top of page

Domsregister i Kontraktsrett II

Oppdatert: 26. mar. 2023

Skrevet av: Hans Herman Holst-Larsen, Konstance Landro, Sebastian Rekdal, Martin Steinsholt,

Shubham Shaw, Hedvig Røhne, Kaltrina Margataj og Tatjana Blazic (Obiter Dictum - Redaksjonen 2022/2023)

 

D O M S R E G I S T E R

 

Domsregisteret i Kontrsaktsrett II inneholder 46 relevante dommer helt fra 1922 til 2018! Dommene er lagt i kronologisk rekkefølge, med de nyeste dommene plassert øvert og de eldste dommene nederst.


Sist oppdatert: 26. mars 2023 kl. 17:00

 

HR-2020-475-A

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Prisavslag

- Markedsverdi


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om prisavslag i forvaltningshonorar. Forvaltningen av fondene var ikke var i samsvar med den inngåtte avtalen med andelseierne, ettersom graden av aktiv forvaltning var markant lavere enn andelseierne hadde grunn til å forvente. Høyesterett kom frem til at det forelå en mangel. Videre ble spørsmålet om andelseierne hadde krav på prisavslag avgjort etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Høyesterett frem til at vilkårene for å kreve prisavslag var oppfylt, selv markedsprisen for den mangelfulle ytelsen ikke var påvist.


Hvordan er dommen relevant:

Dommen oppsummerer alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper knyttet til prisavslagsinstituttet. Høyesterett viste til at hovedregelen i norsk rett er at avtaleparten kan kreve prisavslag, dersom det (i) foreligger en mangel, og (ii) mangelen utgjør et verdiminus. Videre viste Høyesterett til at prisavslag ikke forutsetter subjektiv skyld hos debitor, og at kravet om verdiminus ikke utelukker en mer subjektiv verdireduksjon.


Det er ikke er avgjørende for retten til prisavslag at det må påvises markedspris for en mangelfull ytelse. I dommen viste Høyesterett til at markedspris ikke var avgjørende, så lenge det «sannsynliggjøres at ytelsen objektivt sett hadde en lavere verdi for andelseierne enn kontraktsmessig ytelse». I slike tilfeller, må spørsmålet om hvilket verdiminus mangelen representerer, avgjøres skjønnsmessig. Ved vurderingen kan «hensynet til at mangelen ikke bør bli stående usanksjonert» være et relevant moment.


 

HR-2018-2256-A (Atlant / Domus Media)

Nøkkelord:

- Ulovfestet direktekrav

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt en entreprenør kan fremme direktekrav mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. I forbindelse med et rehabiliteringsprosjekt, hadde en entreprenør engasjert et arkitektfirma som rådgiver. Arkitektfirmaet engasjerte to underrådgivere. Etter at arkitektfirmaet gikk konkurs, rettet entreprenøren erstatningskrav for mangelfull prosjektering direkte mot underrådgiverne. Flertallet kom frem til at det ikke forelå direktekravsadgang på ulovfestet grunnlag. Avgjørelsen ble begrunnet med at direktekravsadgangen ville innebære plikter for noen som ikke var part i avtalen. Videre ble det vektlagt partene valgte å benytte en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav, samt at det var snakk om profesjonelle parter som forutsettes å kunne ivareta sine interesser.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at det i norsk kontraktsrett ikke eksisterer en alminnelig ulovfestet direktekravadgang. Høyesterett uttalte at «Generelt nok står adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn dag Veidekke-dommen ble avsagt ti 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte, må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis»


Høyesterett oppsummerer rettspraksis knyttet til direktekrav på ulovfestet grunnlag:


(I) Rt. 1976 s. 1117 (Siesta): Saken gjaldt en seilbåteier som engasjerte en transportør som skulle stå for transport og sjøsetting av båten. Transportøren leide inn et kranselskap for å få løftet båten av transporthengeren. Båten ble skadet under løftet. Seilbåteierens forsikringsselskap trådte inn i eierens krav. Spørsmålet var om forsikringsselskapet kunne gjøre fremsette et direkte krav mot kranselskapet, til tross for at det var inngått kontrakt med transportøren. Direktekravet ble godkjent. Om Siesta-dommen viste Høyesterett til at begrunnelsen for at direktekravet ble godkjent var «konkret og forankret i sakens faktum», men at det likevel kan utledes momenter av generell betydning, herunder at (i) transportøren støttet direktekravet, (ii) kranselskapet hadde ikke noen «beskyttelsesverdige interesser» i å motsette seg direktekravet. Videre viser Høyesterett til at Siesta-dommen bygget på en form for «overtakelse av kontraksposisjon».


(II) Rt. 1981 s. 445 (Davanger): Davanger-dommen gjaldt spørsmålet om kjøperen av en eiendom kunne gjøre gjeldende mangelsbeføyelser mot tidligere eier. I Davanger-dommen kom Høyesterett frem til at «avtalen mellom kjøper og selger måtte forstås slik at selgeren hadde overført sine misligholdsbeføyelser mot den tidligere eieren til kjøperen» og at kjøperen følgelig kunne «gå direkte på den opprinnelige eieren». Davanger-dommen bygget også på en form for overtakelse av kontraktsposisjon.


Davanger-dommen bygget på følgende momenter: (i) opprinnelig eier hadde ingen «beskyttelsesverdig interesse» i å motsette seg et direktekrav, og (ii) den opprinnelige eieren ville sittet med en «ubegrunnet berikelse» dersom direktekravet ble nektet.

(III) Rt. 1995 s. 486 (Nordland):

I Atlant-dommen viste Høyesterett til at direktekravet ble godkjent i Nordland-dommen ut fra «en vid fortolkning av vegfraktloven», men det ble nevnt at kravet «også» kunne bygge på «alminnelige regler om tredjemannsløfter». Både i Nordland- og Siesta-dommen var det av betydning at saken lå nært opp til det som ble omfattet av eksisterende lovgivning.

(IV) Rt. 1998 s. 656 (Veidekke): Saken gjaldt spørsmålet om et borrettslag kunne reise krav direkte mot underentreprenøren for påståtte mangler ved bygningene. Borettslaget hadde inngått avtale med entreprenør om prosjektering og oppføring av tre boligblokker. I forbindelse med dette, inngikk entreprenøren avtale med underentreprenør om prosjektering og oppføring av blokkene. I Veidekke-dommen kom Høyesterett frem til at borettslaget hadde direktekravsrett. Følgende momenter ble trukket frem: dommen: (i) entreprenøren var innforstått med at kravet ble reist direkte mot underendtreprenøren, og (ii) entreprenøren spilte en passiv rolle da manglene ble avdekket. Videre ble det lagt avgjørende vekt på den «særlige stiling» som underentreprenøren hadde under gjennomføringen av entreprisen, ettersom de hadde totalansvaret for prosjektering, grunnarbeider og oppføring av de tre boligblokkene. Det forelå ikke en form for overdragelse av kontrakts posisjon, men det ble «rimeligvis i praksis etablert en direkte kontakt» mellom borettslaget og underentreprenøren. I Atlant-dommen uttalte Høyesterett at Veidekke-dommen «tydeligst markerer en rettsutvikling, særlig fordi det der ikke bygges på noen form for overtakelse av kontraktsposisjon».

(V) HR-2018-648-A (Bruktbil): Saken gjaldt spørsmålet om kjøper av en bruktbil kunne fremme et direkte krav mot bilverksted som hadde begått feil mens selgeren eide bilen. Direktekravet ble godkjent. Det ble lagt betydelig vekt på følgende momenter: (i) tilfellet lå nær situasjoner hvor det var oppstilt direktekravsadgang og «den problemstillingen saken aktualiserte syntes oversett av lovgiveren». Ut fra disse momentene fant Høyesterett grunnlag for å supplere kjl. § 84 med ulovfestet rett.

Flertallets votum i HR-2018-2256-A: Ved oppsummeringen av rettspraksis, viste Høyesterett til at det har vært en «[f]orsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag» men at det er snakk om «[f]å avgjørelser over et nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder». Videre uttales det at «argumentasjonsmønsteret har felles trekk» men at «begrunnelsene er nøye forankret i det aktuelle saksforholdet». Høyesterett viste til Veidekke-dommen og uttalte at dommen avgjør at direktekrav godtas dersom en underentreprenør har en nærmere beskrevet «særlig stilling» og at ved slike forhold vil det være grunnlag for direktekrav. Høyesterett stengte imidlertid ikke for adgangen til å utvide den ulovfestede direktekravsadgangen. Ved spørsmålet om underrådgiveren i Atlant-dommen hadde en «særlig stilling», foretok Høyesterett en sammenligning med Veidekke-dommen. Flertallet viste til at underentreprenøren i Veidekke dommen ut fra sitt totalansvar for det store byggeprosjektet, hadde en mer «sentral stilling» i forhold til underrådgiverne hadde i saken her. Det ble lagt vekt på at partene i den foreliggende saken fakturerte etter kontraktens opplegg, samt at midtleddet, i motsetning til i Veidekke-dommen, ikke spilte noen underordnet og passiv rolle når det gjaldt kontraktsforholdene. Saksforholdene i den foreliggende sak skilte seg følgelig fra Veidekke-dommen. Hovedregelen i norsk rett er at avtalen kun gir rettigheter og plikter for avtalepartene. Ettersom direktekrav er et brudd på dette prinsippet, kreves det følgelig god begrunnelse for at direktekrav skal tillates. Høyesterett uttalte at ileggelse av plikter på andre enn avtalepartene er «i seg selv så vidt uvanlig at det etablerer en høyere terskel enn hvor utfylling av kontrakten bare har betydning for partene selv». I den foreliggende saken viste Høyesterett til at det på avtaletidspunktet ikke forelå en bakgrunsrett som med noenlunde sikkerhet etablerte direktekravsrett for denne konkrete saken. Dersom direktekravet ble godkjent, ville dette i stedet medføre at ny bakgrunnsrett ble etablert.

Om adgangen til å utfylle standardkontrakter med ulovfestet bakgrunnsrett om direktekrav, viste Høyesterett til at standardkontrakter kan utfylles, men at domstolene bør «være varsomme med å gripe inn i et slikt finmasket standardisert kontraktssystem» spesielt når det er snakk om profesjonelle parter, som forutsettes å kunne ivareta egne interesser. Dette begrunnes ut fra at bransjer selv tar ansvar for å utvikle hensiktsmessige, omforente og balanserte standardkontrakter som enkelt kan benyttes av kontraktspartene.

Høyesterett viste til at det «kan være grunnlag for å utvide direktekravsadgangen noe gjennom domstolspraksis», men flere momenter talte mot å gjøre det i den foreliggende sak. Høyesterett la avgjørende vekt på at partene hadde valgt en kontraktrsmodell som ikke åpnet for direktekrav, til tross for at det fantes andre kontrakter som åpnet for direktekravsadgang. Videre ble det vektlagt at det var snakk om profesjonelle parter.


Mindretallets votum:

Det må bemerkes at mindretallets votum har svakere rettskildemessig vekt, ettersom det er flertallets votum som gir uttrykk for gjeldende rett. Mindretallets votum er imidlertid interessant ettersom det eksplisitt henvises til Tørums analyseverktøy. Mindretallet forutsatte, med henvisning til Tørum, at det ikke oppstilles et prinsipp om direkte misligholdskrav, men at det må gjelde som et slags utgangspunkt at direkte krav kan fremsettes i de tilfelle som ligger nært opp til en lovregel som gir direktekravsadgang. Utenfor disse tilfellene må det foretas en vurdering av «behovet for og betenkelighetene med direkte misligholdskrav i det aktuelle tilfellet». Mindretallet på to dommere kom frem til at direktekravet måtte aksepteres. Det ble blant annet lagt vekt på at kravshaverens behov for å fremsette kravet direkte, er størst ved konkurs, og at hensynet gjør seg særlig gjeldende ved entrepriseretten. Videre la mindretallet vekt på at det ikke forelå noen betenkeligheter ved å tillate entreprenøren å fremsette krav underrådgiverne. Oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn ble også vektlagt.

Avsluttende bemerkninger om dommen: Samlet sett gir dommen uttrykk for at direktekrav ikke er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det åpnes imidlertid for at direktekrav kan fremmes på ulovfestet grunnlag i enkelte tilfeller, men her må det foretas konkret vurdering i hver enkelt sak. De ulike momentene som fremheves i rettspraksis kan være relevante ved den konkrete vurderingen. Ettersom direktekrav er brudd på prinsippet om at avtale kun binder avtalepartene, oppstilles det en høy terskel for at direktekrav skal tillates ved utfylling av kontrakten. Flertallet synes å bygge på at terskelen er noenlunde høyere dersom det er snakk om profesjonelle parter, som forutsettes å ivareta sine interesser.

 

HR-2018-392-A (Ringmur) Nøkkelord

- Buofl. § 33

- Verdireduksjon ved prisavslag

Sammendrag: Saken gjaldt krav om prisavslag, hvor det var inngått en avtale mellom boligkjøper og utbygger om kjøp av enebolig under oppføring. Boligen ble feilplassert lenger nord enn forutsatt i avtalen, slik at passasjen mellom boligen og eiendommen ble mindre og innsynet mellom husene større. Retting ble ansett som uforholdsmessig kostbart, og det var ikke påvist noe besparelse for entreprenøren ifm. Mangelen.


Spørsmålet var om boligkjøperen hadde rett til prisavslag tilsvarende «verdireduksjonen» mangelen medførte, jf. buofl. § 33 annet ledd. Det var ikke påvist at mangelen innebar en reduksjon i markedsverdien. Mangelen medførte imidlertid ulemper for boligkjøperen. Saken knytter seg følgelig til forståelsen av «verdireduksjonen» etter buofl. § 33, herunder om mangelens betydning for forbrukeren representerte en verdireduksjon i lovens forstand, slik at prisavslag kunne tilkjennes.

Høyesterett kom under tvil frem til at «verdireduksjonen» også omfattet boligkjøperens subjektive verdireduksjon. Prisavslaget ble følgelig fastsatt skjønnsmessig ut fra den verdireduksjonen mangelen representerte for forbrukeren. Hvordan er dommen relevant: Dommen gir uttrykk for at vilkåret «verdireduksjon» etter buofl. § 33 annet ledd ikke bare omfatter den reduksjon i markedsverdi mangelen har medført, men kan også omfatte den verdireduksjonen mangelens betydning har for forbrukeren, nemlig en mer subjektiv verdireduksjon. Høyesterett viste til at det «unntaksvis er adgang til å utmåle prisavslag skjønnsmessig slik at det svarer til den verdireduksjonen mangelen representerer for forbrukeren». Videre oppstilte Høyesterett et krav om at forbrukeren må vise til «konkrete ulemper som det fremstår som plausibelt at han eller hun vektlegger». Denne løsningen retter seg imidlertid kun mot situasjoner hvor det ikke er påvist fall i markedsverdi som følge av mangelen, og besparingsregelen i § 33 annet ledd siste punkrum. Ikke gir en passende kompensasjon. Førstvoterende begrunnet løsningen med reelle hensyn, samt at verken ordlyden eller forarbeidene utelukket en slik løsning. Det ble blant annet lagt vekt på rimelighetshensyn og hensynet til en fornuftig sammenheng i regelverket. Videre viste førstvoterende til at en slik løsning samsvarte best med lovens formål om å styrke forbrukerens rettsstilling på et viktig rettsområde.

 

HR-2018-648-A (Bruktbil)

Nøkkelord:

- Ulovfestet direktekrav

- Springende regress Sammendrag: I mars 2011 skiftet Harald Hovda registerremmen på sin personbil ved et verksted tilknyttet RSA. Hovdas dødsbo, ved gjenlevende ekte, solgte personbilen til Kjell Asmund Akerholt i mars 2014. I mars 2015 havarerte bilen. Akerholt reklamerte til RSA, som bestred ansvar. RSA hevdet at Akerholt ikke hadde adgang til å rette direktekrav mot dem som tidligere tjenesteytere. Høyesterett kom til at Akerholt kunne rette direktekrav mot RSA som hadde reparert bilen. Direktekravsadgangen ble basert på ulovfestet grunnlag. Førstvoterende uttalte at «[o]ppsummeringsvis er det etter mitt syn god rettskildemessig dekning for å supplere kjl. § 84 med ulovfestet rett», jf. avsnitt 47.

Hvordan er dommen relevant: Dommen avklarer rettstilstanden: nye eiere er ikke avskåret fra å rette kravet direkte til verkstedet. Høyesterett fremhevet flere hensyn. Det ble blant annet uttalt at «kjøperens stilling styrkes og at man unngår et etteroppgjør i forholdet mellom selgeren og hjemmelsmannen», jf. avsnitt 49. Dommen gir også veiledning ved at den gjennomgår de reelle hensyn som gjør seg gjeldende, jf. avsnitt 49-52.

 

HR-2017-515-A

Nøkkelord:

- Erstatning ved rådighetsmangel

- Beregning av økonomisk tap

Sammendrag: Dommen omhandlet spørsmål om hvordan det økonomiske tapet etter avhl. § 7-1 skulle beregnes. Etter et kjøp av en eierseksjon, viste det seg at to hybler tilhørende denne ikke var godkjent for varig opphold. Partene var enige om at det forelå en mangel etter avhl. § 3-8, og at selger var erstatningsansvarlig etter avhl. § 4-14. Høyesteretts flertall (3-2) konkluderte med at kjøperne ikke hadde krav på å få erstattet utbedringskostnadene, tilsvarende 1,6 millioner kroner. Kjøperne ble derimot tilkjent erstatning tilsvarende mangelens verdireduserende effekt, som utgjorde en sum på 650 000 kroner.

Hvordan er dommen relevant: Dommen inneholder prinsipielle og interessante uttalelser om hvordan et erstatningsbeløp skal beregnes dersom utbedringskostnadene henholdsvis klart overstiger mangelens betydning for eiendommens markedsverdi. Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i tre forhold. For det første ble det lagt vekt på hva som var økonomisk forsvarlig. Førstvoterende uttalte om dette at «et trekk ved rådighetsmangler er at utbedring gjerne er faktisk eller rettslig umulig, eller at utbedring iallfall kan vise seg å bli uforholdsmessig kostbart», jf. avsnitt 38. For det andre ble det lagt vekt på berikelsessynspunkter. Førstvoterende fremhevet at dersom kjøperne ikke valgte å utbedre, ville erstatning for utbedringskostnadene inneholde et element av berikelse. Det totale vederlaget (med fradrag for erstatningen) ville være 1,5 millioner kroner, som tilsier en gevinst på 1 million kroner ved salg av seksjonen uten utbedring. Endelig ble det lagt vekt på sammenhengen i avhendingslovas regler. Førstvoterende uttalte følgende om dette synspunktet: «Det gjennomgående verdimålet later til å være arealsviktens betydning for eiendommens verdi, utmålt enten som et forholdsmessig prisavslag eller i form av erstatning», jf. avsnitt 44.


Høyesteretts mindretall kom til at utbedringskostnadene kunne kreves erstattet. Annenvoterende uttalte at «[loven] inneholder ingen generell misforholdsbegrensning». Dette synspunktet tok ikke flertallet stilling til, og gir videre uttrykk for å være et restriktivt standpunkt. Mindretallets konklusjon var basert på en sannsynlighetsbedømmelse, i motsetning til flertallet som tok utgangspunkt i en analyse av mangelens karakter. Det avgjørende for mindretallet var at selgeren ikke kunne sannsynliggjøre at kjøperne ville unnlate å utbedre loftet.


Dommen er kritisert av Erik Monsen i hans artikkel «Erstatning for utbedringskostnader – kritikk av HR-2017-515 og løsning inspirert av deliktsreglene».

 

Rt. 2014. s. 769 (Rundballepresse)

Nøkkelord

- Kjøpsloven av 1988

- Mangelsvurdering

- Garanti

Sammendrag:

Tvisten gjaldt kjøp av en rundballepresse hvor selger hadde bekreftet at pressen skulle fungere «under normale nordnorske høsteforhold inneværende sesong». Rundballepressen fikk så en funksjonssvikt. Spørsmålet var hvorvidt selgers bekreftelse var en garanti som innebar at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikten ikke skyldes at pressen var mangelfull. Dette ble besvart bekreftende ettersom Høyesterett anså selgers bekreftelse som en såkalt «funksjonsgaranti» som var omfattet av kjl. § 21 annet ledd. En slik garanti måtte innebære at selger fikk bevisbyrden for at funksjonssvikt som oppstår i garantitiden ikke skyldes mangler ved salgsgjenstanden. Hva som kan utledes av dommen:

Dommen gjaldt forståelsen av kjl. § 21 annet ledd, som fastslår at selger også svarer for mangel som oppstår etter risikoens overgang (jf. kjl. § 21 første ledd) dersom vedkommende «ved garanti eller på annen måte har påtatt seg ansvar for at tingen vil ha angitte egenskaper eller være egnet til vanlig bruk eller en særlig bruksmåte i et tidsrom etter leveringen». Det var ikke tvil om at bestemmelsen omfatter såkalte funksjonsgarantier, og at ordlyden i kjl. § 21 annet ledd måtte innebære at slike garantier medfører at mangelsvurderingen utskytes fra risikoens overgang til garantiens utløp.

Det sentrale spørsmålet var hvorvidt en funksjonsgaranti, i tillegg til å forskyve tidspunktet for mangelsvurderingen, også medfører at selger får bevisbyrden for at ytelsen er kontraktsmessig (avsnitt 17). Høyesterett fant det klart at dette måtte være tilfellet, som innebærer at funksjonsfeil som oppstår i garantitiden presumeres å utgjøre en mangel. Det er derfor selger som må «sannsynliggjøre at funksjonsfeil i garantitiden skyldes feil bruk eller andre forhold som garantien ikke dekker mot» for at den ikke anses som en mangel (avsnitt 22).

 

Rt. 2013 s. 865 (Rust)

- Forbrukerhensyn

- Reklamasjonsfrister etter forbrukerkjøpsloven Sammendrag:

Saken gjaldt en bil som ble kjøpt i 2003. I 2005 oppdaget kjøper at det var rust på dørene, og han reklamerte derfor over forholdet. Forhandleren utbedret rusten i 2006, men tre år senere oppdaget kjøper at rusten hadde kommet tilbake igjen. Det var da gått mer enn fem år siden han kjøpte bilen, og forhandleren avviste derfor kravet om retting. Spørsmålet for Høyesterett var om den opprinnelige reklamasjonsfristen fremdeles gjaldt, eller om kjøper kunne reklamere på rusten likevel. Retten kom til at den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på fem år ikke gjaldt for mangelsinnsigelser knyttet til mangler som det allerede er reklamert over. Det presiseres likevel at kjøper måtte reklamere innen rimelig tid etter at han ble, eller burde blitt kjent med at utbedringsarbeidet hadde vært mislykket.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen avklarer flere spørsmål knyttet til den absolutte femårsfristen i forbrkjl. § 27 annet ledd. (i) Det er ikke utelukket å oppstille absolutte reklamasjonsfrister på ulovfestet grunnlag, selv om det understrekes at dette normalt er opp til lovgiver å regulere. (ii) Ved utbedring eller omlevering av ny hovedkomponent løper det en ny absolutt reklamasjonsfrist etter overtakelsen av den nye tingen. Likedan når reparasjonen består av utskifting av vesentlige komponenter. Det presiseres at ny frist gjelder opprinnelige og nye mangler. Ved mindre utbedringer er derimot det opprinnelige leveringstidspunkt fortsatt utgangspunkt for den absolutte reklamasjonsfristen. (iii) Dersom en reparasjon av mangel senere viser seg å være mislykket, slik at utslag av samme mangel viser seg på et senere tidspunkt, gjelder ikke den opprinnelige reklamasjonsfristen. Kjøper må likevel reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget av mangelen fremdeles var til stede. Med andre ord vil den relative reklamasjonsfristen i forbrkjl. § 27 første ledd få tilsvarende anvendelse når kjøper fremmer misligholdskrav basert på en mislykket utbedring.

 

Rt. 2012 s. 1779 (Victocor)

Nøkkelord:

- Reklamasjonens form og innhold

Sammendrag:

Saken gjelder spørsmål om påføring av et korrosjonsbeskyttende belegg på bildeler var mangelfull, og om det i tilfelle ble reklamert slik at mangelsbeføyelser kan gjøres gjeldende. Høyesterett kom etter en konkret vurdering frem til at påføringen av det korrosjonsbeskyttende belegget ikke var utført i henhold til avtalen, og at det således forelå en mangel. Videre kom Høyesterett frem til at kjøperen ikke tilfredsstilte kravet til reklamasjonens innhold og form. Høyesterett uttalte at en mangel må gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon, og at det vesentlige når det gjelder innholdet i reklamasjonen er at selgeren får et varsel om at kjøperen kan komme til å gjøre mangelskrav gjeldende. Den e-post som ble påberopt som reklamasjon tilfredsstilte ikke dette kravet, men måtte forstå som et mange innspill i en løpende diskusjon mellom partene. Kjøperen hadde da ikke reklamert i tide. Hvordan er dommen relevant:

Det er i utgangspunktet tilstrekkelig å gi «melding som angir hva slags mangel det gjelder» for å kunne påberope seg en reklamasjon. Rt. 2012 s. 1779 kan imidlertid her synes å ha strammet til kravet noe. Høyesterett fremholder blant annet at det også etter kjøpsloven kreves en «form for påberopelse» etter kjøpslovens regler om nøytral reklamasjon, og at det i denne sammenheng kreves at «mangelen gjøres gjeldende for at det skal foreligge en reklamasjon». Selv om lovens ordlyd og uttalelser i forarbeidene til kjøpsloven kunne tyde på at man hadde myknet opp kravene til den nøytrale reklamasjonen, er det vanskelig å hevde dette etter denne dommen.

 

Rt. 2011 s. 670 (Nye Major)

Nøkkelord:

- Dagmulkt (buofl. § 18)

- Kontraktsforpliktelser Sammendrag:

En entreprenør (Sørkedalsveien 9 AS) ervervet en eiendom for utbygging og videresalg. Selveierleilighetene for felt C av dette prosjektet ble lagt ut for salg i mai 2005. Flere forbrukere inngikk en avtale om boligkjøp. Det fremgikk av kontrakten at selgeren «tar sikte på ferdigstillelse» i annet halvår 2007. Boligkjøperne overtok boligene først i 2009, etter flere forsinkelser. Saken omhandlet av den grunn et krav om dagmulkt. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var avtalt en spesifikk overtakelsesdato for boligene, og at det ikke var grunnlag for dagmulkt etter buofl. § 18. Det ble blant annet fremhevet at buofl. § 10 tredje ledd ikke kunne anses som en regel om kontrollansvar. Forsinkelsen utgjorde ikke mislighold av ansvaret etter samme bestemmelse. Hvordan er dommen relevant:

Dommen ble behandlet i Høyesterett samtidig som Rt. 2011 s. 679 (Kruses Gate), som i hovedsak dreier seg om de samme problemstillingene. Dommene bør derfor leses i sammenheng, jf. avsnitt 10. Dommen gir prinsipielle uttalelser om vage formuleringer, og at disse ikke forplikter entreprenøren. Høyesterett understreket at ordlyden «tar sikte på» entydig tilsier at selgeren ikke har bundet seg til ferdigstillelse innen et bestemt tidspunkt. Ved denne vurderingen ble det også lagt vekt på hvordan forbrukeren hadde grunn til å oppfatte det, slik forarbeidene fremhever, jf. avsnitt 32 og 37. Heller ikke her var det grunn til å forstå ordlyden på annen måte enn slik den blir forstått etter alminnelig språkforståelse.

 

Rt. 2011 s. 1768 (Ladegårdsgaten)

Nøkkelord:

- Avhendingslova av 1991 (avhl.)

- Reklamasjonsfristens utgangspunkt


Sammendrag:

Dommen gjaldt krav om heving av tre aksjeleiligheter, og det springende punktet var hvorvidt kjøperne hadde reklamert «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19 første ledd. Avgjørende var beregningen av fristens utgangspunkt. Høyesterett kom til at reklamasjonsfristen begynte når beboerne i leilighetene hadde fått en detaljert orientering om de aktuelle manglene, som medførte at reklamasjonen var rettidig fremsatt. Kjøperne fikk følgelig medhold.

Hva som kan utledes av dommen:

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om reklamasjonsfristens utgangspunkt etter avhl. § 4-19 første ledd, hvoretter reklamasjonsfristen senest begynner å løpe det tidspunkt kjøper «oppdaga» kontraktsbruddet, og tidligst det tidspunkt vedkommende «burde ha oppdaga det».

Det fremgår implisitt av avsnitt 29 at kjøper må antas å «burde ha oppdaga» et kontraktsbrudd når det fremstår som en «realistisk mulighet at selger […] vil være ansvarlig for skaden».

Når det gjelder «oppdaga» alternativet vises det i avsnitt 31 at det ikke er tilstrekkelig med kunnskap om mangelssymptomer for at fristen begynner å løpe etter dette alternativet. Det må kreves at kreditor «har kunnskap om forhold som gjør det temmelig klart for vedkommende at tingen ikke er i samsvar med de krav til tingen som følger av avtalen, eventuelt utfylt med bakgrunnsrett vedrørende krav til tingens tilstand mv.». (avsnitt 35).

 

Rt. 2011 s. 1553 (Bergen Group)

Nøkkelord:

- Kontraktsrevisjon

- Tolkning av garantierklæring og andre avtaledokumenter


Sammendrag:

Saken gjaldt en bank som hadde stilt seg som selvskyldnerkausjonist for «riktig betaling» i henhold til en kontrakt mellom et verft og en underleverandør. Spørsmålet for Høyesterett var om en garantierklæring også omfattet tilleggs- og endringsarbeider innenfor rammen av den underliggende avtalen mellom partene. Høyesterett uttalte i denne forbindelse at klausulen- i likhet med kontraktsbestemmelser i sin alminnelighet- «bør tolkes slik at [den] får en fornuftig mening», jf. avsnitt 53. Retten tok derfor utgangspunkt i at banken stilte seg som selvskyldnerkausjonist for å sikre verftets forpliktelse til «riktig betaling [...] i henhold til kontrakt av 09.01.08», hvilket også måtte omfatte tilleggs- og endringsarbeider innenfor rammen av avtalen mellom partene, jf. avsnitt 49. Banken måtte som forfatter av teksten bære ansvaret for den uklarhet som oppsto, jf. avsnitt 61.

Hvordan er dommen relevant:

Høyesterett fastslår i premiss 47 utgangspunktet om at kontrakter og andre avtaledokumenter mellom profesjonelle næringsdrivende må i utgangspunktet tolkes objektivt. I neste premiss fremgår det imidlertid at dersom partene hadde en klar felles forståelse av teksten i dokumentet, kan denne vanligvis legges til grunn. Likevel må det- særlig i forretningsforhold mellom profesjonelle parter- kreves «nokså klare holdepunkter for at partene har en omforent forståelse som avviker fra ordlyden», jf. samme avsnitt.


Klausuler og andre kontraktsbestemmelser i sin alminnelighet, bør tolkes slik at de får en «fornuftig mening», jf. dommens premiss 53.


Dersom det ikke foreligger en felles oppfatning hos avtalepartene, følger det av sikker praksis at kontrakter skal tolkes objektivt. Dette prinsippet har særlig styrke i forholdet mellom næringsdrivende. Dersom ordlyden fremtrer som selvmotsigende eller på annen måte uklar, må andre tolkningsmomenter trekkes inn, jf. avsnitt 73-74.

 

Rt. 2010 s. 710 (Carport)

Nøkkelord: - Avhendingslova § 4-13

- Heving

- Forholdet mellom heving og prisavslag Sammendrag:

Saken gjaldt valg mellom heving og prisavslag ved mangler på fast eiendom, jf. avhl. §§ 4-12 og § 4-13. En bolig hadde mangler knyttet til fukt, trekk og konstruksjonssvakheter. Utbedringskostnadene ville utgjøre omtrent 35% av kjøpesummen. Høyesterett la vekt på den ulempen retting av manglene ville innebære, at markedsføringen hadde skapt berettigede forventninger om feil fri bolig, samt at selger kunne bebreides for å ha gitt uriktige opplysninger. Høyesterett kom frem til at kjøper hadde hevingsrett.

Hvordan er dommen relevant: Om vesentlighetsvurderingen: Med henvisning til ekte hussopp-dommen, viste Høyesterett til at vesentlighetsvurderingen innebærer at det må foretas «[e]n helhetsvurdering hvor det det overordnede spørsmålet er om kjøperen har rimelig grunn til å si seg løst fra kontrakten» og at «utgangspunktet og det sentrale momentet ved vurderingen [vil] være den objektive mangelen ved eiendommen, og da både mangelens karakter og omfang»

Høyesterett uttalte at det ved vesentlighetsvurderingen, ikke er «grunnlag for å oppstille noen form for prosentlære hvor størrelsen på utbedringskostnadene sammenholdt med kjøpesummen skal tillegges avgjørende betydning for hevingsspørsmålet når prosentsatsen overstiger et bestemt nivå» Dommen kan tas til inntekt for at vesentlighetsvurderingen ikke alene kan baseres ut fra prosentregninger, men at også andre momenter er av betydning.

Høyesterett viste videre til følgende momenter:

  1. Omfanget av utbedringsarbeidene og de ulempene disse medfører

  2. Kjøperens berettigede forventninger til eiendommen, som vil variere ut fra om «eiendommen er ny eller gammel, er markedsført med høy eller lav standard, eller har kostet mye eller lite relativt sett»

  3. Om selger kan bebreides for mangelen

  4. Tidsmomentet, nemlig hvor lang tid det har gått fra kjøpet til hevingskravet fremsettes. Dommen illustrerer at vekten av tidsmomentet kan avhenge ut fra mangelens karakter. I den foreliggende sak var det snakk om en type mangel som først avdekkes etter en tid. Tidsforløpet på 7 måneder talte følgelig ikke mot heving.

  5. Alternativ beføyelse. Høyesterett viste til at det ved vesentlighetsvurderingen «[e]tter omstendighetene vil være et vesentlig […] og i mange tilfeller det avgjørende moment- om prisavslag vil gjenopprette de økonomiske konsekvente av kontraktsbruddet», men at det også må ses hen til om prisavslag gir en «adekvat reaksjon». Videre uttaler Høyesterett at hvor stor vekt det vil ha at prisavslag gir full økonomisk kompensasjon, beror på «de konkrete forhold». Ved vurderingen av om prisavslaget er en adekvat reaksjon på kontraktsbruddet, viste Høyesterett til at de samme momentene som brukes ved vesentlighetsvurderingen, også vil være relevant her.

 

Rt. 2010 s. 103 (Kistebakkane) Nøkkelord:

- Avhendingslova av 1991 (avhl).

- Mangelsvurdering ved «som den er» forbehold

- Reklamasjonsfristens lengde

Sammendrag:

Kjøper av bolig fremmet krav om prisavslag etter å ha oppdaget flere feil ved en bolig som var solgt «som den er». Høyesterett ga ikke kjøper medhold under henvisning til at boligen ikke var i «vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles» jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Vedkommende hadde heller ikke overholdt den relative reklamasjonsfristen i avhl. § 4-19 første ledd. Hva som kan utledes av dommen (se lenger ned for oppsummering):

(I) Vesentlighetsvurderingen jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum:

Dommen inneholder altså for det første prinsipielle uttalelser angående vurderingen av hvorvidt en eiendom er i «vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles» jf. avhl. § 3-9 første ledd annet punktum. Etter en lovendring vedtatt i 2019 gjelder imidlertid ikke bestemmelsen lenger forbrukerkjøp jf. avhl. § 3-9 annet ledd jf. § 1-2 tredje ledd. Delen av dommen som omhandler avhl. § 3-9 første ledd omtales derfor ikke i det følgende.


(II) Reklamasjonsspørsmålet (oppsummering nederst)

I avsnitt 60 flg. tar Høyesterett stilling til hva det innebærer at en reklamasjon må være fremsatt «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19.


I avsnitt 64 påpekes det at hva som anses som «rimeleg tid» beror på en konkret vurdering. Deretter ble det vist til at sammenhengen til forbrkjl. § 27 – hvoretter kjøper aldri har en kortere relativ reklamasjonsfrist enn to måneder – måtte innebære at kjøper av fast eiendom også i det minste må tilkjennes en to måneders frist. Det ble imidlertid bemerket at dette kunne stille seg annerledes «dersom feilens karakter tilsier rask reklamasjon av hensyn til bevissikring og skadeutvikling».


Videre i avsnitt 66 ble det lagt til grunn at «en reklamasjonstid etter på tre måneder [må] være i ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over en feil som er blitt oppdaget». Dette fordi en slik frist «i utgangspunktet vil være tilstrekkelig til å gi den ukyndige kjøperen tid til å konsultere sakkyndige med videre for nærmere avklaring og verifisering av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende noe tid til å områ seg».


Likevel vil konkrete omstendigheter kunne tilsi at det må opereres med en kortere/lenger frist enn dette (avsnitt 68). I dommen la Høyesterett for det første vekt på hvor lang tid av den absolutte reklamasjonsfristen (avhl. § 4-19 annet ledd) som var gått. Lojalitetsplikten i kontraktsforhold tilsier at det må stilles strengere krav jo lenger ut i 5 års perioden man kommer (avsnitt 69). For det andre ble det lagt vekt på at kjøpers kyndighet: At han var en ufaglært tømrer tilsa at han ikke kunne tilkjennes noen lengre reklamasjonsfrist enn tre måneder (avsnitt 70). Følgelig var kjøpers reklamasjon – som i beste fall var fremmet noe i overkant av tre måneder etter feilene ble oppdaget – ikke fremsatt «innen rimeleg tid» jf. avhl. § 4-19 første ledd (avsnitt 68).


Oppsummering:

Oppsummert viser dommen altså at hvorvidt en reklamasjon er fremsatt «innen rimeleg tid» etter avhl. § 4-19 første ledd beror på en konkret vurdering hvor utgangspunktene er at kjøper må få to måneder på seg, samtidig som tre måneder ligger i ytterkanten av hva som anses som «rimeleg». Andre forhold, slik som den gjenværende lengden av den absolutte reklamasjonsfristen og kjøpers kyndighet, vil imidlertid kunne tilsi at det må opereres med en kortere eller lenger frist enn tre måneder.

 

Rt. 2008 s. 537 (Øyelinse)

Nøkkelord:

- Erstatning - Ulovfestet kontrollansvar

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om dekning under ansvarsforsikring for helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 20. En øyelege drev en privat øyekirurgisk klinikk, og kjøpte øyelinser fra en amerikansk produsent som viste seg å være defekte, altså mangelfulle, grunnet dårlig forpakning. Øyelegen krevde erstatning fra forsikringsselskapet for det lidte økonomiske tapet ved at pasientene, som hadde fått operert inn defekte linser, måtte opereres på nytt. Høyesterett konkluderer med at de aktuelle skadene ikke ble dekt av ansvarsforsikringen. Begrunnelsen lå i at pasientene ikke stod i et kontraktsrettslig forhold med legen selv, men med klinikken (selskapet) som ikke var dekt av ansvarsforsikringen. Dommen ble avsagt under dissens 3-2.


Hvordan er dommen relevant:

Resultatet og flertallsvotumet i dommen har ingen direkte eksamensrelevans. Slik det fremgår av avsnitt 38, konkluderes det med at det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom øyelegen og pasientene, hvilket innebærer at det heller ikke kan være tale om noen form for kontrollansvar.


Dommens sentrale eksamensrelevante deler ligger i mindretallsvotumet, hvor det presenteres prinsipielle uttalelser om kontrollansvar på ulovfestet grunnlag. Spesielt avsnitt 58 er illustrerende, hvor mindretallet uttaler seg på generelt grunnlag. Kontrollansvarsreglene er direkte regulert i kjøpsloven, hva gjelder kjøp, jf. § 40 første og annet ledd, jf. § 27. Mindretallet fremholder imidlertid at reglene om kontrollansvar er å anse som alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Der den positivrettslige lovgivningen knytter seg både til generisk bestemte forpliktelser og individuelt bestemte forpliktelser, konstateres det at på ulovfestet grunnlag kan dette bare gjelde i tilknytning til generisk bestemte forpliktelser. Altså avgrenses den ulovfestede regelen om kontrollansvar mot individuelt bestemte forpliktelser, samt mot indirekte tap i tråd med den positivrettslige lovgivningen.


Anvendelse av dommen er rettskildemessig utfordrende, idet de sentrale uttalelsene er gitt av mindretallet. Mindretallets uttalelse er likevel å anse som et vektig argument for at kontrollansvar på ulovfestet grunnlag må anerkjennes, spesielt med tanke på generisk bestemte forpliktelser.

 

Rt. 2007 s. 1274 (Mobiltelefondommen)

Nøkkelord: - Forbrukerkjøpsloven av 2002 (forbrkjl.)

- Lengden på den absolutte reklamasjonsfristen Sammendrag: Tvisten gjaldt et mobilkjøp hvor forbruker fremmet krav om heving som følge av mangel. Det springende punkt var hvorvidt den absolutte reklamasjonsfristen var overholdt, noe som berodde på om det var fristen på to eller fem år i forbrkjl. § 27 annet ledd som kom til anvendelse. Høyesterett kom til at mobilen «ved vanlig bruk [var] ment å vare vesentlig lengre» enn to år, som medførte at det var fristen på fem år som gjaldt jf. forbrkjl. § 27 annet ledd. Følgelig var reklamasjonen – fremsatt to år og tre måneder etter kjøpet – rettidig.


Hva som kan utledes av dommen (oppsummering nederst)

Spørsmålet i saken var altså om en mobil ved vanlig bruk «er ment å vare vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd.


(I) «Ment å vare»:

Høyesterett delte spørsmålet i to, og tok først stilling til hvor lenge en mobil «er ment å vare» (avsnitt 27 – 36). Dette måtte bero på en vurdering lignende den som foretas etter forbrkjl. § 15 annet ledd bokstav b som stiller krav til alminnelig funksjonsdyktighet. Hvor lenge noe «er ment å vare» måtte derfor avgjøres etter «en objektiv vurdering» med utgangspunkt «i forbrukerens forventning om varens tekniske holdbarhet ved normal bruk av tingen» (avsnitt 29 og 31). Følgelig måtte det som «hovedregel ses bort fra utskiftinger som skyldes svingninger i moten, nye tekniske funksjoner osv.» (avsnitt 31). Når det gjaldt hvilke objektive forventninger til varighet som en forbruker kunne ved normal bruk ble det vist til at bransjepraksisen måtte være avgjørende (avsnitt 33). På bakgrunn av denne praksisen ble det antatt at en mobil ved vanlig var «ment å vare» 3-4 år (avsnitt 36).


(II) «Vesentlig lengre»:

Høyesterett tok så stilling til om dette var «vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd (avsnitt 37). Det ble vist til en forarbeidsuttalelse om at kravet vanligvis er oppfylt hvor tingen er ment å ha en varighet på «om lag 4 år». Høyesterett tolket ikke dette som noen nedre grense og kom således til at «en varighet på tre til fire år for mobiltelefoner» tilfredsstilte dette kravet (avsnitt 44). Det ble i denne forbindelse påpekt at tvil angående tingens varighet – i dette tilfellet hvorvidt varigheten var 3 eller 4 år – bør falle ut til fordel for fem års fristen (avsnitt 46).


(III) Oppsummering:

Sakens springende punkt: Når er noe «ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre» enn to år jf. forbrkjl. § 27 annet ledd annet punktum.


Todelt vurdering:

  1. «Ved vanlig bruk er ment å vare» - Objektiv vurdering med utgangspunkt i forbrukerens forventning om teknisk holdbarhet ved vanlig bruk. - Forventningene må fastsettes etter praksisen i den aktuelle bransjen tingen befinner seg i.

  2. «Vesentlig lengre» enn to år. - Varighet på «om lag 4 år» som regel tilstrekkelig, men samtidig ingen nedre grense. - Tvil angående hvorvidt tingen har varighet på 4 år bør falle ut til fordel for fem års-fristen, mao. at tingen anses å vare «vesentlig lengre» enn to år.

 

Rt. 2006 s. 522

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Heving ved forsinkelse

- Medvirkning til forsinkelse

Sammendrag:

Saken gjaldt heving av en kontrakt om prissikring på elektrisk kraft grunnet forsinket betaling av premien. Det faktum at forfallsdatoen var overskredet med 36 dager trakk isolert sett i retning av at kontrakten kunne heves. Høyesterett kom imidlertid frem til at kreditor ikke kunne få medhold i hevingskravet. Det ble lagt betydelig ved på at debitor forsøkte å oppfylle kontrakten ved å innhente fakturaopplysninger, men at kreditor ved sitt forhold hadde medvirket til forsinkelsen.

Hvordan er dommen relevant:

Om vilkårene for heving etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, viste Høyesterett til at forsinkelsen må utgjøre et «mislighold» og misligholdet må være «vesentlig».


Om vilkåret «vesentlig», viste Høyesterett til at forsinkelsen etter en helhetsvurdering, må være av «et slik omfang» at kreditor har «rimelig grunn til å gå fra avtalen». Det må tas «utgangspunkt i den aktuelle kontrakten sammenholdt med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». Høyesterett oppstiller flere momenter som kan være relevante i vesentlighetsvurderingen


(I) Tidsmomentet: Høyesterett viste til at forsinkelsen på 36 dager ble ansett som «betydelig». Videre ble det vist til at det var snakk om en kontrakt mellom profesjonelle parter, og at det følgelig må kunne forventes punktlighet.


(II) Kontraktens art: Høyesterett viste til at «[h]vor langvarig forsinkelsen må være for å utgjøre vesentlig mislighold, beror blant annet på kontraktens art»


(III) Om en av partene kan bebreides for kontraktsbruddet; Dette momentet fikk betydelig vekt i dommen. På den ene siden viste Høyesterett til at debitor bebreides for å ikke ha fulgt opp saken raskere. Det ble imidlertid lagt stor vekt på kreditors medvirkning til forsinkelsen, ettersom kreditor hadde utsendt faktura uten nødvendig betalingsinformasjon, samt ikke vært tilgjengelig når debitor senere forsøkte å ta kontakt for å få betalingsopplysningene, for å oppfylle kontraktsforpliktelsen.


(IV) Konsekvensene for debitor/kreditor; Høyesterett viste til at «konsekvensene av forsinkelsen for Energi E2 [kreditor] [må] sammenholdes med konsekvensene av heving for Oslo Energi».. I den foreliggende saken var kreditors interesser ivaretatt etter bestemmelsen om forsinkelsesrente i kontrakten. Debitor fikk på den annen side betydelige konsekvenser dersom kontrakten ble hevet.

 

Rt. 2006 s. 31

Nøkkelord:

- Detensjonsrett

- Verdimessig samsvar

- Slingringsmonn


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om forsinkelsesrente etter forsinket oppgjør av kjøpesum for fast eiendom og reiser spørsmål om kjøpers tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav ved mangler, jf. avhl. § 4-15. Her ble det holdt tilbake 200 000 kroner, mens prisavslag senere ble fastsatt til 130 000 kroner. Høyesterett visste til kjl. § 43 og dens forarbeider og uttalte «jeg legger etter dette til grunn at det er et visst slingringsmonn, uten at det her kan opereres med noen alminnelig kvantifisering. Spørsmålet er etter loven hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet saken gjelder» (avsnitt 35). I denne saken dreide det seg om utbedring av mangler ved utførelsen av arbeider som har ledet til vanninntrengning og soppskader mv. i et eldre hus. Kostnadene til utbedring av mangler av denne karakter vil gjerne være vanskelig å beregne for en kjøper. Høyesterett fant det derfor klart at det tilbakeholdte beløpet lå innenfor et akseptabelt slingringsmonn, og kjøper ble etter dette frifunnet for krav på forsinkelsesrente. Hvordan er dommen relevant: Dommen gir uttrykk for at kjøper har et visst slingringsmonn etter blant annet kjl. § 42 og avhl. § 4-15, slik at kjøper ikke kommer i mislighold så snart han har tilbakeholdt for mye.


Dommen gir også veiledning i hvor stort slingringsmonnet er. Spørsmålet beror på hva som er nødvendig for å sikre kjøpers krav. Og vurderingen av hva som er nødvendig, må foretas i forhold til det mangelskravet saken gjelder.

 

Rt. 2006 s. 179 (Støvletthæl)

Nøkkelord:

- Omlevering

- Forbrukerkjøpsloven § 29

- Forholdsmessighetsvurdering


Sammendrag:

Det var kjøpt et par støvletter til 1 360 kroner. Hælen på den ene støvletten falt av ca. seks uker etter kjøpet, hvilket klart var en mangel. Forbrukeren krevde omlevering, mens selgeren tilbød retting. Saken gjaldt spørsmålet om kjøperen kunne kreve levering av et nytt par, jf. forbrkjl. § 29 første ledd, eller om forskjellen mellom selgerens omleveringskostnader på ca. 450 kroner, og rettingsomkostningene på ca. 65 kroner, innebar at omlevering volder selgeren «urimelige» kostander, og dermed ga adgang til retting av mangelen ved reparasjon.

Høyesterett uttalte at begrepet «urimelige kostnader» i § 29 første ledd skal leses i sammenheng med annet ledd, og forstås slik at det er en forholdsmessighetsvurdering som skal foretas. Etter en slik forståelse ville omlevering i dette tilfellet være helt uforholdsmessig for realdebitor (7-1), mens en retting ville være langt mer forholdsmessig. Høyesterett la blant annet vekt på miljøhensyn, jf. premiss 38.

Ettersom kjøpers omleveringskrav ble ansett uforholdsmessig, kom Høyesteretts flertall (3-2) til at forbrukeren ikke hadde krav på omlevering, men måtte nøye seg med retting.

Hvordan er dommen relevant:

Etter forbrkjl. § 29 første ledd kan kreditor i utgangspunktet velge fritt om han ønsker omlevering eller retting. Og ettersom det er kjøperen som er gitt valgretten mellom retting og omlevering, kan selgeren heller ikke avvise et omleveringskrav med tilbud om retting, med mindre misforholdsbegrensningen overskrides. Dommen gir imidlertid uttrykk for at forbrukerkjøperens valgadgang ikke er helt fri pga. tolkingen av misforholdsbegrensningen i forbrkjl. § 29 første ledd annet punktum, jf. annet ledd.


Videre oppstiller Høyesterett en tommelfingerregel om at dersom omleveringskostnadene koster selger to til tre ganger mer enn reparasjonskostnadene, er kravet til “urimelige kostnader” oppfylt. Selger kan i slike tilfeller velge retting istedenfor omlevering, jf. avsnitt 43.

 

Rt. 2006 s. 1076 (Sokkelleilighet)

Nøkkelord

- Avhendingslova av 1991 (avhl)

- Krav til en reklamasjons innhold.

- Selgers frist for å gjøre tilbud om retting gjeldende.


Sammendrag:

Det ble konstatert fuktskader i en sokkelleilighet fire år etter oppføring, og kjøper krevde prisavslag. Høyesterett la til grunn at fuktskadene utgjorde en mangel etter avhl. § 3-1 første ledd og § 3-2. Videre tilfredsstilte kjøpers reklamasjon kravene i avhl. § 4-19 første ledd, og selger hadde fremsatt tilbud om retting for sent etter avhl. § 4-10. Kjøper fikk dermed medhold.

Hva som kan utledes av dommen:

(I) Reklamasjonsspørsmålet:

I dommen tar for det første Høyesterett stilling til hva det innebærer at kjøper må sende selger «melding om at avtalebrotet vert gjort gjeldande og kva slags avtalebrot det er» etter avhl. § 4-19 første ledd. Det konkrete spørsmålet var hvorvidt kjøpers reklamasjon, som kun informerte om fuktskadene og ikke om årsaken til disse, tilfredsstilte dette kravet.

Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende (avsnitt 62), og viste til at det ikke gjelder noe krav etter avhl. § 4-19 første ledd at årsaken til mangelen angis i reklamasjonen (avsnitt 63). Når det senere ble avdekket at årsakene til fuktskadene var en feil i grunnmuren, var det følgelig ikke nødvendig for kjøper å fremme noen ny reklamasjon, da dette kun var en årsak til mangelen det allerede var reklamert over.

(II) Utbedringsspørsmålet:

Det neste Høyesterett måtte ta stilling til var hvorvidt det gjelder en frist for selger til å tilby retting etter avhl. § 4-10 første ledd, og hvor lang en slik frist eventuelt må være. Høyesterett bemerket at avhl. § 4-10 første ledd ikke oppstiller noen tidsfrist for å fremsette tilbud om retting, samtidig som det lå et tidsmoment i bestemmelsens krav om at retting skal skje «uten urimeleg ulempe for kjøparen», og i avhl. § 4-10 tredje ledd som krever at retting skjer «innen rimeleg tid» etter reklamasjonen.

Til tross for at avhl. § 4-10 første ledd ikke stilte opp noen tidsfrist fant Høyesterett – i lys av den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold – at selger må «få en viss tid til å områ seg» (avsnitt 72), og at hvor lang tid som kan tillates beror på en «konkret vurdering» (avsnitt 73). Det ble lagt vekt på selgers kunnskap om lignende fuktskader ved andre sokkelleiligheter og egnede utbedringsmetoder, og at kjøper befant seg i en presset situasjon da han skulle selge sokkelleiligheten videre (l.c.). I lys av disse forhold var det for sent at det ikke ble tilbudt retting før mars 2002 når reklamasjonen ble fremsatt november 2001.

 

Rt. 2005 s. 257 (Hårfjerning)

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Uriktige og misvisende opplysninger, jf. kjl. § 18 første ledd

- Garanti og tilsikring, jf. kjl. § 40 tredje ledd

- Heving, jf. kjl. § 39


Sammendrag:

Saken gjaldt krav om heving og erstatning av et hårfjerningsapparat, hvor markedsføringen for hårfjerningsapparatet ga et feilaktig inntrykk av at apparatet fungerte effektivt på alle hårfager. Høyesterett kom frem til at apparatet ikke svarte til de «opplysninger som selger i sin markedsføring eller ellers hadde gitt om tingen, dens egenskaper […]», jf. kjl. § 18 første ledd. Mangelen ble ansett som «vesentlig» slik at kjøperen hadde hevingsrett, jf. kjl. § 39. Videre ga mangelen etter hårfjerningsapparatet, også grunnlag for heving av massasjeapparatet på grunn av den nære indre sammenhengen mellom apparatene.

Høyesterett kom også frem til at selgeren var ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti), ettersom egenskapene ved hårfjerningsapparatet var «tilsikret», jf. kjl. § 40 tredje ledd.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at innvirkningskravet etter kjl. § 18 første ledd ikke er veldig strengt. Høyesterett uttalte at formuleringen «kan antas» tilsier at «beviskravet for at opplysningene har innvirket på kjøpet, ikke er særlig strengt»


Om vesentlighetsvurderingen etter kjl. § 39, uttalte Høyesterett at det ikke er avgjørende «om mangelen er vesentlig i forhold til hva som kunne skaffes på markedet, men om den er vesentlig i forhold til hvilke egenskaper IMP [selger] har lovet i sin konkrete avtale». Dommen kan følgelig tas til inntekt for at avtalen er målestokken ved vesentlighetsvurderingen.

Dommen er sentral for vurderingen av om det foreligger en «tilsikring». Høyesterett uttalte at «Forarbeidene viser […] at ikke enhver uriktig opplysning om salgsgjenstandens egenskaper som etter § 18 første ledd gir grunnlag for mangelsbeføyelse, kan regnes som tilsikring». Kravet er at kjøperen hadde «særlig grunn» til å forutsette at tingen ikke skulle avvike fra det opplyste. I den foreliggende saken viste Høyesterett til at det forelå en «massiv, illustrert og reservasjonsløs fremheving av at apparatet virket på alle hårfarger» som dannet grunnlaget for selgerens markedsføring av apparatet. På bakgrunn av dette, kom Høyesterett til at kjøperen hadde en «særlig grunn» til å forvente at apparatet faktisk hadde de egenskapene som var forespeilet. Rettsvirkningen av at tilknytningskravet var oppfylt, var at selger ble ansvarlig på objektivt grunnlag (garanti) og måtte dekke kjøperens indirekte tap.


Dommen fastslår at kjl. § 44 tredje ledd gir uttrykk for et «alminnelige obligasjonsrettslig prinsipp om at mangel ved en kjøpsgjenstand etter omstendighetene kan gi rett til å gå fra kjøpet av en annen gjenstand som ble kjøpt ved samme kontrakt».


I den foreliggende saken ble hårfjernings- og massasjeapparatet tilbudt i pakkeløsning. Høyesterett viste til at det forelå en så «nær indre sammenheng» mellom kjøpet av de to apparatene, at det utløste hevingsrett for kjøpet av massasjeapparatet også.

 

Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne)

Nøkkelord:

- Kontrollansvar, jf. kjl. § 40, jf. § 27

- Adekvansvurderingen, jf. kjl. § 67 første ledd

- Indirekte tap, jf. kjl. § 67 annet ledd

- Vedtakelse standardvilkår


Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav fra en agurkprodusent mot en leverandør av splittbambuspinner som ble benyttet som støttepinner ved agurkproduksjon, for tap produsenten ble påført tap ved at splittbambuspinnene smittet agurkene med en plantesykdom. Høyesterett kom frem til at pinnenes smittebærende egenskap var en mangel etter kjl. § 17 annet ledd a). Agurkprodusenten ble tilkjent erstatning etter kontrollansvaret for mangler, jf. kjl. § 40, jf. kjl. § 27.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen er sentral ved en rekke rettslige problemstillinger.

(I) kontrollansvar ved mangler: Selgers kontrollansvar for mangler hjemles i kjl. § 40 annet ledd, jf. § 27. Høyesterett viste til at formuleringen av kontrollansvaret etter § 27 tar sikte på forsinkelse, og passer «[i]midlertid ikke like godt på en mangelsituasjon». Vurderingen av kontrollansvar ved mangler, må i stedet formuleres som et spørsmål om «mangelen ligger innenfor det selgeren objektivt sett har kontroll over».


Høyesterett viste til at «kontrollansvaret er meget stengt» og at siktemålet med innføringen av ansvarsgrunnlaget, var å «[m]odifisere det tidligere objektive ansvaret med unntaket for force majeure». Det oppstilles et strengt årsakskrav. Dommen kan følgelig tas til inntekt for at hovedregelen i norsk rett er “årsaksmodellen”, hvor kun eksterne, utenforliggende og ekstraordinære omstendigheter faller utenfor selgers kontrollsfære.


Dersom det gis en eksamensoppgave om kontrollansvar ved mangler, bør det først vises til det overordnede spørsmålet Høyesterett formulerte i Agurkpinne-dommen, deretter bør det tas utgangspunkt i vilkårene etter kjl. § 27, selv om man ikke er like bundet av vilkårene som ved kontrollansvar ved forsinkelse. I tillegg er det viktig å huske at kontrollansvaret er strengt.

(II) Adekvansbegrensningen: Etter § 67 første ledd er en selger kun ansvarlig for «tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet». Høyesterett viste til at bestemmelsen må forstås som en «generell adekvansbegrensning».


Forarbeidene til kjl. Angir at adekvansvurderingen er knyttet til «tapets art og omfang». Høyesterett viste imidlertid til at adekvansvurderingen i forhold til kontrollansvaret skal bare vurderes ut fra «tapets omfang», ettersom kontrollansvaret kun omfatter direkte tap, som etter sin art anses som påregnelig.


I den foreliggende saken førte misligholdet til et ekstraordinært stort tapet. Høyesterett kom frem til at tapet var påregnelig, og viste til at tapet må anses som direkte tap [tapets art], og at dersom et gartneri får grønnmuggsmitte i kulturen, kan dette medføre omfattende tap [tapets omfang]. Dommen kan tas til inntekt for at omfattende tap etter omstendighetene kan anses som påregnelige.


Videre fastslår dommen at det ved adekvansvurderingen ikke skal tas hensyn til «hva som fremstår som rimelig i det enkelte tilfellet», slik en tradisjonelt sett gjør. Høyesterett begrunnet dette med at hensynet først og fremst vurderes i forhold til lempningsregel i kjl. § 70 annet ledd.


(III) Direkte og indirekte tap: Dommen illustrerer skillet mellom direkte og indirekte tap etter kjl. § 67. Høyesterett viser for det første til at opplistingen av indirekte tap etter annet ledd er uttømmende. Alt annet tap som følge av misligholdet regnes som direkte tap.


Dommen er videre relevant for forståelsen av kjl. § 67 annet ledd d). Av bestemmelsen følger det tap som følge av skade på «annet» enn «salgstingen selv» og «gjenstander […] som har nær og direkte sammenheng med dens forutsatte bruk». Høyesterett viste til at bestemmelsen oppstiller en hovedregel om at skade på annet enn salgstingen selv, anses som indirekte tap. Det gjøres imidlertid unntak for tap som følge av skade på gjenstander som har «nær og direkte sammenheng» med salgsgjenstandens foretatte bruk. Høyesterett uttalte at forarbeidene må forstås som at skader som realytelsen gjør på ting som står i «nær fysisk og funksjonell sammenheng» med realytelsen, regnes som direkte tap.


I den foreliggende saken kom Høyesterett frem til at de smittede agurkplantene hadde en slik nær og direkte sammenheng, at den forutsatte bruk av pinnene, at tapet som følge av slik skade ble ansett som et direkte tap.


Dommen viser også at tap som følge av at realytelsen skader de gjenstander som blir produsert i virksomheten, ikke kan anses som «driftsavbrudd» etter kjl. § 67 annet ledd a).


(IV) Standardvilkår i avtaler: Dommen gir uttrykk for at standardvilkår som er inntatt i sluttsedler, ikke nødvendigvis kan anses vedtatt. I den foreliggende sak var det inntatt et vilkår i salgsbetingelsene, som begrenset Vekstmiljø AS sitt erstatningsansvar til fakturaverdien av splittbambuspinnene. Vilkåret ble inntatt i sluttsedlene og var ikke gitt noe fremtredende plass. Høyesterett viste til at ansvarsbegrensningsklausulen medførte en betydelig overføring av risiko fra selger til kjøper, samt at klausulen ikke var omtalt i forhandlingene mellom partene. Klausulen kunne derfor ikke anses vedtatt.

 

Rt. 2004 s. 1887 (Multiconsult)

Nøkkelord:

- Lemping

- Prinsippet om full tapsdekning


Sammendrag:

Dommen omhandlet spørsmål om lemping av et erstatningsansvar i forbindelse med prosjektering av en molo. På slutten av 1900-tallet solgte Mandal kommune en industritomt for å oppføre en fabrikk for betongelementer. Det skulle bygges en molo for avskjerming mot vær og vind. Under planlegging av det nye prosjektet kontaktet kommunen sin tidligere samarbeidspartner i Multiconsult, som engasjerte samme sivilingeniør til prosjektering av den nye moloen. Kommunen visste ikke at han nå var pensjonert. Multiconsult registrerte oppdraget i den tro at kommunen hadde ansvaret. Det ble ikke skrevet noen formell kontrakt. Moloen ble utsatt for store mengder uvær, og ble ødelagt. Lagmannsretten kom til at Multiconsult måtte betale rundt 31 millioner kroner i erstatning. Høyesteretts flertall (3-2) reduserte beløpet med 1/3, under henvisning til skl. 5-2.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fastslår at skl. § 5-2 har en generell anvendelse. Dette tilsier at bestemmelsen også kan anvendes på erstatningsansvar i kontraktsforhold.


Førstvoterende uttaler ikke noe om bestemmelsene om lemping i de ulike kontraktslovene kan sees på som et utslag av et generelt kontraktsrettslig prinsipp.


Høyesterett understreker at det i kontraktsforhold er grunn til å legge sentral vekt på vurderingsmomentet i kjl. § 70 om tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis vil oppstå i liknende tilfeller, under vurderingen av skl. § 5-2


Prinsippet om full tapsdekning fravikes dersom tapet er ekstraordinært større enn hva som er normalforventningen ved avtaleinngåelse. Dette var tilfellet i denne saken.

 

Rt. 2004 s. 1256 (Sveaas)

Nøkkelord:

- Ulovfestet lojalitetsplikt

- Medvirkningsplikt

Sammendrag:

Saken gjaldt kjøp av en aksjeleilighet, der et vilkår for å gjennomføre kjøpet var at styret i boligselskapet godkjente det. Styret nektet imidlertid å gi slik godkjenning og kjøper ønsket derfor å heve kjøpet. Styret ga deretter det nødvendige samtykke kort tid etterpå, og selger nektet av den grunn å godta kjøpers hevingskrav. Spørsmålet for Høyesterett var om styrets vedtak medførte at kjøpekontrakten var bortfalt, eller om dette eventuelt kunne ha fulgt av senere hevingserklæring fra kjøper. Ut fra en tolkning av kontrakten kom førstvoterende til at vedtaket ikke alene utløste bortfall av kjøpekontrakten. På grunnlag av den ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold kom flertallet i Høyesterett til at kjøpers handlemåte innebar en plikt til å gi selger en sjanse til å få styrets godkjennelse på plass før kontrakten ble krevet bortfalt (dissens 3-2).

Hvordan er dommen relevant:

Begge parter plikter å opptre lojalt overfor hverandre. Partene hadde her «utvilsomt etter kontrakten en lojalitetsplikt overfor hverandre til å medvirke til at styre ga sitt samtykke. Ut fra de konkrete forhold ville det være nærliggende at denne plikten ikke opphørte umiddelbart ved styrets nektelsesvedtak», jf. avsnitt 43.


Partene har en generell plikt til å medvirke til at avtalen kan gjennomføres. Førstvoterende tok ikke endelig stilling til om kjøper hadde plikt etter alminnelige lojalitetsprinsipper å gi selger en ny mulighet til å få styrets godkjennelse, men presiserer likevel at «meget kan tale for dette». I vurderingen legges det særlig vekt på at «[selger] ville bli hardt rammet av en omgjøring», jf. avsnitt 43. Det beror altså på en konkret vurdering av avtalens art hvor omfattende medvirkningsplikten rekker.

 

Rt. 2003 s. 612 (Arealsvikt) Nøkkelord: - Prisavslag

- Arealsvikt

- Uriktige opplysninger

Sammendrag: Saken gjaldt prisavslag for arealsvikt på en leilighet, jf. avhl. § 4-12. En leilighet i Bergen ble utlyst å være 112 kvm stor når den i realiteten kun var 102 kvm. Avviket hadde oppstått da takstmannen i sine håndskrevne notater summerte to del-arealer. Spørsmålet for Høyesterett var om arealsvikt på 10 kvm - 8,9 prosent - var “vesentleg mindre enn det som er opplyst av seljaren” etter avhl. § 3-3, og gjorde at leiligheten hadde en mangel, jf. avhl. § 3-8. Til dette innledet førstvoterende at dagens måleteknikk er vesentlig forbedret og nøyaktig, som øker viktigheten av å ha pålitelige arealmålinger for boliger. Høyesterett legger likevel til grunn at “arealsvikt må være av en viss størrelse” og at mindre avvik - hvor selger ikke kan klandres for feilen - ikke bør anses som en mangel, jf. avsnitt 36. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett frem til at avviket på 8,9 prosent utgjorde en mangel etter avhl. § 3-8, jf. § 3-3. Et slikt avvik må også anses å ha innvirket på kjøpet, jf. avsnitt 38 flg. Kjøper fikk dermed medhold i prisavslag på 50 000 kroner.


Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at det skal noe til før arealsvikt anses som “vesentleg” nok til å være en mangel. Det antas at et avvik i hvert fall må være på 9-10 % av bruttoarealet ved større eiendommer/leiligheter. Med mindre eiendommer/leiligheter kan det synes at domstolene ville tillatt lavere avvik - muligens 5-6 %, jf. dommens avsnitt 36. Feilen må vurderes i forhold til det som er avtalt mellom partene. Videre gir dommen veiledning på forståelsen av unntaksbestemmelsen i avhl. § 3-8 annet ledd. Unntaket innebærer at en uriktig opplysning ikke vil føre til mangel dersom den ikke “har verka inn på avtala”. Det avgjørende er om en opplysning generelt sett virker kjøpsmotiverende, jf. dommens avsnitt 38-42. Dersom opplysningene er egnet til å virke viktig og kjøpsmotiverende for kjøpere flest, vil det være en presumsjon for at den også har vært det for den aktuelle kjøperen.

 

Rt. 2002 s. 696 (NEBB)

- «Måtte kjenne til»-vilkåret

- Uriktige og tilbakeholdte opplysninger

- Mangelsvurderingen ved «som den er» forbehold (avhl. § 3-7)

Sammendrag:

Ved kjøp av en fast eiendom som var solgt «som den er», viste det seg i ettertid at grunnen var sterkt forurenset. Kjøper krevde derfor erstatning for forholdet. I utgangspunktet kom Høyesterett til at forurensningen ikke utgjorde en mangel. På grunn av eiendommens alder og karakter måtte det være klart for kjøper at det kunne skjule seg vesentlig feil ved eiendommen. Da selgerselskapet som sådan hadde kjent til forurensningen i grunnen, ble eiendommen likevel ansett å ha mangler etter avhl. § 3-7. Selger hadde nemlig unnlatt å opplyse om en rapport som fastslo at det kunne være stor forurensing i grunnen. (Dissens 3-2, men denne knytter seg til foreldelsesspørsmålet).

Hvordan er dommen relevant:

Førstvoterende omfattet «måtte kjenne til» som et normativt begrep, og ikke som en bevisregel. Mangel kan altså foreligge selv om det er helt på det rene og uomtvistet at selgeren ikke positivt hadde kunnskap om forholdet, jf. side 702. I NEBB-dommen måtte det antas at selskapet hadde kunnskap om den aktuelle rapporten som påviste forurensningen i grunnen, ettersom denne var et «sentralt dokument når det gjaldt utbyggingsarealenes grunnforhold», og at selskapet «fikk rapporten relativt kort tid før salgene», jf. side 703. Det forelå således en mangel etter avhl. § 3-7 om uriktige og tilbakeholdte opplysninger.


Det var ingen grunn til å tolke «som den er»- forbeholdet restriktivt, sett i lys av de konkrete omstendighetene i saken. Kjøper hadde påtatt seg en risiko ved å kjøpe en gammel industrieiendom, og det måtte være synlig for ham at eiendommen kunne være beheftet med vesentlige feil eller mangler. Risikoen knyttet til forurensning av grunnen var således synlig, og det kunne ikke konstateres en mangel ved eiendommen.

 

Rt. 2002 s. 173 (A-Møbler)

Nøkkelord:

- Nyttevederlag ved heving, jf. kjl. § 65

Sammendrag:

Saken gjaldt oppgjøret etter heving av forbrukerkjøp. Høyesterett kom frem til at selgeren måtte betale renter av kjøpesummen uten fratrekk av kjøperens nyttevederlag, jf. kjl. § 65 annet ledd. Videre viste Høyesterett til fastleggelsen av nyttevederlaget etter kjl. § 65 første ledd, ikke skal tilpasses renten etter § 65 annet ledd. Kjøper fikk ikke medhold i erstatningskravet, jf. kjl. § 67.


Hvordan er dommen relevant:

Om kjl. § 65 viste Høyesterett til at bestemmelsen bygger på synspunktet om at «den tilbakeføring som skal skje, også skal omfatte den avkastning og nytte som partene har hatt ved å kunne disponere hovedytelsene».


(I) Om nyttevederlaget etter kjl. § 65 første ledd viste Høyesterett til at bestemmelsen gir anvisning på en «skjønnsmessig vurdering av den nytte som kjøperen har hatt av salgsgjenstanden». Videre uttaltes det at nyttevederlaget i hovedsak bør fastsettes ut fra en «objektiv vurdering» av «salgsgjenstandens verdi og den antatt brukstid». Den økonomiske verdien av salgsgjenstanden vil normalt være reflektert i kjøpesummen. Dette utgangspunktet følger allerede av den alminnelige formodningen for balanse mellom ytelse og motytelse i kontraktsforholdet. Salgsgjenstandens brukstid er imidlertid vanskeligere å fastslå. Her viste Høyesterett til at nyttevederlaget må fastlegges ut fra «gjennomsnittsbetraktninger».


Førstvoterende la til grunn at den antatte brukstid ikke bare viser til gjenstandens fysiske levealder, men også hvilken brukstid tilsvarende gjenstander har i praksis. Ved møbler, påvirkes brukstiden av blant annet «svingninger i kjøperens smak, livsmønster og private økonomi». Videre viste førstvoterende til at fortsatt bruk av en mangelfull realytelse ikke nødvendigvis fører til at nyttevederlaget blir høyere.


Ut fra konkret vurdering ble brukstid satt til 10 år. En kjøpesum på 15 000 kroner ville da tilsvare et årlig nyttevederlag på 1 500 kroner.


(II) Om forholdet mellom nyttevederlag og rentekrav fastslår Høyesterett at kjøperens krav på renter og selgerens krav på vederlag for nytte er separate krav. Dette innebærer at nyttevederlaget fastsettes uavhengig av renteplikten. Førstvoterende uttalte at «Selv om det i forbrukerforhold bør være en rimelig balanse mellom de ytelser som utveksles mellom partene etter reglene i kjøpsloven § 65, er jeg ikke enig i at nyttevederlaget etter første ledd i denne bestemmelsen bør tilpasses den rente som selgeren skal svare til etter andre ledd», jf. s. 178 i dommen.

 

Rt. 2002 s. 1425 (Bukkebo)

Nøkkelord:

- Kravet til «vesentlig dårligere stand»

-Uriktige og tilbakeholdte opplysninger

- Undersøkelsesplikten

Sammendrag:

Saken gjaldt en eiendom solgt «som den er», som senere viste seg å ha store problemer med vanninntrenging. Selger hadde opplyst om problemene, men utbedringskostnadene viste seg å bli langt mer omfattende enn selger først hadde antatt. Spørsmålet var om kjøper kunne gjøre mangel gjeldende etter avhl. § 3-9 annet punktum, eller om kjøper selv måtte bære risikoen for forholdene. Høyesterett kom til at kjøper var nærmest til å bære risikoen for utgiftene, ettersom selger hadde opplyst om problemene og oppfordret selger til å foreta nærmere undersøkelser av eiendommen. Eiendommen kunne således ikke anses for å ha en mangel etter avhl. § 3-9 annet punktum.

Hvordan er dommen relevant:

Ved «som den er»- forbehold kan det foreligge en mangel dersom eiendommen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med. Det må altså foreligge et vesentlig mislighold mellom kjøpernes forventninger og eiendommens tilstand. I salgsdokumentene var det opplyst om feil ved eiendommen som ga kjøper grunn til bekymring, og de hadde fått flere oppfordringer til å foreta nærmere undersøkelser av eiendommen. Når kjøper likevel valgte å ikke undersøkte forholdene nærmere, og heller ikke tok forbehold om feilen da de inngikk avtalen, måtte partene selv bære risikoen for at feilene viste seg å være en del mer omfattende enn de hadde antatt, jf. side 1430.

 

Rt. 2002 s. 1110 (Bodum)

Nøkkelord:

- Tolkning av kontraktsforpliktelsen

- «[M]åtte kjenne til», jf. kjøpsloven § 20 første ledd

- Positiv/negativ kontraktsinteresse

- Uaktsom opptreden


Sammendrag:

Kjøkkenpartneren AS organisert som et aksjeselskap ble kjøpt ved at samtlige aksjer ble overdratt av Peter Bodum AS. Det viste seg etter overdragelsen at selskapets økonomiske stilling var langt dårligere enn forespeilet for Bodum. Bodum fremsatte krav om heving på grunn av mangler, jf. kjl. § 39, jf. § 17. Hevingskravet ble kombinert med et erstatningskrav for pådratte utgifter ved kjøpet – med andre ord et krav om erstatning for den negative kontraktsinteresse. Høyesterett konstaterer at Bodum ikke hadde positiv kjennskap til at Kjøkkenpartneren i realiteten var insolvent. Det springende punkt for mangelsvurderingen var således om Bodum «måtte kjenne til» Kjøkkenpartnerens reelle økonomiske situasjon, jf. kjl. § 20 første ledd. Høyesterett konkluderer med at dette ikke var tilfellet. For øvrig ble det funnet at avviket fra det kjøper med rimelighet kunne forvente å få, var av en tilstrekkelig betydelig karakter til at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd.

Hva gjelder erstatningskravet, konstateres det at tapet ikke skyldtes «mangel ved tingen», jf. kjl. § 40, hvilket innebærer at erstatningsbestemmelsen ikke kunne anvendes. Det var derfor spørsmål om erstatning for den negative kontraktsinteressen. Høyesterett fant, på bakgrunn av Kjøkkenpartnerens representants klanderverdige opptreden, at Bodum sitt erstatningskrav var berettiget.

Hvordan er dommen relevant:

(I) Tolkning av kontraktsforpliktelsen og opplysningsplikt/opplysningssvikt: Førstvoterende viser til kjl. § 17, og fastslår at for fastsettelsen av hva som er kontraktsmessig oppfyllelse vil ikke kun kontrakten i seg selv være avgjørende. Det konstateres at også «partenes forutsetninger og andre forhold rundt kjøpet» vil være relevante tolkningsmomenter, jf. s. 1118. I denne tilknytning er det naturlig å vise til den bakenforliggende betydningen av uttalelsene. Nemlig presiserer førstvoterende at det ikke eksisterer noen generell opplysningsplikt i norsk rett. Dette alminnelige prinsippet bekreftes ved uttalelsen om at «[e]t langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningen er klare nok for motparten», jf. s. 1119. Presisert belyser dette utgangspunktet om at det ikke eksisterer noen generell opplysningsplikt for alle kjøpsforhold, idet partene i utgangspunktet har risikoen for egne forutsetninger og forventninger. Imidlertid vil kjøperens forutsetninger kunne bli bestemmende for kontraktens innhold der selger innestår for opplysningssvikt av forhold som er av vesentlig betydning for kjøper.

(II) «[M]åtte kjenne til», jf. kjl. § 20 første ledd: Uttrykket skal forstås tilsvarende som «måtte være kjent med» etter kjl. § 17 annet ledd bokstav b. Førstvoterende konstaterer at et «veiledende synspunkt er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet», jf. s. 1120. Vurderingsmomentet knytter seg til om det foreligger subjektive forhold på kjøpersiden som fører til at mangelen ikke kan gjøres gjeldende. Uttalelsen er svært relevant for utredelsen av vurderingsmomentet i en praktisk situasjon.

(III) Positiv/negativ kontraktsinteresse:

Dommen belyser, om enn noe vagt, skillet mellom positiv og negativ kontraktsinteresse, samt grensene for å få tilkjent erstatning for negativ kontraktsinteresse. Der tapet ikke skyldes «mangel ved tingen», jf. kjl. § 40 første ledd, kan ikke den alminnelige kontrakterstatningsrettslige bestemmelsen anvendes. Det vil følgelig heller ikke være snakk om erstatning for den positive kontraktsinteressen, herunder for tap som følge av det objektive avviket mellom det avtalte og det faktisk ytte. Fra dommen kan det utledes at erstatning for den negative kontraktsinteressen vil kunne være særlig aktuelt der heving av kontrakten er berettiget. Kontrakten var gyldig, men misligholdt. Hevingen hadde da tilsvarende økonomisk betydning for Bodum, som om den hadde vært ugyldig. Uttalelsene konstaterer samtidig at erstatningskravet behøver et «særskilit ansvarsgrunnlag» å støtte seg på for å kunne være legitimt, jf. s. 1121.

 

Rt. 2000 s. 679 (Ideal)

Nøkkelord:

- Culpanormen

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Fagmessig utførelse


Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om en bank hadde erstatningsansvar for finansiell rådgivning. Banken hadde anbefalt en kunde å plassere penger i usikrede høyrenteinnskudd i et investeringsselskap som måtte innlede gjeldsforhandlinger. Kunden ble påført betydelig tap som følge av dette. Høyesterett kom frem til at banken hadde opptrådt uaktsomt ved finansiell rådgivning, og var følgelig erstatningsansvarlige.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at det oppstilles strenge aktsomhetskrav til bankers finansielle rådgivning. Ved vurderingen av hvilke aktsomhetskrav som må stilles til bankens finansielle rådgivning, viste Høyesterett til at «norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere».


Om kravet til fagmessig utførelse ved finansiell rådgivning, uttaler førstvoterende at «[n]år det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelige regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning».


Videre kan dommen tas til inntekt for at kundens kunnskapsnivå i utgangspunktet er uten betydning for den rådgivningsplikten banken har. Høyesterett uttalte at «kravet til bankens aktsomhet i prinsippet må gjelde uavhengig den enkelte kundens kunnskapsnivå», med mindre det kommer til uttrykk ved avtaleinngåelsen eller senere at «kunde på grunn av egne kunnskaper ikke kommer til å legge vesentlig vekt på bankens råd».


Ved fastleggelsen av hvilken forpliktelse banken har påtatt seg, kan ikke banken «[m]otsette seg å bli identifisert med sin markedsføring». I den foreliggende saken hadde banken blant annet omtalt seg med «Utvidet servicetilbud, kombinert med høy kompetanse og kvalitet».

 

Rt. 2000 s. 632 (Østfold Energi)

Nøkkelord:

- Alminnelige prinsipper på kontraktsrettens område

- Analogisk anvendelse av kjøpslovens erstatningsregler ved mislighold som ikke går direkte inn under loven

- Erstatningsansvar ved dekningskjøp

Sammendrag:

Saken gjaldt hvorvidt Østfold Energi AS var erstatningsansvarlig overfor Fredrikstad Energiverk AS for å ha utvist erstatningsbetingende mislighold ved å stanse en kontraktsbundet strømleveranse. Høyesterett kom til at Østforhold Energi AS hadde misligholdt kontrakten, og at Fredrikstad for en del måtte gis medhold i sitt krav om erstatning. Kjøpslovens erstatningsregler ble her anvendt analogisk, med den begrunnelse at «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper langt på vei ville gi de samme erstatningsmessige konsekvenser», jf. side 641.

Hvordan er dommen relevant:

Det kan være aktuelt å bruke kjøpslovens regler analogisk ved mislighold som ikke går direkte inn under loven, da kjøpsloven i stor grad kan sees som et uttrykk for alminnelige prinsipper på kontraktsrettens område. I Østfold Energi-dommen slo Høyesterett fast at kjøpslovens erstatningsregler måtte kunne anvendes analogisk på mislighold av en kontrakt om salg av elektrisitet.

Rettsvirkningen av oppstått mangel eller annet mislighold av kontraktsforholdet, vil således bero på en sammensatt vurdering av størrelsen på misligholdet og misligholdet betydning for kontraktspartene.

Uavhengig at om kjøpslovens erstatningsregler kan anvendes analogisk på mislighold av den type man har med å gjøre, antas det at alminnelige kontraktsrettslige prinsipper langt på vei vil gi de samme erstatningsmessige konsekvenser.

 

Rt. 2000 s. 199 (Pelsdyrhall)

Nøkkelord:

- Forholdsmessig prisavslag ved usikker markedsverdi (avhl. § 4-12 første ledd)

- Utbedringskostnader (avhl. § 4-12 annet ledd)

- Identiteten mellom et prisavslag- og erstatningskrav

Sammendrag:

Høyesterett har opp det omstridte spørsmålet om forholdsmessig prisavslag, og hvordan den beregnes. Saken gjaldt et kjøp av en pelsdyrhall til 500 000 kroner, som hadde tre mangelfulle forhold; takkonstruksjonen var underdimensjonert, takkonstruksjonen er ikke utført som beskrevet i tegning, og at den håndverksmessige utførelse er delvis dårlig. Sistnevnte forhold var av alvorligst grad, da den midterste bygget kunne bryte sammen når som helst ved naturlige omstendigheter. Det foreligger i denne saken en stor usikkerhet om manglene har en påvirkning på markedsverdien, ettersom det var på den tredje tvangsauksjonen den ble solgt. Følgende medførte til 3-2 dissens.

Sakens kjernepunkt er krav om prisavslag og erstatning etter avhl. § 4-12 og § 4-14. Høyesterett kom frem til at utbedringskostnadene for mangel ved kjøp av fast eiendom utgjorde 180 000 kroner. Uten manglene ville eiendommens verdi være anslått til 500 000 kroner. Høyesterett foretok et forholdsmessig prisavslag til 75 000 kroner etter avhl. § 4-12 første ledd, da flertallet hevdet at «dersom det med rimelig sikkerhet kan fastslås at utgiftene ved retting ikke tilsvarer den forholdsmessige verdireduksjonen, er det første ledd som får anvendelse», jf. s. 210. Følgende tilsier at utbedringskostnadene ikke kan overstige mangelens verdireduksjon.


Hvordan er dommen relevant:

(I) Prisavslag:

Det fremgår av avhl. § 4-12 første ledd at kjøperen kan kreve et forholdsmessig prisavslag når mangler foreligger. Det følger således av annet ledd at prisavslag skal settes til det det koster å utbedre manglende, ; «[m]ed mindre noko anna vert godtgjort». Det fremgår av forarbeidene at når det er vanskelig å finne markedsverdien, skal et forholdsmessig prisavslag baseres på en skjønnsmessig vurdering, jf. Ot.prp. nr. 66 (1990-1991) s. 107. Det fremgår videre av forarbeidene at avhl. § 4-12 annet ledd er en presumsjonsregel, da prisavslaget settes «lik de anslåtte reparasjonskostnader med mindre formodningen svekkes av rimelig sikre opplysninger om eiendommens markedsverdi hhv. mangelfull og kontraktsmessig stand», jf. Ot.prp. nr. 66 (1990-1991) s. 9. Følgende beregningsmåte er blitt oppstilt for å sikre formålet med prisavslaget, som nemlig er balansen mellom selgeren og kjøperens sin ytelse.


Høyesterett uttaler at bestemmelsen tar sikte på at en kjøper som har kjøpt eiendommen for en pris som ligger under markedspris, ikke skal kunne kreve et prisavslag som fullt ut tilsvarer verdireduksjonen, mens en kjøper som har betalt en høyere pris enn markedsverdien, skal kunne kreve et større prisavslag enn verdireduksjonen. Flertallet fremhever at slik «uttrykket godtgjort er brukt her – og på bakgrunn av komiteens merknader – finner jeg det ikke tvilsomt at det ligger noe mer i dette enn vanlig sannsynlighetsovervekt», jf. s. 206. Det må derimot godtgjøres at mangelen har ført til en reduksjon i markedsverdien som avviker fra utbedringskostnadene. Det krav til sannsynlighet som avhl. § 4-12 annet ledd oppstiller, oppfylles «da ved at det må kreves at prisavslaget basert på verdireduksjonen beløpsmessig klart atskiller seg fra kostnadene ved utbedring», jf. s. 207.


Partene er enige om at eiendommens markedsverdi på overdragelsestidspunktet uten manglene var 500 000 kroner, da pelsdyrhallen ble solgt etter tredje tvangsauksjon. På grunn av at den har vært ute på markedet en stund, må kjøpet anses som markedsverdi. Ut fra bevisgrunnlaget, med en vektlegging av taksering fra en statsautorisert eiendomsmegler, konkluderer flertallet med at reduksjonen i markedsverdien ikke tilsier å være mer enn 100 000 kroner. Ettersom utbedringskostnadene ikke kan være høyere enn verdiminuset, vil dette forholdsmessige beløpet utgjøre et klart lavere beløp.


Høyesterett uttaler således noenlunde vurderingsmomenter: Den konkrete fastsettelse av prisavslaget må bero på et skjønn. Hensett til den usikkerhet som regelmessig foreligger ved anslag over markedsverdien (i), de meget særegne forhold ved eiendommen som tilsier at kjøpergruppen vil være begrenset (ii), og til at betydningen av revehallene og manglene ved disse er vanskelig å fastslå (iii), er jeg blitt stående ved at prisavslaget bør settes til kr 75.000» (min kursivering og nummerering), jf. nederst på s. 207.


(II) Erstatning:

Kjøper hevder at erstatning har hele tiden vært et subsidiært grunnlag for påstandsbeløpet, da det anføres at de to kravene må anses som samme krav, jf. s. 203. Flertallet avviser påstanden, da tvistemålsloven § 366 regulerer at krav som ikke er påkjent i dommen, kan ikke fremsettes i ankeinstansen. Flertallet begrunner følgende med at bestemmelsen beskytter ankemotparten mot å måtte forholde seg til nye rettsforhold i ankeinstansen, noe som blant annet har betydning for bevisopplegget og for mulighetene til å få ankeinstansens dom overprøvd.


Høyesterett begrunner at krav om prisavslag og erstatning etter er «ikke kvalitativt ulike, men det er en vesentlig forskjell mellom de vilkår som må være til stede for at kravene skal kunne tas til følge, og det er forskjell i beregningsmåten for kravene», jf. s. 204. I dette tilfellet anses det ikke som samme krav, men to krav. Det interessante er mindretallets vurdering, da det hevder at det ikke endrer «kravet identitet selv om det subsidiært grunnes på bestemmelsene om erstatning», jf. s. 207. Grunnlaget for dette er at prisavslag og erstatning er begge et pengekrav. Tradisjonelt har prisavslag og erstatning også vært behandlet under ett i forbindelse med slike krav, selv om beføyelsene nå er skilt ut til behandling hver for seg i . I en praktikumoppgave vil en kunne påberope seg et prisavslag- og erstatningskrav som et og samme krav, da det i denne situasjonen var anken som hindret følgende.

 

Rt. 1999 s. 408 (Garasje)

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Heving

- Hevingserklæringen

Sammendrag:

Saken gjaldt en borettslagsleilighet som ble solgt med en garasje som eieren av leiligheten skulle ha full disposisjonsrett over. Kjøperen hevde kjøpet da det viste seg at garasjen ikke fulgte med leiligheten. Etter en helhetsvurdering kom Høyesterett frem til at det ikke forelå hevingsrett ettersom kontraktsbruddet ikke var «vesentlig». Hevingserklæringen var uansett fremsatt for sent.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fastslår uttrykkelig at de sentrale bestemmelsene i kjøpsloven «[i] stor grad er uttrykk for alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper».


Dommen formulerer det alminnelige vurderingstemaet knyttet til hevingsretten, nemlig at «[k]ontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må anses som vesentlig». Det må følgelig foreligge et «kontraktsbrudd» og kontraktsbruddet må anses som «vesentlig» etter en helhetsvurdering.


Dommen oppstiller flere momenter av betydning:

Utgangspunktet og det sentrale momentet i helhetsvurderingen er «det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse», ut fra «mangelens karakter» og «mangelens omfang».


Kontraktsbruddets betydning for kreditor: Høyesterett viste til at det ved vesentlighetsvurderingen vil være av betydning hvilke «alternative løsninger» kjøperen hadde når det gjaldt parkering. Kjøperen hadde gode parkeringsmuligheter utendørs, samt mulighet til å leie tilsvarende garasjeplass. Det forelå følgelig ingen konkrete forhold som talte for at garasjeplassen var av stor betydning for kjøperen.

Tidsmomentet: I den foreliggende sak hadde kjøperen først fremmet prisavslagskrav, deretter krav om heving 7 måneder senere. Høyesterett la til grunn at «selgeren innrettet seg på at prisavslaget var den misligholdssansksjonen som var aktuell». I dommen viser Høyesterett til at tidsmomentet begrunnes ut fra hensynet til debitor, ettersom hevingskravet «rammer selgeren hardere når det er fremsatt over tid».


Dommen bekrefter et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp om at kjøper har nøytral og spesiell reklamasjonsplikt ved så vidt inngripende misligholdsbeføyelser som heving.

 

Rt. 1998 S. 774 (Videospiller)

Nøkkelord:

- Kjøpsloven av 1988 (kjl)

- Tidspunktet for mangelsvurderingen/beviskrav

- Abstrakt mangelsvurdering

- Ulovfestet krav om «alminnelig god vare»

Sammendrag:

En forbruker hadde kjøpt en videospiller som etter tre og et halvt år fikk teknisk svikt i IR-mottakeren. Dette medførte at videospilleren ikke reagerte på lyssignaler fra fjernkontrollen. Kjøper krevde retting etter kjl. § 34 første ledd, som på tidspunktet for dommen også regulerte forbrukerkjøp. Det ble lagt til grunn som overveiende sannsynlig at svikten i videospilleren ikke skyltes feil bruk fra forbrukeren, men heller en svakhet som videospilleren hadde ved leveringen. Videre ble det lagt til grunn at svikten representerte en mangel etter et ulovfestet abstrakt mangelsbegrep, som medførte at rettekravet ble tatt til følge.


Hva som kan utledes av dommen (se nederst for oppsummering):

(I) Bevisbyrdens plassering og innhold etter kjl. § 21 første ledd (s.778-779):

For det første inneholder dommen oppklaringer angående hvem som har bevisbyrden for at en mangel forelå ved risikoens overgang (leveringen jf. kjl. § 13) etter kjl. § 21 første ledd, og hva som kreves for at bevisbyrden er oppfylt.

Når det gjelder bevisbyrdens plassering fremgår det forutsetningsvis at det er kjøper som må bevise at en feil forelå ved tidspunktene i kjl. §§ 21 og 13 første ledd når vedkommende har overtatt tingen: Forbrukeren hadde allerede hatt videospilleren i tre og et halvt år og det fremgår således at forbrukeren selv i utgangspunktet var ansvarlig for å undersøke årsaken til svikten i IR-mottakeren, men slapp dette som følge av at det ville være for tidskrevende og kostbart (s.778).

Når det gjelder bevisbyrdens innhold kan det utledes av dommen at denne normalt må anses å være oppfylt i tilfelle det bevises at feilen eller svikten ikke skyldes uforsvarlig bruk, montering, vedlikehold mv. av kjøperen. Førstvoterende fant nemlig at svakheten ved IR-mottakeren måtte anses å ha foreligget ved leveringen bl.a|. på bakgrunn av at «det ikke [var] mulig å påvise at [video]spilleren har vært utsatt for unormal behandling eller spesielle påkjenninger som kan ha medført» svikten i IR-mottakeren (s.778).


Dommen synes dessuten å indikere at selgers atferd er relevant selv om bevisbyrden for at feilen forelå ved levering ligger hos kjøper. Det ble således tillagt vekt i bevisspørsmålet at selger som hadde «den tekniske ekspertisen og de økonomiske ressursene», ikke hadde «funnet det formålstjenlig å undersøke IR-mottakeren for eventuelt å klarlegge årsaken til funksjonssvikten» (s.779).


(II) Den abstrakte mangelsvurderingen (s.780-781):

For det andre inneholder dommen viktige uttalelser om kjl. § 17 annet ledd litra a og den abstrakte mangelsvurderingen. Det ble lagt til grunn at kjl. § 17 annet ledd litra a, som kort fortalt krever alminnelig funksjonsdyktighet ved levering, først og fremst omfatter «mangel på egenskaper som viser seg tidligere i tidsforløpet enn tre og et halvt år etter leveringen» (s.780). Følgelig kom den ikke til anvendelse i den konkrete saken hvor det var spørsmål om hvilke krav som kunne stilles til funksjonsdyktigheten til en videospiller over tre år etter leveringen. Høyesterett synes altså å ha tolket kjl. § 17 annet ledd litra a slik at den kun regulerte kravet til funksjonsdyktighet ved leveringen, men ikke hvilke krav som kan stilles til funksjonsdyktigheten i tiden etter.


Til tross for dette fant Høyesterett at kjl. § 17 flg. må suppleres av et ulovfestet krav til «alminnelig god vare» (s.782), som til forskjell fra kjl. § 17 annet ledd også stiller krav til funksjonsdyktighetens varighet. Hvorvidt en funksjonsdyktighet på tre og et halvt år tilfredsstilte kravet til «alminnelig god vare», måtte avgjøres ut fra om forbrukeren hadde «skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg» over videospilleren, ut fra «en begrunnet normalforventning (s.782). Dette ble besvart bekreftende av Høyesterett, og det ble bl.a. lagt vekt på videospillerens kvalitet og sviktens betydning for videospilleren (nederst på s.782).


(III) Oppsummering:

Ut fra gjennomgangen ovenfor er det altså særlig fire ting som kan utledes av Videospiller-dommen:


  1. Kjøper har bevisbyrden for at feil ved tingen forelå ved leveringen etter kjl. § 21 første ledd jf. § 13 første ledd dersom tingen er levert/overtatt.

  2. En feil presumeres normalt å ha foreligget ved leveringen etter kjl. § 21 første ledd jf. § 13 første ledd i tilfelle det bevises at den ikke skyldes feil/uforsvarlig bruk, vedlikehold mv.

  3. Kjl. § 17 annet ledd litra a stiller først og fremst krav til tingens funksjonsdyktighet på tidspunktet for leveringen, og ikke tiden etter som ikke har tilknytning til dette tidspunkt.

  4. Kjl. § 17 annet ledd litra a suppleres imidlertid av et ulovfestet krav på «alminnelig god vare», som også innebærer krav til at tingen er funksjonsdyktig i en rimelig tidsperiode. Hvorvidt kravet til «alminnelig god vare» er oppfylt beror etter dommen på hvorvidt kjøper hadde «skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg» ut fra en «begrunnet normalforventning», som videre beror på bl.a. ytelsens kvalitet og feilens art.

 

Rt. 1998 s. 1510 (Ekte Hussopp)

Nøkkelord:

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

- Verdiminuset er redusert omsetningsverdi

- Heving

Sammendrag:

Saken gjaldt boligeiere som i 1994 oppdaget angrep av ekte hussopp i en selveierleilighet de hadde kjøpt i 1988. Spørsmålet var om kjøperne hadde krav på heving, subsidiært prisavslag. Høyesterett kom under tvil frem til at hevingskravet ikke kunne føre frem. Kjøperne ble i stedet tilkjent prisavslag.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen viser til at spørsmålet om kontrakten kan heves, beror «[e]tter alminnelige kontraktsrettslige regler på om kontraktsbruddet etter en helhetsvurdering må betegnes som vesentlig».

(I) Heving og momenter ved heving:

Det overordnede spørsmålet ved vesentlighetsvurderingen er om kjøperen har «en rimelig grunn for […] å si seg løst fra kontrakten». Dommen viser til at «Utgangspunktet» og «det sentrale momentet» for vesentlighetsvurderingen er «det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse», ut fra «mangelens karakter» og «mangelens omfang».


I den foreliggende sak ble angrepet av hussopp etter sin art ansett som en alvorlig mangel, men Høyesterett viste til at mangelens karakter ikke alene er et avgjørende moment. Dommen illustrerer at mangelens karakter og omfang må ses i sammenheng.

Videre viste Høyesterett til at mangelens omfang i utgangspunktet skal bedømmes ut fra forholdene på overtakelsestidspunktet, men at selgeren må ha risikoen for skjulte mangler som først materialiserer seg etter overtakelsestidspunktet. Mangelens omfang ble dermed vurdert ut fra tidspunktet kjøperne oppdaget mangelen.


Dommen viser også til andre relevante momenter ved vesentlighetsvurderingen, herunder (i) tidsmomentet, (ii) alternative beføyelser (iii) om en av partene kan bebreides for kontraktsbruddet (iiii) hensynet til debitor/kreditor.


I den foreliggende saken foretok førstvoterende en analogisk tolkning av avhl. § 4-19, som angir en alminnelig sistefrist på fem år for å gjøre hevingskrav gjeldende, med mindre selger har opptrådt grovt uaktsomt, uærlig eller handlet i strid med god tro. Om betydningen av tidsmomentet, viste Høyesterett til avhl. Forarbeider, hvor femårsfristen er begrunnet ut fra hensynet til selger. Høyesterett la betydelig vekt på tidsmomentet ettersom det hadde gått seks år mellom kjøpet og reklamasjonen. Det at selgerne kunne bebreides for kontraktsbruddet ble ikke ansett som tilstrekkelig tungtveiende moment på grunn av det lange tidsforløpet. Videre viste Høyesterett til at hensynet til kreditorene kunne ivaretas gjennom en alternativ beføyelse, herunder prisavslag. Hevingskravet førte følgelig ikke frem.

(II) Prisavslag Dommen er relevant for de alminnelige vilkårene for å kreve prisavslag, nemlig at det foreligger en mangel og at mangelen utgjør et verdiminus.

Om forholdet mellom prisavslag og heving, uttalte Høyesterett at det «Ved helhetsvurderingen må […] legges vekt på om et prisavslag som alternativ til heving, vil kunne gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet og også gi en adekvat reaksjon mot det kontraktsbruddet som foreligger».


Videre illustrere dommen ulike forhold som kan tas i betraktning ved skjønnsmessig fastsettelse av prisavslag. I den foreliggende sak viste Høyesterett til at det (i) må gjøres fradrag standardforbedring knyttet til utbedring av skaden og (ii) at erstatningspostene må trekkes inn i prisavslaget. Videre tok Høyesterett hensyn til de omkostninger som trolig kom til å påløpe for boligkjøperne mens utbedringen pågikk, samt usikkerheten ved markedsverdien som kom til å hefte ved eiendommen i årene fremover.

 

Rt. 1994 s. 1430 (Advokat)

Nøkkelord:

- Culpanormen

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav mot en advokat for advokatfullmektigens rådgivning i forbindelse med rettsforlik. Høyesterett kom frem til at advokaten ble erstatningsansvarlig, ettersom han gjorde en uforsvarlig feilbedømmelse når han rådet partene til å godta forlikstilbudet.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen kan tas til inntekt for at individuelle forhold som uerfarenhet, ikke i seg kan føre til en lempeligere uaktsomhetsvurdering. Høyesterett viste til at advokatens begrensede erfaring «[i]kke [kan] medføre at man stille mindre krav til ham enn det man vil gjøre til en alminnelig erfaren advokat».

 

Rt. 1992 s. 166 (Hjullaster)

Nøkkelord:

- Uriktige og manglende opplysninger

- «Som den er»- forbehold

- Tidligere kjl. av 1907 § 42 (men relevant ved tolkning av kjl. av 1988 § 19)

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav mot selger for uriktige opplysninger om en hjullaster. Annonsen inneholdt uriktige opplysninger om hjullasteren, herunder at det var snakk om en 1982-modell med sidetipp. Høyesterett kom frem til at opplysningene i annonsen måtte trekkes inn i avtalegrunnlaget, og at klausulen i kjøpekontrakten om at maskinene ble solgt «i den stand maskinene forefinnes [som den er]» ikke forhindret selger fra å påberope seg manglene. Høyesterett kom imidlertid frem til at kravet ikke kunne tas til følge ettersom kjøper ikke hadde reklamert i tide.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at «som den er»- forbeholdet ikke er i veien for å gjøre mangelskrav gjeldende ved uriktige opplysninger. «Som den er»- forbeholdet beskytter følgelig ikke selger mot egne uriktige opplysninger.


Videre kan det utledes av dommen at en selger som har gitt opplysninger om tingen, som hovedregel har risikoen for at opplysningene stemmer.


I tillegg viser dommen til at opplysninger i annonsen anses som en del av avtalegrunnlaget, til tross for at opplysningene ikke er angitt i kjøpekontrakten. Dersom selger ikke ønsker å svare for opplysninger i annonsen, må dette presiseres overfor kjøper.

 

Rt. 1986 s. 1386 (Block Watne)

Nøkkelord:

- Kontraktsmedhjelperansvaret

- Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningskrav fra byggherren mot hovedentreprenøren for en skade som underentreprenøren hadde voldt på byggherrens eiendom. Under utbyggingen av et ferdighusfelt hadde hovedentreprenøren engasjert en selvstendig underentreprenør til å utføre sprengningsarbeider. Som følge av dette oppstod det skade på hus under bygging på en annen del av feltet som ikke var omfattet av kontrakten. Hovedentreprenøren var ikke ansvarlig etter reglene kontraktsmedhjelperansvaret. Høyesterett bygget i stedet avgjørelsen på NS 3401, hvor det kom frem at entreprenøren er ansvarlig «etter alminnelige erstatningsregler» når det voldes skade på «byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten»


Hvordan er dommen relevant

Dommen fastslår et ulovfestet prinsipp om at debitor svarer for sine kontraktsmedhjelpere gjennom identifikasjon, slik at kontraktsmedhjelpernes handlinger anses å være debitors egne. Høyesterett viste til at det «[E]tter alminnelige kontraktsregler må […] gjelde at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv»


Videre gir dommen uttrykk for at kontraktsmedhjelperansvaret i utgangspunktet også gjelder når kontraktsmedhjelperen anses som en selvstendig oppdragstaker.

 

Rt. 1983 s. 205 (Haugesund Sjø)

Nøkkelord:

- Erstatning

- Adekvansbegrensning

Sammendrag:

Saken gjaldt overordnet spørsmål om forsikringen av en bil var ute av kraft som følge av manglende premiebetaling. Søksmålet mot Haugesund Sjøforsikringsselskap inneholdt krav om å få dekket skade og avsavn i henhold til forsikringsavtalen. Videre med krav om erstatning for det tap vedkommende var påført ved ikke å ha fått rettidig oppgjør. Forsikringsselskapet ble dømt til å dekke skade og avsavn. Høyesterett antok samtidig at forsikringstakeren hadde krav på erstatning for tap ved forsinket oppgjør, men at det kunne være spørsmål om en adekvansbegrensning. Det blir gitt noen generelle uttalelser om adekvansbegrensningen, men behandlingen av erstatningsspørsmålet ble hjemvist lagmannsretten på grunn av mangelfull opplysning av enkelte erstatningsposter.

Hvordan er dommen relevant:

Dommens direkte relevans ligger i denne sammenheng i uttalelsene på side 212. Her konstateres det at adekvansbegrensningen knytter seg til at de enkelte tapsposter «må stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig» (min understrekning). Uttalelsene vil på generelt grunnlag være egnet til å belyse det nærmere innhold av adekvansbegrensningen som oppstilt i kjl. § 67 første ledd annet punktum.

 

Rt. 1978 s. 1157

Nøkkelord:

- Detensjonsrett

-Lovlig tilbakeholdelse av egen ytelse


Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmålet om en entreprenør hadde rett til å avbryte arbeidet, fordi byggherren ikke hadde betalt i rett tid. Kontrakten mellom partene nevnte ikke noe om rett til å stanse arbeidet ved forsinket betaling. Høyesterett uttalte imidlertid at «en rett til å holde arbeidsprestasjoner tilbake ved forsinket betaling må anses hjemlet i alminnelige kontraktsregler ...» (s. 1160). Krav om dagmulkt som følge av forsinket byggearbeid ble dermed ikke tatt til følge fordi forsinkelsen var en følge av lovlig stansing av arbeidet (lovlig tilbakeholdelse).

Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir uttrykk for at hver av partene har rett til å holde tilbake egen ytelse når motparten misligholder sin ytelsesplikt. Realdebitor plikter ikke å gi fra seg sin ytelse uten å motta pengevederlaget samtidig, og pengedebitor plikter ikke å betale uten å motta realytelsen samtidig. En slik rett følger av dommen etter alminnelige kontraktsregler.

Dommen gir også uttrykk for at ved løpende ytelser, må det som utgangspunkt være adgang til å tilbakeholde senere prestasjoner inntil de allerede erlagte er betalt. Her ble det lagt til grunn at en tilvirker må kunne stanse arbeidet fordi bestilleren ikke har betalt for allerede utført arbeid.

 

Rt. 1976 s. 1117 (Siesta)

Nøkkelord:

- Kontraktsmedhjelperansvaret

- Direktekrav

Sammendrag:

Saken gjaldt erstatningsansvar for skade ved oppdrag utført ved underoppdrag. En seilbåteier hadde gitt en transportforretning i oppdrag å flytte og sjøsette båten. Transportforretningen hadde engasjert et svensk kranselskap til løfteoperasjonene. Ved avløfting av seilbåten, ble bråten betydelig skadet grunnet alvorlig uaktsomhet fra kranførerens side. Båteierens forsikringsselskap dekket skaden og saksøkte kranselskapet for skaden. Kranselskapet ble ikke ansett som transportforretningens kontraktsmedhjelper, men medkontrahent. Det kontraktsmessige ansvaret for uhellet ved løfteoperasjonen, lå følgelig hos kranselskapet.


Hvordan er dommen relevant:

(I) Kontraktsmedhjelperansvaret:

Dommen illustrerer vurderingen av om et selskap som har blitt engasjert av en transportforretning, anses som medkontrahent eller kontraktsmedhjelper.


Ved vurderingen av om det kontraktsmessige ansvaret for uhellet lå på transportselskapet, viste Høyesterett til at det avgjørende er «realiteten i forbindelse med virksomheten». Det faktum at kranføreren i relasjon til skatte- og trygdemyndigheter var oppgitt som arbeidstaker i transportselskapet, ble ansett som en praktisk løsning og ble følgelig ikke tillagt vekt i vurderingen av om kranselskapet var medkontrahent.


Flere momenter talte for at kranselskapet var part i avtalen, og følgelig kontraktsmessig ansvarlige. Høyesterett viste blant annet til at virksomheten i Norge foregikk «etter [kran]selskapets regning, med dets materiell og som en utvidelse til Norge av dets betydelige virksomhet i Sverige». Videre ble det vist til at kranselskapet fremstod som motpart overfor oppdragsgiveren, ettersom «ordrebekreftelsen ble inngitt på selskapets dokument, fakturaen ble mottatt derfra, og oppgjøret skjedde dit»


(II) Ulovfestet direktekrav:

Dommen gir uttrykk for ulike momenter ved vurderingen av om direktekrav kan fremmes på ulovfestet grunnlag. I den foreliggende saken la Høyesterett vekt på følgende momenter; (i) transportøren støttet direktekravet (Høyesterett lo det stå åpent om direktekravet kan reises uten hensyn til transportørens holdning), og (ii) kranselskapet ikke noen beskyttelsesverdige interesser i å motsette seg et direktekrav.


Videre fant Høyesterett støtte for sitt syn i lovregulering som i liknende situasjonen ville gitt adgang til å fremme direktekrav. Dommen bygget på en form for overdragelse av kontraktsposisjon.

 

Rt. 1971 s. 144

Nøkkelord:

- Skillet innsats- og resultatforpliktelse

- Kontraktsbrudd ved innsatsforpliktelse

Sammendrag:

Saken gjaldt tolkning av lisenskontrakt, hvor A ifølge kontrakten med B hadde enerett til salg og produksjon av en patentbeskyttet vindustype. Spørsmålet var om det forelå et kontraktsbrudd. Etter en tolkning av kontraktens bestemmelser, kom Høyesterett frem til at A hadde påtatt seg en innsatsforpliktelse. Videre konkluderte Høyesterett med at det forelå et kontraktsbrudd grunnet A´s manglende aktivitet.

Hvordan er dommen relevant:

Ved spørsmålet om det foreligger en innsats- eller resultatforpliktelse, må kontraktens bestemmelser tolkes i sammenheng. Selv om A hadde forpliktet seg til å drivet «et intenst arbeid» som karakteriseres ved «et bestemt salg av vinduer pr. År» forelå det andre klausuler som talte for at det A ikke hadde foretatt seg en resultatforpliktelse, herunder en klausul om oppsigelsesrett dersom minstesalg ikke ble oppnådd, samt klausulen om at A [debitor] kunne si opp kontrakten med 3 måneders varsel.


Dommen gir videre uttrykk for at helt manglende aktivitet fra debitors side kan medføre brudd på en innsatsforpliktelse. Selv om debitor ikke må frembringe et visst resultat, slik som ved resultatforpliktelser, krever innsatsforpliktelsen en viss minimumsinnsats fra debitors side for at kontrakten skal anses oppfylt.

 

Rt. 1970 s. 1059 (Knutelin)

Nøkkelord:

-Forsinkelse

-Objektivt ansvar med unntak av force majeure (kontrollansvar)

-Selgers opplysningssvikt


Sammendrag:

Dommen omhandlet et erstatningskrav for en forsinket levering av loddenot. Selgerens leverandør i Italia hadde ikke levert i tide, og selgeren hadde problemer med å få tak i råstoffet fra andre leverandører. Høyesterett tilkjente ikke erstatning på grunnlag av objektivt ansvar med unntak av force majeure (kontrollansvar). Det ble understreket at selgeren ikke kunne bebreides for å ikke ha forutsett leveringsproblemene i tide. Vilkårene var ikke oppfylt. Selgeren ble imidlertid erstatningsansvarlig fordi kjøper burde vært advart om fare for forsinkelse. Tapsberegningen ble vurdert skjønnsmessig.


Hvordan er dommen relevant:

Høyesterett foretok en påregnelighetsvurdering under drøftelsen av om selgeren var erstatningsansvarlig for sviktende leveranse. Gullvik anførte at det ikke var årsakssammenheng mellom forsinkelsen av notlinleveringen fra Italia og forsinkelsen av loddenotleveransen til Gullvik. Høyesterett var ikke enig i dette. Videre ble det konstatert at A/S Fiskeredskap hverken kunne eller burde ha handlet annerledes. Det var ikke forventet at leverandøren skulle sette til side andre forpliktelser for å fremskynde leveransen. Dommen gir en pekepinn på hva som anses å ligge «utenfor hans kontroll» ved vurderingen av om det foreligger et erstatningsberettiget tilfelle.


Dommen gir relevante uttalelser om selgers opplysningssvikt. Den understreker viktigheten av at partene varsler hverandre dersom den ene part ikke klarer å oppfylle sine plikter etter kontrakten.

 

Rt. 1968 s. 783 (Byggmester)

Nøkkelord:

- Erstatning

- Krav til fagmessig utføring

Sammendrag:

Saken gjaldt et tilfelle hvor det var oppstått råteskader i ytterkledningen på et nyoppført hus. Byggherren krevde erstatning av byggmesteren, som selv hadde bestemt byggemåten, for skadene. På bakgrunn av sakkyndige uttalelser forkastet Høyesterett byggherrens erstatningskrav. Det ble lagt avgjørende vekt på at byggmesteren kun hadde forpliktet seg til å oppføre huset etter en metode som «på byggetiden var vanlig» og «som ble ansett som forsvarlig», jf. side 788. Byggmesteren hadde heller ikke påtatt seg et videregående ansvar for den skadeutviklingen som hadde skjedd. En dommer antok at skaden var en konsekvens av byggemåten, mens de øvrige dommerne fant det unødvendig å ta stilling til skadeårsaken.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen illustrerer i hovedsak de nærmere retningslinjer i det generelle kravet til fagmessig utføring. Fra domspremissene kan det direkte utledes at hva som ligger i fagmessighetsstandarden, må avgjøres ut fra forholdene på tidspunktet for oppfyllelsen av kontrakten. Såfremt realdebitor har oppfylt kontraktsforpliktelsen i tråd med gjeldende fagmessighetsstandarder på tidspunktet for oppfyllelse, vil utførelsen med andre ord oppfylle kravene til fagmessig utføring. Et resultat av dette er at realdebitor ikke innestår for mangelfull oppfyllelse av kontraktsforpliktelsen, hvilket igjen innebærer at realkreditor ikke kan fremme et berettiget erstatningskrav i tråd med kjl. § 40, jf. § 67.


Implisitt indikerer uttalelsene samtidig at kravet til fagmessig utføring innebærer en glidende overgang til en alminnelig aktsomhetsvurdering.


Det bemerkes at hva som nærmere ligger i kravet til fagmessig utføring, i nyere tid har blitt mer inngående regulert i normer i tilknytning til den positive lovgivningen, sml. håndverkertjenesteloven § 5 og bustadoppføringsloven § 7.

 

Rt. 1964 s. 132 (Flyski)

Nøkkelord:

- Erstatning

- Omvendt bevisbyrde

Sammendrag:

En plastfabrikk hadde mottatt flyski fra flyvåpenet. Flyskiene brant opp under en brann på plastfabrikken. Forsvaret krevde erstatning fra fabrikken, med påstått grunnlag i at brannen skyldtes uaktsomhet fra fabrikkens side. Det ble lagt til grunn ved bedømmelsen at fabrikken måtte bevise at det ikke forelå feil fra deres side som hadde forårsaket skaden. Høyesterett konkluderte, på bakgrunn av de fremlagte opplysninger, med at det ikke var grunnlag for å hevde at fabrikken innestod for uaktsom opptreden. Erstatningskravet ble således tilsidesatt.

Hvordan er dommen relevant:

Dommen fremstår nokså uklar ved første øyekast, hvor avgjørelsens sentrale poeng for etterfølgende rettsanvendelse kan bli noe usynliggjort i premissene. Den sentrale eksamensrelevansen ligger i følgende uttalelse.


«Ved bedømmelsen av saken legger jeg til grunn at da skaden er oppstått på fabrikkens område og mens de skadede ting var i fabrikkens varetekt, må det være fabrikken som har å gi alle opplysninger som er nødvendige for å vise at det ikke foreligger feil fra dens side som har forårsaket skaden» (min kursivering), jf. side 133.


Uttalelsen viser at Høyesterett opererer med regelen om omvendt bevisbyrde, begrunnet i at skaden oppstod på fabrikkens område og med flyskiene i fabrikkens varetekt. En slik vending av bevisbyrden innebærer at det er debitor (fabrikken) som må godtgjøre at det er opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet. Dommen kan følgelig konkret tas til inntekt for at det alminnelige utgangspunktet om at den som krever erstatning må påvise at vilkårene er oppfylt, kan snus om, dersom debitor står nærmest til å bevise at det ikke er utvist skyld. Hvorvidt en skal operere med omvendt bevisbyrde må avgjøres konkret.

 

Rt. 1938 s. 602 (Blårev)

Nøkkelord:

- Negativ kontraktsinteresse

- Lojalitetsplikt – varslingsplikt

- Bortfall av en tapsbringende kontrakt

Sammendrag:

En kjøper av blårev, sølvrev og mink fra en amerikansk farm, konstaterte ved levering av første parti blårev at dyrene led av sykdom. Kjøper hevet avtalen og gjorde gjeldende krav om erstatning. Den positive kontraktsinteressen var imidlertid lik null, idet kjøperen hevet seg ut av det som ville vært en tapsbringende avtale, siden pelsdyrmarkedet hadde falt sammen i tilsvarende tidsperiode. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var følgelig om kjøper hadde krav på erstatning for utgiftene til fraktutgifter, karanteneutgifter osv. av dyrene, såkalte «oppfyllelsesutgifter» – den negative kontraktsinteressen. Høyesterett sluttet seg til byrettens oppfatning om at postene som inngikk i den negative kontraktsinteressen var berettigede erstatningsposter i den aktuelle saken. Begrunnelsen lå i at sykdommen ville vært oppdaget av selger ved «tilbørlig aktsomhet». Dette måtte anses å være i strid med den alminnelige lojalitetsplikten, herunder varslingsplikten, som foreligger mellom partene i et kontraktsforhold.

Hvordan er dommen relevant:

Relevansen ligger her ved tilfeller der en part krever erstatning for den negative kontraktsinteressen; altså tap som er forårsaket av selve avtaleinngåelsen, og ikke misligholdet av kontrakten. Dommen kan tas til inntekt for at mislighold av biforpliktelser i et kontraktsforhold, herunder lojalitetsplikt i form av varslingsplikt i denne saken, kan begrunne et krav på erstatning for tapsposter som er å betrakte som negativ kontraktsinteresse.


Dommen er samtidig relevant for tilfeller der misligholdet fører til bortfall av en tapsbringende avtale. Dette ville vært tilfellet i denne saken grunnet kollapsen i pelsdyrmarkedet. Blårevdommen viser følgelig at der det foreligger et eget ansvarsgrunnlag for mislighold av en biforpliktelse (eks. varslingsplikten), kan det oppståtte tapet kreves dekket uavkortet, til tross for at avtalen ved oppfyllelse ville vært tapsbringende. Med andre ord kan det trekkes ut at Høyesterett har lagt betydelig vekt på bruddet på alminnelige kontraktsrettslige prinsipper (biforpliktelser). Dommen vil ha direkte overføringsverdi der realkreditor innestår for mislighold av nevnte biforpliktelser, hvilket medfører at realkreditor blir påført oppfyllelsesutgifter til ingen nytte.


For kjøpsavtaler, som faller innunder kjøpslovens virkeområde, jf. § 1, vil dommen kunne knyttes opp til § 40 første ledd første punktum. Her fremgår det at kjøperen kan kreve erstatning «for det tap» han lider som følge av mangelen.

 

Rt. 1922 s. 562 (Ubåt)

Nøkkelord:

- Bristende forutsetninger, force majeure

- Økonomisk hindring


Sammendrag:

En leverandør av et parti quebracho (tresort) annullerte handelen i forbindelse med at det var opprettet en tysk blokade på Nordsjøen, som vanskeliggjorde partiets levering til Norge, og påførte selgeren ekstraordinære utgifter. Høyesterett kom til at hverken bristende forutsetninger, force majeure eller forbeholdene om ansvarsfrihet i kontrakten frigjorde selgeren fra å oppfylle kontraktsforpliktelsen. Det ble tilkjent erstatning for unnlatt oppfyllelse. Høyesterett fremhevet at det ved flere anledninger hadde blitt opprettet lignende sperringer under krigsperioden.


Hvordan er dommen relevant:

Dommen gir prinsipielle uttalelser om hvor omfattende oppfyllelsesvanskene må være for at et inntruffet force majeure-hendelse skal ha betydning i et kontraktsforhold. Formuleringen «må anses» i den tidligere kjøpsloven av 1907 var ment å fastslå at selgeren ikke skulle være forpliktet til å overvinne uforholdsmessig store hindringer. Høyesterett uttalte om dette at «loven ved det citerte uttrykk fritar en sælger for at paata sig rent urimelige og eksorbitante opofrelser», (s. 564).