Arbeidsgiveransvaret

1. Innledende Bemerkninger

1.1 Introduksjon

Det overordnede formålet med erstatningsretten er å stille skadelidte som om skaden aldri inntraff. For å kunne gjøre det, må det først etableres et erstatningsgrunnlag. Erstatningsgrunnlag foreligger når tre hovedvilkår er oppfylt; erstatningsbetinget skade eller tap (i), ansvarsgrunnlag (ii) og en adekvat årsakssammenheng mellom de førstnevnte punktene (iii). Erstatningsretten og vilkårenes innhold er delvis lovfestet og ulovfestet, hvorav det mest sentrale rettsgrunnlaget følger av skadeserstatningsloven (heretter skl.) av 1969. Artikkelen omfatter arbeidsgiveransvaret, som hovedsakelig er et ansvarsgrunnlag (ii). De øvrige vilkårene (i og iii) inkorporeres imidlertid av bestemmelsens ordlyd, som vil diskuteres nærmere senere. 

Utgangspunktet for ansvarsgrunnlag (ii) er at personen som forårsaker en skade eller et tap (heretter skadevolder) er erstatningsansvarlig ovenfor personen som led skaden eller tapet (heretter skadelidte). Det følger imidlertid visse unntak der erstatningsansvaret ikke heftes av skadevolder selv. De mest sentrale unntakene er arbeidsgiveransvaret (skl. § 2-1), foreldres ansvar for barns handlinger (skl. § 1-2), og organansvaret (ulovfestet). Denne artikkelen tar for seg arbeidsgiveransvaret, som i korte trekk går ut på at arbeidsgiver hefter for erstatningsansvar som arbeidstaker pådrar seg under visse vilkår. Følgelig omtales arbeidsgiveransvaret ofte som en form for avledet ansvar, i den forstand at erstatningsansvaret flyttes fra arbeidstaker (skadevolder) til arbeidsgiver (ikke skadevolder selv). 

1.2. Artikkelens formål og avgrensning

Artikkelen tilsikter å gi en studentrettet innføring i arbeidsgiveransvaret med fokus på bestemmelsens hensyn, vilkår, og rekkevidde. Fremstillingen tar utgangspunkt i skl. § 2-1, samt prinsipper som følger av forarbeider og rettspraksis. For å gi en sammenhengende redegjørelse vil det også sees til grunnleggende og overordnede erstatningsrettslige prinsipper underveis i fremstillingen, herunder gjenopprettelses- og prevensjonshensynet, skadebegrepet, og culpavurderingen. Artikkelen vil også ha et gjennomgående fokus på relevant rettspraksis, ettersom det er svært viktig på erstatningsrettens område.

Artikkelen avgrenses imidlertid mot diskusjonen tilknyttet den såkalte “milde culpanormen” for offentlig arbeidsgiveransvar. En nærmere diskusjon av arbeidsgiveransvarets skille mellom privat og offentlig virksomhet kan leses her, og vil ikke behandles videre i artikkelen. 

Videre avgrenses artikkelen mot arbeidsrettslige nyanseringer, da redegjørelsen tar utgangspunkt i erstatningsretten. Avgrensningen gjør seg hovedsakelig gjeldende ved redegjørelsen av arbeidstakerbegrepet, samt ved unnlatelsen av å drøfte beskyttelsen av arbeidstakeren som legislativt hensyn.

1.3. Videre fremstilling

I den videre fremstillingen vil det innledningsvis gjøres rede for de legislative hensynene bak arbeidsgiveransvaret (pkt. 2.1), etterfulgt av en overordnet innføring i skadeserstatningsloven § 2-1 (pkt. 2.2). Videre vil det gjøres rede for vilkårene som bestemmelsen oppstiller, hvordan de innfris, samt relevant rettspraksis for vilkåret (pkt. 3). Vilkårene behandles separat, og utgjør artikkelens hovedvekt. Etter en gjennomgang av hovedvilkårene, vil bestemmelsens avgrensning behandles (pkt. 4). Ved behandlingen av avgrensningen vises det også til rettspraksis. Avslutningsvis vil det gis noen avsluttende bemerkninger tilknyttet metode og eksamen (pkt. 5).

2. Innføring i arbeidsgiveransvaret 

2.1 Legislative hensyn

2.1.1 Gjenopprettelseshensynet og prevensjonshensynet

Erstatningsretten bygger i utgangspunktet på to overordnede hensyn, gjenopprettelseshensynet (i) og prevensjonshensynet (ii). 

Gjenopprettelseshensynet (i) går i korte trekk ut på at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden aldri inntraff. Et viktig formål med erstatningsretten er at skadelidte ikke skal komme verre økonomisk ut som følge av lidt skade. Hensynet kommer klart til uttrykk i prinsippet om full erstatning, som blant annet er forankret i skl. § § 3-1 og 4-1, samt sikker høyesterettspraksis (se eksempelvis HR-2022-1132-A avsnitt 34). 

Prevensjonshensynet (ii) går i korte trekk ut på å forebygge at skade voldes. Dersom folk er bevisst på at de selv må hefte økonomisk for skade de forårsaker, vil det forhindre at de erstatningsbetingede handlingene utføres i første omgang. Hensynet har dermed en framoverskuende hensikt. Prevensjonshensynet kommer klart til uttrykk i forarbeidene til skadeserstatningsloven, se eksempelvis Innst. O. VIII for 1967-68 s. 18. Hensynet er også fremtredende i rettspraksis, især Rt. 2008 s. 1354 (NOKAS), der Høyesterett begrunner argumentet sitt i “hensynet til prevensjon”, jf. avsnitt 43.

2.1.2 Hvordan arbeidsgiveransvaret oppfyller hensynene

Ved arbeidsgiveransvaret hefter imidlertid ikke skadevolder for sine egne handlinger. Det er i utgangspunktet arbeidsgiver som må hefte for erstatningsansvar som arbeidstaker pådrar seg i tilknytning til jobben. Arbeidsgiveransvaret kan dermed virke avskåret fra utgangspunktet om gjenopprettelse (i) og prevensjon (ii) ved første øyekast, men det er ikke lovgivers vilje. 

Arbeidsgiveransvaret bygger på de overordnede hensynene til gjenopprettelse og prevensjon, i samsvar med erstatningsretten for øvrig. I en arbeidssetting er utgangspunktet at arbeidstaker handler etter arbeidsgiverens interesse. Arbeidstakeren opptrer dermed ikke på vegne av seg selv, men i tjeneste for arbeidsgiveren. Dersom arbeidstaker pådrar seg erstatningsansvar under utøving av arbeid til tjeneste for arbeidsgiver, er arbeidsgiver ansett nærmest til å bære ansvaret. Både gjenopprettelses- og prevensjonshensynet (i & ii) taler følgelig for at arbeidsgiver skal være erstatningsansvarlig på avledet grunnlag.

Hensynet kommer tydelig til uttrykk i rettspraksis, særlig i Rt. 2015 s. 475 avsnitt 66, der førstvoterende uttaler at “[a]rbeidsgiveransvaret bygger på en grunnleggende tanke om at arbeidsgiver bør ha ansvar for virksomhet som drives i hans interesse”. 

2.1.3 Hvordan avgrensningen i arbeidsgiveransvaret oppfyller hensynene

I likhet med erstatningsretten for øvrig, er også arbeidsgiveransvaret begrunnet i overordnede rimelighetshensyn, samt fordelingsrettferdighet. For at gjenopprettelseshensynet (i) og prevensjonshensynet (ii) skal ha gjennomslagskraft, er det en forutsetning at erstatningsansvaret er fordelt rettferdig i henhold til skaden og skadeårsakene (se eksempelvis diskusjonen om årsakssammenheng i Rt. 1992 s. 64, P-Pille). Følgelig har arbeidsgiveransvaret en begrensning mot skader som arbeidsgiver ikke kunne forutsett, forebygget eller forhindret, jf. Rt. 2007 s. 1665 avsnitt 41. Begrensningene til arbeidsgiveransvaret gjenspeiler dermed også de overordnede hensynene til prevensjon og gjenopprettelse, og vil diskuteres nærmere nedenfor (pkt. 4). 

2.2 Overordnet innføring i skl. § 2-1

Før arbeidsgiveransvarets innhold diskuteres nærmere, vil det gis en overordnet innføring i det rettslige grunnlaget. Arbeidsgiveransvaret er hovedsakelig lovfestet, og forankret i skl. § 2-1. Bestemmelsens første ledd lyder som følger:

Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.

Bestemmelsen oppstiller fire vilkår. Vilkårene er kumulative, som betyr at alle må innfris for at arbeidsgiveransvaret kan komme til anvendelse. Videre oppstiller bestemmelsen en viktig avgrensning. Dersom avgrensningen gjør seg gjeldende, kommer ikke arbeidsgiveransvaret til anvendelse, til tross for oppfyllelse av de øvrige vilkårene. Vilkårene og avgrensningen vil kjapt presenteres nedenfor for å gi en overordnet forståelse og sammenheng. Deretter vil vilkårene og avgrensningen gjennomgås grundigere hver for seg (pkt. 3).

2.2.1 Overordnet presentasjon av vilkårene og avgrensningen

Overordnet må det foreligge økonomisk tap/skade (pkt. 3.1). Videre må det foreligge et arbeidstaker-arbeidsgiver forhold (pkt. 3.2). Dernest må det foreligge uaktsomhet eller forsett (alternative vilkår) (pkt. 3.3). Videre stilles det et tilknytningskrav mellom skaden/tapet og virksomheten (pkt. 3.4). 

Avslutningsvis foreligger det en sentral avgrensning. Arbeidsgiveransvaret er unntatt i tilfeller der arbeidstaker har gått utenfor det som er påregnelig (pkt. 4). Dersom det er tilfellet, kommer ikke arbeidsgiveransvaret til anvendelse. I korte trekk er tanken at arbeidsgiver ikke skal hefte for handlinger som vedkommende verken kunne forutse eller forhindre. Begrunnelsen ligger blant annet i prevensjonshensynet. Unntaket vil belyses som et eget punkt, med vekt på illustrerende rettspraksis.

3. Vilkårene for erstatning etter arbeidsgiveransvaret 

3.1 Erstatningsbetinget skade eller tap

En forutsetning for å vurdere ansvarsgrunnlag er at det foreligger økonomisk skade eller tap (i). Videre må skaden eller tapet være erstatningsbetinget (ii). Vilkåret kan utledes fra ordlyden av “skade” i skl. § 2-1. Vilkåret om skade eller tap gjelder imidlertid for alle erstatningskrav, og er ikke spesifikt for arbeidsgiveransvaret.

Vurderingen av om det foreligger en økonomisk skade eller et tap (i) er sjeldent problematisert. Metodisk bør det allikevel nevnes før en videre vurdering av ansvarsgrunnlag foretas, da det er et forutsatt inngangsvilkår for erstatningsgrunnlag. Den vanligste arten av skader er person- og tingsskader, forankret i skl. § § 3-1 og 4-1. Både person- og tingsskader må være av økonomisk art. I kravet ligger det at integritetskrenkelser, og ting av ren affeksjonsverdi, faller utenfor erstatningsvernet. 

Videre stilles det krav om at typen skade eller tap nyter erstatningsrettslig vern (ii). Vurderingsmomentet er ikke lovfestet, men utledet av rettspraksis. I HR-2017-2352-A (Prostitusjonsinntekt III) uttaler førstvoterende at «[e]tter rettspraksis er det et grunnvilkår for erstatning at den interessen som kreves erstattet, har et erstatningsrettslig vern», jf. avsnitt 33. I dommen ble det reist spørsmål om tapt kortvarig prostitusjonsinntekt kunne kreves erstattet. Selv om det forelå sterk dissens (3-2) rundt spørsmålet, kom førstvoterende til at en inntekt av straffbar karakter ikke kunne nyte erstatningsrettslig vern. Fra dommen kan det utledes at det i utgangspunktet ikke gis erstatning for rent straffbare poster.

Andre nevneverdige tilfeller følger Rt. 1999 s. 203 (Sterilisering) og Rt. 2013 s. 1689 (Fostervannsdiagnostikk). I Sterilisering ble det reist spørsmål om erstatning grunnet fødsel av et friskt barn etter et mislykket steriliseringsinngrep. Høyesterett uttaler på s. 207 at «[d]et er tale om en interesse som etter min mening ikke bør undergis vurdering med økonomiske mål», og interessen fikk følgelig ikke erstatningsrettslig vern. Uttalelsen ble fulgt opp i Fostervannsdiagnostikk, som gjaldt spørsmål om erstatning for en kvinne sine psykiske helseskader etter å ha født et barn med Downs syndrom. Erstatning ble ikke tilkjent ettersom førstvoterende mente det ville være krenkende å vurdere økonomiske mål for posten, blant annet overfor barnet. Fra Sterilisering og Fostervannsdiagnostikk kan det utledes at skader eller tap som er verdimessig krenkende å vurdere med økonomiske mål, heller ikke nyter erstatningsrettslig vern.

3.2 Arbeidsgiver-arbeidstaker forhold

Et sentralt inngangsvilkår for at bestemmelsen kan komme til anvendelse er at det foreligger et arbeidsgiver-arbeidstaker forhold. Vurderingen beror hovedsakelig på om det foreligger både en arbeidstaker og en arbeidsgiver i rettslig forstand. Begrepene behandles separat nedenfor.

3.2.1 Arbeidsgiver i rettslig forstand

Skl. § 2-1 nr. 2 definerer arbeidsgiver som “det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste”. Ordlyden tilsier at arbeidsgiverbegrepet omfatter både fysiske og juridiske personer. Med fysiske personer menes privatpersoner, typisk personen som ansetter arbeidstakeren. Som eksempel på juridiske personer nevner forarbeidene blant annet selskaper, korporasjoner, sammenslutninger, staten, og kommunen, jf. Ot. prp. nr. 48 (1965-66) på s. 79. Arbeidsgiveransvaret gjelder på lik linje for fysiske og juridiske personer. 

Arbeidsgiverbegrepet er sjeldent problematisert, men tvilstilfeller kan forekomme dersom det er mer enn én arbeidsgiver. I slike tilfeller må det i utgangspunktet foretas en konkret vurdering. De mest sentrale dommene på området viser imidlertid at graden av instruksjonsmyndighet, kontroll, tilsyn og tilknytning til arbeidstakeren er sentrale vurderingsmomenter, se eksempelvis Rt. 1971 s. 907 (Lærling) på s. 909, og RG 1994 s. 652 (Personal Byrået). Vurderingsmomentene er viktige for å avgjøre hvilken arbeidsgiver som er nærmest til å bære ansvaret.

3.2.2 Arbeidstaker i rettslig forstand

Arbeidstaker er legaldefinert som “enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste”, jf. skl. § 2-1 nr. 3. Ordlyden av “i arbeidsgivers tjeneste” omfatter alle som er ansatt hos arbeidstakeren, uavhengig av hvor selvstendig eller fri stillingen er, jf. Innst. II 1964 s. 27 og Rt. 1985 s. 644 (EMI). Dersom det foreligger en arbeidsavtale, vil arbeidsgiveren etter avtalen i utgangspunktet omfattes av arbeidsgiverbegrepet.

Ordlyden av “i arbeidsgivers tjeneste” utelukker automatisk selvstendige oppdragstakere, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 79. Begrepet “oppdragstaker” omfatter både selvstendig næringsdrivende (enkeltpersonforetak), og frilansere. Dersom vedkommende er oppdragstaker, er det i utgangspunktet utenfor arbeidsgiverbegrepet. 

Utgangspunktet er henholdsvis klart, men grensedragningen mellom arbeidstaker og oppdragstaker kan skape tvilstilfeller. Den konkrete grensedragningen er arbeidsrettslig preget, og kan leses mer om her. Denne artikkelen vil dermed nøye seg med en overordnet oppsummering av de aktuelle vurderingsmomentene som kan utledes fra de sentrale dommene på området.

Felles for tvilstilfeller tilknyttet arbeidstakerbegrepet er at det må foretas en konkret og helhetlig skjønnsvurdering, jf. Rt. 2013 s. 354 (Avlaster) avsnitt 57. Videre følger det av Rt. 2015 s. 475 (Partner) at arbeidstakerbegrepet i skadeserstatningsloven må “tolkes slik at skadelidte gis et adekvat vern”, jf. avsnitt 65. Uttalelsen tilsier at arbeidstakerbegrepet ikke må tolkes innskrenkende til ugunst, men kan heller tas til inntekt for en utvidende tolkning.

3.3 Skade voldt forsettlig eller uaktsomt

Videre stilles det krav om at skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt. Vilkårene er alternative, som betyr at dersom det foreligger forsett, er vilkåret innfridd uavhengig av om det er utvist uaktsomhet eller ikke (og vice versa). Følgelig vil de alternative vilkårene behandles adskilt nedenfor (pkt. 3.3.1 og 3.3.2). 

I noen tilfeller vet man imidlertid ikke hvilken arbeidstaker som er ansvarlig. I andre tilfeller kan skadehendelsen være et resultat av at flere små, individuelt uskyldige feil, har kumulert til én ansvarsbetinget hendelse. Tilfellene omtales som anonyme og kumulative feil, og vil også behandles nedenfor (pkt. 3.3.3). 

3.3.1 Forsettlig

Forsett er strafferettslig legaldefinert i straffelovens § 22. Bestemmelsen forankrer at «[f]orsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud», enten med hensikt (bokstav a), eller vitende, eller med en anelse om at handlinger dekker gjerningsbeskrivelsen (bokstav b og c). Selv om den strafferettslige definisjonen ikke er direkte anvendbar, kan det utledes at forsett foreligger når den skadevoldende handlingen er hensiktsmessig utført av skadevolder. Dette innebærer at også handlinger utført i direkte strid med arbeidsgivers interesse i utgangspunktet omfattes, jf. eksempelvis Rt. 2012 s. 1420 (Ålgårds Bilutleie) avsnitt 31.

Det kan virke urimelig at arbeidsgiver skal hefte for forsettlig utførte handlinger, og nettopp derfor er avgrensningen særlig relevant ved dette vilkåret. Ved vurderingen av om en forsettlig skadevoldelse skal omfattes av arbeidsgiveransvarets vern, vil som regel tilknytningskravet skjerpes. Tilknytingskravet vil diskuteres senere i fremstillingen (pkt. 3.4), men det bør allerede her nevnes at vilkårene har en nær sammenheng. Forsett har også en nær tilknytning til bestemmelsens avgrensning (pkt. 4.) mot urimelige og uforventede handlinger. Desto mer frakoblet en forsettlig handling er fra arbeidstakers virksomhet og interesser, desto mer sannsynlig er det at vi befinner oss utenfor arbeidsgiveransvarets vern, jf. NUT 1964:3 s. 45.

Forholdet mellom forsett og tilknytningskravet kommer spesielt tydelig frem i Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelp). Saken gjaldt spørsmål om det kunne pålegges arbeidsgiveransvar for forsettlig tyveri begått av en hjemmehjelp på jobb. I avsnitt 45 fastslår Høyesterett at «også tyverier og andre forsettlige skadegjørende handlinger foretatt av en ansatt i strid med arbeidsgiverens interesser kan føre til ansvar for arbeidsgiveren, forutsatt at det foreligger tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og handlingen» (egen kursivering). Fra uttalelsen kan det utledes at graden av tilknytning er det avgjørende vurderingsmomentet ved spørsmål om forsett resulterer i arbeidsgiveransvar.

3.3.2 Uaktsomt

Ordlyden av «uaktsomt» i skl. § 2-1 sikter til det erstatningsrettslige culpabegrepet, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 77. For å vurdere om arbeidstakeren har voldt skade uaktsomt må det følgelig foretas en ordinær culpavurdering, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 78. Den alminnelige culpavurderingen er nøye redegjort for her, og det er denne vurderingen som uaktsomhetsvilkåret i skl. § 2-1 tar utgangspunkt i.

Ettersom det allerede er publisert en detaljert artikkel om culpavurderingen av Obiter Dictum (se lenke ovenfor), vil denne artikkelen nøye seg med en oppsummerende figur av vurderingsmomentene ved uaktsomhetsvurderingen.

Figuren ovenfor illustrerer culpavurderingens objektive vurderingsmomenter (blå), de subjektive vurderingsmomentene (gul), og samspillet mellom dem. Illustrasjonen tar inspirasjon fra Morten Kjelland sin oversikt (Kjelland, 2024, s. 99), men med tilføyd rettspraksis og egne bemerkninger og forklaringer.

3.3.3 Anonyme og kumulative feil

Anonyme (i) og kumulative (ii) feil omfattes også av arbeidsgiveransvaret, selv om ordlyden ikke uttrykkelig gir uttrykk for det. Anonyme feil (i) foreligger når «det er på det rene at det er begått en ansvarsbetingende feil fra noen av arbeidsgiverens folk (...) selv om det ikke kan påvises hvem det er som har begått feilen», jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 78 - 79. Kumulative feil (ii) foreligger når «det er begått flere feil eller forsømmelser som ikke hver for seg er tilstrekkelige til å betinge ansvar, men hvor hele forholdet sett i sammenheng må anses erstatningsbetingende», jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-55) s. 79. Nedenfor vil det vises til et praktisk eksempel fra rettspraksis som belyser temaet.

I Rt. 2012 s. 146 (Mobbing) ble det reist spørsmål om erstatning som følge av grov psykisk mobbing på skolen som resulterte i medisinsk uførhet hos mobbeofferet. Erstatningskravet ble reist mot skolen v/ Kristiansand kommune, fordi de ansatte ved skolen hadde unnlatt å forhindre mobbingen i tilstrekkelig grad. Mobbingen vedvarte over flere år, uten tilstrekkelig tiltak fra verken lærere, rektorer eller PP-tjeneste. Unnlatelsen ble følgelig kategorisert som en kumulativ feil (ii).

3.3.4 Uaktsomhetsvurderingen av anonyme og kumulative feil

Ved vurderingen av om anonyme og kumulative feil er ansvarsbetingende skal det også foretas en culpavurdering, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 78. Metoden blir imidlertid annerledes når det ikke er én enkelt person å rette vurderingsmomentene mot. 

Det følger av skl. § 2-1 første, og andre komma, at det ved vurderingen av anonyme og kumulative feil skal sees til om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Forståelsen er også lagt til grunn i forarbeidene og sikker rettspraksis, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 78 og eksempelvis Rt. 2011 s. 991 (Ulmebrann) avsnitt 23.

Culpamomentene blir følgelig de samme, men i stedet for å vurdere om en person har opptrådt uaktsomt, skal det vurderes om virksomheten har opptrådt uaktsomt. Uaktsomhetsvurderingen skal ta utgangspunkt i hva som med rimelighet kan forventes av den aktuelle virksomheten. Terskelen for uaktsomhet er følgelig relativ, avhengig av hva slags virksomhet skaden er voldt under.

3.3.4.1 Vurderingen av anonyme og kumulative feil i rettspraksis

For å illustrere hvordan vurderingen foretas i praksis, vises det igjen til Rt. 2012 s. 146 (Mobbing). Som nevnt ovenfor, fant retten at det forelå en eventuell kumulativ feil. Videre ved vurderingen av om uaktsomhetsvilkåret var innfridd måtte Høyesterett følgelig ta utgangspunkt i om forventningene til virksomheten var tilsidesatt. 

Saken gjaldt mobbing på en offentlig barneskole, og dermed er det skolen som er virksomheten, hvor det er kommunen som er arbeidsgiveren. Høyesterett startet med å presisere at vurderingen må ta utgangspunkt i «de spesielle forhold» som gjelder for skolen som virksomhet, og «hvilke krav mobbeofferet med rimelighet kunne stille til at skolen skulle forhindre mobbingen», jf. dommens avsnitt 29. I likhet med en ordinær culpavurdering, var utgangspunktet for vurderingen om det forelå brudd på generelle atferdsnormer. Høyesterett tok derfor utgangspunkt i kravene som stilles av skolelovgivningen når det gjelder mobbing, jf. avsnitt 30 til 36. Etter å ha konstatert brudd på områdets atferdsnormer, går Høyesterett videre til å behandle synbarhetskravet, og konstaterer at skaden i det vesentlige var synbar og påregnelig for virksomhetens ansatte, jf. avsnitt 40 til 44. Videre vurderer Høyesterett handlingsalternativ og om skadeevnen var synbar for virksomheten, og det konstateres at både skadeevne og synbarhet burde vært vel kjent for skolen, jf. avsnitt 47 til 50. Etter en helhetlig vurdering konkluderte Høyesterett med at kravene som kunne stilles til skolen var tilsidesatt, og det ble som følge pålagt erstatningsansvar etter skl. § 2-1.

Mobbing illustrerer at arbeidsgiveren ble identifisert med virksomheten. Som følge ble det foretatt en culpavurdering av arbeidsgiveren. Ny praksis fra Høyesterett understreker at dette er metoden ved vurderingen av anonyme og kumulative feil. 

I den nyere dommen, HR-2025-1055-A (Stupeulykke) gjaldt saken spørsmål om erstatning etter at en mann hadde stupt fra en kai som kommunen eide. Som følge av grunt vann, traff mannen en betongmatte på bunnen av vannet. Skaden gjorde blant annet at vedkommende brakk ryggen, ble lam fra brystet og ned, fikk redusert syn, og ble påført andre psykiske plager. Oslo kommune var eier av kaien, og dermed også arbeidsgiveren i saken. Kommunens ansatte hadde satt opp skilt som advarte mot grunt vann og stuping. Spørsmålet var imidlertid om det var uaktsomt av kommunen å ikke foreta flere sikringstiltak. Høyesterett startet med å presisere at saken omhandlet anonyme og kumulative feil, jf. avsnitt 24. Høyesterett presiserer deretter at det på den bakgrunn må vurderes om arbeidsgiveren har opptrådt uaktsomt, jf. avsnitt 24 til 25. Etter en helhetlig vurdering fant Høyesterett at kommunen ikke var ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret, jf. avsnitt 42. 

Stupeulykke har flere henvisninger til Mobbing, og er per dags dato den nyeste dommen fra Høyesterett som omhandler anonyme og kumulative feil i henhold til arbeidsgiveransvaret. Dommen er følgelig sentral innenfor rettsområdet.

3.4 Tilknytningskravet

Det følger av skl. § 2-1 at «Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren» (egen kursivering). I ordlyden av «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv», ligger det et tilknytningskrav. Tilknytningskravet opptrer som en tidsmessig avgrensning for rekkevidden av arbeidsgiveransvaret.

Tilknytningskravet har en klar kobling til de legislative hensynene som underbygger arbeidsgiveransvaret (pkt. 2.1 ovenfor). Formålet med skl. § 2-1 er at arbeidsgiver bør forebygge og forhindre at skade voldes i arbeidsgiverens interesse. Dersom arbeidstakeren volder skade utenfor arbeidsgiveren sitt tilsyn eller kontrollområde, er det lite arbeidsgiver kunne ha gjort for å verken forhindre, forutse, eller forebygge skaden. Følgelig taler prevensjonshensynet (pkt. 2.1.1) for at tilknytningskravet er et absolutt vilkår.

I det følgende vil det gjøres rede for hva som klart er innenfor tilknytningskravet, hva som klart faller utenfor, og tilfeller der det hersker tvil. I den videre fremstillingen vil det vises til rettspraksis som belyser skillet og vilkårets innhold.

3.4.1 Klart innenfor det tidsmessige tilknytningskravet

Ordlyden av «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv» tilsier at skader som inntreffer på jobb, og under utføring av normale arbeidsoppgaver klart omfattes, gitt at de øvrige vilkårene også er innfridd. Også tilfeller der arbeidstakeren følger arbeidsgivers instruks eller ordre omfattes i utgangspunktet av ordlyden, da dette klart er «for arbeidsgiveren», jf. skl. § 2-1. Her kan det igjen vises til Rt. 2012 s. 146 (Mobbing), som redegjort for ovenfor (pkt. 3.3.3 og 3.3.4.1). I saken hadde mobbingen foregått på skolens område under skolens daglige drift, uten at skolens ansatte hadde stoppet det. Skolen ble holdt ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret, og det var klart at det forelå en tidsmessig tilknytning mellom mobbingen og skolens arbeidsoppgaver.

3.4.2 Klart utenfor det tidsmessige tilknytningskravet

Ordlyden av «under arbeidstakers utføring av arbeids eller verv» tilsier at skader som inntreffer på fritiden, etter avsluttet arbeidsforhold, eller fysisk utenfor arbeidsstedet i utgangspunktet klart faller utenfor. Forarbeidene og sikker rettspraksis er også klare om at slike tilfeller ikke oppfyller det tidsmessige tilknytningskravet, jf. Innst. II 1964 s. 20, og HR-2017-2292-A (Assistent) avsnitt 22. Slike tilfeller er avskåret fra arbeidssituasjonen og arbeidsgivers ansvar, og faller følgelig utenfor bestemmelsens formål og rekkevidde. 

Selv i tilfeller der skaden har en innholdsmessig tilknytning til arbeidssituasjonen, kan det ikke pålegges ansvar dersom det tidsmessige tilknytningskravet ikke er oppfylt. Vilkåret er absolutt. 

Prinsippet kommer tydelig frem i HR-2017-2292-A (Assistent). I saken hadde «A» vært pleietrengende grunnet hjerneslag, og dermed fått innvilget en brukerstyrt personlig assistent (BPA). BPA hadde under arbeidsforholdet fått tilgang til A sin kontoinformasjon, ettersom arbeidsoppgavene innebar å hjelpe A med betaling av regninger. BPA utnyttet deretter informasjonen for egen vinning, og overførte totalt 2 460 532 kr fra A sin konto til egen. Overføringene skjedde imidlertid etter at arbeidsforholdet som BPA var avsluttet. Førstvoterende presiserte at selv om tyveriene ble muliggjort gjennom arbeidsforholdet, så skjedde ikke tyveriene «under arbeidstakers utføring av arbeid», jf. skl. § 2-1. Det tidsmessige tilknytningskravet er absolutt, jf. dommens avsnitt 21. Dommen er avsagt under dissens, men flertallet konkluderte med at det tidsmessige tilknytningskravet ikke var oppfylt, og at vilkårene for å pålegge arbeidsgiveransvar etter skl. § 2-1 følgelig ikke var innfridd.

3.4.3 Tvilstilfeller rundt tilknytningskravet

Utgangspunktet om hva som faller innenfor og utenfor tilknytningskravet er henholdsvis klart. Spørsmålet byr imidlertid på tvil når det er usikkert om skadehendelsen inntraff i jobbsammenheng. Typiske eksempler er jobbselskap, under pausen på jobb, på vei til eller fra jobb, og lignende. Det må alltid foretas en helhetlig vurdering av den konkrete saken, og det finnes ingen absolutt fasit. Rettspraksis kan imidlertid belyse avgjørende vurderingsmomenter, og hva Høyesterett har vektlagt ved vurderingen. 

I Rt. 1972 s. 815 (Alkejakt) ble det reist spørsmål om erstatning på bakgrunn av en skade som inntraff på hjemreisen fra et arbeidsrelatert oppdrag. I saken hadde en kanonbåt vært ute med seks representanter fra firmaet, med formål om å prøveskyte et nytt ildledersystem. Mannskapet var om bord i sitt firma og marinens interesse. På hjemreisen tilbake foretok skipssjefen jakt på alker (dykkende sjøfugler). Under alkejakten ble en annen ombord truffet i ankelen, som resulterte i at vedkommende måtte amputere foten. Spørsmålet var om det kunne pålegges arbeidsgiveransvar for skaden, og om tilknytningskravet var innfridd. Høyesterett presiserte først at det var klart at skipssjefen hadde opptrådt uaktsomt. Videre presiserte Høyesterett at det også var klart at alkejakten var en «privat interesse», og ikke arbeidsgiveren sin, jf. s. 817. Allikevel konkluderer førstvoterende med at skaden hadde en tilstrekkelig sammenheng med arbeidsgivers virksomhet, og arbeidets særlige risiko. Rettsvirkningen ble at arbeidsgiver måtte betale erstatning for skaden.

Liknende argumentasjon finnes også i nyere praksis. Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelp) gjaldt spørsmål om erstatning for tap som følge av at en kommunalt ansatt hjemmehjelp hadde stjålet en brukers kontantkort og belastet det for totalt 310 799 kr. Det oppstod imidlertid tvil angående når kortet ble stjålet. Følgelig oppstod det også tvil om det tidsmessige tilknytningskravet var innfridd. Selv om det forelå usikkerhet tilknyttet det eksakte tidspunktet tyveriet skjedde, fant Høyesterett at tilknytningskravet var oppfylt. Konklusjonen ble blant annet begrunnet i at «kommunens rutiner for føring av journal og timelister ikke var tilfredsstillende», jf. avsnitt 34. De ansatte i kommunens hjemmehjelp byttet regelmessig vakter uten at arbeidsgiveren hadde oversikt eller kontroll, blant annet grunnet mangel på tilsyn. Høyesterett fant det dermed sannsynlig at det forelå en nær tidsmessig tilknytning mellom hjemmehjelpen sitt arbeid og tyveriet. 

Fra de nevnte dommene kan det generelt utledes at graden av sammenheng mellom arbeidsgivers virksomhet og skaden som voldes er et avgjørende vurderingsmoment ved spørsmål om tilknytningskravet. Desto mer nærliggende skaden er arbeidsgiverens virksomhet og ansvar, desto mer sannsynlig er det at tilknytningskravet er oppfylt, og vice versa.

4. Arbeidsgiveransvarets avgrensning

4.1 Avgrensning mot upåregnelig adferd 

Det følger av skl. § 2-1 annet punktum at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter «skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet». Ordlyden oppstiller en avgrensning mot upåregnelige handlinger. Avgrensningen er absolutt, og gjelder uavhengig av om bestemmelsens øvrige vilkår er innfridd. Dersom arbeidstakeren har gått utenfor rimelighetens forventninger, kan det ikke pålegges erstatningsansvar etter skl. § 2-1.

Avgrensningen gjenspeiler de legislative hensynene bak bestemmelsen (se pkt. 2.1). Dersom arbeidstakeren handler helt upåregnelig, er også sannsynligheten høy for at arbeidsgiveren ikke kunne forutsett skadehendelsen. Når arbeidsgiveren ikke har en reell mulighet til å forutse skadehendelsen, har heller ikke arbeidsgiveren mulighet til å forebygge eller forhindre skaden. Følgelig taler prevensjonshensynet for at helt upåregnelig oppførsel fra arbeidstakere ikke omfattes av arbeidsgiveransvaret. 

4.1.1 Tilfeller fra rettspraksis

Utgangspunktet om at upåregnelig oppførsel ikke omfattes, er klart. Vurderingen av hva arbeidsgiveren med rimelighet kan forvente fra arbeidstakeren, kan imidlertid by på tvil. Verken forarbeidene eller lovtekst gir et klart utgangspunkt, men rettspraksis kan illustrere vurderingsmomentene som Høyesterett har vektlagt, og hvilket utfall de har resultert i. I det følgende vil det redegjøres for to sentrale dommer som belyser terskelen, og Høyesterett sin vurdering. 

4.1.1.1 Rt. 1972 s. 815 (Alkejakt)

Her kan det igjen sees til Alkejakt-dommen (se pkt. 3.4.3) for redegjørelse av sakens faktum, problemstilling og utfall). I saken var det klart at skipssjefen handlet utenfor arbeidsgiverens interesse. Høyesterett fant imidlertid at spørsmålet om hvorvidt handlingen var påregnelig måtte vurderes ut ifra virksomhetens karakter. I saken befant arbeidstakeren seg på en kanonbåt der våpen og jakt var vanlig. Førstvoterende poengterte at private skytevåpen kunne tillates å oppbevares om bord på båten, og at det var normalt at slike fartøy innenfor virksomheten også var utstyrt med hagler til utleie. Til tross for tilgangen på våpen, bemerker Høyesterett at det ikke var utformet verken regler om bruk av private skytevåpen, eller forbud mot jakt. Førstvoterende uttaler, «[s]ett fra marineledelsens synspunkt var det ikke upåregnelig at det ble drevet alkejakt fra marinefartøy. Man kjente til at slikt iblant forekom. (....) Jakt og dermed jaktulykke fremstiller seg under disse forhold ikke som noe upåregnelig», jf. s. 817 til 818. På den bakgrunn konkluderer Høyesterett med at skipssjefens uaktsomhet var påregnelig for arbeidsgiver.

4.1.1.2 Rt. 2007 s. 1665 (Securitas)

Securitas (også omtalt som Vekter-dommen) gjaldt spørsmål om erstatning etter skl. § 2-1, som følge av at en vekter forsettlig hadde satt fyr på en bygning han var ansvarlig for vakthold ved. Vekteren var ansatt i Securitas AS. Det var klart at vekteren hadde handlet i direkte strid med sikkerhetsinstrukser fra arbeidsgiveren. Høyesterett bemerket først at det ikke er avgjørende om arbeidstakeren har handlet i strid med instrukser. Dersom det er påregnelig at arbeidstaker vil bryte instrukser, kan selv instruksbrudd resultere i arbeidsgiveransvar, jf. avsnitt 37. Høyesterett fant imidlertid at det var svært upåregnelig at vekteren i saken skulle sette fyr på bygningen, og handle i strid med instruksene på en såpass «fjern og ekstraordinær» måte, jf. avsnitt 38. Høyesterett uttaler at «[p]revensjonshensynet er ett av de hensyn som bærer bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 2-1 (...). I dette tilfelle er det tale om en så ekstraordinær skaderisiko at det ville ha vært svært vanskelig for Securitas å gardere seg mot den», jf. avsnitt 41. Uttalelsen tilsier at arbeidsgiveransvaret ikke dekker totalt uforutsigbare skader, begrunnet i prevensjonshensynet. 

4.1.2 Rettspraksis - Oppsummert

Det må nevnes at det foreligger flere sentrale dommer på området, eksempelvis Rt. 2000 s. 211 (Bank), Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelp), og Rt. 2012 s. 1420 (Ålgårds Bilutleie), som nyanserer og presiserer vurderingen. De mest sentrale vurderingsmomentene kan likevel utledes fra Alkejakt og Securitas. Kjernen i vurderingen er om arbeidsgiver hadde mulighet til å forebygge, forutse, eller forhindre skaden. Forhindring kan for eksempel skje i form av instrukser og reglement, men dersom skaderisikoen er stor, kan det stilles strengere krav til oppfølging og tilsyn. 

Videre illustrerer rettspraksis at avgrensningen har en sterk sammenheng med tilknytningskravet. Dersom skaden har en nær tilknytning til virksomheten, er den som regel også påregnelig. Er skaden derimot mer frakoblet virksomheten, er den gjerne upåregnelig for arbeidsgiveren. Oppsummert sett, bør avgrensningen sees i lys av prevensjonshensynet. Dersom arbeidsgiver kunne unngått skaden ved realistiske preventive tiltak, taler det for arbeidsgiveransvar (og vice versa). 

4.1.3 Rettsvirkningen av at arbeidstaker opptrer upåregnelig

Den umiddelbare rettsvirkningen av at arbeidstaker opptrer upåregnelig, er at skl. § 2-1 ikke kommer til anvendelse. Det betyr imidlertid ikke at skadehendelsen unntas fra ansvar. I tilfeller hvor arbeidsgiveransvaret ikke kommer til anvendelse, er det kun arbeidsgiveren som unntas fra å bære ansvaret. Arbeidstakeren kan fortsatt stilles ansvarlig for skadehendelsen, men på selvstendig grunnlag, for eksempel gjennom den ordinære ulovfestede culparegelen. 

Det finnes imidlertid visse unntak der arbeidsgiver forblir ansvarlig, for eksempel der det foreligger kontraktsrettslig grunnlag, se eksempelvis Rt. 2007 s. 1665 (Securitas). Kontraktrettslig ansvarsgrunnlag er utenfor artikkelens avgrensning og erstatningsrettens kjerne, og vil følgelig ikke behandles ytterlige. 

5. Avsluttende bemerkninger

I likhet med erstatningsretten for øvrig, er også rettspraksis avgjørende ved vurderingen av arbeidsgiveransvaret. I den anledning må det understrekes at rettspraksis er en dynamisk rettskilde. Artikkelen har tatt utgangspunkt i gjeldende og aktuell rettspraksis på publikasjonstidspunktet, men det bør tas forbehold for at fremtidig rettspraksis kan endre og nyansere rettstilstanden. Det anbefales dermed å holde seg oppdatert på Høyesterett sine avgjørelser, og å lese kommende avgjørelser i lys av tidligere praksis for en oppdatert og helhetlig forståelse av rettstilstanden.

I henhold til eksamen må det også understrekes at det er oppgavens faktum som setter rammene for vurderingens innhold. I ulike faktum vil ulike vilkår være problematisert. Dersom et vilkår ikke er problematisert, bør diskusjonen holdes henholdsvis kort. Artikkelen har problematisert og redegjort for hvert vilkår, men det er sjeldent behov for en slik tilnærming i praksis. For eksempel, dersom det fremgår tydelig av faktum at det foreligger en arbeidstakerkontrakt, er det ikke behov for å diskutere hva som ligger i arbeidstakerbegrepet. I eksempelet kunne det holdt å poengtere at, for eksempel, «Det fremgår av faktum at det foreligger en arbeidstakerkontrakt. Følgelig er det klart at arbeidstakerbegrepet er oppfylt». Dersom det på den andre siden ikke var klart at det forelå et arbeidstaker-arbeidsgiver forhold, hadde dette foranlediget en grundigere diskusjon rundt vurderingsmomentet. 

---

6. Litteraturliste

Engstrøm, B. (2009). Arbeidsgiveransvaret, særlig om arbeidstakerens forsettlige skadeforvoldelse. Tidsskrift for erstatningsrett, 6(1-2), s. 5-21. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9545-2009-01-02-02 

Kjelland, M. (2023). Erstatningsrett: en lærebok (3. utg.). Universitetsforlaget.

Strandberg, M. (2012). Arbeidsgivers erstatningsansvar for skader hans arbeidstaker volder med forsett. Jussens Venner, 47(1), s. 33-68.

https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3126-2012-01-02