyesterett om forvaltningens vedtak om å opprettholde innreiseforbudet oppfyller proporsjonalitetskravet i EMK art. 8 nr. 2. I vurderingen blir det henvist til EMD-2003-16351 Konstatinov mot Nederland og lagt vekt på at familielivet ble etablert på et tidspunkt hvor de involverte var klar over at det var usikkerhet rundt om familien kunne oppholde seg i Norge. Høyesterett konkluderte enstemmig med at det ikke var i strid med EMK art. 8 nr. 2 å opprettholde innreiseforbudet.

Rt. 2012 s. 1985 (Lengeværende barn I)

Nøkkelord:

-       Domstolskontroll

-       Grensene for domstolskontroll

-       Forvaltningens skjønn

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av et avslag på søknad om asyl og opphold i Norge, truffet av utlendingsnemnda. Søknaden ble sendt fra en iransk familie med barn, som hadde bodd i Norge over lengre tid, grunnet forfølgelse i hjemlandet. Søknaden ble avvist av utlendingsnemnda begrunnet i at søker ikke ble ansett som flyktning, og at det ikke forelå “sterke menneskelige hensyn”, jf. utlendingsloven § 38. Familien anførte at avslaget måtte finnes ugyldig, hovedsakelig på bakgrunn av hensynet til barnets beste. Utlendingsnemnda anførte på den andre siden at vedtaket var tilstrekkelig vurdert og avveid, og følgelig gyldig.

For å vurdere om avslaget var gyldig, ble det foretatt domstolskontroll. En stor del av vurderingen gjaldt spørsmålet tilknyttet bevisdømmelse og tidspunktet for vurdering. Sakens faktum hadde utviklet seg på en utslagsgivende måte, samtidig som saken gikk for retten. Etter en konkret vurdering fant Høyesterett at domstolsprøvingen måtte forholde seg til faktumet som forelå på vedtakstidspunktet.Lovhjemmelen som utlendingsnemnda påberopte var hovedsakelig utlendingsloven § 38, som er en vagt formulert bestemmelse som åpner for skjønn. Høyesterett konkluderer med at avslaget er gyldig, på bakgrunn av førstvoterende ikke fant at det forelå “mangler ved skjønnet som må føre til ugyldighet”, jf. avsnitt 165. Dommen er en plenumsavgjørelse, og er videre avsagt under dissens (14-5). Dissensen gjaldt sakens hovedspørsmål, og er følgelig av betydning, og vil omtales nedenfor.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Domstolenes prøvingsrett: Høyesterett starter med å presisere at utlendingsrett er et svært preget av “vanskelige avveininger av utpreget politisk karakter”, jf. avsnitt 110. Videre gjør Høyesterett en ordlydstolkning av den påberopte lovhjemmelen, utlendingsloven § 38 første ledd, og fastslår at bestemmelsen gir forvaltningen fritt skjønn. Førstvoterende presiserer deretter at ved domstolskontroll av vedtak truffet under fritt skjønn, kan domstolene kun prøve forvaltningens rettsanvendelse der gjelder lex superior prinsippet og folkerettslige forpliktelser (i), saksbehandling (ii), om vedtaket bygger på riktig faktum (iii), om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig (iv), og om resultatet ikke er åpenbart urimelig (v), jf. dommens avsnitt 142.

Dissens: Annenvoterende er enig med utgangspunktet om hva som kan prøves der det foreligger fritt skjønn. Annenvoterende mener imidlertid at hensynet til barnets beste ikke bare er et vurderingsmoment som skal avveies, men et “grunnleggende hensyn”, jf. avsnitt 203. På den bakgrunn finner annenvoterende at retten har en “utvidet domstolsprøving med selve skjønnet”, jf. avsnitt 203.

(ii) Prøving av nye forhold: Det første spørsmålet Høyesterett må vurdere er om vedtaks- eller domstidspunktet faktum skal legges til grunn ved prøving av vedtakets gyldighet. Bakgrunnen for spørsmålet er at det har oppstått nye forhold samtidig som saken ble behandlet i retten, som hvis medberegnet, kan være utslagsgivende for retten til asyl, og følgelig også vedtakets gyldighet. Høyesterett presiserer først en viktig hovedregel; hvilken kompetanse Høyesterett har ved prøvingen, beror på en tolkning av de enkelte lovbestemmelsene, også når det gjelder hvilket faktum som skal legges til grunn for den gitte domstolsprøvingen, jf. avsnitt 53. Spørsmålet blir dernest hvordan kompetansen skal avgjøres når det ikke følger av den aktuelle lovbestemmelsen. Etter en vurdering av tidligere rettspraksis, konkluderer Høyesterett med at domstolskontrollen skal knytte seg til faktum på vedtakstidspunktet, med mindre annet følger av lov. Konklusjonen er blant annet begrunnet i maktfordelingsprinsippet og at Høyesterett ikke skal avsi realitetsdom, jf. avsnitt 64 og 96.

I henhold til den konkrete saken er det viktig å presisere at selv om domstolskontrollen ikke kunne medberegne de nye forholdene, så fant Høyesterett at menneskerettslige forpliktelser allikevel dannet grunnlag for behandlingsplikt av omgjøringsbegjæringer, jf. avsnitt 91. De nye forholdene måtte følgelig tas til betraktning, bare ikke av Høyesterett ved domstolskontroll.

Dissens: I dissensen ble det vektet at EMD praksis tilsier at det er domtidspunktets forhold som bør legges til grunn når det er avgjørende for sakens utfall. Et annet moment som vektes i begrunnelsen for domtidspunktet, er at selve domstolskontrollen er et utspring fra rettspraksis, “og domstolene har da også ansvar for å tilpasse domstolsprøvingen til samfunnsutviklingen og de behov som gjør seg gjeldende til enhver tid”, jf. avsnitt 227. Uttalelsen gir uttrykk for et mer dynamisk syn på domstolenes prøvingskompetanse.

Rt. 2015 s. 93 (Maria)

Nøkkelord:

-       Full prøvingsrett

-       Barnets beste

-       Ugyldig vedtak

Sammendrag:

Saken gjelder en kvinne som ble utvist av utlendingsnemnda, og fikk avvist søknad om oppholdstillatelse for familiegjenforening med datteren på fem år. Datteren hadde norsk statsborgerskap og kvinnen var aleneforsørger for henne. Kvinnen hadde oppholdt seg ulovlig i Norge og ga uriktige opplysninger om sin identitet i asylsøknaden i 2008. Dommen avklarer domstolens prøvingskompetanse i utvisningssaker. Høyesterett kom enstemmig frem til at begge vedtakene var ugyldige, og la stor vekt på det grunnleggende hensynet til barnets beste i vurderingen.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Full prøvingsrett: Høyesterett fastslår at i utvisningssaker har de full prøvingsrett, også når vurderingen inneholder skjønnsmessige elementer, jf. avsnitt 42. Førstvoterende illustrerer at dette er etablert rettspraksis med å vise til Rt. 2005 s. 229, Rt. 2009 s. 534 og Rt. 2013 s. 449.

(ii) Utgangspunktet for prøvingen: I avsnitt 43 presiserer Høyesterett at prøvingen skal ta utgangspunkt i faktumet på vedtakstidspunktet. Dette innebærer at forhold som har oppstått eller endret seg etter at vedtaket ble truffet, ikke skal inngå i vurderingen av vedtakets gyldighet. Dette er tidligere fastslått i Rt. 2012 s. 1985.

Rt. 2015 s. 1232 (Enkepensjon)

Nøkkelord:

-       Trygderett

-       forvaltningens frie skjønn

-       Politiske betraktninger og lovgivervilje

Sammendrag:

A og B giftet seg ti dager før B døde av en langvarig sykdom. De hadde vært samboere i 12 år, og hadde to små barn sammen. A søkte om enkepensjon, men fikk ikke innvilget søknad da de ikke hadde vært gift i over ett år før dødsfallet, som krevet av lov om Statens pensjonskasse § 32. A søkte om dispensasjon på bakgrunn av det langvarige samboerskapet, men fikk ikke medhold. Spørsmålet var for Høyesterett om “særlige grunner” i bestemmelsens tredje ledd om dispensasjonsadgang kunne prøves av domstolene. Trygderettens vedtak var fastslått gyldig og anken var forkastet. Dommen var enstemmig vedtatt.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Det frie forvaltningsskjønnet: Høyesterett drøfter her grensen mellom rettsanvendelsesskjønnet og det frie forvaltningsskjønnet. Førstvoterende slår først fast at adgangen til prøving av skjønnet må bestemmes ut fra en ordlydstolkning av den aktuelle bestemmelsen. Hvorvidt det er snakk om områder preget av politiske prioriteringer er av stor betydning for om domstolene har prøvingskompetanse.

(ii) Spesifikt for dispensasjonsbestemmelsen i stpkl. § 32: Høyesterett kaster fra seg "to-trinnsmodellen" som tidligere brukt i praksis av denne bestemmelsen og liknende ordlyder. I stedet for å behandle “kan” vilkåret og kravet til “særlige grunner” som to adskilte vurderinger, smeltes de sammen til ett fullstendig forvaltningsskjønn.

Rt. 2015 s. 1388 (Internflukt)

Nøkkelord:

-       Domstolenes prøvingsrett

-       Begrunnelse av vedtak

-       Gyldighet av vedtak

Sammendrag:

Saken stod mellom staten v/ Utlendingsnemda (UNE) og en afghansk familie. Saken gjaldt gyldigheten av et avslag på asylsøknad, med videre visning til internflukt innad i Afghanistan for familien. UNE kom til at familien hadde krav på vern som flyktninger, men at vernet kan oppfylles gjennom internflukt til et annet sted i Afghanistan (Kabul), fremfor Norge. For å vurdere gyldigheten av vedtaket ble det ført domstolskontroll. Det oppstod spørsmål om internflukt er “urimelig” etter utlendingsloven § 28, og dernest om domstolene hadde kompetanse til å prøve urimelighetsvurderingen, eller om prøvingen måtte være tilbakeholden grunnet skjønnsmessig preg. Det oppstod dissens rundt spørsmålet, men flertallet kom til at det forelå fritt skjønn, og at domstolskontrollen følgelig måtte være tilbakeholden. Etter en helhetlig vurdering fant flertallet at det ikke forelå grunnlag for å finne vedtaket ugyldig. Staten v/ Utlendingsnemda ble følgelig frifunnet. Dissens 13-6.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Innholdet i domstolsprøvingen: En sentral problemstilling ble om urimelighetsvurdering i utlendingsloven § 28 femte ledd kan prøves fullt ut, eller om det må foretas en tilbakeholden domstolskontroll begrunnet i at vurderingstemaet er skjønnsmessig og politisk preget. Ved vurderingen presiserer først Høyesterett at utgangspunktet for domstolenes prøvingskompetanse må vurderes ut ifra en tolkning av den konkrete bestemmelsen (i), jf. avsnitt 98. Videre må nærmere vurdering skje basert på karakteren av retten som prøves (ii), jf. avsnitt 99. I den konkrete saken finner flertallet at urimelighetsvurderingen er tillagt forvaltningens frie skjønn, og at domstolene følgelig må være tilbakeholdne ved prøvingsretten, jf. avsnitt 117.

Dissens: Det oppstod dissens rundt prøvingsintensiteten av urimelighetsvilkåret. Annenvoterende anførte at urimelighetsvurderingen imidlertid var et urimelighetsvilkår, og følgelig “en materiell kompetansebegrensning som normalt prøves fullt ut”, jf. avsnitt 224. Dissensen gjaldt således ikke de generelle utgangspunktene for domstolsprøving, men om bestemmelsen oppstilte et vurderingsmoment eller et vilkår.

(ii) Forholdet mellom fritt skjønn og menneskerettslige forpliktelser: Selv om retten finner at urimelighetsvurderingen var tillagt forvaltningens frie skjønn (se pkt. i ovenfor), blir prøvingsretten nyansert av at urimelighetsvurderingen overlapper med folkerettslige forpliktelser, derav spesielt EMK. Førstvoterende finner imidlertid at UNE har forholdt seg innenfor EMK sine rammer, og at det følgelig ikke foreligger grunnlag for utvidet prøving av det frie skjønn, jf. avsnitt 120 til 125.

5.  Myndighetsmisbrukslæren

Rt. 1933 s. 548 (Raadhushospits)

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbruk

-       Saklig skjønn

-       Begrunnelse

Sammendrag:

Saken handlet om formannskapet i Oslo kommune som nektet skjenkebevilgning til en hotelleier, etter at hotellet hadde hatt bevilling i flere år. Bakgrunnen for avslaget på søknaden var at begrunnelsen til formannskapet var av utenforliggende ikke-saklige hensyn. Ved fremleggelse av begrunnelse for avslaget, ble begrunnelsen funnet uforsvarlig for å nekte skjenkebevilgning. Ved andre forsøk på fremleggelse av begrunnelse for stemmegivningen, påpekte komiteformannen forholdet i bedriften internt som sitt hensyn til avslag. Etter Høyesteretts syn ga ikke komiteeformannen forsvarlig skjønn for sin avgjørende stemme for hotellet sin skjenkebevilgning. Dermed ble beslutningen til formannskapet kjent lovstridig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Saklig skjønn: Dommen viser at utenforliggende årsaker ikke kan være et vektingsgrunnlag i avgjørelser tatt av forvaltningsorganer. Det må alltid kunne vises til saklige hensyn for vedtaket som skal treffes. Interne forhold i en bedrift skal ikke kunne påvirke avgjørelsene, slik det ble gjort i Raadhushospits dommen. Når et forvaltningsorgan skal bruke sitt frie skjønn, må det fortsatt være innenfor en saklig relevans for beslutningen som skal treffes. Alle skal kunne behandles likt selv om de er i konflikt med en organisasjon, eller et politisk parti, og det skal ikke påvirke stemmegivning. Det ligger utenfor utøving av forsvarlig skjønn, jf. side 551. Dommen blir brukt som prejudikat for senere dommer av samme forhold.

Rt. 1951 s. 19 (Mortvedt)

Nøkkelord:

-       Myndighetsoverskridelseslæren

-       Grov urimelighet

Sammendrag:

Dommen omhandler fire drosjesjåfører, herunder blant annet Einar Mortvedt, som gikk til sak mot staten ved samferdselsdepartementet med krav om nye drosjebevillinger. Bakgrunnen for avslaget av søknadene var deres tidligere passive medlemskap i N.S. (Nasjonal Samling). Dette hadde allerede vært sanksjonert av staten gjennom eksempelvis bøter. Det var imidlertid ingen av dem som i utgangspunktet ble fratatt retten til å drive virksomhet etter den tidligere landssviklova. Samferdselsdepartementets begrunnelse for avslaget var likevel utelukkende hjemlet i at de hadde vært straffet for passivt medlemskap i N.S. Høyesterett konkluderte med at å opprettholde avslaget av søknadene ville føre til et “åpenbart støtende resultat”, særlig av hensyn til at de hadde allerede gjort opp for seg gjennom eksempelvis bøter. Dommen anses som sentral i myndighetsmisbrukslæren, da det er et av få tilfeller hvor grov urimelighet påberopes og får gjennomslag.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Grov urimelighet: Dommen inneholder relevante utsagn for når grov urimelighet inntrer. På side 23 uttales det at “Det står for meg som et åpenbart støtende resultat at de fire eldre drosjeeiere skulle være utelukket fra sitt gamle yrke på grunn av passivt medlemskap i N. S. når de hadde betalt sine bøter og endog fått sine rettigheter igjen.” Det mest sentrale fremgår imidlertid av side 24, med videre referanser til Castberg. Her uttaler førstvoterende at “... dette resultat [er] etter min mening så urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning at Samferdselsdepartementets avgjørelse av 21. oktober 1950 må ansees rettsstridig og derfor erklæres ugyldig”. Her overprøver altså domstolen forvaltningens frie skjønn, med henvisning til ren urimelighet. Terskelen for å gjøre dette må nok anses å være høy, noe som også reflekteres i formuleringer som “åpenbart støtende resultat” mv.

Rt. 1976 s. 614 Vaktmester

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbruk

-       Saklig og usaklige hensyn

-       Ugyldighetsgrense

Sammendrag:

Sakens faktum bygger på forskjellsbehandling av forvaltningen, og vedtak truffet av skolestyret. Den ankende part (A) som var innstilt som nummer 1 til jobben som vaktmester som likevel ikke fikk jobben, mente det var begått feil under saksbehandlingen av ansettelse. Han mente at forvaltningen hadde en veiledningsplikt etter fvl. §11 om at sosiale forhold kunne tillegges vekt ved ansettelse sammen med faglig kvalifikasjon, jf. s. 617. Den andre kandidaten (B) som ble ansatt var like godt kvalifisert som den ankende parten i saken. Skolens samarbeidsutvalg tok likevel B sine sosiale hensyn inn til betraktning ved ansettelse. Dommer Blom mente at ansettelsen av B ikke kunne kjennes ugyldig fordi det ikke var tatt usaklig hensyn i avgjørelsen. Det kommer av at ansettelsesmyndighet kan ha bedre kunnskap til enkelte søkere over andre, som kan være uheldig, men ikke nok i seg selv til å kunne kjenne et vedtak ugyldig, jf. side 616.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Utenforliggende hensyn: Dommer Blom mener i dommen at alle avgjørelser som blir tatt på usaklige hensyn ikke alltid kan kjennes ugyldige. Når to kandidater står like kvalifisert for en stilling kan det ikke sees urimelig å trekke inn flere momenter i avgjørelsen som treffes. Selv om det var ment at sosiale hensyn kunne sees usaklig, kan ikke en søker kreve det opplyst som et vektingsmoment etter veiledningsplikten i fvl. §11. Da det er søkerens ansvar å opplyse om alle forhold han selv mener er viktig for avgjørelsen, jf. side 617.

Rt. 1993 s. 528 (Lunner Pukkverk)

Nøkkelord:

-       Myndighetsoverskridelseslæren

-       Utenforliggende hensyn

Sammendrag:

Dommen omhandler gyldigheten av et vedtak fattet av Miljøverndepartementet. Vedtaket var opprinnelig et avslag på en søknad om utslippstillatelse etter forurensningsloven. Hovedbegrunnelsen bak vedtaket var at tungtrafikken til og fra pukkverket ville ha trivselsreduserende virkning i boligområdet på stedet. Det springende punktet i saken var hvorvidt slike hensyn kunne tillegges vekt, da i medhold av forurensningsloven. Høyesterett konkluderte med at vedtaket var gyldig, herunder at de aktuelle hensynene lovlig kunne tillegges vekt.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Relevante hensyn: På dommens side 532 starter førstvoterende med en tolkning av den konkrete hjemmelen som vedtaket er fattet med, nemlig forurensningsloven § 11. Det sentrale var hvorvidt de ulempene som tungtrafikken til og fra pukkverket medførte, kunne utgjøre hovedbegrunnelsen for avslaget. På side 534 fremgår det at “Ordlyden i [forurensningsloven] § 11 inneholder ingen begrensninger med hensyn til den vekt som kan legges på trafikkforurensning ved transport til og fra en virksomhet.” Videre trekkes det også inn øvrige formål som gjelder på tvers av lovens bestemmelser, særlig det som fremgår av lovens §§ 1 og 2. Forarbeidene trekkes videre inn som moment i vurderingen av formålene til loven. Høyesterett stadfester at vedtaket bygger på relevante hensyn.

(ii) Overordnede hensyn: Høyesterett konkluderte klart nok med at forvaltningsorganet hadde tatt relevante hensyn, ut fra en tolkning av de aktuelle bestemmelsene. Førstvoterende går imidlertid et steg videre på side 535 hvor det fremgår at “Det dreier seg om et hensyn som har vesentlig betydning på tvers av forvaltningssektorene. I så måte er dette en del av de overordnete miljøhensyn som det er en målsetning å innarbeide i beslutningsprosessene – jf det prinsipp som nå er nedfelt i Grunnloven § 110 b [se nå § 112] – og som nettopp miljøvernmyndighetene er satt til å ivareta.” Utsagnene taler for at det finnes overordnede hensyn som kan tillegges vekt, uavhengig av hva en tolkning av den konkrete hjemmelen skulle føre til.

Rt. 1994 s. 60 (New York)

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbrukslæren

-       Forskjellsbehandling

-       Usaklig hensyn

Sammendrag:

Dommen gjelder saksbehandlingsfeil ved skjenkebevilling for en nattklubb. Nattklubben mente at søknaden ikke ble behandlet innen “vanlig saksbehandlingstid” og Stavanger kommune ble dømt til å betale erstatning på 1.750.000,-. Et firma tok over nattklubben Concorde i 1985 og endret navn til “New York”. Selskapet søkte om utvidet sjenketid i samsvar med kommunens prøveordning. Den utvidede sjenkebevillingen ble ikke behandlet av kommunen, ikke etter gjentatte forsøk heller. Da kommunen endelig behandlet søknaden ble den avslått, men ikke for de andre søkerne. Nattklubben New York fikk endelig utvidet sjenketid i 1989, selv om andre nattklubber hadde vesentlig kortere saksbehandlingstid på noen få måneder sammenliknet med flere år for New York. Kommunen mente at søknaden allerede var ferdig behandlet i 1985, men vedtaket ble ikke delt med søkeren da det ville lede i avslag uansett på grunn av nattklubbens tidligere rykte.

Høyesterett kom til at tidligere navn og eier av nattklubben ikke skulle kunne være et grunnlag for betydning i vurderingen av søknaden. I henhold til alkoholloven har kommuner stor selvstendighet for behandling av søknader, så lenge avgjørelsen er truffet på et saklig grunnlag, jf. Ot.prp.nr.31 (1988-89 ) side 17. Dermed ble behandlingen av søknaden til New York sett på som en feil, da avgjørelsen ikke bygde på saklig grunnlag.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Forskjellsbehandling: Forskjellsbehandling kan ikke finne sted på grunnlag av tidligere eiere eller forretningsstruktur. Slike hensyn kan ikke bli tatt med i forvaltningens avgjørelser da de er usaklige og bygger på fordommer. Høyesterett vektlegger at det ikke finnes grunnlag for forskjellsbehandling, da andre nattklubber av lik art og beliggenhet fikk utvidet sjenkebevilling mange år før New York selv om de søkte tidligere. Vektingsgrunnlag må være av relevans og ikke på utenforliggende hensyn.

Rt. 1996 s. 230 (Restaurant)

Nøkkelord:

-       Myndighetsoverskridelseslæren

-       Vilkårlighet

-       Selvstendig vurdering

Sammendrag:

Dommen omhandler en mann som i lengre tid hadde vært nektet adgang til en restaurant. Bakgrunnen for dette var en rekke episoder med trusler. Da han likevel ankom restauranten den aktuelle dagen, ble han av de ansatte bedt om å forlate lokalene. Han forholdt seg rolig og var edru, men nektet å forlate restauranten. Politiet ble tilkalt og dem ba ham fjerne seg fra lokalene. Han nektet å følge politiets pålegg, og det endte opp med at han ble båret ut. Høyesterett konkluderte imidlertid med at politiets vurdering i saken ikke kunne være holdbar, da dem kun bygget på restaurantens vurderinger. Avgjørelsen fra politiets side fremsto dermed som vilkårlig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Manglende selvstendig vurdering: Av dommens side 232 utledes det at “Det er politiet som har hjemmel for å gripe inn. Det må da være politiets plikt å foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene er til stede.” Dette fremstår som en vanskelig avveining. På en side, vil politiets vurderinger ofte bygge på utsagn og vurderinger som andre gjør. Det avgjørende var imidlertid at politiet i saken hadde overlatt vurderingen totalt til restaurantpersonalet. Dette kunne ikke være holdbart. Førstevoterende understreker likevel videre på side 232 at “... politiet i sin vurdering, alt etter den konkrete situasjon, må kunne legge betydelig vekt på de opplysninger den får av restaurantens personale.”

Rt. 1996 s. 78 (Bjørlo Hotell)

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbrukslæren

-       Utenforliggende hensyn

-       Forvaltningens rommelige grense

Sammendrag:

Dommen gjelder avslag på erstatning i samsvar med sjenkebevillingsøknad. Kommunen hadde satt et “tak” på 3 sjenkebevillinger i byen. Taket som var satt av kommunen ble likevel opphevet i september 1992, etter at en søker hadde fått avslag 3 ganger. For utdeling av den siste sjenkebevillingen sto 2 bedrifter veldig likt. Av økonomiske grunner valgte kommunestyret å gi den siste bevillingen til Nordfjord Restaurantselskap fremfor Bjørlo Hotell, da de vektla lokalisasjon av de 2 forskjellige forretningene. Valget ble tatt for å styrke byens nordre del av Eids gate, som var en del av kommunens strategiske arbeidsplan. Siden hensynet til forvaltningen ble sett i tråd med målsetting av kommunens næringsplan, kan det ikke regnes som et “utenforliggende hensyn" men innenfor den “rommelige grensen”, jf. side 85.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Saklighet: Hensyn som vektlegges av en forvaltning må være av saklig karakter. Søknader om sjenkebevilling skal i grunn vurderes og avgjøres på grunnlag av alkoholpolitiske hensyn, jf. alkoholloven §1-1. Likevel når 2 bedrifter står like sterkt i søknadsprosessen er det innenfor forvaltningens saklige og frie skjønn å trekke inn hensyn som er innenfor de “rommelige grenser” for et forvaltningsorgan. Helhetlig å vektlegge kommunens næringsplan er dermed innenfor forvaltningens “rommelige grenser” i tildeling av sjenkebevilling. 

Rt. 2002 s. 209 (Fagerhaug)

Nøkkelord:

-       Myndighetsoverskridelseslæren

-       Grov urimelighet

-       Domstolsprøvelse

-       Forholdsmessighet

-       Plan- og bygningsrett

Sammendrag:

Dommen omhandler gyldigheten av et pålegg gitt i medhold av dagjeldende plan- og bygningslov § 113 og forurensningsloven § 7, samt domstolprøving av et forelegg gitt i medhold av dagjeldende plan- og bygningslov § 114 (se gjeldende pbl. § 32-5). Sakens faktum gjaldt en mann som i 1988 hadde kjøpt en eiendom og benyttet denne som helårsbolig. Han gjennomførte omfattende modernisering og påbygg av huset, men uten at det ble søkt om offentlige tillatelser. Partene var enige i at om Høyesterett konkluderte med at det her var snakk om en helårsbolig, ville tillatelse til bruksendring ikke være nødvendig, og videre at byggetillatelse og utslippstillatelse ville vært gitt. Det sentrale i saken er imidlertid hvor langt domstolen kunne gå i å prøve forvaltningsskjønnet, særlig om kravet til forholdsmessighet mellom sanksjonen og ulovligheten kunne overprøves. Lagmannsretten hadde opphevet forelegget som var gitt av kommunene, nettopp med begrunnelse i at dette virket til å være en for streng reaksjon (altså uforholdsmessig). Høyesterett konkluderte imidlertid motsatt, med henvisning til at alminnelig domstolsprøvelse ikke åpner for en full overprøving av forholdsmessigheten den konkrete bestemmelsen legger opp til. Vedtaket var å anse som gyldig.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Domstolens prøvelsesrett: Annenvoterende, som representerer flertallet, drøfter hvor langt domstolen kan gå i å prøve i det aktuelle tilfellet. Etter en vurdering fremholdes det på side 226 at “Dette innebærer etter mitt syn at domstolsprøvingen av forelegg etter plan- og bygningsloven § 114 må bygge på de generelle prinsipper om domstolsprøving av forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser som er utviklet gjennom rettspraksis.” Dermed kan det etterfølgende i dommen brukes på generelt grunnlag i spørsmål rundt i domstolens prøvelsesrett.

(ii) Grov urimelighet: Videre fremgår det viktige bemerkninger rundt grov urimelighet som del av myndighetsmisbrukerlæren. På side 226 fremgår det “Det er som et element i reglene om myndighetsmisbruk utviklet et prinsipp om at domstolene kan kjenne ugyldig vedtak som i sitt innhold er sterkt urimelig. Det skal imidlertid etter rettspraksis svært mye til for at domstolene med en slik begrunnelse kjenner vedtak ugyldig.” Dette er utsagn som kan anvendes helt generelt i myndighetsoverskridelseslæren under grov urimelighet.

Videre fremgår det på samme side at “Ved vurderingen av om et forelegg er ugyldig på grunnlag av myndighetsmisbruk, vil det kunne tas utgangspunkt i de retningslinjer som § 116b [dagjeldende pbl.] stiller opp. Dette utgangspunktet gjelder både når det er spørsmål om det er tatt ulovlige hensyn ved vedtaket, og når det er spørsmål om vedtaket rammer urimelig hardt.” Med andre ord, vil bestemmelsen anvendes som utgangspunkt for vurderingen av om er tatt utenforliggende hensyn eller foreligger grov urimelighet.

(iii) Forholdsmessighet som del av det frie skjønn: Den aktuelle bestemmelsen legger i saken opp til at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering. Om dette fremgår det at “Bestemmelsens understreking av kravet til forholdsmessighet mellom sanksjonen og ulovligheten tilsier at denne betraktningsmåten vil kunne komme sterkere inn i rimelighetsvurderingen enn den vil gjøre på enkelte andre områder”. Videre konkluderes det imidlertid med at “... jeg kan ikke se at bestemmelsen i §116b [dagjeldende pbl.] innebærer at domstolene har fått kompetanse til fullt ut å overprøve selve forholdsmessigheten eller rimeligheten av forelegget.”

Rt. 2002 s. 352 (Ekspropriasjon)

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbruk

-       Ekspropriasjon

Sammendrag:

Dommen gjelder ekspropriasjon av landområder nær Gardermoen flyplass som skulle brukes som overgangssoner/landskapsvernområde. Det var av offentlig behov for å sikre kontroll over fremtidig bruk av areal. Spørsmålet i saken var gyldigheten av reguleringsplanen av områdets fremtidige bruk og i så fall om myndighetene hadde gått for langt. Siden eiendommen lå tett på flyplassens rullebaner i sør, falt arealet under “offentlig trafikkområder” etter plan- og byggingsloven §25 nr. 3. Siden Gardermoen er en flyplass av stor størrelse, og fremtidig bebyggelse kan finne sted, kunne ikke ekspropriasjonen sees som myndighetsmisbruk. Fremtidig bruk faller dermed under plan- og byggingsloven §25. Av dommen er det innenfor forvaltningens frie skjønn hvor og når det skal bygges på det eksproprierte området.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Fremtidig bruk/rådighet: Det kommer av dommen at fremtidig bruk og det offentliges ønske om å ha eierkontroll selv om det ikke er klart hva som skal bygges på eiendommen, ligger innenfor forvaltningens frie skjønn. Det kan ikke regnes som myndighetsmisbruk å kunne sikre seg fremtidig forvaltning av hvordan et område skal benyttes. Ekspropriasjonen var begrunnet i hensyn til flyplassen sine fremtidige behov. Av økonomiske omstendigheter var det bedre å ekspropriere området ved begynnelsen av flyplassen sin konstruksjon enn etter at flyplassen ble ferdigstilt.

Rt. 2012 s. 1444

Nøkkelord:

-       Myndighetsoverskridelseslæren

-       Forskjellsbehandling

Sammendrag:

Dommen omhandler spørsmål rundt tilbakebetaling av urettmessig mottatt trygd. Det sentrale i saken var hvorvidt en kunne bygge kravet på culpa, da et krav som bygde på folketrygdloven § 22-15 ble lagt til grunn som foreldet. Det aktuelle kravet utgjorde 479 096 kr. Høyesterett konkluderte her med at kravet kunne bygge på det alminnelige skyldansvaret, og følgelig ikke var foreldet. Videre var imidlertid spørsmålet om det kunne beregnes renter etter forsinkelsesloven. I prinsippet kunne dette kreves her, men da rentekravet her var å anse som usaklig forskjellsbehandling forvaltningen ikke var berettiget til å foreta, kunne kravet ikke opprettholdes. Dommen er derfor relevant i spørsmål rundt usaklig forskjellsbehandling innenfor myndighetsoverskridelseslæren.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Usaklig forskjellsbehandling: Høyesterett analyserer NAV sin tidligere praksis. I avsnitt 54 fremgår det at “Ved tilbakekreving i medhold av § 22-15 synes situasjonen å ha vært at trygden aldri krevde renter av tilbakebetalingsbeløpet – heller ikke når trygdemottakeren hadde utvist skyld…” Videre i avsnitt 56 at “Jeg legger etter dette til grunn at da kravet mot A ble fremsatt, var det ikke tidligere fremsatt krav om renter ved krav om tilbakebetaling av for meget utbetalte ytelser fra folketrygden.” Dette er avgjørende i hvorvidt det foreligger usaklig forskjellsbehandling eller ikke.

I dommens avsnitt 56 fremgår det videre at “Det er ikke fra statens side anført at rentekravet mot A var utslag av en generell praksisomlegging. Det er heller ikke gitt noen annen forklaring på hvorfor A her er stilt i en særstilling.” Det kan tenkes at et slikt krav nå var en del av en omlegging av NAV sin praksis, noe som da naturligvis vil medføre at tidligere praksis ikke blir like relevant. Da staten ikke anfører dette, legges det imidlertid til grunn at kravet ikke er et uttrykk for en slik generell praksisomlegging. Det konkluderes dermed i avsnitt 57 med at “rentekravet mot A må anses som en forskjellsbehandling som forvaltningen var uberettiget til å foreta.”

Rt. 2014 s. 310 (Drosjeløyve Vandel)

Nøkkelord:

-       Myndighetsmisbrukslæren

-       Formål

-       Begrunnelse

Sammendrag:

Saken gjaldt gyldigheten av tilbakekalling av 2 drosjeløyver, det reises spørsmål om vedtak kan settes til side på grunn av myndighetsmisbruk. De 2 drosjeførerene mistet sine løyver på grunn av skattesvik, etter at det forekommer at løyvehavere må ha “god vandel”, jf. yrkestransportlova §4 a. Likevel er det kommunens ansvar og vurdering om løyver skal trekkes tilbake. Den ene drosjeføreren “B” mente at han fikk mangelfull begrunnelse på vedtaket om inndragelse. B mente vedtaket var av standardbegrunnelse, mens Høyesterett viser til at det i grunn er greit så lenge det er foretatt individuell vurdering av forvaltningsorganet. Om tilbakekalle er egnet for det formål om å sikre at slike lovbrudd ikke fremstår igjen, vil det ligge innenfor lovens rammer, jf. avsnitt 57. Et forvaltningsorgan må derfor kunne få frihet til å sette opp visse retningslinjer for sitt skjønn. I tillegg hadde drosjeførerene fått varsel om at mulig tilbakekall kunne forekomme.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Begrunnelse: Etter rettspraksis må en begrunnelse sees i sammenheng med hvor inngripende et vedtak er, jf. avsnitt 52. Forvaltningsorganer har rett til å standardisere begrunnelser for massevedtak, men etter Høyesterett sin mening er det gjeldende for enkeltvedtak også. Forvaltningsorganet har derfor vært innenfor sine rammer og begrunnelser kan gis av standard karakter hvis det er foretatt en individuell vurdering av forholdene.

6.  Vilkårslæren

Rt. 1961 s. 297 (Glacier Blue)

Nøkkelord:

-       “Fra det mer til det mindre” betrakninger

-       Pålegg om sortlakkere begravelsesbil

Sammendrag:

Innehaver A av et begravelsesbyrå fikk kjøpetillatelse av Veidirektoratet for kjøp og registrering av en glacier-blue Chevrolet stasjonsvogn. Kjøpetillatelsen var forutsatt av at bilen skulle benyttes som “begravelsesbil”. 10 måneder etter at bilen ble levert, hadde den enda ikke blitt brukt i begravelsesbyrået til avløsning av søkerens tidligere begravelsesbil. Dette medførte at Veidirektoratet ga et pålegg om at bilen skulle lakkeres sort. Da dette pålegget ikke ble imøtekommet, ble bilen avskiltet. A mente at avskiltingen var uberettiget, og at Veidirektoratet ikke kunne pålegge lakkering, og reiste dermed sak. A fikk ikke medhold av Høyesterett. Retten kom til at pålegget var innenfor forvaltningens kompetanse.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Fra det mer til det mindre: Denne dommen kan særlig tas til inntekt for “fra det mer til det mindre”-betraktninger ved vilkårslæren. Betraktningen går ut på at når forvaltningen først har adgang til det mer – eksempelvis å avslå - bør det også foreligge adgang til det mindre – eksempelvis å likevel vedta noe på gitte vilkår. Spørsmålet i saken var om det fortsatt var adgang til å sette vilkår, når det var klart nok at Vegdirektoratet hadde adgang til å trekke tilbake tillatelsen i sin helhet. Dette kommer til uttrykk i dommen hvor det ble uttalt at «Vegdirektoratet måtte kunne trekke tillatelsen tilbake eller ... stille Sundseth overfor valget om å underkaste seg nærmere angitt vilkår til sikring av kontrollen», jf. s. 299.

Rt. 2003 s. 764 (Sykkelvei)

Nøkkelord:

-       Saklig vilkår

-       Forholdsmessig tyngende

-       Vilkår om å dekke gang- og sykkelvei

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om det som vilkår for dispensasjon fra reguleringsplan kunne pålegge utbyggeren av en forretningseiendom å bekoste gang- og sykkelvei som var en del av et overordnet sykkelveinett i tilknytning til riksvei. Gang- og sykkelveien som allerede eksisterte, og en gang- og sykkelvei som var regulert til å bli utbygd, kom til å forsvinne som følge av utbyggernes oppføring av forretningseiendommen.  Utbygger mente at dette vilkåret om å selv skulle bekoste påbygning av ny gang- og sykkelvei prinsipalt var usaklig, og subsidiært at det var uforholdsmessig tyngende og resultat av maktmisbruk. Høyesterett var ikke enig i dette, og ga det offentlige medhold i sitt vilkår.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Saklig vilkår: Høyesterett aksepterte at forholdene, med at en regulert og eksisterende gang- og sykkelvei kom til å forsvinne, “åpenbart” utgjorde en saklig begrunnelse, jf. avsnitt 64. A viste imidlertid til at bygging av den opprinnelige innregulerte gangveien uansett ikke kunne gjennomføres på en tilfredsstillende måte, dette var staten for så vidt enig i, jf. avsnitt 64.

Spørsmålet som oppstod ble dermed om det utgjorde et tilstrekkelig forhold, at det ikke lenger kom til å være en tilfredsstillende løsning for fotgjengere og syklister, til å knytte vilkåret om gang- og sykkelvei til dispensasjonssøknaden. Uten å ta hensyn til om det er selve dispensasjonsforholdet som påvirket gjennomføringen av den opprinnelige gangveien, jf. avsnitt 68. Vurderingen ble dermed om vilkåret likevel var tilstrekkelig saklig, til tross for at den opprinnelige gangveien uansett ikke kunne tilfredsstillende gjennomføres uavhengig av dispensasjonsforholdet.

Høyesterett påpekte en rekke momenter som trakk i retning av at det var tilstrekkelig saklig. Herunder det alminnelige behovet for gang- og sykkelvei, jf. avsnitt 68. At vilkåret ikke manglet forbindelse med den konkrete dispensasjonssøknaden, jf. avsnitt 70. Og avgjørende var at vilkåret ble satt med samtykke, og av hensyn til A, jf. avsnitt 71.

Det var imidlertid enkelte momenter som ble trukket frem som talte imot at det var tilstrekkelig saklig. Dette kan tas til inntekt for at saklighetsvurderingen må vurderes konkret, etter en avveining av alle relevante forhold.

(ii) Forholdsmessighet og maktmisbruk: Høyesterett var ikke enig i at det aktuelle vilkåret var uforholdsmessig tyngende, jf. avsnitt 83. Det ble vist til at det ikke var uvanlig å pålegge utbygger å dekke veier som blir nødvendige grunnet utbygning. Videre kunne ikke prisen på 4 millioner, som utgjorde 4% av kostnaden på utbygningen, bli ansett som et utilbørlig tyngende.

Anførselen om maktmisbruk var tilknyttet det A oppfattet som en trussel om full omregulering, dersom vilkåret ikke ble tatt til følge. Høyesterett derimot, tolket denne hendelsen som en ren opplysning av konsekvensene dersom vilkåret ikke ble tatt til følge. Det innebar dermed ingen form for maktmisbruk, jf. avsnitt 84.

Rt. 2010 s. 612 (Sårstell)

Nøkkelord:

-       Begunstigende vedtak

-       Tvangstiltak uten lovhjemmel

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om et kommunalt sykehjem kunne utføre sengeskift, kroppsvask og skifte av sårbandasjer på en pasient, mot hans vilje. Det var klart at det ikke forelå en hjemmel i lov for å utføre en slik tvang. Spørsmålet ble dermed om en slik tvang kunne ha hjemmel i vilkårslæren, jf. avsnitt 31. Flertallet mente at vilkårslæren ga et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag. Det ble særlig vektlagt at pleieplassen til A var et begunstigende vedtak, som ikke var uforholdsmessig tyngende. Og at A sin hygienesituasjon hadde blitt så ille at det gikk ut over de ansattes forsvarlige arbeidsmiljø, jf. aml. § 4-4, jf. § 4-1. Dommen ble avsagt under dissens 3-2.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Begunstigende vedtak: I dommen ble det vektlagt at A hadde rett på et heldøgns omsorgstilbud, og ettersom dette var et tjenestetilbud som i stor grad beror på fritt skjønn, var det ikke avskåret fra å stille vilkår for at tjenesten skulle bli ytet, selv vilkår med tvangselementer, jf. avsnitt 31. Det blir imidlertid påpeket at søkeren må være kjent med vilkårene da han takket ja til plassen, jf. avsnitt 32. Dette mente flertallet klart var oppfylt, og anså det som at A hadde akseptert institusjonens alminnelige krav til personlig hygiene og fagpersonellets utføring av hygienetiltak ved å takke ja til plassen.

(ii) Urimelig byrdefullt: Videre ble det også lagt til grunn at stellet ikke var urimelig byrdefult så langt at stellet ble gjennomført så skånsomt som forholdene tillot det, og at det var etablerte trygge rutiner for når A motsatte seg stellet, jf. avsnitt 33.

(iii) Prejudikatsverdi: Dommen ble avsagt under sterk dissens. Hvorav mindretallet av dommerne vektla at bruk av tvang trenger særlig lovhjemmel, og at en må være svært tilbakeholden med å innfortolke rett til å benytte tvang, jf. avsnitt 53. Videre er dommen blitt kritisert i juridisk teori. Dommens prejudikatsverdi kan dermed anses begrenset.