Skrevet av: Hedda Emilie Welander
1. Innledning
I naboretten finner man et alminnelig prinsipp som går ut på at man som eier av en eiendom har rett til å disponere over denne slik man selv måtte ønske. Det er imidlertid ikke så enkelt.
Det oppstår nemlig ofte konflikter mellom naboer når det gjelder bruk av fast eiendom. I et naboforhold er det selvsagt visse handlinger man må tåle, da det i naboretten oppstilles hva man kaller en tålegrense. Denne grensen er oppstilt i lov av 1961 om «rettshøve mellom grannar» (granneloven, forkortet gl.) § 2. Det er i de tilfellene hvor denne grensen passeres at man som nabo kan gjøre krav gjeldende.
1.1 Artikkelens formål og avgrensning
Artikkelen tar sikte på å gi en praktisk fremstilling av hvordan man kan strukturere og løse en praktikumsoppgave om naboloven § 2 i statisk tingsrett. Dette er en sentral bestemmelse i naboloven og derfor et relevant tema på eksamen. Det vil imidlertid avgrenses mot rettsvirkningene som oppstår dersom tålegrensen er passert, samt de supplerende bestemmelsene nedfelt i gl. §§ 3-5.
Dette er ikke ment å være en fasit, men mer et eksempel på hvordan en problemstilling rundt bestemmelsen kan løses i en praktikumsoppgave.
1.2 Hensyn i naboretten
Det er flere hensyn som står bak reglene i naboretten. Dette er hensyn som man klart kan tenke seg til, da man som oftest har vært en nabo selv. Man ønsker som regel å opprettholde et godt naboforhold, og i visse tilfeller også et nabovennskap. Dersom det skulle oppstå uenigheter eller liknende i et slik forhold, så har vi reglene i naboretten som setter begrensninger av hensyn til trivsel og naboforholdet.
I et naboforhold skal man nemlig ikke måtte tåle absolutt all virksomhet som drives hos naboen. Hensynet til hva som er rimelig og rettferdig spiller i slike tilfeller inn. Disse hensynene kan man blant annet se at ligger til grunn for utformingen av naboloven § 2, ettersom at det må foretas en rimelighetsbetraktning på hvor mye man må tåle.
Noe annet det er greit å ta hensyn til ved anvendelse av naboloven § 2, er at det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering, og at denne vil kunne endre seg over tid. Bestemmelsen har altså en dynamisk karakter.
1.3 Partsavklaring - kort
I en naborettslig konflikt og i en praktikumsoppgave kan det være greit å navngi partene, slik at man vet hvem som er hvem. Den parten som gjennomfører en handling eller et tiltak, kalles for tiltakshaver. Mens den andre parten som blir berørt av tiltaket eller handlingen, kan kalles for naboen.
2. Problemstilling og fastsetting av rettsgrunnlaget
I en praktikumsoppgave er det første som må gjøres å fastslå oppgavens overordnede problemstilling. Et typisk spørsmål i naboretten kan være: «Spørsmålet er om handlingen til A overskrider det B må tåle etter den naborettslige tålegrensen». Neste steg vil være å identifisere rettsgrunnlaget som må anvendes for å løse problemstillingen.
Som sagt, så befinner vi oss på naborettens område. I et slikt tilfelle er det «lov om rettshøve mellom grannar» av 1961 som kommer til anvendelse. Videre i denne artikkelen vil denne loven omtales som naboloven. Dette er også noe som man kan gjøre i en praktikumsoppgave. Da er det imidlertid viktig å presisere at man gjør dette.
Ved avgjørelsen av oppgavens spørsmål er det viktig å spesifisere at naboloven er deklaratorisk. Det vil si at partene har avtalefrihet. Det vil derfor først være naturlig å se om partene har avtalt noe om som angår saksforholdet og problemstillingen som oppstilles. Dersom de ikke har gjort dette, går man videre til den deklaratoriske lovgivningen.
Dette kan formuleres slik:
«Det foreligger en tvist mellom Peder Ås og Marte Kirkerud, hvor den overordnede problemstillingen er om nabolovens tålegrense er overskredet.
Naboloven/grannelova av 1961 (heretter forkortet gl.) kommer til anvendelse da vi står ovenfor en naborettslig tvist som ikke er løst i en avtale mellom partene, jf. § 1. Problemstillingen må derfor løses med bakgrunn i den deklaratoriske bakgrunnsretten for naborettstvister. Hjemmelen er da naboloven.
I vurderingen av problemstillingen vil det rettslige grunnlaget være naboloven § 2, som er lovens hovedregel for naborettslige tvister.»
3. Drøftelsen
Etter at man har slått fast rettsgrunnlaget, vil neste steg i oppgaveskrivingen være selve drøftelsen. Det sentrale vil her være å vurdere om vilkårene etter naboloven § 2 er oppfylt.
3.1 Vilkårene
Naboloven § 2 er konstruert slik at vilkårene er oppstilt i bestemmelsens første ledd, mens andre- og tredje ledd kommer til anvendelse ved vurderingen og drøftelsen av første ledd som en veiledning.
Bestemmelsens første ledd første punktum oppstiller fem vilkår for at naborettens alminnelige tålegrense skal være overskredet: «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom.» (mine markeringer)
Dette kan formuleres slik:
«Naboloven § 2 inneholder fem kumulative vilkår som må vurderes for å kunne avgjøre om tålegrensen er overskredet. Bestemmelsens første ledd første punktum fastslår at «ingen» må gjøre noe som «urimeleg eller uturvande» «er til» «skade eller ulempe» på «granneeigedom». I det følgende skal disse vilkårene vurderes opp mot vårt tilfelle. Det første vi må vurdere er om vi står ovenfor en «granneeigedom».
3.1.1 «Granneeigedom»
Kravet etter § 2 (1) er at det er snakk om en «granneeigedom», altså en naboeiendom. En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det er to eiendommer som grenser til hverandre. Det forstås som to separate eiendommer med hver sin eier. Aktiviteten eller det aktuelle tiltaket må med andre ord skje på en annen eiendom enn den eiendommen som rammes av dette.
Det har blitt uttrykkelig fastslått i forarbeidene at naboeiendommer er «faste eigedomar som ligg såleis innåt eller nær kvarandre at tiltak og tilhøve på ein av dei får fysisk eller kjemisk verknad på ein eller fleire av dei andre», jf. Rådsegn 2 s. 16. Det har også blitt uttalt i Ot.prp.nr.24 (1960-1961) s. 22 at det er «verknaden av den plagsamme versemda» som er avgjørende. Man forstår forarbeidene i den retning at enhver eiendom som berøres av tiltaket omfattes av vilkåret og nyter vern av loven. Dette ble også bekreftet av Høyesterett i Rt. 2006 s. 486 (Gardermoen flyplass-dommen) hvor flere eiendommer ble berørt av støy fra flyplassen, lagt til grunn at disse også regnes som naboeiendommer da de berøres av støyet som flyplassen medbringer. Disse eiendommene var i nærmiljøet til flyplassen, og naboloven § 2 kom derfor til anvendelse.
Dette kan formuleres slik:
«En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det er to separate eiendommer med hver sin eier, som grenser mot hverandre. Det følger imidlertid av Ot.prp.nr.24 (1960-1961) s. 22 at det avgjørende i vurderingen er «verknaden av den plagsamme versemda». Det vil si at de eiendommene som blir berørt av tiltaket anses å være naboeiendom. Dette ble også uttalt i Rådsegn 2 på s. 16, hvor det står at man kan berøres både fysisk og kjemisk av tiltaket.
Høyesterett har også bekreftet dette i Rt. 2006 s. 486 (Gardermoen flyplass-dommen). I dommen ble flere eiendommer berørt av flyplassens støy. Disse eiendommene ble ansett for å være naboeiendommer.
(anvendelse av faktum opp mot vilkåret, og vurdere om vilkåret er oppfylt eller ikke)
Det neste som må vurdere er hvem som kan rette krav, jf. «ingen».»
3.1.2 «Ingen» - ansvarssubjektet
Dette vilkåret refererer til ansvarssubjektet, dvs. den som er ansvarlig for tiltaket. Ordlyden «ingen» er en naturlig henvisning til alle. Alle omfattes dermed av forbudet. Falkanger (2016) på side 453 uttaler imidlertid at det kreves en viss tilknytning mellom den som får kravet rettet mot seg og eiendommen. Det er et krav om en viss varighet og lovlighet.
Når det gjelder varighet, er det klart at man ikke kan påberope seg lovens regler dersom man bare er gjest på naboeiendommen. Eksempler på hvem som vil omfattes er; eier, bruker, panthaver og servitutthaver.
Dette kan formuleres slik:
«Ordlyden av «ingen» er en naturlig henvisning til alle. Hvem som helst kan derfor omfattes av forbudet. Det kreves imidlertid en viss tilknytning av varighet til eiendommen, for at man skal anses som ansvarssubjekt, jf. Falkanger s. 453.
B er tiltakshaver på sin eiendom, samtidig som det er klart at han eier denne. Vilkåret er derfor oppfylt.
Videre må vi vurdere om det foreligger «skade eller ulempe», jf. § 2 (1).»
3.1.3 «Skade eller ulempe»
Ordlyden av «skade» tilsier at det er noe man kan ta og føle på. Dette knytter seg både til noe materielt og fysisk. I Rt. 1994 s. 681 (søppelfylling i Fana-dommen) ble det slått fast at personskader også faller inn under bestemmelsen. Andre eksempler på skade; vinduer som knuser, grunn som raser ut, ødelagt tak osv.
Ordlyden av «ulempe» tilsier at man står ovenfor noe som medfører en negativ konsekvens. Eksempler på slike ulemper er; støy, lukt, sot og skitt, estetisk skjemmende tiltak. Videre følger det av gl. § 2 (1) annet punktum at det som «reknast som farleg» også går inn under ulempe.
Man kan imidlertid møte på tilfeller hvor ulempen og skaden som tiltaket medfører hver for seg ikke oppfyller lovens krav. I en slik situasjon kan man kumulere skaden og ulempen slik at de blir sett under ett, og sammen gjør at lovens grense overskrider kravet til hvor mye man må tåle. Dette har blitt fastslått i Søppelfylling i Fana-dommen.
Dette kan formuleres slik:
Skade:
«I vårt tilfelle er det klart at det ikke foreligger en «ulempe». Vi må derfor vurdere om det foreligger en «skade».
En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at naboen har blitt utsatt for et tiltak som vi enten kan ta eller føle på.
Tiltaket som Peder iverksatt på sin eiendom har i vårt tilfelle medført en skade for naboen Marte. Her er det snakk om at flere av hennes vinduer har knust. Vilkåret er oppfylt.»
Ulempe:
«Det er her klart at vi ikke står ovenfor en «skade». Spørsmålet er da om det foreligger en «ulempe».
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at man står overfor tiltak som medfører negative konsekvenser for naboen. Lovens forarbeider belyser ulike eksempler på hva en ulempe kan være. Det kan være støy, lukt eller estetiske ulemper.
Virksomheten som foregår på Peders eiendom, medfører klart støy for Marte. Vilkåret om ulempe er oppfylt.»
I en praktikumsoppgave kan man møte på en anførsel fra tiltakshaver om at ulempen ikke kan kreves erstatning for ettersom at aktiviteten bare er kortvarig. For eksempel; «Peder Ås anfører at Lars Holm ikke har krav på erstatning ettersom at anleggsarbeidet på hans eiendom er av forbigående karakter». Dette er da et spørsmål om ulempens varighet.
I utgangspunktet sier ikke loven noe om dette. Det er derfor i første omgang naturlig å forstå det slik at både kortvarige og langvarige ulemper omfattes. Dette spørsmålet har derimot vært oppe i retten en rekke ganger, blant annet i Rt. 1969 s. 757 (Sandvika Gjestgiveri). I dommen ble gjestgiveriet rammet av støyplager ved omleggelsen av Drammensveien. De søkte derfor staten for erstatning, men ble ikke tildelt dette. Høyesterett slo fast at selv om anleggsarbeidet var forholdsvis langvarig, er det av forbigående art, og ulempen kan derfor ikke kreves erstattet.
3.1.4 «Er til» - årsakssammenheng mellom tiltak og skade/ulempe
Etter å ha vurdert og fastslått at det foreligger en skade eller ulempe, kreves det at man kan konstatere en årsakssammenheng mellom tiltaket og ulempen/skaden, jf. ordlyden «er til». Spørsmålet er om skaden/ulempen ville vært tilstede dersom aktiviteten ikke eksisterte. Hvis man kan svare bekreftende på dette, er det klart at det ikke foreligger noen årsakssammenheng. Dersom skaden eller ulempen ikke hadde eksistert uten tiltaket, er det klart at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt.
Dette kan formuleres slik:
«Det kreves videre at det foreligger en årsakssammenheng mellom tiltaket og skaden/ulempen.
Det følger av ordlyden «er til» at det må foreligge en årsakssammenheng. Det må være en sammenheng mellom tiltaket som har blitt iverksatt og skaden/ulempen som naboen har blitt påført. Dette er i hovedsak et spørsmål om skaden/ulempen ville vært tilstede dersom tiltaket ikke eksisterte. Vilkåret er oppfylt i de tilfellene hvor tiltakets eksistens er grunnlaget for skaden/ulempen.
Det foreligger klart en årsakssammenheng mellom tiltaket til Peder og skaden/ulempen som Marte har blitt påført. Marte ville ikke ha blitt utsatt for dette med mindre Peder hadde iverksatt en slik aktivitet. Vilkåret er dermed oppfylt.
Til slutt må det vurderes om skaden/ulempen er «urimeleg eller uturvande.»
3.1.5 «Urimeleg eller uturvande»- tålegrensen
Når man har slått fast at det foreligger en skade eller ulempe, og at denne ikke ville eksistert uten tiltaket (årsakssammenheng), blir det neste steget å vurdere om tålegrensen er oversteget. Dette bør gjøres subsidiært dersom man kommer frem til at det ikke foreligger en årsakssammenheng.
Her er det omfanget av skaden eller ulempen som skal vurderes om er «urimeleg» eller «uturvande», ikke tiltaket. Disse ordene oppstiller skillet mellom hva som er rett og urett i naboretten. I Rådsegn 2 er det uttalt at de er selvstendige, alternative vilkår. Det er i bestemmelsens andre ledd imidlertid oppstilt en felles regel for begge vilkårene. Man skal nemlig i vurderingen legge vekt på «kva som er teknisk og økonomisk mogeleg» for å hindre eller avgrense skaden/ulempen. I visse tilfeller blir derfor vurderingen av dette vilkåret sammenfallende. Det sies imidlertid på side 26 i Rådsegn 2 at en ulempe kan være «uturvande» selv om den ikke kan regnes som urimelig, dersom den volder mye «ugagn og uhugnad».
Uturvande
Etter en ordlydstolkning kan man si at hva som er «uturvande» er tiltak som kunne vært unngått eller som ikke har et tilstrekkelig godt formål. Med andre ord vil det som oppfattes som unødvendig omfattes her.
Det følger av Rådsegn 2 på side 27 at vilkåret tar sikte på å ramme tre typer faktum:
Tiltak der hensikten er å sjikanere
Tiltak som mangler et fornuftig formål
Tiltak som isolert sett har aktverdige, fornuftige fullt ut forståelige formål, men skaden/ulempen er såpass stor at det likevel er «uturvande»
I vurderingen av om tiltaket er «uturvande» anvendes gl. § 2 (2). Man skal her legge vekt på «kva som er teknisk og økonomisk mogeleg». Ordlyden tilsier at vi står ovenfor kumulative vilkår. Det som er teknisk mulig må også være økonomisk gjennomførbart. Imidlertid så er det bare momenter man skal legge vekt på i den skjønnsmessige vurderingen.
Vilkåret har blitt anvendt i særlig to relevante dommer: Rt. 1969 s. 757 (Sandvika Gjestgiveri) og Rt. 1981 s. 343 (bybrua i Stavanger). Ut fra disse kan man lese at det skal vurderes om tiltakshaver kunne gjort tiltak som ville ført til en ulempereduksjon uten at dette ville voldt uforholdsmessige kostnader for tiltakshaver.
Dette kan formuleres slik:
«En alminnelig forståelse av ordlyden «uturvande» tilsier at vi står ovenfor et tiltak som kunne vært unngått. Tiltaket er ikke nødvendig å gjennomføre, og dets formålet er ikke godt nok. Spørsmålet er om tiltaket til Peder er unødvendig.
I vurderingen skal det legges vekt på «kva som er teknisk og økonomisk mogeleg», jf. gl. § 2 (2). Dette er kumulative vilkår, som vil si at det som er teknisk mulig også må være økonomisk gjennomførbart.»
Urimelig
Det er vanskelig å si noe allment om hva som følger av ordlyden «urimeleg». En slik vurdering retter seg mot hvert enkelt tilfelle. I Rådsegn 2 s. 26 er det fastslått at man i vurderingen skal ta hensyn til begge sider i konflikten ettersom at man står ovenfor naboer.
Her anvender man gl. § 2 (2) og (3). Det er imidlertid slik at tredje ledd tar størst plass i vurderingen. Bestemmelsen oppstiller to kriterier; vanlighetskriteriet og ventelighetskriteriet.
For det første, skal det vektlegges hva som er «venteleg etter tilhøva på staden». En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det er tale om de forventningene som forelå omkring utviklingen av området. Det følger av forarbeidene at begrepet har en annen betydning enn «påregnelig» ettersom at det her knytter seg til hva som vil skje, jf. Rådsegn 2 s. 28. Vurderingen skal etter blant annet Rt. 1973 s. 1193 (Bodø flyplass) være objektiv. Begrepet er også nærmere beskrevet og anvendt i Rt. 2006 s. 486 (Gardermoen flyplass) avsnitt 62.
For det andre, skal det vurderes om det som er venteleg er «verre» enn hva som følger av «vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader». Hva som følger av ordlyden, er at vi her står ovenfor en sedvanlig vurdering av hva området eiendommen ligger i. Ettersom at kriteriet er sedvanlig, vil dette kunne endre seg med både tid og sted. Ordlyden «verre» tilsier at vi må se hva som er sedvane opp mot det som faktisk foreligger. Videre i tredje ledd står det «på slike stader». Det kreves da at vi også tar hensyn til hvilken karakter strøket har.
Oppsummert angående vanlighetskriteriet: den faktiske ulempen/skaden må skille seg fra hva som er vanlig i dette strøket ut fra sedvane på området.
Dette kan formuleres slik:
«En naturlig ordlydstolkning av «urimeleg» tilsier at det må foretas en skjønnsmessig vurdering. I vurderingen skal begge parters side vektlegges, jf. Rådsegn 2 s. 26. Spørsmålet er om tiltaket er urimelig.
I denne vurderingen skal man først og fremst vektlegge «kva som er teknisk og økonomisk mogeleg» etter bestemmelsens andre ledd. Dette er kumulative vilkår, som vil si at det som er teknisk mulig også må være økonomisk gjennomførbart.
(vurdering av dette)
Videre skal man også foreta en vurdering etter bestemmelsens tredje ledd. Her er det fastslått at man skal vurdere hva som er «venteleg etter tilhøva på staden», og om dette er «verre» enn hva som følger av «vaneleg bruks- eller driftsmåtar på slike stader».»
3.2 Delkonklusjon
Etter å ha vurdert alle vilkårene, og kommet frem til om tålegrensen er overskredet eller ikke, vil det være naturlig med en delkonklusjon for å oppsummere hva man har kommet frem til. Dersom tålegrensen er overskredet vil det imidlertid være mer naturlig å komme med en endelig konklusjon.
Hvis man kommer til at det ikke er noe brudd på naborettslige forhold, foretar man en delkonklusjon, og deretter går til naboloven § 2 (4).
Dette kan formuleres slik:
«Delkonklusjon: tålegrensen er ikke overskredet.
Ettersom at det ikke foreligger noe brudd på naborettslige forhold, vil det være relevant å se hen til gl. § 2 (4) for å vurdere om forholdet likevel anses å være urimelig.»
3.3 Unntaket i gl. § 2 (4)
Denne bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil for de tilfellene hvor det likevel vil være svært urimelig å ikke gi skadelidte erstatningsrettslig vern. I denne vurderingen skal man legge vekt på om forholdet likevel kan regnes som urimelig «så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar», jf. gl. § 2 (4).
Etter lovteksten er det særlig i to tilfeller regelen kommer til anvendelse. For det første, må det ha skjedd en vesentlig forverring av bruksforholdene. Denne forverringen må alene eller i særlig grad ha rammet en begrenset krets med personer. I vurderingen av hva som er en vesentlig forverring skal man se på situasjonen før og hvordan den er nå.
Det ble blant annet uttalt i Rt. 2006 s. 486 avsnitt 95 at dersom ulempen er ventelig «må man over en svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig». Det er altså en relativt høy terskel for at bestemmelsen skal få anvendelse.
Dette kan formuleres slik:
«Etter gl. § 2 (4) kan skadelidte likevel få erstatningsrettslig vern. Forholdet kan etter bestemmelsen likevel anses som urimelig «så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar». Det første vi må vurdere er om har skjedd en vesentlig forverring av bruksforholdene.
(vurderingen)
Videre må vi vurdere om denne forverringen alene eller i særlig grad har rammet en begrenset personkrets.
(vurderingen)
Etter dette har jeg kommet frem til....»
4. Konklusjon
Til slutt må man komme med en konklusjon. Her presenteres resultatet av drøftelsen ovenfor.
Dette kan formuleres slik:
«Etter en samlet vurdering har jeg kommet frem til at den alminnelige tålegrensen i naboloven § 2 er overskredet. Skadelidte har dermed erstatningsrettslig vern.»
Bibliografi
Falkanger, Thor., og Falkanger, Aage Thor (2016). Tingsrett (8.utgave). Oslo: Universitetsforlaget