Ekstinksjonsregler ved omsetningsgjeldsbrev

1. Innledning

1.1 Fremstilling 

Artikkelen vil redegjøre for ekstinksjonsreglene ved omsetningsgjeldsbrev i lov. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevlova - heretter forkortet gbl.). Reglene bygger på at avtaleparten kan danne en beskyttelsesverdig interesse fra medkontrahentens legitimasjon, slik at tidligere rettigheter kan bli modifisert eller ekstingvert (utslettet). Spørsmålet blir om avtaleparten har fått en beskyttelsesverdig interesse fra medkontrahentens legitimasjon som kan gi grunnlag for ekstinksjon. Anvendelse av ekstinksjonsregelene forutsetter en tredjepartskonflikt. Ved uforenlige rettigheter kan partene fremme innsigelser fra sitt underliggende rettsforhold.  I noen tilfeller vil innsigelsene få medhold, og i andre tilfeller vil innsigelsene bli ekstingvert. Rettighetene til partene vil avgjøre omfanget av ekstinksjonen. 

Formålet med artikkelen er å gi en innføring ved ekstinksjonsreglene i gjeldsbrevslova. Artikkelen vil redegjøre for gbl. § 15 (pkt.4), og gbl. §§ 16 og 17 (pkt.5). Tvungen motregning med hjemmel i gbl. § 18 (pkt.6) og godtroerverv av kreditorposisjonen med hjemmel i gbl. § 14 (pkt.7). Gbl. § 19 blir redegjort i pkt. 8. Fremstillingen er ikke uttømmende, da det vil forekomme nyanser ved rettskildebildet. 

1.2 Innledende betraktninger 

Hovedregelen i norsk rett er at ingen kan overføre en større rett enn han selv har. Dette er en alminnelig formuerettslig regel som kommer til uttrykk i gbl. § 25. En formalisering av pengekravet vil ikke innskrenke skyldnerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser overfor cedenten som sådan, jf. gbl. § 1. Debitor kan imidlertid fraskrive seg retten til å gjøre gjeldende innsigelser, slik at partene innbyrdes kan fravike lovens utgangspunkt, jf. formuleringen “uten avtale” i gbl. § 1. I juridisk litteratur blir dette omtalt som en “cut off- klausul” (Hagstrøm, 2021, s. 938).  En “cut off-klausul” kan innebære at skyldneren fraskriver seg retten til å gjøre gjeldende innsigelser ovenfor erververen. Avtaleklausulen kan bli revidert etter alminnelige avtalerettslige regler, jf. RG.1989 s.710 (Eidsvating lagmannsrett), og er forbudt i forbrukerforhold, jf. lov. 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven-  heretter forkortet til finavtl.) § 2-14 første ledd, jf. § 1-9.  

Da erververen kan ekstingvere skyldnerens innsigelser ved cesjon, er det av hensynet til forbrukeren, forbudt i forbrukerforhold, jf. finavtl. §§ 2-14 og 1-9.  I tilfeller hvor fordringen påheftet en forbruker kommer til uttrykk i et omsetningsgjeldsbrev på tross av forbudet, vil gjeldsbrevloven få anvendelse, jf. formuleringen “med mindre noe annet er fastsatt i lov”, jf. finavtl. § 2-14. Tilsvarende følger av Ot.prp.nr. 72 (1991-92) s. 93. En overtredelse av finanavtl. § 2-14 er straffbart etter finavtl. § 7-1. 

1.3 Legislative hensyn 

Hovedregelen kan bli nyansert hvor hensynene til legitimasjon, publisitet og notoritet trekker mot å styrke en senere erververs rett. Gjeldsbrevlova bygger på en interesseavveining mellom partene sitt behov for vern. Loven er modifisert for å bevare karakteristikken til omsetningsgjeldsbrevene. I forarbeidene blir det fremhevet at omsetningsgjeldsbrevene skal være lett likvid og omsettelig, slik at fordringshaveren lett kan utnytte kapitalen i gjeldsbrevet, jf. NUT 1935:1 s. 36 flg. Det avgjørende er hvilke av partene som er nærmest til å bære risikoen for tap, med naturlige nyanseringer, slik at reglene ivaretar karakteristikken ved omsetningsgjeldsbrevene. 

Legitimasjon, notoritet og publisitet blir redegjort i pkt. 1.3  artikkelen om godtroerverv av løsøre. Ved godtroerverv er formuesgodene på en glideskala hvor hensynene til formuesgodet blir gjenspeilet i ekstinksjonsvilkårene og innsigelsene som kan avskjære ekstinksjon. Dette innebærer at hensynene for eksinstinksjonsreglene ved omsetningsgjeldsbrev må bli modifisert fra den andre fremstillingen. 

1.4 Termoniologi 

1.4.1 Cesjon - debitor cessus, cedent og cesjonar. 

Overdragelse av pengekrav kalles cesjon. I juridisk litteratur blir begrepene cedent, cesjonar og debitor cessus benyttet til å beskrive de ulike partsposisjonene. Selgeren av fordringen blir omtalt cedent, kjøperen kan bli betegnet cesjonar og skyldneren blir kalt debitor cessus. 

1.4.2  Omsetningsgjeldsbrev

Et omsetningsgjeldsbrev er et gjeldsbrev, jf. gbl. § 11 annet ledd. Et gjeldsbrev er et skriftlig, og  ytre selvstendig løfte med debitors betalingsløfte om å betale en sum penger, jf. NUT 1935: 1 s. 13. Det er fire typer gjeldsbrev som anses som omsetningsgjeldsbrev, jf. gbl. § 11 nr. 1- 4. Dette er (i) ihendehavergjeldsbrev (ii) ordregjeldsbrev (iii) pantobligasjon, og (iv) gjeldsbrev som uttrykkelig er omsetningsgjeldsbrev, jf. gbl. § 11. 

“Ihendehavergjeldsbrev” skal bli registrert i en verdipapirsentral, jf. lov. 15. mars 2019 nr. 6 om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven) § 3-1 første ledd. En følge av dette er at ihendehavergjeldsbrevene har mistet egenskapene til et omsetningsgjeldsbrev. Artikkelen vil bli avgrenset mot en redegjørelse av ihendehavergjeldsbrevene. 

Illustrasjonstekst: I den første figuren er Lillevik Hotell skylderkjennelse betinget ved at Lillehammer Elektro bygger et stereoanlegg i baren til hotellet. Teksten i figur 1 er ikke “i det ytre selvstendig”, og blir dermed definert som en kjøpsavtale. I den andre figuren vil vilkårene for gjeldsbrev være oppfylt og omfattes av ordlyden i gbl. § 11 nr. 2. 

1.4.3 Negotiablitetsvirkningene ved omsetningsgjeldsbrev

Omsetningsgjeldsbrev er negotiable. Negotiabilitet betyr omsettelig. Utgangspunktet i norsk rett er at formuerettslige krav kan bli overdratt, jf. Rt. 2008 s. 385 (Vista Holdning) avsnitt 61. Negotiablitetsvirkningene ved omsetningsgjeldsbrev knytter seg til rettsvirkningene hvor et rettssubjekt er rettslig legitimert til å disponere over fordringen, jf. gbl. § 13 ( se pkt.2.2.5). Rettslig legitimasjon er det som kreves etter ekstinksjonsreglene for at legitimasjonen skal ha rettslig virkning. I juridisk litteratur har negotiabilitetsreglene tradisjonelt blitt inndelt i tre hovedkategorier: (i) kreativ legitimasjon pkt. 4 (ii) overføringslegitimasjon pkt. 6, og (iii) kvitteringslegitimasjon pkt. 7 (Hagstrøm, 2021, s. 946-948). 

2. Gbl. § 15 - Kreativ legitimasjon

2.1 Innledende betraktninger 

Erververen kan vinne full rett mot skyldneren, til tross for at skyldneren hadde holdbare innsigelser mot gjeldens eksistens eller omfang, jf. gbl. § 15. I juridisk teori blir denne bestemmelsen omtalt som kreativ legitimasjon. Dette skyldes at bestemmelsen kan gi hjemmel til å skape en forpliktelse for skyldneren, som ikke eksisterte før cesjonen (Bergsåker, 2021, s. 104). Innsigelsene blir redegjort i pkt. 2.3. 

Det er fem alminnelige ekstinksjonsvilkår for at cesjonaren kan ekstingvere skyldnerens innsigelse, jf. sedvanerett. Det kreves at (i) cedenten har vært rettslig legitimert (ii) omsetningsgjeldsbrevet har blitt avhendet (iii) omsetningsgjeldsbrevet har blitt overlevert (iv) cesjonaren må ha vært i aktsom god tro, og (v) det foreligger en gyldig avtale mellom cedenten og cesjonaren. Tilsvarende vilkår gjelder for ekstinksjon med hjemmel i gbl. § 14 og gbl. § 18 (se pkt. 6 og 5). Det gjelder imidlertid ikke god tro-vilkåret. 

I det følgende vil de alminnelige vilkårene for ekstinksjon med hjemmel i gbl. § 15 bli redegjort. De fleste vilkårene i gbl. § 15 sammenfaller med gbl. § 14 (se pkt. 5). Dette vil bli lagt til grunn med mindre noe annet fremgår av fremstillingen. 

2.2 Alminnelige ekstinksjonsvilkår 

2.2.1 Avhendelse til “eige eller pant” 

Et vilkår for ekstinksjon av rettigheter ved omsetningsgjeldsbrev er at gjeldsbrevet er blitt “avhendet” “til eige eller pant”, jf. gbl.§ 15.  En naturlig språklig forståelse tilsier at det må foreligge en overdragelse av rettigheter mellom avhenderen og erververen av gjeldsbrevet. Det er klart at ordlyden omfatter et alminnelig avtaleerverv. Ordlyden gir imidlertid lite veiledning til å avgjøre om gaveerverv blir omfattet, da vil omsetningshensyn gjøre seg lite gjeldende. 

Det følger av gbl. § 9 første punktum at når noen “avhender eit gjeldsbrev til eige eller pant”, vil han svare “for at kravet er til”. Det blir presisert at dette “gjeld ikkje ved gåvor”, jf. gbl. § 9 annet punktum. Det ville ikke ha vært nødvendig å oppstille en begrensning ved “avhender” ved gaveerverv, dersom dette i utgangspunktet ikke ble omfattet i ordlyden. For øvrig, vil det være en vanskelig grensedragning mot gaver og gavesalg. Reelle hensyn, herunder rettstekniske og system i regelverket, trekker mot at gaveerverv blir omfattet av ordlyden.

 I juridisk litteratur er det alminnelig antatt at gaveerverv kan bli omfattet av ordlyden (Bergsåker, 2021, s. 102, Falkanger, 2021 s. 717 og Augdahl 1978 s. 341). Det henvises til juridisk litteratur for en ytterligere redegjørelse. 

2.2.2  Overlevering 

Et annet vilkår er at cesjonaren har fått omsetningsgjeldsbrevet overlevert, jf. formuleringen “i hende”, jf. gbl. § 15. En naturlig språklig forståelse tilsier at cesjonaren har fått overført besittelsen av gjeldsbrevet til seg fra cedenten, slik at cesjonaren har fått faktisk og juridisk rådighet. I forarbeidene blir det presisert at erververen “har fått gjeldsbrevet i hende, enten personlig eller gjennem en tredjemann som sitter med det på hans vegne”, jf. NUT 1935:1 s. 36. Dette blir begrunnet ved at erververens rett før dette tidspunktet “under alle omstendigheter (er) så prekær og usikker, at det ikke er grunn til å la eksstinksjonen inntre”, jf. NUT 1935:1 s.36 (mine markeringer i kursiv). 

I juridisk litteratur skriver Bergsåker at dersom gjeldsbrevet ikke er overlevert, vil det ikke foreligge holdepunkter for å la cesjonaren ekstingvere rettigheter som i utgangspunktet er bedre prioriterte (Bergsåker, 2021, s. 102). Vilkåret må sees i sammenheng med at kreditor før overleveringen kan være rettslig legitimert til å disponere fordringen til tredjemann med ekstinktiv virkning. Dette vil innebære at overleveringen blir en sikringsakt for ervervet. 

2.2.3 Gyldig avtale

Et tredje vilkår er at ervervet må bygge på en gyldig avtale. Vilkåret kan vanskelig utledes av gjeldsbrevloven, men hviler på gode reelle grunner (Bergsåker, 2021, s. 102). I forarbeidene til ekstl. § 1 blir vilkåret begrunnet med at ekstinksjon ikke skal medføre en vilkårlig berikelse, jf. Ot.prp.nr.56 (1976-77) s. 7. I juridisk litteratur skriver Bergsåker at hvor cesjonaren må gi tilbake gjeldsbrevet på grunn av mangler, vil erververens rettstilling være så uttrygg at han ikke kan innrette seg for å ha stiftet en beskyttelsesverdig rett (Bergsåker, 2021, s. 102). Det vil med andre ord, ikke foreligge en beskyttelsesverdig interesse hos erververen som gir holdepunkter for å fravike hovedregelen. 

2.2.4  Rettslig legitimasjon med hjemmel i gbl. § 13 

Et rettssubjekt er rettslig legitimert til å råde et omsetningsgjeldsbrev med “verknad (..) nemt i (..)  §§ 14, 15, 18 og 19” ved å ha gjeldsbrevet “i hende”, jf. gbl. § 13. I tillegg må vedkommende enten være skriftlig utpekt som eier, forveksles med den som er utpekt, eller at det foreligger omstendigheter som antyder at vedkommende har rett til å disponere, jf. gbl. § 13.  Ordlyden oppstiller to kumulative vilkår. 

Ordlyden av “i hende” trekker mot en fysisk besittelse. I forarbeidene blir det uttalt at vilkåret ikke sikter til den “uselvstendige, rent fysiske ihendehavelse” som litteraturen har oppstilt som en motsetning til virkelig besittelse, jf. NUT 1935:1 s.34. Gjeldsbrevskomiteen presiserer at vilkåret omfatter en virkelig besittelse med de krav man etter forholdene kan stille til innehavelsen, jf. NUT 1935:1 s. 34. Forarbeidene trekker mot at vurderingstemaet blir om vedkommende disponerer over omsetningsgjeldsbrevet med en slik rådighet som kan forventes av en rettmessig eier. 

I tillegg må rettssubjektet enten være skriftlig utpekt som eier, forveksles med den utpekte eller at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å anta at han har rett til å disponere på eierens vegne, jf. gbl. § 13. Ordlyden oppstiller tre alternative vilkår. Artikkelen blir avgrenset mot en nærmere redegjørelse. 

2.2.5 Aktsom god tro 

Et femte vilkår er at cesjonaren er i aktsom god tro, jf. formuleringen “motsegn går ikkje tapt” hvor “mottakeren (cesjonaren) kjenner det omstendet ho (innsigelsen til skyldneren)  blir bygd på, eller bør ha mistanke om det” i gbl. § 15 annet ledd første punktum. Tilsvarende gjelder hvor “gjeldsbrevet har fått ei påskrift om det (innsigelsen til skyldneren), som ikkje kunde takast bort, endå om dette sidan er gjort”, jf. gbl. § 15 annet ledd siste punktum (mine markeringer i kursiv). Ordlyden oppstiller to alternative vilkår som avgrenser mot ekstinksjon. Fremstillingen blir avgrenset mot en redegjørelse av sistnevnte vilkår. 

Ordlyden av “mottakeren kjenner det omstendet ho blir bygde på, eller bør ha mistanke om det” avgrenser mot ekstinksjon ved positiv kunnskap eller uaktsomhet. Dette beror på to ulike rettslige vurderinger. For å konstatere positiv kunnskap vil dette bero på en bevisvurdering. For vurderingen av aktsom god tro er det avgjørende om cesjonaren har handlet uaktsomt. En retningslinje er at det er den hederlige opptreden som skal bli vernet (Falkanger,1999, s.146). 

Tidspunktet for vurderingen av aktsom god tro vil variere mellom gbl. §§ 14 og 15. I forarbeidene til gbl. § 15 blir det uttalt at cesjonaren må være i god tro ved  “erhvervelsen” av omsetningsgjeldsbrevet, jf. NUT 1935: 1 s. 38. Ved godtroerverv med hjemmel i gbl. § 14 vil vilkåret gjelde frem til sikringsakten er gjennomført.  Gbl. §§ 14 og 15 regulerer forskjellige tredjepartskonflikter. Dette innebærer at vurderingen vil ta utgangspunktet fra to ulike perspektiver. 

I forarbeidene blir det uttalt at erververen må utvise den aktsomhet “forholdene tilsa”, jf. NUT 1935:1 s. 36. Gjeldsbrevkomiteen presiserer at erververen ikke trenger å gjennomføre en “særlig skarp” undersøkelse av rettighetsforholdene, når overdrageren har den ytre legitimasjonen som skal til, jf. NUT 1935:1 s. 36. Forarbeidene trekker i retning av at det er først når erververen har, eller burde ha en mistanke om at avhenderen mangler rett, at det kan stilles krav til ytterligere undersøkelser. 

I RG.1950 s. 480 (Eidsvating lagmannsrett) tok retten stilling til om cesjonaren hadde adgang til å ekstingvere skyldnerens innsigelse om at fordringen var innfridd. Det fremgikk av ordlyden i omsetningsgjeldsbrevet at pengekravet skulle blitt nedbetalt innen 1940. 

Cesjonaren kjøpte omsetningsgjeldsbrevet i 1949. Retten lå til grunn at ordlyden i gjeldsbrevet burde ha gitt cesjonaren en mistanke om at fordringen var innfridd. Lagmannsretten konkluderte at kravet om aktsom god tro var ikke oppfylt.

En tilsvarende problemstilling ble behandlet i LG-1994-462 (Gulating lagmannsrett). En forutsetning for utsendelsen var at gjeldsbrevet skulle bli nedbetalt med lønnsutbetalinger fra Athletic Gym AS. Omsetningsgjeldsbrevet ble avhendet. Det ble anført at cesjonaren ikke var i aktsom god tro, da han hadde vært delaktig i driften til Athletic Gym AS og hadde god kontrakt med eierne. Lagmannsretten uttalte at “selv om han skulle kjenne til at det ikke ble utbetalt lønn, noe omstendighetene kan antyde på, skulle ikke det slik denne sak ligger an foranledige en undersøkelse omkring eventuelle avtaler som fremgikk av gjeldsbrevet”. Utdraget antyder at kjøperen ikke vil være forpliktet til å foreta nærmere undersøkelser, med mindre det foreligger omstendigheter som gir oppfordring til dette. Lagmannsretten konkluderte med at kravet til aktsom god tro var oppfylt.

I juridisk litteratur skriver Falkanger at kravet til aktsom god tro er objektivt, men med mulighet til å skjerpe kravene ovenfor den særlige sakkyndige (Falkanger, 2021, s. 718). Tilsvarende er uttalt i forarbeidene til ekstl. § 1, jf. Ot.prp. nr. 56 (1976–77) s. 40. Premissene i Rt. 1990 s. 59 (Myra båt) trekker imidlertid i retning av B’s undersøkelseseplikt kan være mer begrenset enn terskelen forarbeidene til ekstl. § 1 kan gi uttrykk for. 

2.3 Innsigelsene cesjonaren kan ekstingvere med hjemmel i gbl. § 15

Cesjonaren kan med hjemmel i gbl. § 15 ekstingvere (i) avtalerettslig ugyldighet og utilsiktet utsendelse av gjeldsbrevet (ii) innsigelser fra det underliggende forholdet, og (iii) forhold oppstått mellom utsendelse og overdragelse. Gbl. § 15 utsetter skyldneren for en slik risiko at skyldneren kan nekte å betale, med mindre han får gjeldsbrevet overlevert. jf. gbl. § 21. Dersom kreditor ikke leverer gjeldsbrevet tilbake når oppgjør skal finne sted, slik skyldneren har krav på, kan kreditormora inntre, jf. LG-1997-1576 (Gulating lagmannsrett). 

2.3.1 Kort om kreditormora 

“Mora” betyr forsinkelse. Språklig tilsikter kreditormora forhold på kreditors side som fører til en forsinket oppfyllelse fra debitor. Begrepet har imidlertid en utvidet betydning, og blir i juridisk litteratur benyttet til samlebegrep med ulike rettsvirkninger og vilkår (Bergsåker, 2021, s. 206). En forutsetning for kreditormora er at kreditors pliktbrudd er årsaken til at debitor ikke får oppfylt sin forpliktelse. Det kan inntre ulike rettsvirkninger ved kreditormora. Den vanligste rettsvirkningen ved kreditormora er at dette utelukker kontraktsbrudd (Haaskjold, 2021, s. 239). 

2.3.2 Innsigelsene som kan bli ekstingvert med hjemmel i gbl. § 15 

I det følgende vil innsigelsene cesjonaren med hjemmel i gbl. § 15 kan ekstingvere kort bli redegjort. For en ytterligere redegjørelse henvises det til juridisk litteratur. 

Cesjonaren kan ekstingvere debitor cessus innsigelser om at omsetningsgjeldsbrevet er “ uglidt etter reglane i §§ 29-33 eller 36 i avtalelova, eller § 2 i pristiltakslova, eller at gjeldsbrevet er utgjeve utan hans vilje etter han skreiv under det”, jf. gbl. § 15.

Tilsvarende gjelder hvor skyldneren “ikkje har fått det vederlaget som var avtale, eller har andre motsegner frå det rettshøvet som var grunnlag for gjeldsbrevet”, jf. gbl. § 15. Ordlyden tilsier at cesjonaren kan eksingvere ulike misligholdsbeføyelser skyldneren kunne ha gjort gjeldende ovenfor cedenten. I forarbeidene blir det uttalt at “alle innsigelser fra det underliggende rettsforholdet er avskåret”, jf. NUT 1935:1 s. 39. Det blir presisert at tilsvarende gjelder hvor “forholdet er reprobert, feks. (ved) spillegjeld”, jf. NUT 1935:1 s. 39. En avtale kan bli reprobert om den strider mot grunnleggende moralnormer, slik at den blir ansett som ugyldig (Codero-Moss, 2018, s. 21). 

Cesjonaren kan itillegg ekstingvere innsigelser om at “krevet er betala før gjeldsbrevet vart avhendt, eller det er bortfalle eller brigda med avtale, motrekningsfråsegn eller oppseiing eller i dom”, jf. gbl. § 15 (mine understrekninger). Ordlyden tilsier at cesjonaren kan ekstingvere noen innsigelser som har utspring fra perioden mellom utstedelsen og avhendelsen, herunder at gjeldsbrevet allerede er betalt, bortfalt eller endret ved avtale. 

3. Absolutte innsigelser - Gbl. §§ 16 og 17

3.1 Gjeldsbrevlova § 16 

I utgangspunktet kan cesjonaren ekstingvere en innsigelse om at gjeldsbrevet er betalt, jf. gbl. § 15. Dette utgangspunktet blir modifisert i gbl. § 16. Dersom skyldneren har “betale rente som forfall før gjeldsbrevet var avhent, kann ha gjera dette gjeldana mot ein mottaker i god tru”, jf. gbl. § 16.  Tilsvarende gjelder for “renter som etter gjeldsbrevet skulle vore betalt før avhendingsdagen” og “faste, tidsvisse ytingar” som “omfattar både renter og avdrag”, jf. gbl. § 16. Ordlyden tilsier at skyldneren kan gjøre gjeldende renter og annuiteter som er blitt betalt og forfalt før cesjonen. Dette innebærer at renter og annuitetsavdrag vil bli behandlet annerledes enn hovedstolen (grunnkravet), sml. gbl. § 15 og § 16.

I forholdet mellom cedenten og cesjonaren er det en særregel om rentebærende fordringer i  kjl. § 81. Bestemmelsen kan modifisererer cesjonarens krav på renter. 

3.2 Gjeldsbrevlova § 17 

Skyldneren vil ha enkelte innsigelser i behold ovenfor cesjonaren etter overdragelse, jf. gbl. § 17. Skyldneren vil vinne rett hvor gjeldsbrevet er “falskt eller forfalska, underskrive på hans vegner utan fullmakt eller uglidt på grunn av grov tvang”, “manglande rettsleg handleevne eller sinnsjuksdom”, jf. gbl. § 17. Tilsvarende gjelder hvor gjeldsbrevet er “maktlaust, eller kravet er bortfalle eller brigda etter reglane om deponering, forelding, preklusjon eller tvangsakkord”, jf. gbl. § 17. Ordlyden tilsier at skyldneren vinner rett ved sterke ugyldighetsgrunner og ved andre regler som innebærer bortfall eller modifisering av gjelden, herunder (i) mortifikasjon (ii) deponering (iii) forelding (iv) preklusjon, og (v) tvangsakkord. 

4. Gbl. § 18 - Debitor cessus adgang til motregning etter cesjon av omsetningsgjeldsbrevet

4.1 Generelt

Motregning er en oppgjørsmåte for pengekrav, og innebærer at to fordringer avregnes mot hverandre og faller bort så langt de beløpsmessig dekker hverandre. Dette kan utgjøre en forenklet oppgjørsprosess ved at partene beholder sine midler istedenfor å utføre en ordinær betalingsoverføring. Motregningsinstituttet gir partene et enkelt og kostnadseffektivt virkemiddel til å få dekning for sitt krav uten å gjennomføre en prosessuell beslagsrett (Bergsåker, 2021, s. 222-223). 

I alminnelighet er det fem kumulative vilkår for tvungen motregning (i) B må utøve en motregningserklæring (ii) det må foreligge komputabilitet mellom kravene (iii) skyldforholdene er gjensidige, (iv) kravene må være oppgjørsmoden, og (v) motkravet må være et rettslig krav på oppfyllelse (Hagstrøm, 2021, s. 768 flg). En modifikasjon fra det sedvanerettslige vilkåret om gjensidighet følger av gbl. §§ 15 og 18 ved cesjon av omsetningsgjeldsbrev. Dersom motregningserklæringen blir fremsatt før cesjonen blir dette regulert av gbl. § 15 (se pkt. 2.3). Skyldneren kan få en utvidet motregningsrett ved konnekse krav (se pkt. 4.3). 

Begrepsforklaringer: I juridisk litteratur bruker betegnelsen “motkrav” for å vise til kravet til den som erklærer motregning, mens “hovedkrav” benyttes til kravet for parten som utsettes for motregningserklæringen. (Bergsåker, 2023, s. 223). Den som erklærer motregning er figur B,og den som motregning erklæres ovenfor etter cesjon vil være figur C. 

4.2 Motregning ved omsetningsgjeldsbrev - gbl. §§ 18 og 15

“Avhender [...] legitimasjonshaveren” et omsetningsgjeldsbrev til “eige eller pant”, og cesjonaren får det “i hende”, kan ikke debitor cessus “krevja motrekning med krav på avhendaren” (cedenten) , jf. gbl. § 18 første ledd. Ordlyden tilsier at cesjonaren kan ekstingvere motregningskrav til skyldneren på første kreditor hvor negotiablitetsvilkårene i pkt. 2.2.1-2.2.4 er oppfylt. Gjeldsbrevkomiteen begrunner regelen i hensynet til en effektiv omsetning, slik at cesjonaren burde kunne “betrakte sin gjeldsfordring som et selvstendig aktivum som bare er avhengig av papiret og dets betingelse”, jf. NUT 1935:1 s. 41. Det er gjort unntak hvor cesjonaren “visste at skyldnaren hadde eit krav som kunde nyttast til motrekning” og “måtte skjøna” at bortfall av motregningsretten ville medføre at “skyldnaren kom til å lide tap”, jf. gbl. § 18 første ledd. 

En naturlig språklig forståelse av at cesjonaren “visste at skyldnaren hadde eit krav som kunde nyttast til motrekning” trekker mot at cesjonaren må ha positiv kunnskap om at skyldneren har et krav overfor cedenten som kan benyttes til motregning. En tilsvarende forståelse er lagt til grunn i forarbeidene, jf. formuleringen “erververen vet” i  NUT 1935:1 s. 43. I juridisk litteratur skriver Sæbø at vilkåret gjelder frem til cesjonaren får omsetningsgjeldsbrevet i hende (Sæbø, 2003, s. 165).

I tillegg måtte cesjonaren skjønne at skyldneren kom til å lide tap som følge av den begrensede motregningsadgangen, jf. gbl. § 18. I forarbeidene blir det uttalt at denne muligheten må ha blitt ansett som “nærliggende for erhvereren” slik at erververen “må forstå hvordan forholdet vil komme til å arte sig”, jf. NUT 1935:1 s. 43. Gjeldsbrevkomitteen trekker frem et eksempel hvor cedenten “står på konkursens rand” og selger fordringen til underpris til en tredjemann som kjenner til skyldnerens motfordring, jf. NUT 1935:1 s. 43. Forarbeidene antyder at ordlyden omfatter hvor cedenten er insolvent, betydelig økonomisk svekket etc., slik at et økonomisk tap for skyldneren objektivt fremstår nærliggende for cesjonaren.

Skyldnerens motregningsadgang ovenfor cesjonaren blir utvidet ved konnekske krav, jf. formuleringen “motkrav som reiser seg frå same rettshøvet som gjeldsbrevkravet” i gbl. § 18 annet ledd. Ved konnekske krav vil motregningsadgangen til skyldneren følge av “dei reglane som gjeld om motsegner fra dette høvet”, jf. gbl. § 18 annet ledd. Dette er en henvisning til gbl. § 15. Gjeldsbrevkomiteen begrunner den utvidete motregningsadgangen ved konnekse krav ved at “ den felles opprinnelse (skaper) en viss sammenheng mellem kravene, som gjør det naturlig å tillate motregning i større utstrekning”, jf. NUT 1935:1 s. 42. 

I det følgende vil konneksitetsbegrepet ved motregning kort bli redegjort. I juridisk litteratur har det lenge vært enighet om at konneksitetsbegrepet utgjør det samme i relasjon til gbl. §§ 18 og 26, og foreldelsesloven § 26 (Brækhus, 1977, s. 58). 

4.4 Generelt om det motregningsrettslige konneksitetsbegrepet 

Ved konnekse krav menes krav som “springer ut fra det samme rettsforhold”, jf. HR-2019-1662-A (Statens pensjonskasse) avsnitt 46. Dette viser til “tilfeller hvor kravene (hovedkravet og motkravet) inngår som ledd i et mer omfattende kompleks av rettigheter og forpliktelser som kan tilbakeføres til et felles grunnlag”, jf. dommens avsnitt 51. Det avgjørende er om kravene er så nært tilknyttet hverandre, at det vil virke urimelig at den ene part kan kreve sitt uten å yte kravet til medkontrahenten, jf. LA-2015-110067 (Agder lagmannsrett). Dette beror på en helhetsvurdering. Spørsmålet blir hvilken grad av tilknytning det må foreligge mellom hovedkravet og motkravet for at disse skal bli ansett konnekse. 

I utgangspunktet vil fordringer som utspringer fra samme avtale være konnekse, jf. HR-2019-1662-A (Statens pensjonskasse) avsnitt 63. Tilsvarende gjelder for krav som har grunnlag i to forskjellige kontrakter, dersom det foreligger et tilknytningsforhold mellom kravene som gjør det “rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold”, jf. Rt. 1992 s. 502 (Factoring Finans) på side 507. Utdraget tilsier at motkravet og hovedkravet kan være konnekse, dersom det foreligger et særlig tilknytningsforhold mellom kontraktene. 

Fremstillingen blir avgrenset mot en ytterligere redegjørelse.​​

5. Godtroerverv av omsetningsgjeldsbrev med hjemmel i gbl. § 14. 

Hovedregelen i norsk rett er at ingen kan overføre større rett enn han selv har. I tilfeller hvor flere utleder rett fra samme person, og disse rettighetene er uforenlige, vil dette innebære at det er den som har ervervet rett først, i utgangspunktet vinner rett. Gbl. § 14 gir hjemmel til å modifisere denne hovedregelen ved godtroververv av kreditorposisjonen til omsetningsgjeldsbrevet. Vilkårene sammenfaller i stor grad med de alminnelige ekstinksjonsvilkårene med hjemmel i gbl. § 15 ( se pkt. 4.2). Gbl. §§ 14 og 15 gir imidlertid hjemmel til ekstinksjon ved forskjellige tredjepartskonflikter. Gbl. § 15 regulerer forholdet mellom skyldneren og cedenten, mens gbl. § 14 gir en yngre rettighetshaver hjemmel til ekstinksjon av kreditorposisjonen.  Gbl. § 14 regulerer både hjemmelsmann- og dobbeltsuksesjonskonflikten. 

Illustrasjonsforklaring: Dobbeltsuksesjonskonflikten oppstår når A selger et formuesgode til S, før han selger den på nytt til B. Det karakteristiske ved konflikten er at S og B utleder sin rett fra A. Utgangspunktet er at ingen kan overføre en større rett enn han selv har. Problemstillingen blir om B kan ekstingvere S sin rett i omsetningsgjeldsbrevet. 

Illustrasjonsforklaring: Hjemmelmannskonflikten oppstår når “H har en rettighet i formuesgodet som et helt eller delvis uforenlige med den rett B har ervervet fra A” (Falkanger, 2022, s. 676). Det karakteristiske ved konflikten er at As rettsforgjenger (H) fremmer innsigelser ovenfor en senere erverv B, som utleder sin rett fra A. Dette kan oppstå hvor H låner vekk omsetningsgjeldsbrevet til A, før A rettsstridig selger denne til B. Konflikten står mellom H og B. Ved godtroerverv av omsetningsgjeldsbrevene kan B ekstingvere enhver av H’s innsigelser  (Falkanger, 2022, s. 719). 

6. Kvitteringslegitimasjon 

Hovedregelen i norsk rett er at debitor må innfri betalingsforpliktelsen til rettmessig kreditor. 

Gbl. § 19 modifiserer denne hovedregelen. Skyldneren kan betale med frigjørende virkning til “legitimasjonshaveren”, dersom skyldneren ikke vet at “mottakeren ikkje har rett til å taka mot betaling” og er “so aktsom som han etter tilhøvet for å hindre at pengane kjem i rette hender”, jf. gbl. § 19. Ordlyden tilsier at debitor kan betale med frigjørende virkning til en rettslig legitimert kreditor, dersom han er i aktsom god tro om at legitimasjonshaveren er rettmessig kreditor.  I juridisk litteratur blir bestemmelsen omtalt som kvitteringslegitimasjon (Bergsåker, 2021, s. 107 og Hagstrøm, 2021, s. 966). Bestemmelsen må sees i sammenheng med at omsetningsgjeldsbrevene er lett omsettlig, slik at det kan være vanskelig for debitor å ha oversikt over hvem som er rettmessig kreditor (Bergsåker, 2021, s. 107). 

---

Litteraturliste

Augdahl, Per. Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utgave. Vettakollen, 1978.

Bergsåker, T. (2021). Pengekravsrett (4. utg.). Gyldendal.

Cordero-Moss, G. (2018). 5 vilkår for anvendelse av ordre public-forbeholdet. Internasjonal privatrett. https://doi.org/10.18261/9788215027326201806

Falkanger, A.T. (1999). God tro: en studie av kravet til god tro som vilkår for å erverve eller opprettholde privatrettslige rettigheter. Universitetsforlaget.

Falkanger, T. (2022). Tingsrett (10. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Hagstrøm, V. (2021). Obligasjonsrett (3. utg.). Universitetsforlaget.

Lilleholt, K. (2019). Kontraktsrett og obligasjonsrett (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk

Sæbø, R. (2003). Motregning (1. utg.). Fagbokforlaget.

Zimmermann, Reinhard. The law of obligations: Roman foundations of the civilian tradition. Cape Town: Juta, 1990.