Skrevet av: Oscar Røseth Lindbäck
1. Innledning, avgrensning og oppdeling
Temaet for denne artikkelen er rekkevidden av en fullmektigs bindingskompetanse ovenfor en tredjepart, når slik binding innebærer at fullmektigen strider med interne instrukser fra sin fullmaktsgiver. Grunnleggende kjennskap til reglene om avtalebinding og fullmaktslæren er en forutsetning for å få utbytte av det som skrives her.
Et «fullmaktsforhold» er et tilfelle der en person lar seg representere av en fullmektig til å inngå avtaler med en tredjepart. Når fullmektigen handler i fullmaktsgiverens navn, stiftes rett og plikt mellom fullmaktsgiveren og medkontrahenten, mens fullmektigen står upåvirket av avtalen.
Reglene om avtalerettslig fullmakt kan deles mellom lovfestet og ulovfestet område.
På lovfestet område deles fullmaktsreglene igjen mellom ulike lover, der avtalelovens (avtl.) kapittel 2 gjelder generelt. Fullmaktsforhold reguleres også i spesiell lovgivning, men de mest sentrale av disse bygger stort sett på avtalelovens utgangspunkt, se f.eks. vergemålslovens § 92. Derfor er det først og fremst avtalelovens regler innenfor den lovfestede fullmaktslæren som gjennomgås i denne teksten.
Innenfor avtaleloven er det flere bestemmelser som regulerer ulike tilfeller av binding ved hjelp av representant. Til sistnevnte står avtl. § 11 om binding i strid med interne instrukser sentralt. Reglene om interne mangler som finnes blant avtl. §§ 19-25 gjennomgås ikke særskilt, men trekkes inn i gjennomgangen av legitimasjonssystemets formål.
Der tekstens tema er en representants evne til å binde sin «fullmaktsgiver» til tross for mangler i intern rett, er den ulovfestede fullmaktslæren også helt sentralt å ta for seg her. Reglene om ulovfestet stifting av fullmakt vil bli redegjort for etter gjennomgangen av avtalelovens regler, med fokus på hvordan disse er fremstilt i Høyesterett.
2. Den lovfestede fullmaktens grenser – problemet
En fullmektigs bindingskompetanse vil først og fremst følge av stiftelsesgrunnlaget for fullmakten. Dette grunnlaget er utgangspunktet for å fastslå det vi kaller fullmaktens grenser, se avtl. § 10 1. ledd. Innenfor avtaleloven er det ingen generelle formkrav til å stifte fullmakt, men det er en forutsetning at stiftelsesmåten dekkes i ordlyden av enten avtl. §§ 10 2. ledd, 13, 14, 16 eller 18.
Som eksempel på forholdet mellom stiftelsen av fullmakt og bindingskompetansen som følger av den, vil en som er gitt skriftlig fullmakt etter reglene i avtalelovens § 16 1. ledd kunne handle på vegne av fullmaktsgiveren så langt dette dokumentet gir uttrykk for.
Problemet oppstår når fullmaktsgiveren ved siden av fullmaktsgrunnlaget gir fullmektigen instrukser om utførelsen av eventuelle avtaleinngåelser, uten at disse gjøres synlig utad. Om vi bygger på eksempelet over kan det være at fullmaktsgiveren muntlig krever av fullmektigen å ikke gjøre innkjøp av en viss type vare eller by en viss pris. Hvis fullmektigen så i møte med en tredjepart inngår en avtale innenfor den skriftlige fullmaktens grenser, men som strider mot instruksene, blir spørsmålet om avtalen er bindende mellom fullmaktsgiver og medkontrahent.
2.1. Interne instrukser og fullmektigens legitimasjon
Avtl. § 11 regulerer de tilfeller der en fullmektig inngår en avtale på vegne av fullmaktsgiveren ovenfor en medkontrahent, men der fullmektigen ved å gjøre dette går utenfor fullmaktsgiverens interne instrukser.
Ifølge bestemmelsens 1. ledd vil en fullmektig som handler utenfor sin rett ikke binde fullmaktsgiveren, dersom medkontrahenten «forstod … eller burde … forstaat» at fullmakten ikke strakk seg så langt. Gyldig avtale vil altså ha kommet i stand mellom medkontrahent og fullmaktsgiver så lenge medkontrahenten var i aktsom god tro om at fullmektigen handlet innenfor sin rett.
Lovgiveren beskrev i Ot.prp.nr.63 (1917) på s. 41 dette som en regel om at «forskrifter blir … uten indflydelse paa fuldmagtens grænse» med unntak for der medkontrahenten er i ond tro. Forarbeidene er over 100 år gamle, og det er grunn til å være kritisk i bruken av dem i dag. Likevel er dette en uttalelse som godt og enkelt gir uttrykk for essensen av legitimasjonsreglene, også slik vi oppfatter dem i dagens samfunn.
Med utgangspunkt i lovgiverens utsagn, vil vi i en legitimasjonsvurdering måtte starte med en tolkning av fullmaktsgrunnlaget som er synlig utad, se spesielt avtl. §§ 10 2. ledd, 13, 14 og 16. Først når det er grunn til å tro at medkontrahenten burde forstått at fullmektigen handlet utenfor sin rett vil interne instrukser kunne påberopes av fullmaktsgiveren.
Vilkåret om god tro forutsetter en skjønnsmessig vurdering av om en vanlig aktsom avtalepart i medkontrahentens situasjon burde fått kunnskap om fullmaktens faktiske innhold. Det avgjørende er om det er rimelig å kreve av tredjemann å burde ha skjønt at fullmektigen handlet utenfor sin rett da avtalen ble inngått.
For eksempel hvis fullmektigen B jobber som kassearbeider i en vanlig madrasshandel for arbeidsgiveren A, følger fullmaktens alminnelige grenser av stillingens «sedvane» etter avtl. § 10 2. ledd. Sedvane for slike butikkansatte innebærer nok en rett til å selge madrasser som er satt til utstilling for kundene i butikkens lokaler. Fullmaktens rett begrenses ved at A sier til B at madrassen utstilt i butikkvinduet ikke er til salgs. Hvis kunden C så kommer og inngår avtale med B om kjøp av madrassen, kan A måtte finne seg bundet til salget siden C ikke hadde grunn til å tro at B hadde en innskrenket rett. Da sier vi at B var legitimert til å selge madrassen til C, jf. avtl. § 11 1. ledd.
Resultatet hadde vært motsatt om C burde skjønt at B ikke hadde rett til å selge varen på vegne av A. Det kan for eksempel være at A har satt opp «ikke til salgs»-skilt ved madrassen. Om skiltene var synbare for C, vil dette være et argument for at det var uaktsomt av kunden å tro at B hadde rett til å inngå slik avtale. Da kan det være at B ikke er legitimert, og at A ikke blir bundet.
2.2. Partenes interesser – Legitimasjonsreglenes formål
Legitimasjonsreglene innebærer at en fullmektigs egentlige rett kan måtte vike for en medkontrahents gode tro. For fullmaktsgiveren som ovenfor fullmektigen tar skritt for å hindre dette i å skje, kan et slikt system virke urimelig.
Grunnen til at vi har dette regelsettet, bygger på de involverte partenes interesser om binding. En tredjepart (C) som inngår en tilsynelatende luksuriøs avtale gjennom en fullmaktsgivers (A) fullmektig (B), vil kunne tape stort på at A senere gjør det klart at B aldri hadde rett til å handle som han gjorde. C vil i et slikt tilfelle kunne ha en legitim interesse i å holde A bundet til avtalen.
På den andre siden har ikke nødvendigvis A interesse i å være bundet til avtale med C når avtalen strider med Bs instrukser. Hvis C da gjør gjeldende at A er bundet, oppstår det en konflikt mellom partenes interesser.
Legitimasjonsreglene i avtaleloven gir C som et utgangspunkt trygghet i situasjoner som nevnt over. I norsk avtale- og kontraktsrett har vi en gjennomgående tanke om at godtroende avtaleparter ikke nødvendigvis skal måtte finne seg i at en motpart hadde andre forutsetninger enn det vedkommende har gitt uttrykk for utad. Denne tanken finner vi bl.a. i ordlyden av avtl. § 11, og gjennom lovens forarbeider fra 1917. Som sagt er det begrenset med slutninger vi kan trekke av så gamle forarbeider, der det ikke nødvendigvis er sikkert at uttalelsene er noe vi kan følge fullt ut i dag. Til tross for dette vil forarbeidene kunne vise oss de grunnleggende hensynene som ligger bak lovens legitimasjonsregler.
I Ot.prp.nr.63 (1917), under merknadene til lovens § 11, nevner ikke lovgiveren særlig om hvorfor interne instrukser kun skal gjøres gjeldende ovenfor tredjemann i ond tro. Men under de spesielle merknadene om fullmaktens legitimerende virkning der den i realiteten er falt bort, kommer lovgiveren med noen kommentarer som kan kaste lys på hvorfor vi har et slikt system.
Til lovens § 19, se proposisjonens s. 53, er det uttalt at «almindelige agtsomhetsregler tilsiger at «fullmaktsgiveren», under de spesielle forholdene bestemmelsen nevner, «saavidt mulig gir tredjemand meddelelse» om at fullmektigen er uten rett. Tanken er at en fullmaktsgiver som ikke aktsomt informerer tredjemann om fullmaktens forhold ikke skal gå ut over den godtroende medkontrahenten.
Om fullmaktens rekkevidde ved fullmaktsgiverens død i avtl. § 21, se proposisjonens s. 55, har lovgiveren fremhevet at det ikke ville «være rimelig» om tredjeparts gode tro om «dødsfaldet og dets betydning» ikke legitimerte fullmektigen til å binde fullmaktsgiverens dødsbo.
For de tilfeller der tredjepart ikke er i god tro, har lovgiveren på proposisjonens s. 61 til avtl. § 25 2. ledd uttalt at vedkommende «har … ingen grund til at stole paa at den angivelige fuldmagtsgiver skulde bli bundet». Dersom medkontrahenten likevel går med på fullmektigens påstander i ond tro, «maa han handle paa egen risiko». Bestemmelsen her gjelder tredjemanns erstatningskrav ovenfor representant uten nødvendig fullmakt.
Uttalelsene gir uttrykk for at det er hensyn til rimelighet og rettferdighet ovenfor tredjepart som begrunner en fullmakts legitimasjon når den egentlig skal være falt bort. En godtroende medkontrahent skal som utgangspunkt ikke være den som må bære risikoen for at avtalen strider med de faktiske forholdene. Og i motsatt tilfelle er det tredjepart som er nærmest til å bære risikoen der han ikke har forsvarlig grunn til å tro at avtale er kommet i stand.
Selv om lovgiverens kommentarer i utgangspunktet ikke viser til de tilfeller der fullmakten er begrenset av fullmaktsgiverens forskrifter, treffer uttalelsene også godt de hensynene som gjør reglene i avtl. § 11 praktiske i avtaleforhold. Når A gir C noe grunnlag for at B er hans fullmektig, skal C kunne stole på at B har rett til å handle innenfor de grensene fullmaktsgrunnlaget gir uttrykk for. Da har lovgiveren ment at C ikke skal tape på at A ikke har klargjort situasjonen tilstrekkelig.
2.2.1. Hensyn: Oppdragsfullmakt og legitimasjon
Etter avtl. § 11 2. ledd gjelder ikke legitimasjonsreglene i 1. ledd når fullmektigen har en oppdragsfullmakt. Denne typen fullmakt kjennetegnes etter avtl. § 18 av at fullmaktsgiveren ikke meddeler fullmaktsforholdet ovenfor medkontrahenten. Her handler fullmektigen fremdeles «i fuldmagtgiverens navn» ovenfor tredjepart etter § 10 1. ledd, men uten at fullmaktserklæringen er gjort synbar utad.
Når en tredjepart ikke kan vise til noe fullmaktsgrunnlag fra fullmaktsgiveren, følger fullmaktens grenser i sin helhet av fullmaktsgivers forskrifter til fullmektig. Altså vil en slik fullmektig som går utover fullmaktsgiverens forskrifter aldri være legitimert til å binde fullmaktsgiveren. Da «bestemmes [fullmaktens] grænse» i sin helhet av det interne forholdet, se Ot.prp.nr.63 (1917) på s. 42.
For de tilfeller der B har en fullmakt på et grunnlag som ikke er synlig utad, tenker vi at fullmaktsgiver A ikke skal måtte være bundet til tredjepart C for eventuelle overtredelser av interne forskrifter. C sine interesser i å være bundet er ikke særlig beskyttelsesverdige når hans forventninger om bindende avtale ikke er forankret i synlig frasagn eller stilling fra A. Ettersom det ikke er A som bærer risikoen for at C stolte på at B hadde fullmakt, kan C få kompensert tap han lider av at avtale ikke ble inngått gjennom B etter erstatningsreglene i avtl. § 25. Da er fullmektigen nærmere enn tredjemann til å bære risikoen for det økonomiske tapet.
3. Fullmakt på ulovfestet grunnlag
Det er tilfeller der det ikke er et tilstrekkelig fullmaktsforhold internt mellom den som blir representert og den som representeres. Altså er det verken stillings-, frasagns- eller oppdragsfullmakt (eller annen lovfestet hjemmel) som stifter nødvendig bindingskompetanse for representanten. I mangel av hjemmel vil ikke en representant kunne binde den representerte til en tredjepart, ettersom det i utgangspunktet ikke eksisterer noen fullmakt til den aktuelle rettshandelen.
I norsk rett har vi to stiftelsesmåter for fullmakt som på ulovfestet grunnlag kan gi representanten bindingskompetanse, selv om det aldri med vilje er blitt utgitt et fullmaktsgrunnlag til «fullmektigen» eller medkontrahenten. Disse er blitt kalt «toleransefullmakt» og «kombinasjonsfullmakt».
3.1. De to ulovfestede stiftelsesmåtene
Toleransefullmakten er et fullmaktsgrunnlag som først blir til etter at den representerte gjennom passivitet gir uttrykk for at representanten er innenfor sin rett når han eller hun fremstår som fullmektig ovenfor en medkontrahent.
Kombinasjonsfullmakten blir til når den representerte parten på andre måter enn ren passivitet har gitt medkontrahenten en grunn til å tro at det eksisterer et fullmaktsforhold. I prinsippet er det ingen grenser for hvilke forhold som kan trekkes inn i en slik vurdering. Det kan for eksempel være at den representerte parten både har tolerert representantens handlemåte, i tillegg til å utgi en rekke utsagn mot medkontrahenten som til sammen gir vedkommende en god grunn til å tro at representanten er innenfor sin rett.
3.1.1. Det ulovfestede legitimasjonsspørsmålet
De ulovfestede fullmaktstypene kjennetegnes ved at fullmaktsforholdet etableres gjennom en medkontrahents gode tro. Når vi er på ulovfestet område går altså fullmaktens grenser like langt som det representanten er legitimert til. Det eksisterer ingen intern «rett» eller opprinnelig fullmaktsgrunnlag til å binde den representerte.
Rettspraksis er en viktig kilde for å forstå det ulovfestede legitimasjonsspørsmålet, og videre skal det gjennomgås hvordan Høyesterett i to dommer har fremstilt problemet.
3.1.2. Ernst & Young-dommen: medkontrahentens berettigede forventninger
På ulovfestet område har Høyesterett kommet med uttalelser i dommen Rt. 2011 s. 410 (Ernst & Young, Dissens 4-1) angående legitimasjon. Spørsmålet i saken var om en daglig leder hadde kompetansen til å binde sin arbeidsgiver til en avtale om leie av lokaler. Flertallet med førstvoterende kom til at slik kompetanse fulgte av den ulovfestede fullmaktslæren.
Her uttalte førstvoterende at det avgjørende for om det er stiftet representasjonsevne på ulovfestet grunnlag i alle tilfeller vil være «om medkontrahenten har fått berettigede forventninger om at vedkommende har fullmakt», se dommens avsnitt 35. I avsnitt 38 formuleres dette også som om at medkontrahenten må ha hatt «rimelig grunn til å tro» at representanten hadde fullmakt.
Vurderingstemaet blir altså mye det samme som ved en ordinær bindingsdrøftelse. Man må ta utgangspunkt i de forventningene medkontrahenten har fått om representantens status som fullmektig, og vurdere konkret om disse er «berettigede». Dersom det ikke kan vises til gode grunner for at medkontrahenten skulle tro dette, oppstår det ikke et fullmaktsforhold som legitimerer til en bindende avtale.
Aktuelle momenter i denne saken var blant annet den daglige lederens stillingsbetegnelse, avtalens begrensede omfang for firmaet han representerte, og det faktum at bedriftens innkjøpssjef i en e-post som ble videresendt til medkontrahenten hadde kommentert på avtaleutkastet uten å signalisere at den daglige lederen ikke hadde tilstrekkelig fullmakt. Dessuten var selskapet «nærmest til å sørge for at rutiner og instrukser er på plass, slik at ansatte vet hvilken kompetanse de har», se avsnitt 43.
3.1.3. Bremanger Kommune-dommen: En presisering av legitimasjonsvilkåret
Dommen i HR-2016-476-A (Bremanger kommune) gjaldt et spørsmål om en kommunal administrasjonssjef uten tilstrekkelig fullmakt var legitimert til å binde kommunen til avtaler med en bank. Høyesterett kom enstemmig til at administrasjonssjefen ikke hadde slik legitimasjon, men at kommunens ugyldighetsinnsigelser ble gitt for sent.
Her uttalte førstvoterende etter en henvisning til Ernst & Young-dommen og juridisk teori i avsnitt 71 at «for at det skal foreligge toleranse- eller kombinasjonsfullmakt, må de legitimerende omstendighetene være skapt ved handlinger eller unnlatelser» fra person eller organ med faktisk bindingskompetanse. Disse omstendighetene må som alltid ha vært til stede før avtalen mellom representant og medkontrahent kom i stand.
Av denne dommen kan vi altså trekke at en medkontrahents forventninger om at representanten hadde nødvendig fullmakt, aldri vil være «berettigede» uten at forventningene kan knytte seg til den representertes egne handlinger.
Dette vil for eksempel bety at for at B skal være legitimert til å binde sin arbeidsgiver A til en avtale med C, så må de forventningene B gir C stamme fra A. Som vi så i Ernst & Young-dommen, kan det da være aktuelt å bl.a. trekke inn stillingsbetegnelsen A har gitt B. Men Cs forventinger vil ikke være «berettigede» dersom de kun bygger på Bs ord alene, da må i så fall B kunne vise til forhold fra A sin side.
3.2. Ulovfestet fullmakt og stillingsfullmakt
I begge dommene ovenfor hadde fullmaktsforholdene utgangpunkt i at representanten var ansatt hos virksomheten/kommunen de inngikk avtale på vegne av. Etter ordlyden i avtl. § 10 2. ledd ville disse innenfor sin stillings «sedvane» ha rett til å binde sin arbeidsgiver, men i begge sakene måtte problemet løses etter de ulovfestede stiftelsesreglene.
Forholdet mellom stillingsfullmakt og ulovfestet fullmakt kommer godt til uttrykk gjennom førstvoterendes uttalelser i Ernst & Young-dommen. I avsnitt 33 ble det nevnt at «det må legges til grunn at Solbakk internt ikke hadde myndighet til å binde selskapet» til den avtalen som var inngått. I avsnitt 37 ble arbeidstakerens stillingsfullmakt oppsummert slik: «[det foreligger] neppe en så klart definert sedvane … at dette i seg selv kan danne grunnlag for fullmakt til å inngå en leieavtale som i denne saken».
Altså var ikke stillingsbetegnelsen alene nok til å si at avtalekompetansen falt inn under «sedvane» i avtl. § 10 2. ledd. Likevel slo Høyesterett i avsnitt 38 fast at stillingsbetegnelsen ga uttrykk for en viss «kompetanse som ofte følger med den».
Poenget som kan trekkes av disse uttalelsene, er at en eksisterende stillingsfullmakt kan være et argument for at tredjemann har fått «berettigede forventninger» om at arbeidstakerens rettigheter går lengre enn det stillingens sedvane skulle tilsi. Den tyngde man kan legge på eksisterende stillingsfullmakt avhenger som vanlig av arbeidsgiverens synlige opptreden ovenfor tredjemann, jf. Bremanger kommune-dommens avsnitt 71.