Godtroerverv av løsøre

1.1 Fremstilling og avgrensning 

Artikkelen vil redegjøre for en omsetningserverers rett til godtroerverv av løsøre etter lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre (ekstl.) § 1. En avtaleerverver utleder sin rett fra frivillige rettsgrunnlag, typisk en kjøpsavtale, panterett eller festerett, og kan foreta godtroerverv etter lovfestede og ulovfestede regler. Reglene om godtroerverv kan bli anvendt når et rettssubjekt fremstår legitimert til å råde over rettigheter til et formuesgode, uten å være rettmessig eier og avhender rettigheter i formuesgodet til en avtaleerverver. Avhenderen kan mangle rett fordi han aldri har hatt rett eller fordi rettigheten allerede er blitt disponert til en annen. Spørsmålet blir om den yngre rettighetshaveren får en beskyttelseverdig interesse fra avhenderens legitimasjon som kan gi grunnlag for ekstinksjon. Rettmessig eier kan fremme krav om tilbakesøking av rettigheten som urettmessig er blitt disponert videre til tredjemann (vindikasjon). Anvendelse av reglene om godtroerverv forutsetter en tredjepartskonflikt med helt eller delvis uforenlige rettigheter. (pkt.2).  De konkurrerende rettighetene til partene vil avgjøre om ekstinksjonsspørsmålet gjelder eiendomsretten eller prioriteten til heftelsene i formuesgodet. 

Ekstl. § 1 oppstiller fire kumulative vilkår for at ekstinksjon kan finne sted. Rettigheten til formuesgodet må være “solgt” (pkt. 3.1) , selger må “sitte med tingen” (pkt. 3.2), formuesgodet må være “overlevert” til kjøper (pkt. 3.3)  og kjøperen må være i “god tro”(pkt. 3.4), jf. ekstl. §1. Artikkelen blir avgrenset mot ulovfestet godtroerverv, realregisterbart løsøre og unntakene i ekstl. §§ 2, 4 og 5. 

1.2 Innledende betraktninger  

Hovedregelen i norsk rett er at ingen kan overføre større rett enn han selv har. I tilfeller hvor flere utleder rett fra samme person, og disse rettighetene er uforenlige, vil det dermed være den som har ervervet retten først som i utgangspunktet vinner rett. Dette prinsippet kan også bli omtalt som “først i tid, best i rett”. Godtroerverv representerer et unntak fra denne hovedregelen ved at yngre rettigheter kan gå foran eldre, med den virkning at eldre rettigheter i formuesgodet blir ekstingvert (utslettet) eller modifisert. Et formuesgode har typisk en økonomisk verdi, kan typisk overføres til andre personer og kan typisk disponeres over ved avtale (Lilleholt, 2012, s. 19). Hvilket formuesgode partene strider om, er styrende for hvilke regler som regulerer konflikten. 

Godtroervervsloven § 1 gjelder for “løsøreting”, jf. første ledd første pkt. Ordlyden av “løsøreting” peker på fysisk håndgripelige og rørlige ting som ikke kan karakteriseres som fast eiendom. Klassiske eksempler på løsøregjenstander er bøker, sykler og smykker.  Fast eiendom kan bli definert som grunnen og varige konstruksjoner tilknyttet grunnen, jf. avhendingsloven § 1-1. Anvendelsesområdet til ekstl. § 1 blir avgrenset ved lovgivning som regulerer tredjepartskonfliktene for enkelte formuesgoder, jf. lex specialis-prinsippet. Dette vil blant annet gjelde for immaterielle rettigheter, VPS-registrerte aksjer, omsetningsgjeldsbrev, enkle krav og store skip.

1.3 Legislative hensyn  

1.3.1 Generelt  

Det grunnleggende utgangspunktet om først i tid, best i rett, nyanseres der hensynene til publisitet, notoritet og legitimasjon trekker mot å styrke en senere avtalerververs rett. Godtroervervsloven bygger på en interesseavveining mellom rette eiers mulighet til å beskytte sin rett og en godtroende avtalerverver. I tilfeller hvor rettmessig eier ikke har mulighet til å beskytte sin rett, for eksempel ved tyveri av løsøre, skjer det ingen ekstinksjon, jf. ekstl. § 2. På den andre siden, hvor rettmessig eier kan klanderes for at andre fremstår som legitimert, for eksempel ved å låne bort løsøre, vil ekstinksjon kunne foreligge. Det er grunnleggende sett et spørsmål om hvem som er nærmest til å bære risikoen for tap (Lilleholt, 2018, s. 30) 

1.3.2 Legitimasjon  

Legitimasjon er “et ytre skinn av rett”. A fremstår som legitimert når vedkommende blir ansett som å være berettiget til å disponere over rettigheten til formuesgodet ovenfor tredjepart. Legitimasjonen kan samsvare med retten vedkommende rettmessig kan disponere, men dette trenger ikke å være tilfellet. For eksempel, kan Alex (A) som har lånt klokken til Herman (H) fremstå som legitimert til å disponere over klokken ved besittelse ovenfor tredjepart Berte (B). A’s besittelse av klokken gir en presumsjon av eiendomsrett. Dersom B vinner rett fordi han har innrettet seg etter A’s legitimasjon, har vi bygget ut den faktiske legitimasjonen til en rettslig legitimasjon. (Falkanger, 2016, s. 590) Alternativt må B respektere de reelle eierforhold. 

Legitimasjonsreglene er særlig forankret i omsetningslivets sikkerhet. Hensynet til omsetningslivets sikkerhet, innebærer at medkontrahenten med trygghet kan innrette seg på at avhenderens legitimasjon er korrekt, jf. Ot.prp. Nr. 56 (1976-1977) s. 14. Tankegangen er at omsetning er gunstig, og at en erverver lettere vil gjennomføre kjøp, dersom han med sikkerhet kan innrette seg etter As legitimasjon. (Falkanger, 2022, s. 602). Dersom en avtalerverver må beskymre seg for om andre enn avhender har rettigheter i et formuesgode, kan dette øke et behov for ytterligere undersøkelser ved rettighetsforholdet i formuesgodet før kjøp. I de fleste tilfellene vil slike undersøkelser være unødvendige, fordi avhender er berettiget til å disponere slik han gjør. Dette ville ført til et lite effektivt omsetningsliv med økte transaksjonskostnader, som er samfunnsmessig og økonomisk uheldig.  (Marthinussen, 2006, s. 3) Hensynet til omsetningslivets sikkerhet kan imidlertid ikke strekkes for langt, da H eller S også kan representere omsetningsinteresser. (se pkt. 2).

Verdien formuesgodet generelt sett representerer kan påvirke den rettslige legitimasjonen som kreves av A for at B kan ekstingere. Realregisterbare formuesgoder, slik som for eksempel fast eiendom og store skip, karakteriseres ved at rettigheter kan registreres i et offentlig realregister, jf. panteloven § 1-1 (4), jf. tgl. § 5 og sjøloven § 11.  Slike formuesgoder kan representere en betydelig verdi slik at de har særlige regler. Realregisteret gir kjøper oppfordring til å foreta undersøkelser for å ta stilling til om det foreligger andre heftelser tilknyttet formuesgodet.  Imidlertid vil en undersøkelse av rettighetsforholdene før kjøp av masseproduserte forbruksvarer med lav markedsverdi, for eksempel en kulepenn, medføre store transaksjonskostnader og sette en betydelig brems på omsetningslivet. Terskelen for undersøkelser av eierforholdene ved masseproduserte forbruksvarer vil generelt sett være lavere enn dyre næringsvarer. 

1.3.3 Publisitetshensynet  

Publisitetshensynet tilsier at juridiske disposisjoner skal være allment tilgjengelig. Dette vil ha en konfliktforebyggende funksjon, da det kan redusere risikoen for at det stiftes flere konkurrerende rettigheter i formuesgodet. Publisitetshensynet kommer til uttrykk i vurderingen av om A er legitimert til å råde over formuesgjenstanden. Dersom A skal kunne fremstå som eier av en formuesgjenstand, må det som gjør ham legitimert være synbart for omverden, slik at avtaleerververe har grunn til å innrette seg etter legitimasjonen til A. Den rettslige legitimasjonen som kreves av A for at B kan ekstingvere løsøre er besittelse av formuesgjenstanden. (se pkt. 3.2)  Graden av publisitet som foreligger ved disposisjonen kan få betydning for vurderingen av Bs gode tro (se pkt. 3.4)

Publisitetshensynet blir særlig ivaretatt ved tinglysning av realregisterbare formuesgoder. Tinglysning kan skje ved at rettstiftelser som går ut på å stifte, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett i fast eiendom, registreres i grunnboken, tgl. §§ 12 og 5. Grunnboken er et offentlig register av rettigheter i fast eiendom. Formålet med tinglysning er å etablere rettsvern for rettigheter i fast eiendom.  På denne måten bidrar tinglysningssystemet til å sikre transparens og legitimitet i disposisjoner. 

1.3.4 Notoritethensynet 

En disposisjon er notorisk når den er “vitterlig, etterviselig og kontrollerbar”. (Falkanger, 2022, s. 601) Notoritet innebærer at tidspunktet, partene og innholdet i disposisjonen kan fastslås med sikkerhet. En transaksjon kan dermed være notorisk selv om det er kostbart eller tidkrevende å avdekke de nærmere omstendigheter, så lenge det i ettertid er mulig å bevise de faktiske forhold. En disposisjon vil enten ha en større eller mindre grad av notoritet. 

2.Tredjepartskonfliktene 

Det følger av godtroervervloven § 1 at om en “løsøreting blir solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen”. En forutsetning for at ekstinksjonsspørsmålet kommer til anvendelse er at avhenderen utfører en rettsstridig disposisjon av rettigheter og at flere rettssubjekter har helt eller delvis kolliderende rettigheter i formuesgodet. For å ta stilling til om det foreligger kollidere rettigheter i formuesgodet må en tolke stiftelsegrunnlaget til rettighetene. 

I fremstillingen av uforenlige rettigheter i formuesgoder, er det vanlig å ta utgangspunkt i HASB-modellen om saksforholdet er en dobbeltsuksesjons- eller hjemmelsmannskonflikt.

HASB-modellen er et pedagogisk hjelpemiddel for å strukturere partsforholdet i tredjepartskonfliktene. Godtroervervloven § 1 regulerer både hjemmelsmanns- og dobbeltsuksesjonskonfliktene.

Se pkt. 2 i Tredjepersonskonflikter: Kreditors beslagsrett i fast eiendom for en illustrasjon av HASB-modellen. 

Dobbeltsuksesjonskonflikten oppstår når A selger et formuesgode til S, før han selger den på nytt til B. (Falkanger, 2022, s. 595) Det karakteristiske ved konflikten er at S og B utleder sin rett fra A. Et klassisk eksempel er at A selger en sykkel først til S, og deretter til B, siden rettigheten til sykkelen er disponert til S er ikke A berettiget til å selge sykkelen på nytt til B. Konflikten om rettigheten til sykkelen vil stå mellom B og S. Utgangspunktet er at ingen kan overføre større rett enn han selv har. Problemstillingen blir om B kan ekstingvere S sin rettighet i formuesgodet.   

Hjemmelsmannskonflikten oppstår når “H har en rettighet i formuesgodet som er helt eller delvis uforenlig med den rett B har ervervet fra A” (Falkanger, 2022, s. 676). Det karakteristiske ved konflikten er at As rettsforgjenger (H) fremmer innsigelser overfor senere erverver B, som utleder sin rett fra A. For eksempel, vil hjemmelsmannskonflikt oppstå om A låner sykkelen til H, for å selge den til B. Konflikten om rettigheten til sykkel vil stå mellom H og B. Innsigelsene til H kan være av en slik art at det utelukke B’s erverv (se ekstl. §§ 2, 4, og 5). 

Se pkt. 4 for eksempel på fremgangsmåte ved tredjepartskonfliktene i praktikum når det foreligger dobbeltsuksesjon- og hjemmelsmannskonflikt. 

3. Vilkår for ekstinksjon etter godtroloven § 1  

En avtaleerververs rett til godtroerverv av løsøre vil i utgangspunktet ha hjemmel i godtroververvsloven § 1. Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår for at ekstinksjon kan finne sted. Rettigheten til formuesgodet må være “solgt”, selger må “sitte med tingen”, formuesgodet må være “overlevert” til kjøper og kjøperen må være i “god tro”, jf. ekstl. § 1. En forutsetning er at ervervet fra A isolert sett er gyldig, jf.  Ot.prp.nr. 56 (1976-77) s. 7. Forarbeidene avgrenser ekstinksjon mot tilfeller hvor dette ville medført en vilkårlig berikelse av Bs rettslige posisjon.  

Bestemmelsen gir hjemmel for godtroerverv av løsøre under forutsetning av en avhending mot vederlag - “hva enten det er til eie, bruk eller pant”, jf. ekstl. § 1 nr. annet pkt. Ordlyden omfatter overdragelse av eiendomsrett, stiftelse av bruksrettigheter og panterettigheter.  Formuleringen skal ikke tolkes antitetisk, jf. Ot.prp.nr. 56 (1976-1977) s. 37. Artikkelen blir avgrenset mot en ytterligere redegjørelse av ekstl. § 1 første ledd annet pkt.  

I det følgende vil vilkårene for ekstinksjon i ekstl. § 1 bli redegjort for. 

3.1  Formuesgodet må være “solgt” eller “annen avhending mot vederlag” 

Et vilkår for ekstinksjon ved godtroerverv er at løsøretingen blir “solgt” eller “annen avhending mot vederlag”, jf. ekstl. § 1 første ledd første og annet pkt. En naturlig språklig forståelse trekker mot at kjøper må ha ytt et vederlag mot rettigheten til løsøret. Ordlyden avgrenser mot ekstinksjon i tilfeller hvor løsøretingen har blitt disponert til mottaker som gave. I Ot.prp.nr. 56 (1976-77) s. 37 fremhever departementet at en gavemottaker ikke representerer noen vanlig omsetningsinteresse og at han er nærmest til å bære risikoen for giverens urettmessige disposisjon. Departementet konkluderer med at en gavemottaker ikke burde bli beskyttet ved godtroerverv av løsøre og at et vederlag av “symbolsk karakter” burde bli sett bort i fra, jf. ibid.  Departementet presiserer imidlertid at den “nærmere grensedragning” og forholdet til gavesalg blir overlatt til rettspraksis, jf. Ot. prp. Nr. 56 (1976-77) s. 38. Forarbeidene presiserer at vederlaget kan bestå i noe annet enn penger, jf. ibid. Dette trekker mot at ordlyden omfatter realytelser, dette vil si forpliktelser som går ut på å presentere noe annet enn penger, men som har økonomisk verdi. Forarbeidene trekker mot at ordlyden omfatter at det blir ytet et rimelig vederlag ved formuesgjenstanden. 

LB-2020-15287 (Siemens) gjaldt krav om midlertidig forføyning av eiendomsretten til kretskort. PostNord skulle frakte kretskort Siemens hadde kjøpt fra Hapro, men en feil ved postleveransen førte til at kretskortene ble stående på lager hos PostNord i seks måneder før kortene ble solgt på aksjon til B. Spørsmålet ble om B hadde ekstingvert Siemens’ eiendomsrett til kretskortene etter ekstl. § 1. Siemens anførte at kretskortene ikke var “solgt”, da kretskortene ble solgt til B for 0.125% av prisen Simens hadde betalt for kortene. Lagmannsretten uttalte at en avhendelse mot et svært lavt vederlag i seg selv ikke kan avgrense Bs mulighet til ekstinksjon. Det ble videre uttalt at et “svært lavt” “vederlag” “i forhold til antatt verdi, kan ikke i seg selv være til hinder for at overdragelsen omfattes av godtroververvsloven". Det ble videre påpekt at forskjellen mellom reell verdi og vederlaget som ble ytet av B måtte bli sett i sammenheng med at formuesgodet ble avhendet på aksjon hvor et slik sprik er “naturlig”. Lagsmannsretten konkluderte med at det lave vederlaget til B ikke kan likestilles med at det er symbolsk i den forstand at det ikke er et reelt salg. Vilkåret om “solgt” i ekstl. § 1 ble oppfylt. 

Utdragene tilsier at utgangspunktet for vurderingen vil være markedsprisen til formuesgjenstanden. Dette innebærer en sammenligning mellom prisen som ble betalt for formuesgodet og tilsvarende produkter på markedet. Markedsprisen for tilsvarende formuesgjenstander er en målestokk. Dommen illustrerer at forholdene tilknyttet avhendelsen og hensynet til et velfungerende omsetningsliv kan medføre naturlige presiseringer til vilkåret. Et metodisk poeng er at det bør utvises forsiktighet med å tillegge uttalelser fra lagmannsretten for mye rettskildemessig verdi. 

Juridisk teori trekker videre frem at momenter ved avtaleinngåelsen, herunder for eksempel ønsket om et raskt salg på grunn av plassmangel eller selgers økonomiske stilling, vil kunne trekke noe mot at det foreligger et reelt salg. Andenæs skriver for eksempel at dersom “A (hadde) behov for å selge i en art og oppnådd den pris som var mulig ved et raskt salg, kan det ikke sies å foreligge et gavesalg. (Andenæs, 2009, s. 294). 

3.2 Avhender (A) må sitte med løsøretingen 

Et annet vilkår for ekstinksjon er at A må være rettslig legitimert ovenfor B som rettighetshaver. For løsøre er det besittelse av løsøretingen som gir avhenderen legitimasjon, jf. “sitter med” ekstl. § 1. En naturlig språklig forståelse trekker mot at det må være tale om en faktisk kontroll og rådighet over tingen på avtaletidspunktet. I Ot.prp.nr. 56 (1976-77) s. 37 presiserer departementet at det som utgangspunkt må legges vekt på om “avhenderen i den konkrete ytre situasjon fysisk sett er herre over tingen på samme måte som en eier eller som en annen med den påståtte rådighetsrett vanligvis er”.  Det er avhenderens besittelse over løsøretingen som skaper “grunnlaget for mottakerens (B’s) gode tro og berettigete forventning” om å få overført rettighetene til løsøret, jf. ibid. Forarbeidene tilsier at vurderingstemaet blir om avhenderen besitter løsøretingen med en slik rådighet som kan forventes av en rettmessig eier.  

Departementet trekker frem at det i utgangspunktet må “kreves at avhenderen nærmest har tingen fysisk i hende på en selvstendig måte, og at han har en ytre enerådighet over en”, jf. ibid. Forarbeidene presiserer videre at en kan bli ansett som legitimert til å råde over løsøregjenstanden, selv om en ikke fysisk har formuesgjenstanden fysisk hos seg, på grunn av ulike omstendigheter tilknyttet blant annet tingens art, jf. ibid. I denne sammenhengen blir det trukket frem at nøkler til et leid lagerlokale hvor formuesgodet blir oppbevart vil være tilstrekkelig, jf. ibid. Forarbeidene trekker mot at tingens art kan føre til naturlige nyanseringer til kravet om besittelse for avhenderen. Dette må ses i sammenheng med at det naturligvis vil være lettere for avhenderen å ha en kulepenn i fysisk besittelse enn en stor anleggsmaksin. 

Samlet sett trekker rettskildene i retning at det ikke foreligger et absolutt krav om at formuesgjenstanden må være i selgerens fysiske besittelse for at vilkåret skal bli ansett som oppfylt. I noen tilfeller vil imidlertid faktisk besittelse av formuesgjenstanden være nødvendig. Kjernen er at A må utøve en tilstrekkelig rådighetsutøvelse som medfører at B får en berettiget forventning om at A rettmessig kan disponere over formuesgodet. 

3.3 Formuesgodet må være overlevert til kjøper  

Et tredje vilkår for ekstinksjon er at mottakeren får løsøretingen “overlevert til seg”, jf. ekstl. § 1. En naturlig språklig forståelse trekker mot at kjøper (B) har fått overført besittelsen av løsøretingen til seg fra A, slik at B får faktisk og juridisk rådighet over tingen. Ordlyden er noe vag. Ordlyden kan trekke mot at det avgjørende vil være om formuesgjenstanden er overlevert til B sin sfære, slik at steder og personer underlagt Bs kontroll etter forholdene kan være tilstrekkelig. På den andre siden kan ordlyden trekke mot at formuesgjenstanden må ha blitt fysisk overlevert til kjøper. Vilkåret gir uttrykk for notoritetshensynet, da overleveringen fratar selgeren legitimasjonen over formuesgodet og gir noe klarhet i rettsforholdet. 

I forarbeidene uttaler departementet at det vil være tilstrekkelig at selgeren er fratatt sin legitimasjon, jf. Ot.prp.nr.56 (1976-77) s. 39. Forarbeidene trekker mot at det avgjørende er at formuesgjenstanden blir sittet ut av As besittelse. Dette blir begrunnet med at “erververen ikke kan være sikker på at han vil få sin rett etter avtalen før avhenderen er fratatt sin legitimasjon til å rå over tingen”, jf. ibid.  

3.3.1 Særlig om forsendelsekjøp 

Skal løsøretingen sendes til B, vil overleveringstidspunktet bero på hvem som står for transporten. B må være i aktsom god tro frem til løsøretingen er blitt overlevert for å ekstingere. (se pkt. 3.4) Benytter selgeren seg av en fraktfører, vil risikoen for formuesgjenstanden gå over på kjøper når selgeren har levert denne til den transportsansvarlige, jf. kjøpsloven § 13 første ledd, jf. § 7 annet ledd. Selgeren kan imidlertid etter overleveringen til transportøren ha mulighet til å stanse forsendelsen, jf. kjøpsloven § 61 annet ledd og dekningsloven § 7-2. Forarbeidene til godtroververvsloven uttaler at kravet til overlevering etter ekstl. som hovedregel ikke bør anses oppfylt så lenge selgers stansingsrett er i behold, jf. Ot.prp. nr. 56 (1976-77) s. 39. 

Departementet presiserer videre at “uansett stansingsretten etter kjøpsloven er det imidlertid (..) grunn til generelt å fastholde kravet om overlevering, slik at godtroervevret ikke kan skje før tingen virkelig er overgitt kjøperen eller dennes representant”, jf. ibid. Forarbeidene trekker mot at overleveringskriteriet i ekstl. §1 ikke kan anses som oppfylt så lenge selger kan benytte seg av stansingsretten. Imidlertid medfører ikke et tap av stansingsretten nødvendigvis at løsøretingen er blitt overlevert. Vilkåret bør dermed bli vurdert selvstendig. 

I juridisk teori blir det fremholdt at det avgjørende vil være hvem av partene som er ansvarlig for transporten av formuesgjenstanden (Falkanger, 2022, s. 710). I tilfeller hvor B eller Bs folk skal sørge for transport, vil overleveringen skje når han overtar den fysiske kontrollen over formuesgodet, for eksempel tar klokken på armen. I tilfeller hvor A eller As folk skal sørge for transport, vil overleveringen skje når løsøret har kommet til bestemmelsesstedet. 

Overleveringskravet i ekstl. § 1 er en naturlig analogi for kravet om overlevering av løsøre ved kreditorekstinksjon. Kreditorekstinksjon av løsøre er imidlertid forankret i ulovfestet rett, jf. for eksempel HR-2021-2248-A (Aurstad Maskin) avsnitt 60. 

3.4  Kjøper må være i aktsom god tro  

Et fjerde vilkår for ekstinksjon er at kjøperen får løsøretingen “overlevert til seg i god tro”, jf. ekstl. § 1. Kjøperen er i “god tro” når han “ikke forstår at avhenderen mangler rett” og heller ikke “burde ha forstått det” etter “forholdene ved avhendingen, tingens art og omstendighetene ellers”, jf. ekstl. § 1 nr. 2. En naturlig språklig forståelse tilsier at det må bli foretatt en konkret aktsomhetsvurdering. “Omstendighetene ellers” indikerer at momentene i ekstl. § 1 nr. 2 ikke er uttømmende og at andre forhold kan bli tillagt vekt.  Ordlyden avgrenser Bs mulighet for godtroerverv når han har positiv kunnskap om at A ikke hadde rett til å disponere over formuesgodet slik han gjorde (ond tro) eller har vært uaktsom uvitende.  

Utgangspunktet er at den rettslige legitimasjonen til A er tilstrekkelig for at B er i god tro, jf. Ot. Prp. Nr. 56 (1976-77) s. 40. (se pkt. 3.2) Forarbeidene presiserer at erververen vil få en viss plikt til å foreta nærmere undersøkelser, dersom forholdene ved kjøpet skaper en “rimelig tvil om avhenderen har rett til å opptre som han gjør”, jf. ibid. Forarbeidene gir anvisning på en objektiv aktsomhetsnorm, hvor det må tas utgangspunkt i en «normalt utrustet og redelig person» når man avgjør hva som er aktsomt, jf. Ot. Prp. Nr. 56 (1976-77) s. 40. Utdragene fra forarbeidene trekker mot at utgangspunktet i vurderingen blir om den ekstingverende part kan klandres for å ikke ha oppdaget at A manglet rett til å avhende rettigheter til formuesgjenstanden. Utdragene tilsier videre at det er først når B har, eller burde ha en mistanke om at A mangler rett til å avhende rettighetene tilknyttet formuesgodet, at det stilles krav til ytterligere undersøkelser. Se bemerkninger knyttet til omsetningslivets sikkerhet i pkt. 1.3.2 

LF-2004-14045 gjaldt godtroerverv av en importert Mercedes Bentz fra Tyskland. Bilen ble kjøpt for 10.000 av B, men bilen hadde for fire år tilbake blitt kjøpt av en bilforhandler for  567 750 kr. Kjøperen av bruktbilen (B) hadde lang erfaring med import av biler fra Tyskland og lagmannsretten la til grunn at dette ga B “særlige forutsetninger for å bedømme de dokumenter som anvendes og de forhold som bør gi grunnlag for ytterligere undersøkelser”. B fikk tilgang til bilens Fahrzeugbrief (vognkort), et eierbevis som legitimerer selger og som ofte inneholder påtegning om tidligere eiere, ved kjøpet. Lagmannsretten trekker frem særlige frem et forhold som trekker mot at B burde ha foretatt nærmere undersøkelser om eierforholdet. For det første, fremgikk det av bilens vognkort at den har vært i Norge og det ble konkludert med at en reeksport til Tyskland ikke kunne være økonomisk lønnsomt. Lagmansretten la til grunn at det “vil (..) være nærliggende at bilen er fravendt eieren på ulovlig måte” og at dette måtte “fremstille seg som en realistisk mulighet for kjøper”, slik at “det (..) var grunn til å undersøke bilens forhistorie i Norge nærmere”. 

Utdraget trekker mot et utgangspunkt om at kjøper ikke vil være forpliktet til å foreta nærmere undersøkelser om eierforholdet, med mindre det foreligger momenter som gir oppfordring til dette. I denne dommen ble det ansett som nærliggende for den profesjonelle part å fange opp momentene som indikerte at bilen ble fravendt rettmessig eier i Norge ulovlig. Det ble lagt avgjørende vekt på at det forelå særlige momenter, økonomisk tap og bildokumenter, som burde gitt en profesjonell bilimportør oppfordring til å sjekke eierforholdet nærmere før kjøp. Lagmannsretten konkluderte med at kravet om aktsom god tro ikke var oppfylt. 

3.4.1 Profesjonalitet  

Det kan stilles høyere krav til aktsomhet for noen med særlig erfaring eller kyndighet innenfor vedkommende område, og departementet trekker frem at det er viktig å skille mellom erverv i næring og annet erverv, jf. Ot.prp. nr. 56 (1976–77) s. 40. En profesjonell part eller sakkyndig kan ha særlig kunnskap til bransjen og vil ha større mulighet til å fange opp momenter som kan trekke mot at A ikke er berettiget. Forarbeidene trekker isolert mot at terskelen for aktsomhet kan heves i tilfeller hvor B er en næringsaktør.

I Rt. 1990 s. 59 (Myra båt) ble det vurdert om salgspant i stålplater levert til Myra Båt AS kunne ekstingveres i henhold til ekstl. § 1. Førstvoterende uttaler at det “som et utgangspunkt legges til grunn at når en byggherre ikke har konkrete holdepunkter for at det foreligger salgspant, skal det ikke komme byggherren til skade at det i en bransje, (..), er vanlig å ta salgspant” (dommen s. 64-65). Uttalelsen tilsier at en profesjonell part ikke må pålegges å ha kunnskap om etablert bransjepraksis. Dette trekker i retning at B’s undersøkelsesplikt kan være noe mer begrenset enn terskelen forarbeidene isolert sett kan gi uttrykk for.  

3.4.2 Forholdene ved avhendingen  

I helhetsvurderingen må en blant annet ta hensyn til “forholdene ved avhendingen”, jf. ekstl. § 1 nr. 2. Ordlyden favner vidt og omfatter omstendigheter ved kjøpet som er egnet til å reise tvil om selgerens rett til å disponere over rettighetene tilknyttet løsøretingen. Forarbeidene trekker frem to tilfeller. For det første, vil en som blir tilbudt et verdifullt smykke på natten av en “forsoffen person” ikke være i god tro med mindre man undersøker forholdet ytterligere, jf. Ot. Prp. Nr. 56. (1976-77) s. 40. For det andre, vil forbruker i utgangspunktet ikke være forpliktet til å foreta nærmere undersøkelser av selgerens rett til å disponere over rettigheter i formuesgodet ved kjøp i butikk, jf. ibid. Forarbeidene tilsier at avtalesituasjon kan påvirke hvilken mistanke kjøperen har, eller burde ha, om As manglende rett til å disponere over rettighetene til formuesgjenstanden.  

Det vises til redegjørelsen ovenfor av LF-2004-14045 (Mercedes-Benz). Dommen gir uttrykk for momenter ved avhendingen som burde gitt kjøper oppfordring til å sjekke eierforholdene ved avhendingen. Forholdene ved salget burde gjort bilimportøren oppmerksom på at det var nærliggende at selger hadde begått tyveri eller underslag ved tilegnelsen av bilen. 

3.4.2 Pris 

Et moment ved avtalesituasjonen som kan få betydning er om prisen er så lav at B burde ha fattet mistanke om at A ikke har rett til å disponere over formuesgodet. I utgangspunktet tilsier avtalefriheten at partene står fritt til å forhandle avtalevilkårene til kjøpet. Dette vil imidlertid ikke gjelde, dersom den tilbudte prisen er “bemerkelseverdig lav”, da “erververen” vil ha “særlig grunn til å være forsiktig og undersøke forholdene nærmere”, jf. Ot.prpr. Nr 56 (19707-77) s. 40. 

LB-2002-220 omhandlet vindikasjon av flåtebrygger som rettmessig tilhørte kommune X. I vurderingen av aktsom god tro konstaterte lagmannsretten at “prisen” av flåtebryggene fremstod som “svært lav”, “men ikke så lav at den burde indikere for en kjøper at gjenstanden var fravendt rette eier”. Det ble lagt vekt på at A ønsket høyere pris ved salget, og at prisen ble et utslag etter langvarig og aktiv pruting. Utdraget indikerer at kjøpesummen av flåtebryggene er innenfor marginen for hva som kan bli ansett som å være markedsmessig for formuesgodet. Dette trekker mot at det blir oppstilt en terskel som klart avgrenser mot gavesalg. Dommen trekker videre mot at prisen, herunder aktive prisforhandlinger, kan få betydning på om forholdet er egnet til å frata B mistanke om at A ikke er rettmessig eier. Dommen illustrerer at prisen og avtalevilkårene er momenter i en helhetsvurdering, slik at det er ingen automatikk ved at en lav pris kan medføre at B blir uaktsom. 

Det vises til redegjørelsen av juridisk teori i pkt. 3.1. 

3.4.2 Tingens art  

I helhetsvurderingen må en blant annet ta hensyn til “tingens art”, jf. ekstl. § 1 nr. 2. Ordlyden favner vidt. En naturlig språklig forståelse tilsier at ulike egenskaper med formuesgjenstanden vil påvirke om B er i aktsom god tro. Departementet trekker frem at det kreves større aktsomhet av B når det handler om kostbare ting enn når det dreier seg om ting av mindre verdi, jf. Ot. Prp. Nr. 56 (1976-1977) s. 40. Uttalelsen trekker mot at det vil kreves noe mer av en alminnelig person for å bli ansett som berettighet til å disponere over et dyrt formuesgode. Det avgjørende vil være om egenskapene ved formuesgjenstanden er egnet til vekke mistanke hos kjøper om at avhender ikke hadde rett til å disponere over formuesgjenstanden. I denne sammenheng vil det være grunnlag å skille mellom masseproduserte forbruksvarer og mer eksklusive formuesgoder. Se bemerkninger knyttet til omsetningslivets sikkerhet i pkt. 1.3.2 

4. Avsluttende bemerkninger 

Rettskildene for godtroerverv er noe fragmentarisk, da lovhjemmelen kan variere utfra

formuesgodet og om partene står overfor en hjemmelsmann- eller dobbeltsuksesjonskonflikt. 

Flere av elementene i vurderingen vil imidlertid være sammenfallende, men med noen ulike nyanser og forskjellige innsigelser fra H som kan utelukke ekstinksjon med konkrete tilpasninger ut fra karakteristikken til formuesgodet. Dette kan medføre at  godtroerverv kan være noe utfordrende å få oversikt over. Tredjepartskonfliktene kan medføre metodiske utfordringer. Det anbefales å tegne opp partene i tvisten for å holde oversikt over tidslinjen til erververt av rettighetene. Deretter burde en identifisere tredjepartskonflikten(e) som foreligger i tvisten. I noen praktikumsoppgaver kan foreligge både en hjemmelsmanns- og dobbeltsuksesjonskonflikt. I slike oppgaver skal en først ta stilling til den tidligste konflikten, og hvis det foreligger flere parter på en gren, drøft tidligere parters erverv først. 

For eksempel:  Herman låner bort sykkelen til Alex. Alex selger sykkelen til Sebastian og deretter til Berte. Ekstinksjonsspørsmålet gjelder eiendomsretten til sykkelen. I slike tilfeller burde en først ta stilling til hjemmelmannskonflikten mellom Herman og Sebastian.  Utgangspunktet er at ingen kan overføre større rett enn han selv har. Dette innebærer at Herman i utgangspunktet vinner rett til sykkelen. Dersom Sebastian ekstingverer Herman sin rett, skal en vurdere dobbeltsuksesjonskonflikten mellom Sebastian og Berte. Dersom Sebastian ikke ekstingverer Herman sin rett til sykkelen, kan en vurdere hjemmelskonflikten mellom Herman og Berte eller subsidiært drøfte dobbeltsuksesjonskonflikten mellom Sebastian og Berte. 

---

Litteraturliste

Andenæs, M. H. (2009). Konkurs (3. utg.). Oslo: [Forlag].

Falkanger, T. (2016). Tingsrett (9. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Falkanger, T. (2022). Tingsrett (10. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Lilleholt, K. (1999). Godtruerverv og kreditorvern. Oslo: Tano Aschehoug.

Lilleholt, K. (2012). Lærebok i pengekravrett (3. utg.). Oslo: Gyldendal Juridisk.

Marthinussen, H. F. (2006). Ulovfestet ekstinksjon. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 119(1), 1–29. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3126-2006-01-01

Domsoversikt 

Rt. 1990 s. 59

Rt. 2014 s. 1248-A

LB-1997-3325

LB-2002-220

LF-2004-14045