Forsinkelsesrenter

1. Innledning 

1.1 Introduksjon

Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes etter sitt innhold, jf. NL-5-1-2. Dersom en avtalepart ikke oppfyller sine respektive forpliktelser, for eksempel ved å betale for sent, kan medkontrahenten kreve en form for kompensasjon. Forsinkelsesrenter løper ved betalingsmislighold, og er hovedformen for økonomisk kompensasjon til kreditor når debitor ikke betaler til riktig tid. Forsinkelsesrenter vil løpe automatisk og er ikke betinget av skyld. Pengedebitor vil som hovedregel alltid være ansvarlig for betalingsmisligholdet, dersom han ikke betaler ved forfall. Dette gjelder imidlertid ikke ved kreditormora, jf. NOU 1974:54 s.52.

Reglene ved forsinkelsesrenter er i hovedsak lovfestet i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling (forsinkelsesrenteloven – heretter forkortet rentl.). Formålet ved loven er å sikre kreditors økonomiske interesser ved rettidig betaling. Loven får anvendelse på «formuerettens område» hvis ikke annet «følger av avtale eller er bestemt i eller mehold av loven», jf. rentl. § 1. Loven har følgelig et deklaratorisk utgangspunkt. Det er derfor nødvendig å starte med å vurdere de respektive forpliktelsene partene har avtalt, for å avgjøre om det foreligger betalingsmislighold.  Loven oppstiller imidlertid en rekke situasjoner som partene ikke kan avtale seg bort fra. Disse vil redegjøres for i pkt 3.

1.2 Formål og avgrensning

Denne artikkelen vil redegjøre for reglene om forsinkelsesrente som en selvstendig og lovfestet misligholdssanksjon ved betalingsforsinkelse. Hovedvekten i artikkelen legges på de kontraktrettslige hensyn bak kravet til forsinkelsesrenter, hvilke vilkår som må oppfylles for å ha kreve forsinkelsesrenter og videre hvilke unntak og begrensninger som oppstilles i forsinkelsesrenteloven. Det vil også redegjøres for kreditors mulighet til å kreve erstatning i tillegg til forsinkelsesrenter.  

Artikkelen avgrenses mot øvrige misligholdsbeføyelser som kan aktualiseres ved betalingsforsinkelser, slik som heving og tilbakeholdsrett. Videre vil ikke rentebestemmelser i forbrukerforhold som faller inn under lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) bli redegjort for.  Det vil heller ikke redegjøres for de tilfeller der andre rentetyper kan spille inn, slik som avstandsrenter. Videre vil det avgrenses mot erstatning for kurstap, jf. lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevlova, heretter forkortet gbl.) § 7.

1.3 Den videre fremstillingen

I denne artikkelen vil det først redegjøres for de overordnede formålene og hensynene bak reglene om forsinkelsesrente (pkt. 2). Deretter vil vilkårene for å kreve forsinkelsesrenter behandles (pkt. 3) Videre vil unntakene fra rentekravet gjennomgås (pkt. 4). Muligheten til å kreve erstatning i tillegg til forsinkelsesrenter blir så redegjort for (pkt. 5). Avslutningsvis vil det gis noen oppsummerende bemerkninger (pkt. 6).

2. Hensyn bak forsinkelsesrenter  

Den overordnede tanken bak forsinkelsesrenter er at kreditor skal få dekning for det typiske og gjennomsnittlige tap ved betalingsmislighold, jf. NOU 1974:54 s. 43. Forsinkelsesrentesatsen bygger på tre elementer (i) erstatning for kreditors rente- og inflasjonstap (ii) prevensjonsmomentet, og (iii) legge press på debitor til å betale rettidig. Påtrykkshensynet tilsier at forsinkelsesrenten bør settes såpass høyt i forhold til markedsrenten at debitor for en reell oppfordring til å betale fremfor å beholde det skyldige beløpet, jf. NOU 1974:54 s. 42

2.1 Hensynet til reparasjon

Når debitor ikke betaler pengefordringen innen den avtalte tiden, vil kreditor som utgangspunkt påføres et økonomisk tap. Dette tapet oppstår som regel fordi kreditor ikke får mulighet til å disponere sine midler, og taper samtidig muligheten til å få rentegevinst på disse. Denne tapsformen omtales som et vinningstap. Et sentralt hensyn bak reglene om forsinkelsesrenter er følgelig å begrense og reparere kreditors økonomiske tap, som oppstår når debitor ikke oppfyller kravet på tiden.

Forsinkelsesrenter løper automatisk «når kravet ikke innfris ved forfall», jf. rentel. § 2. Ordlyden tilsier at debitors plikt til å betale forsinkelsesrenter er absolutt og ubetinget. Dette innebærer at det ikke kreves skyld fra debitor for at kreditor har krav på forsinkelsesrenter, jf. NOU 1974:54 s. 52. Dette avskjærer pengedebitor til å gjøre gjeldene at han er uten skyld for at pengekravet ikke et betalt rettidig.

Dersom debitor ikke betaler i samsvar med avtalen, har kreditor som hovedregel krav på forsinkelsesrenter, jf. rentel. § 2. Dette kan videre begrunnes i at debitor vil oppnå en kredittfordel ved å avvente betaling til etter forfallsdatoen, og dette vil han kunne oppnå uten hensyn til betalingshindringen. Det er derfor rimelig at kreditor får kompensasjon, selv i de tilfellene der debitor ikke har utvist skyld, jf. NOU 1974:54 s. 53

 Lovgiver har prioritert effektivitet og anvendelighet fremfor individuelle tapsberegninger. I dette ligger at kreditor ikke må dokumentere og bevise det konkrete tap han har lidt, jf. Rt. 1995 s. 498 (Taubåt). Det vil være en tidkrevende og fremme vanskelige bevisspørsmål. Følgelig er det en rettsteknisk bedre løsning å ha en lovfestet regel som sørger for en løpende rente under betalingsmislighold, og uten at spørsmålet om faktisk tap reises for kreditor.

2.2 Den preventive effekten

Videre er den preventive effekten som pålegges pengedebitor, et bærende hensyn for forsinkelsesrenter. Forsinkelsesrentenes størrelse skal være i overkant av den økonomiske belastningen pengedebitor påføres ved å betale på det avtalte betalingstidspunktet, og størrelsen blir fastsatt av departementet til en fast prosent årlig rente, jf. rentel. § 3. Risikoen for å pådra seg et rentekrav, som løper daglig fra betalingsmisligholdet, skaper et intensiv ovenfor pengedebitor om å betale rettidig.

I kommersielle relasjoner vil forsinkelsesrenters preventive effekt spille en særlig viktig rolle. Betalingsflyt er i noen tilfeller svært viktig blant kommersielle aktører. Forsinket betaling i et kontraktsledd, kan skape en uheldig kjedereaksjon i de andre kontraktsledd, og det er derfor sentralt at forsinket betaling er økonomisk ugunstig for debitor. Videre har lovgiver satt rentesatsen høyere enn det opprinnelige kravet fra kreditor for å forhindre at debitor anvender kreditors midler som gratis kreditt. Dette ville ha hatt en negativ virkning på kreditor, og svekket deres likviditet. Den preventive effekten må forstås i sammenheng med behovet for et stabilt marked, og for å forhindre at debitor anvender kreditors midler uten konsekvenser.

3. Retten til forsinkelsesrente

Dersom debitor ikke innfrir kravet fra kreditor før forfallsdatoen, havner han i betalingsmislighold. I likhet med andre kontraktsbrudd, medfører forsinket betaling normalt en plikt til å dekke medkontrahentens tap. Hovedregelen i norsk rett fremkommer i rentel. § 2 første punktum, og regulerer når forsinkelsesrenter kan kreves. Utgangspunktet er at dersom debitor ikke innfrir kravet ved forfall, har kreditor krav på forsinkelsesrente, jf. rentel. § 2

3.1 Vilkårene for forsinkelsesrente  

Som nevnt løper forsinkelsesrentene fra debitor når han ikke innfrir kravet ved «forfall», jf. rentel. §2 første punktum. En naturlig forståelse av «forfall» viser til det tidspunktet pengedebitor senest kan innfri kravet, uten å havne i mislighold. Det første vilkåret er følgelig at kravet må ha forfalt, slik at debitor er i betalingsmislighold. 

Rentene løper fra forfallsdag når denne er «fastsatt i forveien», eller fra 30 dager etter at kreditor har sendt debitor «skiftelig påkrav» med betalingspåminnelse. jf. rentel. § 2 første ledd annet punktum. Ordlyden oppstiller to regler: den prinsipale forfallsreglen og subsidiære påkravsreglen. Forfallsregelen gjelder hvor forfallsdagen er «fastsatt i forveien». Påkravsregelen gjelder i andre tilfeller, jf. formuleringen «ellers». I forarbeidene blir det uttalt at hvilke regel som kommer til anvendelse må avgjøres konkret, jf. NOU 1974:54 s. 80.

I det følgende vil forfallsreglen og påkravsreglen bli redegjort for.

3.1.1 Forfallsregelen

Forsinkelsesrenter som løper fra forfallsdatoen, kalles for gjerne forfallsrenter. Disse er hovedformen for forsinkelsesrenter, jf. rentel. § 2 første ledd første punktum. I utgangspunktet vil forsinkelsesrentene løpe fra det tidspunktet partene har avtalt forfallsdatoen er. I Rt. 1995 s. 1549 (Taubåt) var spørsmålet hvilket tidspunkt det begynner å løpe renter ved krav om forsinkelsesrenter. Høyesterett tok stilling til om rentene skulle løpe fra datoen bergingen opphørte, eller 30 dager etter påkrav. Førstvoterende uttalte at forfallsregelen «gjelder hvor det er klart på hvilken dato oppgjøret skal skje» (Taubåt-dommen s. 1553).

Hovedregelen og utgangspunktet i norsk rett er at forfallsdatoen må avtalen mellom partene. Det er imidlertid flere alternative måter å fastsette forfallsdatoen på. Det kan for eksempel foreligge en ensidig bestemmelse fra den ene parten, som regel kreditor, i lov eller dom. Av lov 17. juni 2005 nr. 90 lov om meling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven, heretter forkortet tvl.) § 19-7 fremkommer det at dersom partene får fastsatt forfallstid i retten, skal det gis minst «to uker oppfyllelsestid fra domsforkynnelse».

3.1.2 Påkravsregelen

Dersom partene ikke har avtalt forfallstidspunkt, har kreditor krav på forsinkelsesrenter 30 dager etter han sendte ut «skriftlig påkrav med oppfordring til å betale, jf. rentl. § 2 første ledd annet punktum. Disse rentene kalles påkravsrenter. I dette ligger at det må utsendes et bestemt og definitivt betalingskrav, dersom renteplikten skal utløses. Videre følger det av bestemmelsens første ledd siste punktum at påkravet kan sendes elektronisk, på mail eller SMS, «dersom skyldneren uttrykkelig har godtatt dette».

3.2 Kort om å beregne forsinkelsesrente

Som nevnt er hensynene til reparasjon og prevensjon sentrale for å ilegge forsinkelsesrenter. Det er derfor nærliggende at rentesatsen skal føre til at kreditor får sitt tap dekket, og at debitor ønsker å unngå å måtte betale dem. Det følger av rentel. § 3 at finansdepartementet fastsetter størrelsen på forsinkelsesrenten til en fast årlig rente, to ganger i året. Dette er begrunnet i behovet for å ha en jevnlig justering, for å til enhver tid holde renten mist 8 prosentpoeng over den norske styringsrenten.

3.2.1 Kredittrente

I noen kontraktsforhold har partene avtalt en kredittrente på kravet. Dette er renter som løper under ordinær tilsiktet kreditt, og skiller seg ved forsinkelsesrenter som utløses ved mislighold. Debitors plikt til å betale kredittrenter vil i praksis hvile på den avtalen som etablerer plikten. (Bergsåker, 2022, s.53). Dersom partene har avtalt en kredittrente som er høyere enn forsinkelsesrenten, vil kreditor sjeldent ha interesse av å få forsinkelsesrenter med mindre han kan kreve begge typer renter. Det følger av rentel. § 3 annet ledd at «løp det rente i forholdet før betalingsplikt inntrådte, kan fordringshaveren i stedet for forsinkelsesrente etter første ledd kreve den løpende renten». Kreditor har følgelig ikke krav på å få begge rentene, og debitor har ikke rett å få lavere rente ved å havne i betalingsmislighold. Kreditor kan dermed kreve den løpende renten om det er avtalt.

3.2.2 Rentesrente ved forsinket betaling

Rentesrente er renter som pålegges allerede påløpte, men ubetalte renter. Rentesrente fører følgelig til at kreditors krav ovenfor debitor kan øke i størrelse, dersom debitor ikke innfrir kravet (Bergsåker, 2022, s. 52).

I juridisk teori er det stor skepsis til om det kan ilegges rentesrente på forsinkelsesrenter. En av grunnene til dette er at renter i alminnelighet skal ha særskilt rettsgrunnlag. Verken ordlyden i forsinkelsesrenteloven eller forarbeidene åpner opp for rentesrente. Høyesterett behandlet spørsmålet i Rt. 2002 s. 71, og det ble enstemmig tatt avstand fra den tidligere læren. Etter førstvoterendes syn var det ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle læren om at renter krever særskilt hjemmel, «i dag er en allmenn oppfatning at (..) rådighet over penger og annen likviditet har sin pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer og erkjennes at renter må betales». Bergsåker mener at dommen indikerer at reelle hensyn i form av økonomiske betraktninger kan begrunne rentekompensasjon i form av avsavnsrenter der det ikke foreligger rentehjemmel i lov eller i avtale (Bergsåker, 2022, s. 58)

Hensynet til reparasjon og prevensjon tilsier imidlertid at kreditor bør ha mulighet til å kunne kreve rentesrente (Bergsåker, 2022, s. 182). Spesielt siden forsinkelsesrenter ikke bare skal forhindre betalingsmislighold og sikre rettidig betaling, men også legge økonomisk press på debitor til å oppfylle kravet så snart som mulig etter at misligholdet har inntrådt. I noen tilfeller vil forsinkelsesrenter miste sin virkning ovenfor debitor dersom han ikke må betale rentesrente. Spesielt gjelder dette dersom betalingsmisligholdet går over flere år. Høyesterett har likevel i flere avgjørelser fastslått at det ikke kan kreves rentesrente på forsinkelsesrenter. I Rt.1994 s. 25 gikk Høyesterett svært grundig gjennom lovens forarbeider og fastslo enstemmig at loven i utgangspunktet ikke åpnet opp for rentesrente.

Etter rentel. § 3 tredje ledd åpnes det for man kan kreve «erstatning for rentetap» som ikke dekkes av «forsinkelsesrenten». I Rt.1994 s. 25 blir denne muligheten nevnt, som et motsvar til rentesrente. Høyesterett uttalte imidlertid at «det skal meget til for å vinne frem» med en slik form for erstatning. Det er følgelig høy terskel for å kunne kreve erstatning for tapt rente, som ikke dekkes av rentel. § 2. Se pkt. 5 for utgreiing om retten til erstatning. 

4. Unntak fra forsinkelsesrenter ved kreditormora

Hovedregelen er at debitor er ansvarlig for at kravet er innfridd rettidig. Dette gjelder selv hvor årsaken til misligholdet beror på forhold han ikke har hatt mulighet til å forutse og ikke kan klandres for. Han er i tillegg avskåret fra å påberope seg force majeure som grunnlag fra ansvarsfraskrivelsen, jf. NOU 1974:54 s. 52. Force majeure tilsikter utenfrakommende, ekstraordinære og for partene upåregnelige begivenheter. Klassiske force-majeure vil være begivenheter, krigsutbrudd, opprør, blokkade, beslag, brann og landsomfattende streik. (Hagstrøm, 2021, s. 287-288)

Det følger imidlertid et unntak fra denne hovedregelen i i rentel. §2 annet ledd. Dersom forsinket betaling er «fremkalt ved forhold på fordringshaverens side» skal ikke debitor betale forsinkelsesrenter jf. rentel. § 2 annet ledd. I slike tilfeller kan ikke pengedebitor klanderes for å ikke innfri kravet ved forfall, da kreditor selv må anses som ansvarlig for misligholdet.

Kreditor er da i kreditormora, som oppstår dersom kreditor unnlater å yte nødvendig medvirkning under avviklingen av skyldforholdet, eller i tilfeller der kreditor ikke kan eller vil motta ytelsen (Hagstrøm, 2021, s. 650). Selv om debitor både er betalingsvillig og har betalingsevne, vil oppfyllelse da kunne hindres som følge av forhold på kreditors side (Haaskjold, 2023, s. 239). når debitor på denne måten forhindres i å oppfylle sin betalingsforpliktelse grunnet skyld på kreditors side, tilsier rimelighetshensyn at debitor ikke bør pålegges forsinkelsesrenter.

4.1 Forhold på kreditors side

For å kunne kreve forsinkelsesrenter kreves det at pengedebitor ikke har innfridd pengekravet ved forfall, jf. rentel. § 2. I forarbeidene blir det presisert at debitor ikke trenger å betale forsinkelsesrenter hvor forsinkelsen skyldes forhold kreditor bærer risikoen for, jf. NOU 1974:54 s. 53. Dersom kreditor er i kreditormora, kan det ikke kreves forsinkelsesrenter. Forarbeidene oppstiller tre situasjoner der debitor blir fritatt å betale forsinkelsesrenter, disse er (i) uretmessig avvisning av betaling, (ii) manglende medvirkning og (iii) kreditors risiko, jf. NOU 1974:54 s. 53.  

4.1.1 Urettmessig avvisning  

For det første er kreditor i kreditormora dersom han «avviser betalingsoppgjør fra debitor, helt eller delvis uten å ha rett til dette», jf. NOU 1974:54 s.53. I slike situasjoner forsøker debitor å innfri kreditors krav, men blir nektet dette.  Dette kan oppstå dersom kreditor oppstiller en rekke tilleggsvilkår debitor må godta for å kunne betale. For eksempel kan en bilforhandler nekte å ta imot betaling fra debitor frem til han godkjenner å utsette den allerede avtalte leveringstiden langt frem i tid. Kreditor vil ikke ha mulighet til å kreve forsinkelsesrenter for perioden han urettmessig avviser oppgjøret.

4.1.2 Manglende medvirkning

I enkelte avtaler kreves det at kreditor medvirker for at debitor skal kunne innfri kravet. Det følger av forarbeidet at dersom kreditor unnlater å «medvirke til en avvikling av skyldforholdet» er han i kreditormora, jf. NOU 1974:54 s. 53. Slik medvirkning kan være å gi nødvendig informasjon, slik som kontonummer, oppmøte på avtalt sted, gi adgang til betalingssystem eller motta fysisk oppgjør av debitor. Dersom kreditor ikke stiller seg tilgjengelig eller gir den nødvendige informasjonen, slik at debitor kan innfri kravet som avtalt, vil hans passivitet avskjære hans rett til forsinkelsesrenter.

4.1.3 Kreditors risiko

Dersom oppgjøre «forsinkes eller uteblir på grunn av forhold som kreditor bærer risikoen for» kan han heller ikke anføre at debitor er i betalingsmislighold, og vilkårene for å kreve forsinkelsesrenter er ikke oppfylt, jf. NOU 1974:54 s. 53. Slike forhold på kreditors side kan være faktiske hindringer, for eksempel at han er utilgjengelig for debitor, at tekniske systemer på hans side svikter, eller at transporten, under kreditor, som skulle hente betalingen blir ranet etter at debitor har levert betalingen. Det kan også være rettslige forhold, slik som et uetablert betalingsmottak.

5. Retten til erstatning

Dersom debitor er i betalingsmislighold, er utgangspunktet i norsk rett at kreditor har krav på forsinkelsesrenter, jf. rentel. §2. Forsinkelsesrenter har som formål å reparere kreditors tap, og samtidig legge press på debitor til å innfri betalingsforpliktelsen. Lovens hovedregel er at forsinkelsesrenter skal dekke det standardiserte tapet kreditor har, jf. rentel. § 3, jf. rentel. § 2. Det følger av forarbeidene at forsinkelsesrenter skal kreves uten hensyn til kreditors individuelle tap, jf. NOU 1974:54 s. 43. 

Det følger imidlertid av rentel. § 3 tredje ledd at kreditor kan kreve erstatning for det rentetap som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, «fastsettes under hensyn til partens forhold og omstendighetene ellers».  Følgelig kan det oppstå situasjoner der betalingsforsinkelser kan påføre kreditor andre former for tap enn rentetap. Hagstrøm trekker frem at «Man for eksempel kan tenke seg at selger hever kjøpet som mislighold fra kjøperens side, og at det i mellomtiden er inntrådt et prisfall på gjenstanden av vedkommende art, eller at salgsgjensanden er tilvirket spesielt for kjøperen, og bare utbringer et forholdsvis beskjedent beløp ved salg til tredjemann. I begge tilfeller representerer prisdifferansen et tap for selgeren, men selv om kontrakten ikke kan heves kan det oppså tap utover rentetapet – Det kan oppstå tap i form av utgifter til inkasso» (Hagstrøm, 2021, s. 633). Det blir da et spørsmål om kreditor i tillegg til forsinkelsesrenter, kan kreve erstatning for de andre tapene.

En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at erstatning for tap som ikke faller inn under forsinkelsesrenter, må vurderes ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering. Følgelig er tilleggserstatning en snever unntaksregel, jf. Rt. 1994 s. 25, hvor det kreves «et dokumenterbart økonomisk tap». Videre uttalte Høyesterett i Rt. 1995 s. 498 at tilleggserstatning bare kan kreves ved mer «kvalifiserte tap». Dommene illustrer en høy terskelen for å kunne kreve erstatning med hjemmel i rentel, § 3 tredje ledd. Kreditor blir pålagt en tung bevisbyrde for å påvise både tapets eksistens og dets ekstraordinære karakter.  

I tillegg må de tre kumulative vilkårene for å kreve erstatning etter norsk rett være oppfylt. Det må følgelig foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap ved en erstatningsrelevant skade og en adekvat årsakssammenheng mellom misligholdet og tapet. Det er her tale om et objektivt ansvarsgrunnlag (Hagstrøm, 2021, s. 634).

6. Avsluttende bemerkninger

Forsinkelsesrenter er i utgangspunktet en effektiv og sentral måte å reparere kreditors tap etter betalingsmislighold fra debitor. De skal også fungere preventivt for å unngå at debitor havner i betalingsmislighold, ettersom den økonomiske belastningen er høyere enn det originale kravet. Terskelen for å få tilkjent forsinkelsesrenter er lav, så lenge kreditor ikke er i kreditormora, har han krav på å få renter når debitor ikke betaler før «forfallsdato». Tidspunktet til forfallsdatoen er ofte problematisert, både i virkeligheten og under eksamen. Utgangspunktet finner man i rentel. § 2, og bygger på det avtalte tidspunktet mellom partene, «når det er fastsatt i forveien». Dersom ingenting er avtalt, løper rentene 30 dager etter at kreditor har sendt et skriftlig påkrav til debitor. Dersom kreditor har lidt tap utover det forsinkelsesrentene dekker, kan han kreve erstatning. Det er imidlertid en høy terskel her, og det er kreditor har bevisbyrden.

---

Litteraturliste

Bergsåker, T. Pengekravsrett (2022. 5. utgave) Gyldendal

Haaskjold, E. Obligasjonsrett en innføring (2023, 2. utgave) Universitetsforlaget

Hagstrøm, V. Obligasjonsrett (2021, 3. utgave) Universitetsforlaget

Hallstein, P. Alminnelig obligasjonsrett (2018, 1. utgave) Gyldendal