Avtaleloven § 33 - en introduksjon

Oppdatert: 25. jul.

Skrevet av: Kathinka Torwig


1. Innledende bemerkninger

Avtaleretten bygger på det grunnleggende prinsippet om at gjensidige forpliktelser skal holdes slik de opprinnelig er inngått, jf. NL-5-1-2 («pacta sunt servanda»). Dette gjelder selv om en oppfyllelse blir mer krevende enn partene først antok og selv om en av partene ikke lenger ønsker å stå ved avtalen. Prinsippet gjelder likevel ikke unntaksfritt, da det under enkelte omstendigheter vil være urimelig at avtalen må holdes betingelsesløst («pacta non sunt semper servanda»). Et eksempel vil være der løftemottakeren opptrår uredelig på avtaletidspunktet, slik at det ikke vil være berettiget at han profitterer og bygger rett på løftet fra løftegiveren.


Redelighetsstandarden i avtaleloven § 33 fastslår derfor at «selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende». En naturlig språklig forståelse av «uredelig» tilsier at terskelen er høy og kun forbeholdt unntakstilfeller. Det er etter forarbeidene først og fremst omstendigheter som avviker fra de forventningene man bør kunne stille til en forstandig avtaleinngåelse, som kan ugyldiggjøres etter avtl. § 33 jf. NOU 1979:32 s. 37.


Formålet med å innføre ugyldighetsregelen var å ramme de tilfellene som ikke falt inn i de øvrige lovfestede ugyldighetskategoriene, men hvor det likevel ville stride mot den alminnelige rettsfølelse å gjøre løftet gjeldene. Lovmotivene legger for øvrig opp til at bestemmelsen skal virke preventivt, slik at løftegivere tenker seg om og ikke opptrår illojalt på avtaletidspunktet. På denne måten kan avtaler inngås lettvint, slik at varer og tjenester kan produseres funksjonelt og effektivt.


Bestemmelsen i avtaleloven § 33 oppstiller hele seks vilkår for ugyldighet, som skal klargjøres i den videre fremstillingen. Det vil dessuten gjøres sammenligninger med de øvrige ugyldighetsreglene der det er relevant, før det avslutningsvis vil bli redegjort for rettsvirkningen av ugyldighet dersom en av partene har opptrådt uredelig på avtaletidspunktet.


2. Generelt om bestemmelsen

Karakteristikken «uredelig» viser til at avtl. § 33 er en generalklausul som åpner opp for et dynamisk element i vurderingen av hvor grensen for ugyldighet skal gå. Kort forklart er en generalklausul et vilkår i en lovbestemmelse som er generelt utformet og uten et entydig innhold. Slike rettslige standarder gir rom for en svært skjønnsmessig bedømmelse, i motsetning til mer faste kriterier som konkret beskriver hvilke forhold en rettsanvender kan legge vekt på. På denne måten blir bestemmelsen belyst av retts- og samfunnsoppfatningen til enhver tid, samtidig som den gjør det mulig å innfortolke et vern for den underlegne part.


Det er likevel verdt å nevne det klare utgangspunktet - både private parter og næringsdrivende har et ansvar for å skaffe seg et nødvendig faktagrunnlag med sikte på om en avtale bør inngås eller ikke. Terskelen er imidlertid høyere i kommersielle kontraktsforhold mellom to profesjonelle parter, enn for avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende.


3. Nærmere om lovens vilkår - en vurdering i 6 ledd

Avtaleloven § 33 oppstiller 6 kumulative vilkår for at en løftegiver unntaksvis er ubundet av sin viljeserklæring. Fire av disse fremgår direkte av lovteksten, en fremgår av avtl. § 39 og den siste av ulovfestet rett.


Et løfte kan ha blitt til under andre omstendigheter enn de som er nevnt i avtaleloven §§ 28-32, som indikerer at løftegiveren ikke bør bli bundet. For en del av disse tilfellene kan løftegiver bygge kravet sitt etter avtl. § 33, som krever at løftemottakeren har opptrådt uredelig ved inngåelsen av avtalen. Lovgiver forsøker å illustrere dette ved å bruke begrepet «omstændigheter» som første vilkår for bestemmelsens anvendelsesområde. Begrepet er vidtfavnende, og definerer ikke tydelig hvilke forhold som kan rammes. I utgangspunktet stilles det ikke store krav til omstendighetene, da arten og omfanget av disse heller får betydning i redelighetsvurderingen. Det er særlig her bestemmelsen kan benyttes til å kumulere forhold som isolert sett ikke er tilstrekkelig for ugyldighet, men som samlet sett kan betraktes som uredelig dersom man gjør løftet gjeldene. Foreligger det flere omstendigheter, må disse med andre ord sees i sammenheng i den endelige vurderingen.


Det andre vilkåret for ugyldighet er at det må foreligge en årsakssammenheng mellom erklæringen og den påståtte omstendigheten. Vilkåret fremgår ikke direkte av loven, men er inntatt i de øvrige bestemmelsene om tilblivelsesmangler i §§ 28-32 og følger av rettspraksis om redelighetsstandarden. I Rt. 1984 s. 28 Tromsø Sparebank, som omhandlet gyldigheten av en kausjonserklæring, ble innvirkningskravet formulert som at løftegiveren «ikke ville ha undertegnet dersom han hadde hatt kjennskap til de faktiske forhold», jf. s. 34.


Det tredje vilkåret krever at omstendighetene må foreligge på det tidspunkt da det dispositive utsagnet kom til løftemottakerens kunnskap. Det innebærer at bestemmelsen bare rammer forhold som har vært feilaktige på avtaletidspunktet, men ikke forutsetninger som løftemottakeren tilegner seg etter at han har fått kunnskap om løftet - altså de bristende forutsetninger.


Det fjerde vilkåret forutsetter at løftemottakeren må ha kjent til omstendighetene, som illustrerer at avtl. § 33 er en svak ugyldighetsgrunn. En naturlig forståelse av ordlyden «kjendte til» tilsier at løftemottakeren må ha hatt positiv kjennskap til omstendighetene. Utgangspunktet er derfor at bestemmelsens ordlyd ikke rammer tilfeller der løftemottakeren «burde» ha kjent til forholdet. I både juridisk teori og rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen også kommer til anvendelse når løftemottakeren har opptrådt uaktsomt jf. Tromsø Sparebank, (Rt. 1984 s. 28 på side 34). Dette innebærer at løftemottakeren kan bli ansvarlig selv om han ikke hadde kjennskap til forholdet. Også her gir den nevnte dommen om Tromsø Sparebank viktige poeng. Høyesterett presiserte at banken «burde» ha forstått at kausjonisten ikke ville bundet seg dersom han hadde vært korrekt informert om de faktiske forholdene.


Det femte vilkåret stiller krav til når løftemottakeren må ha kjent eller burde kjent til omstendighetene. Tidspunktet er som for de øvrige svake ugyldighetsgrunnene, regulert i avtl. § 39 første pkt. Det fremgår av bestemmelsen at løftemottakerens uaktsomhet som hovedregel bare gjelder dersom den foreligger når han får kunnskap om viljeserklæringen. Det er likevel unntaksvis adgang til å ta hensyn til omstendigheter som løftemottakeren har mottatt etter dette tidspunktet, dersom det foreligger «særlige grunde» og han ikke har «indrettet sig» etter løftet, se avtl. § 39 annet pkt.


Det sjette og mest sentrale avgrensningskriterium er om det for løftemottakeren vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre erklæringen gjeldene. Bestemmelsen oppstiller to vilkår, men samstemt juridisk teori peker på at vilkåret om god tro ikke har en selvstendig funksjon, og at det er redelighetskriteriet som er sentralt i spørsmål om ugyldighet. Som regel må det foretas en objektiv, skjønnsmessig helhetsvurdering av forholdene ved avtalens tilblivelse, og deretter om avtaleforholdet samsvarer med det som kan forventes av forretningsmoralen i det aktuelle kontraktsområdet. I denne vurderingen er det etter forarbeidene sentralt om løftemottakerens forhold er i strid med «sunde moral- og forretningsprincipper», jf. Ot. Prp. nr. 63 (1917) s. 77. Løftemottakerens forhold vil som oftest være i strid med anvisningen i forarbeidene dersom han opptrår svikaktig på avtaletidspunktet.


Bestemmelsen har tradisjonelt sett vært et sentralt middel for å hindre at en løftemottaker med en overlegen erfaring og innsikt utnytter en svak kontraktspart for å oppnå gunstige fordeler. Forarbeidene illustrerer for øvrig at dette var en viktig intensjon med avtalelovens tredje kapittel om ugyldighet, jf. Utkast 1914 s. 18. Terskelen for å anse en avtale som ugyldig er imidlertid høy - det er bare i tilfeller der en part har misbrukt avtalefriheten og opptrådt illojalt og i strid med god forretningsskikk at en opptreden kan karakteriseres som «uredelig».


4. Ulike omstendigheter som kan stride mot redelighet eller god tro

4.1 Sykdom

Mental svekkelse eller sykdom er en omstendighet som kan innebære at det vil stride mot redelighet dersom løftemottakeren bygger rett på løftet. Som tidligere nevnt krever avtl. § 33 at løftemottakeren har kunnskap eller burde hatt kunnskap om at løftegiveren på grunn av sykdom ikke er i stand til å forsvare seg på en hensiktsmessig måte. En avtale kan likevel ikke kjennes ugyldig utelukkende på grunnlag av at kunnskapskravet er oppfylt. Den angivelige tilstandens art og grad vil ha betydning i vurderingen av om løftegiveren er i stand til å representere sine egne interesser.


Rt. 1965 s. 572 Kristiansen-dommen som gjaldt overdragelse av en eiendom fra en stefar til en stesønn, viser dette. Høyesterett uttalte at stesønnen var klar over stefarens mentale svekkelse og motiverte til overdragelsen til tross for dette. Han måtte derfor «ha forstått at det ikke var stefarens virkelige mening at han skulle få noen begunstigelse i forhold til de øvrige arvinger, og at stefaren i det hele ikke ville ha foretatt skjøtingen dersom han hadde full forståelse av transaksjonen», jf. s. 574-575. Konklusjonen i dommen ble at det ville stride mot redelighet å gjøre avtalen gjeldene.


Selv om bestemmelsen i avtl. § 33 i hovedsak begrenser seg til avtalens tilblivelse, vil avtalens innhold i praksis spille en mer beskjeden rolle i vurderingen av om det vil stride mot redelighet å gjøre den gjeldene. Det er likevel avtl. § 36 som er mest sentral for å angripe et urimelig innhold, og bestemmelsen er heller ikke avhengig av en medkontrahents gode eller onde tro.


4.2 Opplysningssvikt - uriktige opplysninger

Hovedregelen er at enhver part selv må sørge for å skaffe seg all relevant informasjon før man bestemmer seg for å inngå en avtale. På den annen side skal en part kunne stole på at den informasjonen som er gitt av den annen part, er korrekte, og at viktig informasjon som kan påvirke kjøpet, ikke tilbakeholdes. Foreligger det et beskrivelsesavvik om det som overdras, som enten er gitt av selgeren eller en medkontrahent som opptrer på hans vegne, kan resultatet bli ugyldighet.


Dette var tilfelle i Rt. 1993 s. 1497 Halvorsen-dommen, der prisen på en leilighet ble redusert fra 650 000 kroner til 500 000 kroner etter avtl. § 36. I saken ble kjøperen presentert for en misvisende takst, som ikke samsvarte med leilighetens vesentlige andel i eiendommens fellesgjeld. Salgsverditaksten tok ikke høyde for markedsverdien og avtalen ble blant annet av hensyn til dette revidert. Til tross for at avtalen ble lempet etter avtl. § 36, kunne den villedende taksten etter all sannsynlighet også medført ugyldighet etter avtl. § 33.


4.3 Opplysningssvikt - mangelfulle opplysninger

I likhet med uriktige opplysninger, er mangelfulle opplysninger en omstendighet som unntaksvis kan ugyldiggjøres etter avtl. § 33. Dersom løftemottakeren sitter inne med opplysninger som er av betydning for løftegiveren, vil det som regel stride mot redelighet om løftemottakeren utnytter den annen parts uvitenhet ved å holde informasjonen for seg selv. Man sier gjerne at hvis det var uredelig å fortie om informasjonen, er terminologien at løftemottakeren hadde opplysningsplikt.


Grensen for når det foreligger opplysningsplikt, kan likevel være noe vanskelig å trekke. Redelighetskriteriet er skjønnsmessig slik at terskelen mellom det redelige og uredelige vil variere. Sentralt står løftegiverens typiske og rimelige forventninger om at han skal opplyses om forhold som er relevante for avtaletypen. I Tromsø Sparebank (Rt. 1984 s. 28 på side 35) ble en kausjonisterklæring kjent ugyldig, da det ble lagt vekt på at kassakreditten var åpnet et halvt år før kausjonisterklæringen ble gitt. Kausjonisten ble ikke informert om disse forholdene. Selv om banken ikke hadde full oversikt over omfanget av debitors betalingsvansker, presiserte Høyesterett at det forelå «så vidt alarmerende signaler» at banken burde ha foretatt seg noe for å bringe klarhet i om kausjonisten hadde fått opplysninger som måtte være relevante for hans vurdering.


5. Rettsvirkningen av ugyldighet

Rettsvirkningen etter avtl. § 33 er at løftegiveren ikke er bundet av sin viljeserklæring. Dette synliggjøres i lovteksten ved at løftet ikke «... binder ... den, som har avgit den …». Dersom løftegiveren er ubundet på grunn av ugyldighet, skal løftegiveren stilles som om løftet ikke hadde vært gitt. På tilsvarende måte skal den andre parten fritas fra sin plikt til å oppfylle kontraktsmessig.


Det er særlig her redelighetsstandarden skiller seg fra den alminnelige lempingsregelen i avtl. § 36, som med sin fleksibilitet hjemler ytterligere sanksjonsmuligheter. Der man i avtl. § 36 helt eller delvis kan sette til side en avtale, er alternativet i avtl. § 33 enten å slå en strek over avtalen, eller å opprettholde den slik den er. Det er altså ikke mulig å sensurere enkeltvilkår, man må si seg helt løs fra avtalen.


 

Kilder

  • Giertsen, Johan, Avtaler, 3. utgave. (Oslo: Universitetsforlaget, 2014).

  • Woxholth, Geir, Avtalerett, 11. utgave. (Oslo: Gyldendal juridisk, 2017).


0 visninger0 kommentarer