top of page

Det alminnelige ulovfestede culpaansvaret

Oppdatert: 24. mai 2023

1. Innledning

1.1 Presentering og plassering av oppgavens tema

I denne oppgaven skal det redegjøres for culpaansvaret, som er et alminnelig ansvarsgrunnlag i erstatningsretten. At ansvarsgrunnlaget er alminnelig, betyr at det får anvendelse generelt for alle typer skader og i alle skadesituasjoner, med mindre noe annet følger av et særskilt rettsgrunnlag. Culpanormen forutsetter at det er utvist skyld (uaktsomhet), og har sin begrunnelse i alminnelige reparasjons- og prevensjonshensyn. [1] Ansvarsgrunnlaget oppfordrer altså den enkelte til å opptre varsomt og sørger for at skadelidte får økonomisk kompensasjon for sin skade. Generelt skal følgelig ansvaret bidra til å skape trygghet i samfunnet. [2]


1.2 Den videre fremstilling

I den videre fremstillingen er formålet å gi en oversikt over culpanormens innhold, og hvordan man kan angripe spørsmålet om skadevolder har opptrådt uaktsomt. Fokuset kommer til å ligge på uaktsomme handlinger og ikke unnlatelser.[3] Det avgrenses videre mot uaktsomhetsvurderingen ved rene formueskader. I pkt. 2 skal det først presenteres noen ulike grunnlag for culpavurderingen, og hvilket vurderingstema som oppstilles av Høyesterett når det skal tas stilling til om det foreligger uaktsomhet. Deretter vil det i pkt. 3 og 4 nærmere redegjøres for innholdet av vurderingen, og noen sentrale momenter. Til slutt rettes fokuset mot mer alvorlige former for skyld, i form av grov uaktsomhet og forsett, og hvilken virkning disse skyldformene kan få for skadevolders ansvar.


2. Rettslige utgangspunkter og vurderingstema

Culpanormen har sitt grunnlag i ulovfestet rett og høyesterettspraksis. Vurderingen av om skadevolder har opptrådt culpøst vil imidlertid kunne ta sitt utgangspunkt i flere forskjellige rettsgrunnlag. Eksempelvis vil culpanormen ofte være lovfestet. Et praktisk eksempel gir arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven av 1969 (skl.) § 2-1, hvoretter arbeidsgiver holdes objektivt ansvarlig dersom arbeidstaker har voldt en skade «uaktsomt», såfremt ansvarets øvrige vilkår foreligger. I forarbeidene fremheves at dette er en henvisning til den alminnelige culpanormen, slik denne er utformet i rettspraksis (Ot.prp.nr.48 (1965-1966)) s. 77.


Et annet grunnlag for culpavurderingen finnes i det ulovfestede organansvaret, som åpner for at juridiske personer, som selskaper, kan holdes direkte ansvarlig for skader som voldes ved uaktsom svikt i lederfunksjoner i selskapet. Se Rt-1995-209, Rt-2012-1062 og Rt-2015-475 for mer om dette ansvarets virkeområde. Vurderingen av om det er utvist uaktsomhet er imidlertid også i disse tilfeller den samme som ellers.


Uavhengig av hvilket rettsgrunnlag culpavurderingen hjemles i, vil altså culpanormens generelle innhold være det samme. Spørsmålet beror i alle tilfelle på om vedkommende «burde […] handlet annerledes» jf. HR-2017-1977-A (Hårføner) avsnitt 47. Dette må avgjøres etter en totalvurdering (Ibid.), og i rettspraksis deles denne vurderingen normalt inn i to deler. I den første delen foretas det en objektiv vurdering av handlingens forsvarlighet (pkt. 3). I den andre delen ses det nærmere på om det foreligger subjektive forhold hos den konkrete skadevolderen som kan tilsi en lempeligere eller strengere aktsomhetsnorm (pkt. 4).

3. Den objektive delen

Spørsmålet om skadevolder har opptrådt uaktsomt, eller burde ha handlet annerledes, beror altså for det første på en objektiv vurdering av handlingens forsvarlighet. I denne vurderingen inngår en rekke momenter som alle har grunnlag i høyesterettspraksis. Sentralt er bl.a. hvorvidt det er handlet i strid med atferdsnormer (HR-2019-318-A) eller festnet praksis på området (Rt-2013-312). Videre må det ses hen til handlingens skadeevne (HR-2017-1977-A), skadens synbarhet og skadevolders forventninger (Rt-1997-1081), handlingsalternativer (Rt-2000-1991) og skadens nytte (Rt-2004-1942).


3.1 Utenomerstatningsrettslige atferdsnormer

3.1.1 Generelt

Det naturlige utgangspunktet for culpavurderingen er generelle atferdsnormer utenfor erstatningsretten jf. HR-2019-318-A (RIB) avsnitt 40. Med dette menes regler, retningslinjer, instrukser mv. som gjelder for en bestemt type virksomhet eller handling, men hvor brudd på disse i seg selv ikke utløser erstatningsansvar. Det kan f.eks. dreie seg om offentligrettslige regler som i RIB-dommen. Her skulle det avklares om arrangør av tur med RIB-båt kunne holdes ansvarlig for skade som en deltager var blitt påført under båtturen. Høyesterett uttaler at «vurderingen må starte med en undersøkelse av om selskapet og båtfører har overholdt de lover og regler som gjelder for virksomheten», jf. avsnitt 40. Det ble derfor tatt utgangspunkt i de generelle sikringsregler for RIB-båt som fremgår av RIB-forskriften.


Private bransjenormer er et annet eksempel på utenforliggende atferdsnormer, jf. blant annet Rt-1987-1346 (Skibakke). Her ble det sett hen til sikkerhetsregler for skibakker utarbeidet av Norges skiforbund (NSF) ved vurderingen av om eiere av en skibakke kunne holdes ansvarlige for en skade forårsaket av en ulykke i bakken.


Brudd på slike atferdsnormer er i seg selv ikke ansvarsbetingende, men vil kunne kaste lys over uaktsomhetsspørsmålet; Den som har forholdt seg i strid med relevante atferdsnormer anses nemlig som utgangspunkt å ha opptrådt uaktsomt, og motsatt, vil den som har overholdt en aktuell atferdsnorm som utgangspunkt anses å ha opptrådt aktsomt jf. RIB-dommen avsnitt 40.


Dette er imidlertid bare utgangspunkter, noe som illustreres av Rt-2002-1283 (Dam). Spørsmålet var om en grunneier kunne holdes ansvarlig for at en liten gutt hadde kommet til skade i en dam på eiendommen hans. Høyesterett viste til at det ikke var gitt pålegg om sikring, men presiserte at offentligrettslige regler (atferdsnormer) kun utgjør «en av mange komponenter ved aktsomhetsvurderingen». At det ikke var gitt pålegg var derfor «ikke til hinder for at [grunneierens] forhold likevel [kunne] være uaktsomt» (s. 1286). Likevel gikk grunneier fri for ansvar i denne saken, som vi kommer tilbake til nedenfor.


Motsatt vil heller ikke det at en atferdsnorm er brutt uten videre medføre at vedkommende har opptrådt uaktsomt. Illustrerende er Høyesteretts uttalelser i den nevnte Skibakke-dommen om at «en overtredelse av [NSFs] sikkerhetsregler behøver ikke nødvendigvis å medføre slike faremomenter at det utløser erstatningsansvar, men den vil iallfall være et moment av betydning ved vurderingen av spørsmålet om uaktsomhet er utvist» (s. 1352). Uttalelsene i Dam-dommen og Skibakke-dommen understreker altså at uaktsomhetsspørsmålet avgjøres ut fra en totalvurdering, hvor atferdsnormer inngår som ett av flere momenter. Imidlertid må det understrekes at brudd på atferdsnormer «vil være et vesentlig moment ved aktsomhetsvurderingen» jf. HR-2018-1234-A avsnitt 42.


3.1.2 Atferdsnormen må være relevant

Dessuten stilles det krav om at atferdsnormen må være relevant for at den skal kunne vektlegges i en uaktsomhetsvurdering. I dette ligger for det første krav om at atferdsnormen må ha som formål å hindre at det oppstår skader av den art som er oppstått jf. HR-2018-1234-A. Her var spørsmålet om megler hadde utvist uaktsomhet ved å ikke informere selgere av bolig om en annen interessent før boligen be solgt. Det kunne i denne forbindelse ikke legges vekt på at megleren ikke hadde fulgt forskriftsfestede regler om føring av budjournal, da disse reglene ikke hadde som formål å informere selgere om mulige interessenter (avsnitt 55).


Heller ikke regler som skal sikre generell trygghet ved ulike handlinger eller virksomheter vil være relevante i en uaktsomhetsvurdering, se f.eks. Rt-1972-865, hvor det ved spørsmål om en mopedist hadde utvist uaktsomhet ved kollisjon med en bil ikke kunne vektlegges at vedkommende ikke var gammel nok til å kjøre moped (s. 867).


Kravet om relevans innebærer videre at atferdsnormen må kunne anvendes på det konkrete saksforholdet jf. Rt-2000-1991 (Alpinbakke I), hvor det ikke kunne legges avgjørende vekt på sikkerhetsregler som gjaldt for permanente skianlegg, da ulykken i den konkrete saken skjedde i en midlertidig opparbeidet bakke (s. 1994).


Videre må atferdsnormen naturligvis være utferdiget og kunngjort på tidspunktet for skadesituasjonen for å tillegges vekt, se Rt-1970-1452 på s. 1454-1455. Ved tolkningen av atferdsnormen kan en dessuten bare ta i betraktning rettskilder som var tilgjengelige på tidspunktet for skadehandlingen, se HR-2017-219-A avsnitt 53.


3.2 Sedvane og festnet praksis

Et annet tungtveiende moment i culpavurderingen er hvorvidt handlingen er i strid med sedvane eller en festnet oppfatning på det aktuelle området. I Rt-2013-312, som gjaldt spørsmål om et gårdsselskap kunne holdes ansvarlig etter at en isklump hadde falt ned fra taket på selskapets bygård og skadet en person, legges det til grunn at «utgangspunktet [må] være at den som har opptrådt i overensstemmelse med det sedvanlige mål av aktsomhet, er ansvarsfri» (avsnitt 31).


Skal det være adgang til å vektlegge en praksis om hva som anses som forsvarlig atferd på et område må det imidlertid stilles krav til om denne er utbredt og tilgjengelig. Dette synspunktet fremgår av mindretallets votum i Rt-2004-2005 (Høydehopp), hvor en kommune ble holdt ansvarlig for skadene en skoleelev ble påført etter en høydehoppulykke i en gymtime. Flertallet la bl.a. vekt på utenlandsk praksis om sikkerhetsrutiner ved utføring av høydehopp. Mindretallet fant imidlertid ikke grunn til å anse denne praksisen som relevant, da den etter deres syn ikke reflekterte «kunnskap som var mer allment tilgjengelig» på skadetidspunktet (avsnitt 48).


Også uttalelser fra sakkyndige vil kunne kaste lys over hvorvidt atferden er forsvarlig eller ikke, jf. den nettopp nevnte Høydehopp-dommen hvor flertallet også la vesentlig vekt på uttalelser fra høydehoppeksperter ved spørsmål om gymlæreren hadde utvist uaktsomhet (se særlig avsnitt 36 og 39). Uttalelser fra sakkyndige vil særlig kunne tenkes å være tungtveiende argumenter i uaktsomhetsvurderingen hvor vurderingen av skadesituasjonen forutsetter en spesiell faglig kyndighet. Illustrerende er også Rt-1963-161 hvor det ble lagt stor vekt på «oppfatningen på […] fremtredende legehold» ved spørsmål om en lege kunne holdes ansvarlig for en behandlingsskade (se s. 164).


Det at skadevolder har handlet i strid, eller forholdt seg i tråd med sedvane eller sakkyndiges oppfatninger trenger i seg selv ikke å være avgjørende for utfallet av uaktsomhetsvurderingen. Også her vil andre momenter kunne medføre en annen konklusjon enn det sedvanen mv. skulle tilsi. En særlig årsak til at det kan være grunn til å ikke ilegge sedvanen vekt i uaktsomhetsvurderingen er at den er i strid med en atferdsnorm utenfor erstatningsretten (se pkt. 3.1) jf. Rt-1967-481. Dommen gjaldt spørsmål om ansvar for skader som oppstod i forbindelse med et sammenstøt mellom to skip. Skadevolder hevdet at atferden (signalbruken) var i samsvar med «vanlig praksis og god sjømannsskikk». Høyesterett la imidlertid avgjørende vekt på at handlingene var i strid med «sjøveisreglenes bestemmelser» (s. 486).


Etter omstendighetene kan også domstolene finne grunnlag for å sette til side sedvaner som ikke i tilstrekkelig grad bidrar til forsvarlig opptreden, se Rt-1950-1091 på s. 1093.


3.3 Skadeevnen

Særlig sentralt ved den objektive bedømmelsen av handlingens forsvarlighet står skadeevnen. I rettspraksis beskrives dette som produktet av sannsynligheten (risikoen) for skade og omfanget av de potensielle skadene. Jo høyere skadeevnen er, jo strengere krav må stilles til skadevolders atferd, jf. HR-2017-1977-A (Hårføner) avsnitt 47.


3.3.1 Risikoen for skade

Det første elementet i skadeevnen er altså sannsynligheten, eller risikoen, for at skade kunne oppstå ved den aktuelle handlingen. Når det skal tas stilling til om risikoen for skade ved en handling var stor eller liten, viser rettspraksis at det er naturlig å ta utgangspunkt i statistiske opplysninger. Illustrerende er i denne forbindelse Rt-1974-41 (Stige), hvor en mann fremmet erstatningskrav mot en stigeprodusent etter å ha falt ned fra en av stigene deres. Mannens krav ble imidlertid ikke tatt til følge, under henvisning til at det ikke var «påvist at lignende uhell og ulykker har hendt tidligere med denne stigen, som angis å være solgt i et antall av mer enn 100 000, og som har vært i vanlig bruk i minst et par tiår» (s. 43).


I mangel av faste holdepunkter om skaderisikoen, viser rettspraksis at sannsynligheten for skade må fastlegges ut fra en konkret vurdering av den aktuelle skadesituasjonen, se f.eks. Rt-2003-433 (Sykkel), hvor Høyesterett i avsnitt 50 redegjør for risikoen for skade ved forbikjøring av personer med sykkel på fortau.


3.3.2 Omfanget av de potensielle skadene

Det andre elementet i skadeevnen er omfanget av de potensielle skader. Ved spørsmål om det potensielle skadeomfanget er stort, viser høyesterettspraksis at det legges vesentlig vekt på de potensielle skadenes art, nærmere bestemt hvorvidt det har vært risiko for alvorlige personskader. Et eksempel gir Rt-1967-697, hvor en kommune ble holdt ansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag for avfallsdumping i innsjø. Det ble bl.a. vist til at dumpingen «kunne føre med seg betydelige faremomenter for folks og dyrs helsetilstand» (s. 700).


Et annet eksempel gir HR-2017-1977-A (Hårføner), hvor en mann ble holdt ansvarlig for en brann i en bygård som hadde oppstått etter at vedkommende hadde forsøkt å tine opp frosne vannrør ved hjelp av hårføner. Det ble her bl.a. påpekt at handlingen utgjorde en potensiell fare for liv og helse. I tillegg innebar brann i bygård en risiko for omfattende tingsskader (avsnitt 61).


I motsatt ende finner vi Rt-2011-991 (Ulmebrann), som gjaldt spørsmål om en kommune kunne holdes ansvarlig for at brannvesenet hadde forlatt et slukningsområde for tidlig, noe som medførte at brannen gjenoppblusset. Kommunen ble her ikke holdt ansvarlig, blant annet med den begrunnelse at det «ikke [var] fare for liv eller helse» (avsnitt 40).


Skadeevnen er altså produktet av både risikoen for skade, og omfanget av de potensielle skadene. Disse elementene må følgelig ses i sammenheng, noe som innebærer at selv en meget liten risiko for skade kan medføre ansvar om det potensielle skadeomfanget er stort nok. Illustrerende for dette er den nettopp nevnte Hårføner-dommen. Risikoen for at tiningen av vannrørene med hårføneren skulle lede til brann ble ansett å være liten (avsnitt 60). Likevel måtte skadeevnen anses som stor ut fra det store omfanget av de potensielle skadene som kunne oppstå (avsnitt 61).


3.4 Synbarhet og forventninger

Et ytterligere moment av relevans i vurderingen av om skadevolder objektivt sett burde handlet annerledes, er skadens synbarhet. Der skaden er en påregnelig følge av den aktuelle handlingen, vil dette være en indikasjon på at skadevolder har opptrådt uaktsomt. Dette illustreres eksempelvis av Rt-1997-1081 (Trampett), hvor en kommune ble holdt ansvarlig på grunnlag av arbeidsgiveransvaret etter at en skoleelev hadde kommet til skade ved bruk av trampett i gymtime. For det første var det en «nærliggende risiko» at elever på det aktuelle alderstrinn ville kunne foreta farlige hopp. For det annet måtte gymlæreren regne med at elevene kom til å foreta farlige hopp, etter at en av elevene hadde foretatt salto. Samlet sett medførte dette at det for gymlæreren måtte fremstå som påregnelig at manglende inngripen i elevenes trampettbruk ville kunne lede til skade.


Skadens synbarhet må imidlertid ses i lys av hvilke forventninger skadevolder måtte ha til skadesituasjonen, og om skadelidte kunne unngått den aktuelle risikoen. Er det nærliggende at skadelidte selv treffer nødvendige forholdsregler for å verne seg selv mot risikoen, er dette et argument mot at skadevolder har opptrådt uaktsomt. Illustrerende er den nevnte Dam-dommen i Rt-2002-1283, hvor det var spørsmål om en grunneier kunne holdes ansvarlig for skadene til en gutt som hadde havnet i dammen. Høyesterett la her til grunn at grunneieren måtte kunne forvente at foreldrene til gutten selv traff visse forholdsregler for å unngå at han kom til skade. Det måtte kunne forventes at foreldrene ikke lot den 14 måneder gamle gutten være ute alene uten tilsyn. Grunneieren gikk bl.a. fri for ansvar av den grunn.


Hvilke forventninger skadevolder med rette må kunne stille til skadelidte og skadesituasjonen for øvrig beror på forholdene slik de faktisk er, og ikke forholdene slik de burde være. Et illustrerende eksempel i denne forbindelse gir Rt-1985-1011 (Hauketo), hvor et togselskap ble holdt ansvarlige for skadene til en mann som ble truffet i hode av et forbikjørende tog sitt speil. Togselskapet anførte til sitt forsvar at de måtte kunne gå ut fra at personer som befinner seg på togstasjonen holder en viss avstand til togene, og ikke befinner seg på ytterkanten av perrongen. At det er slik personer som venter på toget bør forholde seg, var ikke tvilsomt for Høyesterett. Avgjørende måtte imidlertid være at det var en kjent sak at folk likevel kunne befinne seg på perrongkanten ved stor trafikk av reisende. Følgelig kunne ikke togselskapet ha en berettiget forventning om at perrongkanten ville være fri for mennesker.


3.5 Handlingsalternativer

3.5.1 Generelt

I uaktsomhetsvurderingen står det videre sentralt om skadevolder har hatt handlingsalternativer jf. HR-2017-1977-A avsnitt 47. I og med at uaktsomhetsansvaret forutsetter at skadevolder «burde handlet annerledes» må det naturligvis kreves at det faktisk kunne vært handlet annerledes. Forelå ingen handlingsalternativer, vil følgelig heller ikke skadevolder kunne hevdes å ha opptrådt uaktsomt.


Dersom det foreligger handlingsalternativer viser rettspraksis at det særlig er tre momenter som må tas i betraktning: For det første må det vurderes i hvilken grad handlingsalternativene effektivt ville redusert eller hindret skaden (Rt-1980-1272). For det andre må det ses hen til om handlingsalternativene har vært praktisk gjennomførbare (Rt-2000-1991), og for det tredje om skadevolder har hatt god eller dårlig tid til å vurdere de ulike handlingsalternativer (HR-2017-1977-A). Hva som i denne forbindelse kreves av skadevolder beror generelt på skadeevnen til den skadevoldende handling. Der skadeevnen er stor, må det naturligvis også kunne stilles strenge krav til at skadevolder benyttet seg av aktuelle handlingsalternativer jf. Rt-1959-1244 (Klepp Skytterlag) s. 1246.


3.5.2 Effektivitet

Sentralt ved vurderingen av handlingsalternativene er altså for det første i hvilken grad disse effektivt ville redusert eller forhindret skaden. Forelå det ingen handlingsalternativer som kunne redusert eller hindret skaden, vil dette normalt medføre at skadevolder går fri for ansvar. Illustrerende er Rt-1980-1272 (Gjerde), hvor en kommune gikk fri for ansvar etter at en gutt hadde falt utenfor en usikret skråning. Foreldrene til gutten anførte at skråningen burde vært sikret ved bruk av gjerde eller lignende. Høyesterett viste imidlertid til at et gjerde ikke ville utgjøre noen effektiv hindring mot at små barn ferdes i skråningen (s. 1277).


3.5.3 Gjennomførbarhet

For det andre må det også ses hen til hvorvidt handlingsalternativet har vært praktisk gjennomførbart. Det at skadevolder har hatt handlingsalternativer som effektivt ville hindret eller redusert skaden, og som også kunne gjennomføres uten nevneverdig kostnad eller ulempe taler med tyngde for uaktsomhet. Illustrerende er Rt-2000-1991 (Alpinbakke I), hvor en av årsakene til at eier av alpinbakken ble holdt ansvarlig etter en ulykke i bakken, var at ulykkesområdet «kunne enkelt vært sikret uten nevneverdige omkostninger» (s. 1996).


3.5.4 Tidsmomentet

Hvorvidt handlingen har vært praktisk gjennomførbar, beror for det tredje på om skadevolder har hatt god eller dårlig tid til å vurdere de ulike handlingsalternativene. Illustrerende er f.eks. den nevnte Rt-2011-991 (Ulmebrann), hvor en kommune ikke var ansvarlig for svikt av brannvesenet i forbindelse med en brannslukning. Det ble bl.a. vist til at brannvesenet ofte befinner seg i akutte og farlige situasjoner hvor det må innrømmes et visst rom for feilvurderinger (avsnitt 28 og 32). I motsatt ende finner vi HR-2017-1977-A (Hårføner), hvor det var uaktsomt å tine opp frosne vannrør ved hjelp av hårføner. Her ble det vist til at situasjonen ikke var akutt, og at vedkommende hadde god tid til å finne alternative måter å tine vannrørene på (avsnitt 62).


3.6 Nytteverdi

Et siste moment av interesse ved den objektive bedømmelsen av om skadevolder burde handlet annerledes, er nytteverdien av den foretatte handlingen. I den nettopp nevnte HR-2017-1977-A (Hårføner) bruker Høyesterett som et argument mot ansvar at «[handlingen hadde et fornuftig formål» da «[det] er ønskelig å tine frosne rør, både for å få tilgang til rennende vann, og for å unngå skader som kan lede til lekkasjer» (avsnitt 62). Motsatt vil det at handlingen ikke har hatt et fornuftig formål være et argument som taler for uaktsomhet, jf. f.eks. Rt-2004-1942 (Kinaputt). Her hadde to gutter satt fyr på en skole etter å ha avfyrt en kinaputt. Høyesterett anså guttenes atferd som uaktsom, og begrunnet dette bl.a. med at avfyringen av kinaputten utgjorde «en handling uten noe fornuftig formål» (avsnitt 34).


Det at handlingen hadde et nyttig eller fornuftig formål tilsier altså at en skal være varsom med å anse skadeforvoldelsen som uaktsom. Det er ønskelig at folk foretar handlinger som er nyttige. Opereres det med en for streng uaktsomhetsnorm i disse tilfelle vil dette imidlertid kunne virke avskrekkende, ved at folk avstår fra å foreta nyttige handlinger i frykt for erstatningsansvar. Illustrerende er mindretallets votum i Rt-2004-2005 (Høydehopp), hvor flertallet holdt en kommune ansvarlig på grunnlag av arbeidsgiveransvaret etter at en elev ved en skole kom til skade etter et høydehopp i en gymtime. Mindretallet påpekte imidlertid at høydehopp er en «fysisk aktivitet som er både nyttig og morsom for elevene», og at «et sikkerhetsnivå i skolens gymnastikktimer som skal gi full trygghet mot alle skader» ville være til hinder for slik aktivitet (avsnitt 44). Mindretallet synes med andre ord å ha vært av den oppfatning at ansvar kunne medføre at skolen ville avstå fra gymaktiviteter som er nyttige og morsomme for elevene i fremtiden. Dette talte da mot å ilegge skolen ansvar.


4. Den subjektive delen

4.1 Utgangspunkt – Culpanormen er objektiv

Ovenfor under punkt 3 har det blitt nærmere redegjort for den objektive bedømmelsen av om skadevolder burde handlet annerledes, m.a.o. hvorvidt den aktuelle handlingen har vært forsvarlig eller ikke. Under dette punktet skal det ses nærmere på culpanormens subjektive element, nærmere bestemt hvorvidt det foreligger forhold hos den konkrete skadevolderen som kan tilsi at det må opereres med en lempeligere eller strengere aktsomhetsnorm.


Utgangspunktet er imidlertid at vurderingen av om en handling er uaktsom skal være objektiv jf. Rt-2003-433 (Sykkel) avsnitt 40. Hovedregelen er altså at den som objektivt sett burde handlet annerledes, også vil kunne holdes ansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag. Således vil ikke den konkrete skadevolderens mangel på kunnskaper og ferdigheter være en omstendighet som fritar vedkommende for ansvar for en objektivt uforsvarlig handling. Illustrerende i så måte er Rt-2011-562, som gjaldt spørsmål om ansvar for et styremedlem i et aksjeselskap, som hadde påført selskapet et økonomisk tap. Skadevolder hevdet det måtte være ansvarsbefriende at han «ikke [hadde] de samme forutsetninger som et erfarent styremedlem». Høyesterett la imidlertid ingen vekt på dette (avsnitt 44).


At culpavurderingen som hovedregel skal være objektiv innebærer motsetningsvis at skadevolder som har særlig gode forutsetninger for å hindre at skade oppstår ikke kan holdes ansvarlig for en handling som objektivt sett må anses å være forsvarlig. På denne bakgrunn har Høyesterett fraveket utgangspunktet om objektiv culpavurdering gjentatte ganger, se f.eks. Rt-1997-1081 (Trampett) og HR-2018-2427-A (Strøget), som det blir redegjort for nedenfor.


4.2 Unntak – Subjektive forhold som argument mot ansvar

Utgangspunktet er altså at skadevolders subjektive forutsetninger ikke har noen vekt i uaktsomhetsvurderingen. Høyesterettspraksis gir imidlertid anvisning på at det kan være grunn til å stille mer beskjedne aktsomhetskrav overfor noen som har fått sine evner redusert av plutselige og uforutsette begivenheter. Illustrerende er Rt-1963-622, som gjaldt et skipsforlis der kapteinen hadde vært syk. Høyesterett åpnet for at sykdommen kunne være en relevant unnskyldningsgrunn, forutsatt at den kom overraskende på kapteinen eller nedsatte hans arbeidsevne i større grad enn han burde regne med. Disse forutsetningene forelå imidlertid ikke, og kapteinen ble derfor holdt ansvarlig (s. 629).


Også det at skadevolder befant seg i en svært krevende og vanskelig situasjon vil kunne indikere at det må opereres med en lempeligere aktsomhetsterskel jf. Rt-1964-966. Spørsmålet var her hvorvidt en skipsfører kunne holdes erstatningsansvarlig etter at en av hans båtsmenn døde ombord på en reise fra Norge til England da han ikke fikk tilstrekkelig medisinsk behandling for sin sykdom. Skipsføreren ble frifunnet, blant annet under henvisning til at situasjonen var krevende. Det måtte da «nødvendigvis [gis] rom for en viss grad av feilvurdering» (se s. 970).


Også barn vil kunne bli erstatningspliktig for skade som de volder forsettlig eller uaktsomt såfremt barnet må anses for å ha skyldevne. Det vil imidlertid ikke kunne stilles samme aktsomhetskrav overfor barn som overfor voksne, jf. Rt-2003.433 (Sykkel). Hvorvidt et barn har utvist uaktsomhet må generelt avgjøres ut fra «hva som det menneskelig, sosialt og faglig er rimelig å kreve» jf. HR-2018-1014-A avsnitt 29. Barn under skolepliktig alder kan bare «i helt ekstraordinære tilfelle pålegges ansvar», jf. Sykkel-dommen avsnitt 38.


4.3 Unntak – Subjektive forhold som argument for ansvar

Som redegjort for overfor, viser rettspraksis at domstolene som regel er varsomme med å la subjektive forhold være ansvarsbefriende i uaktsomhetsvurderingen. Langt oftere ser man at domstolene tar subjektive forhold hos skadevolder til inntekt for at vedkommende har opptrådt uaktsomt. Illustrerende er Rt-1997-1081 (Trampett), som ble gjennomgått i pkt. 3.4 ovenfor. I tillegg til å vektlegge at skaden var synbar og påregnelig for gymlæreren, la Høyesterett vekt på at «læreren var en erfaren gymnastikklærer med solid idrettsutdanning og opplæring blant annet i bruk av trampett» (s. 1085). Dette var et subjektivt forhold som talte for ansvar. HR-2018-2427-A (Strøget) viser også at en særlig kyndighet hos skadevolder kan tilsi skjerpede krav til aktsomhet, se særlig dommens avsnitt 44.


5. Litt om grov uaktsomhet og forsett

Culpanormen krever at det er utvist skyld. Det opereres imidlertid med forskjellige skyldgrader. Vi har for det første alminnelig uaktsomhet, som vi har hatt fokus på ovenfor. Dette er tilstrekkelig for at skadevolder skal bli erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet i tråd med alminnelige erstatningsrettslige utgangspunkter. Videre har vi grov uaktsomhet og forsett, som markerer de grovere formene for skyld. Disse er påkrevd dersom skadelidte skal kunne kreve erstatning utover sitt økonomiske tap jf. skadeerstatningsloven § 3-5. Under dette punktet skal det ses litt nærmere på hva det innebærer at skadevolder har utvist grov uaktsomhet, eller handlet forsettlig.


5.1 Grov uaktsomhet

Grov uaktsomhet er altså en mer alvorlig form for skyld enn vanlig uaktsomhet. Skal skadevolder kunne hevdes å ha opptrådt grovt uaktsomt er det ikke tilstrekkelig at handlingen er uforsvarlig, m.a.o. at skadevolder burde handlet annerledes jf. pkt. 3 og 4. Grov uaktsomhet foreligger bare dersom skadevolders atferd utgjør «et […] markert og klanderverdig avvik fra forsvarlig handlemåte» jf. Rt-2004-1942 (Kinaputt) avsnitt 38. Det er altså dette vurderingstemaet som det må tas utgangspunkt i.


At det må foreligge et «markert og klanderverdig avvik fra forsvarlig handlemåte» tilsier at det skal meget til for å kunne kalle en handling grovt uaktsom. Av høyesterettspraksis kan det utledes en rekke momenter som er relevante i vurderingen. For det første er det et indisium på grov uaktsomhet at skadeevnen til handlingen var meget stor, og at mulighetene til å handle annerledes også var meget gode. Illustrerende er HR-2018-1658-A (Forbikjøring) hvor det var utvist grovt uaktsomhet av en bilist ved en forbikjøring av en moped. Det ble vist til at forbikjøringen hadde et høyt skadepotensial da den skjedde «i vesentlig høyere hastighet enn tillatt», og videre at bilisten kunne «valgt et sikrere handlingsalternativ» (avsnitt 17).


For det andre vil det tale for grov uaktsomhet at handlingen ikke har noe aktverdig formål jf. den nevnte Rt-2004-1942 (Kinaputt), hvor det forelå grov uaktsomhet. For det tredje vil det at skadeforvoldelsen skjer i forbindelse med brudd av viktige sikkerhetsregler tale for at det er utvist grov uaktsomhet jf. den nevnte HR-2018-1658-A (Forbikjøring), hvor det som sagt ble vektlagt at forbikjøringen skjedde «i vesentlig høyere hastighet enn tillatt».


5.2 Forsett

Den mest alvorlige skyldformen er forsett. Grovt sett innebærer dette at skaden voldes med hensikt. I rettspraksis er det imidlertid presisert at skadevolder ikke må ha hatt som hensikt å frembringe den konkrete skaden som oppstod. Avgjørende er snarere hvorvidt «skadene var påregnelige følger av den påstått ansvarliges handlemåte» jf. Rt-2011-769 avsnitt 22. At skadevolder har hatt til hensikt å frembringe en skade er imidlertid ikke avgjørende i tilfelle den aktuelle handlingen må anses objektivt forsvarlig i tråd med momentene presentert under punkt. 3. Skadehensikt vil imidlertid kunne være et argument for at en handling må anses som uforsvarlig og erstatningsbetingende. [4]


 

Litteraturliste

Hagstrøm, Viggo og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg. (Universitetsforlaget 2019).

[1] Se imidlertid Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg. (Universitetsforlaget 2019), på s. 82 hvor det reises tvil om prevensjonshensynet som begrunnelse for culpanormen. [2] Se Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 83. [3] Uaktsomhetsvurderingen ved unnlatelser og rene formueskader behandles i Hagstrøm og Stenvik (2019) på hhv. s. 121 flg. og 135 flg. [4] Se mer om forsett i Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 160-162.

2 249 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page