Regjeringens traktatkompetanse og myndighetsoverføring

1.Innledende bemerkninger

1.1 Artikkelens formål og avgrensning

Norges Grunnlov bygger på hensynet om demokrati, suverenitet og maktfordeling, jf. Grl. § 1, likevel er forholdet og forbindelsen til andre stater og internasjonale organisasjoner av vesentlig betydning for Norge. Myndighetsoverføring er et sentralt virkemiddel for å ta del i det internasjonale samfunnet. Grl. § 26 (2) og Grl. § 115 kodifiserer regjeringen og Stortingets adgang til å overføre myndighet til internasjonale organer- og organisasjoner. 

I denne fremstillingen vil det først gis en innføring i Grl. § 26 (2) (pkt.2), deretter vil Grl. § 115 bli behandlet (pkt.3), før det foretas en sammenligning, hvor det blir redegjort for likheter og forskjeller mellom de nevnte bestemmelser (pkt.4). Til slutt vil det komme noen avsluttende bemerkninger rundt temaet (pkt.5). Artikkelen avgrenses mot andre former for myndighetsoverføring, enn det Grl. §§ 26 (2) og Grl. § 115 gir adgang til. 

1.2 Legislative hensyn

Det er flere ulike hensyn som begrunner regelen i Grl. §§ 26 (2) og 115, blant annet hensynet til et velfungerende internasjonalt samarbeid. Utviklingen i verdenssamfunnet trekker klart i retning av at det bare blir viktigere og viktigere å samarbeide på tvers av landegrensene – dette kan ses i lys av den teknologiske utviklingen, opprettelsen av internasjonale organisasjoner (som f.eks. EU og FN) og den omfattende utviklingen av folkerettslige avtaler. 

Et annet relevant hensyn som Grl. § 26 (2) bygger på er hensynet til maktfordeling. Bestemmelsen forutsetter at Stortinget har samtykket til regjeringens beslutning om inngåelse av traktater, jf. ordlyden «Stortinget har gitt sitt samtykke». Videre må bestemmelsen sies å være et utslag av effektivitetsprinsippet, ettersom Stortinget i praksis gir et forhåndssamtykke til regjeringen for inngåelse av traktater. 

Mindretallsvernet er et av dem grunnleggende hensynene bak Grl. § 115. Begrunnelsen for dette hensynet er at hvem som har det alminnelige flertallet endres i tråd med stortingsvalgene, som sett under et historisk perspektiv har store utskiftninger. Dermed vil det være uberettiget for det alminnelige flertallet, og delegere myndighet ut fra staten. Tilbaketrekking av en slik myndighetsoverføring vil føre med seg et sterkt internasjonalt press, hvor man som oftest må se seg nødt med å la det ligge. 

Oppsummert kan bestemmelsen sies å bygge på flere ulike hensyn, men hvor dens viktigste oppgave er å sikre et effektivt velfungerende internasjonalt samarbeid. 

2. En innføring i Grl. § 26 (2)

2.1 Generelt

Norges Grunnlov ble skrevet 17. mai 1814 på Eidsvoll, og er Norges skrevne konstitusjon. Loven regulerer forholdet mellom statsmaktene, og bygger som nevnt på hensynet om et velfungerende demokrati, suverenitet og maktfordeling, jf. Grl. § 1. Grl. § 26 (2) ble inntatt i Grunnloven i 1931, og meningen med bestemmelsen var å «gjøre det klart at regjeringen må legge frem visse traktater for Stortinget før Norge binder seg rettslig» (Andenæs og Fliflet, 2017 s. 366). Det gjør Norge først når traktaten er blitt ratifisert. I dette er det et krav om at Grl. § 26 (2) forutsetter at folkeretten anerkjenner den som en nasjonal internrettslig regel, ettersom at spørsmålet om en traktat blir bindende bestemmes av folkerettens regler. § 26 (2) er en grunnleggende bestemmelse for maktfordelingsprinsippet, dette kan ses i lys av begrunnelsen for at Norge ikke ratifiserte Wienkonvensjonen om traktatretten 1969, nettopp fordi VCLT art. 46 innebar en krenkelse av maktfordelingsprinsippet i Grl. § 26 (2). 

2.2 Rettslig plassering

Vi finner Grl. § 26 (2) i Grunnlovens kapittel B om den «utøvende makt». Det følger av bestemmelsen at traktater om saker som er av «særlig stor viktighet», og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en «ny lov eller stortingsbeslutning», blir først bindende når «Stortinget har gitt samtykke» dertil.

Bestemmelsen oppstiller flere kumulative og alternative vilkår som må være oppfylt, for at traktater kan bli rettslig bindende for Norge. Traktater er folkerettslige avtaler mellom stater og/eller internasjonale organisasjoner. Ved første blikk kan bestemmelsen syntes å være noe problematisk, og det blir intet mindre problematisk at bestemmelsen åpner for at myndighetsoverføring kan skje etter alminnelig flertall, dersom «myndighetsoverføringen er lite inngripende», jf. HR-2021-655-P og Stortingspraksis. Dette kommer ikke eksplisitt frem av ordlyden, men følger av stortingspraksis og Høyesterettspraksis. Det vil videre ses nærmere på vilkårene bestemmelsen oppstiller og hvordan myndighetsoverføring kan skje etter denne bestemmelsen. 

2.2.1 Vilkårene

Bestemmelsen oppstiller to alternative grunnvilkår for når regjeringen trenger å innhente Stortingets samtykke. Som så kort nevnt ovenfor er det første alternative vilkåret at saker som er av «særlig stor viktighet» krever stortingssamtykke. Det andre alternative vilkåret som krever stortingssamtykke, er dersom traktater som blir signert og ratifisert fører til at Grunnloven nødvendiggjør at det må iverksettes en «ny lov eller stortingsbeslutning». I norsk rett er det et krav om at dersom traktater skal ha bindende virkning må regjeringen fremlegge dem for Stortinget. I alle tilfeller hvor dem unnlater denne plikten, vil ikke traktaten ha bindende virkning. Med andre ord vil det si at bestemmelsen er formulert som en «ugyldighetsregel», ikke som en «påbudsregel». 

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det er en høy terskel for at en sak skal anses å være av «særlig stor viktighet». Hensynet bak dette er effektivitetsprinsippet. Det ville vært svært dårlig utnyttelse av ressurser å kreve Stortingets samtykke ved enhver traktat. Samtidig ville det vært en fare for at Stortinget kunne blitt overarbeidet. Det er heller ingen svekkelse av maktfordelingsprinsippet at regjeringen ikke trenger samtykke fra Stortinget i saker som ikke er av «særlig stor viktighet». Således må vilkåret sies å opprettholde en tilfredsstillende og rimelig balanse mellom effektivitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet.

Når lovgiver har valgt uttrykket «særlig stor viktighet», er det for å markere motsetningen til «saker av viktighet» i Grl. § 28. Det vil si at en traktatsak som er av viktighet kan avgjøres av Kongen i statsråd etter reglene i Grl. § 28, og dermed vil den ikke trenge samtykke fra Stortinget. Følgelig er det klart at det må foretas en vurdering av hvor viktig traktaten er for om den skal avgjøres etter Grl. §§ 26 (2) eller 28. I juridisk terminologi er det lagt til grunn at traktatsaker bare skal avgjøres etter Grl. § 26 (2) i rene unntakstilfeller.  

Det andre grunnvilkåret bestemmelsen oppstiller er at regjeringen må innhente Stortingets samtykke, i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en «ny lov eller stortingsbeslutning». Bakgrunnen for at lovgiver har valgt å oppstille dette som et eget vilkår, er at det ville vært en krenkelse av maktfordelingsprinsippet, dersom regjeringen kunne avgjøre om staten skulle binde seg til traktater som krevde en «ny lov eller stortingsbeslutning». Med andre ord sørger bestemmelsen for at makten ikke skal være for konsentrert hos regjeringen. 

Oppsummert er det avgjørende for om det i det hele tatt er nødvendig for regjeringen å innhente samtykke fra Stortinget, at en av dem ovennevnte alternative vilkårene er oppfylt. 

2.2.2 Forhåndssamtykke

Stortingets samtykke blir gitt ved et alminnelig stortingsvedtak, men det er også adgang for at et slikt samtykke kan bli gitt ved lov. Ordlyden taler for at regjeringen innhenter samtykke fra Stortinget etter at de har vedtatt traktatsaken. Likevel fungerer det ikke slik i praksis. I praksis forelegger regjeringen saken for Stortinget, og deretter innhenter et forhåndssamtykke. Dette illustrerer nettopp at Grunnlovstolkning skiller seg fra alminnelig lovtolkning. Det er dermed regjeringen som har den reelle makten til å inngå traktater etter å ha innhentet forhåndssamtykke fra Stortinget. Hensynet bak at regjeringen innhenter forhåndssamtykke fra Stortinget er for å opprettholde effektiviteten, jf. effektivitetsprinsippet.

2.2.3 Myndighetsoverføring etter Grl. § 26 (2)

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden i Grl. § 26 (2) tilsier at bestemmelsen bare omhandler inngåelse av traktater, og at dersom det skal forekomme myndighetsoverføring må man anvende Grl. § 115. Det følger imidlertid av Stortingspraksis og Høyesteretts betenkning inntatt i HR-2021-655-P (Jernbanepakke) og ikke minst den nyere avsagte dommen HR-2023-2030-P (Acer), at ordlyden i Grl. § 26 (2) ikke stenger for myndighetsoverføring dersom det er å anse som «lite inngripende». Begrepet betenkning kan defineres som noe Stortinget kan innhente fra Høyesterett, når dem ønsker deres syn på det enkelte juridiske emne. Stortingets mulighet for å innhente betenkninger fra Høyesterett er kodfisert gjennom Grl. § 83. 

Jernbanepakke-betenkningen gjaldt spørsmål om Stortinget med hjemmel i Grl. § 26 (2) kunne samtykke til deltakelse i to beslutninger i EØS-komiteen; om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde, og rettsaktene som utgjør fjerde jernbanepakke. Betenkningen ble behandlet i plenum hvor retten enstemmig sluttet seg til at Stortinget kan «gi sitt samtykke til innlemmelse av fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen med hjemmel i Grl. § 26 (2)». Retten la avgjørende vekt på at «Stortinget gjennom lang tid og oftest enstemmig har brukt § 26 annet ledd ved myndighetsoverføringer som har vært ansett som lite inngripende». Videre bemerket retten at dette ikke bare gjelder overføring til organisasjoner som Norge er en del av, som det er adgang til etter Grl. § 115, men også til organisasjoner som Norge ikke er en del av (slik som EU). Etter Høyesteretts syn kan Stortinget gi sitt samtykke til innlemmelse av fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen etter Grl. § 26 (2). Det avgjørende er at den fjerde jernbanepakke blir ansett som «lite inngripende», etter Grl. § 26 (2). 

Betenkningen kan følgelig tas til inntekt for at myndighetsoverføring som er å anse som «lite inngripende» kan gjøres med alminnelig flertall, etter reglene i Grl. § 26 (2). Hva som er å anse som «lite inngripende» og hvor terskelen ligger, er ikke alltid like lett å vite. Det må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Ordlyden gir likevel noen indikasjoner på hvor terskelen ligger – den indikerer at myndighetsoverføringen ikke kan berøre borgerne i den norske stat i noen særlig grad. Med andre ord må det være snakk om inngrep som ikke har særlig effekt, utover de regler som allerede gjelder på vedkommende området. 

Rent rettskildemessig må man ha i mente at det er snakk om en betenkning og ikke en avsagt dom med prejudikat virkning. Med andre ord vil ikke betenkningen ha en bindende rettslig virkning, men den vil være av relevans som tolkningsfaktor. Det er også klart at betenkningen må tillegges ytterligere vekt da det er snakk om en enstemmighet i Høyesterett. Betenkningen har vært utsatt for kritikk av flere juridiske professorer som mener at Høyesterett har krenket mindretallsvernet som Grl. § 115 fastsetter. Dette vi bli nærmere redegjort for i pkt.4.

Dommen inntatt i HR-2023-2030-P (ACER) er ansett å være det klare prejudikat. Saken gjaldt spørsmålet om Grunnlovens regler ble krenket da Stortinget i 2018 samtykket i at EUs tredje energimarkedspakke ble tatt inn i EØS-avtalen og dermed bindende for Norge. Opprettelsen av EUs energibyrå ACER er en del av denne pakken. Konklusjonen til Høyesterett var at Grunnlovens regler ikke ble krenket da Stortinget i 2018 samtykket i å ta EUs tredje energimarkedspakke inn i EØS-avtalen, jf. premiss 252. Anken til Nei til EU måtte derfor forkastes. Det avgjørende for slutningen var at myndighetsoverføringen var å anse som «lite inngripende» og at det dermed holder med et alminnelig flertall, ettersom det ikke kunne antas å ha noen nevneverdig betydning for strømprisene eller energisituasjonen i Norge, jf. premiss 229. Høyesterett la særlig vekt på dens «art og omfang», jf. premiss 227. 

Rettskildemessig er saken av meget stor betydning. Det er den første avsagte domsavgjørelsen som avklarer spørsmålet rundt myndighetsoverføring etter Grl. § 26 (2). Således er det følgelig utvilsomt at dommen er av essensiell betydning. Videre kan det tenkes at dommen vil være av stor betydning for et fremtidig EØS-samarbeid, ettersom at den åpner opp for at Stortinget kan delegere myndighet til EØS ved bare et alminnelig flertall – og ikke et kvalifisert flertall som Grl. § 115 krever. Dommen er avsagt enstemmig av 17 dommere som var til stedet. Således underbygger dette at dommen står meget sterkt rent rettskildemessig.  

3. En innføring i Grl. § 115

3.1 Generelt

For å skape klarhet og for å sikre myndighetene handlefrihet, vedtok Stortinget i 1962 en ny § 93 i Grunnloven. Dette møtte skepsis blant grunnlovskonservatistene. I teorien er det lagt til grunn at § 93 ble en del av Grunnloven som følge av at det da var blitt «aktuelt å bruke paragrafen som grunnlag for norsk tilslutning i EEC» (Andenæs og Fliflet, 2017 s. 379).  Den tidligere § 93 er det vi kjennetegner i dag som § 115, og ble vedtatt som følge av spørsmål rundt suverenitetsoverføring etter inngåelsen av NATO pakten. Bestemmelsen er særegen for de traktater som innebærer suverenitetsavståelse, men kommer ikke til anvendelse ved rene folkerettslige forpliktelser, jf. Grl. § 115 (2). 

3.2 Rettslig plassering

Myndighetsoverføring til overnasjonale organer som Norge er en del av, er som tidligere nevnt å finne i Grl. § 115. Det følger av Grl. § 115 at for å «sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid» kan Stortinget med «tre fjerdedels flertall» samtykke i at «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til», på et «saklig begrenset område» skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tillegger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov. 

Ved første øyekast virker bestemmelsen svært omfattende, ettersom det er flere kumulative vilkår som må være oppfylt for at myndighetsoverføring kan skje etter nevnte bestemmelse. Paragrafen er lite anvendt av Stortinget da den bare har blitt brukt to ganger: ved vedtakelsen av EØS-avtalen i 1992 og ved tilslutning til EUs finanstilsyn i 2016. Det er dermed følgelig klart at det er EU som står i fokus når bestemmelsen først blir anvendt. Bakgrunnen for at bestemmelsen ikke blir hyppigere anvendt, er at Stortinget og Høyesterett har stadfestet at det ikke er påkrevd å bruke § 115 så lenge myndighetsoverføringen er «lite inngripende», jf. ACER-saken. Samtidig er det viktig å påpeke at Stortinget har blitt svært kritisert for å ikke ha en hjemmel for dette, men ettersom Høyesterett enstemmig la til grunn i ACER-saken at ordlyden i Grl. § 26 (2), ikke avskjærer en slik mulighet, må dette legges til grunn som de lege lata (gjeldende rett). 

3.2.1 Vilkårene

Grl. § 115 oppstiller 4 kumulative vilkår, og som nevnt kan den virke omfattende. På bakgrunn av det, blir det av enda større betydning å klare å skille de ulike vilkårene. 

Det første vilkåret (i) som gjør seg gjeldende i bestemmelsen er for å «sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid». Med andre ord er det tale om to alternative vilkår. En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at Stortinget ikke kan delegere myndighet til organer som ikke ønsker å sikre fred, eller hvor hensikten ikke er å få et bedret internasjonalt samarbeid. Vilkåret må derfor sies å være begrunnet i rimelighetshensyn, ettersom det ville vært svært urimelig om Stortinget hadde hatt en adgang til å overføre myndighet som ville svekket freden og det internasjonale samarbeidet. Reelt sett har ikke vilkåret bydd på noen særlige problemer, men det er likevel vesentlig at det er innlemmet i Grunnloven rent formelt sett. 

Det andre vilkåret (ii) er at Stortinget bare kan delegere myndighet dersom det foreligger et «tre fjerdedels flertall». Ordlyden er klar og tydelig, den forutsetter at det må foreligge et kvalifisert flertall. Vilkåret tar sikte på å verne mindretallet, noe som ofte blir definert som «mindretallsvernet» i terminologien. Det er nettopp dette vilkåret om vern av mindretallet som har ført til at myndighetsoverføringen etter Grl. § 26 (2) har vært utsatt for en omfattende kritikk. Bakgrunnen for kritikken er som nevnt at myndighetsoverføringen etter Grl. § 26 (2) skaper en ujevn balanse mellom den overlappende bestemmelsen, ettersom den sistnevnte bestemmelse bare krever et alminnelig flertall. 

Det tredje vilkåret (iii) som må være oppfylt er at myndighetsoverføring bare kan skje til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til». Ordlyden er klar og taler for at overføringen av myndighet bare kan skje til et organ som vi er en del av slik som NATO, eller til et organ som vi ønsker å slutte oss til, som for eksempel når vi sluttet oss til EØS-avtalen i 1992. Formålet bak vilkåret er dermed å sørge for at Norge skal ha en viss form for innflytelse på hva de overnasjonale myndighetene vedtar. 

Det siste og fjerde vilkåret (iv) er av stor betydning og forankrer at myndighetsoverføring bare kan skje dersom det gjelder et «saklig begrenset området». En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at den tar sikte på å forsvare demokratiet, og norske borgere sin påvirkning på staten. Forståelsen er begrunnet i at dersom Stortinget ville hatt kompetanse til å delegere myndighet på et stort område til internasjonale organer, ville de internasjonale organer hatt en vesentlig innflytelse på den norske stat – noe som ikke er ønskelig. Ettersom myndighetsoverføring bare kan skje ved et «saklig begrenset området», er meningen at overføringen ikke skal påvirke borgerne i noen særlig grad.

3.3 Bestemmelsens anvendelsesområde

Bestemmelsens anvendelsesområde strekker seg til internasjonale organisasjoner som vi er en del av eller som vi skal tilslutte oss til. Selv om bestemmelsen har et anvendelsesområde som man skulle tro ville blitt benyttet ofte, har den i realiteten blitt anvendt lite. Hovedgrunnen til dette er Grl. § 26 (2) som åpner for at det kan overføres myndighet som er «lite inngripende» ved et alminnelig flertall. Det er med andre ord mye lettere for Stortinget å delegere myndighet etter Grl. § 26 (2), enn det er ved Grl. § 115. Bestemmelsen mister dermed mye av sin selvstendige betydning, og lovgivers tanke med et kvalifisert flertall blir også svekket. En annen nevneverdig grunn for at bestemmelsen ikke bli anvendt særlig hyppig, er det faktum at det er et vilkår for anvendelse at Norge er «tilsluttet eller skal slutte seg til de internsjonale sammenslutningen». Det vil si at bestemmelsen kommer til anvendelse når det er snakk om EØS-samarbeidet, eller NATO-samarbeidet. Med andre ord er den ikke tilpasset det særegne samarbeidet mellom Norge og EU. 

4. Forholdet mellom Grl. § 26 (2) og Grl. § 115

4.1 Generelt

Ved første øyekast kan det se ut til at Grl. § 26 (2) og Grl. § 115 er tilnærmet like, ettersom at de begge regulerer hvordan myndighetsoverføring kan gjennomføres. Det er følgelig på det rene at bestemmelsene overlapper hverandre, da begge handler om myndighetsoverføring. Likevel er det noen klare vesensforskjeller mellom bestemmelsene. Den klareste forskjellen er at Grl. § 26 (2) regulerer myndighetsoverføring til overnasjonale organer som Norge ikke er en del av, mens Grl. § 115 har et inngangsvilkår om at Norge må være tilsluttet. Således er det tydelig at bestemmelsene kommer til anvendelse ved ulike tilfeller. 

4.1.2 Likheter

Den tydeligste likheten mellom bestemmelsene er at begge regulerer hvordan myndighetsoverføring kan utspille seg. Denne likheten gjør at bestemmelsene har et forhold til hverandre. Ved anvendelsen av den ene, kan det være nyttig å se hensynet bak den andre, slik som Høyesterett gjorde i Jernbanepakke-saken og ACER-saken. Likevel har Høyesterett blitt kritisert av diverse professorer for å ikke ta mindretallsvernet på alvor, ettersom dem åpnet for at myndighetsoverføring kan skje etter Grl. § 26 (2) ved alminnelig flertall. Samtidig må ikke dette tillegges betydning etter at ACER-saken nylig ble avsagt, da det er dette som er gjeldende rett. 

En annen nevneverdig likhet som bestemmelsene har, er at begge bare tillater myndighetsoverføring på et begrenset området. Med andre ord tillater dem ikke at Stortinget skal delegere store deler av sin myndighet til internasjonale organisasjoner. Samtidig er det en forskjell mellom bestemmelsene på det foreliggende punkt; myndighetsoverføringen etter Grl. § 26 (2) gjelder bare for det som vil være «lite inngripende», mens Grl. § 115 åpner for myndighetsoverføring på et «saklig begrenset området». Således er det klart at det er en enda snevrere adgang for myndighetsoverføring etter Grl. § 26 (2), enn det er etter Grl. § 115.  

4.1.3 Forskjeller

Det er uomtvistet at det er flere forskjeller mellom bestemmelsene, enn det er likheter. For å ha det på det rene er den klareste forskjellen at Grl. § 26 (2) gjelder myndighetsoverføring til internasjonale organer som Norge ikke er bundet av – slik som EU. Derimot regulerer Grl. § 115 myndighetsoverføring til internasjonale organer som Norge er tilsluttet eller skal slutte seg til, som f.eks. NATO og EØS. I lys av dette er det ikke tvil at bestemmelsene har et ulikt anvendelsesområde. 

Videre er det flere bemerkelsesverdige forskjeller mellom bestemmelsene. Etter Grl. § 26 (2) kreves det bare «alminnelig flertall» (det vil si ½), mens det etter Grl. § 115 kreves et «kvalifisert flertall» (det vil si ¾). At myndighetsoverføring kan skje etter Grl. § 26 (2) ved et alminnelig flertall har vært utsatt for stor kritikk i fagmiljøet. Kritikken går ut på at Grl. § 26 (2) krenker hensynet bak Grl. § 115, som er mindretallsvernet. Med andre ord kan det argumenteres for at det er urimelig at Grl. § 26 (2) skal stille mindre krav enn det Grl. § 115 oppstiller. Spesielt i lys av at vilkåret «lite inngripende» er meget skjønnsmessig. I realiteten vil det derfor være stortingsflertallets skjønn som vil være avgjørende for vurderingen av om saken skal vurderes etter Grl. § 26 eller § 115. 

5. Avsluttende bemerkninger

Myndighetsoverføring kan både skje etter Grl. § 26 (2) og Grl. § 115. Bestemmelsene har et noe ulikt anvendelsesområde, ettersom myndighetsoverføring etter Grl. § 26 (2) kan skje til alle internasjonale organisasjoner og organer, mens myndighetsoverføring etter Grl. § 115 bare kan skje til internasjonale organisasjoner som Norge er en del av eller skal slutte seg til. Samtidig oppstiller Grl. § 26 (2) bare et krav til alminnelig flertall, mens Grl. § 115 stiller et strengere krav, ved at det må foreligge et kvalifisert flertall. Grl. § 26 (2) har stått ovenfor en omfattende kritikk i det juridiske fagmiljøet, da ordlyden i bestemmelsen ikke taler for at det kan skje en overføring av myndighet. Etter at ACER-saken ble avsagt, er gjeldende rett at ordlyden i Grl. § 26 (2) ikke stenger for at myndighetsoverføring kan skje dersom det er «lite inngripende». 

Litteratur

Andenæs, J. og Fliflet, A. (2017) Statsforfatningen i Norge (utg.11). Universitetsforlaget.