1. Innledning
1.1 Innledende betraktninger
Aksjelovgivningens generelle utgangspunkt er at en aksjeeier som ønsker å realisere aksjens økonomiske verdi, må gjøre dette ved salg av aksjen, jf. NOU 1996: 3 s. 75. Dette innebærer at verken aksjeeieren selv, selskapet eller andre har en alminnelig rett til å kreve at aksjeeieren trer ut av selskapet på annen måte. Likevel gir aksjeloven (asl.) og allmennaksjeloven (asal.) under visse vilkår enten aksjeeieren eller selskapet rett til å kreve innløsning av aksjer. Innløsning kan for eksempel skje ved at aksjene slettes eller overføres til en ny eier. I slike tilfeller har den berørte aksjeeieren rett til en avtalt eller fastsatt innløsningssum som motytelse.
Etter aksjelovgivningen skal innløsningssummen fastsettes etter «aksjens virkelige verdi». Formuleringen kommer til uttrykk flere steder i aksjelovgivningen, jf. bl.a. asl. / asal. § 4-23, asl. § 4-23 (1) nr. 1-3. og asl. § 4-26 / asal. § 4-25. Hvordan innløsningssummen konkret skal fastlegges ut fra «aksjens virkelige verdi» er imidlertid uklart, da ordlyden ikke gir klare føringer for hvordan denne skal fastsettes. Det har dermed vært opp til domstolene å utpensle nærmere retningslinjer for fastleggelsen. Gjennom høyesterettspraksis har det blitt etablert to verdsettelsesprinsipper: aksjens antatte omsetningsverdi og aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. Hvilket prinsipp som legges til grunn for beregningen, avhenger, etter høyesterettspraksis, av hva slags type innløsningssituasjon man står overfor.
Høyesteretts avgjørelser har vært avgjørende for å klargjøre disse prinsippene og gi føringer for hvordan slike saker skal behandles i fremtiden. Selv om rettspraksis har bidratt til økt forutsigbarhet, gjenstår det fortsatt flere uavklarte spørsmål som aktualiserer en videre juridisk analyse av temaet.
Tre sentrale Høyesterettsdommer, som vil bli nærmere gjennomgått i det følgende, klargjør at uttrykket «antatt omsetningsverdi» refererer til aksjenes markedsverdi, forutsatt at denne kan fastsettes. Videre refererer uttrykket «forholdsmessig andel av selskapets underliggende verdier» til selskapets nettoverdi fordelt på antall aksjer. Det sistnevnte må vurderes ut fra at hver aksje representerer en ideell andel av selskapets kapital.
1.2 Artikkelens formål, avgrensninger og den videre fremstilling
Formålet med denne artikkelen er å redegjøre for innholdet i begrepet «aksjens virkelige verdi» og belyse forskjellene mellom de verdsettelsesprinsippene som har blitt utviklet gjennom rettspraksis. Videre analyseres hvilket prinsipp som bør legges til grunn ved fastsettelse av innløsningssummen i ulike innløsningssituasjoner. Dette inkluderer blant annet tvangsinnløsning av minoritetsaksjeeiere (punkt 3), innløsning som følge av samtykkenektelse (punkt 4), uttreden som følge av mislighold fra selskapet eller en annen aksjeeier (punkt 5), innløsning ved utøvelse av forkjøpsrett (punkt 6) og utløsning som følge av aksjeeiers mislighold (punkt 7). Det avgrenses mot innløsning av små aksjeposter, jf. asl. § 4-24 annet ledd, samt innløsning som et alternativ til oppløsning, jf. asl. /asal. § 16-19 annet ledd.
2. Verdsettelsesprinsipper
2.1 Begrepet «aksjens virkelige verdi»
Formuleringen «aksjens virkelige verdi» gir ingen konkrete føringer for hvordan innløsningssummen skal fastsettes. Forarbeidene til asl. §4-17 viser kun til begrepets forståelse i regnskapsmessig sammenheng, jf. NOU 1996: 3 s. 122. Høyesterett har imidlertid i tre sentrale dommer – Rt-2003-713 Norway Seafoods, Rt-2007-1392 Flesberg og HR-2016-1439-A Bergshav Holding – behandlet spørsmålet om hvilke verdsettelsesprinsipper som skal anvendes i ulike innløsningssituasjoner. Disse dommene vil bli kort forklart i det følgende.
2.1.1 Verdsettelsesprinsippene i praksis
Flesberg-dommen gjaldt spørsmålet om innløsning ved styrets samtykkenektelse til aksjeerverv etter asl. §4-17 første ledd nr. 4. Høyesterett la til grunn at «aksjens virkelige verdi» skulle beregnes ut fra aksjens «antatte omsetningsverdi». Derimot fastslo Høyesterett både i Norway Seafoods-dommen og Bergshaven Holding-dommen at «aksjens virkelige verdi» skal beregnes ut fra aksjens «forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier». Avgjørelsene gjaldt henholdsvis tvangsinnløsning av minoritetsaksjeeiere etter asal. §4-25 og uttreden etter asl. §4-24.
3. Tvangsinnløsning av minoritetsaksjeeiere
3.1. Lovgrunnlaget
Asl. §4-26 og aml. §4-25 gir hovedaksjeeiere, som direkte eller indirekte eier mer enn ni tideler av aksjene, og har tilsvarende stemmeandel i selskapets generalforsamling, rett til å innløse de gjenværende aksjene som eies av minoritetsaksjeeiere. Tilsvarende har minoritetsaksjeeieren en rett til å kreve at hovedaksjeeieren innløser deres aksjer. Formålet med disse bestemmelsene er å håndtere de praktiske utfordringene som kan oppstå i selskaper hvor det eksisterer en dominerende hovedaksjeeiere og en liten minoritet, som kan skape ineffektive eierforhold og driftsutfordringer.
3.2 Verdsettelse i Norway Seafoods-dommen
Som nevnt, la Høyesterett enstemmig til grunn i Norway Seafoods-dommen at innløsningssummen ved tvangsinnløsning etter asl. §4-26 og asal. §4-25 skal beregnes ut fra aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier.
Førstvoterende påpekte at lovteksten i asal. §4-25 ikke gir eksplisitte retningslinjer for hvordan innløsningssummen skal beregnes, og gjennomgikk derfor forarbeidene til 1976-loven. Forarbeidene fokuserer primært på innløsningsrettens formål og oppstiller ingen rammer for fastsettelsen av innløsningssummen. Videre ble det vist til uttalelser i NOU 1996:3, som drøfter forståelsen av «aksjens virkelige verdi» ved innløsning ved samtykkenektelse, og i NOU 1995:30, som belyser verdibegrepet i en regnskapsmessig kontekst.
Lovgiver har bevisst valgt og ikke lovfeste en bestemt verdsettelsesmetode, men overlot dette til praksis, jf. avsnitt 64. Høyesterett har derfor etablert en skjønnsbasert tilnærming hvor aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier står sentralt. Skjønnspraksis har derfor utviklet kriterier som vektlegger aksjenes forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. I tillegg trekker førstvoterende frem flere supplerende argumenter til støtte for aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier som verdsettelsesprinsipp. Blant disse er rettstekniske hensyn, risikoen for at morselskapet kan spekulere i innløsningstidspunktet for å oppnå maksimal gevinst på bekostning av minoritetsaksjeeierne, likhetsprinsippet slik det fremgår av asal. §4-25, samt hensyn til vern av minoritetsaksjeeiere, jf. avsnitt 67, 69 og 70.
Etter en konkret vurdering konkluderte Høyesterett med at innløsningssummen ved tvangsinnløsning av minoritetsaksjeeiere etter asl. §4-26/asal. §4-25 skal fastsettes til «aksjens virkelige verdi», definert som aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier.
3.3 Minoritetsaksjeeier fremsetter krav om innløsning
Spørsmålet som oppstår, er hvorvidt verdsettelsesprinsippene fra Norway Seafoods-dommen også skal anvendes når det er en minoritetsaksjeeier som fremsetter et innløsningskrav. I rettsavgjørelsene RG-2006-1601 (Cod Culture) og LG-2016-137603 ble det lagt til grunn at verdsettelsen i slike tilfeller skulle baseres på aksjens børskurs. Lagmannsretten i LG-2016-137603 fremhevet at de hensyn som gjør seg gjeldende når hovedaksjeeieren krever innløsning, og som ble vektlagt i Norway Seafoods-dommen, ikke har tilsvarende betydning når innløsningskravet kommer fra en minoritetsaksjeeier. Det ble særlig vist til at hovedaksjeeieren i denne situasjonen ikke har anledning til å spekulere i innløsningstidspunktet for å oppnå økonomisk gevinst på minoritetsaksjeeierens bekostning.
Det ble også påpekt at hensynet til minoritetsvern er mindre relevant i slike situasjoner, ettersom hovedaksjeeieren i dette tilfellet ikke kan manipulere aksjekursen eller spekulere på minoritetens bekostning. Børskursen anses derfor ofte som et passende utgangspunkt for verdsettelse når minioritetsaksjeeiere selv krever innløsning. (Woxholth, 2019, s. 24)
4. Innløsning ved samtykkenektelse
4.1 Lovgrunnlaget
Aksjeloven § 4-15 første ledd fastslår at en aksje kan overdras til ny eier med mindre annet er bestemt i lov, selskapets vedtekter eller avtale mellom aksjeeierne. Etter § 4-15 annet ledd er imidlertid erverv av aksjer betinget av samtykke fra selskapet, med mindre vedtektene fritar fra samtykkekravet. Videre følger det av § 4-16 første og annet ledd at det som hovedregel er styret som avgjør om samtykke skal gis, og at nektelse av samtykke kun kan skje dersom det foreligger saklig grunn.
Rettsvirkningene av samtykkenektelse er regulert i § 4-17, hvor det blant annet fremgår at erververen kan kreve aksjen innløst av selskapet, jf. § 4-17 første ledd nr. 4. I henhold til asl. §4-17 femte ledd skal innløsningssummen fastsettes til «aksjens virkelige verdi» på det tidspunktet kravet om innløsning fremsettes. Det er derfor avgjørende å klargjøre innholdet i begrepet “aksjens virkelige verdi”, og hvordan denne skal fastsettes.
4.2 Verdsettelse av innløsningssum i Flesberg-dommen
4.2.1 Sakens faktiske side
Flesberg-dommen omhandlet spørsmålet om hvordan «aksjens virkelige verdi» etter asl. §4-17 femte ledd skal fastsettes. Saken gjaldt en tvist mellom Energiselskapet Buskerud AS og Flesberg Elektrisitetsverk AS, hvor sakens kjerne var om innløsningssummen skulle fastsettes på bakgrunn av aksjens antatte omsetningsverdi, slik Flesberg hevdet, eller på aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier, slik Energiselskapet Buskerud AS argumenterte.
Høyesterett konkluderte enstemmig med at «aksjens virkelige verdi» i denne sammenhengen skal beregnes ut fra aksjens antatte omsetningsverdi, forutsatt at denne med rimelighet kan fastslås, jf. avsnitt 41. Førstvoterende påpekte at ordlyden i §4-17 femte ledd er uklar, men etter en gjennomgang av lovens forarbeider, inkludert NOU 1996:3 og NOU 1995:30, ble det konkludert med at omsetningsverdien utgjør det mest hensiktsmessige beregningsgrunnlaget. Konklusjonen til Høyesterett samsvarer med formålet bak samtykkeordningen, som er å unngå risiko for manipulering av innløsningsmekanismen og sikre en rettferdig prosess.
4.2.2 Begrunnelsen for omsetningsverdi som verdsettelsesprinsipp ved samtykkenektelse
Førstvoterende fremhevet særlig at innløsningssituasjonen etter § 4-17 avviker fra saksforholdet i Norway Seafoods-dommen, der det var tale om tvangsinnløsning. I den saken var hensynene som beskytter minoritetsaksjonærene avgjørende for at aksjens virkelige verdi skulle fastsettes ut fra en forholdsmessig andel av selskapets underliggende verdier. Denne dommen ble ansett som mindre relevant i den foreliggende sak, da den gjaldt en annen type innløsningssituasjon, hvor de samme hensynene ikke hadde tilsvarende vekt. Videre understreket Høyesterett at hensynet til sammenheng i regelverket, samt erververens forventning om en markedsbasert pris, taler for at omsetningsverdien skal legges til grunn, jf. avsnitt 40 og 43.
Høyesterett begrunnet valget av omsetningsverdi med at denne tilnærmingen gir aksjeeieren en rimelig mulighet til å tre ut av selskapet på rettferdige vilkår, samtidig som kjøperen sikres mot økonomisk tap. Dette reflekterer formålet med bestemmelsen og er i tråd med lovens forarbeider, jf. avsnitt 41.
4.2.3 Vurdering av grunnlaget for fastsettelse av antatt omsetningsverdi
Hva som er aksjens antatte omsetningsverdi, beror på en konkret vurdering. I tråd med Flesberg-dommen og NOU 1996:3 kan en avtalt kjøpesum brukes som veiledning, særlig i situasjoner der markedet ikke fungerer optimalt, jf. NOU 1996:3 s. 122 og dommens avsnitt 43. Flesberg-dommen presiserer at det, selv om slike tilfeller er sjeldne, unntaksvis kan være vanskelig å fastsette en antatt omsetningsverdi, jf. avsnitt 41. I slike situasjoner kan det være aktuelt å fastsette verdien basert på «verdien av selskapet», det vil si selskapets underliggende verdier, jf. NOU 1996: 3 s. 122.
5. Uttreden som følge av selskapets eller annen aksjeeiers mislighold
5.1 Lovgrunnlaget
Aksjeloven §4-24 første ledd gir aksjeeiere rett til å kreve innløsning av sine aksjer dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Bestemmelsen gjør et unntak fra hovedregelen om at aksjeeiere ikke har generell rett til å avslutte sitt selskapsforhold ved å selge aksjene. Unntaket gjelder imidlertid ikke for allmennaksjeselskaper, da slike aksjer anses som mer likvide og lettere omsettelige.
For å kreve innløsning må ett av de tre alternative vilkårene i asl. §4-24 første ledd være oppfylt. I tillegg stiller §4-24 annet ledd krav om at innløsningen ikke medfører «vesentlig skade», virker «urimelig» eller kunne unngås ved at selskapet skaffer en kjøper som tilbyr tilsvarende vederlag, jf. §4-24 annet ledd. Bestemmelsens formål er å beskytte aksjeeiere som ikke har mulighet til å selge sine aksjer, eksempelvis på grunn av alvorlige konflikter, misbruk av majoritetsposisjonen eller andre lignende forhold. I slike tilfeller fastsettes innløsningssummen som aksjens «virkelige verdi» på det tidspunktet kravet fremsettes, jf. §4-24 tredje ledd, jf. §4-17 femte ledd.
5.2 Bergshaven Holding-dommen
5.2.1 Sakens faktiske side
I Bergshaven Holding- dommen behandlet Høyesterett spørsmålet om hvorvidt aksjene til Herman Bergshaven skulle innløses etter aksjeloven §4-24 første ledd. Det var ikke grunnlag for å oppløse selskapet, men konkluderte med at aksjene måtte innløses. Samtidig fastsatte Høyesterett prinsippene for verdsettelse i slike tilfeller, og la enstemmig til grunn at innløsningssummen skulle beregnes på bakgrunn av aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier.
5.2.2 Verdsettelsesprinsippet i lys av dommen
Førstvoterende fastslo at innløsningssummen skulle fastsettes til «aksjens virkelige verdi» jf. asl. §4-24 tredje ledd jf. §4-17 femte ledd. Det sentrale spørsmålet var om denne verdien skulle beregnes ut fra aksjens omsetningsverdi eller dens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier, jf. avsnitt 139. Ettersom ordlyden i §4-24 tredje ledd ikke ga et klart svar, viste førstvoterende til forarbeidene, særlig særmerknadene i NOU 1996:3 s. 126. Disse forarbeidene presiserte at verdsettelsen ved innløsning etter §4-24 skal følge de samme prinsippene som ved innløsning etter samtykkenektelse, jf. avsnitt 140.
Høyesterett vurderte imidlertid at prinsippet om omsetningsverdi, slik det ble lagt til grunn i Flesberg-dommen, ikke var egnet i denne sammenhengen, jf. avsnitt 143. Førstvoterende la særlig vekt på at formålet med aksjeeierens innløsningsrett er å gi aksjeeier mulighet til å tre ut av selskapet når salg av aksjene ikke er et reelt alternativ, for eksempel i tilfeller preget av konflikter eller myndighetsmisbruk, jf. avsnitt 159.
5.2.3. Hensynet til minoritetsvern og reelle hensyn
Høyesterett fremhevet hensynet til minoritetsvern, som ble styrket gjennom aksjelovreformen i 1997, og konkluderte med at dette talte for at verdsettelsen skulle baseres på aksjenes andel av selskapets underliggende verdi, jf. avsnitt 158. Til slutt konkluderte førstvoterende med at innløsningssummen skulle beregnes ut fra selskapets underliggende verdi, uten rabatter for minoritetsposisjon, illikviditet eller manglende stemmerett, jf. avsnitt 158. Høyesterett opphevet dermed lagmannsrettens avgjørelse og overlot til lagmannsretten å fastsette den konkrete underliggende verdien, jf. avsnitt 167.
At selskapets underliggende verdier (eller aksjenes forholdsmessige andel av disse) skal legges til grunn som verdsettelsesprinsipp, innebærer at man ikke kan basere seg på aksjenes markedsverdi eller forsøke å anslå en hypotetisk markedsverdi der markedet ikke fungerer, slik som ved tvangsinnløsning etter asl. § 4-26 eller asal. § 4-25. Markedsverdien reflekterer ofte prisdempende faktorer som er typiske for aksjer innløst etter asl. § 4-24, og Høyesterett har tydelig fastslått at slike faktorer ikke skal trekkes fra til aksjeeierens ulempe. Dette sikrer at aksjeeieren ikke blir skadelidende som følge av forhold som påvirker markedsprisen negativt.
5.2.4 Verdsettelsesnormens fleksibilitet og betydning av reelle hensyn
Verdsettelsesnormen «aksjens virkelige verdi» har blitt tolket ulikt i forskjellige innløsningssituasjoner, avhengig av de faktiske forholdene og formålet med den aktuelle bestemmelsen. Norway Seafoods-, Flesberg- og Bergshav Holding-dommene illustrerer hvordan Høyesterett har tilpasset verdsettelsen til de konkrete forholdene i hver sak.
I Bergshav Holding-dommen la Høyesterett særlig vekt på hensyn som minoritetsvern og beskyttelse mot myndighetsmisbruk. Dette førte til at Høyesterett fravek lovens ordlyd og forarbeider for å ivareta disse reelle hensynene. I kontrast til dette vurderte Høyesterett i Flesberg-dommen at aksjens omsetningsverdi var det mest relevante verdsettelsesprinsippet. Dette skyldes at saken gjaldt frivillig salg, hvor hensyn som minoritetsvern ikke er like fremtredende.
Relevansen av disse dommene i fremtidige saker vil avhenge av hvorvidt de samme hensyn og forhold gjør seg gjeldende, samt graden av likhet mellom typetilfellene.
6. Innløsning ved utøvelse av forkjøpsrett
6.1 Lovgrunnlaget
I aksjeselskaper (AS) har aksjeeiere som hovedregel forkjøpsrett til aksjer som skifter eier, med mindre vedtektene bestemmer noe annet, jf. asl. § 4-15 tredje ledd. Allmennaksjeselskaper (ASA) står i et motsetningsforhold til aksjeselskapenes utgangspunkt ved at forkjøpsrett må være vedtektsfestet, jf. asal. § 4-15 annet ledd. Reglene for forkjøpsrett er nærmere regulert i asl. /asal. §§ 4-19 til 4-23, og disse reglene er i stor grad like for begge selskapsformer. Formålet med forkjøpsretten er å gi eksisterende aksjeeiere kontroll over hvem som blir nye aksjonærer i selskapet, samt mulighet til å opprettholde sin eierandel.
6.2 Verdsettelsesprinsippet ved forkjøpsrett
Ved utøvelse av forkjøpsrett skal innløsningssummen fastsettes til «aksjens virkelige verdi» på tidspunktet kravet fremmes, jf. asl. § 4-23 annet ledd/asal. § 4-23 annet ledd. Bestemmelsen henviser til samme reglene som gjelder for innløsningssum etter asl. §4-17 femte og sjette ledd.
I Flesberg-dommen sammenlignet førstvoterende innløsning ved forkjøpsrett med innløsning etter samtykkenektelse, jf. premiss 43. Begge situasjonene involverer ofte frivillig salg til en avtalt kjøpesum. Det er derfor ikke grunnlag for erververen til å forvente en pris som overstiger aksjens antatte omsetningsverdi. Hensyn som minoritetsvern og myndighetsmisbruk, som ble fremhevet i Norway Seafoods-dommen og Bergshav Holding-dommen, er derimot ikke relevante i denne typen innløsningssituasjon.
6.2.1 Fastsettelse av innløsningssummen
Innløsningssummen ved forkjøpsrett skal som hovedregel baseres på aksjenes antatte omsetningsverdi. Selv om den avtalte kjøpesummen kan fungere som et utgangspunkt, må denne summen fravikes dersom den ikke reflekterer aksjens faktiske markedsverdi, jf. Flesberg-dommen premiss 39.
7. Utløsning som følge av aksjeeiers mislighold
7.1 Lovgrunnlaget
Asl. § 4-25 gir selskapet rett til å kreve innløsning av en aksjeeiers aksjer mot vedkommendes vilje. Dette kan skje dersom aksjeeieren vesentlig krenker selskapsforholdet, det oppstår alvorlige konflikter eller det foreligger andre tungtveiende grunner, jf. første ledd. Bestemmelsen, som er ny i gjeldende aksjelov, er særlig rettet mot små selskaper med få aksjeeiere. Slike selskaper er ofte preget av nær tilknytning mellom aksjeeierne og selskapets virksomhet, noe som gjør dem spesielt sårbare for konflikter eller mislighold. Bestemmelsen bygger på prinsippene om mislighold og bristende forutsetninger, og har klare likhetstrekk med selskapsloven § 2-36.
7.2 Verdsettelsesprinsippet ved utløsning
Asl. § 4-25 tredje ledd første punktum viser til § 4-24 tredje ledd, som fastsetter at innløsningssummen beregnes etter reglene i § 4-17 femte ledd. Det innebærer at aksjens «virkelige verdi» skal fastsettes på tidspunktet kravet ble fremmet. Verken ordlyden eller spesialmotivene gir imidlertid klare føringer for om aksjens «virkelige verdi» skal legges til grunn ut fra omsetningsverdi eller forholdsmessig andel av selskapets underliggende verdier. Henvisningen til §4-17 og rettstekniske hensyn tilsier at antatt omsetningsverdi bør være det styrende prinsippet, slik det også ble lagt til grunn i Bergshav Holding-dommen jf. avsnitt 148.
Utløsning etter asl. § 4-25 skiller seg fra innløsning etter §4-17 ved at utløsning kan gjennomføres mot aksjeeierens vilje. Dette gjør at utløsning kan sammenlignes med tvangsinnløsning etter asl. §4-26, hvor hensynet til minoritetsvern spiller en sentral rolle. Slike hensyn kan tale for at aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier bør legges til grunn.
Samtidig åpner vilkårene i asl. § 4-25, spesielt mislighold etter første ledd nr. 1, for at pønale hensyn kan begrunne at innløsningssummen fastsettes til aksjens antatte omsetningsverdi. Dette kan bidra til en preventiv effekt og sikre at den misligholdende aksjeeieren ikke drar økonomisk fordel av egne kontraktsbrudd. Både rettspraksis og juridisk teori, som blant annet Brødrene Øyo-dommen RG-2008-752, har støttet at omsetningsverdi bør legges til grunn ved alle former for utløsning etter asl. §4-25. Dette sikrer forutberegnelighet og hindrer spekulasjon eller misbruk av bestemmelsen.
På bakgrunn av rettspraksis og hensynet til forutsigbarhet, må det konkluderes med at innløsningssummen ved utløsning etter asl. §4-25 bør fastsettes til aksjens antatte omsetningsverdi, uavhengig av hvilket vilkår utløsningen bygger på. Dette reflekterer en rimelig balanse mellom selskapets og aksjeeierens interesser.
Litteraturliste:
Woxholth, A. (2019). Aksjens virkelige verdi. Jussens venner
Hentet 20. januar 2025 fra https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-3126-2019-02-03-01
Comments