1. Innledning
I denne artikkelen skal det redegjøres for standardavtaler. Disse kan beskrives som avtaler som inneholder «kontraktsvilkår som er utarbeidet på forhånd og som tilsiktes anvendt i et ubestemt antall fremtidige, konkrete kontraktsforhold av en nærmere bestemt type».[1] Ved slike avtaler fraviker partene et sentralt element ved det grunnleggende prinsippet om avtalefrihet, nemlig det at en part selv skal kunne bestemme over innholdet i avtalen. Dette innebærer at avtaleparten kan velge mellom å godta vilkårene i standardavtalen, eller avstå fra avtaleinngåelsen. Generelt er det dette som skiller standardavtaler fra individuelle avtaler, som avtalelovens modell hvor avtale inngås etter tilbud og aksept.
Ved standardavtalene gjelder det visse særlige prinsipper om binding og tolkning. I den videre fremstillingen skal det gis en oversikt over disse. Først skal det kort redegjøres for den historiske bakgrunnen til standardavtalene, hvilke fordeler og ulemper standardiseringen av avtaleretten har, og de forskjellige typene standardvilkår som finnes.
2. Standardiseringens bakgrunn, fordeler og ulemper
Ved vedtagelsen av avtaleloven i 1918 stod den individuelle avtalen sterkt, og typetilfellet var at det var næringsdrivende avtaleparter som inngikk avtale etter avtalelovens modell. På denne tiden var individuell avtaleinngåelse ansett som en fornuftig måte å inngå avtaler på, da samfunnets behov for å omsette varer og tjenester effektivt var mindre enn det er i dag. Senere kom imidlertid forbrukere på banen, som sammen med teknologiske fremskritt bidro til at avtaler ble inngått i stadig større utstrekning. Dette skapte et forsterket behov for å kunne omsette varer og tjenester mer effektivt, særlig ved masseproduserte varer (f.eks. klær og teknologi) og kollektiv transport. Den individuelle avtalen var blitt både tids- og kostnadskrevende, og ble ikke ansett som en tilfredsstillende avtaletype i et samfunn hvor avtaler inngås av alle, til enhver tid. For å muliggjøre effektive og ressursbesparende avtaleinngåelser ble standardkontrakter ansett som et hensiktsmessig verktøy.
Den økende standardiseringen har hatt både fordeler og ulemper. En sentral fordel er som nevnt standardavtalenes tids- og ressursbesparende virkning. Standardavtalene vil også kunne gjøre avtaleinngåelsen mer forutberegnelig for kundene. Dette gjelder særlig ved de forhandlede standardavtalene (pkt. 3), der begge avtalepartenes interesser som regel er ivaretatt. På den annen side åpner standardiseringen opp for misbruk av avtalefriheten, særlig ved de ensidige forhandlede standardavtalene. Den økende standardiseringen skaper en risiko for ubalanserte avtaler til gunst for den sterke avtaleparten. Slike avtaler kan imidlertid møtes med flere rettslige virkemidler, som skal gjennomgås under pkt. 4 og 5.
3. Forskjellige typer standardvilkår
Det skilles normalt mellom ensidige og forhandlede standardvilkår. Førstnevnte innebærer at vilkårene er utviklet av den ene parten, typisk leverandøren av en vare eller tjeneste. I disse tilfeller er det ofte en risiko for ubalanserte avtaler til fordel for leverandøren da vedkommende gjerne vil vektlegge egne interesser i større grad enn motpartens ved utformingen av vilkårene.
Er standardvilkårene forhandlet, innebærer dette på den annen side at det er utviklet i samarbeid mellom representative organisasjoner på begge sider av kontraktsforholdet. I disse tilfelle vil vilkårene gjerne fremtre som mer balanserte ettersom sentrale interesser på begge sider av avtaleforholdet vil ha vært vektlagt ved utformingen av standardvilkårene. Skillet mellom ensidige og forhandlede standardvilkår har betydning for spørsmål om vedtagelse og tolkning av standardvilkår, som vi skal se nedenfor.
4. Vedtagelse av standardvilkår
Dersom det er benyttet standardvilkår ved avtaleinngåelsen kan det oppstå uenighet mellom partene hvilken betydning disse skal få for kontraktsforholdet. Dette vil særlig være tilfellet hvor standardvilkårene er ubalanserte til ugunst for den underlegne parten. Det første spørsmålet som kan stilles i slike tilfeller er om standardvilkåret i det hele tatt er bindende. Besvares dette bekreftende, må vilkåret tolkes for å finne frem til dets innhold. Tolkningen kan da være et virkemiddel for å fjerne ubalansen. Er ikke dette heller egnet til å fjerne ubalansen, kan det i unntakstilfeller foretas rimelighetssensur i medhold av avtaleloven §§ 36 og 37.
Spørsmålet om når et standardvilkår er bindende er ikke regulert i avtaleloven og beror på ulovfestede regler utviklet gjennom rettspraksis. Vurderingstemaet kan formuleres på tilsvarende måte som for andre avtalerettslige bindingsspørsmål: Har leverandøren hatt «rimelig grunn til å tro» at kunden har vedtatt standardvilkåret? [2]
Det er i denne forbindelse viktig å skille mellom ulike typetilfeller. Dersom kunden er klar over standardvilkårene ved avtaleinngåelsen, vil vedkommende som regel måtte anses for å ha vedtatt disse om avtalen inngås. Illustrerende i denne forbindelse er dommen inntatt i Rt-1925-759. Et svensk selskap hadde her solgt maskiner til et norsk verk. Det var i salgskontrakten inntatt at salget skulle skje etter det svenske selskapets «Almänna Leveransbestemmälser». Det norske verket var informert om dette før avtaleinngåelsen. I de allmenne leveringsbestemmelsene til det svenske selskapet var det inntatt forbehold om overføring av eiendomsretten inntil betalingen var skjedd, og dette forbeholdet ble følgelig ansett som vedtatt av det norske verket.
Har kunden ikke blitt kjent med standardvilkårene før avtaleinngåelsen, blir vurderingen annerledes. Høyesterettspraksis viser at det er en rekke momenter som i så henseende kan få betydning ved vurderingen av om leverandøren har hatt en berettiget forventning om at kunden har bundet seg til standardvilkårene. Særlig viktig er hvorvidt vilkårene fremstår som overraskende eller ubalanserte.
4.1 Overraskende vilkår
Et første moment er om vilkårene har kommet overraskende på kunden. I denne forbindelse er det aktuelt å se hen til hvilken grad det aktuelle standardvilkåret har vært synlig for kunden, og om vedkommende har fått oppfordring til å ta stilling til standardvilkåret før avtaleinngåelsen. Illustrerende er Agurkpinnedommen i Rt-2004-675, hvor en agurkpinneleverandør hadde levert splittbambuspinner med plantesykdom til en agurkprodusent. Splittbambuspinnene smittet så agurkprodusentens agurker med plantesykdommen, og produsenten krevde erstatning av leverandøren. Leverandøren motsatte seg ansvar bl.a. under henvisning til en ansvarsbegrensning i sluttsedlene som fulgte med fraktbrevene. Høyesterett la til grunn at produsenten (kunden) ikke kunne anses å ha vedtatt ansvarsbegrensningen, og viste bl.a. til at begrensningen «ikke [hadde] vært omtalt i forhandlingene mellom partene», og at bestemmelsen «ikke [var] gitt noen fremtredende plass» i avtalen (avsnitt 73).
4.2 Ubalanserte vilkår
Spørsmål om et standardvilkår er vedtatt er først og fremst aktuelt hvor det aktuelle standardvilkåret medbringer en ubalanse til avtaleforholdet. Standardvilkårets ubalanse må generelt ses i forbindelse med hvor klart vilkåret er kommet til uttrykk. Jo mer ubalanse standardvilkåret bringer til avtaleforholdet, desto strengere krav må stilles til klarhet. Illustrerende er igjen Agurkpinnedommen (Rt-2004-675). Ansvarsbegrensningen hadde som nevnt vært lite fremtredende forut for avtaleinngåelsen. Videre representerte begrensningen «en betydelig overføring av risiko fra selger til kjøper» (avsnitt 73). Den ville med andre ord skape en sterk ubalanse i avtaleforholdet mellom leverandøren og kunden. Ansvarsbegrensningen fremsto altså som overaskende og ubalansert. Det kunne da ikke være tvil om at den ikke kunne anses å være vedtatt av agurkprodusenten (avsnitt 73).
Er derimot standardvilkåret hensiktsmessig for begge parter, kan det ikke stilles de samme krav til klarhet. Dommen i Rt-2013-129, som gjaldt en tvist mellom selskapene Tyrholm og Normar, kan tas til inntekt for et slikt syn. Tyrholm skulle utføre et oppdrag for Normar, og Tyrholm hadde inntatt i fakturaene at oppdraget skulle utføres i henhold til en forhandlet standardkontrakt (NSAB 2000). Høyesterett la til grunn at Normar måtte anses å ha vedtatt at oppdragene skulle utføres i henhold til standardkontrakten. Begrunnelsen er ikke klar, men det ble bl.a. vist til at standardkontrakten hadde «gode grunner for seg», for begge partene. Høyesterett synes altså å ha lagt vekt på at standardkontrakten representerte en hensiktsmessig løsning for Normar og Tyrholm. Dommen gjaldt videre to profesjonelle parter. I slike tilfeller kan det normalt ikke stilles like strenge krav til vedtakelse som ellers da profesjonelle kunder, i større grad enn forbrukere, antas å være egnet til å ivareta sine interesser ved avtaleinngåelsen. [3]
Dommen kan også sies å belyse at det normalt skal mindre til for å anse forhandlede standardvilkår for vedtatt, enn ensidige standardvilkår. Dette har som påpekt sammenheng med at disse avtalene er utviklet med sikte på å ivareta begge partenes interesser.
5. Tolkning av standardvilkår
Dersom et standardvilkår er vedtatt og partene ikke er enige om vilkårets innhold, må standardvilkåret tolkes. Tolkningen må i utgangspunktet skje etter alminnelige avtalerettslige tolkningsprinsipper.[4] Tolkning av standardavtaler har imidlertid visse særpreg og nedenfor skal det ses på at par av disse.
5.1 Forhandlede standardvilkår – Objektiv tolkning
Ved tolkning av forhandlede standardkontrakter følger det av høyesterettspraksis at det kreves «sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden» jf. Rt-2010-1345 (Oslo Vei) avsnitt 59. Ordlyden står altså særlig sentralt ved tolkningen av forhandlede standardvilkår. Dette må ses i lys at de forhandlede standardavtaler som oftest representerer en god balanse av partenes interesser, som innebærer at behovet for å vektlegge andre tolkningsmomenter er mindre. Når det gjelder de ensidige standardvilkårene, som ofte er ubalanserte til ugunst for den underlegne part, vil det derimot være mer nærliggende å tolke ordlyden innskrenkende i tråd med alminnelige tolkningsprinsipper for å skape balanse i avtaleforholdet.
5.2 Avtaleloven § 37 (1) nr. 3
Avtaleloven § 37 (1) nr. 3 inneholder en særlig tolkningsregel som kun gjelder for «vilkår som ikke er individuelt forhandlet» og «som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende». I disse tilfelle gjelder det et prinsipp om at dersom det «er tvil om tolkningen av et avtalevilkår skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren».
Skal denne særlige tolkningsregelen få anvendelse forutsetter det for det første at det dreier seg om tolkning av «vilkår som ikke er individuelt forhandlet», herunder forhandlede og ensidige standardvilkår. Videre må vilkåret inngå «i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende». Tolkningsregelen får altså ikke anvendelse for standardvilkår i avtale mellom to næringsdrivende, som må ses i lys av at bestemmelsens formål er å verne forbrukere fra misbruk av avtalefriheten fra den overlegne næringsdrivende parten. I næringsforhold vil styrkeforholdet generelt være jevnere, og behovet for beskyttelse mindre.
Avtaleloven § 37 (1) nr. 3 forutsetter dernest at det må være «tvil» om hvordan standardvilkåret skal tolkes. Fremtrer standardvilkårets ordlyd som klar og utvetydig vil det følgelig ikke være rom for å anvende tolkningsregelen. Er det tvilsomt hvordan standardvilkåret skal forstås, skal «vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren». Foreligger det flere mulige tolkningsalternativer, skal det mest hensiktsmessige alternativet for forbrukeren legges til grunn jf. Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 15.
Litteraturliste
Gjertsen, Johan. Avtaler (3. Utgave Universitetsforlaget 2014).
Haaskjold, Erlend. Kontraktsforpliktelser (Oslo, 2002)
EndNotes [1] Erlend Haaskjold, Kontraktsforpliktelser, (2002) s.166 [2] Se Johan Gjertsen, Avtaler (3. Utg. Universitetsforlage.t 2014) 82. [3] For mer om de ulike momenter, se Gjertsen (2014) 84-86. [4] For mer om de alminnelige tolkningsprinsippene, se Gjertsen (2014) 111 flg. og https://www.obiterdictum.org/artikkel/tolkning-av-avtaler