Mothevd og Frihevd

1.     Innledning

Over tid kan det skje mange endringer i eierskap til en eiendom. Dette kan skje ved salg, arv eller andre ervervsmetoder. Når forholdene endres, kan kunnskap om de faktiske grensene eller rettighetene knyttet til eiendommen gå tapt, eller det kan oppstå rettsvillfarelser som videreføres til neste eier. På denne måten kan den opplevde rettstilstanden etter hvert sprike fra den reelle. Hevdsreglene, som hovedsakelig fremgår av Hevdsloven (LOV-1966-12-09-1), tar sikte på å skape overensstemmelse mellom disse to realitetene. Mothevd og frihevd er to ulike måter slik overensstemmelse kan skapes.

Mothevd og frihevd er i sin simpleste form avbrytelse av en særlig rett. Ved mothevd avbrytes retten ved motbruk fra en annen part, mens ved frihevd tapes retten grunnet passivitet. Denne artikkelen vil se nærmere på hensynene bak og forskjellene mellom mothevd og frihevd, samt gjennomgå deres individuelle vilkår og rettsvirkninger. Artikkelen avgrenses mot en helhetlig gjennomgang av de alminnelige hevdsreglene, og viser til Fabrice Bulonge Buhendwa sin artikkel om hevdsinstituttet. Artikkelen avgrenser seg også fra inngående spørsmål tilknyttet panteretten. 

2.     Hva er hevd?

Hevd er en form for overføring av eiendom der noen tar over retten til en annen uten at partene villig foretar en rettslig overføring (salg). Dette kalles ekstingvering, og ekstinktivt erverv (Stavang & Stenseth, 2024, s. 81).

Hovedhensynet bak hevdsreglene er innrettelsesmomentet. Dersom en part over lang tid i god tro mener å eie eller ha bruksrett på et område, og handler i tråd med dette, vil det være mest rimelig at rettstilstanden gjenspeiler det faktiske forholdet. De samme hensynene gjelder for frihevd og mothevd, med ekstra vekt på diverse passivitetshensyn, samt hensyn til markedet. Norge har begrensede ressurser, og både samfunnsøkonomiske hensyn og hensynet til individet tilsier dermed at de bør utnyttes på en hensiktsmessig måte fremfor å bli liggende passive. For frihevd og mothevd kommer det også inn et særlig preventivt hensyn; Rettighetene må ivaretas og brukes, ellers kan de gå tapt.

På den andre siden av disse argumentene ligger den gjennomgående hovedregelen i norsk rett, at avtaler skal holdes, jf. NL 5-2-1. Hvis Peder har fått en bruksrett på et skogområde, er det i utgangspunktet opp til ham hvordan han vil bruke den innenfor avtalens premisser.

Innrettelseshensynet og passivitetshensynet trekker i hovedsak i retning av at det skal tilrettelegges for hevd, og at det er et rimelig resultat på eiendomskonflikter. Benyttelsesfrihet trekker heller i motsatt retning, at en skal få beholde de rettighetene en har fått. Disse hensynene kommer spesielt på spissen for frihevd og mothevd. 

3.     Hevdsreglene i system

Mothevd og frihevd er regulert i Lov om Hevd av 1967 (Hevdslova eller hevdsl.) kapittel 4.

Av relevante forarbeider er det Rådsegn 6 som er mest fremtredende, i tillegg til Ot.prp.nr.30 (1965–1966) Om lov om hevd. 

Hevdsl. § 1 definerer lovens virkeområde. Her bestemmes hva som kan hevdes, og lovens sammenheng med andre rettsområder. I et praktikum er det som regel fornuftig å starte drøftelsen med å slå fast at loven kommer til anvendelse på det aktuelle rettspørsmålet.

Både fysiske og juridiske personer kan ekstingvere. Det er i tillegg til dette ikke bare det private som kan hevde, men også det offentlige i kraft av sin egen privatautonomi, jf. Rt. 1970 s. 1. Når staten hevder som juridisk person, følger det særlige handlingsnormer som ikke vil gjelde for privatpersoner. Dette er imidlertid et forvaltningsrettslig tema, og vil av den grunn ikke behandles her. 

Det kan også hevdes sameie, jf. rådsegn 6 s. 8.

Det er få høyesterettsdommer på området, og få saker som kommer inn til domstolene. De strenge vilkårene medfører at få tvister ender i siste instans, dersom det i det hele tatt går til rettslig oppgjør. Artikkelen vil derfor bruke oppdiktede eksempler for å illustrere rettsreglene, heller enn praksis fra domstolene. 

3.1.  Sammenheng med andre rettsområder

Særlige andre rettsområder man kan ha i bakhodet er servituttreglene og andre eiendomsregler, som for eksempel sameie. Det er som oftest servitutter som oppheves gjennom mothevd og frihevd, det er derfor nyttig å ha en forståelse av hva de kan innebære, samt hvordan de tolkes ved avgjørelsen av hevdsspørsmål.

Hevdsreglene henger tett sammen med tinglysningsreglene. Tinglysning har etter tinglysningsloven § 21 (2) ingen betydning for gyldigheten av et hevdskrav. Hvis eiendommen eller retten er tinglyst av rette eier, kan det hende at hevderen ikke oppfyller kravene til aktsom god tro, jf. rådsegn 6 s. 11. Det er imidlertid viktig å bemerke at dersom en hevder tinglyser sin rett, vil den gå foran en eventuell eldre rett som ikke var tinglyst etter reglene i tinglysningsloven, jf. tgl. § 20. 

Det finnes også ekstingvisjonsregler på ulovfestet grunnlag, slik som passivitetsreglene. Disse reglene skiller seg fra frihevdsreglene ved at det ikke er et vilkår at kravshaveren har vært i god tro i hevdstid, og er nært beslektet med tålt bruk. Høyesterett har tatt stilling til forholdet mellom hevdsreglene og passivitetserverv i blant annet Rt. 1992 s. 352 (Sigdal) og Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya). Sigdalsdommen handlet om eiendomsretten til noen hyttetomter i Sigdal, og hvorvidt det var anledning til å erverve disse på ulovfestet grunnlag. Høyesterett kom ved dissens 3-2 frem til at “(d)et foreligger samlet vurdert så tungtveiende grunner som taler for at hytteeierne må anses for å ha ervervet eiendomsrett til tomtene, at jeg finner at interessene til den opprinnelige eier må vike”. Det er her annenvoterendes votum som gir uttrykk for flertallets mening. 

4.     Generelle hevdsvilkår

4.1.          Hovedlinjer

Hevdsl. § 11 presiserer at bestemmelsene i §§ 2-6 gjelder tilsvarende for frihevd og mothevd.

Reglene blir her kortfattet gjennomgått for å gi et enklere utgangspunkt for den videre artikkelen.  For en mer dyptgående gjennomgang, se som nevnt til artikkelen om hevdsinstituttet. 

Det er tre hovedvilkår som gjelder for hevd; (i) at man har brukt tingen «som si eiga», (ii) i aktsom god tro, (iii) i hevdstid. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkårene må være oppfylt for at det skal foreligge hevdsadgang. 

(i) Bruksvilkåret setter føringer på hva som kan regnes som tilstrekkelig bruk. Det skal fremgå tydelig av bruken at hevderen mener de selv er den rette eier. Rt. 2000 s. 604 (Kjelsberg) er et illustrerende eksempel. En ny eier av et hus satte opp et gjerde på det hun antok var egen tomt, men som senere viste seg å tilhøre naboen. Innen det oppsto usikkerheter rundt tomtegrensene, hadde gjerdet stått oppe i full hevdstid. Det var her antatt som tilstrekkelig at det var satt opp et gjerde som innebefattet området, som for øvrig ellers var brukt til kompost. Bruken må ha vært såpass synlig og omfattende at den rettmessige eieren skal ha kunne være kjent med det og reagert for å forsvare retten sin, dette kalles synbarhetsvilkåret.

Eiendomsrett innebefatter også retten til å ikke bruke noe, til tross for at det er ditt. Dette kalles ofte benyttelsesfrihet (Stavang & Stenseth, 2024, s. 22).

(ii) At hevderen må være i aktsom god tro fremgår av hevdsl. § 4 ved ordlyden «den som veit at han ikkje eig tingen, hevdar ikkje». Man må altså ha en berettiget tro om at man selv eier tingen.

Aktsomhetsnormen blir relativ ved ordlyden «så aktsom som man burde ha vært etter forholdene». Den flytter seg altså basert på hevderens subjektive forhold. Dette er også understreket i Rådsegn 6 på side 24, at “Aktsemdkravet skal retta seg etter omstenda i det einskilde tilfellet”. Det må dermed foretas en vurdering av hevderens individuelle omstendigheter ved hver enkelt god tro vurdering. Subjektive forhold omfatter blant annet alder, utdanningsbakgrunn og profesjonskompetanse. Dersom det for eksempel er en advokat som hevder eiendomsrett, vil aktsomhetsnormen øke, da de antas å ha høyere kompetanse på området, jf. Rt. 1952 s. 1007. Dersom det ikke foreligger noen særlige grunner til å flytte aktsomhetsnormen, skal det legges til grunn en alminnelig forstandig person. Det er sagt i forarbeidene, og lagt til grunn i videre rettspraksis, at det er krav til “hederlig og rederlig” opptreden, jf. Rt. 1970 s. 643. 

Det gjelder en presumpsjonsregel for at noen er i god tro (jf. rådsegn 6, s. 25). At det foreligger en presumpsjonsregel vil si at det er vedkommende tilstand som skal legges til grunn, og at det er den som er antatt å gjelde frem til det motsatte er bevist. Det må dermed bevises at hevderen visste eller burde ha visst om den egentlige rettstilstanden.

Særlige forhold kan også foreligge på selskapsrettens område når det gjelder identifikasjon etter hevdsl. § 4. Dette vil ikke utdypes videre her.

Den gode troen må foreligge hele hevdstiden. Det er ikke et krav at rettigheten har vært i de samme hendene hele tiden, så lenge samtlige rettighetshavere i kjeden har vært i god tro. 

(iii) Hevdstiden er 20 år for fast eiendom, jf. § 2 (1), og 10 år for løsøre og verdipapirer, jf. § 2 (2). Hevdstid for bruksretter er 50 år når det ikke innebærer faste tilstelninger. jf. § 8.

4.2.          Avslutning av hevdstid

For avslutning av både frihevd og mothevd vil de samme reglene som for alminnelig hevd gjelde. Dette er i hovedsak definert i hevdsl. § 6. Hevdstiden stopper når det (1) reises søksmål, (2) når hevderen mister tingen i 2 år, og (3) når tingen «kjem til rette eigar».

Det kan også antas at hevdstiden avbrytes med en gang et av vilkårene blir brutt, som for eksempel ved at hevderen ikke lenger er i god tro.

5.     Mothevd

5.1.          Generelt om mothevd

Mothevd er hevd av en særlig rett utført ved å motbruke den. Som oftest gjelder det for bruksretter. Dette kan være enten på din egen eiendom, eller som del av et område/en ting som en hevder utenom denne. Selv om det kan virke snevert og lite anvendbart, har lovgiver ansett det som såpass viktig at det var lagt inn en særskilt bestemmelse om det, jf. rådsegn 6 s. 26-27, og det finnes også enkelte hverdagslige bruksområder. Eksempler kan være hevdet rett til flere etasjer på huset, eller en fiskerett på en hevdet brygge. 

Ved å mothevde kan man si at man tar over en heftelse (Stavang & Stenseth, 2024, s. 75). Det finnes to mothevdstyper, selvstendig mothevd (pkt. 5.3) og aksessorisk mothevd (pkt. 5.4). Forskjellen ligger i stor grad i partsforholdet, og hvordan hevden fant sted. Til tross for dette, må man oppfylle mange av de samme vilkårene. Vilkårene for både selvstendig og aksessorisk mothevd vil derfor behandles samlet nedenfor (pkt. 5.5).

5.2.          Rettslig grunnlag

Alminnelig mothevd er regulert i hevdsl. § 9. Bestemmelsen lyder

«I den mon tingen er bruka i strid med ein særleg rett, fell den retten bort (mothevd).».

Bestemmelsen er også mothevds legaldefinisjon.

Hevdsl. § 9 annet ledd stiller unntak fra hovedregelen om mothevd.

5.3.          Selvstendig mothevd

Selvstendig mothevd springer ut av et topartsforhold: bruksrettshaveren og mothevderen. Mothevderen er her vanligvis eieren av eiendommen der bruksretten finner sted, som for eksempel et skogområde eller en brygge. Hevd foregår her ved at den særlige retten blir hindret utført i kraft av seg selv. Det er altså selve bruksretten som hevdes, eller ekstingveres. Dette kan for eksempel skje ved at det settes opp en port med lås ned til brygga, eller at veien en var veirettshaver til pløyes opp.

5.4.          Aksessorisk mothevd

Dersom Peder ikke konkret hevder en bruksrett i seg selv, men heller at han får med en bruksrett «på kjøpet» ved annen hevd, kalles det aksessorisk mothevd. Aksessorisk mothevd er et flerpartsforhold, som vil si at det ikke bare er en eier og en hevder, som i vanlige hevdsspørsmål, men at det ofte er en trekantkonstellasjon (Stavang & Stenseth, 2024, s. 122). En trekantkostellasjon vil si at det er tre individuelle parter som alle krever en særlig rett. Det typiske eksemplet er at Peder hevder eiendommen til Marte med et tilhørende skogareal, der Lars har jaktrettigheter. Retten til Lars faller dermed kanskje bort ved at han hindres fra å utføre jaktingen som følge av Peders overtakelse.

En god inngang til forståelsen av konseptet er å se til den engelske definisjonen av «accessory», noe man legger til på et antrekk, som et smykke eller klokke. Det er ikke antrekket, men det hører til, og «følger med». Begrepet aksessorisk er for øvrig brukt også på andre rettsområder, og betyr typisk at vedkommende ting er avhengig av noe annet, ofte noe mer overordnet. Aksessorisk hevd kan altså ikke skilles fra hovedhevden. Dette kan også kalles et «tilheng» eller et «vedheng» til den hevdede eiendommen.

Dersom Peder mener han eier en brygge med båtplass til en stor båt, og hevder denne fra Marte etter de alminnelige reglene, kan det føre til at Lars sine fiskerettigheter også blir hindret som følge av den store båten. Fiskerettene var ikke egentlig «en del» av hevden, men fulgte med siden de også ble hindret av hevdsaktiviteten. Ved hevd av løsøre, kan man se for seg en fiskestang Marte eier som Lars kan bruke når han vil. Denne retten vil også falle bort om Peder hevder rett til den og tar den med seg når han flytter til Spania.

5.5.  Vilkår

Hevdslovens system er satt opp slik at mange av de alminnelige hevdsvilkårene også gjelder for frihevd og mothevd. Dette er gjort ved at hevdsl.§ 11 bestemmer at §§ 2-6 gjelder tilsvarende for disse bestemmelsene. Dette inkluderer hevdstidsvilkåret, god tro-vilkåret og reglene om stansing av hevdstid.

Fra ordlyden i § 9 første ledd kan man utlede to vilkår, det ene med grunnlag i det andre. «tingen» kan være både eiendom og gjenstand. En (i) “særlig rett” må ha blitt (ii) “brukt i strid” ved motbruk. Vilkårene vil redegjøres for nedenfor.

5.5.1.  Særlig rett

(i) «(S)ærlig rett» refererer her til en servitutt eller bruksrett noen andre har over området. Her er det viktig å huske på at en rett kan være både positiv og negativ.  En rettighetshaver kan ha forpliktet seg til at de for eksempel har bruksrett på et skogområde, men de kan også ha en plikt til å ikke drive skogbruk utover visse grenser. Det klassiske eksempelet, som også er nevnt i forarbeidene (Rådsegn 6 s. 27), er at det er et forbud mot å bygge hus på over to etasjer. Dersom noen da setter opp et hus på tre etasjer, som står der i hevdstid, vil det kunne være hevdet rett til å beholde den ekstra etasjen. Et annet eksempel, som kanskje oppleves litt mer virkelighetsnært for mange, er dersom det er et forbud mot kjæledyr i et bo-kompleks, men at man likevel har hatt hund der over lengre tid uten å kjenne til forbudet. I et slikt tilfelle kan man ha hevdet rett til å fortsette å ha hunden i bo-enheten.

Det er uenigheter i litteraturen om hvorvidt forbud mot rettslige disposisjoner kan mothevdes (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 391). Det er ikke anledning til å mothevde panterett, men det er mer usikkerhet rundt disposisjoner slik som utleie i en boenhet der det ikke er anledning til utleie. Rådsegn 6 ser ut til å avgrense mot dette, jf. s. 27.

5.5.2. Motbruk

(ii) Forarbeidene går svært nøye inn på begrepet «bruka i strid». De spesifiserer at begrepet skal tolkes vidt, men at det fremdeles kun innebefatter handlinger som kan regnes som «faktisk bruk», jf. rådsegn 6 s. 27. Det må utøves handlinger som direkte, over lengre tid, strider mot den gjeldende «særlige retten». «Motbruk» defineres på s. 14 som «ikkje berre bruk mot bruk. Det kan og vera bruk i strid med eit bruksforbod», der “bruksforbod” igjen vil vise til de negative rettighetene. Motbruken må også medføre en hindring for den rettmessige rettighetshaveren, jf. rådsegn 6 s. 22.

I en praktikumsoppgave vil det ofte være bruksvilkåret som skal problematiseres. Å bruke en ting, eller et område, i «strid» med en servitutt, vil tilsi at man bryter med, og hindrer utførelse av, denne retten. Dersom Peder har eksklusiv jaktrett på et område, men så setter Lars opp et gjerde slik at Peder ikke lenger får adgang til å jakte, vil Lars ha handlet i «strid» med særlig rett.

Viktig her også at det skal ha vært en anledning til å reagere. Synbarhet er en viktig forutsetning for hevd, en skal ha hatt mulighet til å forsvare egen eiendom (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 391). Hindringen må altså ha vært såpass inngripende i retten at det med rimelighet kan forventes at rettighetshaveren vil reagere.

5.5.3 Hevdstiden

Hevdstidens lengde gjelder som nevnt i all hovedsak likt for mothevd som ved alminnelig hevd; 10 år ved løsøre, 20 år ved eiendomshevd, jf. § 2.

I alminnelig hevd er det et vilkår at bruk som ikke involverer en «fast tilstelning» får utvidet hevdstid til 50 år, jf. § 8. Dette er i stor grad for at den rette eier skal ha lengre tid til å se bruken og reagere. Stavang og Stenseth argumenterer i sin fremstilling av vilkårene, at synbarhetshensynet tilsier at dette også skal gjelde tilsvarende for mothevd, selv om det ikke fremgår av lovteksten. De argumenterer for at det ikke er grunnlag i forarbeidene for at lovgiver mente at § 8 skulle falle utenfor mothevdsvilkårene (Stavang & Stenseth, 2024, s. 134). 

Det er mothevdsbruken som tas utgangspunkt i ved beregningen av tid, ikke tiden den særlige retten har eksistert, jf. § 9 (2). Retten som hevdes mot trenger derfor ikke være etablert i 20 år, så lenge motbruken til hevderen har vedvart i 20 år. Dette forutsetter at retten ikke er stiftet av hevderen, da de ikke vil være i god tro.

Forholdet til § 6, om tingen er «kommet tilbake til rette eier», er omdiskutert i rettsteorien. Det virker å være noe enighet i at bruken må være noe som tydelig viser at det er deres rett, og ikke bare et engangstilfelle ila hevdsperioden. Falkanger og Falkanger mener det er sentralt at hensynet til grunneier som har motbrukt veier tyngre enn hensynet til den som bare har brukt retten sin en håndfull ganger (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 392). Stavang og Stenseth mener det bør dras paralleller til alminnelig bruksrettshevd, og den tilhørende terskelen for «eksklusiv bruk», og at denne terskelen ikke skal ligge særlig høyt.

5.6.  Unntak 

Hevdsl. § 9 annet ledd setter opp unntak dersom vedkommende har stiftet retten selv. Dette kan tolkes antitetisk, slik at det kun er retter som er stiftet av andre enn hevderen som kan falle bort. Som nevnt over, kommer dette også naturlig av at en ikke vil være i aktsom god tro dersom en selv har etablert rettstilstanden. 

5.7. Rettsvirkninger 

Dersom man oppfyller alle vilkårene for mothevd, får man den retten til den grad man har brutt med den særlige retten. Du hevder kun nøyaktig den retten som motbruket gjaldt jf. Rådsegn 6. Som diskutert over i eksempelet med tre-etasjers huset, har vedkommende ikke nå rett til å bygge så mange etasjer de ønsker, men heller retten til å beholde den ekstra etasjen. Den opprinnelige rettstilstanden vil falle bort.

6.     Frihevd

6.1.   Hensyn

Frihevd er tilsvarende mothevd i at en rett opphører, men her er det ikke på grunn av hevderens adferd, men heller passivitet fra rettshaverens side. Bestemmelsen kan på den måten defineres som en form for passivitetsregel, men det er ikke fullstendig riktig. Som artikkelen kommer tilbake til, forutsetter frihevd god tro fra hevderens side, som ofte ikke er en nødvendighet ved andre passivitetsregler (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 393). Reglen bør uansett sees i sammenheng med foreldelsesreglene, selv om det i alminnelig foreldelsesrett ikke er et god-tro krav hos debitor, jf. kontraktsrettslige prinsipper. Dette faller for øvrig utenfor statisk tingsrett, og er sjelden noe studenter som har emnet behøver å ta stilling til. 

Hovedhensynet bak frihevd ligger igjen i at rettigheten bør ligge hos den som faktisk bruker den, og at rettstilstanden skal gjenspeile virkeligheten. Rettssystemet forsøker også å på denne måten vise at passivitet er klanderverdig, og at en bør søke etter effektiv forvaltning av eiendom og areal.

Dette underbygges av forarbeidene i rådsegn 6, som påpeker at en rett som kan sitte unyttet i hevdstid, uansett har vært uviktig for rettshaveren.

6.2. Rettslig grunnlag

6.2.1.   Hevdslova § 10 første ledd

«Bruksrettar som rettshavaren let liggja unytta i full hevdstid, fell bort med eigedomshevd eller når eigaren har site med tingen i hevdstid, endå om tingen ikkje er bruka i strid med retten (frihevd). Det same gjeld rett til utreisler og andre grunntyngsler»

Gjenstanden må m.a.o. ha stått ubrukt i «full hevdstid», altså 20 år for eiendom, eller 10 år ved bruksretter, jf. § 2 ved § 11.

Hevdstiden vil her som oftest begynne fra siste bruk, ettersom det var da passiviteten inntrådte.

Frihevd kan også gjennomføres både selvstendig og aksessorisk, som vist ved ordlyden «ved eiendomshevd» (aksessorisk) eller «når eigaren har site med tingen i hevdstid» (selvstendig).

Dersom Peder har en veirett over Lars sin eiendom, men aldri kjører på denne veien, kan Peder miste retten sin over veien til Lars.  Dette gjelder spesielt hvis Lars for eksempel velger å pløye opp veien for å lage blomsterbed.

Ordlyden skiller frihevd aktivt fra mothevd, ved at det spesifiserer at retten gjelder «endå om tingen ikkje er bruka i strid med retten».

Annet punktum kan by på hodebry for den moderne leser. Det er oppklart i forarbeider at det er ment varer eller tjenester en kan ha krav på. «(U)treisler» er et nynorsk uttrykk for avgift eller skatt. «(G)runntyngsler» refererer ofte til kår krevd på gård, og er relativt utdatert. Frihevdsgrunnlaget inkluderer altså også retten til å kreve inn diverse avgifter, eller til å kreve vedlikehold av f.eks. en vei, dersom dette ikke er krevd i hevdstid.

6.2.2.   Hevdslova § 10 annet ledd

Annet ledd gir unntak dersom passiviteten skyldes en «rettslig hindring». Dette er videre spesifisert i forarbeidene til å være en hindring fastslått av en rettslig handling, som et kommunalt jaktforbud eller at fiskereglene for ferskvann endrer seg. Man kan med andre ord ikke frata noen en rett de hadde brukt dersom det var anledning til det. Det må være en årsak rettighetshaveren selv kan bebreides for som forårsaker ikke-bruken. 

Det er på det rene at faktiske hindringer ikke vil kunne påberopes som hindringer. Eksempler på slike faktiske hindringer er dårlige fiskebestander eller rettshaverens økonomi. Et eksempel fra lagmannsretten er RG-1982-1052, der det ikke var en tilstrekkelig hindring at vedkommende ikke hadde bil, så deres veirett falt dermed bort ved frihevd. 

Av dette følger også at det må være den rettslige hindringen som stanser bruken, og ikke en annen underliggende årsak. 

6.3. Hvilke rettigheter kan frihevdes?

Frihevd er av natur mest aktuelt for positive servitutter, dvs at man har en rett til å fiske fra en brygge, eller rett til å bruke en traktor. Rettigheten må i de fleste tilfeller ha eksistert i hele hevdsperioden. Dette kan en også tenke seg frem til, ettersom hevdstiden her sikter til hvor lenge rettigheten har ligget ubrukt. Muligheten til å “bruke” rettigheten må foreligge for at noen skal ha forholdt seg passiv til den.

Frihevd gjelder ikke for negative servitutter, i motsetning til mothevd. Dette følger av at en person som følger en begrensning ikke handler i strid med den, men heller er i tråd med rettstilstanden. En negativ servitutt kan dermed ikke falle bort når personen det gjelder oppfyller dens tilsiktede formål. Den krever av natur ingen handling. For øvrig, dersom en språklig sett forholder seg “passiv” til en negativ servitutt ved å handle i strid med den, befinner man seg snarere på mothevdens område. Personer kan ikke nødvendigvis forholde seg “passiv” til et byggeforbud. Dersom de ser bort fra servitutten, og bygger allikevel, vil det som nevnt være mothevd, og ikke frihevd. 

6.4. Passivitetsvilkåret

Det er uenigheter i juridisk teori om hvor terskelen for passivitet ligger, og når man har brutt hevdstiden. Forarbeidene ser ut til å tale for at det er tilstrekkelig med at retten blir brukt én gang, jf. rådsegn 6 s. 22. Mange rettsteoretikere mener også at det er tilstrekkelig med kun én gangs bruk. Stavang og Stenseth skriver at det kan anses som gjeldende rett at det holder med én gangs bruk fra rettighetshaveren (Stavang & Stenseth, 2024, s. 136). Det foreligger jo ikke passivitet om rettigheten faktisk brukes. Falkanger og Falkanger skriver at terskelen vil ligge lavere for frihevd enn for mothevd, ettersom intensjonen bak frihevdsregelen er at rettigheten ikke blir brukt (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 394). Bruken må uansett være av en slik art at grunneieren, eller vedkommende frihevden hadde vært aktuell mot, faktisk merker den og har mulighet til å reagere.

Det følger av § 3 jf. § 11 at sammenlegning av hevdstid også vil gjelde for frihevd. Dvs. at hvis bruksretten bytter eier, og den nye eieren også forholder seg passiv til den, vil periodene kunne legges sammen. Dette er selvfølgelig forutsatt at det ikke var en periode med bruk i mellomtiden.

6.5.          God tro

Frihevderen må være i god tro om at det ikke finnes en særlig rett. Dette er nokså enkelt tilfellet ved aksessorisk frihevd, der vedkommende ikke erverver eiendommen gjennom salg, men heller ved å overta etter lang tid med bruk. Da er det naturlig å ikke ha kjennskap til servitutter eller liknende knyttet til eiendommen. Dersom det er ved selvstendig frihevd, dvs. på ens egen eiendom, forutsetter dette at retten var etablert av en tidligere eier. Kravet om god tro inneholder også her et aktsomhetskrav, noe som vil innebære at man ikke kan være i god tro dersom man selv etablerte den aktuelle retten.

6.6.          Særegne avslutningsregler.

Frihevd har en ekstra avslutningsmetode, utledet av vilkåret at tingen må «liggje unytta». Dersom tingen da igjen blir brukt av rettighetshaveren, vil hevdstiden avsluttes, for deretter å starte igjen fra neste periode den står ubrukt.

Det vil alltid være mulig å stenge for frihevdsretten ved at man informerer grunneier eller andre om at man innehar retten, da de dermed ikke lenger vil være i god tro (Falkanger & Falkanger, 2022, s. 395).

Bevisbyrden ligger på hevdspretendenten (den som krever hevden), jf. 1976 s. 138. Dersom frihevderen ønsker å fastslå retten bortfalt i en rettssak, er det altså da opp til dem å bevise at retten ikke var brukt.

7.     Avsluttende bemerkninger.

Mothevd- og frihetsreglene kan fort oppleves som kompliserte og relativt unødvendige, med mye overlapp. Det viktigste i et praktikum vil være å holde tunga rett i munnen, og å lese lovens ordlyd nøye. Loven er også grunnet mye i rimelighetsbetraktninger. Hvorfor skal Peder fortsatt ha bruksrett når han aldri bruker den? Og hvorfor skal Lars ikke kunne pløye opp veien han har brukt alene i alle år, som ligger på hans eiendom? Derfor kan det også være greit å spørre seg selv “er konklusjonen jeg har kommet frem til her rimelig?”. 

Litteraturliste

Falkanger, T. & Falkanger, A. T. (2022). Tingsrett (9. utg). Universitetsforlaget.

Stavang, E. & Stenseth, G. (2024). Fast Eiendoms Tingsrett (2. utg.). Gyldendal Norsk Forlag AS.