Grensen mellom arbeidstaker og oppdragstaker med gjennomgang av rettspraksis

Oppdatert: 25. jul.

Skrevet av: Maja Sætre


1. Innledning

1.1 Introduksjon

På arbeidsrettens området går det et viktig skille mellom oppdragstaker og arbeidstaker. Dette skillet er sentralt for å forstå hvilke individer som er vernet etter den gjeldende arbeidsrettslov – arbeidsmiljøloven av 2005. Loven er et resultat av en balansegang i arbeidstaker-arbeidsgiver-forholdet som skal ivareta begge parter interesser i forholdet.


Lovens formål er etter formålsbestemmelsen i aml. §1-1 blant annet å «sikre et arbeidsmiljø», «sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling» og å «bidra til et inkluderende arbeidsliv». Det er av bestemmelsen klart at lovens hovedanliggende er å beskytte arbeidstaker i det maktforholdet som foreligger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, samt gi rettigheter og plikter for arbeidsgiver.


I aml. §1-2 første ledd oppstilles lovens anvendelsesområde klart. Det fremgår av ordlyden at loven gjelder for «virksomhet som sysselsetter arbeidstakere». Det er her klart at lovens verneområde omfatter «arbeidstakere». Spørsmålet da er hva som defineres som en arbeidstaker.


I aml. §1-8 defineres arbeidstakerbegrepet som «enhver som utfører arbeid i annens tjeneste». Det er på det rene at dagens arbeidsmiljølov har sitt hovedanliggende der plikter og rettigheter relaterer seg til et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold, jf. Ot.prp.nr.49 (2004-2005) s. 74.


Den videre fremstilling tar for seg det sentrale skillet mellom arbeids- og oppdragstakere, med en omfattende gjennomgang av relevant rettspraksis. Momentene i vurderingen vil bli fremstilt i lys av tre sentrale Høyesterettsavgjørelser frem til 2016. Aleris-dommen fra 2021 vil bli behandlet separat for å få frem nyere vurderingsmomenter, samt fremheve rettsutviklingen som har foregått de siste årene.


1.2 Hvem er arbeidstaker i lovens forstand?

Som et rettslig utgangspunkt er arbeidstakere ethvert individ som utfører arbeid i annens tjeneste, jf. Aml. §1-8. Utgangspunktet er at den som presterer arbeid etter en arbeidsavtale, er å definere som arbeidstaker.


Et særpreg ved arbeidstakerbegreper er det utgangspunkt at arbeidstakere er plassert i et underordningsforhold til sin arbeidsgiver. Dette forholdet er etablert på grunnlag av den arbeidsmessige og økonomiske avhengigheten arbeidstakere har til arbeidsgiverne. Forarbeidene til loven har fremhevet dette forholdet, og det står følgelig som et sentralt vurderingstema i problemstillingen.


Underordningsforholdet innebærer en maktubalanse mellom partene, noe som er et særlig karakteristikum for arbeidsforhold. Denne faktoren finner vi ikke ofte i oppdragstaker-oppdragsgiver-forhold på grunnlag av det manglende avhengighetsforholdet mellom partene, noe som dermed gir uttrykk for en avgrensningsfaktor mellom de to begrepene.


Når det gjelder avhengighetsforholdet, er det klart at en arbeidsgiver er både økonomisk og arbeidsmessig avhengig av arbeidsgiver. Arbeidstaker er avhengig av at arbeidsgiver gir arbeidstaker arbeid mot et vederlag i form av lønn.


1.3 Hvem er oppdragstaker?

Fagforbundet definerer oppdragstakere som en selvstendig næringsdrivende, eller en frilanser, som jobber på oppdrag fra andre. Oppdragstakere er ikke-ansatte lønnstakere. Det innebærer at en oppdragstaker på lik linje med arbeidstakere får lønn fra oppdragsgiver, men i motsetning ikke er ansatt hos oppdragsgiver.


Oppdragstakere arbeider for et bestemt resultat, og jobber for å oppnå og fullføre det gjeldende oppdraget. De er unntatt arbeidsmiljølovens regler og vern ettersom de ikke innehar samme svake og underordnede posisjon som arbeidstakere, og nyter derfor ikke samme rettsstilling som arbeidstakere.


Høyesterett omtaler oppdragstakere som personer som skal «levere et resultat uten at det oppstår noe personlig underordningsforhold» i Avlaster 1-dommen, som utdypes nærmere under.


En sentral distinksjon mellom arbeidstakere og oppdragstakere er at oppdragstakere er selv ansvarlig for risikoen ved oppdraget og for resultatet av oppdraget. Den sentrale forskjellen er følgelig at oppdragstakere ikke er bundet av dette såkalte arbeidsgiver-arbeidstaker-forholdet, og at det videre ikke er noe avhengighets- og underordningsforhold mellom partene.


2. Forskjellen på en arbeidstaker og en oppdragstaker

Arbeidstakerbegrepet er gjennomgått utdypende i Høyesteretts praksis. Det finnes flerfoldige dommer som trekker opp grensene for arbeidstakerbegrepet, og oppstiller retningslinjer for vurderingen.


Den første relevante dommen hva gjelder arbeidstakerbegrepet ble avsagt allerede i 1929, se Rt. 1929 s. 640, hvor Høyesterett konkluderte med at en skipsfører var arbeidstaker til tross for en såkalt «dobbeltstilling» som både eier og arbeider i selskapet.


I 2021 kom den nyeste Aleris-dommen, som igjen presiserer skillet mellom oppdragstaker og arbeidstaker. Dommen gjaldt feilaktig klassifisering av arbeidstakere, hvor arbeidsgiver behandlet ankepartene som oppdragstakere, når de i realiteten sto i stilling som arbeidstaker.


I tiden mellom dommene er det klart at rettsutviklingen og samfunnsutviklingen har preget rettssystemet, noe som igjen kan ha innvirkning på hvordan begrepet defineres. Det er likevel klart av forarbeidene til arbeidsmiljøloven, og Høyesteretts uttalelser i Rt. 2013 s. 342 at begrepet ikke har mistet sin relevans og at det er intet grunnlag for å si at begrepet bør endres, jf. avsn. 42. Videre fremgår det av uttalelsene i forarbeidene at «vekten av de ulike momentene i den helhetsvurderingen som skal foretas, er endret i takt med endringene i måten arbeidet utføres på».


Det er dermed klart at vurderingsmomentene oppstilt for vurderingen allerede fra 1930-tallet, fremdeles i dag har like stor relevans i vurderingen. Det er følgelig bare vekten av de ulike momentene som har gjennomgått endringer.


Førstvoterende i Beredskapshjem-dommen fra 2013 uttaler i avsnitt 44 at departementet understreker klart at det i vurderingen av skillet mellom oppdrags- og arbeidstaker, er "de reelle underliggende forhold som er avgjørende», ikke den formelle ordlyden i arbeidsavtalen.


Vurderingen vil dermed ta utgangspunkt i realiteten i forholdet, og ikke hva som står skrevet i den gjensidige avtalen mellom partene. I vurderingen er det gjennom rettspraksis utarbeidet en rekke momenter og veiledningspunkter som bistår til avgrensningen mellom begrepene.


2.1 Momentlisten

Momentlisten er som sagt utarbeidet gjennom rettspraksis. Listen er likevel ikke uttømmende, og andre relevante momenter kan være avgjørende. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av forholdene i den enkelte sak. Det er likevel viktig å huske på at det er de reelle forhold i saken som er avgjørende, ikke hva som fremgår av arbeidskontrakten.


Momentlisten redegjøres for ved eksempler fra rettspraksis for å illustrere skille mellom begrepene.


Det innebærer at en arbeidskontrakt som klart definerer vedkommende som en oppdragstaker og hvor enkelte rettigheter etter arbeidsmiljøloven klart ikke kommer til anvendelse, vil ikke være avgjørende i tilfeller hvor realiteten tilsier et arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold.


Avlaster 1-dommen (Rt. 2013 s. 354) er en sentral dom for avklaring av momentlisten ved vurderingen. Dommen gjaldt spørsmålet om en avlaster for en familie med særlig tyngende omsorgsarbeid, kunne defineres som en arbeidstaker og ikke en oppdragstaker. Tvisten gjaldt i hovedsak krav på feriepenger, noe arbeidstakere, men ikke oppdragstakere, har krav på etter loven.


Dommen viser klart og tydelig at det er realiteten i forholdet som er avgjørende, ettersom det var uten betydning at avtalen mellom partene omtalte arbeidstakeren som en oppdragstaker, og hvor det klart fremgikk at vedkommende ikke hadde krav på feriepenger.


Til tross for at dommen tar for seg arbeidstakerbegrepet etter ferieloven, er det på det rene at arbeidstakerbegrepet skal forstås på samme måte som etter arbeidsmiljøloven, jf. NOU 2004:5 s. 154.


2.1.1 Arbeidstaker plikter å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet

Det første momentet i vurderingen knytter seg til arbeidstakers plikt til å stille sin personlige abreidskraft til rådighet for arbeidsgiver, eller om vedkommende har adgang til å benytte medhjelpere i arbeidet. Dette momentet tillegges stor, men ikke avgjørende vekt i vurderingen.


I Avlaster 1-dommen uttalte førstvoterende at det ikke var tvil om av avlasteren «pliktet å stille sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og at hun ikke kunne overlate oppgaven til andre for egen regning», jf. avsnitt. 42.


Avlasteren var dermed forpliktet til å stille sin egen personlige arbeidskraft til rådighet for arbeidsgiver, og hadde ingen adgang til å benytte ekstern hjelp i form av medhjelpere i arbeidsoppgavene.


I Beredskapshjem-dommen, hvor Høyesterett konkluderte med at vedkommende var oppdragstaker, var det avgjørende for momentet at vedkommende hadde adgang til å overlate enkelte oppgaver til sine familiemedlemmer. Bakgrunnen for dette var oppdragstakerens arbeidsoppgaver som dreide seg om ivaretakelsen av et barn etter avtale med barnevernmyndigheten.


Momentet illustrerer den sentrale personlige forpliktelse en arbeidstaker påtar seg i en arbeidsavtale. Oppdragstakere står mer selvstendig i oppdraget, og har mulighet til å benytte seg av medhjelpere til å fullføre arbeidet.


2.1.2 Arbeidstaker har plikt til å underordne seg arbeidsgiveren sin ledelse og kontroll

Dette momentet har klar tilknytning til det underordningsforholdet som karakteriserer er arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold. Dette momentet var omstridt i Avlaster 1-dommen, ettersom arbeidsavtalen uttrykkelig presiserte at arbeidstaker selv valgte når og hvordan avlastingen skulle gjennomføres. Kommunen anførte at de ikke på noen måte instruerte eller kontrollerte hvordan oppdraget skulle utføres.


På den andre siden hevdet arbeidstaker at hun selv hadde liten innflytelse på arbeidstiden og arbeidsoppgavene. Førstvoterende la vekt på at arbeidstakers timeplan var lagt opp strengt, og at hun kun på ubetydelige og små områder hadde valgfrihet i oppgavene. Dette innebar blant annet et valg i transportmåte til de bestemte arbeidsoppgavene hun var underlagt.


Førstvoterende uttalte dermed i avsnitt 47 at arbeidstakeren vanskelig kunne ha større frihet i sitt arbeid, enn det andre typiske arbeidstakere hadde. Formålet med arbeidsavtalen ble trukket frem som et moment for at arbeidstaker var underlagt foreldrenes kontroll med hensyn til hvilke oppgaver som skulle utføres.


En sentral faktor var at arbeidstakeren hadde en tidsbegrenset kontrakt uten rett til fornyelse, og at det som følge av dette eksisterte et «avhengighets- og underordningsforhold – noe som er et grunnleggende trekk ved arbeidsavtaler». Momentet trakk derfor i retning av å betegne vedkommende som arbeidstaker.


I Beredskapshjem-dommen uttalte førstvoterende at det ikke dreide seg om en «direkte styring av den type som er vanlig i ordinære arbeidsforhold». Det var klart at oppdragstakeren var underlagt enkelte instruksjoner fra oppdragsgiveren, men at dette var av en særdeles veiledende og rettledende karakter at det ikke kunne utgjøre den type kontroll og ledelse som er vanlig for arbeidstakere, jf. avsnitt 51-53.


Dette momentet vil stå særlig sentralt, jf. Avlaster 2-dommen (HR-2016-1366-A). Førstvoterende uttaler i dommen at det ikke er avgjørende om det utøves faktisk arbeidsledelse, det er tilstrekkelig med organisatorisk underordningsforhold. I dommen var det avgjørende at arbeidstakeren hadde en veileder i kommunen, noe som tilsa mer kontroll og ledelse, ettersom vedkommende var pliktet til å følge eventuelle pålegg fra veilederen.


I dommen trakk også førstvoterende særlig frem arbeidsgivers styringsrett. Det ble lagt til grunn at arbeidsgiveren hadde «rettslig adgang» til å utøve styringsrett, noe som igjen talte for et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold. Det ble her lagt vekt på at vedkommende hadde en rettslig plikt til å underordne seg kommunens ledelse av arbeidet.


Momentet klargjør distinksjonen mellom arbeidstaker og oppdragstaker ved at en arbeidstaker er forpliktet til å følge og etterrette seg arbeidsgivers ledelse og kontroll. En oppdragstaker har ikke samme forpliktelse, og står dermed friere til å selv bestemme og instruere arbeidet.


2.1.3 Arbeidsgiveren stiller arbeidsrom, maskiner, redskap og andre hjelpemidler til rådighet

Dette momentet belyses ved at det i arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold er arbeidsgiveren som er ansvarlig for å gi arbeidstaker nødvendig arbeidsrom, slik som kontorer og lignende, og nødvendige maskiner og redskap.


For oppdragsgivere stiller dette seg annerledes. Oppdragstaker er selv ansvarlig for å stille redskap og maskiner og andre nødvendige hjelpemidler til rådighet.


I Avlaster 1-dommen talte momentet i retning for å karakterisere vedkommende som arbeidstaker. Avlastningsarbeidet skulle foregå i familiens hjem, med de hjelpemidler som var stilt til rådighet av familien. Videre var det klart av avlasteren fikk dekket sine utgifter hun hadde i forbindelse med arbeidet, jf. avsnitt 53.


Dette talte klart for at arbeidsgiver var ansvarlig for å stille nødvendige hjelpemidler til rådighet for arbeidstaker i sin utføring av arbeidet.


På den andre siden ble det i Beredskapshjem-dommen klargjort at det her var oppdragstakeren selv som var ansvarlig for å stille hjelpemidler til rådighet. Avlastningen skulle skje i vedkommendes hjem, med sitt eget hverdagsliv. I avtalen var det fastsatt at annet utstyr måtte dekkes av oppdragsgiver, noe som kan tale for et arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold. Det var likevel klart at de dominerende innsatsfaktorene for arbeidet var bolig og innbo, noe oppdragstaker selv stilte til rådighet. Momentet trakk derfor i retning av at vedkommende var oppdragstaker, jf. avsnitt 55.


I Avlaster 2-dommen skjedde avlastningen i avlasterens hjem, slik at kommunen ikke stilte nødvendig hjelpemidler til rådighet. Dette skilte denne saken fra den tidligere Avlaster 1-dommen, og trakk i retning av å anse henne som oppdragstaker. Flertallet så dette likevel ikke avgjørende ettersom kjernen i arbeidet var å avlaste, ikke å stille et hjem til rådighet. Avlasteren ble følgelig ansett som en arbeidstaker.


2.1.4 Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet

Dette momentet illustrerer klart den forskjell hvor oppdragstaker selv har risikoen for resultatet av arbeidet som utføres. Når det gjelder arbeidstakers utførelse av arbeidet, er det arbeidsgiver som står som ansvarlig for resultatet, ikke arbeidstaker.


Avlaster-dommene og Beredskapshjem-dommen illustrerer ikke særlig godt momentet, ettersom det vanskelig kan plasseres noe risiko for arbeidsresultat der arbeidet går ut på en løpende omsorgsytelse.


Det er likevel klart i Avlaster 1-dommen at kommunen bærer risikoen, ettersom det er kommunen som er lovpålagt å sørge for at omsorgsytelsen blir levert. Både Beredskapshjem-dommen og Avlaster 2-dommen henviser til førstvoterendes uttalelser i den flørstnevnte dommen.


Arbeidsgiver blir i utgangspunktet ansvarlig for arbeidstakers skade, når skaden er voldt i arbeidstiden og etter nærmere vilkår. Dette kan illustrere arbeidsgivers risiko for arbeidsresultatet. Oppdragstakere på sin side vil selv stå ansvarlig for eventuelle skader skjedd under arbeidsutførelsen.


I Aleris-dommen, som skal gjennomgås mer utdypende nedenfor, kom lagmannsretten til at det var selskapet – Aleris – som bar risikoen for arbeidsresultatet. Dette resulterte i at oppdragstakerne ble ansett som arbeidstakere.


2.1.5 Arbeidstaker får vederlag i form av lønn

Arbeidstakere er altså underlagt et økonomisk avhengighetsforhold til arbeidsgiver. I ordinære arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold skal arbeidstaker får månedlig lønn i bytte mot arbeidstimer, ved innlevering av timelister.


Dette forholdet ble klargjort i avsnitt 54 i Avlaster 1-dommen og trakk utvilsomt i retning av å definere vedkommende som arbeidstaker. Det er likevel klart at en oppdragstaker, hvor oppdraget strekker seg over flere måneder, kan motta vederlag på lignende måter som en arbeidstaker.


Hovedpunktet for oppdragstakere er likevel en sluttsum som gjenspeiler det arbeidsresultat som er utført, hvor merverdiavgift er inkludert. Denne avgiften gir oppdragstakere preg av en tjenestehandling, og ikke en løpende arbeidsforpliktelse.


I Beredskapshjem-dommen fikk vedkommende utbetalt vederlag i like store summer samme dato hver måned. Førstvoterende så det derfor vanskelig å tillegge momentet noe særlig vekt i vurderingen.


For arbeidstakere vil den utbetalte lønnen utgjøre grunnlaget for de årlige feriepengene. Oppdragstakere nyter ikke noe slikt vern eller en slik rett til feriepenger for utført arbeid. Momentet er særlig avhengig av de spesifikke forhold og omstendigheter i den konkrete sak. Dersom øvrige momenter trekker i retning av en oppdragstaker, men hvor vederlags-momentet trekker i retning av arbeidstaker, kan momentet likevel ikke tillegges avgjørende vekt.


Lagmannsretten i Aleris-dommen uttaler at vederlagsmomentet må anses som et nøytralt moment. I dommen uttales det at det honoraret eller de månedlige utbetalingene arbeidstakerne fikk fra Aleris ikke kan utgjøre noen særlig retningslinje for hvordan vedkommende arbeidstakere skulle betegnes.


2.1.6 Tilknytningsforholdet mellom partene er av en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister

En arbeidstaker har i kraft av arbeidsmiljøloven vern mot oppsigelse uten forutsigbare frister. En særlig sentral del av vernet etter loven er den beskyttelse arbeidstakerne har mot at arbeidsforholdet opphører uten saklig grunn. For en oppdragstaker vil alt dette avhenge av den avtalen som foreligger mellom partene.


Følgelig må tilknytningsforholdet være av en noenlunde stabil karakter for å kunne betegnes som et arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold. I Beredskapshjem-dommen fikk ikke tilknytningen over 7 år noen utslagsgivende effekt.


Det er på det rene at oppdragsforhold kan være av langvarig art, noe som igjen gjør momentet sterkt preget av en helhetsvurdering av de gjeldende omstendigheter i saken.


I Beredskapshjem-dommen uttalte førstvoterende at tilknytningen til Bufetat var temmelig stabil, og at vedkommende hadde hatt et avtaleforhold med Bufetat siden 2006 – dommen var avsagt i 2013. Partene hadde i tillegg en oppsigelsesadgang med klart angitt oppsigelsesfrist etter avtalen. Etter en vurdering av dette momentet talte det for å anse vedkommende som arbeidstaker, i motsetning til de øvrige momenter.


I Avlaster 1-dommen mente førstvoterende at tilknytningen mellom avlasteren og kommunen var tilstrekkelig stabil, til tross for at det forelå et opphold etter første kontrakt. Kontraktene fastslo at det var adgang for oppsigelse med en måneds frist, men at arbeidsavtalene bortfalt dersom behovet for avlastning bortfalt eller ble endret.


Det er klart at det siste forholdet – at kontraktene kunne opphøre når det ikke lenger var behov for den slags arbeid vedkommende utførte – kan tilsi at kriteriet ikke helt er oppfylt for å anse vedkommende som arbeidstaker. Likevel fremholdt førstvoterende at det kunne tale for at avlastere i arbeidstakerens posisjon var i en særlig utsatt posisjon, og av den grunn burde nyte det vern arbeidsmiljøloven oppstiller. Momentet trakk derfor i retning av at det forelå et arbeidsforhold, jf. avsnitt 55.


2.1.7 Det arbeides i hovedsak for en oppdragsgiver

Oppdragstakere er ikke avskjært fra å ta oppdrag fra flere oppdragsgivere på samme tid. De er heller ikke forhindret fra å ta oppdrag hos konkurrerende oppdragsgivere. For arbeidstakere er det klart at de ikke kan påta seg bierverv eller andre jobber som begrenser arbeidstakers kapasitet i hovedarbeidet. De kan heller ikke ta på seg arbeid som står i konkurransestilling til arbeidsgivers arbeid.


Dette momentet trakk i motsatt retning enn de øvrige momenter i Avlaster 1-dommen. I saken arbeidet avlasteren for Oslo kommune, for familien hun var avlaster for, men samtidig fra høsten 2009 arbeidet hun hos en annen kommune som miljøarbeider og støttekontakt. I tillegg til disse arbeidene var hun student. Det er klart her at momentet trekker i retning av å anse henne som oppdragstaker, ettersom hun klart har arbeidet for flere oppdragsgivere. Førstvoterende uttaler likevel at momentet ikke kan veie særlig tungt i retning av å anse henne som oppdragsgiver, jf. avsnitt 56.


Når det gjelder Beredskapshjem-dommen er momentet litt klarere. Det fremgikk klart av arbeidsavtalen at vedkommende ikke kunne ta annet inntektsgivende arbeid eller oppdrag uten samtykke fra Bufetat. Førstvoterende anførte her at dette momentet kunne tale for et arbeidsforhold, jf. avsnitt 60.


2.2 Sammenfatning av momentene

Momentene utgjør presise retningslinjer for hva som taler for et arbeidsforhold, og følgelig hvem som defineres som arbeidstakere. Det er likevel klart at det er en skjønnsmessig helhetsvurdering som må ta utgangspunkt i omstendighetene i den konkrete sak.


Momentene kan trekke i begge retninger, slik som for Beredskapshjem-dommen, men det avgjørende er altså den samlede vurderingen.


Som tidligere presisert er det klart at listen ikke er uttømmende, og det kan være relevant å ta hensyn til andre momenter i saken. I Avlaster 1-dommen anførte kommunen at det var relevant å legge vekt på «konsekvensene for organiseringen av avlasterordningen og liknende ordninger ... dersom A og andre i hennes situasjon anses som arbeidstakere». Kommunen anførte følgelig flere forhold som ville, ved et resultat hvor vedkommende ble ansett som arbeidstaker, medføre utfordringer i videre avlasteransettelser.


Til dette fremholdt førstvoterende at dette ikke var momenter som var avgjørende i vurderingen, og uttalte at når omstendighetene i saken entydig trekker i retning av at vedkommende er arbeidstaker, vil ikke forholdet endre seg selv om «det skaper utfordringer».


Når det i Beredskapshjem-dommen ikke kunne konkluderes med at vedkommende var arbeidstaker, var dette fordi oppdraget «etter sin karakter» skilte seg klart fra andre ordinære arbeidsforhold. Det er likevel viktig å påpeke at flertallet ikke med sikkerhet kunne foreta en konklusjon. Dommen illustrerer at det er helheten i bildet som er avgjørende.



2.3 Aleris-dommen (TOSLO-2018-18950)

De tidligere dommene om arbeidstakerbegrepet og skillet mellom arbeidstaker og oppdragstaker omhandler i hovedsak tilfeller hvor tvilstilfellene har dreid seg om støttehjelp i ulike former.


Som tidligere nevnt ble det avsagt i 2021 en lagmannsrettsdom hvor Aleris ble dømt av retten for å feilaktig ha klassifisert arbeidstakere som oppdragstakere. En slik feilaktig vurdering medfører at vedkommende arbeidstaker mister det sentrale og nyttige vernet som arbeidsmiljøloven gir. Loven er bygget for å ivareta arbeidstakeres rettsstilling, og anvendes ikke på oppdragstakere. Retten definerer forskjellen mellom arbeidstakere og oppdragstakere sett i lys av loven. Som det fremgår av punkt 7.2.2 i dommen omfattes en oppdragstaker i utgangspunktet ikke av arbeidsmiljøloven, og de nyter ikke samme vern som en arbeidstaker. Videre uttales det at en oppdragstaker har friere stilling i den forstand at de normalt sett ikke er underlagt oppdragsgivers ledelse og kontroll.


Den sentrale problemstillingen i saken er om ankepartene reelt sett var arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven. Det er på det rene at de hadde inngått oppdragsavtaler med Aleris. Dommen henviser gjennom vurderingen gjentatte ganger til begge Avlaster-dommene samt Beredskapshjem-dommen.

Det fremheves gjentatte ganger at det er det reelle arbeidsforholdet som er avgjørende, og ikke ordlyden i avtalen. Det er uten betydning altså om arbeidsavtalen omtaler arbeidstakerne som oppdragstakere, og om den inneholder klausuler om unntak fra feriepenger og lignende, jf. punkt 7.2.3.


En viktig uttalelse fra lagmannsretten dreier seg om begrunnelsen for tolkningen av arbeidstakerbegrepet. Begrepet skal tolkes vid og dette fordi det er «lovgivers intensjon at de som har behov for vernet i arbeidsmiljøloven, ferieloven mv., blir vernet», jf. punkt 7.2.4 med henvisning til Rt. 1984 s. 1044.


Det uttales under punkt 7.2.5 at behovet for vern vil styre vurderingen. Dette er en retning som har blitt tillagt betydelig vekt i nyere rettspraksis. Lovsformålet vil altså til dels overstyre den metodiske vurderingen av de øvrige momentene. Det uttales videre at i rettsutviklingen i de senere år har medført en endring i relevansen til noen av momentene. Enkelte momenter vil følgelig ha mistet sin relevant, og andre vil ha fått økt, og dels avgjørende vekt.


Dette gjelder for det første momentet om personlig arbeidsplikt. Både Avlaster 1-dommen og Beredskapshjem-dommen legger avgjørende vekt på personlig arbeidsplikt og partens forpliktelse til å stille egen arbeidskraft til rådighet.


Av Aleris-dommen fremkommer det en ny innfallsvinkel til vurderingen. Etter momentlisten er det klart at det i hovedsak vurderes objektive kriterier, uten at subjektive momenter er særlig relevante. Under punkt 7.2.7 uttales det at det må kunne vektlegges relevante subjektive momenter hos ankepartene.


Et slikt subjektivt moment som ble vektlagt i dommen var det faktum at enkelte av ankepartene selv hadde uttalt et ønske og behov for å være oppdragstakere. Når tingretten kom i vurdering av saken til at 6 av ankepartene var oppdragstakere, var det lagt avgjørende vekt på de subjektive ønskene om å bli ansett som oppdragstaker.


2.3.1 Personlig arbeidsplikt

Som vist tidligere er momentet om personlig arbeidsplikt ett av de mest sentrale momentene i vurderingen. Aleris anførte at avtalen åpnet for bruk av medhjelpere og at dette talte for at momentet om personlig arbeidskraft ikke trakk i retning av å anse ankepartene som arbeidstakere.


Lagmannsretten uttaler at denne adgangen var underlagt strenge begrensninger, og at kontrakten i realiteten forutsetter at ankepartene selv gjennomførte oppdraget. Det måtte, etter lagmannsrettens vurdering av ordlyden i kontrakten, «foreligge en grunn til avviket fra det alminnelige om at vedkommende selv utfører oppdraget». Lagmannsretten konkluderte så med at det var klart at ankepartene hadde personlig arbeidsplikt, og ikke kunne latt medhjelpere utføre arbeidet, jf. punkt 7.2.8.3.


2.3.2 Arbeidsgivers ledelse og kontroll

Faktisk og rettslig adgang til utøvelse av ledelse og kontroll vil være tilstrekkelig til at momentet trekker avgjørende i retning av et arbeidsforhold. På bakgrunn av de bevisene som ble fremholdt i saken, herunder arbeidsavtalen og tidligere rettspraksis, fremholdt lagmannsretten at Aleris «rent faktisk har benyttet seg av den rettslige adgangen til ledelse/kontroll av arbeidet», jf. punkt. 7.2.8.3. Forhold som talte for dette var blant annet at ankepartene forholdt seg til boleder eller ansvarsvakt som fordelte og fulgte opp arbeidsoppgavene, samt ga instruksjoner til ankepartene.


Lagmannsretten uttalte at det er tilstrekkelig «at det faktisk ble utøvd ledelse og kontroll», og at Aleris hadde rettslig adgang til slik ledelse og kontroll. Ankepartenes frihet som gjaldt når og hvor mye de skulle jobbe, svekket likevel ikke flertallet syn på at arbeidsoppgavene var underlagt selskapet, jf. punkt. 7.2.8.3. Dette var fordi det var selskapet som utarbeidet vaktlister, og bestemte når den enkelte skulle arbeide.


Lagmannsretten konkluderte dermed med at Aleris både «utøvet, og hadde rettslig adgang, til å lede og kontrollere arbeidet», noe som trakk sterkt i retning av et arbeidsforhold.


2.3.3. Øvrige momenter

De øvrige momentene i momentlisten ga ikke lagmannsretten noe særlig veiledning ved vurderingen. Lagmannsretten gjennomgår øvrige relevante momenter og uttaler at enkelte momenter må anses nøytrale og ikke kan sies å trekke i en bestemt retning.


Det foretas ikke her en gjennomgang av de øvrige momenter, ettersom de er tilstrekkelig belyst tidligere i teksten.


2.4 Oppsummering

Det er klart at skillet mellom oppdragstaker og arbeidstaker er av sentral relevans for hvilke personer som skal vernes av arbeidsmiljøloven. Vurderingen er skjønnsmessig og utviklet gjennom flere års rettspraksis, hvor Høyesterett har gjennomgått momentlisten grundig og klart får frem hvilke vekt de ulike momenter har.


Ved en oppgaveløsning som gjelder dette skillet, er det svært relevant å se hen til Avlaster-dommene og Beredskapshjem-dommen. I tillegg vil det kunne være relevant å ta inn vurderingsmomenter fra Aleris-dommen, ettersom den gir uttrykk for domstolenes nyeste vurdering av momentene.



 

Kilder:

https://www.fagforbundet.no/a/282363/for-tillitsvalgte/nyhetsbrev/oss-nyhetsbrev----arkiv/lonnstaker-eller-oppdragstaker-/


73 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle