Prisavslag som misligholdbeføyelse

Skrevet av: Trisha Mae Silagon

Artikkelen ble først publisert i 2021.

Den er nå blitt oppdatert i henhold til gjeldende rett.

Oppdatert i 2026 av Trisha Johansen. 

1. Innledning

1.1 Innledende bemerkning

Obligasjonsretten består av en del prinsipper som hviler på et felles fundament. To av de grunnleggende prinsippene er at avtaler skal holdes – også kjent som dets latinske uttrykk pacta sunt servanda – og gjensidighetsprinsippet. Grunnprinsippene kan beskrives som bærebjelkene som holder faget sammen, eller slik man ser i praksis, det grunnleggende for å kunne bevare balansen i kontraktsforholdet. Dette kan illustreres ved at det foreligger et mislighold dersom realdebitor ikke klarer å oppfylle kontrakten. I dette tilfellet vil det andre kontraktsparten ha muligheten til å påberope en rekke misligholdsbeføyelser, for å kunne gjenopprette balansen imellom dem. Prisavslag er en av disse beføyelsene.

Prisavslag er en mangelsbeføyelse som går ut på at realkreditor får et forholdsmessig avslag på avtalt vederlag, på bakgrunn av mangelfull ytelse fra realdebitor. Avslaget som tilkommer, skal tilsvare mangelens forholdsmessige verdi opp mot avtalt vederlag. Det vil med andre ord si at beføyelsens funksjon er å kompensere for den økonomiske betydningen av mangelen.

1.2 Videre fremstilling

Slik det er vist ovenfor, er det ikke alltid en realitet at partene i et kontraktsforhold oppfyller ytelsen(e) etter kontrakten. utover denne gjennomgangen skal jeg dermed redegjøre for prisavslag som misligholdsbeføyelse. Jeg skal med det første ta for meg forholdet mellom prisavslag og gjensidighetsprinsippet (punkt 2). Deretter er det oversiktlig å få med seg kort om prisavslagets historiske bakgrunn (punkt 3). Videre kommer fremstillingen om prisavslag i de ulike lovfestede kontraktstyper, slik som kjøpsloven (punkt 4), forbrukerkjøpsloven (punkt 5), håndverkstjenesteloven (punkt 6) og avhendingsloven (punkt 7), med hensyn til utmåling av prisavslag er avhengig av hvilken kontraktstype det gjelder. Til slutt vil jeg bemerke forholdet mellom prisavslag og erstatning (punkt 8). 

2. Forholdet mellom prisavslag og gjensidighetsprinsippet

Gjensidighetsprinsippet er et av de grunnleggende prinsippene i obligasjonsretten. Bakgrunnen for at dette prinsippet fremstilles i et eget kapittel i artikkelen, er å gi et pedagogisk system over det legalislative hensyn bak prisavslag som en misligholdsbeføyelse. En slik systematisering av grunnprinsippene gjør det enklere å forstå de fundamentale hensynene som reglene hviler på, noe som til gjengjeld gjør det lettere å gå inn i de ulike reglene om prisavslag som misligholdsbeføyelse.

Det kommer frem av Hallsten at obligasjonsrettens grunnprinsipper har to hovedfunksjoner: (I) prinsippene har en systematiserende og pedagogisk funksjon, og (II) de utgjør rettesnorer for skjønnsmessige vurderinger og rettslige problemstillinger som ikke har noen klar løsning etter kontrakten eller bakgrunnsretten. Ifølge hovedfunksjonene vil det være systematisk ryddig å se på det legislative grunnlaget bak regelen det gjelder.

Kontrakter om kjøp av varer og tjenester bygger på en gjensidig balanse mellom realytelse og vederlag. Det vil med andre ord si at kontraktpartenes ytelsesplikter er gjensidig betingende av hverandre. Slik en ser, omhandler gjensidighetsprinsippet sammenhengen mellom partenes rettigheter og plikter ved gjensidig bebyrdende kontraktsforhold. Det vil si når en realkreditor kjøper en vare, har hun rett til å få tingen overlevert, og plikt til å betale kjøpesummen. Samt hvor realkreditor har rett til å få betalt og plikt til å overlevere tingen. Her ser man klart avhengighetsforholdet mellom partenes ytelser.

Gjensidighetsprinsippets betydning ved kontraktsbrudd kan kort oppsummeres slik at det kommer frem i Rt. 1897 s. 296 som “den som ikke yter det han etter kontrakten er forpliktet til å yte, kan heller ikke forvente å motta det han etter kontrakten er berettiget til å motta”. Med andre ord kan vi utlede at dersom realytelsen er mangelfull, kan det gi realkreditor grunnlag til å kunne justere vederlagsytelsen, slik at balansen mellom ralytelsens verdi og vederlag gjenopprettes. Her ser vi de karakteristiske trekkene om prisavslag som mangelsbeføyelse.

3. Historisk bakgrunn

Røttene til obligasjonsretten går langt tilbake i historien. Norsk rett fikk ikke en generell obligasjonslov før i 1907, som da var den gamle kjøpsloven. Det var §§ 42 og 43 som regulerte realkreditors rett til å kreve forholdsmessig prisavslag ved mangler av kontraktsytelsen. Hva dette vil innebære kommer jeg tilbake til i punkt 4 om kjøpsloven.

3.1 Prisavslagets rettsstilling før lovfestelse

Rettsstillingen ved prisavslag før loven i 1907 er noe usikkert. Imidlertid har det dukket opp en diskusjon hvor Lasse og Aubert argumenterte for at realkreditor kun hadde tilgang til å kreve prisavslag ved mangler på en specigjenstand. Det som menes med en speciegjenstand er at forpliktelsen innebærer at realdebitor er kontraktsrettslig forpliktet til å prestere en bestemt ytelse. Hagrup mener på den andre siden at en slik rett, som Lasse og Aubert argumenterte for, ikke forelå. I Hagerup sin bok kommer han frem til at “[d]et finnes rettspraksis fra tiden før lovens vedtakelse og ikrafttreden hvor en kjøper av fast eiendom ble tilkjent prisavslag, jf. Rt. 1905 s. 401”.

Fra et komparativt og rettshistorisk perspektiv, har Norge fått inspirasjon fra andre rettskulturer. Uttrykket i prisavslagsbestemmelsen i norsk rett er inspirert av tysk, sveitsisk og fransk rettskultur, som igjen stammer fra det kontinentaleuropeiske rettssystemet fra den klassiske romerretten. Etter uttrykket actio quanti minoris, kan kjøper som fikk en mangelfull kontraktsytelse kreve et forholdsmessig avslag i kjøpesummen. 

3.2 Juridisk teori

Fra gammelt av har juridiske teoretikere behandlet prisavslag under synsvinkelen som delvis heving. Bakgrunnen for dette er at når realkreditor får et prisavslag for den mangelfulle kontraktsytelsen, kan vederlaget anses delvis hevet. Det er med hensyn til at realkreditor ikke er pliktet til å betale det avtalte vederlaget mellom partene. Samtidig kan man se på den andre siden, hvor realdebitors kontraktsplikt blir delvis hevet. Når realkreditor får det forholdsmessige prisavslaget for den mangelfulle ytelsen, vil plikten til realdebitor bli delvis hevet. Dette er med hensyn til at realkreditoren kun betaler ytelsens verdi med mangelen.

Etter vedtakelsen av kjøpsloven av 1907, ble det en ny diskusjon om sammenhengen mellom erstatning og prisavslag. Dette skal jeg komme tilbake avslutningsvis i punkt 8. Det kan imidlertid kort nevnes at det ikke alltid ble en skarp linje mellom prisavslag og erstatning i rettspraksis.

Adgangen til å kreve prisavslag ble etterhvert lovfestet i en rekke kontraktslover etter kjøpsloven av 1907. Dette kan man se under de kontraktslovene som skal tas videre her.

4. Kjøpsloven

Bestemmelsen om prisavslag ble videreført i den någjeldende kjøpsloven av 1988 (heretter kjl.). Misligholdsbeføyelser er nå lovregulert i §§37 og 38. Det er imidlertid kjl. § 38 vi skal fokusere på her. Allikevel kan det kort nevnes at bestemmelsen i kjl. § 37 første ledd belyser begrensningen ved påberopelse av prisavslag som misligholdsbeføyelse. Bestemmelsen regulerer at prisavslag er en subsidiær mangelsbeføyelse. Det vil med andre ord si at man ikke kan påberope prisavslag først. Det foreligger også en begrensning om at “Kjøperen kan ikke kreve prisavslag ved kjøp av brukte ting på auksjon”, jf. annet ledd.

En annen begrensning er hvilken type mislighold det skal være for å kunne påberope prisavslag. Misligholdet må være en form for mangelfull ytelse. Dette er med hensyn til misligholdets karakter og lovbestemmelsens ordlyd. Realkreditor kan dermed retningsbevisst ikke kreve prisavslag ved forsinkelser.

4.1 Prisavslag i kjøpsloven

Kjl. § 38 lyder slik. “Har tingen mangel, kan kjøperen kreve prisavslag slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden” (egen kursivering). Det er pedagogisk ryddig å starte med lovbestemmelsens ordlyd, hvor det tyder på at prisavslag kan tilkjennes på et objektivt grunnlag. Dette innebærer at mangelen er uavhengig av partenes innflytelsesmulighet og om de eventuelt har utvist skyld, jf. ordlydsfortolkning av bestemmelsen hvor det ikke krever grunnlag for mangel fra selgers side.

Videre krever lovbestemmelsen et vilkår om at det skal foreligge en “mangel” ved kontraktsgjenstanden. Dette er da ikke kun en vurdering av kjøpsloven kapittel IV, men også at mangelen utgjør en verdireduserende effekt, slik det kommer frem videre i bestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 90. Med dette menes det avtalte vederlaget har en høyere verdi, enn den ytelsen som er levert. Den oppståtte mangelen på kontraktsytelsen skaper en ubalanse, ettersom realdebitors ytelse har en større verdi enn det han får i motytelse fra realdebitor. Her kan man se tilbake til prisavslagets formål: Å kompensere for den økonomiske betydningen for den medførte mangelen.

4.2 Utmåling i kjøpsloven

Prisavslagets størrelse etter kjøpsloven skal bero på markedsverdien på leveringstidspunktet, jf. kjl. § 38. Dette innebærer at man skal ta stilling til kontraktsgjenstandens markedsverdi og verdien i mangelfullstand. Ordlyden tyder dermed på at man skal finne prosentsatsen av gjenstandens verdi i mangelfull stand av markedsverdien. Deretter skal man subtrahere denne prosentsatsen med det avtalte vederlaget, jf. Ot.prp.nr. 80 (1986-1987) s. 90. Utmålingsmetoden blir kalt den “mattematiske prisreduksjonen” og har fått sitt navn fra juridisk litteratur, se for eksempel i "Obligasjonsrett" av Viggo Hagstrøm og “Obligasjonsrett, en innføring” av Erlend Haaskjold”.

Eksempel I:

Eksempel II:

5. Forbrukerkjøpsloven

Forbrukerkjøpsloven er en relativt ny lov fra 2002. Loven er hovedsakelig laget for å beskytte forbrukerenes rettigheter i møte med næringsdrivende. Dette er med hensyn til at næringsdrivende er å anses som en profesjonell part, og derav er kontraktsforholdet ikke mellom to likeverdige parter.

Alle kontraktsparter, inklusive forbrukere, er vernet gjennom kjøpsloven. Imidlertid er forbrukernes rettigheter mer tilgjengelig for allmennheten gjennom etablering av en separat og samlet lov. Det kommer frem i forarbeidene at “[en] egen forbrukerkjøpslov vil dessuten gjøre det lettere å fange opp endringer i markedet, og en vil stå friere til å tilpasse lovverket til forbrukernes spesielle behov”, jf. Ot.prp.nr.44 (2001-2001) s. 12

5.1 Prisavslag i forbrukerkjøpsloven

Forbrukerkjøpslovens adgang til prisavslag er regulert i § 31 og er på mange punkter lik kjl. §§ 37 og 38, se ordlyden. Bestemmelsene viser for eksempel klare likhetstrekk når det kommer til utmålingen, som i begge er basert på en matematisk prisreduksjon. Regel i fkjl. § 31 annet ledd innebærer derimot at kjøper ikke kan kreve prisavslag “ved salg av brukte ting på auksjon”, slik man ser i kjl. § 37 annet ledd. Imidlertid gir fkjl. § 31 annet ledd en utvidelse som kan verne forbrukere, ved å si at begrensningen kun gjelder når forbrukeren “har anledning til å være til stede” ved kjøpet av kontraktsytelsen.

5.2 Utmåling i forbrukerkjøpsloven. 

Etter § 31 skal prisavslaget tilsvare forholdet mellom “tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden” (min kursivering). Dette tilsvarer det forholdsmessige prisavslaget, som er likt etter kjøpsloven.

Frem til lovendringen i 2024 fremgikk det av (dagjeldende) § 31 annet ledd at dersom det forelå “særlige grunner kunne prisavslaget settes til mangelens betydning for forbrukeren” (min kursivering). Bestemmelsen innebar en skjønnsmessig vurdering, i de tilfeller der det forelå særlige grunner for at beregningen skulle bli en annen enn det som fulgte av første ledd. På bakgrunn av gjennomføring av Forbrukerkjøpsdirektivet, kom departementet frem til at annet ledd ikke harmoniserte med EU sine prisavslagsbestemmelser, jf. Prop. 49 LS (2022-2023) s. 110.

Den skjønnsmessige fastsettelsen ble imidlertid tilføyd fkjl. § 33 tredje ledd om ulempeerstatning, da det ble antatt at direktivet som sådann ikke fullstendig utelukket at forbrukeren kunne kompenseres i tilfeller der en mangel ikke har medført en verdireduksjon i objektiv forstand.  Fkjl. § 33 tredje ledd konstaterer at erstatningsutmåling skal foretas etter reglene i kapittel 11 i forbrukerkjøpsloven, men dersom “særlige grunner taler for det” kan erstatning i stedet fastsettes ut fra “mangelens betydning for forbrukeren”. På den måten antas det at forbrukeren skal ha omtrent samme vern som dagjeldende § 31 annet ledd, gitt at vilkårene for å tilkjenne erstatning foreligger.

6. Håndverkstjenesteloven

En tilsvarende bestemmelse finner vi også i Håndverkstjenesteloven av 1989 (heretter hvtjl.) § 25 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen lyder slik: “Vil kostnadene bli urimelige i forhold til mangelens betydning for forbrukeren, skal prisavslaget svare til mangelens betydning” (egen kursivering).

Bestemmelsens formulering kan ligne på fkjl. § 33 tredje ledd. Imidlertid har bestemmelsen et annet innhold. Prisavslagets utgangspunkt er å “redusere verdi som ytelsen får for forbrukeren” jf. Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 39.

Det kan imidlertid nevnes at hvtjl. § 25 annet ledd innebærer en bestemmelse som omfatter en annen måte å utmåle prisavslag på enn det som allerede er nevnt. Dette skal jeg komme senere inn på under kapittel 7 om avhendingslova, på bakgrunn av at prisavslagsbestemmelsen i avhendingsloven har en tilsvarende regel.

7. Avhendingslova

Avhendingslova (heretter avh.)  4-12 regulerer adgangen til prisavslag ved salg av fast eiendom. Bestemmelsens første ledd sammenfaller med kjl. § 38 og fkjl. § 31 første ledd idet den viser til “forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden". Andre ledd gir imidlertid rett til prisavslag med utgangspunkt  i en annen utmåling. I det videre vil denne formen for utmåling redegjøres for.

7.1 Utmåling i avhendingslova

Bestemmelsen i avhl. § 4-12 annet ledd lyder slik: “Med mindre noko anna vert godtgjort, skal prisavslaget fastsetjast til kostnadene ved å få mangelen retta” (egne kursiveringer). Vi finner det samme utsagnet i hvtjl. § 25 annet ledd første punktum, slik det er nevnt ovenfor.

Lovgiverens formål er å gi kjøperen adgang til å kreve prisavslag tilsvarende utbedringskostnadene. Dette tyder klart på en refusjon av utbedringskostnadene ved mangelen, slik forarbeidene også kommer fram til i Ot.prp.nr.66 (1990-1991) s. 108. Bakgrunnen for at lovgiver fastsatte en bestemmelse som legger utbedringskostnadene til grunn, er med forutsetningen om at prinsippet om det forholdssmessige avslaget i kjøpesummen ved kjøp av fast eiendom, ikke er festnet i rettspraksis, jf. forarbeidene s. 107.

7.2 Forholdet mellom første og annet ledd

Rt. 2000 s. 1999 (Pelsdyrhall-dommen) er illustrerende, når det kommer til forholdet mellom avhl. § 4-12 første og annet ledd. Kort gjelder saken krav om prisavslag og erstatning. Dommen ble avsagt med dissens (3-2), hvor førstvoterende tok utgangspunkt i avhl. § 4-12 første ledd, nemlig om den matematiske prisreduksjonen.

For førstvoterende var det avgjørende at fastsettelse av prisavslaget, skal bero på et skjønnsmessig grunnlag. Slik det er nevnt ovenfor, tok de utgangspunkt i den matematiske prisreduksjonen, som kan anses å være hovedregelen etter de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene. Dette er med hensyn til at utmålingen er klart fastsatt i de lovregulerte kontraktstypene. Flertallet stemte for at saken skulle løses på grunnlag av et forholdsmessig prisavslag.

Mindretallet argumenterte på den andre siden at avhl. § 4-12 annet ledd er lovens hovedregel når det gjelder prisavslag, jf. Rt. 2000 s. 199 s. 209. Med dette støtter de seg på lovens forarbeider, at bestemmelsens annet ledd er hovedreglen. Her fremhever annenvoterende at det ikke er “tilstrekkelig å konstatere at utgiftene ved en utbedring vil avvike fra en endring i markedsverdien”.  Videre legges det til grunn at “uttalelsen om at utgiftene til retting skal anvendes som indisium for prisavslaget hvis eiendommen ikke har noen klar markedsverdi”, jf. annenvoterende, med henvisning til lovens forarbeider. Hvorimot førstvoterende argumenterer for at utbedringskostnadene ikke gjenspeiler fallet i eiendommens markedsverdi”. jf. s. 207.

Ut ifra dette kan vi utlede at grensen mellom de to utmålingsvariantene og når de skal anvendes er uklar. Hvilken variant man går for, beror på en skjønnsmessig vurdering av forholdene i den konkrete saken.

8. Forholdet mellom prisavslag og erstatning

Som nevnt ovenfor har sammenhengen mellom erstatning og prisavslag vært omstridt i teorien i lang tid. Her skal det foretas en kort avklaring hvor grensen mellom de to misligholdsbeføyelsene kan gå.

Etter grunnvilkårene for å kunne kreve erstatning fra erstatningsretten, må det foreligge tre vilkår; (I) ansvarsgrunnlag, (II) økonomisk tap og (III) adekvat årsakssammenheng. Ved kontraktserstatning krever det (IV) et mislighold i tillegg til de tre vilkårene.

For å kunne ha et krav på prisavslag ved en misligholdt kontraktsytelse, kreves det kun at mangelen gir en verdireduserende effekt på ytelsen, med forbehold om de andre lovregulerte utmålingene i de spesifikke kontraktstypene. Slik det er nevnt ovenfor i første avsatt siste punktum under kap 4.1 Prisavsalg i kjøpsloven, er mangelens betydning uavhengig av motpartens ansvarsgrunnlag.

Man kan imidlertid se at det foreligger likhetstrekk mellom økonomisk tap, og kravet om at mangelen gir en verdireduserende effekt. Dette er på grunnlag av at realkreditor kan lide et slags økonomisk tap når vedkommende ikke får den motytelsen som han har betalt for. For eksempel, dersom Peder Ås kjøper seg en bil og betaler ekstra for en selvstyrende ratt, viser det seg i ettertid at Ås har betalt ekstra for et ratt som ikke fungerer. Funksjonsmangelen ved rattet kan karakteriseres for både et økonomisk tap, og verdireduserende effekt på bilen. Dette er med hensyn til at dersom Ås selger bilen videre, kommer han til å lide et økonomisk tap på bakgrunn av mangelens verdireduserende effekt.

Det er imidlertid nødvendig å nevne likhetstrekkene mellom et økonomisk tap og en verdi reduserende effekt, ikke gjelder for de særegne utmålingene man finner i avhl. § 4-2 annet ledd og hvtjl. § 25 annet ledd.