Skrevet av: Martine Korslund
1. Innledning
På obligasjonsrettens område er et av de mest grunnleggende og fundamentale utgangspunktene at avtaler skal holdes slik de er inngått jf. NL 5-1-2. Prinsippet omtales gjerne med den latinske betegnelsen «pacta sunt servanda». Effektiv håndhevelse av dette prinsippet bidrar til kontraktssikkerhet og forutberegnelighet, og gjør avtaler til et effektivt instrument for utveksling av varer og tjenester. Avtaleinstituttet forutsetter at kontraktspartene skal kunne stole på og innrette seg etter de løftene som gis.
Norsk avtalerett bygger på et løfteprinsipp, hvor utgangspunktet er at et løfte er bindende for løftegiveren innenfor den akseptfrist som måtte gjelde, og at et løfte stifter en tilsvarende rettighet for løftemottakeren. Det fremgår indirekte og forutsetningsvis av avtl. § 7 at et løfte er bindende fra det øyeblikket løftet kommer til løftemottakerens kunnskap. Etter kunnskapstidspunktet er det som hovedregel ikke anledning til å tilbakekalle løftet og hindre at det tidligere løftet gis rettsvirkninger etter sitt innhold.
Undertiden kan et løfte tilbakekalles til tross for at det er kommet til mottakerens kunnskap. Spørsmålet i den videre i fremstillingen er derfor under hvilke omstendigheter et slikt tilbakekall kan forekomme. En avtalepart vil først og fremst kunne kalle tilbake sitt løfte dersom løftemottakeren samtykker til tilbakekallet – avtaleloven er deklaratorisk og avtalefriheten er selve fundamentet i norsk avtalerett. Den avgjørende problemstillingen er imidlertid om en part ensidig kan kalle løfte sitt tilbake.
Det er i hovedsak tre ulike muligheter for å tilbakekalle et løfte ensidig. Et løfte vil kunne kalles tilbake dersom avtalen faller inn under angrerettloven eller andre lovregulerte avbestillingsregler. I tillegg er det etter rettspraksis oppstilt en snever unntaksmulighet til å tilbakekalle et løfte («re integra»), hvor det rettslige grunnlaget i dag er hjemlet i en analogi fra avtalelovens § 39 annet pkt. Re integra er et latinsk uttrykk for «mens saken ennå er uberørt». Analogien utvider løftegivers tilbakekallsrett i strid med løfteprinsippet i avtl. § 7 og kunnskapsregelen i §§ 2-3, slik at tidspunktet for et løftetilbakekall forskyves.
Denne fremstillingen vil gjøre rede for nettopp denne snevre analogiske anvendelsen av avtl. § 39 annet pkt. Artikkelen vil sentrere seg rundt vilkårene for at analogien skal kunne komme til anvendelse og vil ta utgangspunkt i relevante uttalelser i forarbeidene og høyesterettspraksis. Avslutningsvis vil det knyttes noen bemerkninger til bestemmelsens anvendelsesområde de lege ferenda.
2. Rettslig grunnlag
Hovedregelen for tilbakekall av løfter fremgår av avtl. § 7. Ordlyden i § 7 sier at en tilbakekallelse av et løfte bare er virksom dersom tilbakekallet kommer frem før eller samtidig med at løfte kommer til løftemottakerens kunnskap. Etter ordlyden virker det derfor utelukket å tilbakekalle et løfte etter kunnskapstidspunktet slik som re integra-regelen forutsetter.
Forarbeidene til avtaleloven slår imidlertid fast at § 7 ble formulert med omhu for å ikke utelukke en utvidet en mulighet til å kalle tilbake et tilbud jf. Ot.prp nr.63 (1917) s.36. I de samme forarbeidene ble det slått fast at et tilbakekall kan være virksomt så fremt det foreligger «særlige omstændigheter» og før løftemottakeren «endnu har tat nogen bestemmelse eller truffet nogen foranstaltning i anledning af det [løftet]». Forarbeidene åpner således for en snever mulighet til tilbakekall etter kunnskapstidspunktet så fremt de ovennevnte vilkårene er oppfylt.
I rettspraksis ble denne snevre muligheten for tilbakekall etterhvert hjemlet i en analogisk anvendelse av § 39 annet pkt. Bestemmelsen i § 39 hører direkte hjemme i forhold tilknyttet fullmaktsoverskridelser og ugyldighetslæren. Bestemmelsen regulerer i utgangspunktet det tidspunktet en løftemottakers aktsomme gode tro må foreligge ved vurderingen av om løftet rammes av de svake ugyldighetsreglene i avtaleloven. En rekke bestemmelser i avtalelovens kapittel 3 forutsetter nemlig at løftemottakeren er nødt til å være i ond tro for at løftet skal rammes av ugyldighetsreglene, og det er dette tidspunktet som er hjemlet i § 39. Det gjør at bestemmelsen i § 39 ikke kan anvendes direkte ved tilbakekall av løfter, men derimot må anvendes analogisk.
Årsaken til at bestemmelsen i annet pkt. kan anvendes analogisk er at vilkårene som uttrykkes i bestemmelsen er tilsvarende vilkårene som nevnes i forarbeidene til § 7 jf. Ot.prp nr.63 (1917) s.37. I tillegg tar både bestemmelsen i § 39 annet pkt. og de omtalte vilkårene i forarbeidene sikte på det samme formålet; nemlig å forskyve kunnskapstidspunktet i ekstraordinære tilfeller. Det gjør bestemmelsen godt egnet for analogi. Ved at bestemmelsen anvendes analogisk, fremfor at domstolene henter vilkårene fra forarbeidene, sikres borgerne en lettere tilgjengelighet til lovverket og gjør unntaket fra kunnskapstidspunktet mer legitimt.
3. Legislative hensyn:
For å forstå hensynene bak re integra-regelen er det første og fremst nødvendig å se på de grunnleggende hensynene bak selve kunnskapsregelen i § 7. Kunnskapsregelen i § 7 er en direkte konsekvens av løfteprinsippet, som både norsk og nordisk rett bygger på. Løfteprinsippet står i motsetning til kontraktsprinsippet som praktiseres i en rekke andre land, slik som eksempelvis England og USA. Etter kontraktsprinsippet er ikke en tilbyder bundet av et løfte før det er akseptert av løftemottakeren. Det innebærer at løftet kan kalles tilbake inntil det er akseptert og medfører følgelig at en tilbyder ikke kan binde seg ensidig. I norsk rett valgte man imidlertid å bygge på løfteprinsippet ved utformingen av avtaleloven.
Årsaken til at norsk rett valgte å bygge på et løfteprinsipp, var at man mente et slikt prinsipp ville være det beste både for omsetningslivet og av hensyn til begge partenes interesser jf. Ot.prp.nr. 63 (1917) s. 22. Avgjørende for dette synspunktet var at et løfte skapte en berettiget forventning for løftemottaker allerede ved det tidspunktet vedkommende fikk det i sin kunnskap. De norske lovgiverne mente en beskyttelse av denne forventningen ville bidra til en sterkere forutberegnelighet, og bidra til å gjøre avtaler til et mer effektivt instrument for handel. Følgelig burde et løfte binde løftegiver allerede ved kunnskapstidspunktet og et unntak fra dette burde kreve en god begrunnelse. Et unntak fra kunnskapsregelen vil nemlig bidra til å svekke forventningshensynet til løftemottaker og dermed kunne gå på bekostning av kontraktssikkerheten og forutberegneligheten som er grunnleggende i avtaleretten.
De legislative hensynene bak re-integra-regelen er først og fremst at løftegiveres interesse i å bli ubundet i enkelte tilfeller kan være sterkere enn løftemottakers behov for forutberegnelighet. I noen tilfeller kan forutsetningene for avtalen ha forandret seg så vesentlig at det må anses som urimelig at løftegiveren fortsatt skal være bundet av sitt løfte. Et konkret eksempel på dette kan illustreres ved at en løftegiver en dag aksepterer et kjøpstilbud på en traktor til gården sin. Dagen etterpå blir løftegiveren utsatt for en fatal ulykke som gjør vedkommende i ustand til å ha gårdsdrift overhodet. I et slikt tilfelle vil det bli oppfattet som svært urimelig dersom løftegiveren ikke skal ha mulighet til å trekke seg fra avtalen. I slike tilfeller vil altså analogien i § 39 annet pkt. kunne komme løftegiveren til unnsetning og forhindre de urimelige konsekvensene som kunnskapsregelen medfører. Analogien av § 39 annet pkt. er derfor ment som en snever unntaksregel og skal fungere som en sikkerhetsventil av hensyn til løftegiver.
4. Vilkår
Bestemmelsen i § 39 annet pkt. er en «kan-bestemmelse» med to kumulative vilkår. Bestemmelsen forutsetter at begge vilkårene er oppfylt, men dette medfører altså ikke at tilbakekall skjer automatisk. Det må til slutt også gjøres en samlet skjønnsmessig vurdering av om tilbakekallet skal aksepteres i det konkrete tilfellet jf. ordlyden «kan» og Rt.2012 s. 1904. Det første vilkåret er at løftemottakeren ikke kan ha «indrettet seg» etter løftet. For det andre må det foreligge «særlige grunde» som tilsier at løftet skal kunne tilbakekalles. I den videre fremstillingen vil de to vilkårene behandles enkeltvis.
4.1. «Indrettet sig»:
Ordlyden av «indrettet sig» må etter en naturlig språklig forståelse tolkes dit at løftemottakeren på et eller annet vis må ha foretatt disposisjoner eller handlinger i tillitt til det gitte løftet, eventuelt unnlatt å foreta slike disposisjoner. Etter ordlyden fremstår kravet til innrettelse relativt vidt og det omfatter både fysisk og psykisk innrettelse.
Forarbeidene til § 39 gjør kun en henvisning til forarbeidene til § 7 og det er således disse forarbeidsuttalelsene som er relevante ved vurderingen av vilkårene i § 39 annet pkt. Av forarbeidene i § 7 fremheves det at kravet til innrettelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, jf. Ot.prp. nr.63 (1917) s.97. Likevel trekker forarbeidene opp noen veiledende yttergrenser. Det fremgår at ikke enhver «ubetydelig foranstaltning» medfører at løftemottakeren har innrettet seg. Hva som regnes som «ubetydelig foranstaltning» gir ikke forarbeidene noen videre veiledning om, men det indikerer at innrettelsen må ha en viss karakter og omfang for å kunne være relevant. Det er videre i forarbeidene uttalt at det klart anses som en innrettelse dersom løftemottakeren har overdratt rettigheten løftet ga til en tredjeperson. Dette vil eksempelvis være tilfellet dersom en kjøpsgjenstand er solgt videre til en tredjemann.
Mellom disse yttergrensene vil det foreligge en rekke ulike tilfeller og saksforhold. Som veiledende regel uttaler forarbeidene at det avgjørende gjerne vil være om løftemottakeren har foretatt seg noe «som ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres, eller hvis han har undlatt noget som han ellers vilde gjort» jf. Ot.prp nr.63 (1917) s.97. Av dette kan det antitetisk utledes at dersom løftemottakeren har disponert på et vis som lett kan omgjøres, trekker dette i retning av at tilbakekall kan skje. Det er usikkert hvorvidt skadevurderingen er objektiv eller subjektiv, men de beste grunner taler for at utgangspunktet tas i en objektiv vurdering. En objektiv vurdering vil ivareta både forutberegnelighetshensyn og likhetshensyn.
I rettspraksis er det lagt til grunn at det må være tale om en faktisk innrettelse, og at det ikke er tilstrekkelig med psykisk innrettelse jf. Rt. 2012 s.1904 Snarøya-dommen. I dommen var det spørsmål om en kjøper i medhold av analogi fra § 39 annet pkt. kunne trekke tilbake et kjøpstilbud av en leilighet ca.14 dager etter det var gitt. Ved vurderingen av om selgeren hadde innrettet seg etter løftet konkluderte Høyesterett med at det ikke var tilfellet. Dette gjorde de på tross av at selgeren trodde det var inngått en avtale, det var blitt avholdt kontraktsmøte, det var overlevert avtaleutkast og det var mottatt forskuddsbetaling på 1 %. Dommen må kunne tas til inntekt for at vilkårene for innrettelse er strengere enn ordlyden skulle tilsi, ved at psykisk innrettelse ikke omfattes jf. avsnitt 53. Kravet til den fysiske innrettelsen må også være av et visst omfang og karakter for å kunne tillegges vekt ved vurdering, noe som for øvrig samsvarer med uttalelsene i forarbeidene.
I den ovennevnte Snarøya-dommen fremhever videre førstevoterende at tidsmomentet vil ha betydelig vekt i vurderingen av grad av innrettelse. I den konkrete saken var det gått 14 dager, noe Høyesterett omtalte som «heller lang tid», som i seg selv talte for at selgeren hadde innrettet seg etter løftet jf. avsnitt 55. Likevel konkluderte retten med at tidsmomentet ikke fikk «nevneverdig betydning» på bakgrunn av de konkrete omstendighetene i saken.
Dommen viser at tidsmomentet i seg selv ikke er et selvstendig krav. Tidsmomentet er kun et moment som vil kunne trekke i både den ene og andre retning, avhengig av det konkrete saksforholdet.
4.2. «Særlige grunde»
Ordlyden av «særlige grunde» tilsier at det må foreligge forhold utenom det vanlige. Kravet til grunner er ikke begrenset til noen spesielle typer forhold, og enhver saklig begrunnelse er i utgangspunktet relevant. Men bruken av ordet «særlige» tilsier at terskelverdien er høy.
Etter forarbeidene til § 7 må det foretas en vurdering av løftegiveres interesse i fri seg fra avtalen, mot løftemottakers interesse i at avtalen opprettholdes jf. Ot.prp nr. 63 (1917) s.97. Vilkåret henviser altså til en skjønnsmessig avveining mellom forutsigbarhet for løftemottaker og muligheten for en sikkerhetsventil for løftegiver. Kravet må imidlertid leses i lys av at re integra-regelen er et unntak fra hovedregelen om at et løfte er bindende straks det er kommet til løftemottakerens kunnskap, og at regelen bare skal være en snever unntaksmulighet. Formålet med regelen er at vilkåret skal ramme de urimelig harde resultater som hovedregelen kan medføre. Det taler, i likhet med ordlyden, for at terskelen for «særlige grunde» skal ligge høyt og at bestemmelsen ikke skal være kurant å påberope seg.
Rettspraksis bekrefter at terskelen for at det foreligge «særlige grunde» er høy. I de tilfellene Høyesterett har akseptert et tilbakekall, har grunnene for tilbakekallet nærmet seg de øvrige ugyldighetsreglene, men likevel ikke overskredet disse tersklene. Illustrerende er igjen Snarøya-dommen. I saken var kvinnen psykisk syk og det ble påvist at sykdommen hadde påvirket løftet hennes. I tillegg hadde ikke kvinnen mulighet til å finansiere kjøpet av leiligheten. Samlet sett mente derfor Høyesterett at dette var tilstrekkelige særlige grunde» for tilbakekall. Av dommen kan det utledes at forhold som nærmer seg de lovfestede og ulovfestede ugyldighetsgrunnene som oftest vil kunne falle innunder vilkåret «særlige grunde». Det vil dermed ikke være tilstrekkelig at løftegiver angrer seg eller at det foreligger endrede forhold som gjør at avtalen ikke lenger er like interessant eller uheldig – dette er i utgangspunktet løftegivers risiko og det skal være lov å gjøre en «god deal»..
En annen sentral dom angående kravet til «særlige grunde» er Idium-dommen jf. HR-2017 – 1782- A. Dommen gjaldt en avtale som innebar at Idium skulle utvikle en internettside med publiseringsløsning for Nordisk Utleie. Spørsmålet i saken var om Nordisk Utleie kunne trekke sin aksept tilbake 10 dager senere, ettersom selskapet ikke lenger hadde «tillit» til at Idium kunne gjennomføre prosjektet. Nordisk Utleie begrunnet tillitsargumentet med at Idium sendte faktura allerede før det var gjort noe arbeid og at det ikke var oppnådd kontakt med sikte på å holde oppstartsmøte. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om det også er relevant å legge vekt på etterfølgende forhold i vurderingen av «særlige grunde» eller om slike forhold må vurderes i henhold til misligholdsreglene.
I vurderingen fremholder Høyesterett at ordlyden i seg selv kan tale for en slik tolkning, Men samtidig fremhever førstevoterende at ordlyden ikke kan tillegges like stor vekt som ellers, ettersom det er tale om en analogisk tolkning. Førstevoterende argumenterer i stedet med at verken juridisk teori eller utenlandsk rett synes å utelukke en slik rettsanvendelse. Høyesterett konkluderer derfor med at det prinsipielt sett ikke er utelukket å trekke inn etterfølgende adferd, selv på tross av at forholdet kan utgjøre et mislighold av avtalen. I den konkrete saker kommer førstevoterende likevel frem til at ikke forelå tungtveiende nok grunner til at det kunne sies å foreligge «særlige grunde».
Dommen viser konkret at etterfølgende forhold er relevante ved vurderingen av «særlige grunde», selv om det vil være mindre aktuelt der de etterfølgende forholdene reguleres av misligholdsreglene. Høyesteretts argumentasjon og konklusjon er verken oppsiktsvekkende eller ekstraordinær. Det er typisk at Høyesterett ikke utelukker en rettsanvendelse på prinsipiell og generell basis, men «holder døra åpen». i tilfelle det skulle oppstå ekstraordinære tilfeller som gjør det nødvendig. Med tanke på sakens faktum bekrefter dommen det synspunktet om at tilbakekallelse re integra utgjør en snever unntaksregel.
4.3. «Kan-vurderingen»:
Bestemmelsen i § 39 annet pkt. er som tidligere nevnt en såkalt «kan-bestemmelse». Dersom løftemottakeren ennå ikke har innrettet seg og det foreligger særlige grunner «kan» et tilbakekall få virkning. Det legges her opp til en konkret helhetlig interesseavveining, hvor de to vilkårene må sees i sammenheng med hverandre. De to vilkårene er i hovedsak utslag av en og samme interesseavveining og vilkårene må dermed sees i sammenheng med hverandre jf. Snarøya-dommen avsnitt 51. Desto sterkere det ene vilkåret gjør seg gjeldende, desto mindre kreves av det andre vilkåret for at det etter en samlet vurdering skal aksepteres tilbakekall. Bestemmelsen må tolkes i lys av at formålet er å avbøte de urimelige resultatene som kunnskapsregelen kan medføre, men utover dette er det vanskelig å sette opp noen faste retningslinjer for selve «kan-vurderingen».
Likevel viser rettspraksis at tidsmomentet og partsforholdet er faktorer som også kan få særlig betydning ved den skjønnsmessige vurderingen. Dersom det er gått lang tid vil det trekke i retning av at løftet ikke kan kalles tilbake, og motsatt dersom det er gått kort tid. Videre vil mer kommersielle forhold gi mindre rom for tilbakekall, sammenlignet med et avtaleforhold bestående av uprofesjonelle parter jf. Idium-dommen. Førstevoterende fremhever her at terskelen til «særlige grunde» er enda høyere der det er inngått en avtale mellom profesjonelle og likeverdige parter. I slike tilfeller vil behovet for innretting og forutsigbarhet være ekstra stort. Unntaket om tilbakekall etter kunnskapstidspunktet vil altså være ekstra snevert og nærmest utelukket profesjonelle forhold, noe som også samsvarer med tidligere rettspraksis jf. Snarøya-dommen.
5. Avslutning
Oppsummeringsvis viser fremstillingen at re integra-regelen er en snever unntaksbestemmelse. Den klare hovedregelen er at et løfte ikke skal kunne kalles tilbake etter løftet er kommet til løftemottakerens kunnskap, og er bindende for løftegiver jf. § 7. Men med rettslig grunnlag i forarbeidene til § 7 har Høyesterett utviklet en begrenset adgang gjennom analogi av § 39 annet pkt. Denne ulovfestede analogien gir løftegiver adgang til å trekke tilbake løfte sitt etter kunnskapstidspunktet i ekstraordinære situasjoner. Bestemmelsen legger opp til en skjønnsmessig helhetsvurdering med to kumulative vilkår. Vilkårene er at løftemottakeren ikke har «indrettet seg» etter løftet, og det foreligger «særlige grunde» som tilsier at løftemottakerens skal kunne trekke seg. Rettspraksis viser at kravet til særlige grunner ligger tett opp mot de øvrige ugyldighetsreglene og at kravet til innrettelse er tilsvarende svakt.
De lege ferenda kan det stilles spørsmål om analogien av § 39 er like aktuell som tidligere. Etter innføringen av avtl. § 36 kan avtaler eller løfter settes helt eller delvis til side dersom det vil være urimelig å gjøre løftet gjeldende. Det er på den ene siden mulig at § 36 langt på vei har tatt over for re integra-reglen. Dette gjelder særlig på forbrukerområdet, hvor urimelighetsregelen har særlig gjennomslagskraft jf. ordlyden «partenes stilling» og eksempelvis Røeggen-dommen HR-2013-642-A. Denne dommen gjaldt en avtale mellom sparebanken DNB og småsparere, hvor Høyesterett i storkammer la særlig vekt på bankens stilling som profesjonell part. Det gjør at § 36 gjerne benyttes fremfor analogien av § 39 annet pkt. i forbrukerforhold.
I kommersielle og profesjonelle avtaler kan det derimot fortsatt være rom igjen for tilbakekall basert på analogi av § 39 annet pkt., men her er i utgangspunktet terskelen for tilbakekall høyere. Likevel kan det tenkes at vedtagelsen av § 36 har endret terskelen for tilbakekall re integra sammenlignet med tidligere rettspraksis. Det klare utgangspunktet ved vedtagelsen av avtaleloven var at man skulle legge stor vekt på den berettigede forventning løftemottakeren fikk av det gitte løftet. Den senere utviklingen – med vedtagelsen av § 36 som et uttrykkelig eksempel – har imidlertid lempet på dette utgangspunktet. Det blir lagt stadig større vekt på løftegivers interesser i å bli ubundet. Det kan ha medført at terskelen for tilbakekall re integra også er senket, eller bør senkes, tilsvarende i profesjonelle forhold. Spørsmålet har ennå ikke vært forelagt domstolene og en slik anførsel er ikke helt utenkelig.