Oversikt over ugyldighetsgrunnene i avtaleretten

1. Innledning

Et grunnleggende prinsipp i norsk avtalerett er pacta sunt servanda, som uttrykker at inngåtte avtaler skal holdes. Prinsippet danner grunnlaget for tillit og forutsigbarhet i rettsforhold mellom private og profesjonelle parter. Dette bekreftes også av Norske Lov 5–1–2, som fastslår at enhver er forpliktet til å oppfylle det man har lovet. Samtidig åpner avtaleretten for unntak gjennom ugyldighetsgrunnene, som skal forhindre at urimelige avtaler eller avtaler inngått ved illojal opptreden får rettsvirkning. Reglene ivaretar dermed balansen mellom avtalefriheten og beskyttelsen av svake parter.

I det følgende gis en fremstilling av de ulike hovedtypene ugyldighet: tilblivelsesmangler (pkt. 2), formmangler (pkt. 3), habilitetsmangler (pkt. 4) og innholdsmangler (pkt. 5). Artikkelen er ment som en oversikt over ugyldighetsgrunnene og avgrenses derfor mot dyptgående drøftelser og redegjørelser. På enkelte punkter henvises det til andre artikler på Obiter Dictums nettside som behandler temaene mer inngående.

2. Tilblivelsesmangler

Tilblivelsesmangler gjelder feil i prosessen frem mot avtaleinngåelsen. Det avgjørende er dermed ikke hva som står i avtalen, men hvordan avtalen ble til. Avtaleloven kapittel 3 inneholder flere bestemmelser om slike mangler, og de deles inn i sterke og svake ugyldighetsgrunner. En sterk ugyldighetsgrunn innebærer at løftegiveren er ubundet, selv om motparten var i god tro. Ved svake ugyldighetsgrunner blir løftet derimot bare ugyldig dersom mottakeren kjente eller burde kjenne til mangelen. I tillegg finnes det enkelte ulovfestede tilblivelsesmangler.

2.1 Innvirkning

For at en tilblivelsesmangel skal føre til ugyldighet, må mangelen ha hatt innvirkning på løftet. Det kreves med andre ord årsakssammenheng mellom feilen og avtaleinngåelsen. Det fremgår av forarbeidene at det ikke er grunn til å kjenne en avtale ugyldig dersom feilen ikke har hatt betydning for avtaleinngåelsen, jf. Ot.prp.nr.25 (1973–1974) s. 38. Samtidig fremgår det at dersom en opplysning er «egnet til å virke kjøpsmotiverende», vil det normalt være «presumsjon for at den også har vært det for den aktuelle kjøperen, med mindre det foreligger særskilte holdepunkter for å anta noe annet» (s. 38).

Vurderingen av om en feil har hatt innvirkning på avtaleinngåelsen bygger på en objektiv målestokk. Spørsmålet er om en alminnelig kjøper i tilsvarende situasjon normalt ville blitt påvirket av forholdet. Rt. 1993 s. 1497 gjaldt et boligkjøp hvor taksten som ble lagt til grunn ved salget inneholdt opplysninger som viste seg å være misvisende. Høyesterett uttalte at taksten var "misvisende for en alminnelig kjøper", og la dermed til grunn at slike feil kan få betydning for avtalens gyldighet.

Prinsippet ble tydelig formulert i Rt. 2003 s. 612, som gjaldt prisavslag for arealsvikt ved kjøp av leilighet. Høyesterett uttalte at vurderingen «i utgangspunktet skal objektiviseres», og at det avgjørende er om opplysningen generelt må anses egnet til å motivere en kjøper. Retten presiserte videre at «med mindre det foreligger helt spesielle subjektive momenter i motsatt retning, vil kravet til årsakssammenheng være tilfredsstilt». Selv om målestokken i utgangspunktet er objektiv, åpner dommen dermed for at subjektive momenter kan tillegges vekt.

Alvorlighetsgraden i feilen eller mangelen vil ha betydning for vurderingen av om den har hatt en innvirkning på avtaleinngåelsen. Grove eller sentrale feil taler for at vilkåret er oppfylt. Videre må det tas hensyn til partenes stilling, ettersom forbrukere ofte har en svakere forutsetning for å vurdere feilens betydning enn profesjonelle.

2.2 Sterke ugyldighetsgrunner

2.2.1 Forvanskning

Avtaleloven § 32 annet og tredje ledd regulerer forvanskning, som innebærer at et løfte ved en feil får endret innhold under overføringen fra avsender til mottaker. Bestemmelsen omfatter både feil som skjer gjennom telegraferingsselskap og bud. Det er ikke avklart i rettspraksis om bestemmelsen kan anvendes analogisk på elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen vil i praksis ha liten betydning dersom den ikke tolkes slik, ettersom telegraf og bud i dag sjelden brukes.

2.2.2 Grov tvang

Grov tvang etter § 28 gjelder tilfeller der en viljeserklæring er fremtvunget på en rettsstridig måte. Bestemmelsen rammer både vold og trusler som skaper begrunnet frykt for skade på liv eller helse, enten hos løftegiveren selv, ektefelle, barn eller andre tredjepersoner. I tillegg kan trusler om selvskading eller selvmord omfattes. Dersom tvangen er utøvd av en tredjeperson, og motparten var i god tro, må løftegiveren varsle om at han vil påberope seg tvangen «uten ugrundet opphold» etter at presset har opphørt, jf. § 28 annet ledd. Etter § 40 er tidspunktet for avsendelsen avgjørende, fordi mottakeren har forsendelsesrisikoen. Hvor lang fristen kan være må vurderes konkret, men lovens ordlyd tilsier at løftegiveren må reagere raskt for å bli ubundet, jf. «ugrundet opphold» i annet ledd.

2.2.3 Falsk og forfalskning

Falsk eller forfalsket viljeserklæring er ugyldighetsgrunner på ulovfestet grunnlag. Et løfte er falskt når det er fabrikkert, altså når noen gir inntrykk av å handle på vegne av en annen uten at en reell viljeserklæring foreligger. Et typisk eksempel på dette er falsk signatur, der en person utgir seg for å være en annen og inngår en avtale i dennes navn. Ved forfalskning er det tale om at et opprinnelig gyldig løfte får endret innhold etter innblanding fra en annen enn løftegiveren. I begge tilfeller foreligger det ingen gyldig vilje til å binde seg, og avtalen blir derfor ugyldig.

2.3 Svake ugyldighetsgrunner

2.3.1 Utnyttelse

Utnyttelse etter § 31 omfatter de tilfeller der en part misbruker en annen som er i en særlig sårbar eller utsatt posisjon. Bestemmelsen oppstiller tre vilkår. For det første kreves det at løftegiveren befinner seg i en presset situasjon, som eksempelvis nød, sykdom, uerfarenhet eller et avhengighetsforhold. For det andre må motparten ha utnyttet denne situasjonen, og for det tredje må dette ha ført til at vedkommende oppnådde en fordel. Enkelte typetilfeller av utnyttelse kan også ha karakter av å være en sterk ugyldighetsgrunn, der den svake part har alvorlige sinnslidelser eller ikke er habil av andre grunner, se drøftelse under pkt. 4.

2.3.2 Simpel tvang

Avtaleloven § 29 hjemler at en avtale kan settes til side dersom den er inngått under rettsstridig tvang. Bestemmelsen gjelder «annen tvang» enn den som reguleres av § 28, og omfatter tilfeller der presset ikke er like grovt, men likevel har påvirket beslutningen om å inngå avtalen. Det kan for eksempel være trusler om å skade eiendeler eller spre sensitiv informasjon. I Rt. 1977 s. 608 ble pantsettelsen kjent ugyldig fordi kvinnen ble presset til å signere under trussel om politianmeldelse. Høyesterett forutsatte at en slik trussel i utgangspunktet var rettsstridig, men slo fast videre at en slik trussel likevel kunne være rettmessig etter § 29, dersom "foreldet virkelig er straffbart", jf. s. 614. Høyesterett oppstiller dermed et snevert unntak for at trusler likevel ikke skal lede til ugyldighet.  I den konkrete vurderingen kom retten frem til at presset påført kvinnen måtte medføre at pantsettelsen kjennes ugyldig.

2.3.3 Svik

Svik etter § 30 foreligger når en part bevisst har villedet sin motpart. Det kan skje både ved å gi uriktige opplysninger og ved å unnlate å gi informasjon man har plikt til å dele. Villedelsen må ha hatt betydning for avtaleinngåelsen, slik at sviket faktisk påvirket løftegiveren.

2.3.4 Skrivefeil og lignende

Skrivefeil og lignende feil reguleres i § 32 første ledd og kan føre til ugyldighet når det foreligger et avvik mellom det som var ment og det som faktisk ble sagt eller skrevet. Bestemmelsen gjelder situasjoner der løftet får et annet innhold enn tilsiktet, for eksempel fordi tilbudet ble urealistisk lavt eller et faguttrykk ble misforstått. For at ugyldighet skal inntre, må det først avklares hva som var «tilsiget», altså løftegiverens egentlige mening. Deretter må det vurderes om det er et avvik mellom denne viljen og den erklæringen som nådde mottakeren. Avviket må skyldes en «feilskrift eller annen lignende feiltakelse», og løftemottakeren må ha innsett eller burde ha innsett at det forelå en slik feil.

2.4 Avtaleloven § 33

Avtaleloven § 33 er en generalklausul som retter seg mot tilfeller der det vil være i strid med redelighet eller god tro å gjøre et løfte gjeldende. Brudd på bestemmelsen kategoriseres som en svak ugyldighetsgrunn. Bestemmelsen fanger opp situasjoner der flere momenter, som hver for seg ikke fører til ugyldighet etter §§ 28–32, men som samlet gjør at resultatet fremstår urimelig. Vurderingen bygger på et skjønn, og lovgiver har overlatt til domstolene å trekke grensene i lys av rettsoppfatningen til enhver tid.

Les mer om avtaleloven § 33 her.

3. Formmangler

Hovedregelen i norsk rett er formfrihet ved inngåelse av avtaler, jf. bl.a. HR-2017-971-A avsnitt 36. Partene står i utgangspunktet fritt til å inngå avtaler i den formen de selv ønsker, og alle avtaler er like bindende. Dette følger av NL 5-1-1: «En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver». Bestemmelsen uttrykker at det avgjørende er om avtale er inngått, uavhengig av hvilken form avtaleinngåelsen har hatt.

Prinsippet kan også utledes fra avtaleloven § 3. Bestemmelsen regulerer akseptfrister og bekrefter dermed at muntlige tilbud og aksepter kan stifte bindende avtaler. Dersom et tilbud fremsettes muntlig uten akseptfrist, må tilbudet aksepteres umiddelbart for å ha virkning, jf. § 3 annet ledd.

Rt. 1998 s. 946 gjaldt en tvist om hvorvidt det var inngått en bindende avtale om kjøp av halvparten av aksjene i et vinagentselskap. Høyesterett la til grunn at «partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger». Spørsmålet om når avtalen blir bindende beror derfor på en konkret tolkning av den enkelte avtale og de begivenheter i tidsrommet rundt en eventuell inngåelse.

Selv om skriftlighet som hovedregel ikke er et gyldighetskrav, har den betydelig bevismessig verdi. Skriftlig dokumentasjon gjør det enklere å fastslå både at det foreligger en avtale og hva avtalen innebærer. Ved muntlige avtaler oppstår det lettere uenighet om innholdet, og bevissituasjonen kan bli krevende. Av denne grunn er skriftlige avtaler praktisk utbredt, selv om de rettslig sett ikke er nødvendige.

I enkelte tilfeller oppstiller loven uttrykkelige formkrav, og da er form et gyldighetsvilkår. Testamenter må for eksempel være skriftlige og oppfylle vitnekravene i arveloven § 42 for å være gyldige. Ektepakter må utformes i samsvar med ekteskapsloven § 54 for å få rettsvirkning. Formkravet er begrunnet i hensynet til klarhet og etterprøvbarhet, og skal redusere risikoen for senere uenighet om avtalens innhold og gyldighet. I slike tilfeller medfører manglende formkrav som hovedregel ugyldighet.

Manglende oppfyllelse av formkrav er dermed som hovedregel ikke en ugyldighetsgrunn, med mindre det foreligger et særskilt lovfestet formkrav eller at partene selv har forutsatt at avtalen først skal være bindende når den er skriftlig.

4. Habilitetsmangler

Habilitetsmangler er en av hovedgruppene for ugyldighet innenfor avtaleretten. Man kan dele habilitetsmangler inn i tre mindre grupper; vergemål for voksne, mindreårige og sinnslidelse. Formålet med habilitetsmangler er å sikre at personer klarer å ivareta sine egne interesser og å sørge for at svake parter ikke blir utnyttet, samt å sikre at dette blir utført med respekt for den «enkelte persons verdighet og integritet», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 8.

4.1 Mindreårige

Reglene om mindreåriges rettslige handleevne har som formål å beskytte mindreårige mot å inngå avtaler eller foreta disposisjoner de ikke har forutsetninger for å forstå rekkevidden av. Vergemålsloven § 8 fastslår at de som ikke har fylt 18 år regnes som mindreårige. Dette utgjør en sterk ugyldighetsgrunn og er en begrensning i avtalefriheten, ettersom avtaler inngått av mindreårige som hovedregel ikke blir bindene, selv om medkontrahenten var i god tro.

Hovedregelen følger av vergemålsloven § 9: «En mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt». En rettslig handling omfatter både det å pådra seg forpliktelser og å disponere formue. Dersom en mindreårig har inngått en avtale i strid med denne hovedregelen, er utgangspunktet at avtalen ikke er bindende for den mindreårige, jf. vgml. § 15. Man finner et unntak fra dette i § 14 andre ledd, som slår fast at disposisjonen likevel godkjennes i ettertid av vergen, statsforvalteren eller den mindreårige selv når han eller hun blir myndig.

4.1.1 Vergenes representasjonsrett

Vergen handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold, jf. vgml. § 17. Som hovedregel er det foreldrene som er verger, jf. vgml. § 16, og dersom det er flere verger skal de handle i fellesskap, jf. § 18. I tilfeller hvor vergen er noen andre enn foreldrene, skal den oppnevnte vergen «så vidt mulig rådføre seg» med dem eller den som har foreldreansvaret før det treffes avgjørelser av betydning, jf. vgml. § 17 tredje ledd. Representasjonsretten innebærer at vergen kan binde den mindreårige innenfor de rammene som følger av loven. Etter vgml. § 17 fjerde ledd skal vergen høre den mindreåriges mening før det treffes avgjørelser, og den mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. Dersom vergen ikke ivaretar den mindreåriges økonomiske interesser, kan statsforvalteren oppnevne en ny verge, jf. § 29 annet ledd.

4.1.2 Mindreåriges rådighet over egne midler

Selv om § 9 fastsetter en klar hovedregel, åpner loven for gradvis økt handlefrihet med alder. Etter vgml. § 10 kan en mindreårig som har fylt 15 år selv inngå arbeidsavtale. Dersom vedkommende er under 15 år, kreves godkjenning fra vergen. Vergen kan si opp avtalen dersom hensynet til barnet tilsier det, jf. § 10 andre ledd.

Vgml. § 11 åpner for at en mindreårig over 15 år kan gis tillatelse til å drive næringsvirksomhet, dersom både vergen og statsforvalteren samtykker. Den mindreårige kan da foreta disposisjoner innenfor næringsvirksomheten på egen hånd. Tillatelsen kan trekkes tilbake dersom hensynet til den mindreårige krever det, jf. § 11 tredje ledd.

Etter vgml. § 12 kan en mindreårig over 15 år råde over midler han eller hun har tjent ved eget arbeid, eller midler som er gitt til egen rådighet, eksempelvis lommepenger eller konfirmasjonspenger. Derimot kan den mindreårige ikke disponere større midler som arv eller forsikringsutbetalinger.

En mindreårig som har eget hushold, kan foreta de disposisjonene som er vanlige i et hushold, jf. vgml. § 13 første ledd. Denne disposisjonsretten kan vergen frata den mindreårige dersom den blir misbrukt og vergen har samtykke fra statsforvalteren, jf. § 13 annet ledd. Dersom den mindreårige har midler til egen rådighet, kan han eller hun også inngå avtaler om betalingstjenester og opprette bankkonto etter fylte 15 år, jf. finansavtaleloven § 4-52 første ledd.

4.1.3 Statsforvalterens rolle

Statsforvalteren har en sentral kontroll- og tilsynsfunksjon. Etter vgml. § 6 fører statsforvalteren tilsyn med vergene og kan oppnevne ny verge dersom den nåværende ikke ivaretar den mindreåriges interesser, jf. § 29 andre ledd. For disposisjoner som gjelder større økonomiske verdier, kreves statsforvalterens samtykke, jf. vgml. §§ 39–40. Statsforvalteren forvalter også mindreåriges midler over beløpsgrensen i § 48. I forarbeidene understrekes det at beslutningene til statsforvalteren «må bygge på et forsvarlig grunnlag, og at de økonomiske og følelsesmessige interessene til den som er under vergemål, vil stå sentralt», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) s. 194.

4.2 Voksne under vergemål

Vergemål for voksne skal beskytte personer over 18 år som ikke er i stand til å ivareta egne interesser. Ordningen kan tilpasses individuelt og bygger på prinsippet om minst mulig inngrep i selvbestemmelsen. Reglene omfatter både ordinært vergemål, som er et frivillig støttetiltak, og vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen, som er et mer inngripende tiltak. Formålet med dette skillet er å sikre fleksibilitet og samtidig hindre misbruk eller økonomisk utnyttelse av personer i sårbare situasjoner.

4.2.1 Ordinært vergemål

Ordinært vergemål er hjemlet i vergemålsloven §§ 20 og 21. I vgml. § 20 er det oppstilt tre vilkår for opprettelse av ordinært vergemål; det må være "behov for det", det må foreligge en "sinnslidelse" og personen må ikke være «i stand til å ivareta sine interesser". Det kreves årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og evnen til å ivareta egne interesser. Begrepet sinnslidelse omfatter blant annet spillavhengighet, demens, rusmiddelbruk og psykisk utviklingshemming. Vilkåret angående behov er som oftest ikke oppfylt dersom personen har en pårørende som kan ivareta hans interesser.

Om alle vilkårene er oppfylt kan ordinært vergemål opprettes ved skriftlig samtykke fra personen det skal vergemålet skal gjelde for. Ordinært vergemål kan tilpasses til hvert individ. Det lyder av vgml. § 20 andre ledd at; "vergemålet er et frivillig støttetiltak". Det er derfor viktig at personen selv kan bestemme omfanget av vergemålet og hvem som skal være verge. Om ikke det er mulig skal "den beste tolkningen av personens vilje og preferanser legges til grunn", jf. vgml. § 20.

I vgml. § 21 fjerde ledd er det lista opp noen begrensinger for hva vergemålet kan omfatte. Vergemålet kan ikke omfatte stemmerett ved valg, inngåelse av ekteskap, erkjennelse av farskap, organdonasjon, opprettelse eller tilbakekallelse av testament, samtykke til tvang eller andre særlig personlige forhold uten særskilt lovhjemmel.

4.2.2 Vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen

Avtaleinngåelse med en som er fratatt rettslig handleevne ved vergemål, utgjør en sterk ugyldighetsgrunn, jf. vgml. §§22 og 23. De samme vilkårene som følger av § 20 første ledd ved ordinært vergemål må være oppfylt. Den sentrale forskjellen er at tiltaket kan gjennomføres uten samtykke fra personen som skal bli plassert under vergemål. Rt. 1956 s. 286 gjaldt en kvinne med sinnslidelse som hadde foretatt flere økonomiske disposisjoner. Spørsmålet var om hun var i stand til å ivareta egne interesser, eller om hun burde blitt fratatt den rettslige handleevnen. Høyesterett la til grunn at vurderingen ofte baseres på om tidligere disposisjoner fremstår som fornuftige.

Videre er det oppstilt to alternative vilkår for fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold: enten (i) for å hindre at personen utsetter sine økonomiske interesser for vesentlig fare for forringelse, eller (ii) for å forhindre utilbørlig økonomisk utnyttelse. Det er et alvorlig inngrep i personlig frihet å bli underlagt denne typen vergemål, og terskelen er derfor høy. Kravet om at tiltaket må være nødvendig understreker dette, jf. vgml. § 22 andre ledd.

Det følger av ordlyden «kan» i vgml. § 22 første og andre ledd at selv om alle vilkårene er oppfylt må det tas en konkret vurdering på om personen skal tas fra den rettslige handleevnen. Relevante momenter i «kan»-vurderingen er blant annet formuens og inntektens størrelse, om personen er institusjonsplassert slik at risiko for uforsvarlige disposisjoner er lav, om vedkommende samtykker, og om hens interesser kan ivaretas tilstrekkelig gjennom ordinært vergemål. Det er tingretten som treffer beslutning om vergemål skal opprettes, jf. vgml § 68 og fastsetter omfanget, jf. vgml. § 21.

Også her kan omfanget av vergemålet tilpasses individet, grunnet at fratakelsen av den rettslige handleevnen kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller disposisjoner, jf. vgml. § 22 andre ledd.

4.3 Sinnslidelse

Sinnslidelse er en ulovfestet, sterk ugyldighetsgrunn. Hva som omfattes av begrepet er ikke klart avgrenset, men typiske tilfeller er psykoser, alvorlig senilitet og høygradig utviklingshemming. I praksis vil mange som omfattes av sinnslidelse også kunne falle inn under reglene om vergemål, men det er likevel nødvendig å ha sinnslidelse som en selvstendig ugyldighetsgrunn. Årsaken til dette er for å sikre tilfeller der personen ikke klarer å ivareta egne interesser uten at vergemål er etablert.

I Rt. 1995 s. 1540 gjaldt en kvinne som stilte sin leilighet som sikkerhet for sønnen og hans samboers låneopptak for boligkjøp. Lånet ble misligholdt, og kvinnen gjorde gjeldende at sikkerhetsstillelsen var ugyldig grunnet at hun var sinnslidende da sikkerheten ble stillet. Høgsterett står fast på side 1544 i dommen at «[e]n rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen». Det kreves derfor at personen hadde en alvorlig sinnslidelse på tidspunktet for disposisjonen, og at det foreligger årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og avtaleinngåelsen.

Vurderingen beror på en helhetsvurdering av sykdommens karakter, forholdene rundt avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold, jf. Rt. 1995 s. 1540, s. 1544.  Et sentralt moment er om personen forsto rekkevidden av disposisjonen. Jo mer alvorlig sinnslidelsen er, desto større grunn er det til å anta at den har påvirket løftet.

Disposisjonens karakter har også betydning. Store eller uvanlige økonomiske transaksjoner faller lettere inn under ugyldighetsregelen enn små, dagligdagse disposisjoner. Videre vurderes blant annet om avtalen avviker fra personens normale handlingsmønster, om disposisjonen har et fornuftig formål for personen, og om pris eller øvrige vilkår fremstår som uvanlige.

5. Innholdsmangler

Innholdsmangler omfatter tilfeller hvor problemet ligger i selve innholdet av avtalen. Utgangspunktet i norsk avtalerett er avtalefrihet, som innebærer at partene i stor grad kan bestemme innholdet i avtalen selv. Prinsippet er ikke eksplisitt lovfestet, men kan utledes av NL 5-1-2, hvor det fremgår at man i utgangspunktet står fritt til å avtale «ved hvad Navn det nævnis kand». Avtalefriheten har likevel grenser.

NL 5-1-2 slår samtidig fast at man ikke er pliktig til å holde avtaler som strider «imot loven eller ærbarhet». I praksis behandles disse to vilkårene ofte samlet, fordi avtaler som strider mot lov som regel også vil stride mot ærbarhet, jf. eksempelvis Rt. 1995 s. 46 på s. 50 og Rt. 2004 s. 1582 avsnitt 40.

5.1 Strider mot lov- eller ulovfestet regel

I vurderingen om avtalen strider mot lov- eller ulovfestet regel er det sentralt om lovregelen det er tale om, er preseptorisk eller deklaratorisk. Preseptoriske regler kan ikke fravikes av partene. Strider avtalen mot en slik regel, kan ikke avtalen opprettholdes slik som den er.  Deklaratoriske regler er derimot utgangspunkt som partene kan avtale seg bort fra. Dersom partene ønsker en annen løsning enn den loven legger opp til, kan avtalen likevel være gyldig. Om en bestemmelse er preseptorisk eller deklaratorisk avgjøres gjennom tolkning av rettsregelen. Avtaleloven § 1 illustrerer dette ved å fastslå at reglene i kapittelet gjelder «hvis ikke andet følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane». Bestemmelsen viser at lovgiver åpner for at andre ordninger enn de som er uttrykkelig angitt i loven, kan anses som gyldige.

Høyesterett har presisert at det ikke finnes noen generell regel om at avtaler automatisk blir ugyldige når de strider mot lov. Rt. 1993 s. 312 gjaldt en kunde som hadde opparbeidet betydelig gjeld til et meglerfirma etter kreditt gitt i strid med verdipapirhandelloven § 25. På side 315 uttalte førstvoterende at virkningen av lovstridig innhold må avgjøres etter en tolkning av den aktuelle lovbestemmelsen, hvor det også skal tas hensyn til mer generelle momenter, herunder om reelle hensyn tilsier ugyldighet. Det må følgelig foretas en konkret vurdering. For å fastsette den rettslige konsekvensen må det legges vekt på hvilken lovregel avtalen strider mot, og hva formålet med regelen er, jf. HR-2022-1120-A. Dersom bare enkelte avtalevilkår strider mot loven, vil det bare være de aktuelle avtalevilkårene som må bortfalle. Øvrige deler av avtalen vil følgelig fortsatt bestå.

5.2 Strider mot «ærbarhet»

Begrepet «ærbarhet» fungerer som en rettslig standard. Vurderingen av hva som anses «ærbart» knytter seg til hva som til enhver tid anses som den gjeldende alminnelige oppfatning av god moral, skikk og bruk, jf. RG-1981-276 s. 283. Saken gjaldt gyldigheten av en avtale mellom ektefeller om borett til den felles boligen ved samlivsbrudd, hvor lagmannsretten fant at avtalen la et utilbørlig press på den ene ektefellen til å bli i ekteskapet. En avtale med et moralsk sterkt klanderverdig innhold kan settes til side som ugyldig.

Hva som faller under ærbarhetsbegrepet, kan være vanskelig å slå fast. Et tradisjonelt eksempel er avtaler om prostitusjon, som har blitt ansett som stridende mot ærbarhet fordi de innebærer kommersialisering av seksuallivet og ofte utnyttelse, jf. HR-2017-2352-A avsnitt 72. Også avtaler som forplikter partene til å begå lovbrudd, rammes av ærbarhetsstandarden, jf. Rt. 2004 s. 1582 avsnitt 40. Videre kan avtaler settes til side dersom de strider mot grunnleggende hensyn i annen lovgivning, for eksempel barnets beste i barneloven, jf. LB-2009-16277.

5.3  Avtaleloven § 36

Avtaleloven § 36 er en generell lempningsregel. Bestemmelsen gir adgang til å endre eller sette en avtale helt eller delvis til side dersom avtalen virker urimelig, eller er i strid med god forretningsskikk, jf. § 36 første ledd. Paragrafens andre ledd angir hvilke momenter som kan vektlegges, blant annet partenes stilling, forhandlingene, og avtalens innhold.

Det viktigste hensynet bak bestemmelsen er å verne den svake parten mot at den andre parten utnytter avtalefriheten, jf. Ot.prp.nr. 5 (1982-1983) s. 11.  Lempningsregelen tar «primært sikte på en ren innholdssensur av resultatet av avtalen», men kan også få anvendelse ved tilblivelsesmangler, jf. Ot.prp.nr. 5 (1982-1983) s. 9 og 10.

Les mer om avtaleloven § 36 her.

6.     Avsluttende bemerkninger

Den økende digitaliseringen av samfunnet har medført nye utfordringer, blant annet økt risiko for svindel og manipulasjon ved avtaleinngåelser. Mange av bestemmelsene i kapittel 3 anvendes i liten grad i praksis, ettersom anvendelsesområdene delvis overlapper og ofte krever konkrete bevis. I moderne rettspraksis ser man derfor at §§ 33 og 36 ofte får størst betydning, fordi de er mer fleksible og generelle, og kan dermed lettere tilpasses ulike situasjoner og samfunnsutviklingen.

---

Litteraturliste

Giertsen, Johan, Avtaler, 4. utgave. (Oslo: Universitetsforlaget, 2021).