Skrevet av: Ilva Johanne Aatangen
1. Innledning
Utestående fordringer blir gjort opp daglig, de fleste uten problemer. Den som skylder en annen penger må betale innenfor visse rammer for å unngå å komme i mislighold. For at betalingen skal anses gyldig, altså at den skal ha en frigjørende virkning, stilles det noen krav. Det er disse kravene som vil behandles videre i fremstillingen. De omhandler når man skal eller kan betale samt hvor betalingen skal skje og måten den kan gjøres på. Avslutningsvis vil det også bli redegjort for noen av rettsvirkningene uriktig oppgjør kan lede med seg.
Fremstillingen er ment som en veiledning for å gi bedre forståelse for reglene om riktig oppgjør. Det er imidlertid ikke en uttømmende redegjørelse for temaet og det tas forbehold om at også andre momenter enn dem som nevnes kan få betydning for om betalingen er gjort riktig.
1.1 Hensyn
Reglene om riktig oppgjør er avgjørende for om skyldneren har gjort opp med frigjørende virkning eller ikke. Et resultat av riktig oppgjør er at debitor ikke lenger er bundet av kravet. Reglene er ment å være enkle, slik at flest mulig enkelt kan forholde seg til dem. Et eksempel på at reglene er forsøkt gjort enkle er at like regler gjelder til ulike fordringer.
Det er både i skyldneren og fordringshaverens beste interesse at det betales riktig og dermed med frigjørende virkning. Reglene er tilstede for å beskytte dem begge, fordringshaveren får riktig mengde penger til riktig tid og på riktig måte. Skyldneren har sitt på det rene og kan bevise at han har betalt og risikerer ikke, dersom han følger reglene, å måtte betale dobbelt. Reglene for riktig oppgjør er også relevante for temaene ellers i pengekravsretten. Uriktig oppgjør får konsekvenser for blant annet foreldelse, renter og prosessuelle spørsmål.
2. Betalingstid
Betaling til rett tid består av to elementer; rett og plikt. Enkelt sagt kan dette sies å være når man tidligst og senest kan betale for seg. Når vi snakker om plikten til å betale til mener vi forfallstidspunktet. Forfallstidspunktet er debitors siste mulighet til å betale for å ikke komme i betalingsmislighold. Retten til å betale knytter seg derimot til frigjøringstiden, altså når skyldneren tidligst kan betale med frigjørende virkning.
2.1 Forfall - plikten
Forfallstidspunktet er tidspunktet debitor senest kan gjøre opp for seg. Skyldneren har plikt til å betale ved forfall, og mangel på betaling setter han i betalingsmislighold. Forfallstidspunktet kan være fastsatt på forhånd eller det kan utløses ved et såkalt påkrav.
2.1.1 Fastsatt forfallstidspunkt
Hovedregelen for forfallstiden er som ellers på obligasjonsrettens område at et avtalt tidspunkt vil gå i første rekke. Reglen om forfallstidspunkt i gjeldsbrevloven (heretter gbl.) § 5 gjelder ikke når det allerede er «fastsett noko» om betalingstid. Et forfallstidspunkt vil som regel være oppgitt klart i den opprinnelige avtalen mellom debitor og kreditor. De trenger heller ikke ha kommet frem til tiden i fellesskap, forfallstidspunktet kan være fremmet som en ensidig erklæring, men dette forutsetter en aksept etter alminnelige avtalerettslige regler fra debitor for å være gyldig.
Det finnes tilfeller hvor det kan være vanskelig å avgjøre om et forfallstidspunkt faktisk er avtalt, og eventuelt når dette er. For at det skal anses å være avtalt må tidspunktet ifølge forarbeider til renteloven være tilstrekkelig fiksert, en dato må kunne utledes fra kravsgrunnlaget, jf. NOU 1974:54 s. 79. Det kan for eksempel være avtalt at forfallsdagen skal være 2 uker etter inngått avtale, dette har begge parter mulighet til å regne seg frem til.
2.1.2 Påkrav
Er det ikke avtalt noe angående forfallstid vil gbl. § 5 komme til anvendelse, jf. «ikke fastsett noko». Etter denne bestemmelsen er debitor skyldig til å betale «straks kravsmannen seier frå». Dette er det man kaller et påkrav, og det er fordringshaver selv som bestemmer når forfallstiden skal komme.
Kravet om at skyldneren skal betale «straks» tolkes i de fleste tilfeller på ordet, debitor må betale omgående med mindre påkravet selv inneholder en betalingsfrist. Er det ikke gitt noen frist inntrer forfallet umiddelbart, selv om oversittelse i en kort periode trolig er ikke får noen konsekvenser.
Det foreligger ingen formelle krav til hvordan et påkrav skal utformes. I Rt. 1992 s. 1567, hvor debitor anførte at et påkrav som kun var fremsatt for en av to skyldnere ikke var gyldig, uttalte Høyesterett at det ikke forelå noen formkrav for påkrav. Det er altså like akseptabelt å si ifra muntlig, skriftlig, elektronisk eller over telefon. Debitor må imidlertid kunne oppfatte påkravet som en klar oppfordring til å betale nå. Ved å gi et muntlig påkrav kan det imidlertid oppstå bevisspørsmål både til tidspunkt og hvorvidt påkravet i det hele tatt er fremsatt.
2.1.3 Førtidig forfall
Det kan oppstå tilfeller der ekstraordinære omstendigheter tilsier at en bestemt forfallsdag må fravikes og betaling kan kreves umiddelbart. Dette er det vi kaller et førtidig forfall, og spørsmålet knytter seg egentlig til heving av betalingsforpliktelsen. Se for deg et tilfelle der kreditor får betalingen sin i form av avdrag. Et eller flere av avdragene er misligholdt, slik at manglende betaling anses som vesentlig mislighold. Kreditor vil da kunne kreve heving, og virkningen er at alle de utestående avdragene blir innfridd som et fullstendig beløp.
Retten til førtidig forfall er lovfestet i finansavtaleloven § 52 første ledd bokstav a). Den samme bestemmelsen hjemler også flere andre måter en kan kreve førtidig forfall. Antesipert mislighold gir rett til førtidig forfall, også her gjennom hevingsretten. I et slikt tilfelle trenger ikke misligholdet enda å ha oppstått, men det må være «klart» at det vil oppstå. Andre omstendigheter som gir denne retten er der det er åpnet konkursbo hos kreditor og tilfeller der kreditor avgår med døden og ikke stiller sikkerhet, jf. finansavtaleloven § 52 b) – d).
2.2 Frigjøringstid - retten
Frigjøringstidspunktet knytter seg til tiden hvor debitor tidligst kan betale, og dermed når han har rett til å betale. En kreditor har som regel lite imot en tidlig betaling fra debitor, med mindre han har noe å tape. Spørsmålet om renter er relevant ved behandling av frigjøringstiden. Etter ordlyden i blant annet finansavtaleloven er frigjøringstiden ofte et spørsmål om førtidig tilbakebetaling, jf. §§ 53 og 54. Ved å betale pålydende i tillegg til ordinære renter kan man trolig ikke si at det har skjedd en førtidig tilbakebetaling. Når en betaler det samme som man ville gjort nærmere forfallstidspunktet kan dette anses som en innrømmelse på at frigjøringstiden ikke er kommet. Hensikten med å betale før tiden er å slippe rentene som løper helt frem til forfall.
Det følger av gbl. § 5 at dersom det ikke er avtalt noe har kreditor rett til å «betala so snart han vil». Dette danner derfor utgangspunktet for frigjøringstiden. Bestemmelsen viker for en avtale, men dersom dette ikke er inngått vil en debitor kunne innfri når han selv ønsker.
Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre om det er inngått en avtale om frigjøringstiden. Ved å se på partenes avtale om forfallstidspunkt kan det i visse tilfeller virke som denne også angir tidspunkt for frigjøringstidspunkt. Dette er et tolkningsspørsmål, men det er som hovedsynspunkt antatt at avtalen kun regulerer betalingsplikten. Det må derfor foreligge spesielle holdepunkter for det motsatte for å kunne legge til grunn at avtalen regulerer både plikten og retten til å betale.
Til hovedsynspunktet foreligger det som regel unntak, det gjelder også i dette tilfelle. Tre unntak er særlig klare. Utgangspunktet er som nevnt at debitor har rett til å innfri når han selv ønsker det. Det første unntaket er tilfeller ved fastrentekreditt, hvor særregelen finnes i finansavtaleloven § 54. Der renten er fast gjennom hele låne perioden vil en uheldig utvikling på markedet kun gå utover kreditor dersom debitor ønsket å innfri tidlig. Ved rentenedgang på markedet ville han tapt penger dersom debitor innfrir. En slik ubalanse er rettet opp ved at det i låneavtalen er adgang til å avtale at frigjøring er betinget av at rentetapet blir dekket, jf. § 54. Et annet unntak er finansavtaleloven § 69. Regelen tillater en kausjonist å betale på vegne av hoveddebitor før det er klart at han må betale, det kreves imidlertid antakelse om eller ikke uvesentlig mislighold. Det vil si at frigjøringstiden til kausjonisten trolig ikke er kommet, men som et resultat av debitors antagelige mislighold har han rett til å foreta førtidig tilbakebetaling. Det tredje unntaket er allerede nevnt og gjelder der avtale om frigjøringstiden sier noe annet.
3. Betalingsmåte
Et annet vilkår for å fastslå riktig oppgjør er å betale på riktig måte. Dette er i hovedsak et spørsmål om hva debitor må betale med, kontanter eller ved kontooverføring og hvordan dette skal gjøres.
3.1 Betalingsmiddel
Det er et alminnelig utgangspunkt i norsk rett at debitor alltid kan betale med kontanter. Dette hjemles i sentralbankloven § 3-5 som sier at kontanter er et tvunget betalingsmiddel i Norge. Kontantbetaling kan både anses som en rett og en plikt for debitor. Kreditor kan ikke motsette seg betaling i kontanter, like fult som han også kan kreve det, jf. finansavtaleloven § 38. Retten til debitor kommer fra at kreditor ikke kan motsette seg slik betaling, plikten kommer frem dersom kreditor krever en slik betalingsmåte. Kravet om kontant betaling kan imidlertid kun fremsettes med forbehold om at dette ikke skaper vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren, jf. andre ledd.
Reglene om kontant betaling er forsøkt harmonisert med regler knyttet til mer moderne betalingsmetoder. Debitor har etter finansavtaleloven § 38 første ledd mulighet til å betale ved kontooverføring dersom ikke annet er avtalt eller kreditor har krevd kontant betaling. Kreditor kan også oppfordre debitor til å betale til hans konto, men er også i dette tilfelle underlagt misligholdsbegrensningen, jf. annet ledd. Første ledd sikrer altså debitors rett til å velge, og andre ledd viser kreditors valgrett. Ved konflikt der den andre ønsker betaling via kontooverføring vil kreditor vinne over debitor etter begge ledd, med mindre det er tale om forbrukerforhold, jf. tredje ledd. Er debitor forbruker vil hans ønske om å betale kontant vinne frem.
Som ellers er avtalen mellom kreditor og debitor av betydning også for betalingsmiddelet. Reglene om kontant betaling er nemlig deklaratoriske. Det vil si at partene kan bli enig om hvordan betalingen skal skje uten å være bundet til loven. Er det imidlertid ikke spesifisert i avtalen kan både kreditor og debitor selv kreve kontant betaling.
3.2 Retten til deloppgjør
En betalingsmåte er å betale gjennom deloppgjør. En debitor kan ønske å kun betale deler av beløpet av ulike grunner, f.eks. han har begrenset med midler tilgjengelig eller han mener dette er beløpet han er skyldig. Der det foreligger en avtale om betalingsavdrag oppstår det sjelden problemer knyttet til retten til deloppgjør. Det problematiske oppstår der kreditor ikke ønsker betalingen delt opp. Spørsmålet blir da om kreditor har rett til å motsette seg betalingen. Retten til delbetaling er prinsipielt et spørsmål om kreditormora eller debitors betalingsmislighold. Foreligger det grunnlag for å nekte slik betaling er det debitor som er i mislighold, uten grunnlag er det kreditor som er i kreditormora.
Hovedregelen er at kreditor ikke har rett til å motsette seg deloppgjør, med forutsetning om at frigjøringstiden er kommet og at det ikke foreligger en avtale om rett til å motsette seg. Dette er alminnelig antatt i juridisk teori, jf. bl.a. Bergsåker s. 289. Videre kan denne regelen utledes fra finansavtaleloven § 53 hvor ordlyden gir debitor rett til å betale enten «helt eller delvis». Utgangspunktet om rett til deloppgjør er trolig det samme der fordringen er forfalt og der den ikke er forfalt. Det vil si at en kreditor ikke kan nekte å ta imot betaling for halve fordringen selv om hele beløpet er forfalt. Han kan heller ikke nekte at betaling for halve beløpet selv om forfallsdagen er langt unna.
Unntaket er der delbetaling fører til urimelige praktiske vansker for kreditor. Det må gjøres en konkret vurdering i hvert tilfelle. I forbrukerforhold vil retten til delbetaling imidlertid strekkes noe lenger for å verne debitor.
4. Betalingssted
Det holder ikke at det er betalt på rett måte til rett tid, det må også gjøres på riktig sted. Hovedregelen for rett betalingssted er der partene har avtalt, hvorvidt dette er avtalt beror på tolkning. Er det imidlertid ikke oppgitt i avtalen vil rett betalingssted være der «kravshavaren bur» eller så er det «på forretningsstaden», jf. gbl. § 3. Dette avhenger av hvorvidt kreditor handler på vegne av sin forretning.
4.1 Kontooverføring eller kontant
Moderniseringen har bragt med seg flere betalingsmetoder, en av dem er kontooverføring. Det er blitt mer vanlig å betale ved overføring enn hva det er med kontantbetaling. Dette får konsekvenser for betalingsstedet. En som betaler kontant trenger nødig å reise til kreditors bolig for å overføre pengene. Løsningen er derfor at betalingsstedet ved kontooverføring er «mottakerens institusjon», jf. finansavtaleloven § 39. Betalingen er da skjedd når pengene har kommet frem til kreditors konto, jf. Rt. 2002 s. 199.
4.2 Forholdet mellom tid, sted og måte
For å betale gjennom et riktig oppgjør må elementene med sted, tid og måte klaffe. Til tross for at disse hittil er behandlet separat er hvert element avhengig av hverandre. Betalingsstedet avhenger av hvordan debitor betaler, altså hans betalingsmåte. Vurderingen av om det er betalt i tide avhenger av både stedet og måten det er gjort.
Betalingsmåten kontantbetaling legger opp til betalingsstedet kreditors bopel og betalingstiden vil være når kreditor har pengene i hendene. Velger debitor derimot å benytte seg av kontooverføring som betalingsmåte vil betalingsstedet være mottakers konto, og betalingstiden vil være når disse pengene er på konto. Ved sistnevnte eksempel bør debitor legge inn en margin for overførsel, da dette ofte kan ta et par dager og han kan komme i betalingsmislighold selv om han har overført i tide men pengene ikke er kommet frem. Dette er et godt eksempel på at betalingsmåten i stor grad påvirker betalingstiden.
Er det derimot en forbruker som betaler via kontooverføring er det verdt å notere seg at betalingen anses kommet frem så fort «betalingsordren» er mottatt av banken, jf. finansavtaleloven andre ledd a).
5. Virkning av uriktig oppgjør
En debitor som ikke betaler til rett sted, på rett måte eller til rett tid kommer i betalingsmislighold. Betalingen er ikke gjort med frigjørende virkning, som får konsekvenser for skyldneren.
Betalingsmisligholdet som oppstår vil vise seg innenfor de fleste temaene på pengekravsrettens område. En uttømmende liste ville vært for omfattende for denne fremstillingen. Det kan imidlertid nevnes at hovedvirkningen er at forsinkelsesrenter begynner å løpe som et resultat av at forfallsdagen er forbi.
Videre får reglene om forfallstid og frigjøringstid virkninger for motregningsretten da oppgjørsmodenhet er et av de alminnelige vilkårene. Reglene om samskyld påvirkes også, da en kreditor kan gå til neste skyldner for å kreve pengene sine dersom det foreligger betalingsmislighold. Rettsvirkningene av uriktig oppgjør kan også gå utover kreditor. Ingen av partene kan være i mora for at et oppgjør skal være riktig. Videre begynner foreldelsesfristen å løpe ved forfall, slik at kravet kan bli foreldet.