top of page

Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper


1. Innledning

1.1 Presentasjon og plassering av artikkelens tema

Avtaler inngås daglig i mange ulike former, og i flere tilfeller uten at vi tenker stort rundt det. Billett til buss, hårfrisørtime og en kveld på restaurant er alle avtaletyper som ikke er lovregulert. Regelverket i kontraktsretten hviler på et felles fundament ved at det er grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende for alle avtaletyper (Lilleholt, 2017, s. 26). Dette gjør det mulig å inngå avtaler et ulovfestet grunnlag. Sentralt i det ulovfestede grunnlag står de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene. Sammenfattende kan prinsippene sies å være et utslag av de felles hensyn og har med sitt innhold et formål å forlenge partenes intensjon i avtaleforholdet (Alvik, 2017, s. 5). Som vi skal se, kan prinsippene utgjøre et selvstendig hjemmelsgrunnlag på ulovfestet grunnlag, supplere lovregulerte områder og virke utfyllende og veiledende for skjønnspregede kontraktsrettslige problemstillinger.


Det skal i denne artikkelen gjøres rede for alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Formålet med artikkelen er å gi en overordnet forståelse for hva et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp er, og hvordan disse kan bidra til å forstå fagets systematikk i sin helhet. Dette gjøres både ved teoretisk og praktisk tilnærming. I den teoretiske delen gjøres det rede for hva et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp er og hvordan disse oppstår (punkt 1-4). Ved den praktiske tilnærmingen har formålet vært å flette sammen det teoretiske og gjøre greie for hvordan prinsippene kan komme til anvendelse (punkt 5).


Artikkelen er motivert av emnebeskrivelsen ved Obligasjonsrett, hvor de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene fremstår som en sentral del av forståelsen av emnet. Tema er omfattende og vidt, og det tas forbehold mot en fullstendig fremstilling.


Juridisk teori og rettspraksis opererer med både betegnelsen «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper» og «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper». Begrepsforskjellen har en mer teoretisk tilnærming, som ikke har betydning for artikkelens formål. For strukturens skyld vil betegnelsen «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper» og/eller «prinsipper» bli brukt i det følgende.


1.2 Rettslig utgangspunkt og avgrensninger

I emnet Obligasjonsrett er det ofte tale om en tvist mellom gjensidig bebyrdende rettssubjekter om forpliktelsens innhold, slik at eventuelle endringer eller opphør aktualiseres. Man forutsetter at gyldig avtale foreligger (ref. avtalerett). Situasjonen er gjerne at avtaleforholdet får en irregulær utvikling, slik at det er behov for utfylling og/eller regulering for å oppnå oppfyllelse og en eventuell balanse av avtalen. Det er likevel en indre sammenheng mellom reglene om inngåelse (avtaleretten) og reglene om avtalens innhold og opphør (obligasjonsretten). Dette fordi utgangspunktet ved en hvilken som helst tvist, «er å finne ut hva partene har ment». Det vil si hva partene ble enige om på det tidspunktet avtalen ble inngått, jf. Rt. 1993 s. 564 (Kierulf) på s. 570.


I emnet Obligasjonsrett skiller man videre i litteraturen mellom en alminnelig og spesiell del. Den spesielle delen tar sikte på kontraktsområder som er lovregulert, slik som eksempelvis kjøpsloven (1988), forbrukerkjøpsloven (2002), avhendingslova (1992), bustadoppføringslova (1997), håndverkertjenesteloven (2007), husleieloven (1999). Den alminnelige delen tar for seg de generelle regler som er felles for alle kontraktsromåder, jf. ordlyden «alminnelig». Fordi det er tale om regler som gjelder generelt, må dette innebære å trekke hovedlinjer som fremhever grunnleggende systematikk og fellestrekk på kontraktsrettens område (Hallsteinsen, 2018, s. 78-79). Dette forutsetter, slik som Obligasjonsretten gjør, at det er grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende på de ulike kontraktsområdene.


Det er følgelig i den alminnelige kontraktsretten hvor de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene tar sin plass.


Den juridiske litteraturen fremlegger en gjennomgående systematikk ved å kategorisere de ulike avtaletypene, idet de ulike typene utgjør konkrete omstendigheter som kan ha innvirkning på hvordan den alminnelige kontraktsretten anvendes. På grunn av artikkelens omfang og formål, vil det ikke konkret bli gjort rede for de ulike avtaletypene. Forholdet belyses imidlertid noe gjennom artikkelen. For oversiktens skyld er de grunnleggende avtaletypene:

● Kjøpsavtaler

● Leieavtaler

● Tjenesteavtaler

● Entrepriseavtaler

● Avtaler om tilvirkningskjøp

● Adgangsavtaler


2. Hva er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp?

Begrepet «prinsipp» kan etter en alminnelig språkforståelse gi uttrykk for noe grunnleggende, i den forstand at det begrunner et standpunkt. I rettslig sammenheng er prinsipper oftest forstått som objektive normer som skal være retningsgivende for en løsning. Det er tale om «en generell norm begrunnet i et grunnleggende hensyn for et type rettsforhold, et mer omfattende rettsområde eller for rettsorden i alminnelighet» (Alvik, 2017, s. 31). I forlengelsen av dette er det ikke tale om regler som skal gi entydige løsninger (det er det avtalen som skal), men fungere som veiledende ved løsning av et rettslig spørsmål.


Betegnelsen «alminnelig obligasjonsrettslige prinsipper» er etter dette de grunnleggende og overordnede normer som gjelder på alle kontraktsområder. Det er felles likheter på tvers av de ulike kontraktstypene som har ledet til, og som utgjør felles regler. Disse reglene regulerer overordnede problemstillinger som gjør seg gjeldende i de fleste avtaletyper. Dette forutsetter at de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene bygger på, og er basert på de mer grunnleggende hensyn som alltid ligger til grunn i kontraktsretten generelt, og representerer resultatet av en avveining av disse. De er med andre ord «en sammenfattende allmenngjøring av noe som ligger til grunn for et sett med enkeltkilder» (Hallsteinsen, 2018, s. 110). Som Alvik (2017) fremhever vil en unnlatelse av prinsippene, føre til at man ser bort fra reelle hensyn som kunne være retningsgivende for løsningen av den aktuelle problemstillingen.


I kontraktsretten er det gjennomgående hensynet til partenes behov for forutberegnelighet og hensynet til en rimelig løsning i det enkelte tilfelle som gjør seg gjeldende. I de tilfeller hvor avtalen ikke gir løsningen på problemsstillingen, er man henvist til andre regler som sikrer de hensyn som gjør seg gjeldende.


For selv om avtalen alltid er utgangspunktet for enhver tvist, vil en avtale sjeldent gi svar på alle rettslige spørsmål som kan oppstå i et avtaleforhold (eksistensen og behovet for de alminnelige kontraktsrettslige prinsippene hadde da ikke vært nødvendig). I slike tilfeller er rettsanvenderen søkt til løsninger som følger av den såkalte «bakgrunnsretten». Hallsteinsen (2018) definerer bakgrunnsretten som «rettslige normer som potensielt kan anvendes uten at de har noe forankring i partenes spesifikke forhold.» Slike kilder kan være lov, rettspraksis, alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, reelle hensyn og juridisk litteratur. Siktemålet for bakgrunnsretten, herunder de alminnelige obligasjonsrettslig prinsippene, er en «forlengelse av partenes intensjon» (Alvik, 2017, s. 5). De alminnelige obligasjonsretttslige prinsippene skal etter dette utfylle hva partene måtte ha ment, og lede frem til en rimelig og balansert løsning.


På denne måten har prinsippene en systematiserende effekt i kontraktsretten. Dette kan begrunne Høyesterett sin vektlegging av å se sammenheng i regelverket, eksempelvis HR-2016-901-A avsnitt 27). Likså det faktum at Kjøpsloven av 1988 på mange måter var kodifisering av den tidligere ulovfestet rett. Dette betyr at prinsippene har utviklet seg i en årrekke gjennom samstemt handels- og kontraktspraksis, rettspraksis og juridisk teori, som en sentral del av kontraktsrettens kjerne.


3. Hvordan oppstår og utledes prinsippene – fra analogi til prinsipp ved induksjon

Det er anerkjent i norsk i kontraktsrett at Lov om kjøp (kjøpsloven) av 1988 på mange måter anses som «kontraktsrettens mor» (Hagstrøm, 2021, s. 77). Mange av de reglene som følger av kjøpsloven anses som utslag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i blant annet Rt. 1999 s. 408 (Garasje), som omhandlet spørsmålet om en avtale om kjøp av en borettsleilighet kunne heves på ulovfestet grunnlag etter alminnelig obligasjonsrettslig prinsipper. Høyesterett uttrykte i denne sammenheng at «det ikke har så stor betydning at kjøpsloven ikke kommer direkte til anvendelse, da de sentrale bestemmelser i loven i stor grad er uttrykk for alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper», jf. s. 421.


3.1 Like hensyn gir grunnlag for analogi

Garasjedommen kan videre tas til inntekt for at de alminnelige kontraktsrettslige prinsippene utledes ved analogi på kontraktsrettens område. Det vil si å gi lovregler anvendelse på tilfeller som faller utenfor lovens virkeområde (Hallsteinsen, 2018, s. 144). Dette kan gjelde både enkeltregler og kontraktslover i sin helhet. Forutsetningen syntes å være at de hensyn som den aktuelle lov eller enkeltregel bygger på, må være de samme i det konkrete rettsforhold. I den nevnte avgjørelse kunne reglene i kjøpsloven «langt på vei få tilsvarende anvendelse» på en avtale om overdragelse av en borettsleilighet, selv om dette falt utenfor kjøpslovens egentlige virkeområde, jf. Rt. 1999 s. 408 (Garasje) på s. 420. Dette tilsa at de hensyn som gjorde seg gjeldende i det konkrete rettsforholdet hadde betydelig likhetstrekk med kjøpslovens hensyn og virkeområdet.


På grunn av kjøpslovens stilling som «kontraktsrettens mor», har den også vært et forbilde for den senere kontraktslovgivningen. De moderne kontraktslovene kan anses som særskilte «barn» med gener av kjøpsloven. I forlengelsen av dette kan en si at lovgivningen bygger på et felles fundament med grunnlag i kjøpsloven, hvor lovene for de bestemte kontraktstypene inneholder lovregler tilpasset de særlige hensyn som gjør seg gjeldende for den konkrete kontraktstype (Hallsteinsen, 2018, s. 152). Dette illustreres i Rt. 1998 s. 1510 (Ekte hussopp). Spørsmålet var om kjøperen kunne kreve kjøpet av en selveierleilighet hevet. Avhendingslovens vilkår for direkte anvendelse var ikke oppfylt, men Høyesterett uttalte at lovens bestemmelser «lovfester alminnelige rettsgrunnsetninger» jf. dommens s. 1517. Bestemmelsene i de enkelte kontraktslovene kan dermed være uttrykk for alminnelig kontraktsrettslig prinsipp.


3.2 Til prinsipp ved induksjon

Hvordan kan man så si at spesielle lovregulerte enkeltregler anses som alminnelig obligasjonsrettslig prinsipper? Man går fra det spesielle til det generelle (prinsipp) ved såkalt «induksjon» (Haaskjold, 2017, s. 19). Dette er mulig fordi kontraktslovgivningen bygger på en systematisk med et felles fundament som kommer til uttrykk ved regler som ligner på hverandre.


En lovregel i en kontraktslov er ofte å finne noenlunde tilsvarende i en annen kontraktslov, noe som gjør at denne lovregelen fremstår som «vanlig». Denne gjennomgående fastheten og likheten i kontraktslovene, gjør det mulig å trekke en slutning av det «alminnelige» og generelle i den enkelte lovregel (Alvik, 2017, s. 42). Det «alminnelige» vil en ofte også kunne finne igjen i en rekke andre rettskilder. Dersom rettskildene i stor utstrekning anvender samme løsning, taler det for at regelen må anses som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det «alminnelige» har da en slik tilslutning og tyngde fra rettskildene at det gir støtte for å utlede et underliggende prinsipp.


Eksempelvis fremgår det av alle de sentrale kontraktslovene at «vesentlig mislighold» er et vilkår for å heve (kjl. § 25, fbkjl. § 23, avhl. § 4-3, hvtjl. § 15 (1) 2.pkt.). Forekomsten av det samme vilkår tilsier at det er «egnet» for generell anvendelse, men også at det har gjort seg «fortjent» til å være et prinsipp. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn dette vilkåret og det er i samsvar med den etablerte rettsoppfatningen. Det at enkelte lovbestemmelser anses for å være utslag av et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp, gir dem mye av den samme legitimitet som selve lovregelen (Alvik, 2017, s. 40).


På andre siden av skalaen står lovregler som er positivrettslig utpreget for den konkrete kontraktstype. Disse lovregler er ikke «egnet» for generell anvendelse. I Rt. 1981 s. 445 (Davanger) og Rt. 2013 s. 865 (Bruktbil) la Høyesterett til grunn at absolutte reklamasjonsfrister har et slikt positivrettslig preg, at kjøpslovens fristregler ikke kunne anvendes analogisk og «vanskelig kan oppstilles av domstolene på fritt grunnlag», jf. avsnitt 43. Dette speiles ved at lovgiver ikke har gitt slike lovregler den samme fasthet og likhet i flere av de sentrale kontraktslovene, eksempelvis vegfraktloven av 1974 § 32.





Figur I. Illustrerer veien til hvordan et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp kan utledes.


Tips: Bruk gjerne artikkelen «Lovspeil til de alminnelige kontraktslovene». Dersom en bestemmelse forekommer i flere av de sentrale kontraktslovene, er dette en indikasjon på at bestemmelsen er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Imidlertidig er det viktig å foreta en tolkning av bestemmelsene i de ulike lovene, og andre rettskilder for å avdekke om det er mulig å trekke en slutning av noe «alminnelig».


Eksempelvis kravet om «vesentlig mislighold» for heving, jf. kjl. § 25, fkjl. § 23, avhl. § 2-3, hvtjl. § 15 (1) annet pkt, CISG art. 49 jf. art. 47. Hver enkelt bestemmelse i de ulike lovene, oppstiller vilkåret om «vesentlig mislighold» - det er dette som representerer det alminnelige obligasjonsrettslig prinsipp.


4. De fem grunnprinsipper

De grunnleggende kontraktsrettslige prinsippene tilhører primært emnet Avtalerett. Likevel er mange av de alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene i stor grad basert på disse grunnprinsippene. De er med andre ord relevant for forståelsen av innholdet i prinsippene. Det vil i det følgende bli eksemplifisert hvordan utvalgte alminnelig obligasjonsrettslige prinsipper kan forstås ut fra grunnprinsippene. Spørsmålet er hvorfor X er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp, hvilket hensyn begrunner prinsippets innhold?


Grunnprinsippene gir videre uttrykk for grunnleggende hensyn som begrunner lovreglene og kontraktsretten i sin helhet. I følge Hallsteinsen (2018) utgjør de «bærebjelkene» i kontraktsretten.


4.1 Utgangspunktet: prinsippet om at avtaler skal holdes

Utgangspunktet i et hvert kontraktsforhold er at avtaler skal holdes slik de er inngått, jf. NL 5-1-1 og NL 5-2-1. Dette innebærer at partene er ansvarlig for de forpliktelser de har pådratt seg etter avtalen, og dermed også følgene og utviklingen av rettsforholdet. Dette gjelder selv om oppfyllelsen blir mer krevende enn antatt ved avtaleinngåelse, og selv om en part ikke lenger har interesse i å oppfylle avtalen, jf. Rt. 1922 s. 562 (Ubåt). Dommen illustrer hvor høy terskel som kreves for å fri seg for ansvar. En tysk blokade som hindret et parti med tresort, ble ikke ansett å være en tilstrekkelig hindring for å frigjøre selgeren fra oppfyllelse. Partene kan etter dette innrette seg i tro om gjensidig oppfyllelse.


4.2 Lojalitetsprinsippet

Lojalitetsprinsippet begrunner eksempelvis de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene om:

  • Opplysningsplikt, jf. avtl. § 33, kjl. §§ 18 og 19, fkjl. §16, avhl. §§ 3-7 og 3-8, buofl. § 26, hvtjl. § 19, husll. § 2-4.

  • Reklamasjon: i den forstand at en part må varsle om at en mangel gjøres gjeldende, jf. kjl. § 32, fkjl. §27, avhl. § 4-19, buofl. § 39 hvtjl. § 22, husll. §2-8.

  • Tapsbegrensningsplikt jf. kjl. § 70 (1), fkjl. § 54 (1), avhl. § 7-2 (1), buofl. § 36 (2), hvtjl. § 30 (2), husll. § 2-14 (4).

  • Selgers omsorgsplikt for ytelsen, jf. kjl. § 72, fkjl. § 60 (1), avhl. § 2-7, hvtjl. § 47.

De nevnte alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene er alle regler som innebærer å ta rimelig og tilbørlig hensyn til den andre parts interesser så lenge kontraktsforholdet består, jf. Rt. 1988 s. 1078 på s. 1084. Dommen omhandlet hvorvidt kreditor hadde krenket sin aktsomhetsplikt overfor en selvskyldnerkausjonist med hensyn til informasjon om debitor og om låneforholdets utvikling. Dette var ikke tilfelle, og kreditors opptreden i lys av kausjonistens opptreden var tilstrekkelig aktsom og lojal.


4.3 Gjensidighetsprinsippet

Gjensidighetsprinsippet er et grunnleggende hensyn bak de alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene om blant annet:

  • Tilbakeholdsrett, jf. kjl. § 42 og Rt. 1978 s. 1157 (Hybelbygg) på s. 1160.

  • Prisavslag ved mangel, jf. kjl.§ 38, fkjl. § 31, avhl. § 4-12, buofl. § 33, hvtjl. § 25, husll. § 2-11.

  • Heving ved mangel, jf. kjl. § 39, fkjl. § 32, avhl. § 4-13, buofl. § 34, hvtjl. § 26, husll. § 2-12.

De alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene begrunnes som følge av at den ene part ikke yter slik han skal etter avtalen. Dette bryter med både prinsippet om at avtaler skal holdes og lojalitetsprinsippet. De nevnte prinsippene er derfor alle instrumenter som har til formål å gjenopprette balansen og gjensidigheten i avtaleforholdet. Dette er rimelig på grunn av at «den som ikke yter det han etter kontrakten er forpliktet til å yte, kan heller ikke forvente å motta det han etter kontrakten er berettiget til å motta» (Hallsteinsen, 2018, s. 134).


Høyesterett uttalte at «en rett til å holde arbeidsprestasjoner tilbake ved forsinket betaling må anses hjemlet i alminnelige kontraktsregler...», jf. s. 1160.


4.4 Innflytelsesprinsippet/riskobetraktninger

Innflytelsesprinsippet begrunner dels de alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene om:

  • Kontrollansvaret ved generiske bestemte forpliktelser, jf. kjl. § 40 (1) jf. § 27, fkjl. § 33 (2) jf. § 24 (2), avhl. § 4-14 (1) jf. § 4-5 (1), buofl. § 35 (1) 2.pkt., hvtjl. § 28 (1), husll. § 2-13 (1) 2.pkt.

  • Kontraktshjelperansvaret/identifikasjonsreglene jf. kjl. § 40 (1), jf. 27, fkjl. § 33 (2) jf. § 24 (3), avhl. § 4-14 jf. § 4-5 (2), buofl. § 35 (2), hvtjl. § 28 (2), husll. § 2-13 (2) og Rt. 986 s. 1386 (Block Watne).

De alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene er alle dels utslag av rene risikobetraktninger og hvem som er nærmest til å bære ansvaret. Utgangspunktet er at man selv er ansvarlig for egne forpliktelser. Dersom en part som har mulighet til å forhindre en skade, tilsier både innflytelsesprinsippet og lojalitetsprinsippet at vedkommende part står nærmest til å bære ansvaret for den uønskede utviklingen (Hallsteinsen, 2018, s. 140).




Figur II. Illustrer hvordan de fem grunnleggende kontraktsrettslige prinsippene kan være med å forklare innholdet i et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp med ulik styrke.


5. Alminnelig obligasjonsrettslige prinsipper i en praktisk tilnærming

I det følgende foretas det en gjennomgang av hvordan man kan håndtere de alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene under en praktikumsoppgave. Formålet er å fremheve fremgangsmåten og systematikken for hvorfor, hvordan og på hvilke måter prinsippene kan komme til anvendelse. Fremstillingen er på derfor ingen måte utfyllende.


5.1 Alminnelig obligasjonsrettslig prinsipper som selvstendig hjemmelsgrunnlag på ulovfestet grunnlag.

5.1.1 Avtalen som rettslig utgangspunkt

Ved fastleggelsen av det rettslige grunnlaget skal man alltid starte med avtalen. Utgangspunktet ved enhver tvist om avtalens innhold «er å finne ut hva partene har ment» ved å ta utgangspunkt i «avtalens tekst» «partenes forutsetninger og andre forhold rundt kjøpet», jf. Rt. 2002 s. 1110 (Bodum). Dette innebærer en tolkning av avtalen i tråd med reglene for avtaletolkning (avtalerett). Kontrakten utgjør i alle tilfeller det primære rettslige grunnlaget.


Dersom man etter en tolkning av avtalens innhold kommer til at avtalen er taus eller tvetydig om problemsstillingen (behov for regulering eller utfylling), er man søkt til et annet rettslig grunnlag. Dette «subsidiære» grunnlaget er «bakgrunnsretten». Rettskildene i denne bakgrunnsretten som nevnt tidligere være lov, rettspraksis, alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, reelle hensyn og juridisk litteratur.


En må derfor først fastlegge hvilken bakgrunnsrett som kommer til anvendelse. Dette gjøres ved en klassifisering av det avtaleforholdet man står overfor. Ved en slik klassifisering ser en gjerne til hva partene har inngått avtale om og hvem som er partene. Dersom man etter en klassifisering av avtaleforholdet kommer til at den faller innunder en av de lovregulerte spesifikke avtaletypenes direkte virkeområde (kjl., fkjl., avhl., boufl.,hvitjl., husll), er dette den rettslige bakgrunnsretten (det rettslige grunnlaget) for tvisten.


5.1.2 Den ulovfestede bakgrunnsretten som hjemmelsgrunnslag

Dersom den konkrete avtaletype du står overfor ikke faller inn under en lovs direkte virkeområde, er man søkt til den ulovfestede bakgrunnsretten. Dette fordi det er avtaletyper som ikke er eller har vært gjenstand for lovgivning, slik som eksempelvis leie av løsøre (Alvik, 2017, s. 3-4). De alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene kan her vise seg som selvstendig hjemmelsgrunnlag. Klassifisering av den kontraktstype man står overfor vil likevel ha betydning for anvendelsen av prinsippene. Dette fordi prinsippene må anvendes i lys av og hensyn til de konkrete partsspesifikke forutsetningene i det konkrete avtaleforhold. På denne måten er det mulig å «forlenge partenes intensjon» og samtidig lede til den løsningen som fremstår som rimelig.


Eksempel: Peder Ås leier en båt av Fullgass AS.


En klassifisering av eksemplet gitt ovenfor innebærer at man står overfor leie av løsøre i et forbrukerforhold. En slik avtaletype følger ikke av kontraktslovgivningen, slik at ingen lov får direkte anvendelse. På grunn av bakgrunnsretten og de obligasjonsrettslige prinsippene er ikke dette av avgjørende betydning, jf. Rt. 1999 s. 408 (Garasje) og Rt. 2000 s. 632 (Østfold Energi) på s. 641.


Siden det her er tale om «leie», som i stor grad innebærer at de samme hensyn gjør seg gjeldende som ved et kjøp, er det nærliggende å se hen til kjøpslovene. Videre er det av betydning at det er tale om et forbrukerforhold. Lovgiver har sikret forbrukerne et strengere vern etter ufravikelig kontraktslovgivning gjennom blant annet forbrukerkjøpsloven § 3 (1). Dette hensynet må tas i betraktning ved anvendelsen av prinsippene. Det faktum at kontraktslovene bygger på et felles fundament, tilsier at de sentrale reglene etter forbrukerkjøpsloven får analogisk anvendelse på det foreliggende rettsforhold. Det er ingen særlige mothensyn som tilsier at en leietaker skal stilles dårligere enn en kjøper i et avtaleforhold med en næringsdrivende, jf. blant annet Rt. 1998 s. 1510 (Ekte hussopp).


Oppsummert:

I denne saken er det tale om en avtale om leie av løsøre. En slik avtaletype er ikke regulert i kontraktsgivningen. Det ble likevel lagt til grunn av Høyesterett iblant annet Rt. 1999 s. 408 (Garasje) sammenholdt med Rt. 1998 s. 1510 (Ekte hussopp) at sentrale lovregler kan være utslag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, hvor kjøpsloven i stor grad uttrykker dette. Det rettslige grunnlaget for bakgrunnsretten i denne sak vil derfor være de ulovfestede alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene. Siden rettsforholdet i denne sak ligger nærmest opp mot forbrukerkjøpsloven, vil sentrale lovregler av betydning i forbrukerkjøpsloven kunne brukes som en viss veiledning ved fastleggelsen av prinsippenes innhold.


5.2 Anvendelse av de alminnelig obligasjonsrettslige prinsippene

Ved å fastslå at det rettslige grunnlaget er de ulovfestede alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene, vil neste steg være å ta utgangspunkt i prinsippene for løsning av de konkrete problemsstillingene. Hva som utgjør alminnelige obligasjonsrettslig prinsipper og hvordan disse oppstår, vises det til artikkelens punkt 3 sammenholdt med punkt 4. Det presiseres igjen at de ikke er entydige regler som skal gi svar på løsningen, men virke veiledende i lys av en rimelig og fornuft løsning.


5.2.1 Prinsippet om kontraktsbrudd


Eksempel: Kan Peder Ås heve avtalen med Fullgass AS.


Utgangspunktet er at avtaler skal holdes. For å kunne fravike dette utgangspunkt må det foreligger konkrete omstendigheter som tilsier at det er grunnlag for det. Med andre ord må det foreligge forhold som bryter med den ene partens forventninger, som følge av at den andre part ikke er lojal til sine forpliktelser etter avtalen (gjensidighetsprinsippet). Rimelighetshensyn gir ved dette støtte for å utlede et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp om at det må foreligge mislighold av avtalen, det vil si kontraktsbrudd, for å gjøre kontraktsbruddsvirkninger gjeldende. At det stilles krav om at det må foreligge kontraktsbrudd for å gjøre kontraktsbruddsvirkninger gjeldende, kommer også til uttrykk i store deler av kontraktslovgivningen. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt prinsippet til grunn. I Rt. 1999 s. 408 (Garasje) la Høyesterett til grunn at utgangspunktet for å gjøre kontraktsbruddsvirkninger (heving) gjeldende etter «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper» er at det foreligger «kontraktsbrudd» jf. s. 422.


Oppsummert:

For å gjøre kontraktsbruddsvirkninger gjeldende, slik som heving, følger det av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper at det må foreligge et kontraktsbrudd. Utgangspunktet for vurderingen er hvorvidt det foreligger et objektivt avvik fra det avtalte og faktisk leverte, jf. kjl. § 17, fkjl. § 15, avhl. § 3-1, buofl. § 25, hvtjl. § 17, husll. § 2-2.


5.2.2 Prinsippet om alminnelig god vare

En part har, i mangel på holdepunkter i avtalen, som regel en normalforventning om visse krav til ytelsen i det konkrete avtaleforhold. At det stilles krav til ytelsen kommer til uttrykk i flere kontraktslover, jf. kjl. § 17 (2), fkjl. § 15 (2), avhl. § 3-1, boufl. 25, hvtjl. § 17, husll. § 2-2 (2).


I Rt. 1998 s. 774 (Videospiller) tok Høyesterett stilling til hvorvidt det forelå mangel på ulovfestet grunnlag som følge av svikt i en IR-mottaker etter tre og et halvt år bruk. Kjøpslovens regler kom ikke til anvendelse, idet Høyesterett tolket kjl. § 17 (2) bokstav a som kun et krav til funksjonsdyktighet ved levering og ikke hvilke krav som kunne stilles i tiden etter, jf. dommens s. 780.


Høyesterett sammenholdt rettskilder, og kom frem til at man på ulovfestet grunnlag har krav på «alminnelig god vare», jf. s. 782. Kjøpslovens § 17 (2) bokstav a, ble her supplert av et ulovfestet krav til «alminnelig god vare». Det alminnelig obligasjonsrettslige prinsippet utvidet dermed kravet til å omfatte funksjonsdyktighet også i en rimelig tidsperiode. Det vil si at de samlede hensyn tilsa at det i et kontraktsforhold er rimelig å kunne stille krav til ytelsen i en viss tid etter levering. Dette innebærer at Høyesterett anså selger til å stå nærmest til å bære ansvaret for de uønskede omstendighetene som fant sted etter risikoens overgang, så fremt dette ikke skyldes forhold på kjøpers side (innflytelsesprinsippet).


Slik Høyesterett uttrykker i Rt. 1998 s. 774 (Videospiller) er det ikke tilfelle at lovene regulerer alt. De alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene vil da kunne virke supplerende ved å utfylle lovreglene på området. På denne måten fremstår de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene som noe en part alltid kan falle tilbake, slik at man alltid er sikret regulering på ulovfestet grunnlag.


Oppsummert:

I mangel på holdepunkter i avtalen om kravene til ytelsen, har en part etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper krav på «alminnelig god vare» jf. blant annet Rt. 1998 s. 774 (Videospiller). At det stilles krav til ytelsen kommer til uttrykk i flere kontraktslover, eksempelvis kjl. § 17 (2), fkjl. § 15 (2), avhl. § 3-1, boufl. 25, hvtjl. § 17, husll. § 2-2 (2).


5.2.3 Prinsippet om vesentlig mislighold

Dersom det kan konstateres at det foreligger et kontraktsbrudd, er heving en kontraktsbruddsvirkning som kan gjøres gjeldende. Dette kommer til uttrykk i flere av kontraktslovene, jf. kjl. § 25, fkjl. § 23, avhl. § 2-3, hvtjl. § 15 (1) annet pkt. Virkningen av å heve en avtale, er at avtalen faller bort som om den aldri har oppstått. Dette vil si at partene må tilbakelevere det som er ytt, jf. kjl. § 64, fkjl. § 49, avhl. § 4-4, buofl. § 21, hvtjl. §§ 16, 27 (3) jf. § 16.


Høyesterett la til grunn i Rt. 1998 s. 1510 (Ekte hussopp) at svaret etter «alminnelig kontraktsrettslige regler» beror «på om kontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må betegnes som vesentlig», jf. s. 1519. Dette beror på en vurdering om kjøperen har en «rimelig grunn» til «å si seg løst fra kontrakten». Ved vurderingen la Høyesterett vekt på om alternative (mildere) kontraktsbruddvirkninger kunne «gjenopprette» balansen i kontraktsforholdet, samtidig som alternativet ga en «adekvat reaksjon» i forhold til det konkrete kontraktsbrudd.


Dette tilsier at heving innebærer en avveining mellom hensynet til den part som ønsker seg fri hva avtalen, og hensynet til medkontrahentens interesse i å fastholde avtalen som han kan ha innrettet seg etter eller gjort flere tiltak på veien til oppfyllelse (Alvik, 2017 s. 32). Hensynene må etter dette kunne sies ivaretatt etter det skjønnsmessige vilkåret om «vesentlig» og vurderingen av «rimelig». Dersom det er et vesentlig kontraktsbrudd anses det rimelig at den utsatte part skal få komme seg fri avtalen. På den andre siden vil vesentlighetsvilkåret ta hensyn til medkontrahentens interesser mot en slik inngripende konktraktsbruddvirkning, ved at det oppstilles en høy terskel. En ser på denne måten at prinsippet ivaretar grunnleggende hensyn som viser seg gjeldende i alle kontraktsforhold ved denne type problemsstilling, og som etter sitt innhold skal lede til den mest fornuftige og rimelige løsningen.


Oppsummert:

Dersom mangelen er «vesentlig» følger det av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper at avtalen kan heves, jf. kjl. § 25, fkjl. § 23, avhl. § 2-3, hvtjl. § 15 (1) annet pkt., CISG art. 49 (1) jf. art. 47. Vurderingen av om noe er «vesentlig» er gjennom samstemt rettspraksis blitt formulert som om kravshaver etter en helhetsvurdering har «rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen», jf. eksempelvis Rt. 1998 s. 1510 (Ekte hussopp) på s. 1518.



Referanseliste

Alvik, I. «Alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og kontraktstyper i norsk rett.» Jussens venner, 20.11.2017. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3126-2017-06-02


Giertsen, J. Avtaler. (4.utg.) Oslo: Universitetsforlaget, 2021.


Haaskjold, E. Obligasjonsrett en innføring. Oslo: Universitetsforlaget, 2017.


Hagstrøm, V., mfl. Obligasjonsrett. (3.utg.) Oslo: Universitetsforlaget, 2021.


Hallsteinsen, P. Alminnelig obligasjonsrett. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2018.


Lilleholt, K. Kontraktsrett og obligasjonsrett. Oslo: Cappelen Damm AS, 2017.




1 411 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page