top of page

Aksjerettslige grunnprinsipper

1. Introduksjon

I det daglige er vi alle omgitt av en rekke ulike næringsvirksomheter som f.eks. Equinor, Norwegian og Rema 1000. Noen er kanskje en del av en næringsvirksomhet f.eks. familieeid restaurant. Alle disse næringsvirksomhetene vil typisk omtales som et «selskap». Hva som anses som et selskap vil variere avhengig av virksomhetens organisasjonsstruktur.


I norsk rett er utgangspunktet at de som i fellesskap stifter og driver en næringsvirksomhet «hefter fullt ut» for selskapets forpliktelser jf. Rt. 1983 s. 1401 (Tøttavangen, s. 1406). Dette vil i praksis være et ansvarlige selskap (ANS) jf. lov om ansvarlige selskaper og komandittselskaper (sel.) av 21.06.1985 nr. 83 § 1-1 (1). Per i dag er derimot aksjeselskap (AS) den klart mest utbredte organisasjonsformen målt ift. samlet omsetning og antall sysselsatte jf. Woxholth (2021) s. 31. Et AS vil i så måte være et unntak fra hovedregelen om ubegrenset, personlig ansvar for selskapets forpliktelser.


1.2 Den videre fremstillingen

Artikkelens formål er å redegjøre for de grunnleggende selskapsrettslige prinsipper som ligger til grunn for aksjelovgivningen. Den videre fremstillingen vil først omhandle den grunnleggende organisasjonsformen i et AS (pkt. 2). Dernest behandles tre av de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for aksjelovgivningen (pkt. 3). Fremstillingen avsluttes med en oppsummerende figur (pkt. 4). Artikkelen avgrenses mot andre organisasjonsformer herunder enkeltpersonsforetak, stiftelse, forening, allmennaksjeselskap (ASA) og ANS.


2. Generelt om aksjeselskap (AS)

2.1 Begrenset, upersonlig ansvar

Et AS er «ethvert selskap hvor ingen av deltagerne har noe personlig ansvar for selskapets forpliktelser» hverken udelt eller deler som til sammen utgjør selskapets forpliktelser jf. lov om aksjeselskaper av 13.06.1997 nr. 44 (asl.) § 1-1 (2). Ansvarsbegrensningen utgjør den grunnleggende forskjellen mellom ANS og AS sml. sel. § 1-2 (1) bokstav b.


Av dette følger det at aksjonærene (også kalt aksjeeier) ikke hefter for selskapets kreditorer jf. asl. § 1-2 (1). Med dette vil både en enkeltforfølgende kreditor og et konkursbo sin beslagsrett begrenses til selskapets verdier sml. lov om fordringshavernes dekningsrett av 08.06.1984 nr. 59 (deknl.) § 2-2.


Ansvarsbegrensningen er derimot ikke ensbetydende med at aksjonærene er fritatt ansvar. Aksjonærenes ansvar begrenses i utgangspunktet til verdien av deres innskudd i selskapet jf. asl. § 1-2 (2). Ansvaret utvides i de tilfeller der banken f.eks. nekter å innvilge lån til selskapets startkapital med mindre en av aksjonærene stiller en personlig garanti for lånet. Ansvarsutvidelsen er i så fall et tilleggsansvar.


2.2 Stiftelsesgrunnlag

I utgangspunktet kan hvem som helst stifte et AS. Til forskjell fra et ANS som forutsetter to eller flere selskapsdeltagere, kan et AS stiftes av en enkelt aksjonær sml. sel. § 1-1 (1). Stiftelsen forutsetter en minimums egenkapital på 30 000 kr jf. asl. § 3-1. Egenkapitalen omtales typisk som selskapets bundne (egen) kapital (se punkt 2.3.1).


Lovens kapittel 2 inneholder en rekke formkrav for selskapets stiftelse. Av disse er det verdt å bemerke at stiftelse og registrering i Foretaksregisteret medfører at selskapet anses som et eget rettssubjekt. Alle forpliktelser som selskapets aksjonærer pådrar seg før registreringen er fullført medfører likevel personlig ansvar jf. asl. § 2-20.


2.3 Aksjer

En aksje er en eierandel i et aksjeselskap jf. Woxholth (2021) s. 30. En aksje kan dermed beskrives som en formuerettighet til et formuesgode på lik linje med f.eks. eiendomsrett til fast eiendom. De fleste vil trolig assosiere aksjer med Oslo Børs eller Wallstreet. Dette er klare eksempler på tilfeller der allmennaksjeselskaper (ASA) sine aksjer løpende omsettes på verdens økonomiske marked. Gitt at et AS kan ha både et økonomisk og ikke-økonomisk formål har aksjer størst betydning for selskapets styremedlemmer, daglig leder og investorer sine respektive rettigheter og beslutningsmyndighet i selskapet.


2.3.1 Egenkapital

Aksjeloven skiller mellom fri og bundet egenkapital. Skillet er en nødvendig konsekvens av aksjonærenes begrensede, upersonlige ansvar, og muliggjør at aksjonærene oppnår avkastning (økonomisk gevinst) ved å delta i selskapet.


Et aksjeselskap skal til enhver tid ha forsvarlig egenkapital og likviditet jf. asl. § 3-4. Forsvarlighetskravet må fastlegges ut fra virksomhetens risiko og omfang. Det er styrets ansvar å reagere omgående dersom selskapets regnskap gir antydning på en uforsvarlig egenkapital og likviditet jf. asl. § 3-5. Dette vil være av særlig betydning i de tilfeller det foreligger urealistiske framtidsutsikter om finansiering jf. HR-2016-1440-A (Håheller). Saken gjaldt erstatningskrav fra utleieren av en landbrukseiendom til et selskap med planer om å utvikle eiendommen som turistdestinasjon. Styret ble kjent erstatningsansvarlig for å ha misligholdt sin plikt ved å ikke ha handlet til tross for uklare finansieringsplaner og manglende forventninger om offentlig støtte.


Selskapets aksjonærer oppnår en økonomisk fordel enten ved avkastning eller gevinst jf. Woxholth (2021) s. 283. Avkastning vil typisk følge av utdeling av overskudd fra selskapets investeringer jf. asl. § 8-1 (1). Med utdeling menes enhver overføring av økonomisk verdi som direkte eller indirekte kommer aksjonærene til gode jf. asl. § 3-6 (2). Styrets adgang til utdeling begrenses derimot av selskapets bundne kapital jf. asl. § 8-1 (4) sml. § 3-4.


Skillet mellom fri og bundet kapital må ses i sammenheng med kreditors behov for rettslig vern. Dersom all selskapets kapital kunne deles ut til aksjonærene, ville selskapets formue i praksis kunne bli null slik at kreditorene i realiteten ikke har noe å ta beslag i. Dette vil i prinsippet medføre at AS ikke ville blitt innvilget lån da kreditorene ikke har noe sikkerhet for sine krav.


2.4 Lovgivning

Aksjeselskap som organisasjonsform muliggjør verdiskapning både i form av arbeidsplasser, økonomisk vekst og samfunnsmessig utvikling uten at fysiske personer utsetter seg for unødvendig risiko. Lovgiver anser det dermed nødvendig med en utførlig regulering av aksjonærenes interesser for at dette ikke skal gå på bekostning av kreditorenes behov for rettslig vern. Rettsområdet kan i det store og hele beskrives som et lovstudium jf. Woxholth (2021) s. 70.


Aksjeloven gjennomfører EUs direktiv på selskapsrettens område. På denne måten oppfyller Norge sine forpliktelser etter EØS-avtalen, og realiserer EUs fire friheter (særlig retten til fri etablering og fri kapitalbevegelse). Dette muliggjør at norske selskaper kan stiftes i andre europeiske land og at kapital kan flyttes fritt innad i EU/EØS jf. Woxholth (2021) s. 96. EU-domstolen har i en rekke tilfeller vist til at nasjonal særlovgivning ikke er til hinder for internasjonale aktørers rett til å stifte selskaper i andre EU/EØS-land f.eks. jf. C-208/00 (Überseering). Internasjonal stiftelse kan være aktuelt pga. minimumskravet til egenkapital er lavere eller dersom selskapet er av internasjonal karakter (f.eks. bedre investeringsmuligheter eller samarbeidspartnere).


3. Aksjerettslige grunnprinsipper

I det følgende vil det gjøres nærmere rede for de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for asl. Til forskjell fra rettsområder som i stor grad baseres på ulovfestet rett, har ikke disse prinsippene nødvendigvis selvstendig rettskildemessig vekt. Derimot kan prinsippene i enkelte tilfeller supplere lovgivningen for å bidra til rimelige resultater i det konkrete tilfellet. Redegjørelsen er ikke ment som en uttømmende fremstilling, men tar sikte på å fremstille de tre mest sentrale aksjerettslige grunnprinsippene.


3.1 Likhetsprinsippet

Utgangspunktet er at alle aksjer gir like rettigheter i selskapet, med mindre vedtektene skiller mellom ulike aksjeklasser jf. asl. § 4-1 (1). Med dette menes at aksjer av samme størrelse har lik rett i selskapet slik at aksjonærene har lik adgang til f.eks. avkastning.


Videre, gir hver aksje en stemme i generalforsamlingen jf. asl. § 5-3 (1) første punktum. Med dette menes at en som eier 25% av et selskap sine aksjer vil utgjøre 25% av selskapets stemmer i generalforsamlingen. Aksjonærenes reelle beslutningsmyndighet er likevel betinget av ulike stemmerettslige terskler. For eksempel forutsetter en vedtektsendring et 2/3 flertall jf. asl. § 5-18, imens en alminnelig beslutning fra selskapets styre forutsetter et alminnelig flertall jf. asl. § 6-25. Beslutninger i et AS vil kun unntaksvis forutsette enstemmighet f.eks. ved beslutning om redusert rett til utbytte jf. asl. § 5-20 (1) nr. 5. Dette til forskjell fra ANS der hovedregelen er enstemmighet blant selskapets deltagere i beslutninger som angår selskapet jf. sel. § 2-12. De ulike tersklene er nødvendig for å sikre at selskapet har handlekraft samtidig som flertallet ikke skal kunne misbruke sin makt på bekostning av minoriteten jf. HR-2020-1947-A (avs. 39).


3.1.2 Omsetning av aksjer

Hovedmotivasjonen for å besitte aksjer er å oppnå avkastning ved å ta del i et selskap. Aksjer kan i utgangspunktet omsettes fritt, men erverv av nye aksjer i selskapet er betinget av styrets samtykke jf. asl. § 4-15 (2). Styret kan bare nekte å gi samtykke dersom dette er saklig begrunnet jf. asl. § 4-16 (2). Lovgiver har innført dette saklighetskravet for å verne om aksjonærenes lik rett til å overdra aksjer.


En sentral dom i denne sammenheng er Rt. 2013 s. 241 (Stangeskovene). Saken gjaldt styre i et skog- og byggevarer selskap som nektet eieren av 28% av aksjekapitalen å erverve ytterligere aksjer. Høyesterett kom til at saklighetskravet ikke var oppfylt. Styrets manglende samtykke var hovedsakelig begrunnet med at aksjonærens erverv ville medføre at selskapet tapet karakter som familiebedrift. Dommen viser til at styrets begrunnelse må bero på en interesseavveining der selskapets egenart, formål og drift for øvrig står sentralt (avs. 48). Saken ville stilt seg annerledes dersom det fremgikk av vedtektene at erverv skulle forbeholdes familiens medlemmer.


3.1.3 Forkjøpsrett

Alle selskapets aksjonærer har i utgangspunktet forkjøpsrett idet en aksje skifter eier jf. asl. § 4-19 jf. § 4-21. Forkjøpsretten kan i så måte anses som en forlengelse av likhetsprinsippet. Forarbeidene viser til at forkjøpsretten er et utslag av den nære sammenhengen mellom eierskiftet av selskapets aksjer og virksomhetens eierstruktur jf. NOU 1996:3 s. 71. Formålet er å verne selskapets interesser mot utenforstående som ikke passer inn i selskapsstrukturen, og kan også bidra til at de nåværende aksjonærene opprettholder sin relative eierandel.


Forkjøpsretten gjelder uavhengig av hvordan eierskiftet skjer jf. NOU 1996: 3 s. 72. I den nylig avsagte HR-2023-1128-A (Kvinnherad) var spørsmålet for Høyesterett om forkjøpsretten kunne gjøres gjeldende ved en sammensatt transaksjon med både fisjon og fusjon. Saken gjaldt hvorvidt eieren av flertallsaksjeposten i datterselskapet kunne gjøre forkjøpsretten gjeldende i medhold av en tidligere aksjeeieravtale med morselskapet. Det sentrale i Høyesteretts vurdering var det grunnleggende, ulovfestede kontinuitetsprinsippet. Prinsippet tilsier at selskapets rettigheter og forpliktelser videreføres slik at de ikke er til hinder for strukturelle endringer og hensiktsmessige kommersielle transaksjoner (avs. 42). Et flertall på fire dommere kom til at forkjøpsrett ikke utløses ved fisjon og fusjon, men at den avtalte forkjøpsretten i dette tilfelle var såpass vidtrekkende at den måtte gjøres gjeldende.


Oppsummert er likhetsprinsippet av sentral betydning for aksjonærenes rettigheter i selskapet. De overnevnte dommene viser derimot til at vedtektene eller annen avtale mellom aksjonærene likevel kan være til hinder for aksjonærenes like rettigheter.


3.2. Offentlighetsprinsippet

Det følger av lov om foretaksregister (fregl.) § 8-1 første punktum at «enhver har rett til å gjøre seg kjent med» de opplysninger som er registrert i Foretaksregisteret. Det samme gjelder for årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning registrert i Regnskapsregisteret jf. lov om årsregnskap av 19. 07.1998 nr. 56 (rskl.) § 8-1 (1). Med dette vil enhver kreditor, investor, aksjonær eller konkurrenter kunne få innsyn i selskapets økonomi. Adgangen til offentlig innsyn gir enhver med interesse i selskapet muligheten til å forutberegne sin rettsstilling. Dette er av særlig betydning i de tilfeller der det er liten etterspørsel etter selskapets virksomhet eller investeringene oppnår mindre verdi enn tilsiktet. I så fall vil f.eks. en investor kunne kanalisere pengestrømmen sin til et annet selskap fremfor å investere i flere aksjer.


3.2.1 EUs «comply or explain»- prinsipp

Som et ledd i det grønne skiftet bærer den nåværende EU-lovgivningen preg av et stort fokus på å ansvarliggjøre europeiske selskaper i de tilfeller der deres virksomhet går på bekostning av klimaet. EUs direktiv om aksjeeieres rettigheter II («Shareholders rights direktive II- SDR II) inneholder derfor et «comply or explain»- prinsipp. Direktivet er gjennomført i norsk rett jf. Innst. 598 (2020-21), og fremgår av den norske anbefalingen om eierstyring og selskapsledelse (NUES-anbefalingene). Prinsippet betyr i praksis at virksomheter, særlig børsnoterte selskaper (ASA), etablert innad i EU/EØS må overholde EUs grønne standard i sin drift («comply»). Dersom virksomhetene likevel ikke gjør det, må de begrunne avviket fra bærekraftsmålene («explain»). Denne reguleringen medfører at det f.eks. stadig blir vanskeligere for virksomheter innen norsk olje-og gass industri å forsvare sin drift.


3.3 Ulovfestet lojalitetsplikt

Det følger av det ulovfestede avtalerettslige og obligasjonsrettslige prinsippet at kravet til aktsom og lojal opptreden gjelder så lenge kontraktsforpliktelsen består jf. Rt. 1988 s. 1078 (1084). Et selskap kan derimot ikke anses som et ordinært kontraktsforhold da aksjonærenes forpliktelse i utgangspunktet begrenses til sitt aksjeinnskudd (se punkt 2.1). Dersom aksjonæren har betalt sitt innskudd, er forpliktelsen overholdt.


Det kan likevel tenkes at lovens regulering kan medføre et urimelig resultat i det enkelte tilfellet f.eks. innad i selskaper med et fåtall aksjonærer eller en familiebedrift. Dette til forskjell fra ANS, der selskapets deltagere i stor grad er avhengig av hverandre pga. solidaransvar for selskapets forpliktelser jf. sel. §§ 2-4, 2-5. Spørsmålet blir da i hvilken grad prinsippet kommer til anvendelse i tvisteløsning i AS.


Høyesterett har tidligere uttalt at dersom lovgiver hadde ment å fravike et slikt grunnleggende kontraktsrettslig prinsipp måtte dette klart ha fremgått av loven jf. HR-2018-111-A (avs. 51). Prinsippet er dermed klart relevant, men vil tillegges ulik vekt i det konkrete tilfellet.


I HR-2020-1947-A (Skoledrift) gjaldt saken en vederlagsfri overdragelse av en virksomhet til et annet innad i et konsern. Spørsmålet for Høyesterett var om aksjonærene som eide flertallet av virksomhetens aksjer var erstatningsansvarlig overfor minoritetsaksjonærene. Med henvisning til forarbeidene, og juridisk teori uttalte Høyesterett at lojalitetsprinsippet kan supplere aksjelovgivningen for å styrke minoritetsvernet. Det avgjørende var at aksjonærenes «felles vinningsformål tilsier at aksjonærene har en berettiget forventning om lojal opptreden fra hverandre» (avs. 46). Dommen er avsagt under dissens (3-2), men dissensen er begrenset til den konkrete rettslige vurderingen. Overføringen ble her anses som illojal, og medførte erstatningsansvar jf. asl. § 17-1.


4. Oppsummering



Figur_aksjerettslige grunnprinsipp
.
Download • 111KB

Figur 1. En oppsummering av de aksjerettslige grunnprinsippene.


Litteratur

Woxholth, G. Selskapsrett (7.utg.). Oslo: Gyldendal, 2021.





405 visninger0 kommentarer

Comments


bottom of page