1. Innledende bemerkninger
Rettsanvender vil gjennom rettsanvendelsesprosessen komme frem til den rettsregel som han mener kan utledes av rettskildefaktorene. I denne sammenheng er det viktig å være oppmerksom på eventuelle begrensninger og skranker som kan følge av det såkalte legalitetsprinsippet. Prinsippet går ut på at ingen skal straffes uten hjemmel i lov, og er i dag ett av de viktigste rettsprinsippene vi har i Norge. Blant annet skaper legalitetsprinsippet forutsigbarhet for den enkelte, og risikoen for maktmisbruk minskes betraktelig. Dette står imidlertid i et motsetningsforhold med tolkning på tvers av lovens ordlyd. Se for deg at rettsanvender legger til grunn at lovens ordlyd «båt» også skal gjelde for vannscootere. Vil en slik tolkning være i strid med prinsippet om hjemmel i lov?
Grensedragningen mellom tolkning på tvers av ordlyden og tolkning i strid med legalitetsprinsippet er ikke alltid lett å tyde. Dette begrunnes blant annet med at ulike hensyn gjør seg gjeldende i hvert enkelt tilfelle. Målet med denne artikkelen er ikke nødvendigvis å komme med en fasit, men heller å belyse og problematisere grensedragningen mellom tolkning av lov innenfor og utenfor legalitetsprinsippets område. Det å ha kjennskap til problematikken er særlig viktig under rettsanvendelsesprosessen, og artikkelen vil således være av relevans både for studenter og personer i arbeidslivet.
2. Hoveddel
I den videre fremstilling vil det innledningsvis gis en innføring i konflikten mellom tolkning på tvers av ordlyden og legalitetsprinsippets område (2.1). Deretter vil grunnlovens ordlyd «grunnlag i lov» bli problematisert og redegjort for (2.2), og det vil videre bli vist til det relative legalitetsprinsipp (2.3). Avslutningsvis vil det redegjøres for hvilken rolle lovgiverviljen og andre rettskilder har for tolkning innenfor og utenfor legalitetsprinsippets område (2.4).
2.1 Konflikten
Både analogisk og utvidende tolkning av lov går ut på at en rettsregel får et videre omfang enn det tolkning i tråd med alminnelig språkbruk ville tilsi. I praksis betyr dette at enkelte tilfeller kan falle inn under en rettsregel sitt virkeområde, selv om den i utgangspunktet ikke omfattes av lovens ordlyd. Dette var blant annet tilfelle i Rt. 1973 s. 433 (Passbåtdommen I), som gjaldt promillekjøring med båt. Den rettslige problemstillingen var hvorvidt den berusede fører av en liten passbåt kunne straffes etter dagjeldende straffeloven § 422, som gjaldt fyllekjøring av «skip».
Førstvoterende valgte her å legge avgjørende vekt på formålet bak den aktuelle straffebestemmelsen. Blant annet ble det på side 434 i dommen uttalt at «[d]et primære formål med bestemmelsen i § 422 i annet ledd er å skape sikkerhet og avverge fare i trafikken til sjøs. [...]. Det er ikke tvilsomt at et fartøy av denne art representerer et betydelig faremoment i trafikken – [...] og spesielt betyr det et stort faremoment dersom føreren er beruset». Høyesterett la med dette en utvidende tolkning til grunn, og passbåten ble å regne som «skip» i lovens forstand.
I ettertid er imidlertid uttalelsene og utfallet i saken blitt kritisert. Hovedbegrunnelsen for dette er at Høyesterett ikke trakk noen isolerte slutninger fra lovens ordlyd, men i stedet gikk rett til å tolke bestemmelsen i lys av dens formål. Ut fra en naturlig språklig forståelse er en 17 fots passbåt langt unna det som er å betegne som skip, og det er en klar forutsetning for legalitetsprinsippet at lovgiverviljen slik den er kommet til uttrykk i lovteksten, skal vektlegges. Spørsmålet er derfor om passbåten lå så langt unna lovens ordlyd at selv lovgiverformålet ikke er tilstrekkelig til å bringe tilfellet inn under bestemmelsen. Mer om rettskildenes betydning ved tolkning av lov innenfor og utenfor legalitetsprinsippets område i punkt 2.4.
Som vist overfor, kan det være berettiget å argumentere for at tolkningen til Høyesterett er i strid med legalitetsprinsippet. Men er det virkelig slik at den berusede føreren ble straffet for promillekjøring uten hjemmel for det? Det kan nemlig også argumenteres for at kritikken av Passbåtdommen baserer seg på en for streng forståelse av legalitetsprinsippet. Denne problematikken er selve kjernen i konflikten mellom tolkning på tvers av lovens ordlyd og tolkning i strid med legalitetsprinsippet. I den videre fremstilling er det denne tematikken det skal nærmere redegjøres for.
2.2 Forståelsen av kravet «grunnlag i lov»
Som nevnt ovenfor, begrenser legalitetsprinsippet rettsanvenderens tolkningsfrihet, ved at det oppstilles krav om «grunnlag i lov», jf. Grl. § 113. Ordlyden «grunnlag i lov» kan imidlertid åpne opp for flere tolkningsalternativer, og det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å vite hva kravet rent faktisk innebærer.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden taler her for at myndighetene bare kan foreta en spesifikk handling dersom det fremgår klart av lovteksten. På den ene siden, trekker dette i retning av at lovteksten skal tolkes presiserende. Rettsanvender må i slikt tilfelle finne lovens mening slik den fremgår av lovteksten, og det vil først og fremst være ordlyden selv som avgjør hvorvidt bestemmelsen skal tolkes på den ene eller annen måte.
På den annen side, trekker ordlyden i retning av en rettsregel som er ferdig tolket i lys av øvrige rettskilder. Selv om legalitetsprinsippet tilsier at det skal legges særlig vekt på ordlyden i loven, innebærer det imidlertid ikke at ordlyden skal tolkes uavhengig av, eller i strid med øvrige rettskilder. Rettere sagt vil ikke en rettsregel kunne foreligge før den er ferdig tolket, som et endelig resultat av rettsanvendelsesprosessen (Boe, 2010, side 42). Legalitetsprinsippets skranke vil i dette henseende begrense rettsanvender i mindre grad enn det som først kan leses av ordlyden. Dette skyldes i all hovedsak at rettsregelen får et mer dynamisk preg, der også andre faktorer kan påvirke dens anvendelsesområde. Kravet til forutberegnelighet tilsier likevel at loven ikke skal tolkes på en måte som ikke naturlig kan forutses.
Det finnes intet fasitsvar på hvordan ordlyden skal forstås. Det er imidlertid blitt vanlig å ta utgangspunkt i at det foreligger et samspill mellom de overnevnte tolkninger. I Eckhoffs rettskildemodell er det lagt til grunn at legalitetsprinsippet påvirker selve vektingen av ordlyden, hvilket både vil ivareta hensynet til legalitetsprinsippet og lovgiverviljen (Eckhoff/Smith, 2018, side 371- 372). Mer om dette i punkt 2.3. En klar retningslinje ved forståelsen av kravet «grunnlag i lov» burde altså være å se samspillet mellom lovens ordlyd, og loven tolket i lys av relevante rettskilder.
2.3 Det relative legalitetsprinsipp
I norsk rett oppstilles det som regel strengere hjemmelskrav for inngrep i viktige rettsgoder. Det vil eksempelvis kreves strengere beviskrav for å ilegge en borger 20 års fengselsstraff, enn det vil være å gi påbud om at en part i et naboforhold skal kutte ned trærne på tomten sin. Dette såkalte samspille mellom rettsgode og hjemmelskrav, omtales gjerne som det relative legalitetsprinsipp. Prinsippet er blant annet av vesentlig betydning for hvor fri rettsanvender er til å tolke på tvers av lovens ordlyd.
Særlig aktuelt er dette på strafferettens område, der ulike former for inngrep i enkeltmenneskers liv er sentralt. Straff, og da særlig frihetsberøvelse, anses nemlig som den strengeste formen for inngrep overfor borgerne i norsk rett. Hensynet til forutberegnelighet og rettssikkerhet for den enkelte er her mer fremtredende, idet konsekvensene av et eventuelt lovbrudd vil være store. Borgerne har krav på å ha det klart for seg hvilke handlinger som medfører straff, og en tolkning på tvers av ordlyden vil på dette rettsområdet være kritisk. Virkningen av en eventuell tolkningsfeil vil her ha større konsekvenser for den enkelte, enn det eksempelvis ville ha vært i nabo- eller arbeidsforhold.
Hvorvidt hjemmelskravet i det konkrete tilfellet skal skjerpes, beror på omstendighetene i hver enkelt sak. Sammenhengen mellom hjemmelskrav og omstendighetene belyses godt i dommen Rt. 1996 s. 654 (Hagangur II). Her ble en førstestyrmann dømt for å ha avfyrt et skudd med hagle mot kystvakten som hadde forsøkt å kutte trålen til et utenlandsk fiskefartøy ved Svalbard. I dommen ble det poengtert at det forelå en folkerettslig adgang til å forby utenlandsk fiske på norsk sokkel, men det ble likevel fremhevet at etter legalitetsprinsippet må et forbud mot det aktuelle fisket ha hjemmel i lov, jf. side 657 i dommen. En folkerettslig adgang til å forby slikt fiske kunne altså ikke erstatte manglende hjemmel i norsk intern rett. Høyesterett fant de aktuelle omstendigheter som så inngripende at forbudet klart måtte fremgå av lovteksten. Blant annet uttalte førstvoterende på side 657 at «etter norske internrettslige regler må det kreves hjemmel i lov for at kystvakten kan gå til et så alvorlig inngrep overfor et fiskefartøy» (min utheving). I samme avsnitt ble det presisert at det ikke nødvendigvis i andre sammenhenger ville være nødvendig med uttrykkelig lovhjemmel før det kan komme på tale med kutting av trål. Dette tyder på at hjemmelskravet ble skjerpet basert på de foreliggende omstendighetene.
En rettsregel som tolkes på tvers av ordlyden vil altså i større grad risikere å komme i strid med legalitetsprinsippet, dersom avgjørelsen som skal fattes vil være særlig inngripende for rettssubjektet. I Rt. 1995 s. 530 på side 537 ble det i tilknytning til hjemmelskravets relativitet vist til at «kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes». Som rettsanvender er det viktig å være oppmerksom på momenter som disse, slik at det ikke legges tolkningsresultater til grunn som innebærer et markert brudd med etablert rettstilstand. Ekstra viktig er dette der konsekvensen av tolkningsfeil vil være særlig tyngende for den det rammer.
2.4 Rettskildenes rolle for tolkning innenfor og utenfor legalitetsprinsippets område
Det har seg imidlertid slik at ikke all tolkning på tvers av ordlyden vil være i strid med legalitetsprinsippet. Slik tolkning kan nemlig forsvares der tungtveiende hensyn taler for det, begrunnet av en grundig gjennomgang av rettskildene.
Tolkning på tvers av ordlyd kan altså forankres i øvrige rettskilder. Særlig vektig i denne sammenheng er lovgiverviljen og de legislative hensyn. Enkelte rettsregler kan nemlig ha fått en utforming som umiddelbart synes å indikere at tilfelle A ikke omfattes av ordlyden, selv om slik avgrensing ikke var tilsiktet av lovgiver. Det vil i så fall være avgjørende for rettsanvender å lese lovens forarbeider, slik at bestemmelsen blir tolket i tråd med rettstilstanden.
Dette var blant annet tilfellet i HR-2017-344-A, som gjaldt forståelsen av begrepet «ansatte» i skatteforvaltningsloven § 12-4 første ledd. Høyesterett kom til at begrepet «ansatte» også skulle omfatte arbeidstakere som ikke er ansatt i virksomheten i arbeidsrettslig forstand. Bestemmelsen i skatteforvaltningsloven fikk dermed et bredere anvendelsesområde enn det ordlyden ville tilsi. Etter førstvoterende sitt syn var system- og formålsbetraktninger «utslagsgivende» for forståelsen av begrepet, jf. avsnitt 37. Summarisk fellesoppgjør etter skatteforvaltningsloven § 12-4 har til formål å være gjenopprettende, det vil si sørge for en tilnærmet riktig skatte- og avgiftsandel til det offentlige, hvilket i følge førstvoterende også «gjelder ytelser for arbeid i og utenfor tjenesteforhold», jf. avsnitt 34.
Dersom det er åpenbart at lovteksten er ment å ha et videre anvendelsesområde enn det ordlyden tilsier, vil ikke hensynene bak legalitetsprinsippet være like tungtveiende. For å sikre realisering av lovens formål i norsk rett, forutsettes det nemlig at lover og forarbeider tolkes og praktiseres i lys av hverandre. Det kan således argumenteres for at det vil være direkte galt å ikke tillegge rettskildene noe vekt. På bakgrunn av dette må ikke tolkningen av rettsregler utelukkende bygge på hensynet til forutberegnelighet for borgerne, men på lojalitet overfor lovgivningsteknikken i norsk rett. Dette vil dessuten være i tråd med den norske metodelære i rettsvitenskap, der en rekke rettskilder brukes som tolkningsgrunnlag for å forstå de rettsreglene vi har.
Hvorvidt den overnevnte tankegang sikrer tilstrekkelig forutberegnelighet for borgerne, er ikke en diskusjon som skal tas opp her. En tolkning på tvers av ordlyden vil imidlertid i større grad forsvares der tolkningen baserer seg på relevante rettskilder. Samtidig må en merke seg at legalitetsprinsippet alltid vil gjelde, da det tross alt er ett av de viktigste rettsprinsippene i norsk rett.
3. Oppsummerende
Avslutningsvis er det verdt å poengtere at legalitetsprinsippets hjemmelskrav i lys av tolkning på tvers av lovens ordlyd, er komplisert. Dette har blant annet sammenheng med at hjemmelskravet er relativt. Rettsanvender vil i større grad risikere å tolke i strid med legalitetsprinsippet der det dreier seg om mer inngripende tilfeller, og en naturlig følge av dette er at også hjemmelskravet skjerpes. Samspillet mellom lovens ordlyd og lov tolket i lys av rettskildene, vil her være avgjørende.
Referanser
Boe, Innføring i juss, juridisk tenkning og rettskildelære, 3. utgave (2010), Universitetsforlaget
Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 11. utgave (2018), Universitetsforlaget.
J. Gisle, Presiserende tolkning (2021), snl.no: https://snl.no/presiserende_tolkning
O. Fredriksen, Høyesteretts anvendelse av ligningspraksis som rettskilde (2008), Universitetsforlaget
O. Kolstad, Juridisk betenkning. Forskrift med hjemmel i matloven § 10 – legalitetsvurdering (2012), regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/contentassets/62587fe4aba141cd86ec5abb878070b3/orkla2.pdf?uid=Orkla_ASA_-_vedlegg_2
T. Tobiassen, Legalitetsprinsippets hjemmelskrav (2018), duo.uio.no: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/61580/231.pdf?sequence=11&isAllowed=y
Comments