Domsregister i Kontraktsrett II

Skrevet av: Hans Herman Holst-Larsen, Konstance Landro, Sebastian Rekdal, Martin Steinsholt, Shubham Shaw, Hedvig Røhne, Kaltrina Margataj og Tatjana Blazic (Obiter Dictum - Redaksjonen 2022/2023)

Sist oppdatert: 9. april 2026 av Trisha Johansen

---

D O M S R E G I S T E R

---

Domsregisteret i Kontraktsrett II inneholder 52 relevante dommer helt fra 1922 til 2025! Dommene er delt inn i 9 underkapitler ut fra de ulike aspektene av rettsområdet. Tematiseringen har den hensikt å gi en mer helhetlig fremstilling av temaet. Der enkelte dommer kan tas til inntekt for flere tema er de blitt plassert ut fra redaksjonens skjønn. Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge, med de nyeste dommene plassert øverst og de eldste dommene nederst.

Innholdsfortegnelse:

1)     Ytelsens innhold (15 dommer)

2)     Kontraktsrevisjon (5 dommer)

3)     Reklamasjon (5 dommer)

4)     Detensjonsrett (2 dommer)

5)     Retting og Omlevering (1 dom)

6)     Prisavslag (3 dommer)

7)     Erstatning (13 dommer)

8)     Heving (5 dommer)

9)     Direktekrav (3 dommer)

1) Ytelsens innhold

HR-2025-1749-A

Nøkkelord:

-       Avhendingsloven § 3-9 og § 3-10

-       Kjøperens undersøkelsesplikt

-       Museskader og bygningsmangel

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om heving av avtale om kjøp av en boligeiendom. Hovedspørsmålet var om mangelsinnsigelsen var avskåret fordi kjøperne ikke hadde undersøkt eiendommen tilstrekkelig, jf. avhl. § 3-10. Etter overtakelsen av eiendommen ble det funnet museskader og bygningsmessige mangler. Kjøperne hadde imidlertid blitt opplyst om at det hadde vært mus i boligen, og at det var utført ufaglært arbeid. Høyesterett, etter en konkret vurdering, kom frem til at mangelsinnsigelsene for museskadene og de bygningsmessige manglene ikke kunne avskjæres på grunn av forsømt undersøkelsesplikt.

Hva som kan utledes av dommen:

(i) Forbrukerforhold etter avhl:

Avhendingsloven ble til gjenstand for flere lovendringer i 2022. I dommen viser førstvoterende til flere av endringene og begrunnelsene for dem som det fremgår av forarbeidene. Det overordnede formålet med endringene var å oppnå tryggere bolighandel i forbrukerforhold basert på et bredere informasjonsgrunnlag, jf. avsnitt 37, jf. Prop. 44 L (2018 - 2019) s. 5. Flere av de relevante bestemmelsene for denne saken hadde blitt revidert slik at kravene til selger ble skjerpet, og vernet om forbrukeren ble styrket. Se oppsummeringen i avsnitt 50.

(ii) Kjøperens kunnskap om mangelen

Førstvoterende reiser spørsmålet om kjøperens kunnskap må gjelde “selve mangelen” eller om det kan være tilstrekkelig å ha kjennskap til opplysninger som indikerer en “risiko for mangel”, jf. avsnitt 56. Til spørsmålet besvares det at “kjennskap til en risiko for mangel som utgangspunkt ikke vil være nok til at en mangelsinnsigelse går tapt”, jf. avsnitt 60. Disse uttalelsene kan tas til inntekt for at kjennskap til risikoopplysninger ikke avskjærer mangelsinnsigelser etter avhl. § 3-10 første ledd.

(iii) Undersøkelsesplikten etter avhl. § 3-10 annet ledd

Høyesterett kom frem til at undersøkelsesplikten etter avhl. § 3-10 annet ledd, i tråd med forbrukervernet i loven, måtte tolkes slik at generelle opplysninger fra selgerens side som tilsa at det var en risiko for skjule feil eller mangler, ikke i seg selv var tilstrekkelig for at kjøperen skulle ha en særskilt undersøkelsesplikt, jf. avsnitt 79. Oppfordringen fra selger om å foreta en nærmere undersøkelse må til en viss grad være “spesifisert og begrunnet” slik at kjøperen får et dekkende bilde av problemstillingen som utgangspunkt for egne undersøkelser, jf. avsnitt 74.

Rt. 2014 s. 769 (Rundballepresse)

Nøkkelord:

-       Kjøpsloven av 1988

-       Mangelsvurdering

-       Garanti

Sammendrag:

Tvisten gjaldt kjøp av en rundballpresse hvor selger hadde bekreftet at pressen skulle fungere “under normale nordnorske høstforhold inneværende sesong". Rundballpressen fikk så en funksjonssvikt. Spørsmålet var hvorvidt selgers bekreftelse var en garanti som innebar at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikten ikke skyldes at pressen var mangelfull. Dette ble besvart bekreftende ettersom Høyesterett anså selgers bekreftelse som en såkalt "funksjonsgaranti" som var omfattet av kjl. § 21 annet ledd. en slik garanti måtte innebære at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikt som oppstår i garantitiden ikke skyldes mangler ved salgsgjenstanden.

Hva som kan utledes av dommen:

Dommen gjaldt forståelsen av kjl § 21 annet ledd, som fastslår at selger også svarer for mangel etter risikoens overgang (jf. kjl. § 21 første ledd) dersom vedkommende “Ved garanti eller på annen måte ha påtatt seg ansvar for at tingen vil ha angitte egenskaper eller være egnet til vanlig bruk eller særlig bruksmåte i et tidsrom etter leveringen”. Det var ikke tvil om at bestemmelsen omfatter såkalte funksjosngarantier, og at ordlyden i § 21 annet ledd måtte innebære at slike garantier medfører at mangelsvurderingen utskytes fra risikoens overgang til garantiens utløp.

Det sentrale spørsmålet var hvorvidt en funksjonsgaranti, i tillegg til å forskyve tidspunktet for mangelsvurderingen, også medfører at selger får bevisbyrden for at ytelsen er kontraktsmessig (avsnitt 17). Høyesterett fant det klart at dette måtte være tilfellet, som innebærer at funksjonsfeil som oppstår i garantitiden presumeres å utgjøre en mangel. Det er derfor selger som må sannsynliggjøre at funksjonsfeil i garantitiden skyldes feil bruk eller andre forhold som garantien ikke dekker mot” for at den ikke anses som en mangel, jf. avsnitt 22.

Rt. 2011 s. 670 (Nye Major)

Nøkkelord:

-       Dagmulk (buofl. § 18)

-       Kontraktsforpliktelser

Sammendrag:

En entreprenør (Søkedalsveien 9 AS) ervervet en eiendom for utbygging og videresalg. Selveierleilighetene for felt C av dette prosjektet ble lagt ut for salg i mai 2005. Flere forbrukere inngikk en avtale om boligkjøp. Det fremgikk av kontrakten at selgeren “tar sikte på ferdigstillelse” i annet halvår 2007. Boligkjøperne overtok boligkjøpet først i 2009, etter flere forsinkelser. Saken omhandlet av den grunn krav om dagmulkt. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var avtalt en spesifikk overtakelsesdato for boligene, og at det ikke var grunnlag for dagmulkt etter buofl. § 18. De ble blant annet fremhevet av buofl. § 19 tredje ledd ikke kunne anses som en regel om kontrollansvar. Forsinkelsen utgjorde ikke mislighold av ansvaret etter samme bestemmelse.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen ble behandlet i Høyesterett samtidig som Rt. 2011 s. 679 (Kruses Gatse), som i hovedsak dreide seg om de samme problemstillingene. Dommene bør derfor leses i sammenheng, jf. avsnitt 10

Dommen gir prinsipielle uttalelser om vage formuleringer benyttet i kontrakt, og at disse ikke forplikter entreprenøren. Høyesterett understreket at ordlyden “tar sikte på” entydig tilsier at selgeren ikke har bundet seg til å ferdigstille innen et bestemt tidspunkt. Ved denne vurderingen ble det også lagt vekt på hvordan forbrukeren hadde grunn til å forstå ordlyden på annen måte enn slik det vlir forstått etter alminnelig språklig forståelse.

Rt. 2010 s. 103 (Kistebakkane/Tertnes)

Nøkkelord:

-       Avhendingslova av 1991 (avhl)

-       Mangelsvurderingen ved “som den er” forbehold

-       Reklamasjonsfristens lengde

Sammendrag:

Kjøper av en bolig fremmet krav om prisavslag etter å ha oppdaget flere feil ved en bolig som var solgt “som den er”. Høyesterett ga ikke kjøper medhold under henvisning til at boligen ikke var i “vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva ellers”, jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Vedkommende hadde heller ikke overholdt den relative reklamasjonsfristen i avhl. § 4-19 første ledd.

Hva som kan utledes av dommen (se lengre ned for oppsumering):

1)     Vesentlighetsvurderingen jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum:

Dommen inneholder altså for det første prinsipielle uttalelser angående vurderingen av hvorvidt en eiendom er i “vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva ellers” jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Etter lovendring vedtatt i 2019 gjelder imidlertid ikke bestemmelsen lenger i forbrukerkjøp, jf. avhl. § 3-9 annet ledd, jf. § 1-2 tredjeledd. Delen av dommen som omhandler avhl. § 3-9 første ledd omtales derfor ikke i det følgende.

2)     Reklamasjonsspørsmålet (oppsummering nederst)

I avsnitt 60 flg. tar Høyesterett stilling til hva det innebærer at en reklamasjon må være fremsatt “innen rimeleg tid” , jf. avhl. § 4-19.

I avsnitt 64 påpekes det at hva som anses som “rimeleg tid” beror på en konkret vurdering. Deretter ble det vist til at sammenhengen til fkjl. § 27 - hvoretter kjøper aldri har en kortere relativ reklamasjonsfrist enn to måneder - måtte innebære at kjøper av fast eiendom også i det minste må tilkjennes en to måneders frist. Det ble imidlertid bemerket at dette kunne stille seg annerledes dersom feilens karakter tilsier rask reklamasjon til hensyn til bevissikring og skadeutvikling”.

Videre i avsnitt 66 ble det lagt til grunn at “en reklamasjonstid på tre måneder [må] være i ytterkant av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over en feil som er blitt oppdaget”. Dette er fordi en slik frist i “utgangspunktet vil være tilstrekkelig til å gi den ukyndige kjøperen tidlig til å konsultere sakkyndige med videre for nærmere avklaring og verifisering av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende noe tid til  å områ seg”.

Likevel vil konkrete omstendigheter kunne tilsi at det må opereres med en kortere/lengre frist enn dette, jf. avsnitt 68. I dommen la Høyesterett for det første vekt på hvor lang tid av den absolutte reklamasjonsfristen, jf. avhl. § 4-19 annet ledd som var gått. Lojalitetsplikten i kontraktsforhold tilsier at det må stilles strengere krav jo lengre ut i 5 års perioden man kommer, jf. avsnitt 69. For det andre ble det lagt vekt på kjøperens kyndighet. Kjøperen var en ufaglært tømrer og det tilsa at han ikke kunne tilkjennes noen lengre reklamasjonsfrist enn tre måneder, jf. avsnitt 70. Følgelig var kjøpers reklamasjon - som i beste fall var fremmet noe i overkant av tre måneder etter feilene ble oppdaget - ikke framsatt “innen rimeleg tid”, jf. avsnitt 68, jf. avhl. § 4-19 første ledd.

Oppsummering:

Oppsummert viser domen altså hvorvidt en reklamasjon er framsatt “innen rimeleg tid” etter avhl. § 4-19 første ledd beror på en konkret vurdering hvor utgangspunktene er at kjøper må få to måneder på seg, samtidig som tre måneder ligger i ytterkanten av hva som anses “rimelig”. Andre forhold slik som den gjenværende lengden av den absolutte reklamasjonsfristens og kjøpers kyndighet, vil imidlertid kunne tilsi at det må opereres med en kortere eller lengre frist enn tre måneder.

Rt. 2005 s. 257 (Hårfjerning)

Nøkkelord:

-       Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Uriktige og misvisende opplysninger, jf. kjl. § 18 første ledd

-       Garanti og tilsikring, jf. kjl. § 40 fjerdeledd

-       Heving, jf. kjl. § 39

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om heving og erstatning av et hårfjerningsapparat, hvor markedsføringen for hårfjerningsapparatet ga feilaktig inntrykk av at apparatet fungerte effektivt på alle hårfarger. Høyesterett kom frem til at apparatet ikke svarte til de “opplysninger som selger i sin markedsføring eller ellers hadde gitt om tingen, dens egenskaper [...]”, jf. kjl. § 18 første ledd. Mangelen ble ansett som “vesentlig” slik at kjøperen hadde hevingsrett, jf. kjl. § 39. Videre ga mangelen etter hårfjerningsapparatet, også grunnlag for heving av massasjeapparatet som ble kjøpt samtidig på grunn av dens nære indre sammenheng mellom apparatene.

Høyesterett kom også frem til at selgeren var ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti), ettersom egenskapene ved hårfjerningsapparatet var “tilsiktet”, jf. kjl. § 40 tredje ledd.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at innvirkningskravet etter kjl. § 18 første ledd ikke er veldig strengt. Høyesterett uttalte at formuleringen “kan antas” tilsier at beviskravet for at opplysningene har virket inn på kjøpet, ikke er særlig strengt”.

Om vesentlighetsvurderingen etter kjl. § 39, uttalte Høyesterett at det ikke er avgjørende “Om mangelen er vesentlig i forhold til hva som kunne skaffes på markedet, men om den er vesentlig i forhold til hvilke egenskaper IMP [selger] har lovet i sin konkrete avtale”. Dommen kan følgelig tas til inntekt for at avtalen er målestokk for vesentlighetsvurderingen.

Dommen er sentral for vurderingen av om det foreligger en “tilsikring”. Høyesterett uttalte at “Forarbeidene viser [...] at ikke enhver uriktig opplysning om salgsgjenstandens egenskaper som etter § 18 første ledd gir grunnlag for mangelsbeføyelse, kan regnes som tilsikring”. Kravet er at kjøperen hadde særlig grunn til å forutsette at tingen ikke skulle avvike fra det opplyste.

I den foreliggende sak viste Høyesterett til at det forelå en “massiv illustret reservasjosnløs fremheving av at apparatet virkert på alle hårfarger” som dannet grunnlaget for selgerens markedsføring av apparatet. På bakgrunn av dette, kom Høyesterett til at kjøperen hadde en “særlig grunn” til å forvente at apparatet faktisk hadde de egenskapene som var forspeilet. rettsvirkningen av at tilknytningskravet var oppfylt, var at selger ble ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti) og måtte dekke kjøperens indirekte tap.

Dommen fastslår at kjl. § 44 tredje ledd gir uttrykk for et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp om at mangel ved en kjøpsgjenstand etter omstendighetene kan gi rett til å gå fra kjøpet av en annen gjenstand som ble kjøpt ved samme kontrakt”.

I den foreliggende saken ble hårfjernings- og massasjeapparatet tilbudt i pakkeløsning. Høyesterett viste til at det forelå en så “nær og indre sammenheng” mellom kjøpet av de to apparatene, at det utløste hevingsrett for kjøpet av massasjeapparatet også.

Rt. 2004 s. 1256 (Sveaas)

Nøkkelord:

-       Ulovfestet lojalitetsplikt

-       Medvirkningsplikt

Sammendrag:

Saken gjaldt kjøp av en aksjeleilighet, der et vilkår for å gjennomføre kjøpet var at styret i boligselskapet godkjente det. Styret nektet imidlertid å gi slik godkjenning, og kjøper ønsket derfor å heve kjøpet. Styret ga deretter det nødvendige samtykke kort tid etterpå, og selger nektet av den grunn å godta kjøpers hevingskrav. Spørsmålet for Høyesterett var om styrets vedtak medførte at kjøpekontrakten var bortfalt, eller om dette eventuelt kunne ha fulgt av senere hevingserklæring fra kjøper. Ut fra en tolkning av kontrakten kom førstvoterende til at vedtaket ikke alene utløste bortfall av kjøpekontrakten. På grunnlag av den ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold kom flertallet i Høyesterett til at kjøpers handlemåte innebar en plikt til å gi selger en sjanse til å få styrets godkjennelse på plass før kontrakten ble krevet bortfalt (dissens 3-2).

Hvordan er dommen relevant:

Begge parter plikter å opptre lojalt overfor hverandre. Partene hadde her “utvilsomt etter kontrakten en lojalitetsplikt overfor hverandre til å medvirke til at styret ga sitt samtykke. Ut fra de konkrete forhold ville det være nærliggende at denne plikten ikke opphørte umiddelbart ved styrets nektelsesvedtak”, jf. avsnitt 43.

Partene har en generell plikt til å medvirke til at avtalen skal gjennomføres. Førstvoterende tok ikke endelig stilling til om kjøper hadde plikt etter alminnelige lojalitetsprinsipper å gi selger en ny mulighet til å få styret godkjennelse, men presiserer likevel at “meget kan tale for dette”. I vurderingen legges det særlig vekt på at “[selger] ville bli hardt rammet av en omgjøring”, jf. avsnitt 43. Dette beror altså på en konkret vurdering av avtalens art hvor omfattende medvirkningsplikten rekker.

Rt. 2003 s. 612 (Arealsvikt)

Nøkkelord:

-       Prisavslag

-       Arealsvikt

-       Uriktige opplysninger

Sammendrag:

Saken gjaldt prisavslag for arealsvikt på en leilighet, jf. avhl. § 4-12. En leilighet i Bergen ble utlyst å være 112 kvm når den i realiteten kun var 102 kvm. Avviket hadde oppstått da taktsmannen sine håndskrevne notater summerte to del-areal. Spørsmålet for høyesterett var om arealsviket på 10kvm (8,9 %) var “vesentlig mindre enn det som er opplyst av seljaren” etter avhl. § 3-3, og gjorde at leiligheten hadde en mangel, jf. avhl. § 3-8. Til dette innledet førstvoterende at dagens måleteknikk er vesentlig forbedret og nøyaktig, som øker viktigheten av å ha pålitelige arealmålinger for boliger. Høyesterett legger likevel til grunn at “arealsvikt må være av en viss størrelse” og at mindre vik - hvor selger ikke kan klandres for feilen - ikke bør anses som en mangel, jf. avsnitt 36. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett frem til at avviket på 8,9 % utgjorde en mangel etter avh. § 3-8, jf. § 3-3. Et slikt avvik må også anses å ha innvirket på kjøpet, jf. avsnitt 38 flg. Kjøper fikk dermed medhold i prisavslag på 50 000kr.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at det skal noe til før arealsvikt anses som “vesentlig” nok til å være en mangel. Det antas at et avvik i hvert fall må være på 9-10% av bruttoareal ved større eiendommer/leiligheter. Med mindre eiendommer/leiligheter kan det synes at domstolen ville tillatt lavere avvik, muligens 5-6%, jf. avsnitt 36. Feilen må vurderes i forhold til det som er avtalt mellom partene.

Videre gir dommen veiledning på forståelsen av unntaktsmestemmelsen i avhl. § 3-8 annet ledd. Unntaket innebærer at en uriktig opplysning ikke vil føre til mangel dersom den ikke “har veka inn på avtala”. Det avgjørende er om en opplysning generelt sett virker kjøpsmotiverende, jf. dommens avsnitt 38-42. Dersom opplysningene er egnet til å virke viktig og kjøpsmotiverende for kjøpere flest, vil det være en presumpsjon for at den også har vært det for den aktuelle kjøperen

Rt. 2002 s. 696 (NEBB)

Nøkkelord:

-       “Måtte kjenne til”-vilkåret

-       Uriktig og tilbakeholdte opplysninger

-       Mangelsvurderingen ved “som den er” forbehold (avhl. § 3-7)

Sammendrag:

Ved kjøp av en fast eiendom som var solgt “som den er”, viste det seg i ettertid at grunnen var sterkt forurenset. Kjøper krevde derfor erstatning for forholdet. I utgangspunktet kom Høyesterett til at forurensningen ikke utgjorde en mangel. På grunn av eiendommens alder og karakter måtte det være klart for kjøper at det kunne skule seg vesentlige feil ved eiendommen. Da selgerselskapet som sådan hadde kjent til forurensningen i grunnen, ble eiendommen likevel ansett å ha mangler etter avhl. § 3-7. Selger hadde nemelig unnlatt å opplyse om en rapport som fastslo at det kunne være stor forurensning i grunnen. (Dissens 3-2, men denne knytter seg til foreldelsesspørsmålet).

Hvordan er dommen relevant:

Førstvoterende omfattet “måtte kjenne til” som et normativt begrep, og ikke som en bevisregel. Mangel kan altså foreligge selv om det er på det helt rene og uomtvistet at selgeren ikke positivt hadde kunnskap om forholdet, jf. s. 702. I NEBB-dommen måtte det antas at selskapet hadde kunnskp om den aktuelle rapporten som påviste forurensning i grunnen, ettersom denne var et “sentralt dokument når det gjaldt utbyggingsarealenes grunnforhold” og at selskapet “fikk rapporten relativt kort tid før salgene”, jf. s. 703. Det forelå således en mangel etter avhl. § 3-7 om uriktige og tilbakeholdne opplysninger.

Det var ingen grunn til å tolke “som den er"-forbeholdet restriktivt, sett i lys av de konkrete omstendighetene i saken. Kjøper hadde påtatt seg en risiko ved å kjøpe en gammel industrieiendom, og det måtte være synlig for ham at eiendommen kunne være beheftet med vesentlige feil eller mangler. Risikoen knyttet til forurensningen av grunnen var således synlig, og det kunne ikke konstateres en mangel ved eiendommen.

Rt. 2002 s. 1425 (Bukkebo)

Nøkkelord:

-       Kravet til “vesentlig dårligere stand”.

-       Uriktige og tilbakeholdne opplysninger

-       Undersøkelsesplikten

Sammendrag:

Saken gjaldt en eiendom solgt “som den er”, som senere viste seg å ha store problemer med vanninntrenging. Selger hadde opplyst om problemene, men utbedringskomstandene viste seg å bli langt mer omfattende enn selgerne først hadde antatt. Spørsmålet var om kjøper kunne gjøre mangel gjeldende etter avhl.  3-9 annet punktum, eller om kjøper selv måtte bære risikoen for forholdene. Høyesterett kom til at kjøper var nærmest til å børe risikoen for utgiftene, ettersom selger hadde opplyst om problemene og oppfordret selger til å foreta nærmere undersøkelser av eiendommen. Eiendommen kunne således ikke anses for å ha en mangel etter avhl. § 3-9 annet punktum.

Hvordan er dommen relevant:

Ved “som den er"-forbehold kan det foreligge en mangel dersom eiendommen er i vesentligere dårligere stand enn kjøper hadde grunn til å regne med. Det må altså foreligge et vesentlig mislighold mellom kjøperens forventninger og eiendommens tilstand. I salgsdokumentene var det opplyst om feil ved eiendommen som ga kjøper grunn til bekymring, og hadde fått flere oppfordringer til å foreta nærmere undersøkelser av eiendommen. Når kjøper likevel valgte å ikke undersøke forholdende nærmere, og heller ikke tok forbehold om feilen da de inngikk avtalen, måtte partene selv bære risikoen for at feilene viste seg å være en del av mer omfattende enn de hadde antatt, jf. s. 1430.

Rt. 2002 s. 1110 (Bodum)

Nøkkelord:

-       Tolkning av kontraktsforpliktelsen

-       Måtte kjenne til, jf. kjl. § 20 første ledd

-       Positiv/negativ kontraktsinteresse

-       Uaktsomopptreden

Sammendrag:

Kjøkkenpartneren AS organisert som et aksjeselskap ble kjøpt ved at samtlige aksjer ble overdratt av Peter Bodum AS. Det viste seg etter overdragelsen at selskapets økonomiske stilling var langt dårligere enn forspillet for Bodum. Bodum fremsatte krav om heving på grunn av mangel, jf. kjl. § 39, jf. § 17. Hevingskravet ble kombinert med et erstatningskrav for pådratte utgifter ved kjøpet - med andre ord et krav om erstatning for den negative kontraktsinteresse.. Høyesterett konstaterte at Bodum ikke hadde positiv kjennskap til at Kjøkkenpartneren i realiteten var insolvent. Det springende punkt for mangelsvurderingen var således om Bodum “måtte kjenne til Kjøkkenpartnerens reelle økonomiske situasjon, jf. kjl. § 20 første ledd. Høyesterett konkluderte med at dette ikke var tilfellet. For øvrig ble det funnet at avviket fra det kjøper med rimelighet kunne forvente å få, var av en tilstrekkelig betydelig karakter til at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd.

Hva gjelder erstatningskravet, konstateres det at tapet ikke skyldtes “mangel ved tingen”, jf. kjl. § 40, hvilket innebærer at erstatningsbestemmelsen ikke kunne anvendes. Det var derfor spørsmål om erstatning for den negative kontraktsinteressen. Høyesterett fant, på bakgrunn av Kjøkkenpartnerens representants klandreverdige opptreden, at Bodum sitt erstatningskrav var berettiget.

Hvordan er dommen relevant:

(I) Tolkning av kontraktsforpliktelsen og opplysningsplikt/opplysningssvikt:

Førstvoterende viser til kjl § 17, og slår fast at fastsettelsen av hav som er kontraktsmessig oppfyllelse vil ikke kun kontrakten i seg selv være avgjørende. Det konstanteres at også “partenes forutsetning og andre forhold rundt kjøpet” vil være relevante tolkningsmomenter,  jf. s. 1118. I denne tilknytning er dte naturlig å vise til den bakforliggende betydning av uttalelsene. Nemmelig presiserer førstvoterende at det ikke eksisterer noen generell opplysningsplikt i norsk rett. Dette alminnelige prinsippet bekreftes ved uttalelsen om at “et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”, jf. s. 1119.

Presisert belyser dette utgangspunktet om at det ikke eksisterer noen generell opplysningsplikt for slle kjøpsforhold, i det partene i utgangspunktet har risikoen for egne forutsetninger og forventninger. Imidlertis vil kjøpernes forutsetninger kunne bli bestemmende for kontraktens innhold der selger innestår for opplysningssvikt av forholdet som er av vesentlig betydning for kjøper.

(II) “Måtte kjenne til”. jf. kjl. § 20 første ledd:

Uttrykket skal forstås tilsvarende som “måtte være kjent med” etter kjl. § 17 annet ledd bokstav b. Førstvoterende konstanterte at et veiledende synspunkt er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet”, jf. s. 1120. Vurderingsmomentet knytter seg til om det foreligger subjektive forhold på kjøpersiden som fører til at mangelen ikke kan gjøres gjeldende. Uttalelsen er svært relevant for utredelsen av vurderingsmomentet i en praktisk situasjon.

(III) Positiv/negativ kontraktsinteresse:

Dommen belyser, om enn noe vagt, skillet mellom positiv og negativ kontraktsinteresse, samt grensene for å tilkjenne erstatning for negativ kontraktsinteresse. Der tapet ikke skyldes “mangel ved tingen”, jf. kjl. § 40 første ledd, kan ikke den alminnelige kontraktsretslige bestemmelsen. Det vil  følgelig heller ikke være snakk om erstatning for den positive kontraktsinteressen, herunder tap som følger av det objektive avviket mellom det avtalte og det faktisk ytte. Fra dommen kan det utledes at erstatning for den negative kontraktsinteressen vil kunne være særlig aktuelt der heving av kontrakten er berettiget. Kontrakten var gyldig, men misligholdt. Hevingen hadde da tilsvarende økonomisk betydning for Bodum som om den hadde vært ugyldig. Uttalelsene konstaterer samtidig at erstatningskravet behøver et “særskilt ansvarsgrunnlag” å støtte seg på for å kunne være legitimt, jf. s. 1121.

Rt. 2000. 679 (Ideal)

Nøkkelord:

-       Culpanormen

-       Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Fagmessig utførelse

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om en bank hadde erstatningsansvar for finansiell rådgivning. Banken hadde anbefalt en kunde å plassere penger i usikrede høyrenteinnskudd i et investeringsselskap som måtte innlede gjeldsforhandlinger. Kunden ble påført betydelig tap som følge av dette. Høyesterett kom frem til at banken hadde opptrådt uaktsomt ved finansiell rådgivning, og var følgelig erstatningsansvarlig.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Profesjonsansvar: Dommen kan tas til inntekt for at det oppstilles strenge aktsomhetskrav til bankers finansielle rådgivning. ved vurderingen av hvilke aktsomhetskrav som må stilles til bankens finansielle rådgivning, viste Høyesterett til at “norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere”.

Om kravet til fagmessig utførelse ved finansiell rådgivning, uttaler førstvoterende at “når det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bakkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning”.

(ii) Kunnskapsnivå til kunden: Videre kan dommen tas til inntekt for at kundens kunnskapsnivå i utgangspunktet er uten betydning for den rådgivningsplikten banken har. Høyesterett uttalte at “kravet til bankens aktsomhet i prinsippet må gjelde uavhengig den enkelte kundens kunnskapsnivå”, med mindre det kommer til uttrykk ved avtaleinngåelsen eller senere at “kunde på grunn av egne kunnskaper ikke kommer til å legge vesentlige vekt på bankens råd”.

(iii) Markedsføringen: Ved fastleggelsen av hvilken forpliktelse banken har påtatt seg, kan ikke banken “motsette seg å bli identifisert med sin markedsføring”. I den foreliggende saken hadde banken blant annet omtalt seg med “utvidet servicetilbud, kombinert med høy kompetanse og kvalitet”.

Rt. 1998 s. 774 (Videospiller)

Nøkkelord:

-       kjøpsloven av 1988 (kjl)

-       Tidspunktet for mangelsvurderingen/beviskrav

-       Abstrakt mangelsvurdering

-       Ulovfestet krav om “alminnelig god vare”.

Sammendrag:

En forbruker hadde kjøpt en videospiller som etter tre og et halvt år fikk teknisk svikt i IR-mottakeren. Dette medførte at videospilleren ikke reagerte på lyssignaler fra fjernkontrollen. Kjøper krevde retting etter kjl. § 34 første ledd, som på tidspunktet for dommen også regulerte forbrukerkjøp. Det ble lagt til grunn som overveidende sannsynlig at sviken i videospilleren ikke skyldes feil bruk fra forbrukeren, men heller en svakhet som videospilleren hadde ved leveringen. videre ble det lagt til grunn at svikten representerte en mangel etter et ulovfestet abstrakt mangelsbegrep, som medførte at rettekravet ble tatt til følge.

Hva som utledes av dommen (se nederst for oppsummering):

(I) Bevisbyrdens plassering og innhold etter kjl. § 21 første ledd (s. 778-779):

For det første inneholder dommen oppklaringer angående hvem som har bevisbyrden for at en mangel forelå ved risikoens overgang (leveringen jf. kjl. § 13) etter kjl. § 21 første ledd, og hva som krvees for at bevisbyrden er oppfylt.

Når det gjelder bevisbyrdens plassering fremgår det forutsetningsvis at det er kjøper som må bevise at en feil forelå ved tidspunktene i kjl. § 21 og § 13 første ledd når vedkommende har overtatt tingen: Forbrukeren hadde allerede hatt videspilleren i tre og et halvt år og det fremgår således at forbrukeren selv i utgangspunktet var ansvarlig for å undersøke årsaken til at svikten i IR-mottakeren, men slapp dette som følge av at det ville vær for tidskrevende og kostbart (s. 778).

Når det gjelder bevisbyrdens innhold kan det utledes av dommen at denne normalt må anses å være oppfylt, i tilfelle det bevises at feilen eller svikten ikke skyldes uforsvarlig bruk, montering, vedlikehold mv. av kjøperen. Førstvoterende fant nemmelig at svakheten ved IR-mottakeren måtte anses å ha foreligget ved levering blant annet på bakgrunn av at det “Ikke [var] mulig å påvise at [video]spilleren hadde vært utsatt for unormal behandling eller spesielle påkjenninger som kan ha medført” svikten i IR-mottakeren (s. 778).

Dommen synes dessuten å indikere at selgerens atferd er relevant selv om bevisbyrden for at feilen forelå ved levering ligger hos kjøper. Det ble således tillagt vekt i bevisspørsmålet at selger som hadde den “tekniske ekspertisen og de økonomiske ressursene”, ikke hadde “funnet det formålstjenelig å undersøke IR-mottakeren for eventuelt å kartlegge årsaken til funksjonssvikten", jf. s. 977.

(II) Den abstrakte mangelsvurderingen: For det andre inneholder dommen viktige uttalelser om kjl. § 17 annet ledd litra a og den abstrakte mangelsvurderingen. Det ble lagt til grunn at kjl. § 17 annet ledd, som kortfortalt

Rt. 1994. s. 1430 (Advokat)

Nøkkelord:

-       Culpanormen

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav mot en advokat for advokatfullmektigens rådgivning i forbindelse med rettsforlik. Høyesterett kom frem til at advokaten ble erstatningsansvarlig, ettersom han gjorde en uforsvarlig feilbedømmelse når han hadde rådet partene til å godta forlikstilbudet. 

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at individuelle forhold som uerfarendhet, ikke i seg selv kan føre til en lempeligere uakstomhetsvurdering. høyesterett viste til at advokatens begrensende erfaring “ikke kan medføre at man stiller mindre krav til ham enn det man vil gjøre til en alminnelig erfaren advokat”.

Rt. 1992 s. 166 (Hjullaster)

Nøkkelord:

-       Uriktige og manglende opplysninger

-       “Som den er”-forbehold

-       Tidligere kjl. av 1907 § 42 (men relevant ved tolkningen av kjl. av 1988 § 19)

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav mot selger for uriktige opplysninger om en hjellaster. Annonsen inneholdt uriktige opplysninger om hjullasteren, herunder at det var snakk om en 1982-modell med sidetipp. Høyesterett kom frem til at opplysningene i annonsen måtte trekkes inn i avtalegrunnlaget, og at klausulen i kjøpekontrakten om at maskinene ble solgt “i den stand maskinene forefinnes [som den er]”, ikke forhindrer selger fra å påberope seg manglene. Høyesterett kom imidlertid frem til at kravet ikke kunne tas til følge ettersom kjøper ikke hadde reklamert i tide.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at “som den er”-forbeholdet ikke er veien for å gjøre mangelskrav gjeldende ved uriktige opplysninger. “Som den er”-forbeholdet beskytter følgelig ikke selger mot egne uriktige opplysninger.

Videre kan det utledes av dommen at en selger som har gitt opplysninger om tingen, som hovedregel har risikoen for at opplysningene stemmer.

I tillegg viser dommen til at opplysninger i annonsen anses som en del av avtalegrunnlaget, til tross for at opplysningene ikke er angitt i kjøpekontrakten. Dersom selger ikke ønsker å svare for opplysninger i annonsen må dette presiseres overfor kjøper.

Rt. 1971 s. 144

Nøkkelord:

-       Skillet innsats- og resultatforpliktelse

-       Kontraktsbrudd ved innsatsforpliktelse

Sammendrag:

Saken gjaldt tolkning av lisenskontrakt, hvor A ifølge kontrakten med B hadde enerett til salg og produksjon av en patentbeskyttet vindustype. Spørsmålet var om det forelå et kontraktsbrudd. Etter en tolkning av kontraktens bestemmelser, kom Høyesterett frem til  at A hadd epåtatt seg en innstansforpliktelse. videre konkluderte Høyesterett med at det forelå et kontraktsbrudd grunnet A’s manglende aktivitet.

Hvordan er dommen relevant:

Ved spørsmål om det foreligger en innsats- eller resultat forpliktelse, må kontraktsbestemmelser tolkes i sammenheng. Selv om A hadde forpliktet seg til å drive “et intenst arbeid” som karakteriseres ved “et bestemt salg av vinduer pr. år” forelå det andre klausuler som talte for at A ikke hadde påtatt seg en resultatforpliktelse, herunder en klausul om oppsigelsesrett dersom minstesalg ikke ble oppnådd, samt klausulen om at A [debitor] kunne si opp kontrakten med 3 måneders varsel.

Dommen gir videre uttrykk for at helt manglende aktivitet fra debitors side kan medføre brudd på en innstatsforpliktelse. Selv om debitor ikke må frembringe et visst resultat, slik som ved resultatforpliktelser, krever innsatsforpliktelsen en viss minimumsinnsats fra debitors side for at kontrakten skal anses oppfylt.

2) Kontraktsrevisjon

HR-2025-251-A (Red rock)

Nøkkelord:

-       Avtl. § 36

-       Urimelighet

-       Lojalitetsplikt

Sammendrag:

Fire av seks eiere i et selskap solgte i 2017 sine aksjer i selskapet (heretter omtalt selgerne), verdt 45.5% av eierandelene, til selskapets to øvrige medlemmer (heretter kjøperne) for ca 41 millioner kroner. Salgsavtalen ble inngått, med forbehold om at kjøperne måtte få på plass nødvendig finansiering. Da kjøperne ikke klarte å skaffe den nødvendige finansieringen ble partene enige om å inngå en avtale om selgerkreditt (lån fra selgerne til kjøperne), noe som ga kjøperne mer tid til å betale med en avtalt rente på 4%. Etter flere utsettelser på forfallstidspunktet for selgerkredittavtalen ble det inngått en ny oppgjørsavtale som reduserte kjøpesummen ned slik at kjøperne bare skulle betale ca 12 millioner kroner. Parallelt som oppgjørsavtalen ble inngått, var kjøperne i forhandling og inngått en kjøpsavtale med et annet selskap som var interessert i å kjøpe opp alle aksjene for 180 millioner kroner.

Selgerne mente oppgjøravtalen var urimelig og kunne settes helt eller delvis til side etter avtl. § 36. Dette var Høyesterett enig i. Oppgjørsavtalen ble satt helt til side. Noe som betydde at selgerne hadde krav på å få tilbakebetalt den opprinnelige kjøpesummen på ca 41 millioner kroner, med fradrag for det som allerede var tilbakebetalt, i tillegg til renter.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Partskonstellasjon og Avtaleloven § 36:

Med henvisning til forarbeidene uttaler førstvoterende at utgangspunktet for kommersielle kontrakter i norsk rett, er at hensynet til forutberegnelighet i forretningslivet tilsier at hver part som hovedregel må bære risikoen for egne forretningsmessige vurderinger og valg. Dette er tungtveiende hensyn som taler imot at det skal foretas revisjon etter avtl. § 36, jf. avsnitt 73. Videre viser Høyesterett til en rekke dommer som legger til grunn at det gjelder en høy terskel for revisjon av kontrakter mellom profesjonelle parter.

Til tross for at avtalens utforming vektlegges tungt mellom profesjonelle parter, bemerker Høyesterett at kjøperne hadde “en skjerpet kontraktsrettslig lojalitetsplikt i kraft av aksjekjøpsavtalen og selgerkredittavtalen”, jf. avsnitt 94. Uttalelsen indikerer lojalitetspliktens styrke, som i dommens kontekst resulterer i en mer omfattende opplysningsplikt.

Etter ordlyden i avtl. § 36 annet ledd skal det i vurderingen av om noe er urimelig, skal det blant annet vektlegge “partenes stilling”. Høyesterett bemerket seg om partenes stilling at til tross for at oppgjørsavtalen var en avtale inngått mellom profesjonelle parter, var det relevant å ta i betraktning styrkeforholdet mellom de profesjonelle partene, jf. avsnitt 78.

I den konkrete vurderingen påpekte førstvoterende at selgerne ikke var profesjonelle investorer, jf. avsnitt 96. Videre bar partskonstellasjonen preg av en asymmetri mellom partene. Selgerne hadde trådt ut av styret i forbindelse med salget av aksjene, og hadde ikke innflytelse på forhandlingene med kjøpeselskapet. Kjøperne var altså dem som hadde særlige muligheter til å utforme avtalevilkår til sin egen fordel, jf. avsnitt 98. Det ble også vektlagt at selgerne hadde en velbegrunnet tillit til at selgerne kom til å ivareta deres interesser, jf. avsnitt 104.

(ii) Forhold ved avtalens inngåelse og lojalitetsplikt

Det er også relevant i vurderingen etter avtl. § 36 annet ledd å se hen til “forholdene ved avtalens inngåelse”. Med avtalen menes oppgjørsavtalen. Det sentrale spørsmålet var om kjøperne hadde oppfylt sin opplysningsplikt under forhandlingene, jf. avsnitt 79. I avsnitt 94 ble det vist til at alle 6 gründere var forent i det felles mål om å få solgt selskapet slik at alle kunne få betalt. Dette innebar en “skjerpet kontraktsrettslig lojalitetsplikt” i kraft av aksjekjøpsavtalen og selgerkredittavtalen.

I den konkrete vurderingen viser førstvoterende til at opplysningen om at selskapet var verdt vesentlig mer enn det selgerne hadde bygget aksjekjøpsavtalen på, ville ha hatt betydelig påvirkning på selgernes forhandlinger om oppgjørsavtalen, jf. avsnitt 109. Retten mente derav at opplysningssvikten hadde ført til at kontrakten etter sitt innhold var urimelig, jf. avsnitt 113.

Rt. 2014 s. 866 (Fjord1)

Nøkkelord:

-       Tilleggsvederlag

-       Kontraktstolkning

-       Bristende forutsetning

Sammendrag:

Et ferjeselskap krevde tilleggsvederlag for drift av riksveiferjesamband fordi forventede infrastrukturtiltak, som ville ha gitt en økning i trafikkmengden, ble utsatt. Kravet ble framsatt primært på bakgrunn av kontrakten, og subsidiært på grunnlag av bristende forutsetninger. Ingen av grunnlagene førte frem. Dissens 4-1. Den dissenterede dommeren kom til at Fjord1 hadde krav på tilleggsvederlag på kontraktsrettslig grunnlag, men at beløpet måtte settes ned.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Kontraktstolkning:

Førstvoterende tar utgangspunkt i at kontrakter i næring mellom profesjonelle parter som utgangspunkt må fortolkes objektivt, dette gjelder også der avtalen ble inngått på bakgrunn av en anbudskonkurranse, jf. avsnitt 41 med videre henvisninger. At bestemmelsene må tolkes objektivt innebærer ikke at bestemmelsene utelukkende skal tolkes ut fra en naturlig språklig forståelse. Bestemmelsens ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, andre reelle hensyn og systembetrakninger, jf. avsnitt 42. Videre avviser dommen flere innsigelser om at subjektive forhold skal vektlegges ved fortolkningen av bestemmelsen.

I den konkrete vurderingen, etter en gjennomgang av de relevante kontraktsbestemmelsene, kom førstvoterende frem til at Fjord1 sin forutsetning om når infrastrukturtiltakene i tilbudsorienteringen kom til å bli gjennomført, ikke var regulert av avtalen, jf. avsnitt 65

(ii) Helhetsvurderingen ved bristende forutsetninger

Partene var enige i at forutsetningen knyttet til infrastrukturtiltakene omtalt i tilbudsorienteringen både var motiverende for Fjord1, og synbare for Statens vegvesen. Spørsmålet i saken var om de omstendighetene i saken var så vidt ekstraordinære at de ga grunnlag for å fravike det alminnelige utgangspunktet at hver part bærer risikoen for egne forutsetninger, jf. avsnitt 88. For de sentrale momentene i helhetsvurderingen viser førstvoterende til Rt. 2010 s. 1345 (Oslo Vei) avsnitt 63.

I den konkrete vurderingen ble det vektlagt at opplysningen gitt av Statens veivesen om intrastrukturtiltakene var knyttet betydelig usikkerhet til, jf. avsnitt 90. Videre ble det også vektlagt at Fjord1 i realiteten ikke hadde et betydelig inntektsbortfall. Til tross for at infrastrukturtiltakene ble utskutt i tid, så hadde kontrakten vært lønnsom for Fjord1. Selskapet hadde hatt et positivt resultat på grunn av bedre trafikkutvikling enn forventet. I helhetsvurderingen kom dermed førstvoterende frem til at det ikke forelå grunnlag for å fravike utgangspunktet om at hver part bærer risikoen for sin forutsetning.

Rt. 2010 s. 1345 (Oslo Vei)

Nøkkelord:

-       Krav på tilleggsvederlag

-       Bristende forutsetninger

-       Avtaleloven § 36

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag fra en entreprenør (Oslo Vei) ved vinterdrift av veistrekninger som driftes i henhold til en entreprisekontrakt som er inngått etter forutgående anbudsinnbydelse. Hovedspørsmålet var hvem som hadde risikoen for at gjennomsnittlig faktisk saltforbruk per vintersesong var bortimot tre ganger høyere enn det gjennomsnittet oppgitt ved anbudsinnbydelsen ble oppgitt som tidligere rapportert saltforbruk. Årsaken til avviket skyldes primært underrapportering av faktisk saltbruk forutgående år, jf. avsnitt 46. Høyesterett kom til Oslo Vei ikke kunne tilkjennes tilleggsvederlag som følge av bristende forutsetninger eller avtl. § 36 da det i entreprisekontrakten var inntatt en klausul hvor risikoplasseringen for faktisk saltbruk var plassert hos Oslo Vei, jf. avsnitt 65. Dommen kommer imidlertid med gode bemerkninger rundt avtalerevisjon. Saken ble avlagt under sterk dissens (3-2) hvor mindretallet kom til at Oslo Vei kunne kreve tilleggsvederlag, men med utgangspunkt i kontrakten.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Vurderingstema bristende forutsetninger

For at det skal kunnes kreve kontraktsrevisjon etter de ulovfestede regler om bristende forutsetninger må det (i) foreligge en forutsetning som ikke er blitt oppfylt, (ii) forutsetningen må ha virket motiverende for løftegiveren og (iii) forutsetningen må ha vært synbar for den annen part. Videre må det foretas en (iv) helhetsvurdering, jf. avsnitt 63.

Sentrale momenter i helhetsvurderingen er “hvem som ut fra en mer sammensatt vurdering bør bære risikoen for vedkommende avtale forutsetning, og størrelsen av det tap som oppsto eller vil oppstå på grunn av den uventede utviklingen”, jf. avsnitt 63 med videre henvisninger.

Til tross for at vurderingsmomentene trakk i retning av å tilkjenne tilleggsvederlag etter læren om bristende forutsetninger, viste førstvoterende til risikoklausulen inntatt i entreprisekontrakten og uttalte at “[d]e ulovfestede reglene om bristende forutsetninger gir ikke hjemmel for å omfordele denne risikoen”, jf. avsnitt 65.

(ii) Avtaleloven § 36

I avsnitt 66 til 68 vurderer førstvoterende hvorvidt kravet om tilleggsvederlag kunne hjemles i avtl. § 36. Førstvoterende viser til det alminnelige utgangspunktet om at det er rimelig at byggherren [Statens vegvesen] må bære risikoen for at forhold ved hans grunn gjør det vanskeligere å oppfylle kontrakten [den faktiske saltmegden nødvendig for å oppfylle kontaktens krav]. Imidlertid, når risikoen er bevisst plassert i en “kontrakt mellom profesjonelle parter”, og kontraktsperioden er “begrenset til fem år”, var det ikke et grunnlag for revisjon etter avtl. § 36, jf. avsnitt 68.

Dette kan tas til inntekt for vurderingen av hensynet om “partenes stilling [...] og omstendighetene forøvrig” etter avtl. § 36 annet ledd. Hvor styrkeforhold og kontraktens varighet er relevante momenter.

(iii) Forholdet mellom revisjonsgrunnlagene

I avsnitt 61 konstaterer førstvoterende at bristende forutsetninger er et eget rettsgrunnlag, dette til tross for at læren om bristende forutsetninger i stor grad blir overlappet av avtaleloven § 36. Hvilket av grunnlagene som vil ha størst rekkevidde, avhenger av hvilke faktiske omstendigheter kravet om kontraktsrevisjon er basert på. I dette avsnittet henvises det til Rt. 1999 s. 922 (Salhus flytebru). Dette kan anses som en oppklaring i rettstilstanden. Flertallet i Salhus flytebru-dommen ønsket ikke å foreta en prinsipiell drøftelse av forholdet mellom revisjonsgrunnlagene, men bygde sitt votum på læren om bristende forutsetninger. Mindretallets votum i Salhus Flytebru baserer seg på den tanke om at vedtakelsen av avtl. § 36 hadde erstattet den eldre læren om bristende forutsetninger.

En nærmere analyse av forholdet mellom disse to revisjonsgrunnlagene kan leses i Kontraktsrevisjon. Læra om brestande føresetnander og forholdet til avtaleloven § 36 av Ola Mestad. 

Rt. 1999 s. 922 (Salhus flytebru)

Nøkkelord:

-       Bristende forutsetninger

-       Tilgjengelig informasjon

Sammendrag:

Saken gjaldt entreprenørens krav (Salhus flytebru) om tilleggsbetaling for merutgifter og om oppgjør for endret utførelse ved byggingen av en del av Nordhordalandsbura over Salhufjorden. Under utførelsen av arbeidet med sveising av høyfast stål opplevde entreprenøren sprekkdannelser i sveisen. Dette medførte at sveiseprosessen ble uventet komplisert og kostbart. Høyesterett kom frem til at kravet ikke kunne tas til følge, da vilkårene for kontraktsrevisjon etter den ulovfestedelæren om bristende forutsetninger ikke var oppfylt. Dissens 3-2. Mindretallet bygde sitt votum på den tanke om at vedtagelsen av avtl. § 36 hadde erstattet læren om bristende forutsetninger. Denne tanken er blitt fulgt opp eller blitt anerkjent i senere rettspraksis.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Læren om bristende forutsetninger:

Førstvoterende konstaterer at utgangspunktet er at hver part må bære risikoen for sin egen forutsetning, men at dette utgangspunktet begrenses gjennom læren om brisende forutsetninger.

For at det skal kunnes kreve kontraktsrevisjon etter de ulovfestede regler om bristende forutsetninger må det (i) foreligge en forutsetning som ikke er blitt oppfylt, (ii) forutsetningen må ha virket motiverende for løftegiveren og (iii) forutsetningen må ha vært synbar for den annen part. Videre må det foretas en (iv) helhetsvurdering.

(ii) Tilgjengelig informasjon:

Med henvisning til juridisk teori legger førstvoterende til grunn at det er en relevant forutsetning for en entreprenør at kontraktsforpliktelsens situasjon er normal i forhold til en nøktern vurdering av tilgjengelig data, jf. s. 932 - 933.  I den konkrete helhetsvurderingen av hvem som var nærmest til å bære risikoen for forutsetningssvikten ble det vist til to håndbøker innen sveisefaget som anbefalte en fremgangsmåte som ikke kom til å medføre sprekkdannelser. Førstvoterende mente dermed at sprekkdannelsen ikke kunne ha kommet “helt overraskende” på entreprenøren.

Dette kan tas til inntekt for at der det er tilgjengelig faglig informasjon ute, så må det kunne antas at faglærte innenfor det fagfeltet er kjent med informasjonen. Dette utgangspunktet må videre nyanseres ut fra profesjonsnivået til de som utfører arbeidet og hvor sentralt informasjonen er for deres fagfelt.

Rt. 1922 s. 526 (Ubåt)

Nøkkelord:

-       Bristende forutsetninger, force majeure

-       Økonomisk hindring

Sammendrag:

En leverandør av et parti quebracho (en tresort) annullerte handelen i forbindelse med at det var opprettet en tysk blokade på Nordsjøen, som vanskeliggjorde partiets levering til Norge, og påførte selgeren ekstraordinære utgifter. Høyesterett kom til at hverken bristende forutsetninger, force majeure eller forholdene om ansvarsfrihet i kontrakten frigjorde selgeren fra å oppfylle kontraktsforpliktelsen. Det ble tilkjent erstatning for unnlatt oppfyllelse. Høyesterett fremhevet at det ved flere anledninger hadde blitt opprettet lignende sperringer under krigsperioden.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir prinsipielle uttalelser om hvor omfattende oppfyllelsesvanskene må være for at et inntruffet forcemajeure-hendelse skal ha betydning i et kontraktsforhold. Formuleringen “må anses” i den tidligere kjøpsloven av 1907 var ment å fastslå at selger ikke skulle være forpliktet til å overvinne uforholdsmessig store hindringer. høyesterett uttalte om dette at “Loven ved det citerte uttrykk fritar en sælger for at paata sig rent urimelige og eksorbriante opofrelser”, jf. s. 564.

3) Reklamasjon

Rt. 2013 s. 865 (Rust)

Nøkkelord:

-       Forbrukerhensyn

-       Forbrukerkjøpsloven § 27

-       Reklamasjonsfrist etter forbrukerkjøpsloven

Sammendrag:

Saken gjaldt en bil som ble kjøpt i 2003. I 2005 oppdaget kjøper at det var rust på dørene og han reklamerte derfor over forholdet. Forhandleren utbedret rusten i 2006, men tre år senere oppdaget kjøperen at rusten hadde kommet tilbake igjen. Det var da gått mer enn fem år siden han kjøpe bilen, og forhandleren avviste derfor kravet om retting. Spørsmålet for Høyesterett var om den opprinnelige reklamasjonsfristen fremdeles gjaldt, eller om kjøper kunne reklamere på rusten likevel. Retten kom til at den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på fem år ikke gjaldt for mangelsinnsigelser knyttet til mangel som det allerede er reklamert over. Det presiseres likevel at kjøper måtte reklamere innen rimelig tid etter at han ble, eller burde blitt kjent med at utbedringsarbeidet hadde vært mislykket.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen avklarer flere spørsmål knyttet til den absolutte femårsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd.

(i) Det er ikke utelukket å oppstille absolutte reklamasjonsfrister på ulovfestet grunnlag, selv om det understrekes at dette normalt er opp til lovgiver å regulere.

(ii) Ved utbedring eller omlevering av ny hovedkomponent løper det en ny absolutt reklamajsonsfrist etter overtakelse av den nye tingen. Likedan når reparasjonen består av utskiftning av vesentlige komponenter. Det presiseres at ny frist gjelder opptinnelige og nye mangler. Ved mindre utbedringer er derimot det oprinnelige leveringstidspunkt fortsatt utgangspunkt for den absolutte reklamasjonsfristen.

(iii) Dersom en reparasjon av mangel senere viser seg å være mislykket, slik at utslag av samme mangel viser seg på et senere tidspunkt, gjelder ikke den opprinnelige reklamasjonsfristen. kjøper må likevel reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget elelr burde ha oppdaget at mangelen fremdeles var til stede. Med andre ord vil den relative reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd få tilsvarende anveldense når kjøper fremmer misligholdskrav basert på mislykket utbedring.

Rt. 2012 s. 1779 (Vicotocor)

Nøkkelord:

-       Reklamasjons form og innhold

Sammendrag:

Saken gjelder spørsmål om påføring av korrosjonsbeskyttende belegg på bildeler var mangelfull, og om det i tilfelle ble reklamert slik at mangelsbeføyelser kan gjøres gjeldende. Høyesterett kom etter en konkret vurdering frem til at påføringen av det korrosjonsbeskyttende belegget ikke var utført i henhold til avtalen, og at det således forelå en mangel. Videre kom Høyesterett frem til at kjøperen ikke tilfredsstilte kravet til reklamasjonens innhold og form. Høyesterett uttalte at en mangel må gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon, og at det vesentlige når det gjelder innholdet i reklamasjonen er at selgeren får et varsel om at kjøperen kan komme til å gjøre mangelskrav gjeldende. Den e-posten som ble påberopt som reklamasjon tilfredsstilte ikke dette kravet, men måtte forstås som et av mange innspill i en løpende diskusjon mellom partene. Kjøperen hadde dermed ikke reklamert i tide.

Hvordan er dommen relevant:

1)     Det rettslige utgangspunktet var antatt at det var tilstrekkelig å gi “melding som angir hva slags mangel det gjelder” for å kunne påberope seg en reklamasjon. Vicotocor-dommen kan tas til inntekt for at dette utgangspunktet er blitt noe innstrammet. Høyesterett fremholder blant annet at det også etter kjøpsloven kreves en “form for påberopelse” etter kjøpslovens nøytrale regler om reklamasjon, og at det i denne sammenheng kreves at “mangelen gjøres gjeldende for at det skal forligge en reklamasjon”. Selv om lovens ordlyd og uttalelser i forarbeidende til kjøpsloven kunne tyde på at man hadde myknet opp kravene til den nøytrale reklamasjonen, er det vanskelig å hevde dette etter denne dommen.

2)     Relevante avsnitt: Avsnitt 30-50 mangelsvurderingen. Avsnitt 51-65 rettslig utgangspunkt for reklamasjon. Avsnitt 66-73 subsumsjonen.

Rt. 2011s. 1768 (Ladegårdsgaten)

Nøkkelord:

-       Avhendingslova av 1991 (avhl.)

-       Reklamasjonsfristens utgangspunkt

Sammendrag:

Dommen gjaldt krav om heving av tre aksjeleiligheter, og det springende punktet av hvorvidt kjøperne hadde reklamert “innen rimelig tid”, jf. avhl. § 4-19 første ledd. Avgjørende var beregningen av fristens utgangspunkt. Høyesterett kom til at reklamasjonsfristen begynte da beboerne i leiligheten hadde fått en detaljert orientering om de aktuelle manglene, som medførte at reklamasjonen avr rettidig framsatt. Kjøperne fikk følgelig medhold.

Hva som kan utledes av dommen: 

dommen inneholder prinsipielle uttalelser om reklamasjonsfristens utgangspunkt etter avhl. § 4-19 første ledd, hvoretter reklamasjonsfristen senest begynner å løpe det tidspunkt kjøper “oppdaga” kontraktsbruddet, og tidligst det tidspunkt vedkommende “burde ha oppdaga det”.

Det fremgår eksplisitt av avsnitt 29 at kjøper må antas å “burde ha oppdaga” et kontraktsbrudd når det fremstår som en “realistisk mulighet at selger [...]vil være ansvarlig for skaden”.

Når det gjelder “oppdaga” alternativet vises det i avsnitt 31 at det ikke er tilstrekkelig med kunnskap om mangelssymptomer for at fristen begynner å løpe etter dette alternativet. det må kreves at kreditor “har kunnskap om forhold som gjør det temmelig klart for vedkommende at tingen ikke er i samsvar med de krav til tingen som følge av avtalen, eventuelt utfylt med bakgrunnsrett vedrørende krav til tingens tilstand mv.” jf. avsnitt 35.

Rt. 2007 s. 1274 (Mobiltelefondommen)

Nøkkelord:

-       Forbrukerkjøpsloven av 2002 (fkjl)

-       Lengden på den absolutte reklamasjosnfristen

-       Heving

Sammendrag:

Tvisten gjaldt et mobilkjøp hvor forbruker fremmet krav om heving som følge av mangel. Det springende punkt var hvorvidt den absolutte reklamasjonsfristen var overhold, noe som berodde på om det var fristen på to eller fem år i fkjl. § 27 annet ledd som kom til anvendelse. Høyesterett kom til at mobilen “ved vanlig bruk [var] ment å vare lengre” enn to år, noe som medførte at det var fristen på fem år som gjaldt. Følgelig var reklamasjonen – framsatt to år og tre måneder etter kjøpet – rettidig.

Hva som kan utledes av dommen (oppsummering nederst):

Spørsmålet i saken var altså om en mobil ved vanlig bruk “ er ment å vare vesentlig lengre” enn to år, jf. fkjl. § 27 annet ledd.

(i) “ment å vare”:

Høyesterett delte spørsmålet i to, og tok først stilling til hvor lenge en mobil “er ment å vare”, jf. avsnitt 27 - 36. Dette måtte bero på en vurdeirng lignende den som foretas etter fkjl. § 15 annet ledd bokstab b som stiller krav til alminnelig funksjonsdyktighet. Hvor lenge noe er ment å vare måtte derfor avgjøres etter en “objektiv vurdering” med utgangspunkt “i forbrukerens forventning om varens tekniske holdbarhet ved normal bruk av tingen”, jf. avsnitt 29 og 31. Følgelig måtte det som “hovedregel ses bort fra utskiftninger som skyldes svigninger i moten, nye tekniske funksjoner osv”, jf. avsnitt 31. Når det gjaldt hvilke objektive forventninger til varighet som en forbruker kunne ved normal bruk ble det vist til at bransjepraksisen måtte være avgjørende, jf. avsnitt 33. På bakgrunn av denne praksisen ble det antatt at en mobil ved vanlig var “Ment å vare” 3-4 år, jf. avsnitt 36.

(ii) “vesentlig lengre”.

Høyesterett tok så stilling til om dette var “vesentlig lengre” enn to år, jf. avsnitt 37. Det ble vist til en forarbeideuttalelse om at kravet vanligvis er oppfylt  hvor tingen er ment å ha en varighet på “om lag 4 år”. Høyesterett tolker ikke dette som noen nedre grense og kom således til at “en varighet på tre til fire år for mobiltelefoner” tilfredsstilte dette kravet, jf. avsnitt 44. Det ble i denne forbindelse påpekt av tvil angående tingens varighet - i dette tilfellet hvorvidt varigheten var 3 eller 4 år - bør falle til fordel for fem års fristen, jf. avsnitt 46.

(iii) Oppsummering

Sakens springende punkt: Når noe “ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre” enn to år, jf. fkjl. § 27 annet ledd annet punktum.

Todelt vurdering:

1. “Ved valing bruk er ment å vare”

-       Objektiv vurdering med utgangspunkt i forbrukerens forventning om teknisk holdbarhet ved vanlig bruk

2. “Vesentlig lengre” enn to år.

-       Varighet på om lag 4 år som regel tilstrekkelig, men samtidig ingen nedre grense

-       Tvil angående hvorvidt tingen har varighet på 4 år bør falle ut til fordel for femårs-fristen, med andre ord at tingen anses å vare “vesentlig lengre” enn to år.

Rt. 2006 s. 1076 (Sokkelleilighet)

Nøkkelord:

-       Avhendingslova av 1991 (avhl)

-       Krav til reklamasjons innhold

-       Selgers frist for å gjøre tilbua om rettig gjeldende

Sammendrag:

Det ble konstatert fuktskader i en sokkelleilighet fire år etter oppføring, og kjøper krevde prisavslag.

Høyesterett la til grunn at fuktskadene utgjorde en mangel etter avhl. § 3-1 første ledd og § 3-2. Videre tilfredsstilte kjøpers reklamasjonskravene i avhl. § 4-19 første ledd, og selger hadde framsatt tilbud om retting for sent etter avhl. § 4-10. Kjøper fikk dermed medhold.

Hva som kan utledes av dommen:

1)     Reklamasjonsspørsmålet

I dommen tar for det første Høyesterett stilling til hva det innebærer at kjøper må sende “selger melding om at avtalebrotet vert gjort gjeldande og kva slags avtalebrot det er” etter avhl. § 4-19 første ledd. Det konkrete spørsmål var hvorvidt kjøpers reklamasjon, som kun informerte om fuktskade, og ikke årsaken til disse, tilfredsstilte dette kravet.

Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende, jf. avsnitt 62, og viste til at det ikke gjelder noe krav etter avhl. § 4-19 første ledd at årsaken til mangelen angis i reklamasjonen, jf. avsnitt 63. Når det senere ble avdekket at åresaken til fuktsakende var en feil i grunnmuren, var det følgelig ikke nødvendig for kjøper å fremme noen ny reklamasjon, da dette kun var en årsak til mangelen dette allerede var reklamert over.

2)     Utbedringsspørsmålet:

Det neste Høyesterett måtte ta stilling til var hvorvidt det gjelder en frist for selger å tilby retting etter avhl. § 4-10 første ledd, og hvor lang en slik frist eventuelt må være: Høyesterett bemerket at avhl. § 4-10 første ledd ikke oppstiller noen tidsfrist for å fremsette tilbud om retting, samtidig som det lå et tidsmoment i bestemmelsens krav om at retting skal skje “uten urimelig ulempe for kjøparen”, og i avhl. § 4-10 tredje ledd som krever at retting skjer "innen rimeleg tid” etter reklamasjonen.

Til tross for at avhl. § 4-10 første ledd ikke oppstilte noen tidsfrist fant Høyesterett - i lys av den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforholdet - at selger må “få en viss tid til å områ seg”, jf. avsnitt 72. Og hvor lang tid som kan tillates beror på en “konkret vurdering", jf. avsnitt 73. Det ble lagt vekt på at selgers kunnskap om lignende fuktskader ved andre sokkelleiligheter og utbedringsmetoder, og at kjøper befant seg i en presset situasjon da han skulle selge sokkelleiligheten videre. I lys av disse forhold var det for sent at det ikke ble tilbudt retting før mars 2002 da reklamasjonen ble fremsatt november 2001.

4) Detensjonsrett

Rt. 2006 s. 31

Nøkkelord:

-       Detensjonsrett

-       Verdimessig samsvar

-       Slingringsmonn

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om forsinkelsesrente oppgjør av kjøpesum for fast eiendom og reiser spørsmål om kjøpers tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav ved mangler, jf. avhl. § 4-15. Her ble det holdt tilbake 200 000kr, mens prisavslag senere ble fastsatt til 130 000kr. Høyesterett viste til kjl. § 43 og dens forarbeider og uttalte “Jeg legger etter dette til grunn at det er visst slindringsmonn, uten at det her kan opereres med noen alminnelig kvantifisering. Spørsmålet er etter loven hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet som gjelder”, jf. avsnitt 35.

I denne saken dreide det seg om utbedring av mangler ved utførelsen av arbeider som har ledet til vanninntrenging og soppskader mv. i et eldre hus. Kostnadene til utbedring av denne karakter vil gjerne være vanskelig å beregne for en kjøper. Høyesterett fant det derfor klart at det tilbakeholdet beløpet lå innenfor et akseptabelt slindringsmonn, og kjøper ble etter dette frifunnet for krav på forsinkelsesrente.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at kjøper har et visst slindringsmonn etter blant annet kjl. § 42 og avhl, § 4-15, slik at kjøper ikke kommer i mislighold så snart han har tilbakeholdt for mye.

Dommen gir også veiledning i hvor sort slindringsmonnet er. Spørsmålet beror på hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Og vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet saken gjelder.

Rt. 1978 s. 1157

Nøkkelord:

-       Detensjonsrett

-       Lovlig tilbakeholdelse av egen yting

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om en entreprenør hadde rett til å avbryte arbeidet, fordi byggherren ikke hadde betalt i rett tid. Kontrakten mellom partene nevnte ikke noe om rett til å stanse arbeidet ved forsinket betaling. Høyesterett uttalte imidlertid at “en rett til å holde arbeidsprestasjoner tilbake ved forsinket betaling må anses som hjemlet i alminnelige kontraktrettslige regler, jf. s. 1160. Krav om dagmulkt som følge av forsinket byggearbeid ble dermed ikke tatt til følge fordi forsinkelsen var en følge av lovlig stansing av arbeidet (lovlig tilbakeholdelse).

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at hver av partene har rett til å holde tilbake egen ytelse når motparten misligholder sin ytelsesplikt. Realdebitor plikter ikke å gi fra seg sin ytelse uten å motta pengevederlag samtidig, og pengedebitor plikter ikke å betale uten å motta realytelsen samtidig. En slik rett følger av dommen etter alminnelige kontraktsrettslige regler.

Dommen gir også inntrykk for at ved løpende ytelser, må det som utgangspunkt være adgang til å tilbakeholde senere prestasjoner inntil de allerede erlagte er betalt. Her ble det lagt til grunn at en tilvirker må kunne stanse arbeidet fordi bestilleren ikke har betalt for allerede utført arbeid.

5) Retting og omlevering

Rt. 2006 s. 179 (Støvletthæl)

Nøkkelord:

-       Omlevering

-       Forbrukerkjøpsloven § 29

-       Forholdsmessighetsvurdering

Sammendrag:

Det var kjøpt et par støvletter til kr. 1 360. hælen på den ene støvletten falt av ca. 6 uker etter kjøpet, hvilket klart var en mangel. Forbrukeren krevde omlevering, mens selgeren tilbød retting. Saken gjaldt spørsmålet om kjøperen kunne kreve levering av et nytt par, jf. forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd, eller om forskjellen mellom selgeren omleveringskostnader på ca kr 450, og rettsingsomkostningene på ca. 65 kr, innebar at omlevering volder selgeren “urimelige” kostnader, og dermed ga adgang til retting av mangelen ved reparasjon.

Høyesterett uttalte at begrepet “urimelig kostander” i  § 29 første ledd skal leses i sammenheng med annet ledd, og forstås slik at det er en forholdsmessighetsvurdering som skal foretas. etter en slik forståelse vil omlevering i dette tilfelle være helt uforholdsmessig for realdebitor (7-1), mens en retting ville være langt mer forholdsmessig. Høyesterett la blant annet vekt på miljøhensyn, jf. premiss 38.

Ettersom kjøperens omleveringskrav ble ansett som uforholdsmessig, kom Høyesteretts flertall (3-2) til at forbrukeren ikke hadde krav på omlevering, men måtte nøye seg med retting.

Hvordan er dommen relevant:

Etter forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd kan kreditor i utgangspunktet velge fritt om han ønsker omlevering eller retting. Og ettersom det er kjøperen som er gitt valgretten mellom retting og omlevering, kan selgeren heller ikke avvise et omleveringskrav me dtilbus om retting, med mindre misforholdsbegrensningen overskrides. Dommen gir imidlertid uttrykk for at forbrukerens valgadgang ikke er helt fritt pga. tolkningen av misforholdsbegrensningen i forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd annet punktum, jf. annet ledd.

Videre oppstiller Høyesterett en tommelfingerregel om at dersom omleveringskostnadene koster selger to eller tre ganger mer enn reparasjonskostnadene, er kravet til “urimelige kostnader” oppfylt. Selger kan i slike tilfeller velge retting i stedet for omlevering, jf. avsnitt 43.

6) Prisavslag

HR-2020-475-A

Nøkkelord:

-       Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Prisavslag

-       Markedsverdi

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om prisavslag i forvaltningshonorar. Forvaltningen av fondene var ikke i samsvar med den inngåtte avtalen med andelseierne, ettersom graden av aktiv forvaltning var markant lavere enn det andelseierne hadde grunn til å forvente. Høyesterett kom frem til at det forelå en mangel. Videre ble spørsmålet om andelseierne hadde krav på prisavslag avgjort etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Høyesterett kom frem til at vilkårene for å kreve prisavslag var oppfylt, selv om markedsprisen for den mangelfulle ytelsen var ikke påvist.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen oppsummerer alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper knyttet til prisavslagsinstituttet. Høyesterett viste til at hovedregelen i norsk rett er at avtalepartene kan kreve prisavslag, dersom det (i) foreligger en mangel, og (ii) mangelen utgjør et verdiminus. Videre viste Høyesterett til at prisavslag ikke forutsetter subjektivt skyld hos debitor, og at kravet om verdiminus ikke utelukker mer subjektiv verdireduksjon.

Det er ikke avgjørende for retten til prisavslag at det må påvises markedspris for en mangelfull ytelse. I dommen viste Høyesterett til at markedspris ikke var avgjørende, så lenge det “sannsyneliggjøres at ytelsen objektivt sett hadde en lavere verdi for andelseierne enn kontraktsmessig ytelse”. I slike tilfeller, må spørsmål om hvilken verdiminus mangelen representerer, avgjøres skjønnsmessig. Ved vurderingen kan “hensyn til at mangelen ikke bør bli stående usanksjonert” være et relevant moment.

HR-2018-392-A (Ringmur)

Nøkkelord:

-       buofl. § 33

-       Verdireduksjon ved prisavslag

Sammendrag:

Saken gjaldt krav om prisavslag, hvor det var inngått en avtale mellom boligkjøper og utbygger om kjøp av enebolig underoppføring. boligen ble feilplassert lengre nord enn forutsatt i avtalen, slik at passasjen mellom boligen og eiendommen ble mindre og innsynet mellom husene større. retting ble ansett som uforholdsmessig kostbart, og det var ikke påvist noen besparelse for entreprenøren ifm. mangelen.

Spørsmålet var om boligen hadde rett til prisansvar tilsvarende “verdireduksjonen” mangelen medførte, jf. buofl. § 33 annet ledd. Det var ikke påvist at mangelen innebar en reduksjon i markedsverdien. Mangelen medførte imidlertid ulempe for boligkjøperen. Saken knytter seg følgelog til forståelsen av “verdireduksjon” etter buofl. § 33, herunder om mangelens betydning for forbrukeren, representerte en verdireduksjon i lovens forstand.

Høyesterett kom under tvil frem til at “verdireduksjonen” også omfattet boligkjøperens subjektive verdireduksjon. Prisavslaget ble følgelig fastsatt skjønnsmessig ut fra den verdireduksjonen mangelen representerte for forbrukeren.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at vilkåret “verdireduksjon” etter buofl. § 33 annet ledd ikke bare omfatter den reduksjon i markedsverdi mangelen har medført, men kan også omfatte den verdireduksjonen mangelens betydning har for forbrukeren, nemlig en mer subjektiv verdireduksjon.

Høyesterett viste til at det unntaksvis er adgang til ¨utmåle prisavslag skjønnsmessig slik at det svarer til den verdireduksjon mangelen representerer for forbrukeren”. Videre oppstilte Høyesterett et krav om at forbrukeren må vise til “konkrete ulemper som det framstår som plausibelt at han eller hun vektlegger”. Denne løsningen retter seg imidlertid kun mot situasjoner hvor det ikke er påvist fall i markedsverdi som følge av mangelen, og besparingsregelen i § 33 annet ledd siste punktum. Ikke gir en passende kompensasjon.

Førstvoterende begrunnet løsningen med reelle hensyn, samt at verken ordlyden eller forarbeidene utelukket en slik løsning. Det ble blant annet lagt vekt på rimelighetshensyn og hensynet til en fornuftig sammenheng i regelverket. videre viste førstvoterende til at en slik løsning samsvarte best med lovens formål om å styrke forbrukerenes rettsstilling på et viktig rettsområde.

Rt-2000-199 (Pelsdyrhall)

Nøkkelord:

-       Forholdsmessig prisavslag ved usikker markedsverdi, jf. avhl. § 4-12 første ledd

-       Utbedringskostnader, jf. avhl. § 4-12 annet ledd

-       Identiteten mellom prisavslag-  og erstatningskrav

Sammendrag:

Høyesterett tar opp det omstridte spørsmålet om forholdsmessig prisavslag, og hvordan den beregnes.

Saken gjaldt et kjøp av en pelsdyrhall til 500 000kr, som hadde tre mangelfulle forhold: takkonstruksjonen var underdimmensjonert, takkonstruksjonen er ikke utført som beskrevet i tegningen, og at den håndverksmessige utførelsen var delvis dårlig. Sistnevnte forhold var av alvorlig grad, da det midterste bygget kunne bryte sammen når som helst ved naturlige omstendigheter. Det foreligger i denne sak en stor usikkerhet om manglene har en påvirkning på markedsverdien, ettersom det var på den tredje tvangsauksjonen den ble solgt. Følgende medførte sterk dissens 3-2.

Sakens kjernepunkt er et krav om prisavslag og erstatning etter avhl. § 4-12 og § 4-14. Høyesterett kom frem til at utbedringskostnadene for mangel ved kjøp av fast eiendom utgjorde 180 000kr. uten manglene ville eiendommens verdi være anslått til 500 000 kr. Høyesterett foretok et forholdsmessig prisavslag til 75 000 kr etter avhl. § 4-12 første ledd, da flertallet hevdet at “dersom det med rimelig sikkerhet kan fastslås at utgiftene ved retting ikke tilsvarende den forholdsmessige verdureduksjonen, er det første ledd som får anvendelse”, jf. s. 210. Følgende tilsier at utbedringskostnadene ikke kan overstige mangelens verdireduksjon.

Hvordan er dommen relevant:

(i) Prisavslag:

Det fremgår av avhl § 4-12 første ledd at kjøperen kan kreve et forholdsmessig prisavslag når mangler foreligger. Det følger således av annet ledd at prisavslag skal settes til hva det koster å utbedre mangelen; «med mindre noko anna vert godtgjort”. Det fremgår av forarbeidene at når det er vanskelig å finne markedsverdien, skal et forholdsmessig prisavslag baseres på en skjønnsmessig vurdering, jf. Ot.prp.nr.66 (1990-1991) s. 107. Det fremgår videre av forarbeidene at avhl. § 4-12 annet ledd er en presumpsjonsregel, da prisavslaget settes “lik de anslåtte reparasjonskonstander med mindre formodningen svekkes av rimelig sikre opplysninger om eiendommens markedsverdi hhv. mangelfull og kontraktsmessig stand”, jf. forarbeidet s. 9.  Følgende beregningsmåte er blitt oppstilt for å sikre formålet med prisavslaget, som nemlig er balansen mellom selgeren og kjøperen sin ytelse.

Høyesterett uttaler at bestemmelsen tar sikte på at en kjøper som har kjøpt eiendommen for en pris som ligger under markedspris, ikke skal kunne kreve prisavslag som fullt ut tilsvarer verdireduksjonen, mens en kjøper som har betalt en høyere pris enn markedsverdien, skal kunne kreve et større prisavslag enn verdireduksjonen. Flertallet fremhever at slik “uttrykket godtgjort er brukt her - og på bakgrunn av komiteens merknader - finner jeg det ikke tvilsomt at det ligger noe mer i dette enn vanlig sannsynlighetsovervekt", jf. s. 206. Det må derimot godtgjøres at mangelen har ført til en reduksjon i markedsverdien som avviker ut fra utbedringskostnadene. Det krav til sannsynlighet som avhl. § 4-12 annet ledd oppstiller, oppfylles “da ved at det må kreves at prisavslaget basert på verdireduksjonen beløpsmessig klart atskiller seg fra kostnadene ved utbedringen”, jf. s. 207.

Partene er enige om at eiendommens markedsverdi på overdragelsestidspunktet uten manglene var 500 000kr, da pelsdyrhallen ble solgt etter tredje tvangsauksjon. På grunn av at den har vært ute på markedet en stund, må kjøpet anses som markedsverdi. Ut fra bevisgrunnlaget, med en vekting av takstringen fra en statsautorisert eiendomsmegler, konkluderer flertallet med at reduksjonen i markedsverdien ikke tilsier å være mer enn 100 000kr. Ettersom utbedringskostnadene ikke kan være høyere enn verdiminuset, vil det forholdsmessige beløp utgjøre et klart lavere beløp.

Høyesterett uttaler således noenlunde vurderingmomenter: Den konkrete fastsettelsen av prisavslaget må bero på et skjønn. (i) Hensett til at den usikkerhet som regelmessig foreligger ved anslag over markedsverdien, (ii)  de meget særegne forhold ved eiendommen som tilsier at kjøpergruppen vil være begrenset, (iii) og til at betydningen av revehallene og mangelene av disse er vanskelige å fastslå, er jeg blitt stående ved at prisavslaget bør settes til kr. 75.000. (min kursivering og nummerering), jf. nederst på s. 207.

(ii) Erstatning:

Kjøper hevder at erstatning har hele tiden subsidiært grunnlag for påstandsbeløpet, da det anføres at det to kravene må anses som samme krav, jf. s. 203. Flertallet aviser påstanden, da tvistemålsloven § 336 regulerer krav som ikke er påkjent i dommen, kan ikke fremsettes i ankeinstansen. Flertallet begrunner følgende med at bestemmelsen beskytter ankemotparten mot å måtte forholde seg til nye rettsforhold i ankeinnstansen, noe osm blant annet har btydning for bevisopplegget og for mulighetene til å få ankeinstansens dom overprøvd.

7) Erstatning

HR-2017-515-A

Nøkkelord:

-       Erstatning ved rådighetsmangel

-       Beregning av økonomisk tap

Sammendrag:

Dommen omhandlet spørsmålet om hvordan det økonomiske tapet etter avhl. § 7-1 skulle beregnes. Etter kjøp av eierseksjon, viste det seg at to hybler tilhørende denne ikke var godkjent for varig opphold. Partene var enige om at det forelå en mangel etter avhl. § 3-8, og at selger var erstatningsansvarlig etter avhl. § 4-14. Høyesteretts flertall (3-2) konkluderte med at kjøperne ikke hadde krav på å få erstattet utbedringskostandene, tilsvarende 1,6 milioner kroner. Kjøperne ble derimot tilkjent erstatning tilsvarende mangelens verdireduserende effekt, som utgjorde en sum på 650 000 kr.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen inneholder prinsipielle og interessante uttalelser om hvordan erstatningsbeløp skal beregnes dersom utbedringskostnadene henholdsvis klart overstiger mangelens betydning for eiendommens markedsverdi. Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i tre forhold. For det første ble det lagt vekt på hva som var økonomisk forsvarlig. Førstvoterende uttalte om dette at “et trekk ved rådighetsmangler er at utbedring gjerne er faktisk eller rettslig umulig, eller at utbedringen i allefall kan vise seg å bli uforholdsmessig kostbar”, jf. avsnitt 38.

For det andre ble det lagt vekt på berikelsessynspunkter. Førstvoterende fremhevet at dersom kjøperne ikke valgte å utbedre, ville erstatning for utbedringskostnadene inneholde et element av berikelse. Det totale vederlaget (med fradrag for erstatningen) ville være 1,5 millioner kroner, noe som tilsier en gevinst på 1 million kroner ved salg av seksjonen uten utbedring.

Endelig ble det lagt vekt på sammenhengen i avhendingslovas regler. Førstvoterende uttalte følgende om dette synspunktet: “Det gjennomgående verdimålet later til å være arealsviktens betydning for eiendommens verdi, utmålt enten som et forholdsmessig prisavslag eller i form for ertstaning”, jf. avsnitt 44.

Høyesteretts mindretall kom til at utbedringskostnadene kunne kreves erstattet.  Annenvoterende uttalte at “[loven] inneholder ingen generell misforholdsbegrensning”. Dette synspunktet tok ikke flertallet stilling til, og gir videre uttrykk for å være et restriktivt standpunkt. Mindretallets konklusjon var basert på en sannsynlighetsbedømmelse, i motsetning til flertallet som tok utgangspunkt i mangelens karakter. Det avgjørende for mindretallet var at selgeren ikke kunne sannsynliggjøre at kjøperen ville unnlate å utbedre loftet.

Dommen er kritisert av Erik Monsen i hans artikkel “Erstatning for utbedringskostnader - kritikk av HR-2017-515-A og løsning inspirert av deliktsreglene”.

Rt. 2008 s. 537 (Øyelinse)

Nøkkelord:

-       Erstatning

-       Ulovfestet kontrollansvar

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om dekning under ansvarsforsikring for helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 20. En øyelege drev en privat klinikk, og kjøpeøyelinser fra en amerikansk produsent som viste seg å være defekte, altså mangelfulle, grunnet dårlig forpakning. Øyelegen krevde erstatning fra forsikringsselskapet for det lidte økonomiske tapet ved at pasientene, som hadde fått operert inn defekte linser, måtte opereres på nytt. Høyesterett konkluderte med at de aktuelle skadene ikke ble dekket av ansvarsforsinkringen. begrunnelsen lå at pasientene ikke stod i et kontraktsforhold med legen selv, men med klinikken (selskapet) som ikke var dekket av ansvarsforsikringen. Dommen ble avsagt under dissens 3-2.

Hvordan er dommen relevant:

Resultatet og flertallsvotumet i dommen har ingen direkte eksamensrelevans. SLik det fremgår av avsnitt 38, konkluderes det med at det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom øyelegen og pasientene, hvilket innebærer at det heller ikke kan være tale om noen form for kontrollansvar.

Dommens sentrale eksamensrelevante deler ligger i mindretallsvotumet, hvor det presenteres prinsipielle uttalelser om kontrollansvar på ulovfestet grunnlag. Spesielt avsnitt 58 er illustrerende, hvor mindretallet uttaler seg på generelt grunnlag. Kontrollansvarsreglene er direkte regulert i kjøpsloven, hva gjelder kjøp, jf. § 40 første og annet ledd, jf. § 27. Mindretallet fremholder imidlertid at reglene om kontrollansvar er å anse som alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Der den positivrettslige lovgivningen knytter seg både til generisk bestemte forpliktelser og individuelt bestemte forpliktelser, konstateres det at på ulovfestet grunnlag kan dette bare gjelde i tilknytning til generisk bestemte forpliktelser. Altså avgrense den ulovfestede regelen om kontrollansvar mot individuelt bestemte forpliktelser, samt mot indirekte tap i tråd med den positivrettslige lovgivningen.

Anvendelse av dommen er rettskildemessig utfordrende, idet de sentrale uttalelsene er gitt av mindretallet. Mindretallets uttalelse er likevel å anse som et vektig argument for at kontrollansvar på ulovfestet grunnlag må anerkjennes, spesielt med tanke på generisk bestemte forpliktelser.

Rt. 2004 s. 1887 (Muliconsult)

Nøkkelord:

-       Lemping

-       Prinsippet om full tapsdekning

Sammendrag:

Dommen omhandlet spørsmålet om lemping av erstatningsansvar i forbindelse med prosjektering av en molo. På slutten av 1900-tallet solgte Mandal kommune en industritomt for å oppføre en fabrikk for betongelementer, Det skulle bygges en molo for avskjerming mot vær og vind. Under planleggingen av det nye prosjektet kontaktet kommunen sin tidligere samarbeidspartner i Multiconsult, som engasjerte samme sivilingeniør til prosjekteringen av den nye moloen. Kommunen visste ikke at han nå var pensjonert. Multiconsult registrerte oppdraget i den tro at kommunen hadde ansvaret. Det ble ikke skrevet en formell kontrakt. Moloen ble utsatt for store mengder uvær, og ble ødelagt. Lagmannsretten kom til at Multiconsult måtte betale rundt 31 millioner kroner i erstatning. Høyesteretts flertall (3-2) reduserte beløpet med ⅓, under henvisning til skl. § 5-2.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fastslår at skl. § 5-2 har en generell anvendelse. Dette tilsier at bestemmelsen også kan anvendes på erstatningsansvar i kontraktsforhold.

Førstvoterende uttaler ikke noe om bestemmelsene om lemping i de ulike kontraktslovene kan ses på som et utslag av et generelt kontraktsrettslig prinsipp.

Høyesterett understreker at det i kontraktsforhold er grunn til å legge sentral vekt på vurderingsmomenter i kjl. § 70 om tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis vil oppstå i lignende tilfeller, under vurderingen av skl. § 5-2.

Prinsippet om full tapsdekning fravikes dersom tapet er ekstraordinært større enn hva som er normalforventningen ved avtaleinngåelse. Dette var tilfellet i denne saken.

Rt. 2004 s. 675 Agurkpinne

Nøkkelord:

-       Kontrollansvar, jf. kjl. § 40, jf. § 27

-       Adekvatvurderingen, jf. kjl. § 67 første ledd

-       Indirekte tap, jf. kjl. § 67 annet ledd.

-       Vedtakelse av standardvilkår

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav fra en agurkprodusent mot en leverandør av splittbambuspinner som ble benyttet som støttepinner ved agurkproduksjon, for tap produsenten ble påført tap ved at splittbambuspinnene smittet agurkene med en plantesykdom. Høyesterett kom frem til at pinnenes smittebærende egenskap var en mangel etter kjl. § 17 annet ledd bokstav a). Agurkprodusenten ble tilkjent erstatning etter kontrollansvaret for mangler, jf. kjl. § 40, jf. kjl. § 27.

Hvordan er dommen relevant: 

(i) Kontrollansvar ved mangler:

Selgers kontrollansvar for mangler hjemles i kjl. § 40 annet ledd, jf. § 27. Høyesterett viste til at formuleringen av kontrollansvaret etter § 27 tar sikte på forsinkelse, og passer "[i]midlertid ikke like godt på en mangelssituasjon. Vurderingen av kontrollansvar ved mangler, må i stedet formuleres som et spørsmål om “mangelen ligger innenfor det selgeren objektivt sett har kontroll over”.

Høyesterett viste til at “kontrollansvaret er meget strengt” og at siktemålet med innføringen av ansvarsgrunnlaget, var å “[m]odifisere det tidligere objektive ansvaret med unntaket for force majeure”. Det oppstilles et strengt årsakskrav. Dommen kan følgelig tas til inntekt for at hovedregelen i norsk rett er “årsaksmodellen”, hvor kun eksterne, utenforliggende og ekstraordinære omstendigheter faller utenfor selgers kontrollsfære.

[I en eksamensoppgave om kontrollansvar ved mangler, bør det vises til de overordnede spørsmålet Høyesterett formulerte i agurkpinne-dommen, Deretter bør det tas utgangspunkt i vilkårene etter kjl. § 27, selv om man ikke er like bundet av vilkårene som ved kontrollansvar ved forsinkelse. I tillegg er det viktig å huske at kontrollansvaret er strengt.]

(ii) Adekvansbegrensninger:

Etter § 67 første ledd er en selger kun ansvarlig for “tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet”. Høyesterett viste til at bestemmelsen må forstås som en “generell adekvansbegrensning”.

Forarbeidene til kjl. angir at adekvansvurderingen knyttet til “tapets art og omfang”. Høyesterett viste imidlertid til at adekvansvurderingen i forhold til kontrollansvaret skal bare vurderes ut fra “tapets omfang”, ettersom kontrollansvaret kun omfatter direkte tap, som etter sin art anses som påregnelig.

Videre fastslår dommen at det ved adekvansvurderingen ikke skal tas hensyn til “hva som fremstår som rimelig i det enkelte tilfellet”, slik en tradisjonelt sett gjør. Høyesterett begrunnet dette med at hensynet først og fremst vurderes i forhold til lempingsregel i kjl. § 70 annet ledd.

(iii) Direkte og indirekte tap:

Dommen illustrerer skillet mellom direkte og indirekte tap etter kjl. § 67. Høyesterett viser for det første til at opplistingen av indirekte tap etter annet ledd er uttømmende. Alt annet tap som følge av misligholdet regnes som direkte tap.

I den foreliggende saken kom Høyesterett frem til at de smittede agurkplanene hadde en slik nær og direkte sammenheng, av den forutsatte bruk av pinnene, at tapet som følge av slik skade ble ansett som et direkte tap.

Dommen viser også at tap som følge av at realytelsen skader de gjenstander som blir produsert i virksomheten, ikke kan anses som “driftsavbrudd”, jf. kjl. § 67 annet ledd bokstav a).

(iv) Standardvilkår i avtaler:

Dommen gir uttrykk for at standardvilkår som er inntatt i sluttsedler, ikke nødvendigvis kan anses som vedtatt. I den foreliggende sak var det inntatt et vilkår i salgsbetingelsene, som begrenset Vekstmiljø AS sitt erstatningsansvar til fakturaverdien av splittbambuspinnene. Vilkåret ble inntatt i sluttsedlene og var ikke gitt noen fremtredende plass. Høyesterett viste til at ansvarsbegrensningsklausulen medførte en betydning overføring av risiko fra selger til kjøper, samt at klausulen ikke var omtalt i forhandlingene mellom partene. Klausulen kunne derfor ikke anses som vedtatt.

Rt. 2000 s. 632 (Østfold Energi)

Nøkkelord:

-       Alminnelige prinsipper på kontraktsrettens område

-       Analogisk anvendelse av kjøpslovens erstatningsregler ved mislighold som ikke går direkte under loven

-       Erstatningsansvar ved dekningskjøps

Sammendrag:

Saken gjaldt hvorvidt Østfold Energi AS var erstatningsansvarlig overfor Fredrikstad Energiverk AS for å ha utvist erstatningsbetingende mislighold ved å stanse en kontraktsbundet strømleverande. Høyesterett kom til at Østfold Energi AS hadde misligholdt kontrakten, og at Fredrikstad for en del måtte gis medhold i sitt krav om erstatning. Kjøpslovens erstatningsregler ble her anvendt analogisk, med den begrunnelse at “alminnelige kontraktrettslige prinsipper lagt på bei ville gi de samme erstatningsmessige konsekvenser”; jf. s. 641.

Hvordan er dommen relevant:

Det kan være aktuelt å bruke kjøpslovens regler analogisk ved mislighold som ikke går direkte inn under loven, da kjøpsloven i stor grad kan ses som et uttrykk for alminnelige prinsipper på kontraktens område. I Østfold Energi-dommen slo Høyesterett fast at kjøpslovens erstatningsregler måtte kunne anvendes analogisk på mislighold av en kontrakt om slag av elektrisitet.

Rettsvirkningene av oppstått mangel eller annet mislighold av kontraktsforhold, vil således bero på en sammensatt vurdering av størrelsen på misligholdets betydning for kontraktpartene.

Uavhengig at om kjøpslovens erstatningsregler kan anvendes analogisk på mislighold av den type man har med å gjøre, antas det at alminnelige kontraktsrettslige prinsipper langt på vei vil gi de samme erstatningsmessige konsekvenser.

Rt. 1994 s. 1430 (Advokat)

Nøkkelord:

-       Culpanormen

-       Mangelfull rådgivning

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav mot en advokat for advokatfullmektigens rådgivning i forbindelse med rettsforlik. Høyesterett kom frem til at advokaten ble erstatningsansvarlig, etterosm han gjorde en uforsvarlig feilbedømmelse når han rådet partene til å godta forlikstilbudet.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at individuelle forhold som uerfarengen, ikke i seg selv kan føre til en lempeligere uaktsomhetsvurdering. Høyesterett viste til at advokatens begrensede erfaring “ ikke [kan] medføre at man stiller mindre krav til ham enn det man vil gjøre til en alminnelig erfaren advokat”.

Rt. 1986 s. 1386 (Block Watne)

Nøkkelord:

-       kontraksmedhjelperansvaret

-       alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

Sammendrag

Saken gjaldt erstatningskrav fra byggherren mot hovedentreprenøren for en skade som underentreprenøren hadde voldt på byggherrens eiendom. Under utbyggingen av det ferdighusfelt hadde hovedentreprenøren engasjert en selvstendig underentreprenør til å utføre sprengingsarbeider. Som følge av dette oppsto det skade på hus under bygging på en annen del av feltet som ikke var omfttet av kontrakten. Hovedentreprenøren var ikke ansvarlig etter reglene om kontraktsmedhjelperansvaret. Høyesterett bygget i stedet avgjørelsen på NS 3401, hvor det kom frem at entreprenøren er ansvarlig etter “alminnelige erstatningsregler", når det voldes skade på “byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten”.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fastslår et ulovfestet prinsipp om at debitor svarer for sine kontraktsmedhjelpere gjennom identifikasjon, slik at kontraktsmedhjelpens handlinger anses å være debitors egne. Høyesterett viste til at det “etter alminnelige kontraktsregler må [...] gjelde den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbruss som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv”.  

Videre gir dommen uttrykk for at kontraktsmedhjelperansvaret i utgangspunktet også gjelder når kontraktsmedhjelperen anses som en selvstendig oppdragstaker.

Rt. 1983 s. 205 (Haugesund Sjø)

Nøkkelord:

-       Erstatning

-       Adekvansbegrensning

Sammendrag:

Saken gjaldt overordnet spørsmål om forsikringen av en bil var ute av kraft som følge av manglende premiebetaling. Søksmålet mot Haugesund Sjøforsikringsselskap inneholdt krav om å få dekket skade og avsavn i henhold til forsikringsavtalen. Videre med krav om erstatning for det tap vedkommende var påført ved ikke å ha fått rettidig oppgjør. Forsikringsselskapet ble dømt til å dekke skade og avsavn. Høyesterett antok samtidig at forsikringstakeren hadde krav på erstatning for tap ved forsinket oppgjør, men at det kunne være spørsmål om en adekvansbegrensning. Det blir gitt noen generelle uttalelser om adekvansbegrensning, men behandling av erstatningsspørsmålet ble hjemvist lagmannsretten på grunn av mangelsfull opplysning av enkelte erstatningsposer.

Hvordan er dommen relevant:

Dommens direkte relevans ligger i denne sammenheng i uttalelsene på side 212. her konstateres det at adekvansbegrensningen knytter seg til at de enkelte tapsposter “Må stå i en rimlig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig” (min understrekning). Uttalelsene vil på generelt grunnlag være egnet til å belyse det nærmere innhold av adekvansbegrensningen som oppstilt i kjl. § 67 første ledd annet punktum.

Rt. 1976 s. 1117 (Siesta)

Nøkkelord:

-       Kontraktsmedhjelperansvaret vs. medkontrahent

-       Direktekrav

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningsansvar for skade ved oppdrag utført ved underoppdrag. En seilbåteier hadde gitt en transportforretning i oppdrag å flytte og sjøsette båten. Transportforretningen hadde engasjert et svensk kranselskap til løfteoperasjonene. Ved avløfting av seilbåten ble båten betydelig skadet grunnet alvorlig uaktsomhet fra kranførerens side. Båteierens forsikringsselskap dekket skaden og saksøkte kranselskapet for skaden. Kranselskapet ble ikke ansett som transportforretningens kontraktsmedhjelp, men medkontrahent. Det kontraktsmessige ansvaret for uhellet ved løfteoperasjonen lå følgelig hos kranselskapet.

Hvordan er dommen relevant:

(I) Kontraksmedhjelperansvaret:

Dommen illustrerer vurderingen av om et selskap som hadde blitt engasjert av en transportforretning anses som medkontrahent eller kontraksmedhjelper.

Ved vurderingen av om det kontraktsmessige ansvaret for uhellet lå på transportselskapet, viste Høyesterett til at det avgjørende er “realiteten i forbindelse med virksomheten". Det faktum at kranføreren i relasjon til skatte- og trygdemyndigheter var oppgitt som arbeidstaker i transportselskapet, ble ansett som en praktisk løsning og ble følgelig ikke tillagt vekt i vurdering av om kranselskapet var medkontrahent.

Flere momenter talte for at kranselskapet var part i avtalen, og følgelig kontraktsmessig ansvarlige. Høyesterett viste blant annet til at virksomheten i Norge foregikk “etter [kran]selskapets regning, med det materiell og som en utvidelse til Norge av dets betydelige virksomhet i Sverige”: Videre ble det vist til at kranselskapets dokument, fakturaen ble mottatt derfra, og oppgjøret skjedde dit”.

(II) Ulovfestet direktekrav

Dommen gir uttrykk for ulike momenter ved vurderingen av om direktekrav kan fremmed på ulovfestet grunnlag. I den foreliggende saken la Høyesterett vekt på følgende momenter; (i) transportørens støttet direktekravet (Høyesterett lot det stå åpent om dirketekrav kab reises uten hensyn til transportørens holdning), og (ii) kranselskapet ikke hadde noen beskyttelsesverdige interesser i å motsette seg et direktekrav.

Videre fant Høyesterett støtte for sitt syn i lovregulering i liknende situasjoner som hadde gitt adgang til å fremme direktekrav. Dommen bygget på en form for overdragelse av kontraktsposisjonen.

Rt. 1970 s. 1059 (Knutelin)

Nøkkelord:

-       Forsinkelse

-       Objektivt ansvar med unntak av force majeure (kontrollansvar)

-       Selgers opplysningsplikt

Sammendrag:

Dommen omhandlet erstatningskrav for en forsinket levering av loddenot. Selgerens leverandør i Italia hadde ikke levert i tide, og selgeren hadde problemer med å få tak i råstoff fra andre leverandører. Høyesterett tilkjente ikke erstatning på grunnlag av objektivt ansvar med unntak av force majeure (kontrollansvar). Det ble understreket at selgeren ikke kunne bebreides for å ikke ha forutsett leveringsproblemene i tide. Vilkårene var ikke oppfylt. Selgeren ble imidlertid erstatningsansvarlig fordi kjøper burde vært advart om fare for forsinkelse. Tapsbegrensningen ble vurdert skjønnsmessig.

Hvordan er dommen relevant:

Høyesterett foretok en påregnelighetsvurdering under drøftelsen av om selgeren var erstatningsansvarlig for sviktende leveranse. Gullvik anførte at det ikke var årsakssammenheng mellom forsinkelsen av notlinleveringen fra Italia og forsinkelsen av loddenotleveransen til Gullvik. Høyesterett var ikke enig i dette. Videre ble det konstatert at A/S fiskeredskap hverken kunne eller burde ha handlet annerledes. Det var ikke forventet at leverandøren skulle sette til side andre forpliktelser for å fremskynde leveransen. Dommen gir en pekepinn på hva som anses å ligge “utenfor hans kontroll”. ved vurderingen av om det foreligger et erstatningsberettiget tilfelle.

Dommen gir relevante uttalelser som selgers opplysningssvikt. Den understreker viktigheten av at partene varsler hverandre dersom den ene part ikke klarer å oppfylle sine plikter etter kontrakten.

Rt. 1968 s. 783 (Byggmester)

Nøkkelord:

-       Erstatning

-       Krav til fagmessig utføring

Sammendrag:

Saken gjaldt et tilfelle hvor det var oppstått råteskader i ytterkledningen av et nyoppført hus. Byggherren krevde erstatning av byggmesteren, som selv hadde bestemt byggemåten, for skadene. På bakgrunn av sakkyndige uttalelser forkastet Høyesterett byggmesteren erstatningskrav. Dte ble lagt avgjørende vekt på at byggmesteren kun hadde forpliktet seg til å oppføre huset etter en metode som “på byggtiden var vanlig” og “som ble ansett som forsvarlig”; jf. s. 788. Byggmesteren hadde heller ikke påtatt seg et vidtgående ansvar for skadeutviklingen som hadde skjedd. En dommer antok  at skaden var en konsekvens av byggmåten, mens de øvrige dommerne fant det unødvendig å ta stilling til skadeårsaken.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen illustrerer i hovedsak de nærmere retningslinjene i det generelle kravet til fagmessig utføring. Fra domspremissene kan de direkte utlede hva som ligger i fagmessighetsstandarden, må avgjørende ut fra forholdene på tidspunktet for oppfyllelsen av kontrakten. Såframt realdebitor har oppfylt kontraktsforpliktelsen i tråd med gjeldende fagmessighetsstandarder på tidspunktet for oppfyllelse, vil utførelsen med andre ord oppfylle kravene til fagmessig utføring. Et resultat av dette er at realdebitor ikke innestår for mangelfull oppfyllelse av kontraktsforpliktelsen, hvilket igjen innebærer at realkreditor ikke kan fremme et berettiget erstatningskrav i tråd med kjl. § 40, jf. § 67.

Implisitt indikerer uttalelsene samtidig at kravet til fagmessig utføring innebærer en glidende overgang til en alminnelig aktsomhetsvurdering.

Det bemerkes at hva som ligger i kravet til fagmessig utføring, i nyere tid har blitt mer innegående regulert i normer i tilknytning til den positive lovgivningen, sml. hvtjl. § 5 og bustadoppføringsloven § 7.

Rt. 1964 s. 132 (Flyski)

Nøkkelord:

-       Erstatning

-       Omvendt bevisbyrde

Sammendrag:

En plastfabrikk hadde mottatt flyski fra flyvåpenet. Flyskiene brant under en brann på plastfabrikken. Forsvaret krevde erstatning fra fabrikken, med påstått grunnlag i at brannen skyldes uaktsomhet fra fabrikkens side. Det ble lagt til grunn at ved bedømmelsen at fabrikken måtte bevise at det ikke forelå feil fra deres side som hadde forårsaket skaden. Høyesterett konkluderte, på bakgrunn av de fremlagt opplysninger med at det ikke var grunnlag for å hevde at fabrikken innesto for uaktsom opptreden. Erstatningskravet ble således tilsidesatt.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fremstår nokså uklar ved første øyekast, hvor avgjørelsens sentrale poeng for etterfølgende rettanvendelse kan bli noe usynliggjort i premissene. Den sentrale eksamensrelevansen ligger i følgende uttalelse:

“Ved bedømmelsen av saken legger jeg til grunn at da skaden er oppstått på fabrikkens område og mens de skadede ting var i fabrikkens varetekt, må det være fabrikken som har å gi alle opplysninger som er nødvendige for å vise at det ikke foreligger feil fra dens side som har forårsaket skaden” (min kursivering), jf. s. 133.

Uttalelsen viser at Høyesterett opererer med reglene om omvendt bevisbyrde, begrunnet i at skaden oppsto på fabrikkens område og med flyskiene i fabrikkens varetekt. En slik vending av bevisbyrden innebærer at det er debitor (fabrikken) som må godtgjøre at det er opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet. Dommen kan følgelig konkret tas til inntekt for at alminnelig utgangspunktet om at den som krever erstatning må påvise at vilkårene er oppfylt, kan snus om, dersom debitor står nærmest til å bevise at det ikke er utvist skyld. Hvorvidt en skal operere med omvendt bevisbyrde må avgjøres konkret.

Rt. 1938 s. 602 (Blårev)

Nøkkelord:

-       Negativ kontraktsinteresse

-       Lojalitetsplikt - varslingsplikt

-       Bortfall av tapsbringende kontrakt

Sammendrag:

En kjøper av blårev, sølvrev og minsk fra en amerikansk farm, konstaterte ved levering av første parti blårev at dyrene led av sykdom. Kjøperen hevet avtalen og gjorde gjeldende krav om erstatning. Den positive kontraktsinteressen var imidlertid lik null idet kjøperen hevet seg ut av det som ville være en tapsbringende avtale, siden pelsdyrmarkedet hadde falt sammen i tilsvarende tidsperiode. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var følgerlig om kjøper hadde krav på erstatning for utgiftene til fraktutgifter, karanteneutgifter osv, av dyrene, såkalte “oppfyllelsesutgifter” - den negative kontraktsinteressen. Høyesterett sluttet seg til byrettens oppfatning om at postene som inngikk i den negative kontrakstinteressen var berettigede erstatningsposter i den aktuelle saken. begrunnelsen lå i at sykdommen ville vært oppdaget av selger ved “tilbørlig aktsomhet. Dette måtte anses å være i strid med den alminnelige lojalitetsplikten, herunder varslingsplikten som foreligger mellom partene i et kontraktsforhold.

Hvordan er dommen relevant:

Relevansen ligger her ved tilfeller der en part krever erstatning for den negative kontraktsinteressen; altså tap som er forårsaket av selve avtaleinngåelsen, og ikke misligholdet av kontrakten. DOmmen kan tas til inntekt for at mislighold av biforpliktelser i et kontraktsforhold, herunder lojalitetsplikt i form av varslingsplikt i denne saken, kan begrunne et krav på erstatning for tapsposter som er å betrakte som negativ kontraktsinteresse.

Dommen er samtidig relevant for tilfeller der misligholdet fører til bortfall av eb trapsbringende avtale. Dette ville være tilfellet i denne saken grunnet kollapsen i pelsdyrmarkedet. Blårevdommen viser følgelig at der det foreligger et eget ansvarsgrunnlag for mislighold av en biforpliktelse (eks. varslingsplikten) kan det oppståtte tapet kreves dekket uavkortet, til tross for at avtalen ved oppfyllelse ville vært tapsbringende, Med andre ord kan det trekkes ut at Høyesterett har lagt betydelig vekt på at bruddet på alminnelige kontraktsrettslige prinsipper (biforpliktelser). Dommen vil ha direkte overføringsverdi der realkreditor innestår for mislighold av nevnte biforpliktelser, hvilket medfører at realkreditor blir påført oppfyllelsesutgifter til ingen nytte.

For kjøpsavtaler, som faller innunder kjøpslovens virkeområde, jf. § 1, vil dommen kunne knyttes opp til § 40 første ledd første punktum. Her fremgår det at kjøperen kan kreve erstatning “for det tap” han lider som følge av mangelen.

8) Heving

Rt-2010-710 (Carport)

Nøkkelord:

-       Avhendingslova § 4-13

-       Heving

-       Forholdet mellom heving og prisavslag

Sammendrag:

Saken gjaldt valg mellom heving og prisavslag ved mangler på fast eiendom, jf. avhl. §§ 4-12 og 4 13. En bolig hadde mangler knyttet til fukt, trekk og konstuksjonssvakheter. Utbedringskostnadene ville utgjøre omtrent 35% av kjøpesummen. Høyesterett la vekt på den ulempen retting av manglene ville innebære, at markedsføringen hadde skapt en berettigede forventninger om feilfri bolig, samt at selger kunne bebreides for å ha gitt uriktige opplysninger. Høyesterett kom frem til at kjøper hadde hevingsrett.

Hvordan er dommen relevant:

Om vesentlighetsvurderingen: Med hevnisninger til ekte hussopp-dommen, viste Høyesterett til at vesentlighetsvurderingen innebærer at det må foretas “[e]n helhetsvurdering hvor det er overordnede spørsmålet er om kjøperen har rimelig grunn til å si seg løst fra kontrakten” og at “utgangspunktet og det sentrale momentet ved vurderingen [vil] være den objektive mangelen ved eiendommen, og da både mangelens karakter og omfang”.

Høyesterett uttalte at det ved vesentlighetsvurderingen, ikke er “grunnlag for å oppstille noen form for prosentlære hvor størrelsen på utbedringskostnadene sammenholdt med kjøpesummen skal tillegges avgjørende betydning for hevingsspørsmålet når prosentsatsen overstiger et bestemt nivå”. Dommen kan tas til inntekt for at vesentlighetsvurderingen ikke alene kan baseres ut fra prosentregninger, men at også andre momenter er av betydning.

Høyesterett viste videre til følgende momenter:

1. Omfanget av utbedringsarbeidende og de ulempene disse medfører

2. Kjølerens berettigede forventninger til eiendommen, som vil variere ut fra om eiendommen er ny eller gammel, er markedsført med høy eller lav standard eller har kostet mye eller lite relativt sett”.

3. Om selger kan bebreides for mangelen

4. Tidsmomentet. Nemmelig hvor lang tid det har gått fra kjøpet til hevingskravet framsettes. Dommen illustrerer at vekten av tidsmomentet kan avhenge ut fra mangelens karakter. I den foreliggende skal var det snakk om en type mangel som først avdekkes etter tid. Tidsforløpet på 7 måneder dro i retning av aksept av heving som misligholdsbeføyelse

5. Alternativ beføyelse. Høyesterett viste til at det ved vesentlighetsvurderingen “[e]tter omstendighetene vil være et vesentlig [...] og i mange tilfeller det avgjørende moment om prisavslag vil gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet”, men at det også må ses hen til om prisavslag gir en “adekvat reaksjon”. Videre uttaler Høyesterett at hvor stor vekt det vil ha at prisavslag gir full økonomisk kompensasjon, beror på de “ konkrete forhold”. Ved vurderingen av om prisavslaget er en adekvat reaksjon på kontraktsbruddet, viste Høyesterett til at de samme momentene som brukes ved vesentlighetsvurderingen, også vil være relevante her.

Rt. 2006 s. 522 (Fredrikstad Energisalg AS)

Nøkkelord:

-       Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Heving ved forsinkelse

-       Medvirkning til forsinkelse

Sammendrag:

Saken gjaldt heving av en  kontrakt om prissikring på elektrisk kraft grunnet forsinket betaling av premien. Det faktum at forfallsdatoen var overskredet med 36 dager trakk isolert sett i retning av at kontrakten kunne heves. Høyesterett kom imidlertid frem til at kreditor ikke kunne få medhold i hevingskravet. Det ble lagt betydelig vekt på at debitor forsøkte å oppfylle kontrakten ved å innhente fakturaopplysninger, men at kreditor ved sitt forhold hadde medvirket til forsinkelsen.

Hvordan er dommen relevant:

Om vilkårene for heving etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, viste Høyesterett til at forsinkelsen må utgjøre et “mislighold” og at misligholdet må være "vesentlig".

Om vilkåret “vesentlig”, viste Høyesterett til at forsinkelsen etter en helhetsvurdering, må være av “et slikt omfang” at kreditor har “rimelig grunn til å gå fra avtalen”. Det må tas "utgangspunkt i den aktuelle kontrakten sammenholdt med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper”. Høyesterett oppstiller flere momenter som kan være relevante ved vesentlighetsvurderingen.

(i) Tidsmomentet: Høyesterett viste til at forsinkelsen på 36 dager ble ansett som “betydelig”. Videre ble det vist til at det var snakk om en kontrakt mellom profesjonelle parter, og at det følgelig må kunne forventes punktlighet.

(ii) Kontraktens art: Høyesterett viste til at “hvor langvarig forsinkelsen må være for å utgjøre vesentlig mislighold, beror blant annet på kontraktens art”.

(iii) Om en av partene kan bebreides for kontraktsbruddet: Dette momentet fikk betydelig vekt i dommen. På den ene siden viste Høyesterett til at debitor bebreides for å ikke fulgt opp saken raskere. Det ble imidlertid lagt stor vekt på kreditors medvirkning til forsinkelsen, ettersom kreditor hadde utsent faktura uten nødvendig betalingsinformasjon, samt ikke vært tilgjengelig når debitor senere forsøkte å ta kontakt for å få betalingsopplysningene for å oppfylle kontraktsforpliktelsen.

(iv) Konsekvensene for debitor/kreditor: Høyesterett viste til at “konsekvensene av forsinkelsen for Energi E2 (kreditor) [må] sammenholdes med konsekvensene for Oslo Energi (debitor)”. I den foreliggende sak var kreditors interesser ivaretatt etter bestemmelsen om forsinkelsesrente i kontrakten. Debitor fikk på den annen side betydelig konsekvenser dersom kontrakten ble hevet.

Rt. 2002 s. 173 (A-møbler)

Nøkkelord:

-       Nyttevederlag ved heving, jf. kjl. § 65

-       Erstatning tapsbegrensningsplikt og “gjengspris”

Sammendrag:

Saken gjaldt oppgjøret etter heving av forbrukerkjøp. Kjøper hadde kjøpt utemøbel på et utsalg. Det var enighet om at møblene heftet med mangler og at disse manglene utgjorde et vesentlig kontraktbrudd som ga grunnlag for heving. Høyesterett kom frem til at selgeren måtte betale renter av kjøpesummen uten fratrukket av kjøperens nyttevederlag, jf. kjl. § 65 annet ledd. Videre viste Høyesterett til fastleggelsen av nyttevederlaget etter kjl. § 65 første ledd ikke skal tilpasses renten etter § 65 annet ledd. Kjøper fikk ikke medhold i erstatningskravet, jf. kjl. § 67. 

Hvordan er dommen relevant:

Om kjl. § 65 viste Høyesterett til at bestemmelsen bygger på synspunktet om at “den tilbakeføring som skal skje, også skal omfatte den avkastning og nytte som partene har hatt ved å kunne disponere hovedytelsene”.

(i) Om nyttervederlaget etter kjl. § 65 første ledd viste Høyesterett til at bestemmelsen gir anvisning på en “skjønnsmessig vurdering av den nytte som kjøper har hatt av salgsgjenstanden”. Videre uttaltes det at nyttevederlaget i hovedsak bør fastsettes ut fra en “objektiv vurdering” av “salgsgjenstandens verdi og den antatt brukstid”. Den økonomiske verdien av salgsgjenstanden vil normalt være reflektert i kjøpesummen. Dette utgangspunkt følger allerede av den alminnelige formodningen for balanse mellom ytelse og motytelse i kontraktsforholdet. Salgsgjenstandens brukstid er imidlertid vanskeligere å fastslå. Her viste Høyesterett til at nyttevederlaget må fastlegges ut fra “gjensomsnittsbetrakninger”.

Førstvoterende la til grunn at den antatte brukstid ikke bare viser til gjenstandens fysiske levealder, men også hvilken brukstid tilsvarende gjenstander har i praksis ved møbler, påvirker brukstiden av blant annet “svigninger i kjøperen smak, livsmønster og private økonomi”. Videre viste førstvoterende til at fortsatt bruk av mangelfull realytelse ikke nødvendigvis fører til at nyttevederlaget blir høyere.

Ut fra en konkret vurdering ble brukstiden att til 10 år. En kjøpesum på 15 000kr ville da tilsvare et årlig nyttevederlag på 1 500 kroner.

(ii) Om forholdet mellom nyttevederlag og rentekrav fastslått Høyesterett at krav på renter og selgers krav på vederlag for nytte er separate krav. Dette innebærer at nyttevederlaget fastsettes uavhengig av renteplikten. Førstvoterende uttalte at “selv om det i forbrukerforhold bør være en rimelig balanse mellom de ytelser som utveksles mellom partene etter reglene i kjøpsloven § 65, er jeg ikke enig i at nyttevederlaget etter første ledd i denne bestemmelsen bør tilpasses den rente som selgeren skal svare til etter andre ledd”, jf. s. 178 i dommen.

(iii) Erstatningskravet. Kjøperne krevde erstatning for den prisforskjellen det vil koste å kjøpe tilsvarende utemøblement, med utgangspunkt i møblenes salgspris før utsalget og rabattprisen. Dette fikk ikke kjøper medhold i . Høyesterett viste til kjl. § 69 første ledd som viste at det rettslige utgangspunktet var “gjengs pris ved overtakelse”. Lest i sammenheng med “den lojalitetsplikt som gjelder generelt i kontraktsforhold, har en kjøper plikt til å begrense sitt tap når selger misligholder”. Når kjøper i en slik situasjon har kjøpt møbler på utsalg “må tapet vurderes ut fra de muligheter som er til stede for å få kjøpt tilsvarende eller lignende møbler på utsalg”.

Rt. 1999 s. 408 (Garasje)

Nøkkelord:

-       alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Heving

-       Hevingserklæring

Sammendrag:

Saken gjaldt en borettslagsleilighet som ble solgt med en garasje som eieren av leiligheten skulle ha full disposisjonsrett over. Kjøperen hevet kjøpet da det viste seg at garasjen ikke fulgte med leiligheten. Etter en helhetsvurdering kom Høyesterett frem til at det ikke forelå hevingsrett ettersom kontraktsbruddet ikke var “vesentlig”,  hevingserklæringen var uansett fremsatt for sent.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fastslår uttrykkelig at de sentrale bestemmelsene i kjøpsloven “[i] stor grad er uttrykk for alminnelig obligasjonsrettslige prinsipper".

Dommen formulerer det alminnelig vurderingstema knyttet til hevingsretten, nemlig at “kontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må anses som vesentlig”. Det må følgelig foreligge et "kontraktsbrudd" og kontraktsbruddet må anses som “vesentlig etter en helhetsvurdering”.

Dommen oppstiller flere momenter av betydning:

Utgangspunktet og det sentrale momentet i helhetsvurderingen er «det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse”, ut fra “mangelens karakter" og “mangelens omfang”.

(i) Kontraktsbruddets betydning for kreditor: Høyesterett viste til at det ved vesentlighetsvurderingen vil være av betydning hvilke “alternative løsninger” kjøperen hadde når det gjaldt parkering. Kjøperen hadde gode parkeringsmuligheter utendørs, samt muligheten til å leie tilsvarende garasjeplass. Det forelå følgelig ingen konkrete forhold som talte for at garasjeplassen var av stor betydning for kjøperen.

(ii) Tidsmomentet: I den foreliggende sak hadde kjøperen først fremmet prisavslagskrav, deretter krav om heving 7 måneder senere. Høyesterett la til grubb at “selgeren innrettet seg på at prisavslag var den misligholdssanksjonen som var aktuell”. I dommen viser Høyesterett til at tidsmomentet begrunnes ut fra hensynet til debitor, ettersom hevingskravet “rammer selgeren hardere når det fremsatt over tid”.

Dommen bekrefter et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp om at kjøper har nøytral og spesiell reklamasjonsplikt  ved så vidt inngripende misligholdsbeføyelser som heving.

Rt. 1998 s. 1510 (Ekte Hussopp)

Nøkkelord:

-       Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

-       Verdiminuset er redusert omsetningsverdi

-       Heving

-       Prisavslag

Sammendrag:

Saken gjaldt boligeiere som i 1994 oppdaget angrep av ekte hussopp i en selveierleilighet de hadde kjøpt i 1988. Spørsmålet var om kjøperne hadde krav på  heving, subsidiært prisavslag. Høyesterett kom under tvil frem til at hevingskravet ikke kunne føre fram. Kjøperne ble i stedet tilkjent prisavslag.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen viser til at spørsmålet om kontrakten kan heves, beror “[e]tter alminnelige kontraktsrettslige regler på om kontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må betegnes som vesentlig”.

(i) Heving og momenter ved heving

Det overordnede spørsmålet ved hevingsvurderingen er om kjøperen har en “rimelig grunn for [..] å si seg løs fra kontrakten”. Dommen viser til at “Utgangspunktet” og “det sentrale momentet” for vesentlighetsvurderingen er “det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse”, ut far “Mangelens karakter" og “mangelens omfang”.

I den foreliggende sak ble angrepet av hussopp etter sin art ansett som en alvorlig mangel, men Høyesterett viste til at mangelens karakter ikke alene er et avgjørende moment. Dommen illustrerer at mangelens karakter og omfang må ses i sammenheng.

Videre viste Høyesterett til at mangelens omfang i utgangspunktet skal bedømmes ut fra forholdene på overtakelsestidspunktet , men at selgeren må ha risikoen for skjulte mangler som ført materialiserer seg etter overtakelsestidspunktet. Mangelens omfang ble dermed vurdert ut fra tidspunktet kjøperne oppdaget mangelen.

Dommen viser også til andre relevante momenter ved vesentlighetsvurderingen, herunder (i) tidsmomentet, (ii) alternative beføyelser (iii) om en av partene kan bebreider for kontraktsbruddet (iv) hensynet til debitor/kreditor.

I den foreliggende sak foretok førstvoterende en analogisk tolkning av avhl. § 4-19, som angir en alminnelig sistefirst på 5 år for å avgjøre  hevingskrav gjeldende, med mindre selger har opptrådt grovt uaktsomt, uærlig eller handlet i strid med god tro. Om betydningen av tidsmomentet, viste Høyesterett til avhendingslovens forarbeider hvor femårsfristen er begrunnet ut fra hensynet til selger. Høyesterett la betydelig vekt på tidsmomentet ettersom det hadde gått seks år mellom kjøpet og reklamasjonen. Det at selgerne kunne bebreides for kontraktsbruddet ble ikke ansett som tilstrekkelig tungtveiende moment på grunn av det lange tidsforløpet. Videre viste Høyesterett til at hensynet til kreditorene kunne ivaretas gjennom en alternativ beføyelse, herunder prisavslag. Hevingskravet vant følgelig ikke fram

(ii) Prisavslag

Dommen er relevant for de alminnelige vilkårene for å kreve prisavslag, nemlig at det foreligger en mangel og at mangelen utgjør et verdiminus.

Om forholdet mellom prisavslag og heving, uttalte Høyesterett at det “ved helhetsvurderingen må [...] legges vekt på om et prisavslag som alternativ til heving, vil kunne gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet og også gi adekvat reaksjon mot det kontraktsbruddet som foreligger”.

Videre illustrerer dommen ulike forhold som kan tas i betrakning ved skjønnsmessig fastsettelse av prisavslag. i den foreliggende sak viste Høyesterett til at det (i) må gjøres fradrag for standardforberedelser knyttet til utbedringen av skaden og (ii) at erstatningspostene må trekkes in i prisavslaget. Videre tok høyesterett hensyn til de omkostninger som trolig kom til å påfølge for boligkjøperne med utbedringen pågikk, samt usikkerheten ved markedsverdien som kom til å hefte ved eiendommen i årene fremover.

9) Direktekrav

HR-2021-2201-A (Kruse Smith)

Nøkkelord:

-       Direktekrav som følge av deliktsansvar

-       Bori-dommene

Sammendrag:

Entreprenør Kruse Smith Entreprenær AS var totalentreprenør for et større leilighetskompleks i Kristiansand. Byggherre var Nordre Hovedgårdsvei AS. Byggherren inngikk overtakelsesforretninger med Hovedgårdsparken Borettslag. Saken gjaldt krav fra borettslaget mot entreprenøren om erstatning til utbedring av bygningsmessige mangler. Borettslaget krevde prisavslag og erstatning. Borettslaget hadde imidlertid  mistet retten til å kreve tapet dekket av entreprenøren etter kontraktsrettslige regler da et slikt krav var foreldet. Siden det gjelder mer fordelaktige foreldelsesregler for krav som baserer seg på alminnelige erstatningsrettslige regler, var borettslaget avhengig av at entreprenøren kunne hefte på erstatningsrettslig grunnlag. For Høyesterett var det kun prosedert ansvar som følge av feilmontering av vinduer, da øvrige mangelsposter ikke hadde blitt angrepet i anken.

Høyesterett tok utgangspunkt i at Kruse Smith kunne hefte erstatningsansvar etter deliktsregulene (alminnelig erstatningsrettslige regler) dersom (i) bustadsoppføringslovens ansvarsregler kunne suppleres med ansvar etter alminnelig erstatningsrett, jf. avsnitt 49. Og (ii) om Kruse Smith hadde handlet på en måte som stridte mot deres forpliktelser etter plan- og bygningsloven, og som kunne utløse ansvar overfor tredjemann, jf. avsnitt 50.

Etter en konkret vurdering kom Høyesterett frem til at vilkårene for å gjøre Kruse Smith ansvarlig etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene ikke var oppfylt. Entreprenøren ble følgelig fritatt for ansvar.

Hvordan dommen er relevant:

(i) Ulovfestet direktekrav som følge av deliktsansvar; Bori-dommene: 

Saken er også alminnelig kalt for Bori IV. Det er fordi dommen er nummer fire, og den nyeste, av en rekke dommer som baserer seg på spørsmålet om det er direktekravsadgang som følge av deliktsansvar overfor en tredjemann etter plan- og bygningsloven. I avsnitt 53-74 blir de tidligere Bori-dommene referert til for å fastsette rettstilstanden. I det følgende skal det redegjøres for de øvrige Bori-dommene og hva de kan tas til inntekt for.

Rt. 2015-276 (Bori)

Saken gjaldt en eier av en bygning inngikk avtale med et boligbyggelag om blant annet prosjekteringsadministrasjon og byggledelse i forbindelse med rehabilitering og ombygging. Etter ombyggingen ble det avdekket massive feil og mangler ved bygningen. Spørsmålet var om boligbyggelagets roller som ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende etter pbl. av 1985 § 97 og §98 kunne utløse erstatningsansvar overfor borettslaget som senere overtok eiendommen. Saken ble avgjort under sterk dissens (3-2). Flertallet kom til at borettslaget kunne tilkjennes erstatning fra entreprenøren.

Ansvarsgrunnlaget:

Bori BBL anførte at de ikke kunne være erstatningsansvaret overfor Borettslaget da forsømmelsen gjaldt offentligrettslige plikter, som ikke kunne påberopes som grunnlag for erstatning etter skl. § 2-1

Førstvoterende var ikke enig i dette. Etter en gjennomgang av rettskildene konkluderte førstvoterende med at det ikke var grunnlag for å avgrense ansvaret etter skl. § 2-1 [...], men at den ansvarlige etter pbl. i prinsippet – også på privatrettslig grunnlag – kunne holdes erstatningsansvarlig for tredjemannstap som følge av pliktbruddet, jf. avsnitt 34.

Dette kan tas til inntekt for at dersom det kan påvises brudd på plikter etter pbl. så kan en tredjepart benytte arbeidsgiveransvaret etter skl. § 2-1 for å holde “arbeidsgiveren” ansvarlig, selv utenfor kontrakt.

Erstatningsrettslig vernet:

I erstatningsretten kan ansvar for en tredjeparts rene formues tap være avgrenset fra ansvarsgrunnlaget, men den begrunnelse av at de ikke er erstatningsrettslig vernet. I Bori-dommen ble dette formulert som et spørsmål om Borettslaget burde kunne kreve sitt tap erstattet av Bori BBL.

Til dette viser førstvoterende til at vurderingen av om Borettslaget kunne kreve sitt tap erstattet av Bori BBL “måtte bero på en bredere avveining, hvor tapssituasjonen, karakteren av pliktbruddet og de interesser som beskyttes og håndhevingssynspunkter vil inngå.”, jf.  avsnitt 26

Dette kan tas til inntekt for at selv om det foreligger ansvarsgrunnlag etter pbl. må det likevel foretas en konkret vurdering av om erstatning for rene formuestap skal tilkjennes.

Valgrett:

Bori BBL gjorde gjeldende at direktekrav på kontraktsrettslig grunnlag måtte anses å konsumere deliktsansvaret, og at de måtte frifinnes for erstatningskrav som bygges på skl. § 2-1. Førstvoterende fremholdt imidlertid at det er et gjennomgående prinsipp i norsk rett at den som har flere grunnlag en kan bygge sitt krav på, kan selv velge hvilket av disse han vil gjøre gjeldende, jf. avsnitt 36. Begrensninger i valgretten må følge nogenlunde klare holdepunkter, jf. samme avsnitt.

Dette kan tas til inntekt for at den skadelidte har en valgrett når det kommer til hvilket rettsgrunnlag han vil bygge sitt krav på. I Bori-dommen, samme avsnitt, tok ikke førstvoterende stilling til om Borettslaget kunne ha bygget kravet sitt på kontraktsrettslig direktekrav da de hadde valgt å bygge det på deliktsansvar.

HR-2017-1834-A (Brancelle/Bori II)

Den som var kontrollansvarlig for oppføringen av en enebolig med separat hybelleilighet hadde gitt uriktige opplysninger til kommunen om brannskille mellom hybelen og resten av huset. I forbindelse med et senere salg reklamerte kjøperen på mangelen. Kostnadene med utbedring av den manglende brannsikringen ble dekket av selgerens eierskifteforsikring. Eierskifte-selskapet krevde den utbetalte forsikringssummen erstattet av den kontrollansvarlige. Kravet ble ikke tatt til følge.

Med henvisning til den brede avveiningen gjort i Bori-dommen avsnitt 26, ga ikke faktum i denne saken grunnlag for erstatningsansvar for kontraktsmedhjelpere på ulovfestet grunnlag. Det ble særlig vist til at den kontraktsansvarliges opptreden ikke hadde vært grovt utaktsom, jf. avsnitt 51. Og at det dreide seg om byggtekniske feil som lot seg utbedre med relativt begrensede kostnader, jf. avsnitt 52, Og at kjøperne ikke hadde kommet i en særlig vanskelig stilling, jf. forutsetningsvis avsnitt 54.

HR-2020-312-A (Solem/Bori III)

Saken gjaldt krav om erstatning fra kjøpere av nybygde boliger. Fire nyoppførte boliger i Trondheim viste seg å være beheftet med betydelige mangler, først og fremst knyttet til tilfredsstillende bygningsmessig standard. Kravet var rettet mot arkitektfirmaet som var ansvarlig søker for boligprosjektet etter pbl, og kravet var begrunnet med brudd på forpliktelser etter loven. Spørsmålet var om det var grunnlag for erstatningskrav mot arkitektfirmaet etter reglene om erstatning utenfor kontrakt. Kjøperne fikk medhold og arkitektfirma måtte svare erstatning.

Det var klart at Solem hadde brutt sine forpliktelser som ansvarlig søker, og at bruddene skyldes uaktsomhet fra ansatte i arkitektfirmaet, jf. avsnitt 68. Det forelå følgelig et ansvarsgrunnlag, jf. avsnitt 70. I spørsmålet om boligkjøpernes interesse var erstatningsrettslig vernet henvises det til uttalelsen i Bori-dommen avsnitt 26. I den konkrete vurderingen ble kjøpernes berettigede forventning om at nyoppførte boliger skulle være i forskriftsmessig stand betydelig vektlagt, jf. avsnitt 77. Og at pliktbruddene Solem hadde foretatt seg var helt sentrale elementer i lovens system for å sikre bygningsmessig kvalitet, jf. avsnitt 79.

Vurderingen i Kruse Smith-dommen

I avsnitt 62 til 73 gjennomgår Høyesterett de øvrige Bori-dommene. I avsnitt 73 og 74 oppsummeres tema for avveiningen av om tapet er erstatningsrettslig vernet. Med henvisning til avsnitt 26 i Bori-dommen utdyper førstvoterende at det i praksis kreves (i) at tredjemann er blitt påført et betydelig tap, og satt i en vanskelig situasjon. (ii) at pliktbruddets karakter er grovt, for eksempel knyttet til grunnleggende forhold et bygg skal ivareta. Og (iii) at jo mer tapsbringende, grove eller vesentlige pliktbruddene er, desto større behov vil det være for å kunne sanksjonere dem gjennom et økonomisk ansvar også overfor tredjemann.

I den konkrete vurderingen kom retten frem til at det ikke forelå et ansvarsgrunnlag for Kruse Smith.

I avsnitt 83 uttalte retten at mye kunne tyde på at det hadde vært svikt i en eller flere av Kruse Smiths ansvarsroller. Det avgjørende ble imidlertid at de manglene det dreide seg om ikke berørte bokvaliteten for den enkelte beboer, jf. avsnitt 84. Og utgiftene fordelt per boenhet var “beskjedent i den store sammenheng”, jf. samme avsnitt. Sammenlignet med de øvrige Bori-dommene hvor det ble tilkjent erstatning, konkluderte førstvoterende med at manglene ikke kvalifiserte seg som “massive feil” i forhold.

(ii) Spørsmål om omgåelse av reklamasjon og foreldelsesfrister:

I Kruse Smith saken ble det særlig diskutert om anvendelse av de alminnelige erstatningsreglene i kontraktskjedene “gripe[r]  inn i den finmaskede ansvarsreguleringen i kontraktene og forrykke[r] balansen mellom kontraktspartene”. Kruse Smith anførte at man ikke kunne strekke valgretten så langt at borettslaget kunne “omgå” de begrensningene lovgiver har satt gjennom reklamasjons- og foreldelsesfrister, jf. avsnitt 59. Med henvisning til Solem-dommen så konkluderer førstvoterende om at “avgrensningskriteriene som er trukket opp i avsnitt 26 i Bori-dommen, også må ha hatt disse innvendingene for øye”. Det strenge vurderingstemaet for om tapet er erstatningsrettsligvernet antok førstvoterende kom til å dempe de praktiske innvirkningene deliktsansvaret kunne ha på de kontraktsrettslige ansvarsreglene, jf. avsnitt 61.

HR-2018-2256-A (Atlant/Domus Media)

Nøkkelord:

-       Ulovfestet direktekrav

-       Retstilstanden frem til dette punkt.

-        

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt en entreprenør kan fremme direktekrav mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. i forbindelse med rehabiliteringsprosjekt, hadde en entreprenør engasjert et arkitektfirma som rådgiver. arkitektsfirmaet engasjerte to underrådgivere. Etter at arkitektfirmaet gikk konkurs, rettet entreprenøren erstatningskravet for mangelfull prosjektering direkte mot underrådgiveren. Flertallet kom frem til at det ikke forelå direktekravsadgang på ulovfestet grunnlag. Avgjørelsen ble begrunnet med at direktekravsadgangen ville innebære plikter for noen som ikke var part i avtalen. Videre ble det vektlagt at partene valgte å benytte en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav, samt at det var snakk om profesjonelle parter som forutsetter å kunne ivareta sine interesser.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at det i norsk kontraktsrett ikke eksisterer en alminnelig ulovfestet direktekravsadgang. Høyesterett uttalte at “Generelt nok står adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn i Veidekke-dommen som ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte, må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis”.

Høyesterett oppsummerer rettspraksis knyttet til direktekrav på ulovfestet grunnlag:

(i) Rt-1976-1117 (Siesta):

Saken gjaldt en seilbåt som engasjerte en transportør som skulle stå for transport og sjøsetting av båten. Transportøren leide inn et kranselskap for å få løftet båten av transporthengeren. båten ble skadet under løftet. Seilbåteiernes forsikringsselskap trådte inn i eiernes krav. Spørsmålet var om forsikringsselskapet kunne fremsette et direktekrav mot kranselskapet, til tross for at det var inngått kontrakt med transportøren. Direktekravet ble godkjent.

Om Siesta-dommen viste Høyesterett til at begrunnelsen for at direktekravet ble godkjent var “konkret og forankret i sakens faktum”, men at det likevel kan utledes momenter av generell betydning, herunder (i) Transportørens ga støtte til direktekravet, (ii) kranselskapet hadde ikke noen “beskyttelsesverdige interesser” i å motsette seg direktekravet. Videre viser Høyesterett til at Siesta-dommen bygger på en form for “overtakelse av kontraktsposisjon". 

(ii) Rt-1981-445 (Davanger)

Davanger-dommen gjaldt spørsmålet om kjøper av en eiendom kunne gjøre gjeldende mangelsbeføyelser mot tidligere eier. I Davanger-dommen kom Høyesterett frem til at “avtalen mellom kjøper og selger må forstås slik at selger hadde overført sine misligholdsbeføyelser mot den tidligere eieren til kjøperen”, og at kjøperen følgelig kunne “gå direkte på den opprinnelige eieren”. Davanger-dommen bygget også på en form for overtakelse av kontraktsposisjonen.

Davanger-dommen bygget på følgende momenter: (i) opprinnelig eier hadde ingen “beskyttelsesverdig interesse” i å motsette seg et direktekrav, og (ii) Den opprinnelige eieren ville sittet med en “ubegunstigende berikelse” dersom direktekravet ble nektet.

(iii) Rt-1995-486 (Nordland)

I Atlant-dommen viste Høyesterett til at direktekrav ble godkjent i Nordland-dommen ut fra en “vid fortolkning av vegtrafikkloven”, men det ble nevnt at kravet “også” kunne bygge på alminnelige regler om tredjemannsløfter”. Både i Nordland- og Siesta-dommen var det av betydning at saken lå nært opp til det som ble omfattet av eksisterende lovgivning.

(iv) Rt-1998-656 (Veidekke)

Saken gjaldt spørsmålet om et borettslag kunne reisekrav direkte mot underentreprenør for påståtte mangler ved bygningene. Borettslaget hadde inngått avtale med entreprenør om prosjektering og oppføring av tre boligblokker. I forbindelse med dette, inngikk entreprenør avtale med underentreprenør om prosjektering og oppføring av blokkene.

I Veidekke-dommen kom Høyesterett frem til at borettslaget hadde direktekrav. Følgende momenter  ble trukket frem i dommen: (i) entreprenøren var innforstått med at kravet ble reist direkte mot underentreprenøren, og (ii) entreprenøren spilte en passiv rolle da manglene ble avdekket. Videre ble det lagt avgjørende vekt på den "særlige stilling” som underentreprenøren hadde under gjennomføringen av entreprisen, ettersom de hadde totalansvar for prosjektering, grunnarbeider og oppføring av de tre boligblokkene. Det forelå ikke en form for overdragelse av kontraktsposisjon, men det ble “rimeligvis i praksis etablert en direkte kontakt” mellom borettslaget og underentreprenøren.

I Atland-dommen uttalte Høyesterett at Veidekke-dommen “tydeligst markerte en rettsutvikling, særlig fordi det der ikke bygges på noen form for overtakelse av kontraktsposisjon”.

(v) HR-2018-648-A (Bruktbil)

Saken gjaldt spørsmålet om kjøper av en bruktbil kunne fremme et direktekrav mot bilverkstedet som hadde begått feil mens selgeren eide bilen. Direktekravet ble godkjent. Det ble lagt betydelig vekt på følgende momenter: (i) Tilfellet lå så nær situasjoner hvor det var oppstilt direktekravsadgang og “den problemstillingen saken aktualiserte syntes oversett av lovgiveren”.  Ut fra disse momentene fant Høyesterett grunnlag for å suppere kjl. § 84 med ulovfestet rett.

Flertallets votum: i HR-2018-2256-A:

Ved oppsummeringen av rettspraksis, viste Høyesterett til at det har vært en “[f]orsiktig utvikling i retning større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag”, men at det er snakk om “[f]å avgjørelser over nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder”. Videre uttales det at “argumentasjonsmønsteret har felles trekk” men at “begrunnelsene er nøye forankret i det aktuelle saksforholdet”.

Høyesterett viste til Veidekke-dommen og uttalte at dommen avgjør at direktekrav godtas dersom en underentreprenør har en nærmere beskrevet “særlig stilling” og ved slike forhold vil det være grunnlag for direktekrav. Høyesterett stengte imidlertid ikke for adgangen til å utvide den ulovfestede direktekravsadgangen.

Ved spørsmål om underrådgiveren i Atlant-dommen hadde en “særlig stilling”, foretok Høyesterett en sammenligning med Veidekke-dommen. Flertallet viste til at underentreprenøren i Veidekke-dommen ut fra sitt totalansvar for det store byggeprosjektet, hadde en mer “sentral stilling” i forhold til underrådgiverne hadde i saken her. Det ble lagt vekt på at partene i den foreliggende sak fakturerte etter kontraktens opplegg, samt at midtleddet, i motsetning til Veidekke-dommen, ikke spilte noen underordnet og passiv rolle når det gjaldt kontraktsforholdene. Saksforholdene i den foreliggende sak skilte seg følgelig fra Veidekke-dommen.

Om adgangen til utfylle standardkontrakter mer ulovfestet bakgrunnsrett om direktekrav, viste Høyesterett til at standardkontrakter kan utfylles, men at domstolene bør “være varsomme med å gripe inn i et slikt finmasket standardisert kontraktssystem” spesielt når det er snakk om profesjonelle parter som forutsettes å kunne ivareta egne interesser. Dette begrunnes ut fra at bransjer slev tar ansvar for å utvikle hensiktsmessige, omforente og balanserte standardkontrakter som enkelt kan benyttes av kontrakstpartene.

Høyesterett viste til at det “Kan være grunnlag for å utvide direktekravsadgangen noe gjennom domstolspraksis”, men flere momenter talte mot å gjøre det i den foreliggende sak. Høyesterett la avgjørende vekt på at partene hadde valgt en kontraktsmodell som ikke åpnet for dirketekrav, til tross for at det fantes andre kontrakter som åpnet for direktekravsadgang. Videre ble det vektlagt at det var snakk om profesjonelle parter.

Mindretallets votum:

Det må bemerkes at mindretallets votum har svakere rettskildemessig vekt, ettersom det er flertallets votum som gir uttrykk for gjeldende rett. Mindretallets votum er imidlertid interessant ettersom det eksplisitt henvises til Tørums analyseverktøy.

Mindretallets forutsatte, med hensivning til Tørum, at det ikke oppstilles et prinsipp om direkte misligholdskrav, men at det må gjelde som et slags utgangspunkt at direktekrav kan fremsettes i de tilfellene som ligger nært opp til en lovregel som gir direktekravsadgang. Utenfor disse tilfellene må det foretas en vurdering av “behov for og betenklighetene med direkte misligholdskrav i det aktuelle  tilfellet”.

Mindretallet på dommere kom frem til at direktekravet måtte aksepteres. Det ble blant annet lagt vekt på at kravshaverens behov for å fremsette kravet direkte, er størst ved konkurs, og at hensynet gjør seg særlig gjeldende ved entrepriseretten. Videre la mindretallet vekt på at det ikke forelå noen betenkligheter ved å tillate entreprenøren å fremsette krav  mot underentreprenøren. Oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn ble også vektlagt.

Avsluttende bemerkninger om dommen:

Samlet sett gir dommen uttrykk for at direkte krav ikke er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det åpnes imidlertid for at direktekrav kan fremsettes på ulovfestet grunnlag i enkelte tilfeller, men her må det foretas konkret vurdering i hver enkelt sak. De ulike momentene som fremheves i rettspraksis kan være relevante ved den konkrete vurderingen. Ettersom direktekrav er brudd på prinsippet om at avtale kun binder avtalepartene, oppstilles det en høyterskel for at direktekrav skal tillates ved utfylling av kontrakten. Flertallet synes å bygge på at terskel for at dirketekrav skal tillates ved utfylling av kontrakten. Flertallet synes å bygge på at terskelen er noenlunde høyere dersom det er snakk om profesjonelle parter, som forutsetter å ivareta sine interesser.

HR-2018-648-A (Bruktbil)

Nøkkelord:

-       Ulovfestet direktekrav

-       Springende regress

Sammendrag:

I mars 2011 skiftet Harald Hovda registerreim på sin personbil ved et verksted tilknyttet RSA. Hoveds dødsbo, ved gjenlevende ektefelle, solgte personbilden til Kjell Amund Akerholdt i mars 2014. I mars 2015 havarerte bilen. Akerholt reklamerte til RSA, som bestred ansvar. RSA hevdet at Akerholt ikke hadde adgang til å rette direktekrav mot dem som tidligere tjenesteytere. Høyesterett kom til at Akterholt kunne rette direktekrav mot RSA som hadde reparert bilen. Direktekravsadgangen ble basert på ulovfestet grunnlag. Førstvoterende uttalte “[o]ppsummeringsvis er dette mitt syn god rettskildemessig dekning for å supplere kjl. § 84 med ulovfestet rett”, jf. avsnitt 47.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen avklarer rettstilstanden: nye eiere er ikke avskåret fra å rette krav direkte til verkstedet. Høyesterett fremhevet flere hensyn. Det ble blant annet uttalt at "Kjøperens stilling styrkes og at man unngår et etteroppgjør i forholdet mellom selgeren og hjemmelsmannen”, jf. avsnitt 49.

Dommen gir også veiledning ved at den gjennomgår de reelle hensyn som gjør seg gjeldende, jf. avsnitt 49-52.