1. Innledende
Rettsanvender vil gjennom rettsanvendelsesprosessen komme frem til den rettsregel som han mener kan utledes av rettskildefaktorene. Den utledede rettsregel vil i prinsippet kunne gi uttrykk for fem ulike tolkningsresultater, som alle er gitt ulike navn basert på hvordan den endelige rettsregel står i forhold til lovteksten tolket i snever forstand.
Ofte vil det være hensiktsmessig å dele tolkningsresultatene inn i to hovedkategorier: (i) der rettsanvender tolker loven på ordet, og (ii) der rettsanvender tolker på tvers av ordlyden. Presiserende og antitetisk tolkning er undergrupper av å tolke loven på ordet (i), mens innskrenkende, analogisk og utvidende tolkning er undergrupper av å tolke på tvers av ordlyden (ii). På bakgrunn av at det ofte kan være vanskelig å skille undergruppene fra hverandre, skal det nærmere redegjøres for disse i denne artikkelen. Dette vil primært gjøres ved å aktivt benytte lovtekst og rettspraksis som illustrasjonsmateriell.
1.1 Terminologi
Erik Boe forbeholder begrepet presiserende tolking som en del av tolking i snever forstand for de tilfeller der uklarheter i lovtekst ryddes av veien. Presiserende tolking er i hans fremstilling ikke et eget tolkingsresultat, men kun en klargjøring av uklare ord og utrykk i en lovtekst som et ledd i tolkning i vid forstand. Dette gjøres som regel ved å lese teksten i kontekst eller ved å undersøke om øvrige rettskildefaktorer kan klargjøre det som er uklart i lovteksten (Boe side 368-369). Presiserende tolkning kan imidlertid også anvendes som et eget tolkningsresultat. Dette er tilfellet for denne artikkelen, og presiserende tolkning vil følgelig redegjøres for på samme vis som de andre tolkningsresultatene.
2. Tolkningsresultatene
I den videre fremstilling vil det først bli redegjort for presiserende (2.1) og innskrenkende tolkning (2.2). Deretter vil det redegjøres for utvidende- (2.3), analogisk- (2.4), og antitetisk tolkning (2.5). Inn under alle disse punkter vil det gis illustrasjoner fra både lovtekst og rettspraksis. Avslutningsvis vil det vises til begrensninger som rettsanvender må være oppmerksom på (2.6).
2.1 Presiserende tolkning
Når rettsanvender tolker lovteksten presiserende, tolker han loven på ordet. Slutningen vil derfor samsvare med det som følger av en naturlig språklig forståelse av lovteksten. Det å tolke loven på ordet er derfor å regne som hovedregelen for all lovtolkning, og det mest vanlige tolkningsresultatet. Bakgrunnen for dette er at lovteksten er den mest tungtveiende rettskilden i norsk rett, som blant annet har legitimitet gjennom autoritetsbetraktninger, legalitetsprinsippet og rettssikkerhet for den enkelte.
Som nevnt overfor, anser ikke Boe presiserende tolkning som et eget tolkningsresultat. Han ser heller på det som et stykke på veien mot det endelige tolkningsresultatet. Det er imidlertid viktig å merke seg at det finnes en rekke teoretikere som er uenige i dette syn, og at det ikke finnes en entydig rettsoppfatning på dette punkt. Uavhengig av hvilken rettsoppfatning som legges til grunn vil likevel presiserende tolkning være en viktig del av rettsanvendelsesprosessen, og være av stor betydning for det endelige resultat (Boe side 370). Det er derfor viktig å ha god kjennskap til metoden.
Det fremgår av Grunnloven § 76 at Stortinget er lovgivende makt i Norge, og det er følgelig Stortinget som har myndighet til å vedta nye lover. Av respekt for maktfordelingsprinsippet bør altså loven tolkes presiserende. Rettssikkerhetsmessige hensyn taler også for dette, da enhver har rett til å forutse egen rettsstilling. Det skal ikke være nødvendig å ha studert juss for å forstå lovverkets rekkevidde, og hensynet til slik forutberegnelighet vil videre være av betydning for likebehandling og respekt for rettsapparatet. Dessuten taler lovteksten i seg selv for at presiserende tolkning er berettiget, idet en tolkning på tvers av ordlyden kan risikere å krenke legalitetsprinsippet som fremgår av både Grunnloven §§ 96 og 113 og EMK artikkel 7 (pkt. 2.6).
2.1.1 Presiserende tolkning illustrert med lovtekst
Et prakteksempel på presiserende tolkning av lovtekst finnes i Offentleglova av 2006 § 3. Det fremgår av § 3 annet punktum at «Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommende organ».
En naturlig språklig forståelse av ordlyden «alle» taler her for at det ikke foreligger noen øvrige vilkår eller begrensninger til vedkommende som krever innsyn. Alle som ønsker innsyn kan derfor kreve det, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, seksualitet osv. En slik forståelse baserer seg her på en direkte tolkning av ordlyden, altså er bestemmelsen tolket presiserende. Støtte for dette syn fremgår dessuten av Ot.prp.nr.102 (2004-2005) på side 119, der det uttales at «alle skal her tolkast bokstaveleg», og at det «speler inga rolle om vedkommende er innledning, utlending, ung, gammal». I vårt tilfelle kommer en altså frem til den riktig rettsoppfatning, kun ved hjelp av en presiserende tolkning av bestemmelsen.
Lovtekst: Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommende organ. Presiserende tolkning: Alle kan, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, seksualitet osv., kreve innsyn i saksdokumenter, journaler og liknende register til organet hos vedkommende organ.
2.1.2 Presiserende tolkning illustrert med rettspraksis
Et annet illustrerende eksempel på presiserende tolkning finner man i Rt. 1952 s. 989 (Telefonsjikane-dommen). Denne dommen gjaldt en mann som opptil flere ganger forstyrret en dame ved å ringe henne på kveldstid. Spørsmålet i saken var om vedkommende kunne straffes for dette.
Hovedproblemstillingen var om mannen hadde forstyrret «den alminnelige fred og orden» eller om han eventuelt hadde forstyrret kvinnens «nattero», som uttalt i straffeloven av 1902 § 350. Uttrykket «nattero» ble her tolket presiserende til å kun omfatte ro om natten, og således ikke utvidende til å omfatte tidsrommet før leggetid. Høyesterett kom også enstemmig frem til at «den alminnelige fred og orden» siktet til fred og orden man i alminnelighet kunne kreve. Selv om telefonsjikane åpenbart var klanderverdig, måtte Høyesterett frifinne mannen. Lovteksten var klar, og en tolkning på tvers av ordlyden ville her risikere å krenke legalitetsprinsippet.
2.2 Innskrenkende tolkning
I henhold til Boes terminologi er innskrenkende tolkning et tolkningsresultat der det «skjæres bort deler av lovteksten» (Boe side 367). Dette gjør at lovens rekkevidde får anvendelse på færre tilfeller enn det ordlyden tilsier, altså at rettsregelen får et snevrere anvendelsesområde. Dette er et naturlig tolkningsresultat i norsk rett med tanke på at lovtekstene gjerne er generelt og vagt utformet, og at det norske rettssystemet er bygget på en tanke om at lovbestemmelser skal utfylles med mer inngående forarbeider og lovformål.
Det å tolke innskrenkede er ikke fordelaktig med tanke på forutberegnelighet. Rettsanvender kan derfor ikke selv bestemme at innskrenkende tolkning er berettiget i hans tilfelle. De supplerende rettskildefaktorene tilknyttet rettsregelen må nemlig tilsi at det er åpnet opp for innskrenkende tolkning, for eksempel ved at lovgivers formål med bestemmelsen taler for dette. Det forutsettes altså at lovteksten leses i lys av forarbeider og lovformål (Boe, side 379). Jo fler rettskilder som trekker i retning av at innskrenkende tolkning er berettiget, jo bedre. I motsetning til de tolkningsresultater der det tolkes på tvers av ordlyden (punkt 2.3 flg.), risikerer ikke rettsanvender å krenke legalitetsprinsippet ved å tolke innskrenkende. Ved å gi rettsregelen et snevrere anvendelsesområde vil en nemlig unnta et rettssubjekt fra å sanksjoneres, og det oppstår følgelig ingen risiko for å straffe vedkommende uten hjemmel i lov.
2.2.1 Innskrenkende tolkning illustrert med lovtekst
Det fremgår av vergemålsloven av 2010 § 12 første ledd annet alternativ at «En mindreårig råder selv over midler som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet».
Ved hjelp av en naturlig språklig forståelse av lovteksten, gis det her uttrykk for at verge eller annen står helt fritt til å bestemme hvor store midler en mindreårig kan motta og disponere over. Men er det virkelig slik lovgiver har ment det? Svaret på dette er nei.
Både i rettspraksis og juridisk teori er det en bred oppfatning om at det kreves klare og tydelige holdepunkter for at en verge eller annen kan bestemme slik. Formålet med vergemålsloven er jo nettopp å beskytte personen under vergemål mot å bli utnyttet økonomisk, og det bør derfor ikke være opp den enkelte verge eller annen med mulige økonomiske interesser å bestemme over vedkommendes råderett. Vergemålsloven § 12 første ledd annet alternativ bør derfor tolkes innskrenkende.
Lovtekst: En mindreårig råder selv over midler som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet. Innskrenkende tolkning: En mindreårig kan selv råde over midler som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, såfremt det foreligger klare og tydelige holdepunkter for dette.
2.2.2 Innskrenkende tolkning illustrert med rettspraksis
Et illustrerende eksempel på innskrenkende tolkning er vist i Rt. 1930 s. 222 (Turforenings-dommen). Dommen gjaldt en turforening som hadde servert alkohol til maten til medlemmene sine. Den dagjeldende alkoholloven hadde en bestemmelse som gjorde servering av alkohol «i forening» straffbart. Hovedproblemstillingen i dommen var om turforeningen kunne straffes for serveringen av alkohol.
Høyesterett tolket bestemmelsen innskrenkende etter å ha sett på lovens formål. Loven var gitt for å hindre drikkeklubber, ikke for å hindre servering av alkohol i festlige lag. De uttalte blant annet på side 223-224 at «departementet antar at rusdrikklovens § 60 ikke er til hinder for at en forening, som ved en enkelt leilighet i egne eller leiede lokaler avholder fest for sine medlemmer med gjester, derunder serverer rusdrikk, saafremt festen har en tilfeldig og ekstraordinær karakter og de benyttede lokaler ellers ikke kan bete som bevertningssted i lovens forstand». Resultatet ble derfor frifinnelse for foreningen.
2.3 Utvidende tolkning
Ifølge Boes terminologi er tolkningsresultatene utvidende- (2.3) og analogisk tolkning (2.4) to sider av samme sak, der ulikheten først viser seg ved gradsforskjellen (Boe side 385). I begge tilfeller dreier det seg nemlig om en utvidelse av lovens ordlyd, selv om det er ulikt hvor langt unna ordlyden man befinner seg. Foretas det en beskjeden utvidelse er det vanlig å regne dette som en utvidende tolkning, men er utvidelsen stor vil dette være en analogi. I denne artikkel vil det imidlertid bli redegjort for disse hver for seg, med den hensikt å tydeliggjøre forskjellen.
Der rettsanvender foretar en utvidende tolkning, vil rettsregelens anvendelsesområde utvides til å omfatte flere tilfeller enn det ordlyden tilsier. Dette betyr i praksis at enkelte tilfeller som ikke omfattes av lovens ordlyd, kan falle innenfor rettsregelen likevel (Boe side 382). Som regel er dette nødvendig for at rettsutviklingen ikke skal stoppe opp. En naturlig følge av at et rettssubjekt i slike tilfeller risikerer å bli sanksjonert for noe som egentlig faller utenfor lovens ordlyd, er imidlertid at rettsanvender risikerer å krenke legalitetsprinsippet. Utvidende tolkning er derfor bare berettiget der lovgiver eller øvrige rettskilder gir klare holdepunkter for det.
2.3.1 Utvidende tolkning illustrert med lovtekst
Som nevnt kan utvidende tolkning være nødvendig for at rettsutviklingen ikke skal stoppe opp. Et eksempel på at dette er tilfelle, er Grunnloven § 25 (før grunnlovsendring i 2014).
Det fremgikk av denne at Kongen hadde høyeste befaling over «rikets land- og sjømakt». På bakgrunn av at Norge etter hvert utviklet eget luftforsvar, ble denne bestemmelsen tolket utvidende slik at Kongen også hadde høyeste befaling for luftforsvaret. Det var nemlig ikke lovens formål å begrense kongens makt til «land- og sjømakt», og det måtte her tas hensyn til den samfunnsmessige utvikling.
Lovtekst: Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Utvidende tolkning: Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt.
2.3.2 Utvidende tolkning illustrert med rettspraksis
Et illustrerende eksempel på utvidende tolkning er Rt. 1973 s. 433 (Passbåt-dommen). Spørsmålet i saken var om en beruset fører av en liten passbåt kunne straffes etter dagjeldende straffeloven § 422, som gjaldt alkoholpåvirket kjøring av «skip». Hovedproblemstillingen var hvorvidt passbåten var å regne som «skip» i lovens forstand.
Førstvoterende valgte her å legge avgjørende vekt på formålet bak straffebestemmelsen. «Det primære formål med bestemmelsen i § 422 i annet ledd er å skape sikkerhet og avverge fare i trafikken til sjøs. [...]. Det er ikke tvilsomt at [passbåten] representerer et betydelig faremoment i trafikken – [...] og spesielt betyr det et stort faremoment dersom føreren er beruset», jf. side 434 i dommen.
Samfunnsvelstanden hadde endret seg, og Høyesterett så det ikke som lovgivers hensikt å begrense seg til kun «skip». Det avgjørende måtte være målet om sikkerhet til sjøs, og med et økt antall privateide båter, var det naturlig å legge en utvidende tolkning til grunn. Passbåten ble derfor å regne som «skip» i lovens forstand. Med bakgrunn i samfunnsutviklingen kom altså Høyesterett til at lovgiver ikke hadde som hensikt å begrense rettsregelens omfang til å kun omfatte «skip», men generelt sikkerhet til sjøs.
2.4 Analogisk tolkning
For de tilfeller rettsanvender gir en rettsregel anvendelse på tilfeller som i utgangspunktet ikke dekkes av ordlyden, kan det som nevnt både ha blitt gjennomført en utvidende- eller en analogisk tolkning. Ved utvidende tolkning skjer det som nevnt en utvidelse av rettsregelens anvendelsesområde, men for analogisk tolkning skjer det på sin side en utvidelse i form av at reglene får anvendelse på helt andre tilfeller enn det som loven i utgangspunktet regulerer (Boe side 386).
I norsk rett kan en nemlig møte på en rekke tilfeller som ikke er dekket av lovtekstens ordlyd, til tross for at dette ikke var tiltenkt av lovgiver. Dette er en konsekvens av at det ofte vedtas generelle lovtekster, og at det naturlig nok ikke er mulig for lovgiver å regulere alle tenkelige situasjoner i lovverket. Oppstår det en situasjon som ikke faller innenfor lovverkets bestemmelser, betyr midlertidig ikke det at vedkommende får gå fri. Det kan da være riktig å trekke en analogi fra én rettsregel, og anvende regelen tilsvarende på et annet tilfelle.
Skal det foretas en slik analogi, er det nødvendig med forankring i supplerende rettskilder. Dette har bakgrunn i at rettsanvender anvender en rettsregel på et i utgangspunktet lovtomt område, hvilket står i fare for å krenke legalitetsprinsippet. Lovgiverformål vil her være et tungtveiende moment, men også reelle hensyn, særlig likhets- og rettferdighetsbetraktninger vil være av interesse. Det kan for eksempel være naturlig å argumentere for at tilfelle B er så likt tilfelle A, at tilfelle B også burde falle inn under rettsregel A sitt anvendelsesområde. I alle tilfeller vil det imidlertid være helt avgjørende med forankring i rettskildene, for at analogi skal være aktuelt.
2.4.1 Analogisk tolkning illustrert med lovtekst
Det fremgikk eksempelvis av den tidligere viltloven § 11 at det var tillatelse til «felling av vilt til forsvar av person eller bufe». Bestemmelsen ble i senere tid anvendt analogisk til å også gjelde for andre husdyr enn «bufe».
Bakgrunn for dette var en sak for Høyesterett som gjaldt felling av hønsehauk som hadde angrepet høner og fjærkre. Det ble lagt til grunn at høner og fjærkre ikke var å regne som «bufe» i lovens forstand, men det var grunnlag for en viss analogisk anvendelse av § 11, slik at eieren også av andre husdyr enn «bufe» etter omstendighetene lovlig kunne avlive vilt som angriper dyrene.
Lovtekst: Felling av vilt til forsvar av person eller bufe. Analogi: Felling av vilt til forsvar av person eller husdyr.
Andre tilfeller på der analgi kan falle naturlig, er som nevnt der likhetsbetraktninger er fremtredende. Rettsanvender velger eksempelvis å anvende regler om ekteskap på samboerskap, eller regler om lemping av avtaler etter avtaleloven § 36 på lemping av ektepakt. Det har i begge disse tilfeller skjedd en utvidelse av rettsregelens anvendelsesområde, i form av at regelen får anvendelse på helt andre tilfeller enn det loven faktisk er ment å dekke.
2.4.2 Analogisk tolkning illustrert med rettspraksis
Et illustrerende eksempel på analogisk tolkning i rettspraksis er Rt. 1847 s. 615. Saken gjaldt en ung pike som ble mishandlet av sin fostermor. Spørsmålet i saken var hvorvidt fostermoren kunne straffes, til tross for at barnemishandling på dette tidspunkt ikke var regulert i lovverket.
Selv om det ikke fantes regler om barnemishandling, fantes det på sin side regler om dyremishandling. Høyesterett valgte her å benytte reglene om dyremishandling analogisk, slik at reglene også fikk anvendelse for mishandling av barn. Fostermoren ble på bakgrunn av dette dømt til 10 dagers fengsel for barnemishandling.
2.5 Antitetisk tolkning
Antitetisk tolkning handler på sin side om omstendigheter som faller utenfor lovteksten, men der det ligger nær å lese noe inn i loven Dette tolkningsresultatet hviler på to pilarer. Enten blir resultatet motsatt av lovens (i), eller så blir resultatet nettopp slik på grunn av lovteksten (ii). Når rettsanvender tolker antitetisk trekker han altså en motsetningsslutning. Lovteksten dekker eksempelvis tilfelle A, men ikke B. Tilfelle B må derfor tolkes motsatt av tilfelle A. Boe ser på det som vanlig å ta for seg de overordnede tolkningsresultatene før antitese. Dette begrunner han med at antiteser ofte er vanskeligere å anvende, idet ordlyden i seg selv er et argument for tolkningen, ikke et argument mot den.
Antitetisk tolkning er som regel på sin plass der loven oppstiller tids, - mengde,- eller gradsbetingelser (Boe side 374). En må imidlertid merke seg at lovgiver i enkelte tilfeller har valgt å holde åpent hva som skal gjelde i motsatte tilfeller. Det vil altså ikke alltid være berettiget å trekke en motsetningsslutning. I likhet med de overnevnte tolkningsresultater holder det altså ikke at antitese følger naturlig av lovteksten, også de øvrige rettskilder må støtte motsetningsslutningen. I tillegg til dette vil forskjellsargumenter spille en stor rolle for om loven kan tolkes antitetisk eller ikke. Er forskjellen i motsetningsslutningen ubetydelig fra det som er regulert i loven, foreligger det som regel klare argumenter for å tolke loven antitetisk. Men også her må rettsanvender se til rettskildefaktorene, ellers vil grunnlaget for forskjellsargumentene svekkes (Boe side 375).
2.5.1 Antitetisk tolkning illustrert med lovtekst
En effektiv måte å illustrere antitetisk tolkning på, er ved å vise til vergemålsloven av 2010 (vgml) § 2 første ledd bokstav a. Av denne fremgår det at «Med personer under vergemål menes personer under 18 år».
Her dekker lovteksten det tilfellet at personen er under 18 år (tilfelle A), men ikke hva som er tilfelle når personen er over 18 år (tilfelle B). Det kan her være naturlig å trekke en motsetningsslutning, for å få svaret på hva som gjelder for tilfelle B. Slutningen vil da være at personer over 18 år ikke er under vergemål. Antitesen er støttet i rettspraksis, forarbeider og juridisk teori, i tillegg til at det fremgår av bestemmelsens tredje ledd at «personer som har fylt 18 år» er myndige. Det er altså på det rene at antitese er berettiget i dette tilfelle.
Lovtekst: Med personer under vergemål menes personer under 18 år. Antitese: Personer over 18 år er ikke under vergemål.
Et annet tilfelle der antiteser ofte er berettiget, er der det oppstilles krav til en lov sitt anvendelsesområde. Det fremgår eksempelvis av forvaltningsloven av 1976 § 1 at loven kommer til anvendelse ved «virksomhet som drives av forvaltningsorganer». Leses bestemmelsen antitetisk, vil den på den annen side gi uttrykk for når forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse.
Lovtekst: Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer. Antitese: Loven gjelder ikke for privat virksomhet.
2.5.2 Antitetisk tolkning illustrert med rettspraksis
Et illustrerende eksempel på antitetisk tolkning er Rt. 1910 s. 100. I denne dommen foretok Høyesterett en analogisk tolkning av Grunnloven § 86 første ledd, som i utgangspunktet lyder «Riksretten dømmer i fyrste og siste instans i dei sakene som Stortinget reiser mot medlemmer av statsrådet». Spørsmålet i saken var om de alminnelige domstolene kunne dømme i en sak mot medlemmer av statsrådet.
Etter å ha anvendt bestemmelsen analogisk, kom Høyesterett til at andre domstoler enn Riksretten ikke kunne dømme i saker som Stortinget reiser mot medlemmer av statsrådet. Det var først og fremst reelle hensyn som begrunnet tolkningen. De alminnelige domstoler kunne altså ikke dømme i saken mot medlemmene av statsrådet.
2.6 Generelle begrensninger
Uavhengig av hvilket tolkningsresultat rettsanvender kommer frem til, er det viktig å merke seg at legalitetsprinsippet setter klare rammer for hva som er lovlig å foreta seg. Her er blant annet hensynet til maktfordeling, demokrati og forutberegnelighet viktige poenger. Risikoen for å krenke legalitetsprinsippet er som regel hovedbegrunnelsen for at domstolene som oftest kommer til at loven skal tolkes presiserende. Som rettsanvender må en altså være forsiktig med å tolke på tvers av ordlyden, slik at den endelige rettsregel ikke gir uttrykk for feil rett eller krenker prinsippet om hjemmel i lov. Denne diskusjonen begir jeg meg ikke ut på her, men er likevel viktig å poengtere.
3. Avslutning
Som en oppsummering kan rettsanvender komme frem til en rekke ulike tolkningsresultater. Presiserende tolkning er hovedregelen, men det øvrige rettskildebildet kan tillate både tolkning på tvers av ordlyden og innsnevring av anvendelsesområdet til rettsregelen. En må imidlertid merke seg at legalitetsprinsippet setter klare rammer for hvilke tolkningsresultater rettsanvender kan komme frem til.
Referanser
E. Boe, Innføring i juss 3. utgave (2010), Universitetsforlaget
J. Gisle: Utvidende tolkning (2021), snl.no: https://snl.no/utvidende_tolkning
T. Eckhoff, Rettskildelære 5. utgave (2001), Universitetsforlaget