Foreldelse av kausjonskrav

1. Innledning

1.1 Introduksjon

Foreldelsesinstituttet er et sentralt retts- og livsområde som de fleste vil møte på i løpet av livet. Norsk rett bygger på tanken om at desto lengre tid det går før kreditor fremmer kravet sitt mot debitor, dess mindre beskyttelsesverdig interesse har vedkommende. Foreldelsesloven [heretter fl.] av 18.mai.1979 hjemler av den grunn ulike regler om foreldelsesfrist, som setter en yttergrense for lenge kreditor kan forholde seg passiv før kravet anses tapt. Loven bygger på alminnelige regler om foreldelsesfrist, samt særregler for visse typer pengefordringer, deriblant kausjonskrav.

1.2 Formål og avgrensning

Foreldelse av kausjonskrav er et tema studentene ofte oppfatter som utfordrende, da særlig på grunn av lovens systematikk. Formålet med artikkelen er dermed å bidra til klarhet rundt temaet, ved å gi en enkel fremstilling av foreldelsesreglene ved kausjon. Artikkelen vil gi en generell oversikt over foreldelse av kausjonskrav, inkludert en kortfattet redegjørelse av de alminnelige foreldelsesreglene for sammenhengens skyld (pkt. 2), samt legislative hensyn (pkt. 3). Videre vil lovens systematikk klarlegges (pkt. 4), før de nærmere reglene om foreldelsesfristens utgangspunkt, lengde og avbrytelse utdypes (pkt. 5-7). Avslutningsvis tar artikkelen for seg rettsvirkningene av inntrådt foreldelse (pkt.8), samt avsluttende bemerkninger (pkt. 9).

Artikkelen behandler kun foreldelse av kausjonskrav, og avgrenses følgelig mot andre garantiformer. Videre avgrenses artikkelen mot behandlingen av hva som kjennetegner en kausjonsavtale.

2. Generelt om foreldelse av kausjonskrav

2.1 Terminologi

For å kunne forstå reglene om foreldelse av kausjonskrav og sammenhengen mellom dem, er det viktig å være kjent med de sentrale begrepene.

Kausjonsbegrepet er ikke gitt noen alminnelig definisjon i lovverket, men er imidlertid klart beskrevet i forarbeidene til finansavtaleloven. Kausjon betegnes som en «avtale eller erklæring der en person påtar seg ansvar for en annen persons betalingsevne (og betalingsvilje) overfor sin kreditor», jf. Ot.prp.nr.41 (1998-1999) s. 63. Kausjon bidrar derfor til at kreditor får bedre dekningsmuligheter.

Et kausjonsforhold består av ulike parter, herunder kreditor, hovedskyldner og kausjonist. Kreditor/kravshaver er den som har krav på en ytelse, mens hovedskyldner/debitor av hovedkravet, er den som er forpliktet til å betale ytelsen. Kausjonisten eller garantisten er den som stiller sikkerhet for hovedkravet, altså den som er ansvarlig ved siden av hovedskyldner. Når hovedskyldneren ikke kan innfri kravet vil kreditor vanligvis fremme et såkalt kausjonskrav mot kausjonisten. I det følgende vil betegnelsene brukes om hverandre. For enkelhetens skyld vil formuleringen «debitor» kun bli brukt om debitor for hovedkravet, altså hovedskyldneren.

Kausjon kan deles inn i flere typer, deriblant simpel kausjon og selvskyldnerkausjon. Ved simpel kausjon er kausjonisten kun ansvarlig for debitors betalingsevne. Med dette menes at kreditor må benytte seg av alle dekningsmuligheter hos hovedskyldner, før vedkommende kan rette et krav mot kausjonisten. Selvskyldnerkausjon skiller seg fra simpel kausjon ved at kreditor kan fremme krav mot kausjonist med en gang kravet mot hovedskyldner er forfalt, uavhengig av om hovedskyldner kan innfri kravet. Selvskyldnerkausjonisten har dermed ansvar for hoved skyldnerens betalingsevne og betalingsvilje.

Ved foreldelse av kausjonsfordringer oppstilles det to regelsett, herunder reglene om aksessorisk- og selvstendig foreldelse. Aksessorisk foreldelse går ut på at kausjonskravet foreldes på grunn av og samtidig med hovedfordringen, mens selvstendig foreldelse viser til at kausjonskravet foreldes uavhengig av hovedfordringen. For å gjøre formuleringene enklere å huske, kan en tenke at formuleringen «selvstendig» viser til at foreldelsesløpet til det ene kravet står på egne ben, uavhengig av foreldelsen til det andre kravet. Samtidig kan formuleringen «aksessorsisk» knyttes til «aksessorier», som betyr å utgjøre et tillegg til noe. En huskeregel kan være at foreldelsen av et krav er knyttet til foreldelsen av et annet krav, på samme måte som et halskjede er knyttet til halsen din.

Når to eller flere hefter for samme fordring overfor kreditor, foreligger det samskyld. Videre kan samskyld deles inn i solidaransvar, pro rata ansvar og alternativt ansvar. Solidaransvar er en ansvarsform hvor flere er ansvarlige for hele fordringen. Det skilles mellom to typer solidaransvar, herunder prinsipalt og subsidiært solidaransvar. Ved prinsipalt/sideordnet solidaransvar hefter de ulike skyldnerne på lik linje overfor kreditor; de hefter en for alle, alle for en. Kreditor kan dermed velge hvem hen vil gå på for å få dekket sitt krav. Ved subsidiært solidaransvar må kreditor imidlertid velge hvem hen vil gå på ut fra en bestemt rekkefølge. Kausjonsansvar anses som en form for subsidiært solidaransvar, ettersom kreditor må søke dekning hos hovedskyldner, før et eventuelt krav fremmes mot kausjonisten.

2.2 Anvendelsesområde

Foreldelsesloven sitt anvendelsesområde følger av fl. § 1, som fastslår at loven gjelder blant annet for «fordringer på penger». Etter ordlyden gjelder loven for at alle typer pengefordringer. Videre hjemler loven særregler i fl. §§ 7 og 25 nr. 2 for fordringer sikret ved «kausjon». Hvorvidt det foreligger «kausjon», beror på en tolkning av kausjonserklæringen.

Bestemmelsen i § 25 nr. 2 er deklaratorisk, hvilket betyr at den kommer til anvendelse dersom annet ikke er «avtalt». Hvem som kan avtale seg bort fra bestemmelsen omtales under pkt. 6.3 i artikkelen.

Videre gjelder bestemmelsen kun i forholdet mellom debitor og kausjonisten. Dette kommer uttrykkelig frem av ordlyden i § 25 nr. 2 om at «fordringen mot garantisten» er foreldet dersom foreldelse er inntrådt «i forhold til hovedskyldneren». Foreldelse av kausjon i forholdet mellom flere kausjonister hjemles i fl. § 25 nr. 1 og gbl. § 39.

2.3 Alminnelige foreldelsesregler

Foreldelsesloven oppstiller en alminnelig regel om foreldelsesfristens utgangspunkt i fl. § 3 nr.1. Etter bestemmelsen starter foreldelsesfristen å løpe fra den dag da kreditor «tidligst har rett til å kreve oppfyllelse». Ordlyden gir uttrykk for at utgangspunktet for foreldelsesfristen er forfallstidspunktet. Det regnes som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp at foreldelsesfristen løper fra kravets forfallsdato. Samtidig kommer prinsippet til uttrykk i gbl. § 5.

Etter fl. § 2 er den alminnelige foreldelsesfristen på tre år. Videre kan foreldelsesfristen avbrytes gjennom erkjennelse etter fl. § 14, eller rettslige skritt etter fl.§§ 15 til 19. Lovens bestemmelser om fristavbrudd er uttømmende regulert, hvilket betyr at det ikke er mulig å avbryte fristen på andre måter enn de som allerede følger av loven. De alminnelige foreldelsesreglene gjelder kun dersom annet ikke er særskilt regulert i loven.

2.4 Særskilte foreldelsesregler

Foreldelse av kausjonskrav hjemles særskilt i fl. § 7 om selvstendig foreldelse, og fl.§ 25 nr. 2 om aksessorisk foreldelse. Videre oppstiller loven ulike måte å avbryte foreldelsesfristen på. Bestemmelsen i fl. § 25 nr. 2 fastslår at det kun er rettslige skritt etter fl. §§ 15 til 19 som virker fristavbrytende i kausjonsforhold. Erkjennelse etter fl. § 14 er følgelig ikke nok til å avskjære aksessorisk foreldelse.

3. Legislative hensyn

3.1 Generelle hensyn bak foreldelsesreglene

Foreldelsesinstituttet begrunnes ut fra flere hensyn. Hovedhensynet bak reglene er hensynet til normal avvikling av fordringer innen rimelig tid. Det kan ofte være svært ressurskrevende å grave opp i gamle rettsforhold, både for debitor, kreditor og samfunnet ellers. Følgelig ser en at prosessøkonomiske hensyn er bakenforliggende for foreldelsesreglene.

Reglene begrunnes samtidig ut fra bevishensyn. Jo lengre tid det går før kreditor fremmer sitt krav, desto vanskeligere blir det å fastslå hvor mye debitor skylder og hva som eventuelt er betalt. Denne problemstillingen er særlig aktuell i forhold til den stadig økende digitaliseringen i Norge, hvor eksempelvis finansinstitusjoner oppbevarer kundens transaksjoner i nettbanken i inntil ti år, før transaksjonene slettes permanent. Reglene tar derfor sikte på å unngå bevisproblemer.

Videre er innrettelseshensynet sentralt for begrunnelsen bak foreldelsesinstituttet. Jo lengre tid kreditor bruker på å rette et krav, desto større er sannsynligheten for at debitor har innrettet seg på at hen ikke har et krav å gjøre opp. Dersom kreditor eksempelvis får et krav rettet mot seg 50 år etter kravets forfall, har debitor trolig innrettet seg på at kravet ikke eksisterer og brukt opp pengene. Foreldelsesreglene tar derfor sikte på å verne debitor som har innrettet seg etter det lange tidsforløpet.

3.2 Hensyn bak særreglene for kausjonskrav

Hensynet til kausjonskravets egenart begrunner de særskilte foreldelsesreglene for kausjonskrav. Selve formålet med kausjon er at kausjonisten skal stille sikkerhet for tredjemanns[debitors] oppfyllelse av hovedfordringen, slik at kreditor får bedre sikkerhet for hovedfordringen. Kausjonskravet er følgelig av aksessorisk karakter, ettersom kausjonskravet stiftes samtidig med og på grunn av hovedkravet. Den nære tilknytningen kausjonskravet har til hovedkravet, tilsier at kausjonskravet bør foreldes samtidig som hovedkravet.

For det andre er kausjonskravet av subsidiær karakter. Selvskyldneransvar forutsetter at debitor har misligholdt sin forpliktelse før kreditor kan gå på kausjonisten. Simpelt kausjonsansvar går imidlertid lengre i sin subsidiære karakter, idet kreditor må utnytte alle dekningsmuligheter hos debitor før hen kan gå på kausjonisten. Dette skiller kausjonsforhold fra øvrige solidarskyldnerforhold, hvor kreditor står fritt til å velge hvem av skyldnerne hen vil søke dekning hos først. På grunn av kausjonistens subsidiære betalingsplikt, vil det være urimelig om kreditor kan fremme krav mot kausjonisten selv om hovedkravet er foreldet.

Sammenfattet oppstiller loven særskilte foreldelsesregler på bakgrunn av kausjonskravets aksessoriske og subsidiære karakter. Kausjonens egenart skiller seg fra andre former for samskyld, hvor formålet ofte er å fordele ansvaret mellom flere samskyldnere.

4. Lovens systematikk

Før de nærmere foreldelsesreglene behandles, er det nødvendig med en forklaring av lovens systematikk. Formålet er å fjerne eventuelle uklarheter knyttet til rettsystematikken, før en går i dybden på reglene om kausjonskravets friststart, lengde og avbrudd.

4.1 Hovedregelen i samskyldnerforhold- foreldelsesloven § 25 nr. 1

Etter hovedregelen i fl. § 25 nr 1 er «inntrådt [foreldelse] overfor en av flere skyldnere, er uten innflytelse på fordringshaverens krav mot de andre». Ordlyden gir uttrykk for at fordringene foreldes uavhengig av hverandre. Bestemmelsen er et utslag av det alminnelige prinsippet om selvstendig foreldelse i samskyldnerforhold.

4.2 Hovedregelen i kausjonsforhold – foreldelsesloven § 7 om selvstendig foreldelse

Som tidligere påpekt, regnes kausjon som en form for samskyld. Loven oppstiller riktignok egne særregler for kausjonskrav på grunn at kravets subsidiære og aksessoriske karakter. Etter hovedregelen i fl. § 7 regnes foreldelsesfristen for fordringer sikret ved kausjon «etter de samme regler som gjelder for hovedfordringen». Ordlyden kan gi inntrykk av at kausjonskravet foreldes aksessorisk, altså avhengig av hovedkravet. Denne oppfatningen er imidlertid ikke helt treffende, ettersom bestemmelsen kun gir uttrykk for at kausjonskravet følger reglene for hovedkravet. Det er altså beregningen av foreldelsesfristen som er aksessorisk. Selve foreldelsen av kausjonskravet løper uavhengig av hovedkravet, hvilket betyr at kausjonskravet foreldes selvstendig i forhold til hovedkravet.

Dommen inntatt i Rt. 1997 s. 1086 er illustrerende. Saken gjaldt krav om oppfyllelse av en garanti banken hadde stilt for at byggherren skulle oppfylle sine forpliktelser etter byggekontrakten. Foreldelsesfristen var i utgangspunktet tre år for både hovedkravet og kausjonskravet. Kreditor avbrøt fristen overfor debitor ved å gå til rettslige skritt, slik at det påløp en ny tiårs frist for hovedkravet fra domsavsigelsen, jf. fl. § 21 nr. 2. Kreditor hadde imidlertid ikke avbrutt fristen overfor garantisten.. Høyesterett uttalte at «[d]en selvstendige foreldelse medfører at kreditors krav mot garantisten kan foreldes før hovedfordringen, om han ikke sørger for å avbryte fristen også i forhold til garantisten». Den nye tiårsfristen kunne derfor ikke gjøres gjeldende i forhold til garantisten. Avgjørelsen viser at fristavbrudd i forhold til hovedskyldner ikke er fristavbrytende også i forholdt til garantisten, idet kravene løper uavhengig av hverandre. Følgelig foreldes kausjonskravet selvstendig i forhold til hovedkravet.

Sammenfattet er beregningen av kausjonskravet aksessorisk, da kausjonskravet følger reglene for hovedkravet. Kausjonskravets foreldelsesløp er imidlertid selvstendig, ettersom kausjonskravet foreldes uavhengig av hovedkravet. Både hovedregelen i samskyldnerforhold [fl. § 25 nr. 1] og kausjonsforhold [fl. § 7] er dermed et utslag av prinsippet om selvstendig foreldelse.

4.3 Unntaket i foreldelsesloven § 25 nr. 2

Etter fl. § 25 nr. 2 anses kausjonskravet likevel som foreldet når «foreldelse er inntrådt i forhold til hovedskyldneren». Ordlyden tilsier at kausjonskravet foreldes senest samtidig som hovedkravet. Det er nemlig snakk om aksessorisk foreldelse, hvor kausjonskravets foreldelse avhenger av når hovedfordringen foreldes. Bestemmelsen er følgelig et unntak fra fl. § 7 om selvstendig foreldelse.

Det kan fremstå som forvirrende at bestemmelsen er plassert i avsnittet under fl. § 25 nr. 1 om selvstendig foreldelse i samskyldnerforhold. Dette tyder på regelen om aksessorisk foreldelse ikke er et unntak fra fl. § 7, men fra § 25 nr. 1 i stedet. Riktignok er ikke denne oppfatningen helt treffende. To grunnleggende poeng må presiseres i denne sammenheng;

For det første gir hovedreglene i henholdsvis samskyldnerforhold [fl.§ 25 nr. 1] og kausjonsforhold [fl.§ 7] uttrykk for det samme prinsippet, nemlig prinsippet om selvstendig foreldelse. Unntaket i § 25 nr. 2 om aksessorisk foreldelse er derfor et unntak fra både §§25 nr. 1 og § 7.

For det andre må en huske på at loven oppstiller særskilte foreldelsesregler for kausjonskrav, ettersom kausjon etter sin art skiller seg fra andre former for samskyld. Bestemmelsen fl.§ 7 angir hovedregelen for kausjonsforhold mens fl. § 25 nr. 1 er en hovedregel for samskyldnerforhold generelt. Av den grunn er det mest riktig å vise til § 7 som hovedregelen, og §25 nr. 2 som unntaket ved foreldelse av kausjon.

5. Foreldelsesfristens utgangspunkt

Ved beregningen av foreldelsesfristen, må en først undersøke når fristen starter å løpe. Etter hovedregelen i fl. § 7, 1.pkt. regnes foreldelsesfristen for kausjonskravet etter de samme reglene som gjelder for hovedfordringen. Det er hovedfordringens karakter som avgjør hvilke regler som følges. Dersom hovedfordringen eksempelvis er en alminnelig pengefordring som ikke reguleres særskilt i loven, løper foreldelsesfristen for hovedkravet fra den dag da kreditor «tidligst kan kreve oppfyllelse», jf. fl. § 3 nr. 1. Den samme regelen vil også gjelde for kausjonskravet, jf. fl. § 7,1. pkt. Her ser vi bestemmelsens aksessoriske karakter komme frem, ettersom kausjonskravet avhenger av hvilke regler hovedfordringen følger.

Som tidligere påpekt, kan kreditor tidligst kreve oppfyllelse på ved kravets forfall, dersom forfall er avtalt. Ved selvskyldnerkausjon innebærer dette at kreditor tidligst kan kreve oppfyllelse fra kausjonisten ved debitors mislighold av hovedkravet, altså etter at debitor unnlater å betale innen hovedkravets forfallsdato. Ved simpel kausjon, må kreditor utnytte alle dekningsmulighetene hos debitor, før hen kan fremme et krav mot kausjonisten. Her vil kausjonsfordringen forfalle lenge etter hovedfordringen, da det ofte tar lang tid før kreditor har benyttet seg av alle dekningsmulighetene. Følgelig bidrar begge kausjonsformer til at kausjonskravet forfaller senere enn hovedkravet, som følge av kausjonskravets subsidiære karakter.

Det følger imidlertid av fl. § 7, 2 pkt. at det er «uten betydning for beregningen at oppfyllelse ikke kan kreves hos garantisten før betaling forgjeves er søkt hos hovedskyldneren [selvskyldnerkausjon] eller at garantien for øvrig har subsidiær karakter [simpel kausjon]. Dette innebærer at en skal se bort fra at kausjonskravet forfaller senere enn hovedfordringen, ved beregningen av friststart for kausjonskravet, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s.59. Dermed er hovedkravets forfallstidspunkt avgjørende for beregningen kausjonskravets friststart. Hvis hovedfordringen eksempelvis forfaller den 1.mars.2022, starter kausjonskravets foreldelsesfrist å løpe fra denne datoen, selv om kausjonskravet forfaller senere.

5.1 Hvordan gir foreldelsesloven § 7 uttrykk for prinsippet om selvstendig foreldelse?

Så langt er det få holdepunkter for at kausjonskravet foreldes selvstendig i forhold til hovedkravet. Som vi har sett, følger kausjonskravet de samme reglene som hovedkravet. I tillegg er det fastslått at det er hovedkravets forfallsdato som legges til grunn ved beregning av foreldelsesfristen. Konsekvensene blir at kausjonskravet i de fleste tilfeller foreldes samtidig som hovedkravet. Formuleringen «selvstendig» i fl. § 7 kan derfor virke misvisende på dette punkt.

Kausjonskrav kan imidlertid være gjenstand for selvstendig foreldelse i flere tilfeller. Fordringens selvstendige foreldelse kan illustreres med eksempler på tilfeller hvor foreldelsesfristens utgangspunkt er forskjellig for hovedkravet og kausjonskravet;

Eksempel 1: I enkelte tilfeller stiftes kausjonen etter hovedkravets forfall. Her er det ikke naturlig at foreldelsesfristen for kausjonskravet starter å løpe ved hovedkravets forfall, ettersom kausjonskravet ikke eksisterte på dette tidspunktet. I slike tilfeller er regelen at foreldelse overfor kausjonisten starter å løpe fra det tidspunkt kausjonen ble stiftet, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 59

Eksempel 2: Videre er det ikke uvanlig at kreditor fastsetter ny forfallsdato for hovedfordringen, hvilket resulterer i at foreldelsesfristen for hovedfordringen starter å løpe fra den nye forfallsdatoen. Kausjonskravets foreldelsesfrist vil i slike tilfeller starte å løpe tidligere enn for hovedkravet, ettersom kausjonskravets utgangspunkt fastsettes etter den opprinnelige forfallsdatoen til hovedkravet.

Eksemplene ovenfor viser at kausjonens foreldelsesfrist ikke alltid starter å løpe fra samme tidspunkt som for hovedkravet, selv om kausjonskravet følger reglene for hovedfordringen. Her kommer altså bestemmelsens selvstendige karakter frem.

6. Foreldelsesfristens lengde

6.1 Hovedregelen om selvstendig foreldelse

Foreldelsesfristens lenge reguleres av hovedregelen i § fl. 7, som bestemmer at kausjonskravet følger de samme reglene om foreldelsesfrist som hovedkravet. Dersom hovedkravet eksempelvis er en alminnelig fordring med foreldelsesfrist på tre år, vil foreldelsesfristen for kausjonskravet være den samme, jf. fl. § 7, jf. § 2.

I enkelte tilfeller endrer hovedkravet karakter og får dermed nye foreldelsesregler å forholde seg til. Her oppstår spørsmålet om det er de opprinnelige eller de nye reglene for hovedkravet som legges til grunn ved beregningen av foreldelsesfristen for kausjonskravet. Utgangspunktet er de foreldelsesreglene som gjaldt for hovedfordringen da kausjonen ble stiftet, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 59 og Rt. 1940 s. 634. Dette kan illustreres ved et eksempel:

Marte Kirkerud har påtatt seg kausjonsansvar for Peder Ås sitt [hoved]krav. Peder sitt krav er en alminnelig fordring med en foreldelsesfrist på 3 år, jf. fl. § 2. Marte sitt kausjonskrav følger den samme fristen som Peder sitt krav, jf. fl. § 7, jf. fl. §2. Senere utstedes det et gjeldsbrev for hovedfordringen, slik at fordringen endrer karakter fra en alminnelig fordring til et gjeldsbrev. Virkningen av at det utstedes gjeldsbrev for hovedfordringen, er at foreldelsesfristen for hovedfordringen endres til ti år, jf. fl. § 5. Kausjonskravet følger ikke tiårsfristen, ettersom det er uten betydning for kausjonskravet at hovedkravet senere endrer karakter og får en ny foreldelsesfrist. Rettsvirkningen blir at kausjonsfordringen ikke får en utvidet foreldelsesfrist, og dermed foreldes tidligere enn hovedfordringen.

6.2 Unntaket om aksessorisk foreldelse

Som vi har sett kan kausjonskravets foreldelsesfrist i enkelte tilfeller starte å løpe fra et senere tidspunkt enn hovedkravet. Dersom kausjonskravet og hovedkravet følger samme foreldelsesfrist, blir rettsvirkningen at kausjonskravet foreldes senere enn hovedkravet. Bestemmelsen i fl. § 25 nr. 2 fastslår imidlertid at kausjonskravet foreldes senest samtidig som hovedkravet. Rettsvirkningen er dermed at kausjonskravet får kortere foreldelsesfrist enn antatt. Et eksempel er illustrerende:

Peder Ås låner kr. 100 000 av Marte Kirkerud. Pengene må tilbakebetales i sin helhet innen 1.mai.2020. Foreldelsesfristen starter dermed å løpe fra denne dagen. Den 1.mai 2021 blir Lars Holm enig med Peder Ås om å stille sikkerhet for Peders hovedkrav. Kausjonskravet blir stiftet samme dag, slik at kausjonskravets foreldelsesfrist starter å løpe fra denne dagen. Lånet [hovedkravet] til Ås er en alminnelig fordring med foreldelsesfrist på tre år, jf. fl. § 3 nr. 1. Treårsfristen gjelder også for kausjonskravet til Holm, ettersom kausjonskravet følger reglene for hovedfordringen, jf. fl. § 7.

Peder Ås sitt hovedkrav foreldes 1.mai 2023, nemlig tre år etter foreldelsesfristen startet å løpe. Lars Holm sitt kausjonskrav forfaller imidlertid den 1.mai 2024, ettersom foreldelsesfristen løper fra den dag kausjonskravet ble stiftet. Dette medfører at Lars Holm sitt kausjonskrav foreldes ett år senere enn Peder Ås sitt krav. Bestemmelsen i fl. § 25 nr. 2 fastslår imidlertid at kausjonskravet foreldes senest samtidig som hovedkravet. Rettsvirkningen er at Lars Holm sitt kausjonskrav får en kortere foreldelsesfrist [to år].

6.3 Hvem kan avtale seg bort fra bestemmelsen om aksessorisk foreldelse?

Etter fl. § 25 nr. 2 foreldes kausjonskravet aksessorisk dersom annet ikke er «avtalt». Spørsmålet er hvem som kan avtale seg bort fra regelen. For kausjonisten innebærer avtalen en utvidelse av ansvaret, idet avtalen medfører at kausjonskravet ikke foreldes senest samtidig som hovedkravet. Sistnevnte eksempel (pkt. 6.2), illustrerte at kausjonskravet ble foreldet ett år tidligere enn forutsatt på grunn av regelen om aksessorisk foreldelse. Rettsvirkningen hadde riktignok blitt en annen dersom det forelå en avtale som fravek regelen om aksessorisk foreldelse. Kausjonskravet hadde blitt foreldet ett år senere enn hovedkravet, slik som opprinnelig forutsatt etter fl.§7. Kreditor kunne følgelig fremmet krav mot kausjonisten etter at hovedkravet var foreldet, hvilket betyr at kreditor hadde fått en utvidet rett, mens kausjonisten hadde fått et utvidet ansvar. Følgelig bør kausjonisten være avtalepart.

Videre bør debitor være avtalepart, ettersom debitor kan risikere å få et regresskrav [tilbakebetalingskrav] rettet mot seg fra kausjonisten som måtte gjøre opp gjelden. Debitor får følgelig et utvidet ansvar, idet hen trolig må gjøre opp gjelden sin, selv etter hovedkravets foreldelse. Begrunnelsen bak fl. § 25 nr. 2 om effektiv foreldelse av hovedfordringen, tilsier samtidig at debitor bør være avtalepart. Hvis dette ikke er tilfellet, vil regelen miste mye av sin betydning.

Sammenfattet er det mest naturlig at debitor og kausjonist kan inngå avtale som fraviker bestemmelsen i fl. § 25 nr. 2, ettersom avtalen innebærer et utvidet ansvar for dem. Kreditor trenger derimot ikke å være avtalepart, idet avtalen ikke innebærer et utvidet ansvar for hen.

7. Foreldelsesfristens avbrytelse

Etter fl. § 25 nr. 2 foreldes kausjonskravet aksessorisk når foreldelsen er inntrådt i forhold til hovedkravet «før fordringen er gjort gjeldende mot garantisten ved skritt som nevnt i §§ 15 til 19». Ordlyden tilsier kreditor kan unngå at kausjonskravet foreldes aksessorisk ved å ta fristavbrytende skritt mot kausjonisten før hovedkravet foreldes. Kreditor må naturligvis reise søksmål før hovedkravets foreldelse, ettersom kausjonskravet foreldes samtidig som hovedkravet.

Ved rettslige skritt mot kausjonisten etter fl. §§ 15 til 19 kausjonisten får vanlige rettsvirkninger av fristavbrytelse etter fl.§§ 21 til 23, uavhengig av hovedkravets senere foreldelse, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 35. Dette kan illustreres ved et eksempel:

Peder Ås låner penger fra Lars Holm. Marte Kirkerud påtar seg kausjonsansvar for Ås sin fordring. Hovedkravet foreldes om ett år. Etter fl. § 25 nr. 2 vil kausjonskravet foreldes senest samtidig som hovedkravet, altså om ett år.

Holm reiser søksmål mot Kirkerud etter fl. § 15, og får fordringen bindende fastslått ved dom. Virkningen av søksmålet reguleres av fl. § 21 nr. 2 som fastslår at det «løper en ny foreldelsesfrist på 10 år fra den dag da […] dom er avsagt». Ettersom Holm reiste søksmål før hovedkravet [og kausjonskravet] ble foreldet, kommer ikke regelen om aksessorisk foreldelse i fl. § 25 nr. 2 til anvendelse. Det at hovedkravet foreldes om ett år, er følgelig uten betydning for kausjonskravet. Kausjonskravet følger en ny foreldelsesfrist på 10 år, som løper uavhengig av hovedkravets senere foreldelse, hvilket tilsier at kausjonskravet foreldes selvstendig.

8. Rettsvirkningen av inntrådt foreldelse

Det er et alminnelig prinsipp i norsk rett at adgangen til å kreve oppfyllelse av et krav bortfaller idet fordringen foreldes. Prinsippet kommer til uttrykk i fl.§ 24 nr. 1, som fastslår at rettsvirkningen ved foreldelse er at kreditor «taper […] sin rett til oppfyllelse». Ordlyden gir kun uttrykk for at virkningen er at kreditor ikke har krav på oppfyllelse lenger. Terminologien likestilles imidlertid med at kravet anses bortfalt, Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 78. Ved kausjon innebærer dette at kreditor mister muligheten til å fremme kravet sitt mot kausjonisten, samt reise søksmål på grunnlag av kausjonskravet. Med andre ord er rettsvirkningen at kausjonisten slipper å betale.

Samtidig kan det enkelte tilfeller være av betydning at det har eksistert et krav før. Etter unntaket i fl. § 26 om motregning oppstilles det er viss mulighet til å motregne med en fordring som er foreldet. Av den grunn anses ikke fordringens bortfall ved foreldelse som absolutt. Om motregning vises det til artikkel om «Motregning i praktikum- En alternativ fremgangsmåte» på Obiter Dictum sin nettside.

9. Avsluttende bemerkninger

Sammenfattet hjemler foreldelsesloven to regelsett for foreldelse av kausjonskrav, herunder hovedregelen om selvstendig foreldelse og unntaket om aksessorisk foreldelse. Rekkevidden av hovedregelen i fl. § 7, 1.pkt. begrenses derimot på flere måter.

For det første bidrar regelen om aksessorisk foreldelse til at hovedregelen får en begrenset rekkevidde. Kausjonskravet foreldes senest samtidig som hovedkravet, hvilket tilsier at kausjonskravet kun foreldes selvstendig i tilfeller hvor kausjonskravet foreldes tidligere enn hovedkravet. Et eksempel på dette er tilfeller hvor hovedkravet får en ny foreldelsesfrist som følge av at kravet endrer karakter. I slike tilfeller foreldes kausjonskravet etter de opprinnelige reglene for hovedkravet, og foreldes dermed før hovedkravet.

Rekkevidden av regelen om selvstendig foreldelse begrenses ytterligere av fl. § 7, 2.pkt. som fastslår at det skal sees bort fra at kausjonskravet forfaller senere enn hovedkravet. Dermed starter kausjonskravet foreldelsesfrist å løpe fra hovedkravets forfallsdato. Videre beregnes foreldelsesfristen for kausjonskravet aksessorisk, hvilket tilsier at kausjonskravet i de aller fleste tilfellene foreldes samtidig som hovedkravet. Følgelig oppstiller loven vidtgående inngrep i regelen om selvstendig foreldelse, som innebærer at det blir lite igjen av selvstendighetsregelen.

OBS! Oversikten nedenfor forutsetter (i) at hovedfordringen følger de alminnelige foreldelsesreglene, og (ii) at det er avtalt forfallstidspunkt for hovedfordringen.

Last ned tankekartet som PDF her:

Tankekart Foreldelse av kausjonskrav

.

Last ned • 39KB

Litteraturliste

Kjørven, M. E. (2011). Foreldelse av fordringer.

Bergsåker, T. (2020). Pengekravsrett.

Røed, A. C. (2010). Foreldelse av fordringer.