top of page
Forfatterens bildeObiter Dictum

Partsbegrepet – en kort gjennomgang

Oppdatert: 5. jan. 2023

Skrevet av: Kamilla Hauger


1. Innledning

Innenfor forvaltningsretten står partsbegrepet svært sentralt. I det følgende skal det gis en oversikt av hvem som er en part.


Forvaltningsloven av 1967 innehar en legaldefinisjon av partsbegrepet i § 2 første ledd bokstav e. Denne definisjonen skal legges til grunn ved tolkningen av lovens øvrige bestemmelser. Gjennom dette er det av stor betydning hvorvidt en juridisk person er en part eller ikke i møte med forvaltningsloven. For eksempel vil ikke en offentlig tjenestemann kunne operere som saksbehandler der han eller hun selv er part i saken, fordi en da anses som inhabil, jf. fvl. § 6 første ledd. I tillegg vil også en «part» ha rett å gjøre seg kjent med opplysninger vedrørende saken som er taushetsbelagt og sakens dokumenter, jf. fvl. §§ 13 b første ledd og 18 flg. Videre ilegges også forvaltningen plikter overfor en «part» som de ellers ikke ville hatt overfor øvrige juridiske personer. Dette er tilfelle etter fvl. § 11 første ledd første punktum, der forvaltningen ilegges en «alminnelig veiledningsplikt», og fvl. §§ 16 og 17, hvor forvaltningen pålegges varslingsplikt slik at partene kan uttale seg. I tillegg har parter krav på varsel når forvaltningen har truffet et vedtak i saken i samt en begrunnelse for hvorfor de traff vedtaket, jf. fvl. §§ 27 og 24.


Til slutt vil også en «part», i tillegg til andre med «rettslig klageinteresse», ha klagerett overfor forvaltningen der det er truffet vedtak, jf. fvl. § 28 første ledd. Det bemerkes at alternativet ikke er like vidt som «rettslig klageinteresse» i fvl. § 28. Hva som nøyaktig inngår i dette berøres ikke i denne artikkelen, men ønsker leseren å lese mer om «rettslig klageinteresse» har Obiter Dictum publisert en helt egen artikkel om dette.


Sett i et større perspektiv er hvorvidt noen skal anses som en «part» etter fvl. § 2, avgjørende for deres adgang til en kontradiktorisk saksbehandling og hvilke prosessuelle rettigheter de innehar. Dermed er partsbegrepet etter fvl. §2 til dels bestemmende for hvor vidt en kontradiktorisk saksbehandling skal rekke.

­

2. Definisjon etter fvl. § 2 første ledd bokstav e

En «part» defineres av fvl. § 2 første ledd bokstav e som «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Her vi står vi altså overfor to alternative måter noen kan defineres som part: «retter seg mot» og «ellers direkte gjelder».


2.1 «retter seg mot»

I teorien er det uenighet vedrørende det nøyaktige innholdet av «retter seg mot». En alminnelig språklig forståelse tilsier at det er sakens adressat som etter det første alternativet skal ha partsstatus. Tvedt utdyper på side 40 at «retter seg mot» viser til den eller de som får «rettsstillingen sin endret i og med vedtaket». Dette synes kanskje klart, men andre forfattere mener at rettsstillingen ikke faktisk trenger å være endret for at vilkåret er oppfylt. Disse utdyper at ordlyden «retter seg mot» kun viser til sakens mottaker eller adressat, og igjennom dette er av en snever og formell karakter. Hvilken av disse to tolkningene som er den rette er ikke eksplisitt bestemt. Imidlertid synes det logisk å gå for Gravers tolkning av regelen der den rent formelle versjonen er foretrukket, ettersom loven også inneholder et annet alternativ igjennom «ellers direkte gjelder».


Dette betyr at vi i vurderingen av om noen er en part først vurderer om personen er vedtakets adressat. Her vil det som oftest være naturlig å ta utgangspunkt i hvordan personen selv forholder seg til sin egen status. Dersom dette besvares bekreftende, er det ikke nødvendig å vurdere neste alternativ. Da er personen part i saken og får rettigheter deretter. Imidlertid vil en måtte gå videre for å vurdere om personen går under «ellers direkte gjelder» hvis personen ikke er sakens adressat.


2.2 «ellers direkte gjelder»

En ordlydstolkning av «ellers» tilsier at alternativet legger seg utenfor tilfellene som faller innunder «retter seg mot». Her handler det altså om individer som ikke er sakens adressat, men som allikevel har partsstatus, ut ifra en alminnelig tolkning. Likevel vil individer som faller under «retter seg mot» også omfattes av «ellers direkte gjelder», jf. Bragdø-Ellenes & Abusland, Eckhoff & Smith og Woxholth. Imidlertid vil det være hensiktsmessig å først vurdere om noen er part etter det første alternativet, som nevnt over, ettersom det er en mindre kompleks vurdering enn «ellers direkte gjelder».


En alminnelig språklig forståelse av «gjelder» tilsier at en skal foreta en vurdering av hvorvidt noen har en interesse i saken. Forvaltningskommiteen påpekte i NUT 1958: 3 s. 155 at en sak ofte inkluderer en personkrets der hver enkelt har varierende interesser og således tilknytning med varierende styrke. «Direkte» snevrer inn hvem som faktisk omfattes av alternativet. Her vil ikke hvilken som helst tilknytning være tilstrekkelig. En naturlig språklig forståelse tilsier her at det må være en sterk forbindelse mellom personen eller enheten og saken. Her faller altså bort fjerne og nærmest tilfeldige tilknytninger. Lovavdelingen, Sivilombudsmannen og Forvaltningskomiteen fremhever at «direkte» viser til at tilknytningen må være av en slik karakter, klar, sterk, stor, nær, eller på en sånn måte at en er part. Dette sier de står i motsetning til en tilfeldig eller avledet tilknytning. Vurderingen handler med andre ord om kvalifisert interesse i saken og hvem som i vesentlig grad berøres av saken, jf. forvaltningskomiteen.


Vurderingen i seg selv blir gjort basert på skjønn, i større grad enn det tidligere alternativet. Justisdepartementet og Industridepartementet enes om at en ved vurderingen av hvorvidt noen er en part må ta «utgangspunkt i problemstillingen», jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-1977), s. 57.


Dette betyr at vi ved vurdering av hvorvidt noen er en part etter alternativet «ellers direkte gjelder», må ta i betraktning det foreliggende tilfellet, og dermed avstå fra å gjøre en generell vurdering – det skal relateres til det foreliggende saksforholdet.


Grensen mellom hvem som er part og hvem som ikke er det er flytende etter «ellers direkte gjelder». Her vil vurderingstemaet i fvl. § 6 kunne være veiledende, hvis vi anvender det analogisk. Vurderingstemaet går på om personen vil kunne få «særlig tap, ulempe eller fordel». «Særlig» viser til tap, ulempe eller fordel utenom det vanlige. Dermed luker en ut personen med en mer generell interesse for saken, fordi vi finner ut om saken faktisk berører vedkommende. Ut ifra dette kan vi se hvor stor interesse en person har i saken. Her taler en sterk interesse for at vilkåret «ellers direkte gjelder» er oppfylt, imens en svak interesse gjør det motsatte. I tillegg må vi også se på interessens karakter – er det en interesse som er relevant i saken? Er interessen lite relevant vil dette peke i retning av at vilkåret «ellers direkte gjelder» ikke er oppfylt, og dermed at personen ikke kan anses som part.

967 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page