Domsregister i Kontraktsrett II

Skrevet av: Hans Herman Holst-Larsen, Konstance Landro, Sebastian Rekdal, Martin Steinsholt,

Shubham Shaw, Hedvig Røhne, Kaltrina Margataj og Tatjana Blazic (Obiter Dictum - Redaksjonen 2022/2023)


Domsregisteret i Kontrsaktsrett II inneholder 46 relevante dommer helt fra 1922 til 2020!


Sist oppdatert: 5. oktober 2022 klokken 18:52


 

D O M S R E G I S T E R

 

HR-2020-475-A

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Prisavslag

- Markedsverdi


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om prisavslag i forvaltningshonorar. Forvaltningen av fondene var ikke var i samsvar med den inngåtte avtalen med andelseierne, ettersom graden av aktiv forvaltning var markant lavere enn andelseierne hadde grunn til å forvente. Høyesterett kom frem til at det forelå en mangel. Videre ble spørsmålet om andelseierne hadde krav på prisavslag avgjort etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Høyesterett frem til at vilkårene for å kreve prisavslag var oppfylt, selv markedsprisen for den mangelfulle ytelsen ikke var påvist.


Hvordan er dommen relevant:

Dommen oppsummerer alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper knyttet til prisavslagsinstituttet. Høyesterett viste til at hovedregelen i norsk rett er at avtaleparten kan kreve prisavslag, dersom det (i) foreligger en mangel, og (ii) mangelen utgjør et verdiminus. Videre viste Høyesterett til at prisavslag ikke forutsetter subjektiv skyld hos debitor, og at kravet om verdiminus ikke utelukker en mer subjektiv verdireduksjon.


Det er ikke er avgjørende for retten til prisavslag at det må påvises markedspris for en mangelfull ytelse. I dommen viste Høyesterett til at markedspris ikke var avgjørende, så lenge det «sannsynliggjøres at ytelsen objektivt sett hadde en lavere verdi for andelseierne enn kontraktsmessig ytelse». I slike tilfeller, må spørsmålet om hvilket verdiminus mangelen representerer, avgjøres skjønnsmessig. Ved vurderingen kan «hensynet til at mangelen ikke bør bli stående usanksjonert» være et relevant moment.


 

HR-2018-2256-A (Atlant / Domus Media)

Nøkkelord:

- Ulovfestet direktekrav

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt en entreprenør kan fremme direktekrav mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. I forbindelse med et rehabiliteringsprosjekt, hadde en entreprenør engasjert et arkitektfirma som rådgiver. Arkitektfirmaet engasjerte to underrådgivere. Etter at arkitektfirmaet gikk konkurs, rettet entreprenøren erstatningskrav for mangelfull prosjektering direkte mot underrådgiverne. Flertallet kom frem til at det ikke forelå direktekravsadgang på ulovfestet grunnlag. Avgjørelsen ble begrunnet med at direktekravsadgangen ville innebære plikter for noen som ikke var part i avtalen. Videre ble det vektlagt partene valgte å benytte en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav, samt at det var snakk om profesjonelle parter som forutsettes å kunne ivareta sine interesser.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at det i norsk kontraktsrett ikke eksisterer en alminnelig ulovfestet direktekravadgang. Høyesterett uttalte at «Generelt nok står adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn dag Veidekke-dommen ble avsagt ti 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte, må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis»


Høyesterett oppsummerer rettspraksis knyttet til direktekrav på ulovfestet grunnlag:


(I) Rt. 1976 s. 1117 (Siesta): Saken gjaldt en seilbåteier som engasjerte en transportør som skulle stå for transport og sjøsetting av båten. Transportøren leide inn et kranselskap for å få løftet båten av transporthengeren. Båten ble skadet under løftet. Seilbåteierens forsikringsselskap trådte inn i eierens krav. Spørsmålet var om forsikringsselskapet kunne gjøre fremsette et direkte krav mot kranselskapet, til tross for at det var inngått kontrakt med transportøren. Direktekravet ble godkjent. Om Siesta-dommen viste Høyesterett til at begrunnelsen for at direktekravet ble godkjent var «konkret og forankret i sakens faktum», men at det likevel kan utledes momenter av generell betydning, herunder at (i) transportøren støttet direktekravet, (ii) kranselskapet hadde ikke noen «beskyttelsesverdige interesser» i å motsette seg direktekravet. Videre viser Høyesterett til at Siesta-dommen bygget på en form for «overtakelse av kontraksposisjon».


(II) Rt. 1981 s. 445 (Davanger): Davanger-dommen gjaldt spørsmålet om kjøperen av en eiendom kunne gjøre gjeldende mangelsbeføyelser mot tidligere eier. I Davanger-dommen kom Høyesterett frem til at «avtalen mellom kjøper og selger måtte forstås slik at selgeren hadde overført sine misligholdsbeføyelser mot den tidligere eieren til kjøperen» og at kjøperen følgelig kunne «gå direkte på den opprinnelige eieren». Davanger-dommen bygget også på en form for overtakelse av kontraktsposisjon.


Davanger-dommen bygget på følgende momenter: (i) opprinnelig eier hadde ingen «beskyttelsesverdig interesse» i å motsette seg et direktekrav, og (ii) den opprinnelige eieren ville sittet med en «ubegrunnet berikelse» dersom direktekravet ble nektet.

(III) Rt. 1995 s. 486 (Nordland):

I Atlant-dommen viste Høyesterett til at direktekravet ble godkjent i Nordland-dommen ut fra «en vid fortolkning av vegfraktloven», men det ble nevnt at kravet «også» kunne bygge på «alminnelige regler om tredjemannsløfter». Både i Nordland- og Siesta-dommen var det av betydning at saken lå nært opp til det som ble omfattet av eksisterende lovgivning.

(IV) Rt. 1998 s. 656 (Veidekke): Saken gjaldt spørsmålet om et borrettslag kunne reise krav direkte mot underentreprenøren for påståtte mangler ved bygningene. Borettslaget hadde inngått avtale med entreprenør om prosjektering og oppføring av tre boligblokker. I forbindelse med dette, inngikk entreprenøren avtale med underentreprenør om prosjektering og oppføring av blokkene. I Veidekke-dommen kom Høyesterett frem til at borettslaget hadde direktekravsrett. Følgende momenter ble trukket frem: dommen: (i) entreprenøren var innforstått med at kravet ble reist direkte mot underendtreprenøren, og (ii) entreprenøren spilte en passiv rolle da manglene ble avdekket. Videre ble det lagt avgjørende vekt på den «særlige stiling» som underentreprenøren hadde under gjennomføringen av entreprisen, ettersom de hadde totalansvaret for prosjektering, grunnarbeider og oppføring av de tre boligblokkene. Det forelå ikke en form for overdragelse av kontrakts posisjon, men det ble «rimeligvis i praksis etablert en direkte kontakt» mellom borettslaget og underentreprenøren. I Atlant-dommen uttalte Høyesterett at Veidekke-dommen «tydeligst markerer en rettsutvikling, særlig fordi det der ikke bygges på noen form for overtakelse av kontraktsposisjon».

(V) HR-208-648-A (Bruktbil): Saken gjaldt spørsmålet om kjøper av en bruktbil kunne fremme et direkte krav mot bilverksted som hadde begått feil mens selgeren eide bilen. Direktekravet ble godkjent. Det ble lagt betydelig vekt på følgende momenter: (i) tilfellet lå nær situasjoner hvor det var oppstilt direktekravsadgang og «den problemstillingen saken aktualiserte syntes oversett av lovgiveren». Ut fra disse momentene fant Høyesterett grunnlag for å supplere kjl. § 84 med ulovfestet rett.

Flertallets votum i HR-2018-2256-A: Ved oppsummeringen av rettspraksis, viste Høyesterett til at det har vært en «[f]orsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag» men at det er snakk om «[f]å avgjørelser over et nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder». Videre uttales det at «argumentasjonsmønsteret har felles trekk» men at «begrunnelsene er nøye forankret i det aktuelle saksforholdet». Høyesterett viste til Veidekke-dommen og uttalte at dommen avgjør at direktekrav godtas dersom en underentreprenør har en nærmere beskrevet «særlig stilling» og at ved slike forhold vil det være grunnlag for direktekrav. Høyesterett stengte imidlertid ikke for adgangen til å utvide den ulovfestede direktekravsadgangen. Ved spørsmålet om underrådgiveren i Atlant-dommen hadde en «særlig stilling», foretok Høyesterett en sammenligning med Veidekke-dommen. Flertallet viste til at underentreprenøren i Veidekke dommen ut fra sitt totalansvar for det store byggeprosjektet, hadde en mer «sentral stilling» i forhold til underrådgiverne hadde i saken her. Det ble lagt vekt på at partene i den foreliggende saken fakturerte etter kontraktens opplegg, samt at midtleddet, i motsetning til i Veidekke-dommen, ikke spilte noen underordnet og passiv rolle når det gjaldt kontraktsforholdene. Saksforholdene i den foreliggende sak skilte seg følgelig fra Veidekke-dommen. Hovedregelen i norsk rett er at avtalen kun gir rettigheter og plikter for avtalepartene. Ettersom direktekrav er et brudd på dette prinsippet, kreves det følgelig god begrunnelse for at direktekrav skal tillates. Høyesterett uttalte at ileggelse av plikter på andre enn avtalepartene er «i seg selv så vidt uvanlig at det etablerer en høyere terskel enn hvor utfylling av kontrakten bare har betydning for partene selv». I den foreliggende saken viste Høyesterett til at det på avtaletidspunktet ikke forelå en bakgrunsrett som med noenlunde sikkerhet etablerte direktekravsrett for denne konkrete saken. Dersom direktekravet ble godkjent, ville dette i stedet medføre at ny bakgrunnsrett ble etablert.

Om adgangen til å utfylle standardkontrakter med ulovfestet bakgrunnsrett om direktekrav, viste Høyesterett til at standardkontrakter kan utfylles, men at domstolene bør «være varsomme med å gripe inn i et slikt finmasket standardisert kontraktssystem» spesielt når det er snakk om profesjonelle parter, som forutsettes å kunne ivareta egne interesser. Dette begrunnes ut fra at bransjer selv tar ansvar for å utvikle hensiktsmessige, omforente og balanserte standardkontrakter som enkelt kan benyttes av kontraktspartene.

Høyesterett viste til at det «kan være grunnlag for å utvide direktekravsadgangen noe gjennom domstolspraksis», men flere momenter talte mot å gjøre det i den foreliggende sak. Høyesterett la avgjørende vekt på at partene hadde valgt en kontraktrsmodell som ikke åpnet for direktekrav, til tross for at det fantes andre kontrakter som åpnet for direktekravsadgang. Videre ble det vektlagt at det var snakk om profesjonelle parter.


Mindretallets votum:

Det må bemerkes at mindretallets votum har svakere rettskildemessig vekt, ettersom det er flertallets votum som gir uttrykk for gjeldende rett. Mindretallets votum er imidlertid interessant ettersom det eksplisitt henvises til Tørums analyseverktøy. Mindretallet forutsatte, med henvisning til Tørum, at det ikke oppstilles et prinsipp om direkte misligholdskrav, men at det må gjelde som et slags utgangspunkt at direkte krav kan fremsettes i de tilfelle som ligger nært opp til en lovregel som gir direktekravsadgang. Utenfor disse tilfellene må det foretas en vurdering av «behovet for og betenkelighetene med direkte misligholdskrav i det aktuelle tilfellet». Mindretallet på to dommere kom frem til at direktekravet måtte aksepteres. Det ble blant annet lagt vekt på at kravshaverens behov for å fremsette kravet direkte, er størst ved konkurs, og at hensynet gjør seg særlig gjeldende ved entrepriseretten. Videre la mindretallet vekt på at det ikke forelå noen betenkeligheter ved å tillate entreprenøren å fremsette krav underrådgiverne. Oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn ble også vektlagt.

Avsluttende bemerkninger om dommen: Samlet sett gir dommen uttrykk for at direktekrav ikke er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det åpnes imidlertid for at direktekrav kan fremmes på ulovfestet grunnlag i enkelte tilfeller, men her må det foretas konkret vurdering i hver enkelt sak. De ulike momentene som fremheves i rettspraksis kan være relevante ved den konkrete vurderingen. Ettersom direktekrav er brudd på prinsippet om at avtale kun binder avtalepartene, oppstilles det en høy terskel for at direktekrav skal tillates ved utfylling av kontrakten. Flertallet synes å bygge på at terskelen er noenlunde høyere dersom det er snakk om profesjonelle parter, som forutsettes å ivareta sine interesser.

 

HR-2018-392-A (Ringmur) Nøkkelord

- Buofl. § 33

- Verdireduksjon ved prisavslag

Sammendrag: Saken gjaldt krav om prisavslag, hvor det var inngått en avtale mellom boligkjøper og utbygger om kjøp av enebolig under oppføring. Boligen ble feilplassert lenger nord enn forutsatt i avtalen, slik at passasjen mellom boligen og eiendommen ble mindre og innsynet mellom husene større. Retting ble ansett som uforholdsmessig kostbart, og det var ikke påvist noe besparelse for entreprenøren ifm. Mangelen.


Spørsmålet var om boligkjøperen hadde rett til prisavslag tilsvarende «verdireduksjonen» mangelen medførte, jf. buofl. § 33 annet ledd. Det var ikke påvist at mangelen innebar en reduksjon i markedsverdien. Mangelen medførte imidlertid ulemper for boligkjøperen. Saken knytter seg følgelig til forståelsen av «verdireduksjonen» etter buofl. § 33, herunder om mangelens betydning for forbrukeren representerte en verdireduksjon i lovens forstand, slik at prisavslag kunne tilkjennes.

Høyesterett kom under tvil frem til at «verdireduksjonen» også omfattet boligkjøperens subjektive verdireduksjon. Prisavslaget ble følgelig fastsatt skjønnsmessig ut fra den verdireduksjonen mangelen representerte for forbrukeren. Hvordan er dommen relevant: Dommen gir uttrykk for at vilkåret «verdireduksjon» etter buofl. § 33 annet ledd ikke bare omfatter den reduksjon i markedsverdi mangelen har medført, men kan også omfatte den verdireduksjonen mangelens betydning har for forbrukeren, nemlig en mer subjektiv verdireduksjon. Høyesterett viste til at det «unntaksvis er adgang til å utmåle prisavslag skjønnsmessig slik at det svarer til den verdireduksjonen mangelen representerer for forbrukeren». Videre oppstilte Høyesterett et krav om at forbrukeren må vise til «konkrete ulemper som det fremstår som plausibelt at han eller hun vektlegger». Denne løsningen retter seg imidlertid kun mot situasjoner hvor det ikke er påvist fall i markedsverdi som følge av mangelen, og besparingsregelen i § 33 annet ledd siste punkrum. Ikke gir en passende kompensasjon. Førstvoterende begrunnet løsningen med reelle hensyn, samt at verken ordlyden eller forarbeidene utelukket en slik løsning. Det ble blant annet lagt vekt på rimelighetshensyn og hensynet til en fornuftig sammenheng i regelverket. Videre viste førstvoterende til at en slik løsning samsvarte best med lovens formål om å styrke forbrukerens rettsstilling på et viktig rettsområde.

 

HR-2018-648-A (Bruktbil)

Nøkkelord:

- Ulovfestet direktekrav

- Springende regress Sammendrag: I mars 2011 skiftet Harald Hovda registerremmen på sin personbil ved et verksted tilknyttet RSA. Hovdas dødsbo, ved gjenlevende ekte, solgte personbilen til Kjell Asmund Akerholt i mars 2014. I mars 2015 havarerte bilen. Akerholt reklamerte til RSA, som bestred ansvar. RSA hevdet at Akerholt ikke hadde adgang til å rette direktekrav mot dem som tidligere tjenesteytere. Høyesterett kom til at Akerholt kunne rette direktekrav mot RSA som hadde reparert bilen. Direktekravsadgangen ble basert på ulovfestet grunnlag. Førstvoterende uttalte at «[o]ppsummeringsvis er det etter mitt syn god rettskildemessig dekning for å supplere kjl. § 84 med ulovfestet rett», jf. avsnitt 47.

Hvordan er dommen relevant: Dommen avklarer rettstilstanden: nye eiere er ikke avskåret fra å rette kravet direkte til verkstedet. Høyesterett fremhevet flere hensyn. Det ble blant annet uttalt at «kjøperens stilling styrkes og at man unngår et etteroppgjør i forholdet mellom selgeren og hjemmelsmannen», jf. avsnitt 49. Dommen gir også veiledning ved at den gjennomgår de reelle hensyn som gjør seg gjeldende, jf. avsnitt 49-52.

 

HR-2017-515-A

Nøkkelord:

- Erstatning ved rådighetsmangel

- Beregning av økonomisk tap

Sammendrag: Dommen omhandlet spørsmål om hvordan det økonomiske tapet etter avhl. § 7-1 skulle beregnes. Etter et kjøp av en eierseksjon, viste det seg at to hybler tilhørende denne ikke var godkjent for varig opphold. Partene var enige om at det forelå en mangel etter avhl. § 3-8, og at selger var erstatningsansvarlig etter avhl. § 4-14. Høyesteretts flertall (3-2) konkluderte med at kjøperne ikke hadde krav på å få erstattet utbedringskostnadene, tilsvarende 1,6 millioner kroner. Kjøperne ble derimot tilkjent erstatning tilsvarende mangelens verdireduserende effekt, som utgjorde en sum på 650 000 kroner.

Hvordan er dommen relevant: Dommen inneholder prinsipielle og interessante uttalelser om hvordan et erstatningsbeløp skal beregnes dersom utbedringskostnadene henholdsvis klart overstiger mangelens betydning for eiendommens markedsverdi. Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i tre forhold. For det første ble det lagt vekt på hva som var økonomisk forsvarlig. Førstvoterende uttalte om dette at «et trekk ved rådighetsmangler er at utbedring gjerne er faktisk eller rettslig umulig, eller at utbedring iallfall kan vise seg å bli uforholdsmessig kostbart», jf. avsnitt 38. For det andre ble det lagt vekt på berikelsessynspunkter. Førstvoterende fremhevet at dersom kjøperne ikke valgte å utbedre, ville erstatning for utbedringskostnadene inneholde et element av berikelse. Det totale vederlaget (med fradrag for erstatningen) ville være 1,5 millioner kroner, som tilsier en gevinst på 1 million kroner ved salg av seksjonen uten utbedring. Endelig ble det lagt vekt på sammenhengen i avhendingslovas regler. Førstvoterende uttalte følgende om dette synspunktet: «Det gjennomgående verdimålet later til å være arealsviktens betydning for eiendommens verdi, utmålt enten som et forholdsmessig prisavslag eller i form av erstatning», jf. avsnitt 44.


Høyesteretts mindretall kom til at utbedringskostnadene kunne kreves erstattet. Annenvoterende uttalte at «[loven] inneholder ingen generell misforholdsbegrensning». Dette synspunktet tok ikke flertallet stilling til, og gir videre uttrykk for å være et restriktivt standpunkt. Mindretallets konklusjon var basert på en sannsynlighetsbedømmelse, i motsetning til flertallet som tok utgangspunkt i en analyse av mangelens karakter. Det avgjørende for mindretallet var at selgeren ikke kunne sannsynliggjøre at kjøperne ville unnlate å utbedre loftet.


Dommen er kritisert av Erik Monsen i hans artikkel «Erstatning for utbedringskostnader – kritikk av HR-2017-515 og løsning inspirert av deliktsreglene».

 

Rt. 2014. s. 769 (Rundballepresse)

Nøkkelord

- Kjøpsloven av 1988 (kjl)

- Mangelsvurdering

- Garanti

Sammendrag:

Tvisten gjaldt kjøp av en rundballepresse hvor selger hadde bekreftet at pressen skulle fungere «under normale nordnorske høsteforhold inneværende sesong». Rundballepressen fikk så en funksjonssvikt. Spørsmålet var hvorvidt selgers bekreftelse var en garanti som innebar at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikten ikke skyldes at pressen var mangelfull. Dette ble besvart bekreftende ettersom Høyesterett anså selgers bekreftelse som en såkalt «funksjonsgaranti» som var omfattet av kjl. § 21 annet ledd. En slik garanti måtte innebære at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikt som oppstår i garantitiden ikke skyldes mangler ved salgsgjenstanden. Hva som kan utledes av dommen:

Dommen gjaldt forståelsen av kjl. § 21 annet ledd, som fastslår at selger også svarer for mangel som oppstår etter risikoens overgang (jf. kjl. § 21 første ledd) dersom vedkommende «ved garanti eller på annen måte har påtatt seg ansvar for at tingen vil ha angitte egenskaper eller være egnet til vanlig bruk eller en særlig bruksmåte i et tidsrom etter leveringen». Det var ikke tvil om at bestemmelsen omfatter såkalte funksjonsgarantier, og at ordlyden i kjl. § 21 annet ledd måtte innebære at slike garantier medfører at mangelsvurderingen utskytes fra risikoens overgang til garantiens utløp.

Det sentrale spørsmålet var hvorvidt en funksjonsgaranti, i tillegg til å forskyve tidspunktet for mangelsvurderingen, også medfører at selger får bevisbyrden for at ytelsen er kontraktsmessig (avsnitt 17). Høyesterett fant det klart at dette måtte være tilfellet, som innebærer at funksjonsfeil som oppstår i garantitiden presumeres å utgjøre en mangel. Det er derfor selger som må «sannsynliggjøre at funksjonsfeil i garantitiden skyldes feil bruk eller andre forhold som garantien ikke dekker mot» for at den ikke anses som en mangel (avsnitt 22).

 

Rt. 2013 s. 865 (Rust)

- Forbrukerhensyn

- Reklamasjonsfrister etter forbrukerkjøpsloven Sammendrag:

Saken gjaldt en bil som ble kjøpt i 2003. I 2005 oppdaget kjøper at det var rust på dørene, og han reklamerte derfor over forholdet. Forhandleren utbedret rusten i 2006, men tre år senere oppdaget kjøper at rusten hadde kommet tilbake igjen. Det var da gått mer enn fem år siden han kjøpte bilen, og forhandleren avviste derfor kravet om retting. Spørsmålet for Høyesterett var om den opprinnelige reklamasjonsfristen fremdeles gjaldt, eller om kjøper kunne reklamere på rusten likevel. Retten kom til at den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på fem år ikke gjaldt for mangelsinnsigelser knyttet til mangler som det allerede er reklamert over. Det presiseres likevel at kjøper måtte reklamere innen rimelig tid etter at han ble, eller burde blitt kjent med at utbedringsarbeidet hadde vært mislykket.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen avklarer flere spørsmål knyttet til den absolutte femårsfristen i forbrkjl. § 27 annet ledd. (i) Det er ikke utelukket å oppstille absolutte reklamasjonsfrister på ulovfestet grunnlag, selv om det understrekes at dette normalt er opp til lovgiver å regulere. (ii) Ved utbedring eller omlevering av ny hovedkomponent løper det en ny absolutt reklamasjonsfrist etter overtakelsen av den nye tingen. Likedan når reparasjonen består av utskifting av vesentlige komponenter. Det presiseres at ny frist gjelder opprinnelige og nye mangler. Ved mindre utbedringer er derimot det opprinnelige leveringstidspunkt fortsatt utgangspunkt for den absolutte reklamasjonsfristen. (iii) Dersom en reparasjon av mangel senere viser seg å være mislykket, slik at utslag av samme mangel viser seg på et senere tidspunkt, gjelder ikke den opprinnelige reklamasjonsfristen. Kjøper må likevel reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget av mangelen fremdeles var til stede. Med andre ord vil den relative reklamasjonsfristen i forbrkjl. § 27 første ledd få tilsvarende anvendelse når kjøper fremmer misligholdskrav basert på en mislykket utbedring.

 

Rt. 2012 s. 1779 (Victocor)

Nøkkelord:

- Reklamasjonens form og innhold

Sammendrag:

Saken gjelder spørsmål om påføring av et korrosjonsbeskyttende belegg på bildeler var mangelfull, og om det i tilfelle ble reklamert slik at mangelsbeføyelser kan gjøres gjeldende. Høyesterett kom etter en konkret vurdering frem til at påføringen av det korrosjonsbeskyttende belegget ikke var utført i henhold til avtalen, og at det således forelå en mangel. Videre kom Høyesterett frem til at kjøperen ikke tilfredsstilte kravet til reklamasjonens innhold og form. Høyesterett uttalte at en mangel må gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon, og at det vesentlige når det gjelder innholdet i reklamasjonen er at selgeren får et varsel om at kjøperen kan komme til å gjøre mangelskrav gjeldende. Den e-post som ble påberopt som reklamasjon tilfredsstilte ikke dette kravet, men måtte forstå som et mange innspill i en løpende diskusjon mellom partene. Kjøperen hadde da ikke reklamert i tide. Hvordan er dommen relevant:

Det er i utgangspunktet tilstrekkelig å gi «melding som angir hva slags mangel det gjelder» for å kunne påberope seg en reklamasjon. Rt. 2012 s. 1779 kan imidlertid her synes å ha strammet til kravet noe. Høyesterett fremholder blant annet at det også etter kjøpsloven kreves en «form for påberopelse» etter kjøpslovens regler om nøytral reklamasjon, og at det i denne sammenheng kreves at «mangelen gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon». Selv om lovens ordlyd og uttalelser i forarbeidene til kjøpsloven kunne tyde på at man hadde myknet opp kravene til den nøytrale reklamasjonen, er det vanskelig å hevde dette etter denne dommen.

 

Rt. 2011 s. 670 (Nye Major)

Nøkkelord:

- Dagmulkt (buofl. § 18)

- Kontraktsforpliktelser Sammendrag:

En entreprenør (Sørkedalsveien 9 AS) ervervet en eiendom for utbygging og videresalg. Selveierleilighetene for felt C av dette prosjektet ble lagt ut for salg i mai 2005. Flere forbrukere inngikk en avtale om boligkjøp. Det fremgikk av kontrakten at selgeren «tar sikte på ferdigstillelse» i annet halvår 2007. Boligkjøperne overtok boligene først i 2009, etter flere forsinkelser. Saken omhandlet av den grunn et krav om dagmulkt. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var avtalt en spesifikk overtakelsesdato for boligene, og at det ikke var grunnlag for dagmulkt etter buofl. § 18. Det ble blant annet fremhevet at buofl. § 10 tredje ledd ikke kunne anses som en regel om kontrollansvar. Forsinkelsen utgjorde ikke mislighold av ansvaret etter samme bestemmelse. Hvordan er dommen relevant:

Dommen ble behandlet i Høyesterett samtidig som Rt. 2011 s. 679 (Kruses Gate), som i hovedsak dreier seg om de samme problemstillingene. Dommene bør derfor leses i sammenheng, jf. avsnitt 10. Dommen gir prinsipielle uttalelser om vage formuleringer, og at disse ikke forplikter entreprenøren. Høyesterett understreket at ordlyden «tar sikte på» entydig tilsier at selgeren ikke har bundet seg til ferdigstillelse innen et bestemt tidspunkt. Ved denne vurderingen ble det også lagt vekt på hvordan forbrukeren hadde grunn til å oppfatte det, slik forarbeidene fremhever, jf. avsnitt 32 og 37. Heller ikke her var det grunn til å forstå ordlyden på annen måte enn slik den blir forstått etter alminnelig språkforståelse.

 

Rt. 2011 s. 1768 (Ladegårdsgaten)

Nøkkelord:

- Avhendingslova av 1991 (avhl.)

- Reklamasjonsfristens utgangspunkt


Sammendrag:

Dommen gjaldt krav om heving av tre aksjeleiligheter, og det springende punktet var hvorvidt kjøperne hadde reklamert «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19 første ledd. Avgjørende var beregningen av fristens utgangspunkt. Høyesterett kom til at reklamasjonsfristen begynte når beboerne i leilighetene hadde fått en detaljert orientering om de aktuelle manglene, som medførte at reklamasjonen var rettidig fremsatt. Kjøperne fikk følgelig medhold.

Hva som kan utledes av dommen:

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om reklamasjonsfristens utgangspunkt etter avhl. § 4-19 første ledd, hvoretter reklamasjonsfristen senest begynner å løpe det tidspunkt kjøper «oppdaga» kontraktsbruddet, og tidligst det tidspunkt vedkommende «burde ha oppdaga det».

Det fremgår implisitt av avsnitt 29 at kjøper må antas å «burde ha oppdaga» et kontraktsbrudd når det fremstår som en «realistisk mulighet at selger […] vil være ansvarlig for skaden».

Når det gjelder «oppdaga» alternativet vises det i avsnitt 31 at det ikke er tilstrekkelig med kunnskap om mangelssymptomer for at fristen begynner å løpe etter dette alternativet. Det må kreves at kreditor «har kunnskap om forhold som gjør det temmelig klart for vedkommende at tingen ikke er i samsvar med de krav til tingen som følger av avtalen, eventuelt utfylt med bakgrunnsrett vedrørende krav til tingens tilstand mv.». (avsnitt 35).

 

Rt. 2011 s. 1553 (Bergen Group)

Nøkkelord:

- Kontraktsrevisjon

- Tolkning av garantierklæring og andre avtaledokumenter


Sammendrag:

Saken gjaldt en bank som hadde stilt seg som selvskyldnerkausjonist for «riktig betaling» i henhold til en kontrakt mellom et verft og en underleverandør. Spørsmålet for Høyesterett var om en garantierklæring også omfattet tilleggs- og endringsarbeider innenfor rammen av den underliggende avtalen mellom partene. Høyesterett uttalte i denne forbindelse at klausulen- i likhet med kontraktsbestemmelser i sin alminnelighet- «bør tolkes slik at [den] får en fornuftig mening», jf. avsnitt 53. Retten tok derfor utgangspunkt i at banken stilte seg som selvskyldnerkausjonist for å sikre verftets forpliktelse til «riktig betaling [...] i henhold til kontrakt av 09.01.08», hvilket også måtte omfatte tilleggs- og endringsarbeider innenfor rammen av avtalen mellom partene, jf. avsnitt 49. Banken måtte som forfatter av teksten bære ansvaret for den uklarhet som oppsto, jf. avsnitt 61.

Hvordan er dommen relevant:

Høyesterett fastslår i premiss 47 utgangspunktet om at kontrakter og andre avtaledokumenter mellom profesjonelle næringsdrivende må i utgangspunktet tolkes objektivt. I neste premiss fremgår det imidlertid at dersom partene hadde en klar felles forståelse av teksten i dokumentet, kan denne vanligvis legges til grunn. Likevel må det- særlig i forretningsforhold mellom profesjonelle parter- kreves «nokså klare holdepunkter for at partene har en omforent forståelse som avviker fra ordlyden», jf. samme avsnitt.


Klausuler og andre kontraktsbestemmelser i sin alminnelighet, bør tolkes slik at de får en «fornuftig mening», jf. dommens premiss 53.


Dersom det ikke foreligger en felles oppfatning hos avtalepartene, følger det av sikker praksis at kontrakter skal tolkes objektivt. Dette prinsippet har særlig styrke i forholdet mellom næringsdrivende. Dersom ordlyden fremtrer som selvmotsigende eller på annen måte uklar, må andre tolkningsmomenter trekkes inn, jf. avsnitt 73-74.

 

Rt. 2010 s. 710 (Carport)

Nøkkelord: - Avhendingslova § 4-13

- Heving

- Forholdet mellom heving og prisavslag Sammendrag:

Saken gjaldt valg mellom heving og prisavslag ved mangler på fast eiendom, jf. avhl. §§ 4-12 og § 4-13. En bolig hadde mangler knyttet til fukt, trekk og konstruksjonssvakheter. Utbedringskostnadene ville utgjøre omtrent 35% av kjøpesummen. Høyesterett la vekt på den ulempen retting av manglene ville innebære, at markedsføringen hadde skapt berettigede forventninger om feil fri bolig, samt at selger kunne bebreides for å ha gitt uriktige opplysninger. Høyesterett kom frem til at kjøper hadde hevingsrett.

Hvordan er dommen relevant: Om vesentlighetsvurderingen: Med henvisning til ekte hussopp-dommen, viste Høyesterett til at vesentlighetsvurderingen innebærer at det må foretas «[e]n helhetsvurdering hvor det det overordnede spørsmålet er om kjøperen har rimelig grunn til å si seg løst fra kontrakten» og at «utgangspunktet og det sentrale momentet ved vurderingen [vil] være den objektive mangelen ved eiendommen, og da både mangelens karakter og omfang»

Høyesterett uttalte at det ved vesentlighetsvurderingen, ikke er «grunnlag for å oppstille noen form for prosentlære hvor størrelsen på utbedringskostnadene sammenholdt med kjøpesummen skal tillegges avgjørende betydning for hevingsspørsmålet når prosentsatsen overstiger et bestemt nivå» Dommen kan tas til inntekt for at vesentlighetsvurderingen ikke alene kan baseres ut fra prosentregninger, men at også andre momenter er av betydning.

Høyesterett viste videre til følgende momenter:

  1. Omfanget av utbedringsarbeidene og de ulempene disse medfører

  2. Kjøperens berettigede forventninger til eiendommen, som vil variere ut fra om «eiendommen er ny eller gammel, er markedsført med høy eller lav standard, eller har kostet mye eller lite relativt sett»

  3. Om selger kan bebreides for mangelen

  4. Tidsmomentet, nemlig hvor lang tid det har gått fra kjøpet til hevingskravet fremsettes. Dommen illustrerer at vekten av tidsmomentet kan avhenge ut fra mangelens karakter. I den foreliggende sak var det snakk om en type mangel som først avdekkes etter en tid. Tidsforløpet på 7 måneder talte følgelig ikke mot heving.

  5. Alternativ beføyelse. Høyesterett viste til at det ved vesentlighetsvurderingen «[e]tter omstendighetene vil være et vesentlig […] og i mange tilfeller det avgjørende moment- om prisavslag vil gjenopprette de økonomiske konsekvente av kontraktsbruddet», men at det også må ses hen til om prisavslag gir en «adekvat reaksjon». Videre uttaler Høyesterett at hvor stor vekt det vil ha at prisavslag gir full økonomisk kompensasjon, beror på «de konkrete forhold». Ved vurderingen av om prisavslaget er en adekvat reaksjon på kontraktsbruddet, viste Høyesterett til at de samme momentene som brukes ved vesentlighetsvurderingen, også vil være relevant her.

 

Rt. 2010 s. 103 (Kistebakkane) Nøkkelord:

- Avhendingslova av 1991 (avhl).

- Mangelsvurdering ved «som den er» forbehold

- Reklamasjonsfristens lengde

Sammendrag:

Kjøper av bolig fremmet krav om prisavslag etter å ha oppdaget flere feil ved en bolig som var solgt «som den er». Høyesterett ga ikke kjøper medhold under henvisning til at boligen ikke var i «vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles» jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Vedkommende hadde heller ikke overholdt den relative reklamasjonsfristen i avhl. § 4-19 første ledd. Hva som kan utledes av dommen (se lenger ned for oppsummering):

(I) Vesentlighetsvurderingen jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum:

Dommen inneholder altså for det første prinsipielle uttalelser angående vurderingen av hvorvidt en eiendom er i «vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles» jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Etter en lovendring vedtatt i 2019 gjelder imidlertid ikke bestemmelsen lenger forbrukerkjøp jf. avhl. § 3-9 annet ledd jf. § 1-2 tredje ledd. Delen av dommen som omhandler avhl. § 3-9 første ledd omtales derfor ikke i det følgende.


(II) Reklamasjonsspørsmålet (oppsummering nederst)

I avsnitt 60 flg. tar Høyesterett stilling til hva det innebærer at en reklamasjon må være fremsatt «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19.


I avsnitt 64 påpekes det at hva som anses som «rimeleg tid» beror på en konkret vurdering. Deretter ble det vist til at sammenhengen til forbrkjl. § 27 – hvoretter kjøper aldri har en kortere relativ reklamasjonsfrist enn to måneder – måtte innebære at kjøper av fast eiendom også i det minste må tilkjennes en to måneders frist. Det ble imidlertid bemerket at dette kunne stille seg annerledes «dersom feilens karakter tilsier rask reklamasjon av hensyn til bevissikring og skadeutvikling».


Videre i avsnitt 66 ble det lagt til grunn at «en reklamasjonstid etter på tre måneder [må] være i ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over en feil som er blitt oppdaget». Dette fordi en slik frist «i utgangspunktet vil være tilstrekkelig til å gi den ukyndige kjøperen tid til å konsultere sakkyndige med videre for nærmere avklaring og verifisering av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende noe tid til å områ seg».


Likevel vil konkrete omstendigheter kunne tilsi at det må opereres med en kortere/lenger frist enn dette (avsnitt 68). I dommen la Høyesterett for det første vekt på hvor lang tid av den absolutte reklamasjonsfristen (avhl. § 4-19 annet ledd) som var gått. Lojalitetsplikten i kontraktsforhold tilsier at det må stilles strengere krav jo lenger ut i 5 års perioden man kommer (avsnitt 69). For det andre ble det lagt vekt på at kjøpers kyndighet: At han var en ufaglært tømrer tilsa at han ikke kunne tilkjennes noen lengre reklamasjonsfrist enn tre måneder (avsnitt 70). Følgelig var kjøpers reklamasjon – som i beste fall var fremmet noe i overkant av tre måneder etter feilene ble oppdaget – ikke fremsatt «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19 første ledd (avsnitt 68).


Oppsummering:

Oppsummert viser dommen altså at hvorvidt en reklamasjon er fremsatt «innen rimeleg tid» etter avhl. § 4-19 første ledd beror på en konkret vurdering hvor utgangspunktene er at kjøper må få to måneder på seg, samtidig som tre måneder ligger i ytterkanten av hva som anses som «rimeleg». Andre forhold, slik som den gjenværende lengden av den absolutte reklamasjonsfristen og kjøpers kyndighet, vil imidlertid kunne tilsi at det må opereres med en kortere eller lenger frist enn tre måneder.

 

Rt. 2008 s. 537 (Øyelinse)

Nøkkelord:

- Erstatning - Ulovfestet kontrollansvar

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om dekning under ansvarsforsikring for helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 20. En øyelege drev en privat øyekirurgisk klinikk, og kjøpte øyelinser fra en amerikansk produsent som viste seg å være defekte, altså mangelfulle, grunnet dårlig forpakning. Øyelegen krevde erstatning fra forsikringsselskapet for det lidte økonomiske tapet ved at pasientene, som hadde fått operert inn defekte linser, måtte opereres på nytt. Høyesterett konkluderer med at de aktuelle skadene ikke ble dekt av ansvarsforsikringen. Begrunnelsen lå i at pasientene ikke stod i et kontraktsrettslig forhold med legen selv, men med klinikken (selskapet) som ikke var dekt av ansvarsforsikringen. Dommen ble avsagt under dissens 3-2.


Hvordan er dommen relevant:

Resultatet og flertallsvotumet i dommen har ingen direkte eksamensrelevans. Slik det fremgår av avsnitt 38, konkluderes det med at det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom øyelegen og pasientene, hvilket innebærer at det heller ikke kan være tale om noen form for kontrollansvar.


Dommens sentrale eksamensrelevante deler ligger i mindretallsvotumet, hvor det presenteres prinsipielle uttalelser om kontrollansvar på ulovfestet grunnlag. Spesielt avsnitt 58 er illustrerende, hvor mindretallet uttaler seg på generelt grunnlag. Kontrollansvarsreglene er direkte regulert i kjøpsloven, hva gjelder kjøp, jf. § 40 første og annet ledd, jf. § 27. Mindretallet fremholder imidlertid at reglene om kontrollansvar er å anse som alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Der den positivrettslige lovgivningen knytter seg både til generisk bestemte forpliktelser og individuelt bestemte forpliktelser, konstateres det at på ulovfestet grunnlag kan dette bare gjelde i tilknytning til generisk bestemte forpliktelser. Altså avgrenses den ulovfestede regelen om kontrollansvar mot individuelt bestemte forpliktelser, samt mot indirekte tap i tråd med den positivrettslige lovgivningen.


Anvendelse av dommen er rettskildemessig utfordrende, idet de sentrale uttalelsene er gitt av mindretallet. Mindretallets uttalelse er likevel å anse som et vektig argument for at kontrollansvar på ulovfestet grunnlag må anerkjennes, spesielt med tanke på generisk bestemte forpliktelser.

 

Rt. 2007 s. 1274 (Mobiltelefondommen)

Nøkkelord: - Forbrukerkjøpsloven av 2002 (forbrkjl.)

- Lengden på den absolutte reklamasjonsfristen Sammendrag: Tvisten gjaldt et mobilkjøp hvor forbruker fremmet krav om heving som følge av mangel. Det springende punkt var hvorvidt den absolutte reklamasjonsfristen var overholdt, noe som berodde på om det var fristen på to eller fem år i forbrkjl. § 27 annet ledd som kom til anvendelse. Høyesterett kom til at mobilen «ved vanlig bruk [var] ment å vare vesentlig lengre» enn to år, som medførte at det var fristen på fem år som gjaldt jf. forbrkjl. § 27 annet ledd. Følgelig var reklamasjonen – fremsatt to år og tre måneder etter kjøpet – rettidig.


Hva som kan utledes av dommen (oppsummering nederst)

Spørsmålet i saken var altså om en mobil ved vanlig bruk «er ment å vare vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd.


(I) «Ment å vare»:

Høyesterett delte spørsmålet i to, og tok først stilling til hvor lenge en mobil «er ment å vare» (avsnitt 27 – 36). Dette måtte bero på en vurdering lignende den som foretas etter forbrkjl. § 15 annet ledd bokstav b som stiller krav til alminnelig funksjonsdyktighet. Hvor lenge noe «er ment å vare» måtte derfor avgjøres etter «en objektiv vurdering» med utgangspunkt «i forbrukerens forventning om varens tekniske holdbarhet ved normal bruk av tingen» (avsnitt 29 og 31). Følgelig måtte det som «hovedregel ses bort fra utskiftinger som skyldes svingninger i moten, nye tekniske funksjoner osv.» (avsnitt 31). Når det gjaldt hvilke objektive forventninger til varighet som en forbruker kunne ved normal bruk ble det vist til at bransjepraksisen måtte være avgjørende (avsnitt 33). På bakgrunn av denne praksisen ble det antatt at en mobil ved vanlig var «ment å vare» 3-4 år (avsnitt 36).


(II) «Vesentlig lengre»:

Høyesterett tok så stilling til om dette var «vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd (avsnitt 37). Det ble vist til en forarbeidsuttalelse om at kravet vanligvis er oppfylt hvor tingen er ment å ha en varighet på «om lag 4 år». Høyesterett tolket ikke dette som noen nedre grense og kom således til at «en varighet på tre til fire år for mobiltelefoner» tilfredsstilte dette kravet (avsnitt 44). Det ble i denne forbindelse påpekt at tvil angående tingens varighet – i dette tilfellet hvorvidt varigheten var 3 eller 4 år – bør falle ut til fordel for fem års fristen (avsnitt 46).


(III) Oppsummering:

Sakens springende punkt: Når er noe «ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd annet punktum.


Todelt vurdering:

  1. «Ved vanlig bruk er ment å vare» - Objektiv vurdering med utgangspunkt i forbrukerens forventning om teknisk holdbarhet ved vanlig bruk. - Forventningene må fastsettes etter praksisen i den aktuelle bransjen tingen befinner seg i.

  2. «Vesentlig lengre» enn to år. - Varighet på «om lag 4 år» som regel tilstrekkelig, men samtidig ingen nedre grense. - Tvil angående hvorvidt tingen har varighet på 4 år bør falle ut til fordel for fem års-fristen, mao. at tingen anses å vare «vesentlig lengre» enn to år.

 

Rt. 2006 s. 522

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Heving ved forsinkelse

- Medvirkning til forsinkelse

Sammendrag:

Saken gjaldt heving av en kontrakt om prissikring på elektrisk kraft grunnet forsinket betaling av premien. Det faktum at forfallsdatoen var overskredet med 36 dager trakk isolert sett i retning av at kontrakten kunne heves. Høyesterett kom imidlertid frem til at kreditor ikke kunne få medhold i hevingskravet. Det ble lagt betydelig ved på at debitor forsøkte å oppfylle kontrakten ved å innhente fakturaopplysninger, men at kreditor ved sitt forhold hadde medvirket til forsinkelsen.

Hvordan er dommen relevant:

Om vilkårene for heving etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, viste Høyesterett til at forsinkelsen må utgjøre et «mislighold» og misligholdet må være «vesentlig».


Om vilkåret «vesentlig», viste Høyesterett til at forsinkelsen etter en helhetsvurdering, må være av «et slik omfang» at kreditor har «rimelig grunn til å gå fra avtalen». Det må tas «utgangspunkt i den aktuelle kontrakten sammenholdt med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». Høyesterett oppstiller flere momenter som kan være relevante i vesentlighetsvurderingen


(I) Tidsmomentet: Høyesterett viste til at forsinkelsen på 36 dager ble ansett som «betydelig». Videre ble det vist til at det var snakk om en kontrakt mellom profesjonelle parter, og at det følgelig må kunne forventes punktlighet.


(II) Kontraktens art: Høyesterett viste til at «[h]vor langvarig forsinkelsen må være for å utgjøre vesentlig mislighold, beror blant annet på kontraktens art»


(III) Om en av partene kan bebreides for kontraktsbruddet; Dette momentet fikk betydelig vekt i dommen. På den ene siden viste Høyesterett til at debitor bebreides for å ikke ha fulgt opp saken raskere. Det ble imidlertid lagt stor vekt på kreditors medvirkning til forsinkelsen, ettersom kreditor hadde utsendt faktura uten nødvendig betalingsinformasjon, samt ikke vært tilgjengelig når debitor senere forsøkte å ta kontakt for å få betalingsopplysningene, for å oppfylle kontraktsforpliktelsen.


(IV) Konsekvensene for debitor/kreditor; Høyesterett viste til at «konsekvensene av forsinkelsen for Energi E2 [kreditor] [må] sammenholdes med konsekvensene av heving for Oslo Energi».. I den foreliggende saken var kreditors interesser ivaretatt etter bestemmelsen om forsinkelsesrente i kontrakten. Debitor fikk på den annen side betydelige konsekvenser dersom kontrakten ble hevet.

 

Rt. 2006 s. 31

Nøkkelord:

- Detensjonsrett

- Verdimessig samsvar

- Slingringsmonn


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om forsinkelsesrente etter forsinket oppgjør av kjøpesum for fast eiendom og reiser spørsmål om kjøpers tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav ved mangler, jf. avhl. § 4-15. Her ble det holdt tilbake 200 000 kroner, mens prisavslag senere ble fastsatt til 130 000 kroner. Høyesterett visste til kjl. § 43 og dens forarbeider og uttalte «jeg legger etter dette til grunn at det er et visst slingringsmonn, uten at det her kan opereres med noen alminnelig kvantifisering. Spørsmålet er etter loven hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet saken gjelder» (avsnitt 35). I denne saken dreide det seg om utbedring av mangler ved utførelsen av arbeider som har ledet til vanninntrengning og soppskader mv. i et eldre hus. Kostnadene til utbedring av mangler av denne karakter vil gjerne være vanskelig å beregne for en kjøper. Høyesterett fant det derfor klart at det tilbakeholdte beløpet lå innenfor et akseptabelt slingringsmonn, og kjøper ble etter dette frifunnet for krav på forsinkelsesrente. Hvordan er dommen relevant: Dommen gir uttrykk for at kjøper har et visst slingringsmonn etter blant annet kjl. § 42 og avhl. § 4-15, slik at kjøper ikke kommer i mislighold så snart han har tilbakeholdt for mye.


Dommen gir også veiledning i hvor stort slingringsmonnet er. Spørsmålet beror på hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Og vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet saken gjelder.

 

Rt. 2006 s. 179 (Støvletthæl)

Nøkkelord:

- Omlevering

- Forbrukerkjøpsloven § 29

- Forholdsmessighetsvurdering


Sammendrag:

Det var kjøpt et par støvletter til 1 360 kroner. Hælen på den ene støvletten falt av ca. seks uker etter kjøpet, hvilket klart var en mangel. Forbrukeren krevde omlevering, mens selgeren tilbød retting. Saken gjaldt spørsmålet om kjøperen kunne kreve levering av et nytt par, jf. forbrkjl. § 29 første ledd, eller om forskjellen mellom selgerens omleveringskostnader på ca. 450 kroner, og rettingsomkostningene på ca. 65 kroner, innebar at omlevering volder selgeren «urimelige» kostander, og dermed ga adgang til retting av mangelen ved reparasjon.

Høyesterett uttalte at begrepet «urimelige kostnader» i § 29 første ledd skal leses i sammenheng med annet ledd, og forstås slik at det er en forholdsmessighetsvurdering som skal foretas. Etter en slik forståelse ville omlevering i dette tilfellet være helt uforholdsmessig for realdebitor (7-1), mens en retting ville være langt mer forholdsmessig. Høyesterett la blant annet vekt på miljøhensyn, jf. premiss 38.

Ettersom kjøpers omleveringskrav ble ansett uforholdsmessig, kom Høyesteretts flertall (3-2) til at forbrukeren ikke hadde krav på omlevering, men måtte nøye seg med retting.

Hvordan er dommen relevant:

Etter forbrkjl. § 29 første ledd kan kreditor i utgangspunktet velge fritt om han ønsker omlevering eller retting. Og ettersom det er kjøperen som er gitt valgretten mellom retting og omlevering, kan selgeren heller ikke avvise et omleveringskrav med tilbud om retting, med mindre misforholdsbegrensningen overskrides. Dommen gir imidlertid uttrykk for at forbrukerkjøperens valgadgang ikke er helt fri pga. tolkingen av misforholdsbegrensningen i forbrkjl. § 29 første ledd annet punktum, jf. annet ledd.


Videre oppstiller Høyesterett en tommelfingerregel om at dersom omleveringskostnadene koster selger to til tre ganger mer enn reparasjonskostnadene, er kravet til “urimelige kostnader” oppfylt. Selger kan i slike tilfeller velge retting istedenfor omlevering, jf. avsnitt 43.

 

Rt. 2006 s. 1076 (Sokkelleilighet)

Nøkkelord

- Avhendingslova av 1991 (avhl)

- Krav til en reklamasjons innhold.

- Selgers frist for å gjøre tilbud om retting gjeldende.


Sammendrag:

Det ble konstatert fuktskader i en sokkelleilighet fire år etter oppføring, og kjøper krevde prisavslag. Høyesterett la til grunn at fuktskadene utgjorde en mangel etter avhl. § 3-1 første ledd og § 3-2. Videre tilfredsstilte kjøpers reklamasjon kravene i avhl. § 4-19 første ledd, og selger hadde fremsatt tilbud om retting for sent etter avhl. § 4-10. Kjøper fikk dermed medhold.

Hva som kan utledes av dommen:

(I) Reklamasjonsspørsmålet:

I dommen tar for det første Høyesterett stilling til hva det innebærer at kjøper må sende selger «melding om at avtalebrotet vert gjort gjeldande og kva slags avtalebrot det er» etter avhl. § 4-19 første ledd. Det konkrete spørsmålet var hvorvidt kjøpers reklamasjon, som kun informerte om fuktskadene og ikke om årsaken til disse, tilfredsstilte dette kravet.

Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende (avsnitt 62), og viste til at det ikke gjelder noe krav etter avhl. § 4-19 første ledd at årsaken til mangelen angis i reklamasjonen (avsnitt 63). Når det senere ble avdekket at årsakene til fuktskadene var en feil i grunnmuren, var det følgelig ikke nødvendig for kjøper å fremme noen ny reklamasjon, da dette kun var en årsak til mangelen det allerede var reklamert over.

(II) Utbedringsspørsmålet:

Det neste Høyesterett måtte ta stilling til var hvorvidt det gjelder en frist for selger til å tilby retting etter avhl. § 4-10 første ledd, og hvor lang en slik frist eventuelt må være. Høyesterett bemerket at avhl. § 4-10 første ledd ikke oppstiller noen tidsfrist for å fremsette tilbud om retting, samtidig som det lå et tidsmoment i bestemmelsens krav om at retting skal skje «uten urimeleg ulempe for kjøparen», og i avhl. § 4-10 tredje ledd som krever at retting skjer «innen rimeleg tid» etter reklamasjonen.

Til tross for at avhl. § 4-10 første ledd ikke stilte opp noen tidsfrist fant Høyesterett – i lys av den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold – at selger må «få en viss tid til å områ seg» (avsnitt 72), og at hvor lang tid som kan tillates beror på en «konkret vurdering» (avsnitt 73). Det ble lagt vekt på selgers kunnskap om lignende fuktskader ved andre sokkelleiligheter og egnede utbedringsmetoder, og at kjøper befant seg i en presset situasjon da han skulle selge sokkelleiligheten videre (l.c.). I lys av disse forhold var det for sent at det ikke ble tilbudt retting før mars 2002 når reklamasjonen ble fremsatt november 2001.

 

Rt. 2005 s. 257 (Hårfjerning)

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Uriktige og misvisende opplysninger, jf. kjl. § 18 første ledd

- Garanti og tilsikring, jf. kjl. § 40 tredje ledd

- Heving, jf. kjl. § 39


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om heving og erstatning av et hårfjerningsapparat, hvor markedsføringen for hårfjerningsapparatet ga et feilaktig inntrykk av at apparatet fungerte effektivt på alle hårfager. Høyesterett kom frem til at apparatet ikke svarte til de «opplysninger som selger i sin markedsføring eller ellers hadde gitt om tingen, dens egenskaper […]», jf. kjl. § 18 første ledd. Mangelen ble ansett som «vesentlig» slik at kjøperen hadde hevingsrett, jf. kjl. § 39. Videre ga mangelen etter hårfjerningsapparatet, også grunnlag for heving av massasjeapparatet på grunn av den nære indre sammenhengen mellom apparatene.

Høyesterett kom også frem til at selgeren var ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti), ettersom egenskapene ved hårfjerningsapparatet var «tilsikret», jf. kjl. § 40 tredje ledd.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at innvirkningskravet etter kjl. § 18 første ledd ikke er veldig strengt. Høyesterett uttalte at formuleringen «kan antas» tilsier at «beviskravet for at opplysningene har innvirket på kjøpet, ikke er særlig strengt»


Om vesentlighetsvurderingen etter kjl. § 39, uttalte Høyesterett at det ikke er avgjørende «om mangelen er vesentlig i forhold til hva som kunne skaffes på markedet, men om den er vesentlig i forhold til hvilke egenskaper IMP [selger] har lovet i sin konkrete avtale». Dommen kan følgelig tas til inntekt for at avtalen er målestokken ved vesentlighetsvurderingen.

Dommen er sentral for vurderingen av om det foreligger en «tilsikring». Høyesterett uttalte at «Forarbeidene viser […] at ikke enhver uriktig opplysning om salgsgjenstandens egenskaper som etter § 18 første ledd gir grunnlag for mangelsbeføyelse, kan regnes som tilsikring». Kravet er at kjøperen hadde «særlig grunn» til å forutsette at tingen ikke skulle avvike fra det opplyste. I den foreliggende saken viste Høyesterett til at det forelå en «massiv, illustrert og reservasjonsløs fremheving av at apparatet virket på alle hårfarger» som dannet grunnlaget for selgerens markedsføring av apparatet. På bakgrunn av dette, kom Høyesterett til at kjøperen hadde en «særlig grunn» til å forvente at apparatet faktisk hadde de egenskapene som var forespeilet. Rettsvirkningen av at tilknytningskravet var oppfylt, var at selger ble ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti) og måtte dekke kjøperens indirekte tap.


Dommen fastslår at kjl. § 44 tredje ledd gir uttrykk for et «alminnelige obligasjonsrettslig prinsipp om at mangel ved en kjøpsgjenstand etter omstendighetene kan gi rett til å gå fra kjøpet av en annen gjenstand som ble kjøpt ved samme kontrakt».


I den foreliggende saken ble hårfjernings- og massasjeapparatet tilbudt i pakkeløsning. Høyesterett viste til at det forelå en så «nær indre sammenheng» mellom kjøpet av de to apparatene, at det utløste hevingsrett for kjøpet av massasjeapparatet også.

 

Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne)

Nøkkelord:

- Kontrollansvar, jf. kjl. § 40, jf. § 27