Delegering i Forvaltningsretten

1. Innledning

1.1 Introduksjon 

Forvaltningsorganer har ofte mange oppgaver som kan føre til lang saksbehandlingstid og gjøre det krevende å treffe vedtak. Det følger av forvaltningslovens (LOV-1967-02-10) § 11 a første ledd, at saker skal behandles uten ugrunnet opphold. I bestemmelsen ligger det effektivitetshensyn, som innebærer at forvaltningen skal operere tidsmessig og ressursmessig effektivt. Grunnet høy arbeidsmengde hos forvaltningen kan imidlertid effektiviteten bli redusert. Av den grunn og andre grunner som fagkyndighet og lokalkunnskap, har forvaltningsorganer mulighet til å delegere kompetanse til underordnede organer. Delegering bidrar til å avlaste de øverste ansvarlige organene, og å øke forvaltningens effektivitet.   

Delegering går ut på at et overordnet organ kan overføre sin kompetanse til å treffe vedtak til et underordnet organ (av lavere rang). Det er viktig å presisere at selv om et organ delegerer sin kompetanse, fører det ikke til at det delegerende organet mister sin kompetanse. Organer som deler ut kompetanse har også rett til å trekke tilbake delegert kompetanse. Selv om hovedreglene om kompetanse til å delegere er ulovfestet (vil bli lovfestet i nye fvl. kap. 3), finner de sine hierarkiske røtter i Grunnlovens § 3, som legger den utøvende makten til kongen i statsråd (jf. Grl. §§ 27 f.). Bestemmelsen vil diskuteres nærmere under (pkt. 3). 

Delegering kan skje i både statsforvaltningen, som gjelder kongen, departementene, direktoratene osv. (i), og den enkelte fylkeskommune og kommune (ii). 

Artikkelen vil ta utgangspunkt i den eksisterende forvaltningsloven (1967) og den følgende ulovfestede retten. Likevel er det viktig å huske at mye av det som regnes som ulovfestet i denne artikkelen vil bli lovfestet i den nye forvaltningsloven (LOV-2025-06-20-81), som vil tre i kraft når kongen bestemmer (antagelig i 2027). Det vil ikke komme nye regler for delegering, de vil kun bli kodifisert som gjeldende rett, jf. Prop. 79 L (2024-2025). 

1.2 Artikkelens formål, avgrensninger og den videre fremstillingen

Artikkelens formål er å redegjøre for den ulovfestede delegeringsmyndigheten i forvaltningen, samt å forenkle de forskjellige problemstillingene som man finner innenfor delegeringstemaet (fra stat til kommune, til sidestilte organer, til underordnede, interndelegering mv.). 

Artikkelen avgrenses til forvaltningsrettslig delegering. Følgelig vil ikke artikkelen eksempelvis ta for seg myndighetsoverføring etter Grl. § 26 (2) og § 115, ettersom myndighetsoverføring er mer omfattende og i utgangspunktet ikke kan trekkes tilbake. Avgjørelser som ACER og Jernbanebetenkningen vil ikke bli behandlet i denne artikkelen. 

I den videre fremstillingen vil artikkelen innledningsvis gjøre rede for det rettslige utgangspunkt og legislative hensyn (pkt. 2), deretter gå over til det grunnlovfestede utgangspunktet for statsforvaltningen i Grunnloven § 3 (pkt. 3), videre til intern delegering (pkt. 4) og ekstern delegering til kommuner, selvstendige/private mv. (pkt. 5) og avslutningsvis rettsvirkning av feil ved delegering (pkt. 6).

2. Rettslig utgangspunkt

Som nevnt innledningsvis er de generelle hovedreglene om delegeringsmyndighet per dags dato ulovfestet, men det finnes særregler som er lovfestet. Likevel springer kompetansen til å delegere ut fra forvaltningens organisasjonsfrihet og den hierarkiske oppbyggingen av den utøvende statsmakt (Eckhoff & Smith, 2022, s. 177). Det forekommer at kun de organer som har kompetanse som bygger på grunnloven kan skape tilsvarende kompetanse for andre (Eckhoff & Smith, 2022, s. 177). 

Delegering kan enkelt sagt sees som en form for oppgavefordeling mellom forvaltningsorganer, jf. NOU 2019:5 side 208. Et dagligdags eksempel kan være at moren din har gitt deg bankkortet sitt og bedt deg gå på butikken for å kjøpe egg, simpeltent kan det også sees som en form for delegering. Hun har delegert sitt kortbruk til deg, på samme måte kan delegering også sees som en type fullmakt. 

For et bedre mentalt bilde gir viltloven § 4 og forurensningsloven § 81 gode eksempler på hvordan forvaltningen er bygget opp, og i hvilken grad delegering vil foregå i nedadgående rekkefølge der det foreligger lovhjemmel. Likevel er det viktig å huske at kompetanse ikke alltid blir tildelt i nedadgående rekke. Kompetanse kan eksempelvis også tildeles selskaper som er indirekte eid av staten og private sakkyndige i tilfeller, jf. luftfartsloven §15-3. Det er ikke et krav om at et selskap må være indirekte eid, det er kun ment som et eksempel for bedre sammenheng. 

2.2 Legislative hensyn 

En av idéene bak delegering er å kunne avlaste forvaltningsorganer som har mange arbeidsoppgaver. Ikke kun er det å avlaste viktig for bedre flyt i forvaltning, men det hjelper også med å effektivisere prosesser og avgjørelser som trenger å bli truffet. Ettersom det er mange mennesker som er avhengige av å få svar på søknader om dagpenger eller trygd, er det ofte hastverk med å få søknader behandlet innen kort tid. 

I andre sammenhenger er det ofte best at noen avgjørelser blir tatt av lokale politikere når det gjelder lokale saker, dermed er det mulighet for å gi kompetanse til å treffe beslutninger til det lokale styret. Ettersom det lokale ofte vil ha en bedre overordnet ide over hva som er nødvendig for kommunene, jf. kommuneloven 2-1, kan det føre til mer spesialiserte beslutninger som er til større nytte for det lokale samfunnet. Kommunene bygger oftest på lovbestemt myndighet og i mindre grad på delegasjon fra statsforvaltningen. 

Når man taler om delegering, må man også snakke om forvaltningens organisasjonsfrihet og instruksjonsmyndighet. En tommelfingerregel er at man i utgangspunktet ikke kan delegere kompetanse til lavere organer man selv ikke kan organisere eller instruere (Eckhoff & Smith, 2022, s. 177). I de fleste tilfeller har også det delegerende organet instruksjonsmyndighet over hvordan den delegerte myndigheten skal brukes. De ulovfestede reglene setter noen rammer for kompetansen av delegering (hvem som kan delegere og til hvem), på andre punkter kan de være uklare og flere unntak finnes som vil bli behandlet lengre ned (pkt. 4 og 5). 

3. Grunnlovens § 3 

Delegering av kompetanse finner sin opprinnelse i Grunnlovens § 3, som forankrer at den utøvende makt ligger hos kongen. Det er kongen som har alminnelig organisasjonsmyndighet over statsforvaltningen, som er bygget opp av Kongen/regjering, departementer og direktorater mv. Delegering følger dermed ideen fra grunnloven om maktfordelingsprinsippet, og legger instruksjons-, organiserings-, omgjørings- og delegeringsmyndighet til kongen/regjeringen. Det er likevel viktig å bemerke seg at det finnes forvaltningsorganer som ikke kan instrueres, for eksempel kommisjonen som ble opprettet for å evaluere myndighetenes håndtering av korona-pandemien, jf. koronakommisjonsloven § 1.

Siden Norge er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati må mange avgjørelser som er av viktighet treffes av kongen i statsråd, jf. Grl. §28 (likevel er det nevneverdig at andre sakstyper må også treffes av kongen i statsråd). Noen spørsmål om delegering kan falle innenfor «saker av viktighet» og må da behandles av regjeringen sammen med kongen og ikke av regjeringen alene. Grunnloven gir dermed fortsatt noen begrensninger på hvordan kompetanse skal utøves til den utøvende makt etter Grl. § 28. 

Av rettslig utvikling har «saker av viktighet» utviklet seg til å bli tolket som «svært viktig» (Eckhoff & Smith, 2022, s. 182). Av den grunn er det en høy terskel for at en avgjørelse som gjelder delegering av kompetanse må treffes av kongen i statsråd. Et eksempel er helsedirektoratet som traff vedtak og ga forskrift om smittevern i starten av koronapandemien, jf. FOR-2020-03-27-470. At en såpass viktig sak ble truffet av et direktorat, viser at «saker av viktighet» må omhandle noe veldig omfattende, jf. smittevernl § 4-1.

Når en lovhjemmel sin ordlyd lyder at noe skal bestemmes av «Kongen i statsråd», skal det forstås slik at kompetansen ikke kan delegeres videre. Dermed kan Stortinget treffe vedtak eller gi lover som lyder «kongen i statsråd skal bestemme» eller «kommunen skal bestemme» for å avskåre delegering, da vil det ikke være rom for å delegere kompetanse til andre organer. Når en lovhjemmel lyder «kommunen skal bestemme» er det fortsatt rom for tolkning, da det finnes flere folkevalgte og kommunale organer, jf. kommunel. §§ 5-1 og 5-2. Spørsmål om delegasjonsadgang er avskåret avgjøres dermed ved tolkning av lovhjemmel (Eckhoff & Smith, 2022, s. 184). Dersom en lovhjemmel ikke sier spesifikt hvilke organ som skal utøve den kompetansen som beskrives, er det alltid kongen som har myndighet til å utøve kompetansen, jf. NOU 2019:5 side 211. 

4. Intern delegering 

Slik som i statsforvaltningen kan den samme type oppbygging brukes for hierarkisk intern delegering, som gjelder både i det enkelte statsorgan og kommune. I stedet for kongen som øverste organ, kan man øverst sette kommunestyret eller fylkestinget som har mulighet til å delegere videre, jf. kommunel. § 5-3 første ledd. Intern delegasjon kan for eksempel handle om kompetansetildeling fra en leder til en underordnet ansatt. 

4.1 Hierarkiske organer

Som diskutert tidligere (pkt. 3) av artikkelen, må saker av viktighet og en god del andre saker innenfor statsforvaltningen treffes av kongen i statsråd, jf. Grl. § 28. I kommuner har folkevalgte organer mulighet til å delegere myndighet til kommunedirektør på avgjørelser som ikke har stor betydning, jf. kommunel. § 13-1 sjette ledd. Det er viktig å kunne skille mellom en kommunedirektør og en ordfører. Ordføreren er kommunens øverste folkevalgte leder av kommunestyret/formannskapet, jf. kommunel. § 6-1, mens kommunedirektøren er den øverste administrative lederen og er ansatt av politikerne (Vabo, 2026). Dermed har det politiske organet mulighet til å avlaste noen av sine arbeidsoppgaver til kommunedirektøren. Intern delegering kan lettere sett ansees som en type stillingsfullmakt, jf. NOU: 2019:5 side 218. De fleste organene i stats- og kommuneforvaltningen er hierarkisk oppbygd, bortsett fra kollegier som diskuteres i neste avsnitt (pkt. 4.2).

Etter gjeldende rett er det fri adgang til intern delegering så lenge de alminnelige kravene til saksbehandlingen blir oppfylt, jf. NOU 2019:5 side 218. Det trenger dermed ikke å være uttrykkelig sagt at en overordnet har autoritet til intern delegering, fordi regler for intern delegasjon er mer avslappet enn delegasjon fra organer (Eckhoff & Smith, 2022, s. 190). Likevel kan det være krav om at beslutningsmyndighet skal være hos en overordnet leder, men det stopper ikke den overordnede fra å delegere administrative oppgaver som saksbehandling til underordnet ansatt. 

4.2 Kollegiale organer

Med kollegiale organer menes styrer, råd og nemnder mv., der det er likestilte styremedlemmer i stede for en hierarkisk oppbygging med en leder øverst. Avgjørelser må treffes av det kollegiale organet der alle medlemmer er til stede og stemmer (Eckhoff & Smith, 2022, s. 191). Kompetanse kan ikke uten lovhjemmel delegeres til en leder eller andre, men det finnes flere eksempler på slike lovhjemler, som kommuneloven § 5-7 fjerde ledd. Det fremgår av bestemmelsen at det kan delegeres myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning, om ikke annet er bestemt. I likhet med hierarkisk organiserte organer, kan også saksforberedelse delegeres videre i disse tilfellene. I statlige kollegiale organer har kongen organiseringsmyndighet og kan gi regler for oppnevning, sammensetning og delegering av saksbehandling, jf. fvl. §11 c. 

5. Ekstern delegering

Med ekstern delegering menes kompetansedeling fra et organ til et annet organ. Det kan for eksempel være ulovfestet fra departement til direktorat, eller med særskilt hjemmel fra fylkeskommune til et kommunestyre. Av ekstern delegering finnes det også forskjellige typer av kompetansedeling. Det kan for eksempel være av tidligere diskutert måte (nedadgående), men det finnes også for eksempel sidelengs delegering til et sidestilt organ. I tillegg kan det også forekomme diagonal delegering, som vil si delegering til et underordnet organ av et sidestilt organ. Denne typen delegering er imidlertid ikke utgangspunktet, og vil redegjøres for nedenfor (pkt. 5.6). Nedenfor vil de forskjellige formene for ekstern delegering behandles individuelt.

Når et organ har delegert kompetanse til et annet organ, betyr det ikke automatisk at det underordnede organet kan delegere den delegerte kompetansen videre om de føler seg overveldet av arbeidsoppgavene. Allerede delegert kompetanse kan kun delegeres videre igjen om det foreligger lovgrunnlag for videre delegering, jf. NOU 2019:5 side 209. Et underordnet organ har som utgangspunkt kompetanse til å treffe avgjørelser, men ikke til å delegere kompetanse videre. Her kommer terminologien «kompetansetildelingskompetanse» inn, der et organ er i stand til å skape kompetanse for andre. Kun organer som har kompetansetildelingskompetanse/ delegeringskompetanse har mulighet til å delegere kompetanse videre til andre organer.  

Selv om et organ delegerer kompetanse til et underordnet organ, vil det delegerende organet fortsatt ha ansvar for hvordan den delegerte kompetanse blir anvendt (Eckhoff & Smith, 2022, s. 177). Så selv om et organ har delegert sin beslutningsmyndighet videre til et underordnet organ, betyr det ikke at ansvaret for korrekt utførelse av kompetansen faller bort for det delegerende organet. 

5.1 Delegering innenfor statsforvaltningen

Som nevnt tidligere, er statsforvaltningen bygget opp som et hierarki av kongen/regjeringen, departementer og direktorater, der kongen har alminnelig organisasjonsmyndighet over statsforvaltningen. De forskjellige departementene ledes av statsrådene, som sammen utgjør regjeringen/kongen i statsråd sammen med statsministeren. Så delegering fra kongen/regjering til departementer byr som regel ikke på problemer og er ganske rett frem. Selv om regjering delegerer til et departement og dette gir en forskrift, har regjeringen fortsatt makt til å omgjøre forskriften eller trekke den helt tilbake dersom den ikke er fornøyd (Eckhoff & Smith, 2022, s. 183). 

Likevel, dersom en lov sier at kompetanse skal legges til «et departement» om for eksempel fiskeri, avgjør det fortsatt ikke hvilke departement som skal velges (Eckhoff & Smith, 2022, s. 184). Naturlig nok hadde det vært best at kompetansen ble utøvet av fiskeridepartementet, men kongen vil alltid ha kompetanse til å bestemme hvilket saksområde et departement skal ha kompetanse til å utøve i henhold til Grl. § 12 (2) (Eckhoff & Smith, 2022, s. 186). 

Delegering av kompetanse er ingen lett oppgave heller, da man må finne organer som kongen/regjeringen selv ser kompetente nok til å treffe avgjørelser. Ansvar for avgjørelsene vil fortsatt ligge hos det delegerende organet, og kritikk vil som oftest rettes mot det overordnede organet/statsråden. 

5.1.1 Tvilstilfelle i statsforvaltningen

I noen få tilfeller finnes det organer som er organisert slik at det finnes en sentral avdeling og flere lokale avdelinger, som i Arbeidstilsynet. Problemet som oppstår for organer som er organisert på samme måte, er om delegering skal sees som intern eller ekstern. I dag er det uklart om de lokale enhetene skal sees på som individuelle forvaltningsorganer eller som en del av sentralorganet. Så om noen klager på et vedtak, vil klagen behandles av sentral enheten om organene sees på som adskilte, jf. NOU 2019:5 side 214. Dermed trenger ikke en klage å gå direkte opp til et departement, som igjen kan være med på å effektivisere avgjørelsesprosesser. 

5.2 Delegering fra staten til selvstendige organer og private

Delegering av kompetanse til private organer kan være et av det mest problematiske temaet innenfor delegering. Det som gjør delegering til private spesielt problematisk er at private aktører kan ha egne interesser på saksområder som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, jf. Prop. 79 L (2024-2025) side 124. Men i noen tilfeller kan delegering til private trengs fordi det kan hende de holder fagkompetanse på et område som kun private aktører har. For slik delegering kreves det en «selvstendig lovhjemmel», jf. NOU 2019:5 side 217. Med selvstendig lovhjemmel kan man eksempelvis se til forurensningsloven § 7 (4) der forurensningsmyndighetene kan pålegge den ansvarlige å treffe tiltak innen nærmere angitt frist. En selvstendig hjemmel står på egne ben og sier direkte hvem som kan gjøre hva. 

Til slutt vil det også være viktig om det er snakk om delegering av mindre eller større saker av viktighet, som for eksempel utdeling av goder eller tildeling av godkjennelser (Eng, 1992). Delegering av kompetanse til private for å treffe inngripende vedtak blir vanskeligere å rettmessig begrunne  (Eckhoff & Smith, 2022, s. 188). En type for privat delegering når det gjelder godkjennelser, er EU-kontroll av biler. Den type kontroll er delegert til private verksteder som kan velge å enten gi eller ikke gi godkjennelse av bil etter kontroll. 

5.3 Delegering til uavhengige

En hovedregel er at delegering ikke bør finne sted der man ikke har mulighet til å instruere et organ, jf. NOU 2019:5 side 214. Det er for å kunne følge opp den delegerte kompetansen, men også for å kunne forsikre at et uavhengig organ faktisk skal kunne forbli uavhengig. Om man skal kunne gi instrukser til et uavhengig organ, hvor uavhengig er det organet egentlig da? Det er også viktig å huske at det delerende organet har ansvar for hvordan kompetansen skal bli utøvet. Om et kompetansedelende organ ikke kan instruere et uavhengig organ kan det hende at det uavhengige organet ikke utøver kompetansen som ønsket heller. 

Om kongen eller et departement kan delegere til uavhengige organer uten lovhjemmel, kommer an på graden av uavhengighet (Eckhoff & Smith, 2022, s. 186). Dermed kan slik type delegasjon finne sted uten lovhjemmel, bevinget av at det delegerende organet kan ha en viss type instruksjonsmyndighet ovenfor hvilke oppgaver som delegeres (Eckhoff & Smith, 2022, s. 187). Et eksempel på delegering av myndighet til et uavhengig organ er muligheten for delegering til Konkurransetilsynet etter konkurranseloven, jf. FOR-2004-12-21-1724. Så lenge Grunnloven ikke er til hinder, kan Stortinget som lovgiver gi kongen eller departement fullmakt til å delegere til et uavhengig organ (Eckhoff & Smith, 2022, s. 185).

5.4 Delegering innenfor kommuneforvaltningen

Det er viktig å kunne skille mellom hva som er statsforvaltningen og hva som ikke er. Kommuner er ikke en del av statsforvaltningen og staten har ingen alminnelig instruksjonsmyndighet over kommunene. Det er lovfestet at innbyggere har rett til å styre lokale affærer gjennom lokale folkevalgte organer, jf. Grl. § 49 andre ledd. Kommuner og interkommunale organer er selvstendige rettssubjekter utenfor statsforvaltningen og kan for eksempel reise saker mot staten, se eksempelvis HR-2024-1948-A og tvisteloven § 1-4 a. 

Likevel kan det åpnes for å delegere til kommuner fra fylkeskommuner eller andre organer, men det må skje ved lovhjemmel, jf. kommunel. § 5-3 og Prop. 79 L (2024-2025) side 125. Noen lover inneholder en slik hjemmel, f.eks. kulturminneloven, forurensningsloven og vannressursloven. Et kommunestyre kan også for eksempel delegere kompetanse til å treffe vedtak til et annet folkevalgt organ innenfor samme kommune, jf. kommunel. § 5-3 (3). Det kan for eksempel være en ordfører eller en kommunedirektør, da disse faller under rammeverket som kommuneloven setter opp, jf. NOU 2019:5 side 210. Likevel, dersom lovhjemmelen spesifikt sier at avgjørelser skal treffes av kommunestyret selv, så er det ikke rom for delegering som nevnt tidligere. 

5.5 Sideveis delegering til sidestilt organ

Den problemstillingen som oppstår ved delegering til et sidestilt organ er at det blir problematisk å ha instruksjonsmyndighet over et organ som er på samme nivå. Å ha instruksjonsmyndighet over noen vil si at man kan bestemme hvordan kompetansen som blir delegert skal brukes. Som oftest er det ikke et problem når kompetansen blir delegert nedover til et underordnet organ. Kommunelovens §20-1 gir kommuner rett til å delegere oppgaver, som å treffe enkeltvedtak og å gi forskrifter til en annen kommune. Kommunelovens §20-1 gir et klart eksempel på delegering gjennom spesifikk lovhjemmel. Av dette kan det sees at delegering til sidestilte organer er mulig, men her er instruksjonsmyndigheten ikke til stede. Likevel kan en kommune som har delegert kompetanse til en annen kommune trekke tilbake eller omgjøre et vedtak, som er truffet av den andre kommunen om det ikke skulle være passende etter reglene i forvaltningsloven § 35, jf. kommuel. § 20-2. Så lenge Grunnloven ikke er til hinder, kan også Stortinget gi kongen eller departement fullmakt til sidelengs delegering (Eckhoff & Smith, 2022, s. 185). 

Imidlertid, selv om delegering til sidestilte organer kan være krevende, er det i flere tilfeller gunstig. Slik delegering kan finne sted for å bruke spesialkompetanse som et organ selv ikke besitter (Eckhoff & Smith, 2022, s. 177). Noen ganger kan det være nyttig å delegere kompetanse til et sidestilt organ, dersom de for eksempel holder høy kunnskap om et særtema som trenger behandling av et annet organ, jf. NOU 2019:5 side 214. Det kan for eksempel gjelde en kommune som har fire geologer som er eksperter innenfor en lokal steinsort som har blitt oppdaget i en annen kommune. Utvinning av den type sten kan være svært lukrativ og dermed kan det være gunstig å delegere kompetanse til en kommune som allerede har utvinnet den type steinsorten og har kunnskap om den. 

Det finnes flere eksempler på sideveis delegering i kommunene, noen kommuner har for eksempel ikke egne nødetater. Da kan en løsning være å ha et interkommunalt samarbeid der kompetanse blir delegert til en nabokommune som har nødetater, jf. kommunel. § 17-1. Kompetanse blir delegert i dette tilfellet, men det blir et samarbeid mellom kommunene samtidig. 

Figur 1: sideveisdelegering 

5.6 Diagonal delegering

Det finnes også eksempler for delegering der et forvaltningsorgan vil delegere sin kompetanse til et organ som er underordnet et sidestilt organ. Det finnes ingen kort betegnelse for denne type delegering, men for ordens skyld kaller vi det «diagonal delegering» i artikkelen. Problemet som oppstår med diagonal delegering, er at det går imot prinsippet om at man i grunn skal kunne instruere det organet man delegerer kompetanse til. En måte å komme seg rundt den problemstillingen er at det blir avtalt at det delegerende organet kan instruere det kompetansetildelte organet på området som myndighet er delegert, jf. NOU 2019:5 side 214. 

Figur 2 nedenfor illustrerer diagonal delegering. Som figuren viser, følger ikke diagonal delegering den klassiske hierarkiske formen, som illustrert i figur 1.

Figur 2: Diagonaldelegering

6. Rettsvirkning ved feil av delegering

Når det er gjort feil ved delegering, vil det si at et vedtak er truffet av et feil organ eller en oppnevning er gjort av feil organ. Feilen kan føre til at vedtak blir truffet ugyldig, men ikke alltid. Graden av feil og hvor inngripende den er overfor noen kan være avgjørende i om et vedtak skal bli satt som ugyldig eller ikke, jf. fvl. § 41. Rettsvirkning ved feil av delegering må vurderes i hver enkelt sak, og best måte å vise det på er ved rettspraksis. Utgangspunktet er at dersom avgjørelsen er truffet av et organ som ikke er underordnet det kompetente, eller hører hjemme i en annen forvaltningsgren, må resultatet normalt bli at avgjørelsen kjennes ugyldig, jf. Rt. 2002 s. 683 side 690. 

6.1 Rettspraksis

6.1.1 HR-2022-676-A

HR-2022-676-A (Meddommerutvalg) er en nyere og sentral dom om ugyldighet ved feil av delegering. Saken gjaldt en man som ble domfelt for promillekjøring i lagmannsretten, der en av meddommerne ble valgt av feil organ. Domstollovens § 66 sier at meddommere skal velges av kommunestyret selv. Lovhjemmelen er dermed en direkte delegeringssperre. Likevel ble en meddommer valgt av kommunens valgutvalg, som strider med lovhjemmelen. Det hadde heller ingenting å si at valgutvalget var et folkevalgt organ som besto av representanter fra kommunestyret, jf. avsnitt 28. Dermed førte valget av meddommeren til at domstolen ikke var «lovlig besatt» og førte til at dommen ble opphevet, jf. avsnitt 25. 

6.1.2 Rt. 1986 s. 46

I motsatt ende er dommen Rt. 1986 s. 46 (Garnfiske), der garnfiskereglene skulle settes av Direktoratet for naturforvaltning, men kompetansen ble delegert til fylkesmannen (nå statsforvalteren). Vi bruker betegnelsen «fylkesmann» i artikkelen for å ikke skape forvirring mellom statsforvalteren og statsforvaltningen. Fylkesmannen er statens representant i fylket og kan sees som et bindeledd mellom stat og fylket/kommuner (Statsforvalteren, 2026). Likevel trengs det normalt lovhjemmel for å delegere kompetanse til statsforvalteren fra direktorater. 

Etter Høyesterett sitt syn, ble delegeringen sett som «naturlig» selv om delegeringen ikke bygget på en lovhjemmel, jf. side 48. Det var fordi Høyesterett mente at fylkesmannen hadde bedre evne til å skaffe seg bedre kjennskap til lokalmiljøet, enn det direktoratet hadde evne til, jf. side 48. Dermed ble delegeringen ansett som gyldig. 

6.1.3 Rettspraksis oppsummert

Som dommene ovenfor illustrerer, må delegeringsadgangen, samt rettsvirkningen av delegeringsfeil, vurderes konkret og helhetlig i hvert tilfelle. Det finnes ingen entydig fasit. Dommene illustrerer allikevel hvilke vurderingsmomenter som Høyesterett har vektlagt ved vurderingen, og hva utfallet ble. 

Litteraturliste

Eckhoff, T., Smith, E., & Eckhoff, T. (2022). Forvaltningsrett (12. utgave). Universitetsforlaget.

Eng, S. (1992). Plassering av offentlig kompetanse hos private – noen hensyn for og imot. Hentet 4. mai 2026 fra https://doi-org.ezproxy.inn.no/10.18261/ISSN1504-3061-1992-09-04 

Hansen, T; Tjernshaugen, A; Vabo, S. I, (2026) kommunedirektør i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. mai 2026 fra https://snl.no/kommunedirekt%C3%B8r  

https://www-scup-com.ezproxy.inn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3061-1992-09-04 

Røsvoll, T. (2019). DELEGERING I FORVALTNINGSRETTEN – ET SPØRSMÅL OM

STYRING? Hentet 4. Mai 2026 fra https://doi-org.ezproxy.inn.no/10.18261/issn.1504-3126-2020-04-02