Skrevet av: Tarek El-Khatib
1. Oversikt
I det følgende skal det redegjøres for reglene om reklamasjon. Sistnevnte regelsett er et tema som aktualiseres etter at det kan sies å foreligge et kontraktsbrudd. Et kontraktsbrudd er et avvik fra det avtalte, som ikke skyldes kjøperen eller forhold på hans side jf. eksempelvis kjl. § 30 (1). Reklamasjonsplikten oppstår altså etter kontraktsbruddet, hvilket fører til at reklamasjonsreglene på mange måter kan sies å være en kjøpers inngang til de ulike misligholdsbeføyelsene.
Reklamasjonsreglene kan – legislativt sett – begrunnes på flere måter. Helt overordnet kan man si at reklamasjonsreglene springer ut fra det alminnelige ulovfestede prinsippet om lojalitetsplikt i avtaleforhold. Dette prinsippet er imidlertid uendelig vagt, og gir ikke et helt klart bilde av hvilke legislative hensyn reklamasjonsreglene er ment å ivareta eller om hvorfor reglene er slik som de er. Man kan derfor si at reklamasjonsreglene hovedsakelig tar for seg hensynet til debitor ved at han må kunne forutberegne sine forpliktelser i henhold til kontrakten, at kreditor ikke utsetter debitor for spekulasjoner, samt det faktum at debitor på et eller annet stadium ved kontraktavviklingen må kunne si seg løst fra de forpliktelser den inngåtte avtalen innebar. Sistnevnte hensyn omfatter også et bevismessig element i den forstand at desto lengre tid det går mellom tilsynelatende korrekt oppfyllelse, og at kontraktsbruddet oppstår, desto vanskeligere vil risikoen for kontraktsbruddet være å plassere.
I fremstillingen videre vil kjøpslovens reklamasjonsbestemmelse jf. kjl. § 32 presenteres, deretter vil denne bestemmelsen presenteres i lys av de tre tradisjonelle spørsmålene knyttet til reklamasjonsproblematikken. Det vil underveis trekkes paralleller til forbrukerkjøpslovens reklamasjonsbestemmelse jf. fkjl. § 27 der dette er av interesse. Avslutningsvis vil det foretas noen generelle betraktninger knyttet til hvorvidt reklamasjonsreglene er absolutte i den forstand at en kjøper står rettsløs dersom vedkommende oversitter reklamasjonsfristen.
2.1 Kjøpslovens § 32
(1) Kjøperen taper sin rett til å gjøre en mangel gjeldende dersom han ikke innen «rimelig tid» etter at han «oppdaget eller burde ha oppdaget» den, gir selgeren «melding som angir hva slags mangel det gjelder».
(2) Reklamerer kjøperen ikke «innen to år etter den dag da han overtok tingen», kan han ikke seinere gjøre mangelen gjeldende. Dette gjelder ikke dersom selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.
2.2 Systemet
Kjøpslovens § 32, som øvrige andre reklamasjonsbestemmelser, reiser normalt tre spørsmål. Det første spørsmålet knytter seg til fristens utgangspunkt, som omhandler når fristen begynner å løpe. Det andre spørsmålet gjelder fristens lengde, hvilket omfatter hvor lang reklamasjonsfristen er. Det tredje spørsmålet knytter seg til fristavbrudd, som går ut på hvorvidt det er reklamert riktig i lovens forstand.
Bestemmelsen består imidlertid av to frister, en relativ, og en absolutt reklamasjonsfrist. Den absolutte reklamasjonsfristen fremgår av kjl. § 32 (2) første pnkt., og er «to år etter den dag da [kjøper] overtok tingen». Virkningen av at den absolutte fristen er 2 år, fører til at en kjøper aldri kan reklamere to år etter at han har overtatt tingen. Dette kan begrunnes blant annet ut fra den noe strengere undersøkelsesplikten en kjøper har i kjøpsloven, sammenlignet med forbrukerkjøpslovens system, samt bevismessige hensyn, ved at lovgiver legger til grunn en normalpresumsjon av at tingens sviktende egenskaper vil være vanskeligere å bevise etter to år.
Bestemmelsen inneholder imidlertid også en relativ reklamasjonsfrist, slik at både den absolutte og den relative fristen må overholdes. Den relative fristen kan leses ut fra kjl. § 32 (1) bruk av «oppdaget eller burde oppdaget». Sistnevnte formulering setter i gang den relative reklamasjonsfristen. Den relative reklamasjonsfristen går ut på at en innsigelse skal rettes til selger innen «rimelig tid» jf. kjl. § 32 (1). Den relative reklamasjonsfristen – «innen rimelig tid» fra en kjøper «oppdaget eller burde oppdaget» mangelen – kan aldri gjøres gjeldende etter to år fra den dag kjøperen «overtok tingen». Dette er en viktig presisering for å forstå systemet i bestemmelsen. Andre vernebestemmelser stiller andre frister, se for eksempel fkjl. § 27 (2) som oppstiller 5 år som absolutt reklamasjonsfrist dersom tingen er ment å vare vesentlig lengre enn to år.
2.3 Fristens utgangspunkt – Når begynner fristen å løpe?
Den relative reklamasjonsfristen begynner å løpe når kjøper «oppdaget eller burde oppdaget» mangelen jf. kjl. § 32 (1). Ordlyden av «oppdaget» gir inntrykk av at en mangel må være positivt opptatt i kjøpers bevissthet. Dette vil i praksis ikke være problematisk, da det er tale om et enten-eller tilfelle. Det som er mer problematisk derimot, er hvorvidt en kjøper «burde oppdaget» en mangel jf. kjl. § 32 (1).
En naturlig språklig forståelse av ordlyden til «burde oppdaget» gir inntrykk av at reklamasjonsfristen kan begynne å løpe før kjøperen positivt har kunnskap om mangelen. Dette er med andre ord et strengere vilkår som en selger normalt vil benytte seg av dersom selgeren ønsker å motstride kjøpers innsigelse. I Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s.79 vises det til undersøkelsesplikten i kjl. § 31, hvor meningen er at mangler man burde oppdaget ved undersøkelsen av tingen enten ikke kan gjøres gjeldende, eller kun kan gjøres gjeldende i særskilte tilfeller jf. kjl. § 33. Sistnevnte bestemmelse oppstiller en undersøkelsesplikt slik «god skikk» tilsier det jf. kjl. § 31 (1). Hva som er tilfredsstillende undersøkelse varierer først og fremst ut fra tingens egenskaper, gjennomsnittslevealder, art og lignende. Dette tilsier at hvorvidt en mangel «burde [blitt] oppdaget» beror på en konkret skjønnsmessig vurdering av det enkelte tilfellet. I forarbeidene slås det videre fast at selv om ikke god skikk uten videre tilsa at kjøperen burde undersøkt tingen nærmere, så kan mangelen ligge så opp i dagen at en kjøper burde ha oppdaget den før han faktisk gjorde det jf. s.79. Denne uttalelsen bekrefter den konkrete vurderingen man må foreta ved vurderingen av om en mangel «burde [blitt] oppdaget» tidligere. Av og til kan det imidlertid være tale om skjulte mangler som først viser seg etter en viss bruk og tidsperiode. Reklamasjonsfristen vil da – etter en konkret vurdering av symptomene for mangelen og lignende – begynne å løpe når «mangelen viser seg på en slik måte at kjøperen burde oppdage den» jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s.80.
I Rt. 1926 s.88, som gjaldt hvorvidt en kjøper av klippfiskparti hadde forsømt sin undersøkelsesplikt og dermed reklamert for sent, så trekker flertallet i Høyesterett opp særskilt sakkyndighet og ressurser som momenter ved forsømt undersøkelsesplikt. Dette vil ha betydning for vurderingen av når reklamasjonsfristen vil begynne å løpe, fordi det kaster et lys over når en kjøper «burde oppdaget» mangelen. Den konkrete skjønnsmessige vurderingen av når reklamasjonsfristen begynner å løpe, bør muligens underlegges en interesseavveining mellom hvilke forutsetninger en kjøper har til tingen og hva en selger plikter å opplyse om før en eventuell avtaleinngåelse. Her blir partenes utsagn, omstendighetene rundt avtaleinngåelsen og lignende rettsstiftende faktum av interesse.
2.4 Fristens lengde – «rimelig tid»
Her behandles lengden på tiden en kjøper kan sitte med potensiell avtaleavvikende informasjon uten å opplyse selgeren om det. Sagt med andre ord, så handler denne tiden om hvor lenge en kjøper kan vente med å varsle selger, før det er for sent. Her er det på sin plass å minne om at en kjøper kan være innenfor den absolutte reklamasjonsfristen på 2 år jf. kjl. § 32 (2), eller i noen tilfeller 5 år jf. fkjl. § 27 (1), men likevel reklamere for sent. Sistnevnte tilfelle er aktuelt dersom kjøperen oversitter den relative reklamasjonsfristen ved å ikke gi selgeren melding om kontraktsbruddet innen «rimelig tid» jf. både kjl. § 32 (2) og fkjl. § 27 (1). Spørsmålet blir da hva som menes med «rimelig tid» jf kjl. § 32 (2).
Ordlyden av «rimelig» tid er vag, men gir i alle fall inntrykk av at kjøperen har noe tid. Hvor mye tid en kjøper har i det enkelte tilfellet, kan man imidlertid ikke utlede fra en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Hensynet til selgeren tilsier at man reagerer så snart som mulig, mens hensynet til kjøper samt rettstekniske hensyn tilsier at man venter med å reagere til man er sikker på at den informasjonen man har om mangelen er av rettslig interesse. Følgelig må en vurdering av om en reklamasjon er foretatt innen «rimelig tid» bero på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering, noe som også bekreftes av Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s.80.
I Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s.80 gis det et eksempel av at dersom en ting er kjøpt av en næringsdrivende til bruk i næringsvirksomheten, så kreves det raskere reaksjon enn om det dreier seg om en forbrukerkjøper. Videre vil selve kontraktsgjenstanden ha betydning for fristen. Et annet relevant moment som nevnes i forarbeidene er hvilken sakkyndighet kjøper sitter med om kontraktsgjenstanden. Dersom kjøperen mangler spesiell kunnskap om kontraktsgjenstanden, så gis kjøper i medhold av forarbeidende tid til å søke hjelp for å vurdere om det virkelig foreligger en mangel som kan gjøres gjeldende.
Samlet sett, så kan en si at hva som er «rimelig tid» i det enkelte tilfellet beror på en konkret skjønnsmessig vurdering av den gitte situasjonen. Er det for eksempel tale om næringskjøp, så kreves det raskere reaksjonstid jf. det strenge forutberegnelighetshensynet som gjelder mellom profesjonelle næringsdrivende. Er det tale om en relativt omfattende avtale, så kan det tenkes at kjøper har litt bedre tid enn om det gjelder et alminnelig kjøp og en ikke så omfattende avtale. En kommer et langt stykke på vei i vurderingen av hva som er «rimelig tid» dersom en foretar en interesseavveining i lys av de legislative hensynene bak reklamasjonsreglene.
2.4.1 Rimelig tid – Forbrukerkjøpsloven
Når det gjelder «rimelig tid» i fkjl. § 27 (1), første pnkt., så er vurderingen i det store og hele lik den som foretas etter kjøpsloven, med visse, viktige modifikasjoner. En må ved den konkrete vurderingen av hva som er «rimelig tid» i forbrukerkjøpsloven trekke inn det sterke verneformålet bestemmelsen er ment å ivareta. Dette fører ofte til at hensynet til selger ikke gjør seg like sterkt gjeldende, som det gjør etter kjøpsloven.
En dom som kaster lys over forståelsen av «rimelig tid» i forbrukerkjøpsloven er inntatt i Rt.2010 s.103. Saken gjaldt et krav om prisavslag etter avhendingsloven § 4-12 jf. § 3-9, og om det reklamert «innan rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19. Uavhengig av resultatet i dommen, så formulerer en enstemmig Høyesterett interessante rettssetninger knyttet til forståelsen av «rimeleg tid»-vilkåret. I dommens avsn. 64 slås det for det første fast at det ved vurderingen av hva som er «rimeleg tid» i avhl. § 4-19 forstand, er «naturlig å se hen til bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 27.» Siden fkjl. § 27 (1) siste pnkt. allerede oppstiller et vern for forbrukeren ved at reklamasjonsfristen aldri kan være kortere enn to måneder, så er uklarheten hva gjelder vilkåret «rimelig tid» ofte knyttet til hvor mye mer enn to måneder har en kjøper reklamasjonsretten i behold.
I sistnevnte dom avsnitt 66 slås det videre fast at en reklamasjonstid etter avhendingsloven på tre måneder er «i ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over feil som er blitt oppdaget.» Sistnevnte uttalelse – sett i lys av det som ble sagt i dommens avsn. 64 om at det er «naturlig å se hen til bestemmelsen i forbrukerkjøpslovens § 27» ved vurderingen av «innan rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19 (1) – fører til at tre måneders fristen – som ble formulert i avsn. 66 – får overføringsverdi til reklamasjonsregelen i fkjl. § 27 (1). Dermed er «rimeleg tid» i fkjl. § 27 (1) et sted mellom 2-3 måneder, samt at det kan tenkes at den er lengre enn 3 måneder, etter en konkret vurdering jf. dommens avsn. 64-70. Som støtte for denne påstanden kan det nevnes at Høyesterett vektlegger at det for det første er tale om en nøytral reklamasjon, hvilket ikke krever mye av en kjøper sammenlignet med en spesifisert reklamasjon jf. dommens avsn. 66. I dommens avsnitt 68 kommer det videre klart frem at tre måneder normalt ikke er lenge, men at det i denne konkrete saken ut fra de «konkrete omstendighetene» var for sent fremsatt. Et ytterligere moment som kan støtte påstanden om at tre-måneders-fristen ikke er ment som en absolutt regel finner man også i dommens avsnitt 69. Her vektlegges det faktum at mangelen ble oppdaget «to og et halvt år siden overtakelsen», hvor det videre slås fast at forventningen til at en kjøper reklamerer raskt blir viktigere desto lengre tid har gått fra overtakelsestidspunktet. I avsnitt 70 trekker førstvoterende – med tilslutning fra de øvrige dommerne – opp personlige egenskaper hos kjøper som moment for at han burde reklamert før 3 måneder. Disse momentene som er nevnt i Rt.2010 s.103 avsn. 64-70 er ment å illustrere at «rimelig tid» ikke maksimalt strekker ut til tre måneder, men at «rimelig tid» må underlegges en konkret vurdering ut fra reklamasjonsreglenes legislative hensyn, samt de konkrete forholdene knyttet til saken. Relevante moment er hvilken type reklamasjon kjøperen står overfor, hvor lang tid har det gått siden overtakelsen, hvilke personlige forutsetninger kjøperen har for å reklamere eventuelt ikke forstå alvoret av behovet for en reklamasjon.
Avslutningsvis, kan man kanskje trekke slutninger fra den konkrete vurderingen Høyesterett foretar i sistnevnte dom over til reklamasjonsbestemmelsen i kjl. § 32 (1). Det presiseres imidlertid at «rimelig tid» i kjøpslovens forstand ikke materielt sett er identisk med den som formuleringen i forbrukerkjøpsloven, samt at «rimelig tid» i kjøpsloven naturligvis er en del strengere da kjøpsloven ikke inneholder det samme verneformålet som forbrukerkjøpsloven. Det hele må imidlertid sies å bero på en konkret skjønnsmessig vurdering, og det kan vanskelig sies at det vil være uriktig å anvende samme momenter – om enn med ulik vekt – som Høyesterett anvendte i Rt.2010 s.103 avsn. 64-70. Disse er bl.a hvilken type reklamasjon man står overfor (nøytral/spesifisert), hvor lang tid det har gått siden overtakelsen, personlige forutsetninger hos kjøper mv.
2.5 Fristavbrudd – Hvordan skal det reklameres?
Det stilles som hovedregel ingen formelle krav til selve innsigelsen/reklamasjonen. Kjøpslovens § 32 (1) oppstiller kun krav om en «melding som angir hva slags mangel det gjelder». Ordlyden gir uttrykk for at meldingen skal angi hva slags mangel det gjelder, men sier ikke noe om hvordan dette skal gjøres. Hensynet til selgers innrettelse og forutberegnelighet tilsier imidlertid at et utsagn bør være av en slik art og karakter at det ikke er tvil om hva en kjøper ønsker. Bevis- og rettstekniske hensyn tilsier videre at en «melding» bør være skriftlig av hensyn til solennitet og notoritet. Det gjelder imidlertid ikke et generelt skriftlighetskrav. Videre er det på det rene at generell klaging og misnøye faller utenfor. Sistnevnte påstand er imidlertid klarere i noen tilfeller enn andre. I teorien opereres det med en sondring mellom de såkalte nøytrale og spesifiserte reklamasjonene. En nøytral reklamasjon er en «melding som angir hva slags mangel det gjelder» jf. kjl. § 32 (1), det er med andre ord en ren påberopelse av kontraktsbruddet. En spesifisert reklamasjon derimot er en melding som påpeker kontraktsbruddet samt meddeler medkontrahenten hvilken misligholdsbeføyelse som kommer til å gjøres gjeldende. Eksempler på krav til spesifisert reklamasjon finnes i bl.a kjl. § 39, § 35 jf. § 34.
Reklamasjonsinnsigelsene kan legislativt sett sies å være en interesseavveining mellom på den ene siden hensynet til kjøpers interesse i kontraktsmessig oppfyllelse, mot hensynet til selgers innrettelse og forutberegnelighet. Dette fører da naturligvis til at desto mer dramatisk misligholdsbeføyelse som velges av kjøperen, desto mer krav bør det stilles til spesifikasjonen av reklamasjonen. Dette kan eksempelvis leses ut fra at heving – som er den alvorligste formen for misligholdsbeføyelser – krever spesifisert reklamasjon jf. kjl. § 39, se også kjl. § 35 om avhjelp jf. § 34.
En dom som illustrerer innholdet av en reklamasjon og den interesseavveiningen som ligger bak reklamasjonen er inntatt i Rt.2012 s.1779 (Victocor). Saken gjaldt spørsmålet om påføring av et korrosjonsbeskyttende belegg på bildeler var mangelfullt, og om det i tilfelle ble reklamert slik at mangelsbeføyelser kunne gjøres gjeldende. I dommens avsnitt 55 slås det først fast at det alminnelige lojalitetskravet i kontraktsforhold danner grunnlaget for reklamasjonsreglene. Dette innebærer da naturligvis at den som mottar en vare som er mangelfull, må gi beskjed om dette på en «slik måte at det gir den annen part rimelig mulighet for å ivareta sine interesser». Denne rettssetningen er riktignok interessant for det temaet som behandles i denne delen av fremstillingen, men formuleringen gir i bunn og grunn lite veiledning. Førstvoterende oppsummerer deretter i avsnitt 65 – etter å ha gjennomgått et bredt rettskildemateriale – at det som kreves er at «mangelen gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon». Førstvoterende innrømmer da det som ble nevnt over, om at det vil være vanskelig å generelt angi «hva som kreves for at en mangel er gjort gjeldende». Hva som skal til for at en slik mangel er gjort gjeldende, vil «variere blant annet etter kontraktsforholdets art og partenes stilling». Førstvoterende – med tilslutning fra de øvrige dommerne – slår videre fast at det i alminnelighet ikke bør «stilles for strenge krav». Dette trekker i retning av et svakere innrettelseshensyn hos selger. Det vises avslutningsvis til forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, hvor det presiseres at «[d]et vesentlige er at selgeren får et varsel om at kjøperen kan komme til å gjøre krav gjeldende som følge av noe han […] mener kan være en mangel [min utheving]» jf. Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s.180. Førstvoterende avslutter da med å gi sin tilslutning til denne uttalelsen. Dermed kan en oppsummeringsvis si at en rettmessig reklamasjon må objektivt sett være egnet til å informere selgeren om at kontraktsgjenstanden er kontraktstridig og at det må fremgå av reklamasjonen at kjøperen vil påberope dette som grunnlag for et rettslig krav jf. fremstillingen brukt av Krüger i Norsk kjøpsrett 4.utgave (1999) s.563.
3.1 For sent fremsatt reklamasjon – særlig om realitetsdrøftelser
Det forutsettes for den videre behandlingen at en kjøper reklamerer etter den relative reklamasjonsfristen. Utgangspunktet er da at kjøperen ikke har reklamasjonsrettighetene sine i behold. Spørsmålet blir da om en kjøper mister sin rett til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende.
Det følger av læren om realitetsdrøftelser at en kjøper kan vinne rett, selv om han reklamerer etter reklamasjonsfristen. En slik situasjon kan være at en kjøper påpeker det påståtte kontraktsbruddet etter utløpet av den relative reklamasjonsfristen. Dersom en selger da går ut på såkalte realitetsdrøftelser med kjøperen ved å diskutere kravets rettmessighet, fremfor å avvise selgeren på grunn av for sent fremsatt reklamasjon, så kan det tenkes at kjøperen da oppnår en rett til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende. Det må imidlertid allerede nå påpekes at det i den juridiske teorien foreligger uenighet om hvorvidt læren kan sies å være en selvstendig lære, eller om den bør begrunnes ut fra alminnelige passivitetsbetraktninger. Hagstrøm kan leses som at han mener at læren om realitetsdrøftelser er en etablert lære, men uten at Høyesterett klart har formulert det bærende rettslige synspunkt jf. Obligasjonsrett 2.utgave (2013) s.357. Han viser særlig til Rt.1920 s.831. Monsen derimot, anser ikke reglene om realitetsdrøftelser som en selvstendig lære, men mer som dispositive utsagn basert på passivitetsbetraktninger. Det sentrale spørsmålet for vurderingen – som han utleder fra flere av de dommene som har brukt den såkalte læren om realitetsdrøftelser – er om selger har ventet «urimelig lenge med å påberope for sen reklamasjon» jf. Monsen, Erik «Om reklamasjonsregler, passivitetsprinsipper og realitetsdrøftelser», JV 2010 s.147. Dette spørsmålet er mer et overordnet vurderingstema, hvor et sentralt moment i vurderingen er om selger har gått ut på realitetsdrøftelser med kjøperen.
De fleste dommer som handler berører temaet realitetsdrøftelser er imidlertid svært konkrete, slik at man vanskelig kan utlede en selvstendig lære eller noen generelle betraktninger om temaet. En dom som er av de bedre hva gjelder realitetsdrøftelser er inntatt i Rt.1984 s.962 (Mesterhus-dommen). Saken gjaldt en entreprenørs mangelfulle arbeid i form av at det var laget for liten utlufting av et tak på et hus, som førte til isdannelser, hvilket resulterte i at vann trengte inn i huset. Kontrakten mellom byggherren og entreprenøren fastslo en reklamasjonsfrist på ett år. Byggherren reklamerte først etter utløpet av den fastsatte reklamasjonsfristen. Spørsmålet var om entreprenøren – ut fra en samlet vurdering av partenes forhandlinger og forhold for øvrig etter at saken første gang var tatt opp – hadde avskåret seg fra å påberope seg ettårsfristen i kontrakten.
I dommen slås det videre fast at om entreprenøren skal anses for å ha frafalt reklamasjonsinnsigelsen eller direkte å ha gått med på å utbedre mangler, vil måtte bero på en «samlet vurdering av partenes forhandlinger og forhold for øvrig etter at Gabrielsen [byggherren] første gang tok saken opp med Mesterhus [entreprenøren].» Videre sies det at det ved salg av fast eiendom normalt vil anses som at selger har gått inn på realitetsdrøftelser hvis selger gir kjøper «forhåpninger om at det «skal ryddes opp» eller at forholdene skal undersøkes nærmere» jf. dommens s.968. Sistnevnte rettssetning er av interesse. Interessen blir større når man leser at entreprenøren «gjennom de nærmere to år forhandlingene pågikk, ikke på noe tidspunkt [tok] avstand fra» ansvaret for mangelen. Entreprenøren ga «tvert imot uttrykk for vilje til å undersøke hva som var i veien og til å foreta utbedringer uten at det ble antydet noe om at utgiftene ville bli belastet [byggherren].»
Ved denne atferden, ga entreprenøren i denne sak byggherren et «inntrykk» av at taklekkasjen ville bli avhjulpet uten omkostninger for ham i den utstrekning den hadde sammenheng med mangelfull konstruksjon eller utførelse jf. dommens s. 970. Sistnevnte sitater gir inntrykk av to forhold, det ene er at realitetsdrøftelser – som tidligere nevnt – beror på en konkret vurdering, og at den konkrete vurderingen er betinget av en vurdering av hvilke berettigede forventinger selger har skapt hos kjøper.
3.2 Andre unntak fra reklamasjonsreglene
På kjøpslovens område, må en ikke glemme bestemmelsens deklaratoriske karakter jf. kjl. § 3. Det vil si at det ikke er noe i veien for at en selger og en kjøper avtaler at reklamasjonsreglene ikke skal gjelde. Dette er avtaler som er bindende. En bør imidlertid være observant på det som er nevnt over om læren om realitetsdrøftelser. Dette betyr at dersom avtalepartene har frasagt seg reklamasjonsreglene, men en selger likevel diskuterer realiteten ved reklamasjonen, fremfor å tydeliggjøre at reklamasjonen er for sent fremsatt jf. prinsippet fra Rt.1934 s.740, så kan en selger bli bundet av sine utsagn dersom det viser seg at mangelen skyldes selgeren eller forhold på hans side. Dersom selgeren imidlertid innledningsvis i diskusjonene tar et klart forbehold om det tilfellet at det kan være reklamert forsinket, så skal det mye til for at selger blir bundet basert på læren om realitetsdrøftelser/alminnelige passivitetsbetraktninger. Et poeng man kan utlede fra sistnevnte eksempel er at innrettelseshensynet hos kjøper ikke gjør seg like sterkt gjeldende som det ville gjort uten et forbehold.
På forbrukerkjøpslovens område er det samme eksempelet aktuelt, men ikke like interessant. Dette fordi at det samme som er blitt sagt over, vil i det store og hele gjelde også på forbruerkjøpslovens område. En viktig presisering må imidlertid gjøres, og det er at en forbruker ikke selv ved en avtale kan frasi seg vernebestemmelsene i forbrukerkjøpslovgivningen. Dette betyr at en forbruker ikke kan inngå en gunstigere avtale, mot å frasi seg reklamasjonsrettighetene sine. Et slikt vilkår vil være ugyldig og avtalen vil bestå uten dette ulovlige vilkåret jf. fkjl. § 3 (1).
Andre unntak fra reklamasjonsreglene finnes i kjl. § 33, § 35, 2 pnkt., § 39 (2), 2 pnkt. og fkjl. § 27 (4). Disse kommer til anvendelse dersom selger har opptrådt grovt uaktsomt, eller i strid med redelighet og god tro. Disse er uproblematiske da det viktigste legislative hensynet bak reklamasjonsreglene er hensynet til debitor. Dersom debitor opptrer «grovt uaktsomt eller i strid med redelighet og god tro», så gjør ikke hensynet til debitor seg gjeldende i like stor grad.