Skrevet av: Helun Rasouli
Innledning
Høyesterett har i Rt. 2002 s. 71 uttalt at det i dag er en «allmen oppfatning -også utenfor kommersielle forhold- at rådighet over penger og annen likviditet har en pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer, og erkjennes at renter må betales». Tradisjonelt i norsk rett har det vært slik at det kun foreligger renteplikt dersom det er særskilt grunnlag for dette i form av lov, avtale eller annen rettsgrunnlag. Høyesterett tok imidlertid avstand fra denne oppfatningen i Rt. 2002 s. 71 hvor de kom fram til at man kan få erstatning for rentetap uten at dette er fastsatt i avtale, lov eller annen rettsgrunnlag. Høyesterett oppstilte i den forstand et nytt rettslig grunnlag for avsavnsrenter basert på reelle hensyn og rimelighetsbetraktninger. Avsavnsrenter kjennetegnes som rentekompensasjoner i tilfeller av utilsiktet kreditt hvor betingelsene for forsinkelsesrenter ikke er oppfylt. I denne artikkelen skal det redegjøres for hva som omfattes av begrepet «avsavnsrenter», dette gjøres med fokus på artikkelens overordnede problemstilling: På hvilket grunnlag kan man kreve avsavnsrenter? Rettsutviklingen av avsavnsrenter Tidligere var det en oppfatning om et krav om særskilt hjemmel for renter. Denne oppfatning fastsatte at renter kun kan kreves dersom det var hjemlet i avtale, lov eller fast etablert sedvane. Høyesterett tok tilsynelatende avstand fra den tradisjonelle læren i Rt. 2002 s. 71 da de ikke fant grunn til å opprettholde denne oppfatningen. Den nevnte dom gjaldt spørsmålet om tilkjennelse av rentekompensasjon for tiden før forsinkelsesrenter starter å løpe etter påkravsregelen i forsinkelsesrentel. § 2. I saken ble det fremmet et erstatningskrav og et krav på tilbakebetaling av vederlag ved heving av avtale. Høyesterett uttalte her at det ikke er «grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel». Etter dette kan avsavnsrenter tilkjennes uten særskilt hjemmel i avtale, lov eller fast etablert sedvane.
Denne oppfatningen kom også til uttrykk i Rt. 2014 s. 501 hvor Høyesterett la til grunn den samme vurdering. Saken gjaldt spørsmålet om fastsettelse av ny festeavgift med tilbakevirkende kraft. Høyesterett vurderte spørsmålet om bortfesteren hadde krav på renter av differansen mellom ny avgift og den avgiften som festeren hadde betalt etter reguleringstidspunktet. Høyesterett la til grunn at de ikke kunne ta standpunkt til avsavnsrenter på en slik differanse. I nevnte dom nyanserte Høyesterett uttalelsen, men Høyesterett la fremdeles til grunn den samme oppfatningen som i Rt. 2002 s. 71. Dette medfører at det i dag ikke kreves særskilt hjemmel for å kreve renter slik det var tidligere. Imidlertid har Høyesterett lagt til grunn at hvert forhold må vurderes individuelt og konkret ved spørsmålet om rente skal tilkjennes. Det vil si at Høyesterett oppstiller ingen generell regel om at rente alltid skal tilkjennes ved utilsiktet kreditt. Det må imidlertid foretas en konkret rimelighetsvurdering av det enkelte tilfelle.
Hvilke hensyn ivaretar reglene om avsavnsrenter? Avsavnsrenter betegner rentekompensasjon i tilfeller av utilsiktet kreditt hvor betingelsene for forsinkelsesrenter ikke er oppfylt. Dette innebærer at et vilkår for avsavnsrenter er at det er gitt utilsiktet kreditt, det vil si at debitor uberettiget får kreditt eller lån. Utilsiktet kreditt kan oppstå som følge av mislighold, erstatning utenfor kontraktsforhold og krav på tilbakebetaling etter læren om conditio indebiti. Ved utilsiktet kreditt har debitor altså fått kreditt eller lån som han egentlig ikke skulle ha fått. Dette medfører at kreditor ved slike tilfeller ikke har mulighet til å sikre seg renter gjennom avtale. Reelle hensyn og korreksjonshensynet taler blant annet for at det vil være behov for å kunne gi kreditor rentekompensasjon på et annet grunnlag, da i form av avsavnsrenter.
Når debitor har fått utilsiktet kreditt vil det oppstå en likviditetsgevinst og et likviditetstap for debitor og kreditor. Denne flyttingen av gevinst og tap vil være tilfeldig og ubegrunnet, og dessuten vil den være i strid med de normale partsutsetningen i rettsforholdet. Korreksjon gjennom rentekompensasjon fremstår dermed som naturlig for å nøytralisere renteeffekten mellom partene. Dette er et utslag av alminnelige berikelsessynspunkter om plikt til å legge fra seg ugrunnet berikelse.
Rettslig grunnlag I motsetning til vanlige renter, er det som nevnt ikke nødvendig med «særskilt hjemmel» ved avsavnsrenter. Det rettslige grunnlaget for avsavnsrenter skiller seg fra grunnlaget for vanlige renter ved at den ulovfestede regeldanningen utgjør som tilstrekkelig hjemmel for avsavnsrenter. Gjennom høyesterettspraksis har det blitt åpnet for å tilkjenne renter på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering, jf. Rt. 2014 s. 501. I den aktuelle dom uttalte Høyesterett «jeg kan vanskelig se at det er en rimelig forståelse av denne avgjørelsen at det ikke etter omstendighetene kan være aktuelt med avsavnsrente også ved etteroppgjør i festeforhold» jf. avsnitt 41.
I motsetning til kredittrenter og forsinkelsesrenter, som alltid vil være nærmere regulert i avtale eller lov, vil avsavnsrenter på den andre siden hvile på et mer sammensatt og usikkert grunnlag. Dette fører til at avsavnsrenter påløper der det normalt er uaktuelt med kredittrenter eller forsinkelsesrenter. Med dette menes at avsavnsrenter skal tilkjennes i de tilfeller der kravet er forfalt og forsinkelsesrenten begynner å løpe. Det er derfor nødvendig å se på de momenter og avveininger som inngår i en vurdering av rentekompensasjon i form av avsavnsrenter for å se om det kan tilkjennes slike renter.
Hvilke momenter er relevante ved vurderingen av avsavnsrenter?
I de grunnleggende dommene om avsavnsrenter ble vurderingen om hvorvidt renter skulle tilkjennes basert på en konkret helhetsvurdering. Høyesterett har lagt til grunn ulike relevante momenter som må vektlegges ved helhetsvurderingen og rimelighetsvurderingen ved avsavnsrenter.
Tidsforløpet: Tidsforløpet er et moment som er svært relevant og kan ofte være avgjørende ved helhetsvurderingen. Dette momentet legger til rette for hvor lang tid det har gått før oppgjør finner sted. Med dette menes at en lengre korreksjonsperiode taler sterkere for avsavnsrenter enn en kortere periode.
Tidsforløp som følge av uenighet om forståelsen av avtalen, kan tilsi avsavnsrenter når debitor ikke får medhold i sitt syn på avtalen. I Rt. 2014 s. 501 la førstvoterende til grunn at det i slike tilfeller vil være mindre naturlig å fremheve at en part må bære risikoen for egne forutsetninger enn når den part som ikke vinner frem har bygget på en uriktig forståelse av avtalen eller av rettslige posisjon for øvrig. Bebreidelse, skyld eller rettslig villfarelse: Videre har det også betydning om noen av partene kan bebreides for den tvisten som er oppstått. Bebreidelse eller skyld på debitorsiden taler for renter, mens bebreidelse på kreditorsiden taler imot renter. Grunnen til dette er at dersom kreditor for eksempel selv har utbetalt penger uten å være forpliktet til det, står han selv ansvarlig for sine handlinger. Det vil dermed ikke være rimelig for debitor å tilkjenne kreditor renter for en feil som ligger på kreditorsiden.
Videre er også rettslig villfarelse hos debitor relevant. Det må her vurderes om utsatt oppgjør skyldes debitors uriktige forståelse av sin rettslige posisjon. Med dette menes om debitor var uvitende om forpliktelsens omfang og eksistens. Det har i den forstand også betydning om utsatt oppgjør skyldes debitors uriktige forståelse av sin rettslige posisjon, altså en uriktig forståelse av en underliggende avtale. I Rt 2014 s. 501 ble det lagt til grunn at det er «mer nærliggende med bruk av avsavnsrenter der partenes uenighet gjelder den rettslige forståelsen av grunnlaget for betalingsforpliktelsen». Her fastslo Høyesterett at partene må bære risikoen for egne forutsetninger.
Mulighet for å avtale:
Videre er momentet om partenes mulighet til å fastsette renter i avtalen et viktig moment. Her må det tas utgangspunkt i om partene hadde mulighet til å inkludere avsavnsrenter i avtalen. Dersom partene hadde anledning til å inkludere dette i avtalen, men valgte å ikke benytte seg av dette, taler dette i retning av at renter ikke bør tilkjennes.
Rettstekniske hensyn:
Høyesterett legger til grunn at rettstekniske hensyn kan ha betydning i den samlede helhetsvurderingen. Dette må ses i sammenheng med den tidligere uttalelse om at rettstekniske hensyn kan tale mot renter i situasjoner hvor «problemstillingen aktualiserer i et meget stort antall tilsvarende avtaler» jf. Rt. 2014 s, 501 (avsnitt 46). I juridisk teori er det lagt til grunn at denne dommen må forstås slik at et stort antall saker hvor rentespørsmål kan bli reist, vil tale imot tilkjennelse av renter
Avslutning Ut ifra det jeg har lagt til grunn i denne artikkelen, ser jeg det slik at det bør være anledning for å tilkjenne renter uten særskilt hjemmel. Høyesterett har i både Rt. 2002 s. 71 og Rt. 2014 s. 501 sett bort ifra den tradisjonelle læren om krav til særskilt hjemmel. De angitte dommene leder til den slutningen om at Høyesterett har oppstilt et nytt rettslig grunnlag for avsavnsrenter, altså rentekompensasjon for utilsiktet kreditt som ikke har andre hjemmelsgrunnlag. Denne rettsutviklingen har dermed åpnet nye dører i retning av større frihet og mildere adgang til renter uten at det må foreligge særskilt grunnlag for det. Denne utviklingen er et godt eksempel på at lover og rettsregler stadig blir satt i søkelyset av Høyesterett og ofte blir utvidet til fordel for den enkelte individ.
Kilder:
Bergsåker, Trygve (2015) Pengekravsrett, Trondheim: Gyldendal Juridisk