Lojalitetsplikt i kontraktsforhold

1. Innledning

1.1 Innledende bemerkninger

Et kontraktsforhold medfører bestemte forpliktelser og rettigheter overfor partene med rettslige virkninger. En kontrakt kan også ha forpliktelser som ikke er uttrykkelig beskrevet. Den kontraktuelle lojalitetsplikten er en alminnelig kontraktsrettslig rettsregel som får anvendelse ved bestemmelse av alle kontrakters innhold (Christoffersen, 2021, s. 155). Lojalitetsplikten oppstår og løper parallelt med kontraktsforholdet. Innholdet i lojalitetsplikten kan beskrives som at kontraktsparten skal vise hensyn til og ivareta medkontrahentens interesser (Nazarian, 2007, s. 29). Hvor langt en kontraktspart skal strekke seg for å ivareta kontraktsparten må avgjøres konkret.

Eksempelvis kan en advokat ha to handlingsalternativer til hvordan oppdraget oppfylles. Det ene handlingsalternativet er klart best for klienten. Advokaten velger det andre handlingsalternativet som er mest gunstig for han selv. Eksempelet beskriver et brudd på lojalitetsplikten som medfører kontraktsbrudd (Lilleholt, 2017, s. 631).

1.2 Terminologi

Terminologien på rettsområdet varierer. I rettspraksis og juridisk teori benyttes en rekke ulike begreper, herunder «lojalitetsplikt», «lojalitetsprinsipp», «lojalitetshensyn», «lojalitetsbetraktninger», «lojalitetskrav» og «kravet til lojalitet». Begrepene har det samme meningsinnholdet. I denne artikkelen benyttes gjennomgående begrepet «lojalitetsplikt», i tråd terminologien brukt av Høyesterett i HR-2026-280-A.

En praktisk viktig typeinndeling av forpliktelser er hovedforpliktelser og biforpliktelser (Hagstrøm, 2021, s. 122). Førstnevnte betegner den motiverende årsaken til kontraktsinngåelsen, normalt regulert i kontrakten. Biforpliktelser er en sekundær plikt, ofte i nær tilknytning til hovedforpliktelsen. Lojalitetsplikten er å anse som en biforpliktelse.

Sett til at begge parter i et kontraktsforhold har lojalitetsplikt, anses det hensiktsmessig å introdusere begrepet «lojalitetssubjektet». (Nazarian, 2007, s. 48). Begrepet henviser til den parten som vurderes å ha handlet i strid med lojalitetsplikten. Den som misligholder en kontrakt, vil ofte være lojalitetssubjektet.

1.3 Hensyn bak lojalitetsplikten

Lojalitetspliktens formål er «å sikre forutsigbarhet, hindre rettsmisbruk, begrense konflikter og skade og fremme aktivitet og tillit i kontraktsforholdet» (Hagstrøm, 2021, s. 125). Lojalitetsplikten har et vidt anvendelsesområde. Rekkevidden av lojalitetsplikten vil «i høy grad bero på kontraktstypen og forholdene ellers», jf. HR-2017-2375-A avsnitt 35. Hvor langt lojalitetsplikten rekker må også balanseres mot prinsippene om kontraktsfrihet og forutberegnelighet (Lilleholt, 2017, s. 630). Forutsigbarhet/forutberegnelighet stilles således i en særstilling, idet hensynet både tjener som formål, og som grense for lojalitetspliktens rekkevidde. Kontraktens utforming må ses i lys av at avtaler skal holdes, jf. blant annet NL 5-1-2. Dette medfører at det skal en del til for å etablere rettigheter som ikke fremgår av avtalen, særlig mellom profesjonelle parter.

1.4 Avgrensninger og veien videre

Lojalitetsplikt i kontraktsforhold gjelder på de fleste rettsområder. Artikkelen avgrenses mot å behandle særregler og lovfestede regler om lojalitetsplikt. Lojalitetsplikten kan ses på som en samlebetegnelse på andre plikter, herunder opplysningsplikt, reklamasjonsplikt og tapsbegrensningsplikt. Underkategoriene behandles ikke særskilt. Artikkelens søkelys er rettet mot en generell behandling av lojalitetsplikten, begrunnet i at konteksten er faget obligasjonsrett.

I det følgende rettes søkelyset mot lojalitetspliktens rettslige plassering og nyanser (pkt. 2), deretter ses det til utvalgte momenter for å kartlegge brudd på lojalitetsplikten (pkt. 3.). Avslutningsvis ses det til rettsvirkninger (pkt. 4). 

2. Rettslig plassering og nyanser

2.1 Rettslige utgangspunkter

Lojalitetsprinsippet er strengt tatt det rettslige grunnlaget for lojalitetsplikten (Nazarian, 2007, s. 30). Prinsipper kan ses på som en rettskildefaktor (Skoghøy, 2001, s. 420). Lojalitetsplikten har også klar forankring i rettspraksis. I HR-2026-280-A uttrykker Høyesterett at «[l]ojalitetsplikten i kontraktsforhold er veletablert i norsk rett», jf. avsnitt 52. Dette kan suppleres med omfattende rettspraksis, blant annet Rt-1998-1078, der det ble uttalt at «det i kausjonsforhold, som i kontraktsforhold ellers, må stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor kausjonisten», jf. s. 1084. Lojalitetsplikten kan også være lovfestet i sin generelle form, jf. eksempelvis agenturloven § 5, eller fremgå uttrykkelig i kontrakten. En avtalt lojalitetsplikt må vike for preseptorisk lovgivning, jf. eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 3. Lojalitetspliktens plass i rettskildebildet harmonerer i utgangspunktet med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Den konkrete vurderingen vil imidlertid være avgjørende for hvor langt plikten rekker. I den forlengelse kan en fast plassering i rettskildehierarkiet være misvisende. Lojalitetsplikten gjør seg dessuten ikke bare gjeldende ved inngåelsen av kontrakten, men så lenge forpliktelsen består, jf. Rt-1998-1078, s. 1084.

2.2 Lojalitetspliktens ulike aspekter

Spørsmålet videre er hvordan lojalitetsplikten kommer til uttrykk. Kravet til lojalitet får betydning ved tolkning av avtaler. Til dette supplerte Høyesterett: «Men lojalitetsplikten rekker videre: Den kan også utgjøre et selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter mellom avtalepartene», jf. HR-2026-280-A avsnitt 53. I det følgende presenteres først positiv og negativ lojalitetsplikt, deretter lojalitetspliktens funksjon som tolkningsmoment og selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter. Lojalitetspliktens betydning for culpanormen presenteres også som et utvalgt emne.

Det illojale forholdet må bestå i en atferd som har tilknytning til kontraktsforholdet (Nazarian, 2007, s. 209). Tilknytningen til kontraktsforholdet kan forekomme i både positiv og negativ       form. En positiv lojalitetsplikt vil være en aktiv plikt til å ivareta medkontrahentens interesser. Et eksempel er opplysningsplikt. Motsatt vil en plikt til å avstå fra illojal atferd kategoriseres som en negativ lojalitetsplikt. Et illustrerende eksempel er at lojalitetssubjektet har taushetsplikt mot å dele informasjon om en oppfinnelse som skal patenteres. Om informasjonen deles, vil plikten til å avstå fra å dele informasjonen tilsi at lojalitetsplikten er brutt. I en praktikumsoppgave vil det være hensiktsmessig å identifisere hvorvidt den konkrete lojalitetsplikten er positiv eller negativ for å identifisere mulig illojal atferd.

Figur I. Illustrerer artikkelens utvalgte aspekter.

2.3 Lojalitetsplikt som tolkningsmoment

2.3.1 Tolkning av innholdet i kontrakten

Lojalitetsplikten kan tjene som et tolkningsmoment i å fastsette innholdet i kontrakten. I den forlengelse vil lojalitetsplikten som tolkningsmoment kunne endre betydningen av avtalen. Eksempelvis kan kontrakten inneholde en klausul som på grunnlag av lojalitetsplikten som tolkningsmoment må tolkes som et konkurranseforbud (Nazarian, 2007, s. 30).

HR-2026-280-A (Isola) er veiledende for lojalitetsplikten som tolkningsmoment. Det norske selskapet Isola AS («Isola») hadde i flere år solgt frakoblingsmatter til det tyske selskapet Dural GmbH («Dural»). Videre inngikk Dural en avtale med et italiensk selskap, Tema Technologies and Materials S.r.l. (heretter TeMa), om fremstilling av et lignende produkt. TeMas matter ble videresolgt under samme varemerke som Isolas. Som følge av dette hevet Isola avtalen under henvisning til mislighold og brudd på lojalitetsplikten. Høyesterett kom til at lojalitetsplikten hverken kunne innfortolke eller utgjøre selvstendige plikter for Dural. Dommen redegjør for lojalitetspliktens rettslige innhold og rekkevidde i kontraktsforhold, særlig mellom profesjonelle parter.

Et av spørsmålene for Høyesterett var om lojalitetsplikten ga grunnlag til å etablere en plikt for selskapet Dural til å kjøpe frakoblingsmatter eksklusivt fra Isola. Avtalen ga ikke en uttrykkelig plikt om eksklusivitet. Det ble sett til om lojalitetsplikten kunne endre den avtalte forretningsmessige byrde- og risikofordelingen. Høyesterett bemerket at «[i] et avtaleforhold som dette rekker ikke lojalitetsplikten så langt», jf. avsnitt 64. Uttalelsen må ses i lys av at dommen omhandler profesjonelle parter, med et langvarig kontraktsforhold som bygget på en felles målsetning. Dette medførte en «noe skjerpet lojalitetsplikt», jf. avsnitt 61 og 62. Se pkt. 3.2.2 nedenfor om partskonstellasjonen. Uttalelsen indikerer at lojalitetsplikten utvilsomt kan endre innholdet av en kontrakt ved tolkning. Imidlertid må profesjonelle parter i stor grad uttrykkelig avtale de ønskede forutsetninger. Dette begrunnes i at profesjonelle parter i større grad er i stand til å ivareta egne interesser enn privatpersoner.

En yttergrense for tolkning av innholdet i kontrakten ble fremhevet i Rt. 2008 s. 806, der det ikke var grunnlag til å fravike ordlyden. Begrunnelsen var at «[a]vtalen er enkel, og ordlyden er klar. Begge parter har akseptert at det er risiko for endringer», jf. s. 812. Av dette kan det utledes at adgangen til å endre en klar ordlyd er snever. Å fravike ordlyden – etablering av selvstendige plikter – måtte kreve sterke holdepunkter som ikke fantes. Det bemerkes at dommen også drøftet revisjon etter læren om bristende forutsetninger og avtaleloven § 36. Ingen av grunnlagene førte frem. Lojalitetsplikten er ikke et generelt revisjonsverktøy som de nevnte rettsregler. Likevel kan det i praksis få lignende utslag i enkelte situasjoner ved å korrigere avtalen.

2.3.2 Tolkning av lovbestemmelser

Ved tolkning av lovbestemmelsers ordlyd kan lojalitetsplikten fungere som et vektig moment. Avtaleloven § 36 tjener som eksempel. Av bestemmelsens andre ledd fremgår det at «forholdene ved avtalens inngåelse» hensyntas. Lojalitetspliktens betydning for tolkningen av ordlyden ble drøftet i HR-2025-251-A (Red Rock). Dommen omhandler en avtale om selgerkreditt på kjøpesummen for aksjer, som ble inngått ved en selskapstransaksjon. Fire av seks eiere i aksjeselskapet solgte aksjer til de øvrige eierne for en pris som bygget på at selgernes forståelse av verdien var feilaktig. Selskapet var vesentlig mer verdt enn selgernes kunnskap. Spørsmålet var om kjøperne (lojalitetssubjektet) oppfylte sin opplysningsplikt under forhandlingene og inngåelsen av avtalen. Høyesterett uttalte at opplysningsplikten var et utslag av lojalitetsplikten i kontraktsforhold, som hadde «betydelig vekt i kontraktsretten», jf. avsnitt 79. At Høyesterett understreker lojalitetspliktens vekt ved drøftelsen av avtaleloven § 36 må sies å tale for at lojalitetsplikten har en fremtredende rolle som tolkningsmoment.

Dette er å forene med Høyesteretts subsumsjon, der førstvoterende uttaler at det som «særlig springer i øynene, er ulikevekten mellom partene når det gjelder informasjon og muligheten for å påvirke innholdet av avtalen», jf. avsnitt 97. Denne mangelen på informasjon fra lojalitetssubjektet (kjøperne), utgjorde at selgernes forståelse av selskapets verdi var vesentlig lavere enn realiteten. Som følge medførte opplysningssvikten at kontrakten var urimelig, jf. avtaleloven § 36.

2.4 Lojalitetsplikt som selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter

Det understrekes at lojalitetspliktens funksjon først og fremst er å utfylle avtalen. Som nevnt ovenfor kan plikten også fungere som selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter. Dette er aktuelt der kontrakten ikke inneholder regler som regulerer det aktuelle forholdet. Her vil igjen HR-2026-280-A være av relevans. Dural informerte om at selskapet hadde skaffet seg en alternativ leverandør i 2020. Spørsmålet var om Dural skulle informert Isola tidligere, allerede i 2019. Kontrakten inneholdt ikke regler om varslings- eller informasjonsplikt. Som følge var det ikke «spørsmål om å endre avtalen, men om å utfylle den», jf. avsnitt 70. Hensett til prinsippet om at avtaler skal holdes, er utfylling av avtalen å anse som mer inngripende enn å tolke ordlyden.

I 2019 var det ikke avklart om Dural kom til å kjøpe matter fra TeMa. I den forlengelse var det i 2019 bare en intensjon, ikke bestemt plan. Til dette bemerker Høyesterett at «denne opplysningen ikke [kunne] ha vært spesielt vesentlig å få for Isola allerede i 2019», jf. avsnitt 73. Dette ble begrunnet i at intensjonen ikke medførte mislighold. Uttalelsen understreker lojalitetspliktens kjerne – å ivareta medkontrahentens interesser. Av dette kan en utlede at retten setter en skranke mot at lojalitetssubjektet må informere om forhold som ikke er spesielt vesentlig for motparten.

Høyesterett undersøkte videre om informasjon fra Dural til Isola i 2019 ville medført en mulig forbedret forhandlingsposisjon for Isola. Høyesterett utelukker ikke dette. Imidlertid ble det avgjørende at «[i] et forretningsforhold som dette må partene ha et spillerom til å gjøre egne strategiske vurderinger og tiltak uten plikt til straks å informere motparten», jf. avsnitt 76. I lys av at ulempen for Isola ikke var betydelig, kom Høyesterett til at Dural handlet innenfor spillerommet. Samlet sett gir dommen uttrykk for at det foreligger en høy terskel for å utfylle avtalen mellom profesjonelle parter, selv ved en noe skjerpet lojalitetsplikt.

2.5 Betydning for culpanormen

Culpa i kontraktsforhold er en streng aktsomhetsnorm. Det er avtaleforholdet som utgjør grunnlaget for hva som er å anse som uaktsom atferd, jf. Rt. 2000 s. 679 (Ideal) s. 690. Kravet til lojal og aktsom opptreden anses «underforstått i ethvert avtaleforhold», jf. HR-2026-280-A avsnitt 53. I den forlengelse vil lojalitetsplikten være en sentral retningslinje for hvorvidt individet burde eller kunne handlet annerledes.

Eksempel:

Peder Ås er bilselger. Han selger en bruktbil til Marte Kirkerud. Før salget har Peder Ås merket at girkassen tidvis hopper ut av gir, og verkstedsrapporten viser begynnende feil som trolig vil kreve kostbare reparasjoner. Likevel uttrykker Peder Ås i annonsen at bilen «er i meget god stand» og «godt egnet som trofast pendlerbil». I etterkant av salget havarerer girkassen. Peder Ås sin handling vil medføre et brudd på lojalitetsplikten og opplysningsplikten. I den forlengelse har kontrakten blitt brutt med årsak i uaktsomhet – selger burde og kunne handlet annerledes.

Lojalitetspliktens betydning for culpanormen er i noen tilfeller modifisert. Aksjeloven § 17-1 er en særlig regulering av den alminnelige culpanormen, jf. Ot.prp. nr. 55 (2005-2006), s. 167. Til bestemmelsen uttalte Høyesterett at «aktsomhetsnormen [bør] gi ledelsen et visst strategisk arbeidsrom utover det den kontraktsrettslige lojalitetsplikten isolert betraktet kan tilsi», jf. HR-2017-2375-A (Ulvesund) avsnitt 40. Uttalelsen indikerer at noen kontraktstyper medfører lovverk som skaper større rom for vurderinger før lojalitetsplikten inntrer.

3. Kartlegging av brudd på lojalitetsplikten

3.1 Utvalgte momenter

Lojalitetsplikten som generell norm er vanskelig å kartlegge. Høyesterett har bemerket at “[i] sin kjerne går plikten ut på at partene i en viss utstrekning er forpliktet til å ivareta den andre partens interesser, selv om dette skulle gå på bekostning av egne interesser”, jf. HR-2026-280-A avsnitt 54. Formuleringen oppstiller en plikt, men sier ingenting om hvordan plikten inntrer. For å kartlegge hvordan plikten inntrer, fremstiller Nazarian minstekrav for lojalitetsplikt i hennes avhandling om lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Med minstekrav menes “et situasjonsbetinget krav om et minimum av lojalitet” (Nazarian, 2017, s. 196). Det bemerkes at dette ikke er vilkår, men en samling momenter som tjener pedagogisk nytte for hvordan en identifiserer brudd på lojalitetsplikten. Vurderingen er konkret og vil variere fra avtaleforhold til avtaleforhold. I denne delen av artikkelen fremstilles momenter for hvordan en identifiserer brudd på lojalitetsplikten.

Figur II. Kort oversikt over utvalgte momenter.

3.1.1 Tilknytning til kontraktsforholdet

Det konkrete forholdet som vurderes må ha tilknytning til kontraktsforholdet. Tilknytningen kan forekomme ved atferd i form av handling eller ved unnlatelse. Unnlatelse av handling kan være der Peder Ås (lojalitetssubjektet) skal avstå fra å drive konkurrerende virksomhet i henhold til kontrakten med Marte Kirkerud. Sett til at Peder Ås også selger et hus til Marte Kirkerud der han gjennom misvisende opplysninger bryter lojalitetsplikten, vil dette ikke ha tilknytning til den førstnevnte kontrakt.

En kan tenkte at dersom en handling kan medføre en negativ effekt for kontraktsforholdet, vil tilstrekkelig tilknytning foreligge. Økonomisk tap og skade vil utvilsomt omfattes av begrepet “negativ effekt”. Begrepets omfang er videre. Her kan en inkludere tilfeller som at medkontrahentens omdømme svekkes, den negative effekten i et arbeidsforhold og tap av muligheter (Nazarian, 2007, s. 248). Det bemerkes at begrepet utelukker tilfeller som bare er å anse som plagsomt, masete o.l. Et tenkt tilfelle som har «negativ effekt» er der lojalitetssubjektet unnlater å opplyse om en objektivt mer gunstig innpakning av vinglass som skal sendes. Unnlatelsen skyldtes at nåværende leverandør av innpakning er lojalitetssubjektets gode venn. Som følge blir unødvendig mange vinglass knust. Den negative effekten kan betraktes som å både være økonomisk tap, og tap av tillit til lojalitetssubjektet.

3.1.2 Identifikasjon

Som i kontraktsretten ellers kan lojalitetssubjektet bli identifisert med tredjemanns atferd. Det er nærliggende å identifisere lojalitetssubjektet med tredjemann der bruddet på lojalitetsplikten er i lojalitetssubjektets interesse. Det viktigste prejudikatet for identifikasjon av lojalitetssubjektet kan utledes av Rt. 2001 s. 369 (Takstmann). Spørsmålet i dommen var om selger kunne identifiseres med takstmannens kunnskap. Høyesteretts begrunnelse for identifikasjon var at formålet med en tilstandsrapport var at begge parter kunne stole på riktige opplysninger. Dermed var tilstandsrapporten egnet til å påvirke kjøperens vurdering av eiendommen. Til dette uttalte retten at “[s]elger er etter min mening nærmest til å bære risikoen for manglende eller uriktige opplysninger i de tilfeller han eller hun har innhentet tilstandsrapporten og gjort den kjent for kjøper”, jf. s. 377. Av sitatet kan det utledes den som den blir begunstiget av de utelatte forhold er nærmest til å bære risikoen. Anvendt på lojalitetspliktens område, kan dette tilsi at dersom lojalitetssubjektet får en fordel av en tredjemanns illojale atferd og tilknytning foreligger, vil identifikasjon være nærliggende.

3.1.3 Handlingsalternativer og skyldgrad

Et element av skyld kan gi en pekepinn på om minstekravet om lojalitetsplikt er brutt. Her kan en spørre seg om lojalitetssubjektet burde og kunne handlet annerledes. Hensett til lojalitetspliktens kjerne – å ivareta og hensynta medkontrahentens interesser – vil klanderverdig atferd tale for at lojalitetsplikten er brutt. Dette forutsetter imidlertid at et handlingsalternativ foreligger. Om et handlingsalternativ foreligger, må det nyanseres hvor langt lojalitetssubjektet skal strekke seg. Det er klart at en ikke skal strekke seg så langt at avtalen kan tilsidesettes etter avtaleloven § 36. Hvor terskelen befinner seg innenfor denne yttergrensen kan belyses av kjøpslovgivingen, herunder kjl. § 70 om tapsbegrensningsplikten. Her heter det at den som påberoper seg kontraktbrudd fra medkontrahenten, skal ved “rimelige tiltak” begrense sitt tap, jf. kjl.  § 70 første ledd. En tilsvarende terskel for lojalitetsplikten er forenelig med juridisk litteratur, herunder Nazarian og Selvig i Knophs oversikt. Sett at handlingsalternativet er å anse som rimelig, må det også gjenspeile medkontrahentens beskyttelsesverdige forventninger (pkt. 3.2)

Videre må skyldgraden behandles. Kontraktslovgivningen er gjennomgående utformet med vilkåret “måtte kjenne til”, jf. kjl. § 19 b, avhendingslova. § 3-7, bustadoppføringslova § 26 og håndverkertjenesteloven § 19. Bestemmelsene omhandler opplysningsplikten. Spørsmålet er hvilken skyldgrad den generelle ulovfestede lojalitetsplikten opererer med. Til dette kan en se til avtaleloven § 33, der skyldgraden er utformet som det “maa antages, at han kjendte til”. Ordlyden angir en høy terskel. Imidlertid er det alminnelig lagt til grunn i teorien at bestemmelsen også kan anvendes der mottaker burde kjenne til omstendigheten. Dette er forenelig med Rt. 1984 s. 28 (Tromsø Sparebank). Dommen understreker også forholdet til lojalitetsplikten, idet førstvoterende uttalte at “kausjonserklæringen er ugyldig etter avtaleloven § 33, men iallfall vil den rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold”, jf. s. 34. Skyldkravet i avtaleloven § 33 har høyere relevans for den ulovfestede lojalitetsplikten enn den øvrige kontraktslovgivningen (Nazarian, 2007, s. 257). Dermed kan en utlede at dersom lojalitetssubjektet burde og kunne handlet annerledes, taler dette for at lojalitetsplikten er brutt.

3.2 Rimelige forventninger om lojalitet

3.2.1 Begrepet “rimelige forventninger”

Høyesterett benytter begrepet “rimelige forventninger” i HR-2026-280-A, jf. avsnitt 55. Hvilke forventninger som anses rimelige vil variere ut fra de konkrete forholdene i saken. Medkontrahentens subjektive oppfatning om hvilken atferd som er rimelig, kan avvike fra en objektiv forståelse. Keetons “Doctrine of reasonable expectations” bidrar til å belyse hvordan en skal forstå ordlyden (Keeton, 1970, s. 961). Til Keetons doktrine kommenterte Shinevar at “[r]easonable expectations are usually based on what a reasonable person in the place of the insured could expect” (Shinevar, 1980, s, 609). Sitatet omhandler rimelige forventninger i forsikringsavtaler. Relevansen er likevel til stede, idet en kan stille spørsmålet om hvilken grad av lojalitet en alminnelig fornuftig person ville forventet i medkontrahentens posisjon.

3.2.2 Den konkrete vurderingen

Medkontrahentens rimelige forventninger dikterer hvor langt lojalitetssubjektets lojalitetsplikt rekker i det konkrete tilfellet. I den konkrete vurderingen kan en se til momentene ovenfor, justert etter intensiteten av medkontrahentens rimelige forventninger. Eksempelvis vil en skjerpet lojalitetsplikt tilsi et høyere krav til valg av handlingsalternativ innenfor terskelen i pkt. 3.1.3.

Høyesterett har formulert at sentralt står de «rimelige forventinger til den andre partens opptreden som avtaleforholdet samlet sett har skapt”, jf. HR-2026-280-A avsnitt 55 med videre henvisning til HR-2017-2375-A (Ulvesund) avsnitt 35. Det gjøres en konkret vurdering som både setter en nedre og øvre terskel for hva som er å forvente. Dette er forenelig med at lojalitetssubjektets alternative atferd ikke skal stå i misforhold til medkontrahentens rimelige forventninger. I det følgende rettes søkelyset mot å presentere hvordan medkontrahentens rimelige forventninger gjør seg gjeldende i rettspraksis.

3.2.2.1 Partskonstellasjonen

Partskonstellasjonen kan medføre en skjerpet lojalitetsplikt. Eksempler er det partene er nærstående eller at styrkeforholdet mellom kontraktspartene er skjevt. Til dette bemerker Høyesterett at «[i] noen tilfeller vil derfor lojalitetsplikten i særlig grad hvile på den ene parten», jf. HR-2026-280-A avsnitt 56. Dette vil typisk være et kontraktsforhold mellom en forbruker og en profesjonell part. Et skjevt styrkeforhold kan også forekomme mellom to profesjonelle parter, særlig ved forskjeller i ressurser, kompetanse og forhandlingsposisjon. Et skjevt styrkeforhold mellom profesjonelle utgjør en mindre skjerpet lojalitetsplikt, enn mellom en forbruker og profesjonell part.

Nærstående parter kan også medføre en skjerpet lojalitetsplikt, selv om styrkeforholdet er balansert. Høyesterett kom med prinsipielle uttalelser om lojalitetsplikt mellom familiemedlemmer i Rt. 2001 s. 716. Saken gjaldt krav om lemping av avtale om deling av felleseie etter ekteskapsloven § 65. Ektemannens aksjer hadde steget vesentlig i verdi grunnet en kapitalutvidelse i firmaet han arbeidet i. Forholdene ble ikke meddelt til ektefellen. Høyesterett kom til at ektemannen ikke hadde oppfylt de lojalitetskrav som stilles mellom ektefeller. Imidlertid ble det ikke revisjon av avtalen, begrunnet i at avtalen totalt sett ikke hadde urimelig innhold. Medkontrahentens rimelige forventninger illustreres ved at “[d]et er lagt til grunn i flere avgjørelser av Høyesterett at det ved inngåelse av familierettslige avtaler stilles strengere krav til lojalitet og oppriktighet enn ved inngåelsen av vanlige formuerettslige avtaler”, jf. s. 723 med videre henvisning til Rt. 1969 s. 901, Rt. 1970 s. 561 og Rt. 1999 s. 718. Dommen må sies å gi uttrykk for at familiære bånd kan hensyntas i formuerettslige avtaler – selv om lojalitetskravet vil være mindre skjerpet enn i familierettslige avtaler. Vennskapsforhold skjerper også lojalitetsplikten, jf. Rt. 1931 s. 1185, s. 1189. Helhetlig bør en merke seg både styrkeforhold mellom partene, og nærstående relasjoner for å kartlegge lojalitetspliktens rekkevidde.

3.2.2.2 Varig kontraktsforhold

Et ytterligere moment for å konstatere en skjerpet lojalitetsplikt er om det foreligger et varig kontraktsforhold. Ved langvarige avtaler «skapes det en situasjon som stiller krav om vedvarende aktivt og lojalt samarbeid med sikte på at salget skal utvikle seg til begge parters fordel», jf. Rt. 1982 s. 1294, s. 1298. Det følger dermed naturlig en skjerpet lojalitetsplikt – en rimelig forventning av lojalitet mellom partene.

HR-2017-2375-A (Ulvesund) gjaldt erstatningsansvar for en daglig leder i et aksjeselskap, for tap som en kreditor mener å ha lidt grunnet mangelfull informasjon om sviktende økonomi i selskapet. Høyesterett bemerket at det alminnelige ulovfestede kravet om aktsomhet og lojalitet mellom kontraktsparter medførte at et insolvent selskap som fortløpende mottar nye leveranser, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på at de ikke regner med å kunne gjøre opp. Høyesterett kom til at daglig leder var erstatningsansvarlig.

I saken var plikten til å gi informasjon om betalingsproblemer ikke å utlede fra verken lov eller kontraktene. Dermed ble lojalitetspliktens utfyllende funksjon avgjørende. Førstvoterende bemerket at et “insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på at det har inntrådt svikt i selskapets økonomi som innebærer at det ikke regner med å kunne gjøre opp for de nye leveransene ved forfall”, jf. avsnitt 35. Det var snakk om større tilvirkningskontrakter med en viss varighet, partene hadde samarbeidet tidligere på andre prosjekter og det nå insolvente firmaet (lojalitetssubjektet) hadde oppmuntret Ulvesund (medkontrahenten) til å ta en forhøyet kredittrisiko på sitt arbeid. Forholdene medførte at “Ulvesund hadde grunn til å forvente varsel”, jf. samme avsnitt. Høyesteretts resonnement er i harmoni med hva en alminnelig fornuftig person ville forventet i medkontrahentens posisjon.

3.2.2.3 Samarbeid om et felles mål – i snever forstand

Et kontraktsforhold vil alltid ha et felles mål i vid forstand, nemlig kontraktsoppfyllelse. Imidlertid vil insentivene, herunder selgers ønske om en høy pris og kjøpers ønske om en lav pris ikke være et felles mål i snever forstand. Et felles mål i snever forstand vil ofte være noe utenfor den rene motsetningen i kontrakten. Eksempelvis vil partnere som har inngått en kontrakt om distribusjon av sitt åndsverk ha et felles mål i snever forstand om at åndsverket er i sin beste stand.

De rettslige følgene av et felles mål utledes av HR-2025-251-A (Red Rock). Faktum er redegjort for i pkt. 2.3.2. Til momentet om et felles mål bemerket førstvoterende at «[d]e seks gründerne var følgelig forent i et felles mål om å få solgt selskapet slik at alle kunne få betalt», det forelå dermed en «skjerpet kontraktrettslig lojalitetsplikt», jf. avsnitt 94. En skjerpet lojalitetsplikt ved et felles mål er høyst forenelig med lojalitetspliktens hensyn, herunder å ivareta medkontrahentens interesser.

4. Rettsvirkninger

4.1 Kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser

Hovedrettsvirkningen for brudd på lojalitetsplikten er de kontraktsrettslige misligholdsbeføyelsene, herunder heving, avhjelp, prisavslag og erstatning. Opplysningsplikten i kjøpsloven § 19 (1) b tjener som eksempel. Er opplysningsplikten brutt, foreligger det «mangel», jf. § 19 (1). Som følge kan mangel gjøres gjeldende etter kjøpslovens § § 30-40. De samme misligholdsbeføyelsene må gjelde ulovfestet lojalitetsplikt i sin generelle form, der brudd medfører mislighold av kontrakten. Dette er forenelig med øvrig kontraktslovgivning.

Den som påberoper seg brudd på lojalitetsplikten bærer selv risikoen for at det fører frem. I HR-2026-280-A hadde Isola hevet avtalen med henvisning til brudd på lojalitetsplikten. Høyesterett kom til at Dural ikke hadde opptrådt illojalt overfor Isola. Dermed var Isolas heving «urettmessig», jf. avsnitt 80. Urettmessig heving er et mislighold av kontrakten som kan medføre erstatningsansvar.

4.2 Ugyldighet og urimelighet

I tilknytning kontraktsrevisjon gjør lojalitetsplikten seg gjeldende både som en plikt, og som en virkning (Nazarian, 2007, s. 56). Det vil si at en kontraktspart kan ha plikt til å akseptere revisjon av kontrakten, eller en plikt til å reforhandle lojalt som følge av lojalitetsplikten. Virkningen er av relevans der brudd på lojalitetsplikten har resultert i en urimelig avtale. Lojalitetsplikten i seg selv kan ha en virkning som ligner på revisjon, som nevnt i pkt. 2.3.1. Avtaleloven § 36 vil være mer passende ved grove tilfeller. Et annet virkemiddel for å angripe det illojale forholdet er avtaleloven § 33, som gir uttrykk for en alminnelig lojalitetsplikt ved avtaleinngåelsen.

Høyesterett har uttalt at det er et “gjennomgående prinsipp at den som har flere grunnlag for et krav, kan velge hvilket av disse han eller hun vil gjøre gjeldende”, jf. HR-2025-1115-A (Rambøll) avsnitt 38 med henvisning til Rt. 2015 s. 276 (Bori) avsnitt 36. Dermed kan medkontrahenten påberope seg kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser, ugyldighet etter avtaleloven § 33 og avtaleloven § 36 om det illojale forholdet har ledet til et urimelig resultat.

4.3 Lojalitetsplikten som hjemmel for ulovfestet reklamasjonsplikt

Det kan stilles spørsmål ved om det foreligger en ulovfestet reklamasjonsplikt. Til dette må det bemerkes at “reklamasjonsplikt er et utslag av den gjensidige lojalitetsplikt i kontraktsforhold”, jf. HR-2020-2401-A avsnitt 58. I dommen, som omhandlet reklamasjonsplikt etter flypassasjerforordningen, ble en ulovfestet reklamasjonsplikt ikke fastslått. Motsatt kan en hevde at det likevel foreligger, begrunnet i deduksjon fra kontraktslovgivningen og at dommens saksforhold ikke er alminnelig anvendbart. I den forstand er det interessant at lojalitetsplikten både kan medføre kontraktsbrudd og pålegge reklamasjonsplikt.

Kilder:

Christoffersen, M. B. (2021). Aksjeeiers lojalitetsplikt etter norsk rett – HR-2020-1947-A. Jussens Venner, 56(3), 152–191. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3126-2021-03-03

Hagstrøm, V., Bruserud, H., Irgens-Jensen, H., Ørstavik, I. B., & Alvik, I. (2021). Obligasjonsrett (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Lilleholt, K. (2017). Kontraktsrett og obligasjonsrett. Oslo: Cappelen Damm Akademisk 

Keeton, R. E. (1970). Insurance Rights at Variance with Policy Provisions. Harvard Law Review, ss. 961-990.

Nazarian, H. (2007). Lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Tromsø: Cappelen Damm Akademisk.

Shinevar, K. K. (1980). A Reasonable Approach to the Doctrine of Reasonable Expectations as Applied to Insurance Contracts. University of Michigan Journal of Law Reform, ss. 603-621.

Skoghøy, J. E. (2001). Tvistemål. Oslo: Aschehaug AS.