Skrevet av: Erlend Lilland Nerdal
1. Innledning
I et arbeidsforhold er arbeidstakerens grunnleggende og sentrale forpliktelse å stille sin arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiver, slik at han kan utføre de arbeidsoppgaver som arbeidsgiver gir ham. Til gjengjeld plikter arbeidsgiver å betale lønn til arbeidstaker for utført arbeid. Denne gjensidige forpliktelsen finner sted innenfor rammene av «arbeidstiden», som er artikkelens overordnede tema.
Reglene om arbeidstid er nedfelt i arbeidsmiljølovens kapittel 10, hvor vi blant annet finner når arbeidstakeren skal jobbe (§ 10-1). Arbeidstid defineres her som den tid arbeidstakeren «står til disposisjon» for arbeidsgiver. Det konkrete innholdet av arbeidstidsbegrepet har vært gjenstand for mye diskusjon ved den juridiske akademia, samt vært oppe til vurdering hos Høyesterett og EFTA-domstolen.
Hovedformålet til arbeidstidsreglene er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid som ikke påfører dem unødige helsemessige og sosiale belastninger, jf. Ot.prp.nr.41 (1975–1976) s. 36. På den måten skal reglene om arbeidstid sikre arbeidstakeren tilstrekkelig med fritid for å ivareta andre personlige familiære, åndelige og kulturelle interesser. Imidlertid skal arbeidstidsreglene også hensynta arbeidsgivers behov for utforming av arbeidstiden, for eksempel mulighetene for å kreve merarbeid og overtid.
I tillegg til reglene i arbeidsmiljøloven blir arbeidstidsreglene supplert med arbeidstidsdirektivet (rådsdirektiv 2003/88/EF) som igjen skal fastsette minstekrav til helse og sikkerhet i forbindelse med organiseringen av arbeidstiden, jf. E-19/16 Thue.
Artikkelens videre siktemål vil være å se på arbeidstidsbegrepets dynamiske utvikling, herunder om begrepet de senere år har fått en mildere eller strengere fortolkning. I det følgende vil det i den forbindelse først gis en kort historisk illustrasjon av hvordan arbeidstiden har utviklet seg fra tidligere tider. Deretter vil det gås mer konkret og inngående inn på hvordan arbeidstidsbegrepet i § 10-1 skal forstås den dag i dag.
2. Tiden før regulering av arbeidstid
Under den industrielle revolusjon, i tiden før arbeidsmiljøloven og etablering av fagforeninger, bar arbeidstiden preg av å være lange, og lite hensiktsmessig opp mot de verneformål den i dag skal ivareta. Det var på denne tid ikke uvanlig på fabrikkene at arbeidstiden gikk over 60 timer per uke, noe som er 12 timer mer enn den samlede maksimale arbeidstiden som følger av aml. § 10-5 nr. 8.
Likevel begynte det i det små med fagorganisering i 1880-årene med kampsak om blant annet redusering av arbeidstiden. I løpet av årenes løp ble det gitt mer faste rammer for arbeidstiden for alle lønnsmottakere, og understreket når arbeidstiden skulle regnes ifra. I 1916 kom for eksempel arbeiderbeskyttelsesloven som var den første loven som gav begrensinger på arbeidstiden. Etter hvert skjedde det en gradvis utvikling på lovreguleringsfronten, blant annet arbeidervernloven av 1936, arbeidsmiljøloven av 1977, og helt til vår egen arbeidsmiljøloven av 2005, se mer Hognestad mfl (2018), Individuell Arbeidsrett, 2. utgave, s. 24-27. Dette lovgivningsarbeidet har ledet oss frem til nåværende bestemmelser i arbeidsmiljølovens kapittel 10, deriblant selve definisjonen av arbeidstid i § 10-1 som det i det følgende skal gis en forståelse for.
3. Den generelle forståelse og utvikling av arbeidstidsbegrepet etter norsk rett
Arbeidsmiljølovens § 10-1 nr. 1 sin ordlyd, om at arbeidstaker står «til disposisjon», har språklig sett et nokså vidtrekkende innhold som kan by på uklarheter og dertil uenigheter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. En av stridigheter som her kan oppstå er om reisetid er å anse som arbeidstid, jf. for eksempel HR-2018-1036 Thue.
I de gamle forarbeidene til arbeidsmiljøloven (Ot.prp.nr.41 (1975-1976) s. 62) ble det uttalt at den tid som går med på å reise til og fra arbeidet «i alminnelighet» ikke regnes som arbeidstid, herunder lange reiser fra virksomhetens faste arbeidssted, hvor for eksempel overnatting er nødvendig. Dette er en nokså vag uttalelse som ikke belyser uttrykket «står til disposisjon» på noe særlig god måte.
En mer presiserende forklaring på innholdet i bestemmelsen ble gjort i Rt. 2001 s. 418 (Kårstø) som dreide seg om når arbeidstiden startet og sluttet for to grupper ansatte ved anlegget til Statoil (nåværende Equinor) på Kårstø på Haugalandet.
Det ble her stilt spørsmål om arbeidstakerne står til disposisjon for arbeidsgiver (Statoil) fra de kommer inn og til de passerer ut av ytterport, det vil si også reise- og gangtid fra port og til fremmøtested, med den følge at transporttiden inne på anlegget er en del av arbeidstiden. Høyesteretts kom her til at den antatte tiden fra ytterport til fremmøtested ikke var å anse som arbeidstid.
Ifølge førstvoterende måtte ordlyden «står til disposisjon» forstås som den tid «arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen». I den forbindelse ble samlet reise- og gangtid inne på anlegget forlenget med inntil 25 minutter, med tanke på at arbeidstakernes oppmøtested ved anlegget på Kårstø ble flyttet fra hovedporten og lenger inn på anlegget. Arbeidstakerne ble ikke ansett for å stå «til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen» i denne tiden.
Dette selv om det ble gitt begrensninger på de aktuelle ansattes handlingsfrihet. De måtte blant ha på seg vernetøy, registrere hvor de befant seg på området og ble ilagt forbud mot mobilbruk og røyking. I tillegg måtte de under reise- og gangtiden innrapportere eventuelle brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsbestemmelsene, med den konsekvens at dersom de ikke innrapporterte brudd kunne risikere arbeidsrettslige følger. Alt dette mente Høyesterett ikke var nok til å stå til disposisjon i henhold til loven. På den måten har retten tolket uttrykket ganske så snevert, og lagt listen høyt for hva som i reiseperioden ikke er å anse som arbeidstid.
Høyesterett sin beskrivelse av uttrykket ble også videre tatt inn for å være rettstilstanden i Ot.prp.nr.49 (2004-2005) s. 315. Det ble her også presisert at reiser lengre unna arbeidsstedet hvor for eksempel overnatting er nødvendig ikke vil være arbeidstid, med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter slik at vedkommende likevel må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon.
Denne uttalelsen er et steg videre fra det som ble sagt i forarbeidene fra midten av 70-tallet, noe som igjen illustrerer en dynamikk i arbeidstidsbegrepets fortolkning, til å kunne åpne opp for å anse reisetid som arbeidstid under noen forutsetninger. Slike forutsetninger er mer klarlagte i EU/EØS-rett.
4. Videre utvikling av Arbeidstidsbegrepet i EU/EØS-rett kontra norsk rett Arbeidstidsbegrepet har også blitt videre utviklet med inspirasjon fra EU/EØS-retten, ved arbeidstidsdirektivet (rådsdirektiv 2003/88/EF), og praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven, jf. Ot.prp. (2004-2005) s. 152.
Som nevnt i de innledende avsnitt av denne artikkelen skal direktivet gi minstekrav for helse- og sikkerhet ved organisering av arbeidet. Det betyr at det i norsk rett kan bestemmes forbedret krav enn det som følger av direktivet, noe som igjen illustrerer de vernehensyn som direktivet ønsker å ivareta for arbeidstakerne.
I artikkel 2 i direktivet defineres arbeidstid som «det tidsrum, hvori arbejstageren er på arbeide og står til arbejsgiverens rådighed under udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver med national lovgivning og/eller praksis».
Det finnes flere avgjørelser fra hvor arbeidstidsbegrepet har vært oppe til vurdering, og hvor domstolene har kommet med bemerkninger rundt det. I flere avgjørelser fra EU- domstolen og EFTA-domstolen er artikkel 2 blitt delt opp i tre elementer (vilkår); For det første må arbeidstakerne utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold («udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver»). Det andre elementet er at arbeidstakerne i løpet av denne tiden står til arbeidsgivers disposisjon («står til arbejsgiverens rådighed»). Til slutt må arbeidstakerne i løpet av denne tiden arbeide («arbejstageren er på arbeide»).
Etter praksis fra disse to domstolene er disse tre elementene blitt å anse som kumulative vilkår for om det skal være tale om arbeidstid. I det følgende vil det fra disse to domstolene nevnes to avgjørelser som også har fått innvirkning på Høyesterett sin rettsanvendelse på dette området, og hvor disse elementene har blitt ytterligere belyst. En av disse avgjørelsene er den såkalte Tycosaken (C-266/14), fra EU-domstolen, som dreide seg om hvorvidt reisetiden til serviceteknikere i Tyco var arbeidstid.
I saken hadde Tyco, en leverandør for sikkerhetssystemer i Spania, besluttet å legge ned sine regionskontorer, hvor serviceteknikere fra tidligere av hadde hentet firmabil, kundelister og kjøreplan, og overføre ansettelsesforholdet til hovedkontoret i Madrid.
Nå skulle startpunktet være hos den enkelte serviceteknikers private bopel, slik at arbeidstiden startet med oppmøte hos kundene. Disse ansatte disponerte egne firmabiler og mobiltelefon med en applikasjon som viste kjøreplanen. I tillegg måtte de jevnlig innom en sentral for å hente materialer ol. til oppdragene. Serviceteknikerne kunne risikere en reisetid på opptil tre timer per vei. Domstolen tok utgangspunkt i de tre elementene, og kom til at serviceteknikerne sin reisetid var arbeidstid.
Disse elementene ble også tillagt vekt i EFTA-domstolens avgjørelse i Thuesaken (E-19/16). Her kom domstolen etter anmodning fra Høyesterett med en rådgivende uttalelse om hvorvidt den tid en polititjenestemann (Thue) hadde brukt på reiser til og fra et annet arbeidssted enn hans vanlige og utenom alminnelige arbeidstid, var å anse som arbeidstid.
I saken var det snakk en tre forskjellige reiseoppdrag innenfor et kort tidsrom. Oppdrag 1 var et eskorteoppdrag i forbindelse med daværende helseminister Jonas Gahr Støres besøk i Nordfjord. Oppdrag 2 var en væpnet narkotikaaksjon i Sogndal og omegn dagen etter eskorten av Støre. Mens det tredje oppdraget var et eskorteoppdrag en måned senere i forbindelse med statsminister Erna Solbergs besøk i Årdal. Ved samtlige oppdrag hadde Thue startpunkt ved sin arbeidsplass på Gaular lensmannskontor.
EFTA-domstolen bygde rettsanvendelsen i denne saken mye på det samme som Tycosaken i EU-domstolen. I likhet med Tyco-saken ble reisetiden her ansett for å være arbeidstid.
EFTA-domstolen viste til at selv om det var snakk om en reise for å utføre oppgaver på et annet sted enn sitt faste sedvanlige oppmøtested, var reisen nødvendig for at polititjenestemannen skulle kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på pliktoppfyllende måte. På den måten var det første elementet oppfylt.
For det andre var polititjenestemannen til disposisjon for arbeidsgiver, med tanke på han blant annet måtte følge instrukser, og arbeidsgiver kunne avlyse, endre eller legge til oppdrag. Thue kunne ikke «fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser», jf. E-19/16 (75). Dermed var det andre kriteriet også oppfylt.
Når det gjelder det tredje kriteriet, om at arbeidstakeren må arbeide, viste retten til at reisen til og fra Thues «faste eller sedvanlige oppmøtested» til oppdragsstedet måtte betraktes som en integrert del av hans arbeid. Det var uvesentlig om slike reiser fant sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.
I begge disse sakene hvor arbeidstidsbegrepet har vært oppe til vurdering, og hvor arbeidstakeren har fått medhold, har det vært snakk om helt spesielle saksforhold. Det er derfor vanskelig å trekke noen generelle slutninger ifra disse uttalelsene, men de kan likevel brukes i situasjoner som likner saksforholdet i Tyco og Thue.
Selv om tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen er å anse som rådgivende, og ikke formelt bindende for norsk rett, er det forutsetning innenfor den rettsenhet som er innenfor EØS-området at nasjonale domstoler følger opp disse uttalelsene. Det er også fra rådsdirektivet flere av arbeidstidbestemmelsene i arbeidsmiljøloven har sine grunnlag fra. Bare dersom det foreligger «særlige grunner» kan domstolenes uttalelser herfra fravikes, jf. HR-2016-2554-P (Holship), med videre henvisninger.
I lys av EFTA-domstolens avgjørelse ble Thues helt spesielle reisetid behandlet av Høyesterett i HR-2018-1036-A (Thue). Høyesterett fulgte her rettanvendelsen til EFTA-domstolen, og fant ingen «særlige grunner» til å fravike presumsjonsprinsippet i forholdet mellom EØS-rett og norsk rett i denne saken. På den måten fant Høyesterett at den omtvistede reisetiden måtte anses som arbeidstid «etter de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 som implementerer arbeidstidsdirektivet» (avsnitt 66).
5. Rettstilstanden i dag; fra Kårstø-saken og frem til Thue-saken
Dette bringer oss videre til spørsmålet om det har skjedd en realitetsendring i norsk rett angående forståelsen av arbeidstidsbegrepet. Den allmenne oppfatning fra tidligere har vært at reisetid ikke er arbeidstid, med mindre arbeidstaker utfører sine arbeidsoppgaver i løpet av reisetiden, jf. for eksempel Kårstø-dommen. I saken ble de forflyttede ansatte ikke gitt noe særlig audiens for sin påstand om å være omfavnet av ordlyden i § 10-1 nr. 1, enda de ble pålagt både rapporteringsplikt og diverse restriksjoner på handlefriheten i denne tiden.
Saken i EFTA-domstolen om polititjenestemannen Thue sin reisetid kan sies å ha nyansert holdningen til arbeidstid for lange reiser, og fikk sin bekreftelse av Høyesterett i HR-2018.-1036-A. I juridisk teori er det blitt hevdet at det, etter Thue-dommen, er skjedd en utvikling i form av utvidelse av arbeidstidsbegrepet. Blant annet hevdes det at det alminnelige utgangspunktet om at en reise utenfor alminnelig arbeidstid, til og fra det stedet arbeidet skal utføres, ikke lenger kan utelukkes som arbeidstid, se Hotvedt, 02/2019, Lov og Rett, «Når er reisetid arbeidstid?».
I tillegg blir det av samme forfatter hevdet at det ikke lenger beror på en konkret vurdering for om reisetid er arbeidstid, med tanke på at Høyesterett i Thuedommen i likhet med EFTA- og EU-domstolen tok utgangspunkt i de tre elementene fra artikkel 2 i direktivet.
I lys av det som er blitt gjennomgått i artikkelen kan jeg delvis si meg enig i utviklingen. Det kan altså ikke utelukkes at reisetid er å anse som arbeidstid, det har Høyesterett bekreftet, i deriblant Thue-saken. Vi har også en rekke elementer fra direktivet som er blitt tolket i EU-domstolens- og EFTA-domstolens praksis, som også Høyesterett har anlagt i vurderingen.
Likevel må det anses som dristig å proklamere for at det er skjedd en realitetsendring fra Kårstø-dommen etter Thue-saken. Det er snakk om to vidt forskjellige saker, hvorav Kårstø på sin side handlet om tiden til og fra arbeidstakerens nye faste oppmøtested. Thue-dommen gir derfor ingen endret forståelse for slike situasjoner som det er snakk om i Kårstø. Både Tyco-saken og Thue-saken omhandlet helt spesielle forhold, og kan derfor ikke i nevneverdig grad sies å senke strenghetsnivået for arbeidstidsbegrepet.