Skrevet av: Oscar Røseth Lindbäck
1. Innledning
Tema for denne teksten er inhabilitetsreglene som kommer frem gjennom forvaltningslovens (fvl.) kapittel II «Om ugildhet». Målet er å gi en fremstilling av reglenes betydning for Norges offentlige forvaltning, med vekt blant annet på hvilke hensyn de er ment å verne.
«Ugildhet», eller «inhabilitet», er en betegnelse som brukes om en person som anses uegnet til å ta for seg en enkelt sak. De lovfestede forvaltningsrettslige vilkårene for inhabilitet følger først og fremst av fvl. § 6 1. og 2. ledd.
Andre regler enn de i forvaltningslovens kapittel II gjennomgås der det kan kaste lys over tekstens hovedtema.
Inhabilitet utenfor offentlig forvaltning reguleres i andre regelsett. Innenfor offentlig forvaltning kan også ulovfestede regler regulere inhabilitet. Denne teksten avgrenses mot regelsett utenom det som følger av forvaltningsloven.
Innledningsvis vil enkelte inngangsvilkår for inhabilitet gjennomgås. Hensyn bak inhabilitet vil bli gjort rede for under underoverskrift 2, og de konkrete inhabilitetsgrunnene under 3 til 3.2.3. Fra 4 til 4.2 gjennomgås virkningene av inhabilitet, og vedtaksgyldighet ved inhabilitet under 5. Utviklingen av inhabilitetsreglene ved forslaget til ny forvaltningslov etter NOU 2019:5 gjennomgås fra 6 til 6.3.
1.1 Inhabilitetsreglenes virkeområde
En rekke inngangsvilkår stilles i fvl. § 6 før inhabilitet kan inntre i forvaltningen. Ifølge 1. ledd gjelder forvaltningslovens regler kun for «En offentlig tjenestemann», som enten treffer eller tilrettelegger for en «avgjørelse», i «forvaltningssak».
At habilitetsreglene kun gjelder for en «forvaltningssak», må ses i samsvar med fvl. § 1 om lovens virkeområde. Dette betyr at saken må gjelde virksomhet drevet av «organ for stat eller kommune», og for private rettssubjekter med offentlig vedtakskompetanse.
I «offentlig tjenestemann» ligger det en henvisning til legaldefinisjonen i fvl. § 2 1. ledd d), altså «en embetsmann eller annen som er ansatt i statens eller en kommunes tjeneste». For forvaltningslovens kapittel II gjelder det en utvidelse av definisjonen etter § 10, der også «enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» omfattes. En person som verken treffes av tjenestemannsbegrepet i § 2 eller § 10 kan ikke kjennes inhabil etter forvaltningslovens regler.
«Avgjørelse» omfatter offentlige vedtak, se fvl. § 2 1. ledd a) – c). Lovgiveren har i Ot.prp.nr.38 (1964-1965) på s. 42 presisert at inhabilitetsreglene er mest aktuelle der vedtak av mindre generell art treffes, men etter ordlyden må en tjenestemann også kunne være inhabil til å utarbeide forskrifter. Avgjørelser truffet ved forskrift er ment å være dekket av fvl. § 6 2. ledd ifølge proposisjonens s. 42.
Både tjenestemenn som tilrettelegger for en avgjørelse, og som treffer selve avgjørelsen, kan kjennes inhabile etter fvl. kapittel II. At habilitetsreglene også får anvendelse mot en tjenestemann som kun tilrettelegger for en avgjørelse, er begrunnet i Ot.prp.nr.38 (1964-1965) på s. 42-43. Her er det fremhevet at en rådgivende uttalelse som «vil bli tatt i betraktning av den myndighet som treffer avgjørelse i saken» kan gi urettferdige virkninger på samme måte som hvis den inhabile tjenestemannen hadde truffet vedtaket selv. Medvirkning fra inhabil tjenestemann er likevel ikke ment å være helt avskåret, se blant annet proposisjonens s. 43, fvl. § 6 4. ledd og § 41.
2 Hensyn
Kravene til habilitet som stilles mot offentlige tjenestemenn skal verne for flere hensyn. For en som skal anvende forvaltningslovens habilitetsregler er disse hensynene av reell betydning, og gir en modifikasjon i hvordan man tolker loven.
Som med forvaltningslovens regler generelt, er habilitetsreglene i første omgang ment å forsikre en forsvarlig behandling av saker. Dette kan en f.eks. trekke fra hovedoppdraget til lovens opprinnelige innstilling i NUT 1958:3, nemlig «å utrede spørsmålet om mer betryggende former for den offentlige forvaltning» (se innstillingens oversendelsesbrev).
En mer konkret, men kortfattet redegjørelse over inhabilitetsreglenes sentrale hensyn kan en finne i førstvoterendes uttalelser i dommen Rt. 1996 s. 64 (Hegnar Hotell). Her ble det innledningsvis gjort gjeldende av Høyesterett at «Habilitetsreglene i forvaltningsloven skal sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsene, og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet» (s. 68).
Denne saken gjaldt et kommunestyremedlem som hadde stemt for vedtak i en skjenkebevillingssak, der vedtaket gjaldt nabotomten til en eiendom kommunestyremedlemmet hadde en særlig tilknytning til. Dette reiste spørsmål både om medlemmets habilitet, og gyldigheten av vedtaket. Dommen og dens betydning for tolkningen av habilitetsreglene vil gjennomgås fortløpende i denne teksten.
Reglene om inhabilitet skal altså gi en betryggende virkning både for den generelle befolkningens forhold til offentlig forvaltning, og for tjenestemennene som står bak de enkelte vedtakene. Dette er et kjernepunkt for forvaltningslovens bestemmelser.
Utenom de formål som knytter seg til forsvarlig saksbehandling, skal forvaltningen samtidig ta hensyn til behovet for en effektiv saksbehandling. Dette gjør at en ikke kan tolke reglene om inhabilitet for strengt. En tjenestemann kan ofte finne seg i en situasjon der en fullt forsvarlig avgjørelse vil gå på bekostning av forvaltningens evne til å treffe raske og riktige vedtak, og da er ikke nødvendigvis inhabilitet aktuelt. Spesielt hvis det er vanskelig å finne en habil stedfortreder innen rimelig tid vil effektivitetshensynet spille inn, se også fvl. §§ 7 og 9.
3. Forvaltningslovens inhabilitetsgrunner
Fvl. § 6 1. og 2. ledd stiller flere krav til tjenestemannens habilitet. Mens 1. ledds vilkår er avgrensede og ment å medføre inhabilitet uten videre, gir 2. ledd en vid adgang til å skjønnsmessig vurdere om inhabilitet bør inntre.
I utgangspunktet skal hver enkelt tjenestemann selv ta stilling til sin egen habilitet, jf. fvl. § 8 1. ledd 1. punktum. Her er lojalitet et nøkkelbegrep, se også § 8 3. ledd 1. punktum. For å hindre feilvurderinger inneholder § 8 særregler for når andre skal vurdere tjenestemannens habilitet, f.eks. når tjenestemannen selv ønsker det etter 1. ledd 2. punktum. Reglene om dette gjennomgås ikke nærmere.
Videre vil kravene som stilles til habilitet i fvl. § 6 1. og 2. ledd gjennomgås.
3.1 Absolutte vilkår i fvl. § 6 1. ledd
Fvl. § 6 1. ledd a) – e) stiller opp en rekke spesifiserte vilkår til tjenestemannens forhold til saken. Inhabilitet inntrer etter denne bestemmelsen blant annet når saksbehandleren selv er part i saken etter a), eller når han er gift med en part etter c). Dersom tjenestemannens forhold faller inn under en bokstavs ordlyd, må vedkommende automatisk anses å være inhabil til å behandle konkrete saken. I motsetning til 2. ledd er adgangen til å utøve skjønn stort sett begrenset til ren ordlydstolkning.
Felles for de ulike reglene i fvl. § 6 1. ledd, er at de knytter seg til «part»-begrepet. Dette innebærer etter § 2 1. ledd e) at den konkrete saken «retter seg mot» eller «ellers direkte gjelder» en eller flere identifiserbare personer. Reglene her er altså avhengige av saksbehandlerens forhold til berørte individer.
Disse tilknytningsforholdene er situasjoner lovgiveren har ansett som viktige å få eksplisitt regulert. I NUT 1958:3 viste Forvaltningskomiteen på s. 145 til domstolslovens §§ 106-108 og den daværende kommunelovens § 15 (se dagens kommunelovs § 11-10) som forbilder til forvaltningslovens system.
Til tross for at bare enkelte forhold er nevnt under habilitetsvilkårene her, må det ikke forstås slik at andre forhold er nedprioritert. En saksbehandler som er samboer med en part kan medføre like store problemer som hvis de var gift (se alternativ c), selv om disse ikke er nevnt i 1. ledd. Her har lovgiver likevel vært restriktiv, og utenforliggende forhold må uansett gå gjennom den generelle bestemmelsen i 2. ledd.
3.2 Vilkårene i fvl. § 6 2. ledd
Forhold som faller utenfor habilitetsvurderingen etter fvl. § 6 1. ledds alternativer, kan likevel medføre inhabilitet etter reglene i 2. ledd. For at inhabilitet skal inntre etter fvl. § 6 2. ledd, må det foreligge «særegne forhold» hos tjenestemannen som er «egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet».
Bestemmelsen gir uttrykk for en samlet vurdering med to ulike vurderingspunkter. Om man som rettsanvender velger å ta for seg hvert punkt isolert fra hverandre eller samlet, må en selv vurdere i hvert tilfelle. Det er likevel klart at de må ses i en sammenheng, slik at man kan gjøre en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av om tjenestemannen bør kjennes inhabil.
Formålet med 2. ledd er i stor grad det samme som i 1. ledd, ved at den skal sikre en forsvarlig saksbehandling. Ordlyden gir for øvrig mindre definerte retningslinjer, og inviterer til en konkret og samlet vurdering av tjenestemannens forhold for hver sak.
En praktisk gjennomgang av reglene kan en finne i Arbeids- og velferdsetatens (NAV) interne rundskriv R36-00 med kommentarer til forvaltningsloven. Her er § 6 2. ledd beskrevet som å være ment å ramme «interessetilknytninger av forskjellige slag mellom tjenestemann og en part». Bestemmelsen skal «forhindre at tjenestemannen legger vekt på forskjellige slags utenforliggende forhold under saksbehandlingen» som kan gi uberettigede fordeler eller ulemper til de berørte.
I fremstillingen videre under punkt 3.2.1 til 3.2.3 vil hvert av de to punktene gjennomgås isolert fra hverandre for å fremheve hva som kjennetegner dem, før den samlede vurderingen gjøres rede for.
3.2.1 «Særegne forhold»
Når fvl. § 6 2. ledd viser til «særegne forhold», kan det synes slik at inhabilitet er forbeholdt noen svært uvanlige eller spesielle situasjoner. Å tolke dette vilkåret så strengt må nok være feil. Ordlyden er ikke ment å avskjære noen konkrete forhold i å gjøre en tjenestemann inhabil, og kan i stedet ses på som en generell motpart til de opplistede alternativene i 1. ledd.
Heller viser uttrykket «særegne forhold» til at det må finnes noen forhold utenom det helt normale. Denne tilnærmingen kan en finne i Sivilombudsmannens praksis, se blant annet sak 97-0216, der det ble gjort gjeldende at ««særegent» innebærer at situasjoner svært mange befinner seg i, ikke vil medføre inhabilitet. Det stilles imidlertid ikke krav om at forholdet er unikt. At man er én av flere som kan få fordeler av et vedtak i fremtiden, vil således ikke utelukke inhabilitet».
Om en tjenestemann for eksempel skal treffe forskrift som direkte vil påvirke flere i hans nære omgangskrets, vil grad av særegenhet avhenge av om slike forhold i realiteten er vanskelig unngåelig for enhver annen lokal tjenestemann i samme situasjon. Med hensyn til forvaltningens effektivitet kan det da være mindre som taler for at inhabilitet bør inntre.
I rettspraksis kan en finne eksempel på tolkning av «særegne forhold» i Rt. 1996 s. 64 (Hegnar Hotell), der Høyesterett på s. 69 slo fast at et kommunestyremedlems «engasjement i nabotomten til hotellet må … sees som et «særegent forhold» i relasjon til § 6 annet ledd». Her var en uvanlig nær tilknytning og interesse i hotellets skjenketider tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om særegenhet.
Til tross for at Høyesterett i denne saken tilsynelatende vurderte «særegne forhold» som et selvstendig vilkår, kan det som sagt aldri vurderes helt isolert. For det første er det vanskelig å foreta noen rettslig avgrensning mot «ordinære» forhold når formålet med bestemmelsen uansett er å hindre urettferdig behandling. Dessuten mister uttrykket mye av sin mening om det ikke vurderes sammen med bestemmelsens andre vilkår om upartiskhet.
3.2.2 «Egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet»
At fvl. § 6 2. ledd videre forutsetter at de «særegne forhold» skal være «egnet til å svekke tilliten til … [tjenestemannens] … upartiskhet», peker mot at forholdene på noen måte må kunne reise tvil til tjenestemannens evne til å gi en fordomsfri og forsvarlig behandling av den enkelte saken.
Når en skal vurdere om et forhold kan svekke «tilliten» til tjenestemannens «upartiskhet», må man se til formålene bak habilitetsreglene. Hvis det med rette kan reises tvil om tjenestemannens evner til å gi en riktig og forsvarlig vurdering, er vilkåret oppfylt.
I at det er snakk om «egnet» svekkelse i «tilliten» til upartiskhet, ligger det at det ikke er avgjørende om tjenestemannen faktisk er påvirket av de aktuelle forholdene. Ordlyden inviterer til en vurdering av hvordan forholdet ser ut utad.
Skillet mellom faktisk og «egnet» innvirkning kommer blant annet frem i Sivilombudsmannens uttalelser i sak 2011/585. Denne gjaldt en saksbehandlers habilitet ved behandling av klage der vedkommende hadde inngått ansettelsesavtale med en av klagepartene. Her ble det gjort gjeldende at «Et vesentlig hensyn bak habilitetsreglene er å ivareta den alminnelige tillit til forvaltningen», og at det derfor i en vurdering av egnethet til å svekke tillit «… skal foretas en objektiv vurdering av hvordan forholdet fremtrer utad. Inhabilitet kan således foreligge i denne saken selv om tilknytningen … ikke har hatt noen innvirkning på vedtaket». Her fremhever altså Sivilombudsmannen hensynene bak fvl. § 6 2. ledd i sin tolkning av kravet til egnethet.
Tilsvarende kan en også se på den tidligere nevnte Hegnar Hotell-dommen, der det avgjørende for «egnet»-vilkåret var at kommunestyremedlemmet «måtte ventes … å ha en særlig interesse» i hotellets skjenketider. (s. 69 i dommen).
3.2.3 Den samlede vurderingen
Som nevnt forutsetter fvl. § 6 2. ledd en samlet og konkret vurdering av den aktuelle tjenestemannens forhold til saken, uavhengig av om man har tatt for seg de to vurderingspunktene hver for seg eller ikke.
Et krav som følger åpenbart av ordlyden, er at det må foreligge en årsakssammenheng mellom de aktuelle «forhold», og deres eventuelle tillitsvekkende virkning. Et forhold kan helt fint være «særegent» uten at det gir noen forestillinger om partiskhet.
Men om en mulig partiskhet kan ses bort ifra som følge av manglende særegenhet ved forholdene, er ikke like åpenbart. Ved den samlede vurderingen må en ta hensyn til at habilitetsreglene skal hindre urettferdig behandling i offentlige tjenester, og det bør derfor ikke være så enkelt å forkaste et habilitetsspørsmål på slikt grunnlag.
I selve vurderingen må en ta stilling til om de tillitsvekkende særegne forholdene alt i alt taler for at tjenestemannen bør unnlate å behandle den konkrete saken. Her må en både se til forvaltningens behov for effektiv gjennomføring av vedtak, og til hensynet om forsvarlig saksbehandling.
Lovgiver har lagt frem en rekke forhold som skal tillegges vekt i vurderingen av § 6 2. ledd. Blant annet må det vurderes om tjenestemannen selv har noe å tjene på vedtaket etter 1. punktum, eller om vedtaket er reist av en part i saken etter 2. punktum. Det er ikke et krav om at disse forholdene faktisk er til stede for at inhabilitet skal kunne konstateres, og en skal være forsiktig med å heve terskelen for inhabilitet der de ikke foreligger. Momentlisten er først og fremst ment å gi veiledning i tvilstilfeller.
4. Virkningene av inhabilitet
Den hovedsakelige virkningen av at en person kjennes inhabil, er at vedkommende sin adgang til å påvirke den konkrete avgjørelsen begrenses, se fvl. § 6 1. ledd. Hvis avgjørelse ennå ikke er truffet, kan dette løse seg ved at saken overføres til en annen, habil tjenestemann.
Om en inhabil tjenestemann allerede har truffet sin avgjørelse, er det blitt gjort en saksbehandlingsfeil. Utgangspunktet da er at vedtaket blir ugyldig, se NUT 1958:3 s. 297-299. Nærmere om ugyldighet ved underoverskrift 5.
4.1 Inhabilitetens «smitteeffekt»
Virkningene av inhabilitet har en smittsom effekt etter fvl. § 6 3. ledd, der «avgjørelse i saken heller ikke [kan] treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan». Her er det hensyn knyttet til at underordnede kan føle et press til å behandle en sak i den overordnedes favør, i tillegg til at forvaltningsorganet skal bevare sin legitimitet utad. I motsetning til alminnelig inhabilitet, er ikke underordnet tjenestemann avskåret å tilrettelegge for avgjørelser etter ordlyden av § 6 3. ledd, sml. 1. ledd.
Den absolutte utformingen av § 6 3. ledd innebærer at inhabilitet hos en høytstående stilling også vil kunne medføre inhabilitet i store deler av forvaltningen. Dette er bl.a. presisert i Innst.O.nr.2 (1966-1967), der det på s. 6 nevnes at «Hvis statsråden er ugild, er dermed også hele departementet ugild» (men ikke hvis statsråden opptrer som regjeringsmedlem kontra departementssjef etter fvl. § 10 2. punktum).
4.2 Stedfortredere
Dersom det synes «nødvendig», skal den inhabile tjenestemannen få en stedfortreder som handler på vegne av han etter fvl. § 9 1. ledd. Det vesentligste hensynet her er å effektivt kunne sette en upartisk tjenestemann til å drive saksbehandling på vegne av den inhabile.
Stedfortrederspørsmålet er diskutert fortløpende og detaljert i flere av forvaltningslovens forarbeider. Dette kan gjøre det vanskelig å få fullstendig oversikt over hvilke spørsmål bestemmelsen egentlig reiser.
NOU 2019:5 om ny forvaltningslov gir et kortfattet sammendrag av de vesentligste sidene ved stedfortrederreglene, der følgende sies om den foreslått videreførte fvl. § 9 i utredningens s. 242:
«Loven legger opp til at det vanligvis bør oppnevnes en stedfortreder fremfor å overføre saken til et annet forvaltningsorgan, også der det er organets sjef som er inhabil. Ved bruk av stedfortreder oppnår man i disse tilfellene at saken kan forberedes av den inhabiles underordnete, men det kan nok variere om det er en fordel».
Bruk av stedfortreder kan altså ifølge utredningens utvalg brukes som et virkemiddel for å hindre «smitte» til underordnede etter fvl. § 6 3. ledd.
5. Behovet for vedtaksgyldighet til tross for inhabilitet
Selv om avgjørelser truffet av inhabil tjenestemann som et utgangspunkt er ugyldige, finnes det flere unntak.
For det første følger det av fvl. § 6 4. ledd at inhabilitetsreglene ikke gjelder «dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken … ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete». At tjenestemannens ikke-innvirkende tilknytning må være åpenbar, setter en høy terskel for å anvende regelen. Dessuten er det et vilkår at ingen har en legitim interesse i at tjenestemannen overlater saksbehandlingen til en annen.
Generelt gjeldende for forvaltningsloven kan også fvl. § 41 gi unntak for ugyldighet. Etter denne «er vedtaket likevel gyldig» om det ikke er grunn til å tro at saksbehandlingsfeilen, altså inhabiliteten, kan ha hatt virkning på vedtakets innhold.
En må ha ganske klare holdepunkter for at inhabiliteten ikke har virket inn for at § 41 skal kunne gjøres gjeldende. Dette var et tema i Rt. 1996 s. 64 (Hegnar Hotell). Her var det inhabile kommunestyremedlemmet bare én av 29 stemmeberettigede, der endelig vedtak om skjenkebevilling endte med en overvekt på 18 for, og 11 imot. I vurderingen av fvl. § 41 måtte det tas utgangspunkt i «hva som ville skjedd hvis Kristiansen hadde fratrådt, ikke hvordan han ville stemt hvis han ikke hadde hatt særinteresser» (s. 69). Her ble det vektlagt at den klare stemmeovervekten begrenset kommunestyremedlemmets evne til å innvirke på vedtaket, og at saksbehandlingsfeilen ikke var særlig grov (s. 70). Resultatet ble derfor at vedtak om skjenkebevilling var gyldig til tross for det ene medlemmets inhabilitet.
Et tredje eksempel på tilfeller der en må se bort ifra inhabilitetens ugyldighetsvirkninger, er hvis en etter fvl. § 7 er nødt til å treffe en «foreløpig avgjørelse». Slike avgjørelser er kun gyldige om den er truffet for å avverge «vesentlig ulempe eller skadevirkning», og må derfor også anvendes med forsiktighet. Vesentlighet må spesielt ses opp mot behovet for å gjøre hurtige og effektive inngrep, se NUT 1958:3 på s. 433. At avgjørelsen er «foreløpig» innebærer at den må gjennomgå en ny behandling så snart de vesentlige ulempene eller skadevirkningene er bortfalt, se også reglene i fvl. §§ 9 og 6 3. ledd.
6. Videre utviklinger
Forvaltningslovutvalget overleverte i 2019 et forslag om en ny forvaltningslov, ment å erstatte den nåværende loven. Forslaget kan en finne i NOU 2019:5. Videre vil det gjøres en kort gjennomgang av de endringene som foreløpig er tenkt å gjøres med de lovfestede habilitetsreglene, der utredningens kapittel 16 «Inhabilitet» er sentral.
Oppsummeringsvis har utvalget foreslått visse endringer i retningslinjer, språk og struktur med den nye loven, i tillegg til «flere endringer i inhabilitetsgrunnene som uten videre leder til inhabilitet» (utredningens s. 242). I denne fremstillingen er det inhabilitetsgrunnene som vil gjennomgås. For en mer generell gjennomgang av dagens regler og ambisjonene rundt den nye loven kan en lese utredningens kapittel 16.4.
Utredningen hører med et lovutkast i sitt kapittel 1. Lovutkastets forslag til regler om habilitet finnes under dets kapittel 4.
6.1 Utviklingen av automatisk inhabilitet
I utredningen er det foreslått en endring i de absolutte habilitetsvilkårene, se lovutkastets § 28 med tittel «Forhold som leder til inhabilitet uten videre» i utredningens s. 24-25. Flere av de nåværende vilkårene er foreslått videreført, slik som kravet til at saksbehandleren ikke skal være nær slektning eller gift med part i saken.
Noe som er verdt å merke seg, er at det nå er foreslått at blant annet nære venner og samboere også skal medføre automatisk inhabilitet, se utkastets § 28 (2) d) og g). Som nevnt tidligere er dette forhold som etter dagens regler må gjennomgå en helhetlig vurdering for å gjøre en tjenestemann inhabil.
Spesielt for inklusjonen av samboerskap argumenteres det på s. 233-234 med at «familiebegrepet har blitt mer fleksibelt» siden nåværende forvaltningslov ble vedtatt. Det er i dag «vanlig å likestille personer som lever sammen i ekteskap, med samboere som lever sammen i ekteskapslignende forhold». Kjæresteforhold «utover dette» er ikke foreslått å reguleres særskilt.
Ellers er det blant annet foreslått strengere krav til saksbehandlerens økonomiske interesser, se utkastets § 28 (1), og en presisering av krav til slekt, se § 28 (5).
6.2 Utviklingen av skjønnsmessig inhabilitet
Utkastets § 29 (1) gjenspeiler i stor grad nåværende fvl. § 6 2. ledd. I utredningen er det på s. 239-240 reist spørsmål om vilkårene «særegne forhold» som er «egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet» er tilstrekkelig presise og enkle å anvende i praksis.
Her fremhever utvalget at nåværende regler stort sett tilstrekkelig ivaretar de hensynene de er ment å verne. Etter utvalgets mening er det fortsatt «behov for en vurderingspreget regel som kan lede til inhabilitet etter en konkret bedømmelse», og de konkrete vilkårene for skjønnsmessig inhabilitet er derfor nesten ordrett foreslått videreført.
I utkastets § 29 (2) er sentrale vurderingsmomenter til inhabilitetsvurderingen lagt inn. Disse «tjener en pedagogisk rolle» ifølge utvalget (s. 240). Et poeng her er at momentet knyttet til om en part har reist inhabilitetsinnsigelse foreslås fjernet fra ordlyden, siden den erfaringsmessig har gitt «begrenset veiledning for vurderingen som skal foretas».
6.3 Behovet for en ny lov
Om behovet for å erstatte den nåværende forvaltningsloven, har utvalget i utredningens kapittel 9 gjort en konkret vurdering av fremdriften siden den nå 50 år gamle loven ble vedtatt.
Mens utvalget på s. 136 mener det ikke kan «konstateres noen klar eller utbredt misnøye med dagens lov», gis det uttrykk for et behov om «et fullstendig gjennomsyn av forvaltningsloven», «Selv om dette ikke resulterer i grunnleggende endringer i lovens innhold». Dette er ment å skape «et bedre instrument for dem som heretter skal sette seg inn i loven».
I inhabilitetsreglenes tilfelle kan en se at de foreslåtte endringene ikke bringer mye nytt av materiell juss. Men hensynet til klarspråk og for en enklere systematikk vil kunne gjøre det enklere for både rettsanvendere og offentlige tjenestemenn i å forstå hvilke plikter det er som gjelder for forvaltningen.
Comentarios