top of page

Uegentlige tredjepartstap (sjokkskade)


1.Innledning

1.1. Introduksjon og formål

Det har lenge vært tvil om hvorvidt man tilkjennes erstatning for såkalt «sjokkskade». En slik skade kan oppstå ved psykisk sjokk, ofte som følge av en dramatisk eller alvorlig opplevelse. Høyesterett har siden tidlig 1900-tallet tatt stilling til hvor langt det erstatningsrettslige vernet strekker seg ved psykiske skader (sjokkskader), og har i senere tid fastslått at disse har et like sterkt erstatningsrettslig vern som fysiske skader. Dette er forankret i at sjokkskade anses som en integritetskrenkelse, altså i lik linje med andre personskader. I denne artikkelen skal det tas sikte på å fremheve vurderingsmomentene til sjokkskade og utviklingen til vernet.


Artikkelen vil avgrenses mot lovregulerte erstatningsordninger, herunder voldsoffererstatning og områder hvor staten er pliktsubjektet. Ytterligere avgrenses det mot økonomisk tap og ansvarsgrunnlag. Her vil det være fokus på de ulovfestede reglene om uegentlige tredjepartstap (sjokkskade) knyttet til den faktiske og rettslige årsakssammenhengen. I fremstillingen vil det bli redegjort for mulige adekvansbegrensninger (pkt. 2), tilfeller hvor skadelidte befinner seg innenfor faresonen (pkt. 3), tilfeller hvor skadelidte befinner seg utenfor faresonen (pkt. 4) og avsluttende bemerkninger (pkt. 5).


1.2. Nærmere om begrepet «sjokkskade»

1.2.1. Psykisk skade og typetilfeller

For at det noe skal betegnes som sjokkskade må det foreligge en psykisk skade. Psykisk skade betegner gjerne som en tilstand der en persons mentale, emosjonelle eller atferdsmessige funksjon er svekket som følge av skadehendelsen. Med andre ord skader som ikke innebærer noen kroppslige symptomer. Et eksempel på en slik skade er når skadelidte selv er med i en alvorlig hendelse, og som følge av sjokket utvikler en psykisk lidelse i etterkant av hendelsen. Det er viktig å skille mellom hva en normal sorgreaksjon i slike tilfeller kan være og hva vernet egentlig dekker. Normale sorgreaksjoner kan være forbigående søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, hodepine eller lignende. I sakene ført for Høyesterett har det vært fremhevet at hvis sjokket leder til mer alvorlige nevroser eller psykoser, kan det gi grunnlag for erstatningskrav. Sjokkskader vil dermed oppstå i situasjoner hvor en psykologisk påvirkning alene medfører en rent psykisk skade. Det må uansett foretas en helhetsvurdering av situasjonen.


En sjokkskade kan oppstå̊ gjennom to ulike hendelsesforløp; (i) når skadelidte befinner seg innenfor faresonen, og (ii) når skadelidte befinner seg utenfor faresonen. Det første tilfellet er hvor sjokket oppstår som følge av en situasjon vedkommende selv befinner seg i. Et eksempel er Marte Kirkerud som sitter i familiebilen sin på vei til Lillevik. En beruset sjåfør (skadevolder) kolliderer med familiebilen, hvor kun skadevolder og Marte overlever. Marte får fysiske skader av kollisjonen, men også en rekke psykiske lidelser som følge av dødsfallet til familien. Erstatningsvernet stiller seg sterkt i slike tilfeller. Det andre hendelsesforløpet er hvor sjokket oppstår som følge av en situasjon en annen person befinner seg i. Et eksempel er hvis en mor ser barnet sitt omkomme i en bilulykke. Her anses moren som sekundærskadelidte (tredjepart), eller den «sjokkskadde». Begge hendelsesforløpene vil bli redegjort nærmere for i pkt. 3 og 4.


1.2.2. Uriktig forestilling ved bruk av betegnelsen «sjokkskade»

Betegnelsen «sjokkskade» er imidlertid egnet til å villede, da den kan fremkalle en uriktig forestilling om at det kreves et «sjokk» for at betingelsene for erstatningsansvar skal være oppfylt. Høyesterett har tatt opp problemstillingen i HR-2018-2080-A (Ullevål), hvor det ble gitt erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade som en mor ble påført da hennes sønn døde etter behandlingssvikt under et sykehusopphold. Her uttaler Høyesterett blant annet at det i forvaltningspraksis og juridisk litteratur ofte omtales om «sjokkskadekriteriene», hvor dette «ikke [er] egne egentlige vilkår for erstatning, men snarere en stikkordsmessig konkretisering av hva det for denne skadetypen normalt innebærer at skaden må være påregnelig og nær», jf. avsnitt 45 (min kursivering). At skaden må være «påregnelig og nær» kommer vi tilbake til i pkt. 2.1.


Et godt poeng Høyesterett tar for seg er at selve betegnelsen sjokkskade, i stedet for psykisk skade, har bidratt til å forsterke forestillingen om at vi har å gjøre med «et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, mer eller mindre løsrevet fra den øvrige erstatningsretten», jf. avsnitt 45. Uttrykket er dermed noe uheldig formulert. Det taler i retning av å forlate uttrykket «sjokkskade», da det ikke har «noen meningsfull medisinsk referanse», jf. avsnitt 45. Sjokkskader kan dermed heller bli omtalt som uegentlige tredjepartstap, mens tredjepart som er påført et økonomisk tap sies å lide et egentlig tredjepartstap (Kjelland, 2019, s. 282). I den videre fremstillingen vil vi likevel bruke betegnelsen «sjokkskade» for å vise til utviklingen, da det ikke var før i Ullevål-saken at problemstillingen ble tatt opp.


1.3. Legislative hensyn

1.3.1. Hensynene for «sjokkskade»

Et av de legislative hensynene bak vernet er at primærskadelidte skal tas «som han er» når han selv er i faresonen og opplever en sjokkskade, jf. sårbarhetsprinsippet. Dette har bakgrunn i prevensjonshensynet, hvor skadevolder blir pålagt å erstatte det individuelle tapet som faktisk har oppstått gjennom skaden. Det er imidlertid et spørsmål om også tredjepart – sekundærskadelidte utenfor faresonen – har et erstatningsrettslig vern for sin særlige sårbarhet. Høyesterett har lagt til grunn at det skal vurderes ut ifra hvordan en «normalt robust person» ville reagert i tilsvarende situasjon. Følgelig er forankret gjenopprettelseshensynet, som innebærer at skadelidte skal gå tilbake til den situasjonen han eller hun var i før skaden inntrådte.


1.3.2. Hensynene mot «sjokkskade»

Ettersom «sjokkskade» også kan oppstå i tilfeller med en sekundærskadelidte, foreligger det tvil rundt dette rettsområdet, til tross for at den anses som en integritetskrenkelse. Siden det fremdeles er usikre områder rundt vernet, har Høyesterett blant annet i Rt. 1960 s. 357 (Bersagel) fremhevet at «rettstekniske hensyn i sin alminnelighet taler […] imot å trekke dette omfattende og vanskelig kontrollerbare skadeområde inn under erstatningsretten», jf. s. 362. Det er i nyere tid foretatt en omjustering rundt rettsområdet, men viktig å ha i mente at det har vært en streng terskel over tid.


Et annet legislativt hensyn er det såkalte rentemotivet, hvor det blant annet vises til at man må «være oppmerksom på rentenevrose – [at] den psykiske tilstand er påvirket av håpet om erstatning» (Lødrup, 2009, s. 385). Det skal vektlegges hvor sannsynlig skadelidtes motivasjon for erstatning var utløsende årsak til den psykiske lidelsen. Dersom atferden til den sekundærskadelidte fremkaller sykdommer som er styrt av ønsket erstatningsmuligheter, vil dette tale for misbruk av vernet. Høyesterett signaliserer tydelig, blant annet i Rt. 1960 s. 357 (Bersagel), at skadelidte ikke skal tjene på en slik sykdomsfremkallende investering. Et banalt eksempel kan være en mor som har store økonomiske problemer, og som vitner sitt eget barn omkomme i en bilulykke, fremkaller psykiske lidelser som ellers ikke ville vært der i et håp om å bli tilkjent erstatning.


2. Adekvansbegrensninger

2.1. Faktisk og rettslig årsakssammenheng

For at det skal foreligge grunnlag for erstatning må de alminnelige vilkårene være oppfylt; (i) økonomisk tap, (ii) ansvarsgrunnlag og (iii) faktisk og rettslig årsakssammenheng. Sjokkskade er forankret i vurderingen til sistnevnte vilkår. Årsakssammenheng er spørsmålet om skaden anses forårsaket av den handling eller unnlatelse som en knytter ansvarsgrunnlaget til. Høyesterett har i Rt. 1992 s. 64 (P-pille II) uttalt at faktisk årsakssammenheng innebærer at en «hendelse er en nødvendig betingelse» for skaden, jf. s. 69. Ved sjokkskadetilfeller må skaden som skadevolder ha forårsaket ha en sammenheng med den psykiske skaden som skadelidte er påført. Det følger av samstemt rettspraksis at skadelidte må bevise at den psykiske skaden er tilknyttet skadeforvoldelsen. Dette har ofte vært sannsynliggjort gjennom sakkyndige uttalelser og/eller medisinske rapporter. Det er derimot sjeldent problematisert.


I de tilfellene det foreligger en faktisk årsakssammenheng, må man videre se til den rettslige delen. En rettslig årsakssammenheng tilsier i tillegg til at skaden må være en nødvendig betingelse (betingelseslæren), må den ha en tilstrekkelig årsaksevne til å til å forårsake skaden. Her kreves det at skaden ikke kan være for «fjernt og avledet følge» av den erstatningsbetingende handling, jf. eksempelvis Rt. 2007 s. 172 (Schizofreni) avsnitt 66. Høyesterett har i flere avgjørelser – og spesielt i HR-2018-2080-A (Ullevål) – gjort det klart at hendelsen etter sin karakter må være egnet til å gi psykisk traume. Det er viktig å presisere at Rt. 1960 s. 357 (Bersagel) utvider de alminnelige adekvanskriteriene til å også gjelde sjokkskademomenter.


Det foreligger ikke særlig uenighet i tilfeller hvor skadelidte befinner seg innenfor faresonen, da det anses som påregnelig at skadehendelser med fysisk skade kan medføre psykisk skade. Det har imidlertid vært stor tvil i rettspraksis om hvilke skader som kan anses som påregnelige i tilfeller det er tale om en sekundærskadelidt, altså når skadelidte befinner seg utenfor faresonen. Her kan flere kriterier for sjokkskade trekkes frem i adekvansvurderingen, som vi kommer tilbake til i pkt. 4. Det viktigste man kan utlede fra adekvansvurderingen er at dersom skaden anses som påregnelig og ikke «fjernt og avledet», taler det for sjokkskadeerstatning. Ullevål-saken viser til omjusteringen av terskelen for psykisk skade, hvor Høyesterett kaster lys over utviklingen av psykologiske skademekanismer. Høyesterett stadfester at vurderingen av adekvans er «preget av mer kunnskap og bedre teknologi i dag», enn det gjorde for 80 år siden, jf. avsnitt 42. Dette er fordi vi i senere tid har fått en dypere innsikt i psykologiske skademekanismer, årsaksforhold og komplekse sorgreaksjoner.


2.2. Høyesteretts passivitet og utvikling

2.2.1. Terskelen frem til nyere tid

Tradisjonelt har domstolene vært passive med å tilkjenne erstatning for sjokkskade. Man kan begrunne den restriktive behandlingen av slike skader ved at psykisk skade ikke kan diagnostiseres etter objektive kriterier og er således forbundet med større usikkerhet. Dette har vært tilfellet i snarere 80 år med rettspraksis, som har lagt til grunn en nokså høy terskel. For skadevoldere kan et ansvar for psykiske skader fremstå som uforutsigbare, som kan lede til en urimelig byrde. Dette kan også forankres i at erstatning for psykisk skade kan motvirke ønskelig rehabilitering. Det er imidlertid viktig å huske på at det foreligger en utvikling av kunnskapen om psykologiske skadevirkninger, og at denne terskelen vil trolig senkes i fremtiden. Uansett må hensynene mot sjokkskade alltids tas til betraktning, da rentemotivet kan forverres når terskelen senkes.


Den 8. desember 2022 tillot Høyesteretts ankeutvalg å fremme en sak om psykisk skade for tredjepart som følge av selvmord til behandling i Høyesterett. Saken, som i lagmannsretten (LB-2022-9721) tilkjente sekundærskadelidte erstatning, kan bli prinsipiell. Dette kan muligens være med på å senke terskelen og utvide rammene for sjokkskadeerstatning. Dato for behandling i Høyesterett er i skrivende stund ikke satt.


2.2.2. Rettsutviklingen i andre land

Rettsoppfatningen varierer fra land til land. I usikre områder i erstatningsretten pleier lovgiver å se hen til internasjonal rett, da harmoniseringshensynet i relasjon med rettsutviklingen i andre land kan gi en oppklaring. Av Principles of European Law (PEL) art. 2:201 følger det at personskadebegrepet omfatter psykiske skader. Erstatningsvernet forutsetter at skaden skyldes medisinske forhold («amounts to a medical condition»), hvor en også skal ta skadelidte «som han er». Et interessant aspekt er at Høyesterett sine avgjørelser har blitt sterkt kritisert i juridisk teori, hvor samtlige hevder at terskelen må justeres etter hvordan praksisen er i andre europeiske land.


I Storbritannia har praksisen hatt et restriktivt standpunkt, og bare gitt erstatning dersom skaden er påregnelig og skadelidte hadde en viss nærhet til den skadegjørende handlingen. Dette kan minnes litt om hvordan praksisen i norsk rett har vært. I fransk og italiensk rett er terskelen betydelig lavere, hvor det tilkjennes sjenerøs erstatning for alle typer skader, også for naturlige sorgreaksjoner. Det er i tysk og østerriksk rett hvor synet ligger midt imellom. Her gis det rett til erstatning når den skadevoldende handlingen kan ha medført til mental sykdom, men ikke ved mindre alvorlige lidelser.


Det kan sies at Høyesterett i nyere tid har tatt denne utviklingen til betraktning, ettersom det i Ullevål-saken ble uttalt at «utviklingen ellers i Europa ser ut til å gå i retning av et videre vern, og at en oppmyking i norsk rett uansett er ønskelig for å tilpasse praksis i disse sakene bedre til den øvrige samfunns- og rettsutviklingen», jf. avsnitt 44.


3. Skadelidte befinner seg innenfor faresonen

Det er tidligere nevnt at det finnes to ulike hendelsesforløp for sjokkskade; (i) skadelidte befinner seg innenfor faresonen og (ii) utenfor faresonen. Videre i fremstillingen skal det redegjøres for førstnevnte.


3.1. Sårbarhetsprinsippet gjør seg gjeldende

Dersom skadelidte selv har vært i faresonen, og det har resultert i både en fysisk og psykisk skade, er rettstilstanden klar. Det må foreligge en faktisk og rettslig årsakssammenheng, samtidig som at sårbarhetsprinsippet stiller seg sterkt. Her må man ta skadelidte «som han er», siden det er nærliggende at psykiske skader kan oppstå i sammenheng med en alvorlig fysisk skade. Selv om det tidligere er nevnt at det er adgang til adekvansbegrensninger, gir rettspraksis og juridisk teori klart inntrykk av at det vanligvis skal mye til før ansvaret nedsettes når skadelidte også har blitt påført en fysisk skade.


3.2. Underliggende lidelser

3.2.1. Tidsavgrensningsprinsippet

Det finnes derimot noen unntak. Adekvansvurderingen kan stille seg annerledes i tilfeller skadelidte har underliggende lidelser. I utredningen til standardisert personskadeerstatning, vises det til tidsavgrensningsprinsippet. Dette prinsippet går ut på at en person sin latente sårbarhet- altså underliggende sykdommer som ikke har gitt symptomer- kommer frem ved ansvarshendelsen, jf. NOU 2011: 16, s. 66. Det avgjørende er tidspunktet der den latente sårbarheten uansett ville ha utviklet seg til å medføre en helsesvekkende tilstand.


Eksempel: Marte Kirkerud er vitne til en alvorlig flystyrt der hennes sønn er involvert. Som følge av hendelsen utvikler hun en psykisk lidelse som gjør henne arbeidsufør. Det viser seg imidlertid at hun har en latent kronisk lidelse som uansett ville svekket hennes helsemessige tilstand fra og med to år etter skadehendelsen. Den faktiske årsakssammenhengen vil her henge på tynn tråd, hvor erstatningsutmålingen vil begrenses til å gjelde det tapet hun hadde opp til tidspunktet der den latente sårbarheten uansett ville ha inntruffet. Det vil si erstatning for de to årene, men ikke utover dette.


3.2.2. Eksepsjonelt sensitiv til skade

Den psykiske skaden kan bli ansett som upåregnelig hvis skadelidte er eksepsjonelt sensitive for skade. Sensitivitet for skade kan anses som for «fjernt og avledet», da ulike personer reagert ulikt. Høyesterett har fastslått at det skal vurderes om hvordan en «normal robust person» ville reagert ved samme hendelse. På lik linje som underliggende lidelser er ikke rettsvirkningen nødvendigvis totalt bortfall av retten til erstatning, men heller en ansvarsreduksjon ut fra adekvansbetraktninger.


Illustrerende for dette er Rt. 1940 s. 82 (Nevrose), som gjaldt spørsmål om erstatning etter at en bryggearbeider ble utsatt for en beskjeden påkjørsel. En bil hadde trillet borti skadelidte, som medførte at skadelidte utviklet en alvorlig nevrose. Hendelsen førte til arbeidsuførhet. Høyesterett tilkjente erstatning, men reduserte den fordi nevrosen hadde fått «uforholdsmessige dimensjoner», jf. s. 89. Høyesterett la vekt på at den midlertidige uførheten var en påregnelig skadefølge, men ikke at skadelidte skulle bli varig arbeidsudyktig. Her var bryggearbeideren mer sensitiv til skade, men vurderingen må imidlertid skje konkret fra sak til sak.


4. Skadelidte befinner seg utenfor faresonen

Det andre hendelsesforløpet er når skadelidte befinner seg utenfor faresonen (tredjepartstap). Høyesterett har i Rt. 1938 s. 626 (Sjokk), Rt. 1960 s. 357 (Bersagel), Rt. 1966 s. 163 (Sola), Rt. 1985 s. 1011 (Hauketo) og HR-2018-2080-A (Ullevål) tatt for seg rettsutviklingen til vernet. Det var først i 2018, i Ullevål-saken, man fikk en avklaring av rettstilstanden. Selv om Ullevål-saken myker opp vilkårene for å tilkjenne sjokkskadeerstatning, må man respektere de tidligere dommene, da det over tid har vært fastholdt en restriktiv linje for tildelingen.


Videre vil kriteriene for sjokkskade redegjøres nærmere, hvor disse blir stilt opp mot adekvansvurderingen som nevnt i pkt. 2.1. Det er viktig å presisere at dette er ikke-uttømmende momenter. Det må foretas en samlet helhetsvurdering. Oppfatningen er at Høyesterett har vært varsomme med å fremheve kriteriene, da det muligens kan være for å forhindre misbruk av rettsvernet og økning av rentemotivet. Ettersom Høyesterett ikke har fremlagt momentene på en strukturert måte, vil det forsøkes å vise til disse og rettsutviklingen i kronologisk rekkefølge.


Momentene som Høyesterett har vektlagt er:

  • skadelidtes særlige sårbarhet eller psykiske tilstand (pkt. 4.1),

  • skyldgraden hos skadevolder (pkt. 4.2),

  • måten den skadelidte ble kjent med skaden på (pkt. 4.3),

  • ulykkens karakter (pkt. 4.4), og

  • tilknytningen mellom den sjokkskadde og primærskadelidte (pkt. 4.5).

4.1. Skadelidtes særlige sårbarhet eller psykiske tilstand

4.1.1. Sakens bakgrunn i Rt. 1938 s. 626 (Sjokk)

Før rettstilstanden endret seg, har det i flere avgjørelser blitt vist til den alminnelige grunnsetningen for sjokkskade i Rt. 1938 s. 626 (Sjokk). Saken gjaldt spørsmål om erstatning til en mor etter at et barn ble overkjørt av en bil, fikk brudd på hjerneskallen og døde samme dag. Barnets mor, som fra tidligere hadde en hjerte- og nyrelidelse, fikk et «nervesjokk» og ble delvis arbeidsudyktig over lengre tid. Hun krevde dermed erstatning fra bileieren. Høyesterett forkastet påstanden, og viste til at det objektive erstatningsansvaret som motorvognloven § 30 fastsatte for skade, ikke hadde som formål å strekke seg ut til en så avledet og indirekte skade på tredjepart. Dommen ble avsagt under dissens 5-2.


4.1.2. Vurderingsmomenter som utledes av Sjokk-saken

Det var enighet rundt det vesentligste i saken, men annenvoterende dommer Evensen fremla en alminnelig rettsgrunnsetning for tredjepartstap, som flertallet var enig i: «Det er for mig avgjørende at jeg må anta at erstatningsplikt for en så avledet og indirekte skade på tredjepart som her i saken omhandlet faller utenfor det av motorvognloven uavhengig av skyld etablerte erstatningsansvar», jf. 628. Vurderingsmomentet er om hensynet bak lovens virkeområde tilsier at den strekker seg for tredjepartstap, og om underliggende lidelser har årsak i den psykiske skaden. På tidspunktet var det upåregnelig at motorvognloven skulle strekke seg så langt som tredjepartstap. Men i nyere tid vil det kunne sies at denne avgjørelsen muligens ville hatt et annet utfall. Det må også påpekes at moren hadde tidligere hjerte- og nyrelidelse. Tidsavgrensingsprinsippet som nevnt i pkt. 3.2 var dermed av vesentlig betydning for sakens utfall. Skadelidtes særlige sårbarhet eller psykiske tilstand må dermed legges til grunn og anses som et kriterium for adekvansvurderingen.


4.2. Skyldgraden hos skadevoldere

4.2.1. Sakens bakgrunn i Rt. 1960 s. 357 (Bersagel)

Et annet vurderingsmoment er skyldgraden hos skadevolder. Rt. 1960 s. 357 (Bersagel) var den neste sjokkskade-saken Høyesterett tok for seg. Saken gjaldt spørsmålet om erstatning på grunn av sjokkskade. En 15 år gammel gutt befant seg i en bil da en uvedkommen person satt seg inn i bilen, startet den og rygget utfor kaien i Bersagel. Gutten klarte ikke å komme seg ut av bilen, og omkom ved drukning. Den omkomne gutten sin mor, som ankom kaien like etter at ulykken hadde skjedd og forstod at gutten befant seg i den sunkne bilen, fikk psykisk sjokk med påfølgende nervøse lidelser, samt varig arbeidsudyktighet. Retten tilkjente under tvil erstatning for deler av de tapte arbeidsinntektene, og begrenset det til omtrent ett års arbeidsudyktighet. Også denne saken ble avsagt under dissens 3-2, hvor mindretallets begrunnelse var forankret i et ulikt syn på terskelen for å gjøre adekvansbeskjæringer.


4.2.2. Vurderingsmomenter som utledes av Bersagel-saken

Høyesterett viste til skyldgraden hos skadevolder, som «utviste uaktsomhet» ved å sette seg inn i bilen og starte motoren. Hans forhold var «utvilsomt av en slik karakter at det gir grunnlag for erstatningsansvar», jf. s. 359. Det er dermed en vurdering av subjektiv skyld. Det uttales videre at sett i relasjon til skadevolderens handling at den omstendighet at den omkomnes mor som følge av ulykken fikk psykisk sjokk med følgende nervøse ettervirkninger, «kan sies å være en så avledet og fjern skade at det faller utenfor rammen for det påregnelige», jf. s. 360. Her viser flertallet til at måten bilen havnet i sjøen og person A druknet på var i seg selv «særlig egnet til å sjokkere», hvor skadevolderens formåløse og uaktsomme opptreden var den dominerende årsaken til morens alvorlige psykiske lidelse. Skyldgraden ble dermed ansett som et kriterium i adekvansvurderingen. Dette står i motsetning til Sjokk-saken, hvor moren ville ha blitt arbeidsudyktig uavhengig av om ulykken hadde inntruffet eller ikke.


På en annen side kan etterfølgende økonomisk situasjon tas til betraktning. Det nevnes at moren sin psykisk tilstand i Bersagel-saken gjorde henne ute av stand til å utføre gårdsarbeid. Barnet var også en forsørger for familien, hvor foreldrenes økonomiske stilling var slik at barna måtte bidra til familiens underhold. Høyesterett svarte benektede at barnets arbeid kunne anses som forsørgelse, men virker til å åpne for at det har forsaket komplikasjoner i etterkant. Det uttales at «[de har] gått glipp av en betydelig del av de økonomiske goder som de etter all sannsynlighet ville ha kunnet skaffe seg hvis ulykken ikke var skjedd», jf. s. 360. Et interessant poeng er at hun hadde vært arbeidsudyktig i tre og et halvt år, mens Høyesterett mente at adekvat sykdomsvarighet kunne settes til litt over ett år. Begrunnelsen for avskjæringen var mistanke om rentemotivet, altså at sykdomstilstanden kunne vært motivert ut fra utsikten til høyere erstatning.


4.3. Måten den skadelidte ble kjent med skaden på

4.3.1. Sakens bakgrunn i Rt. 1966 s. 163 (Sola)

Et tredje vurderingsmoment er måten den skadelidte ble kjent med skaden på. Høyesterett tok i Rt. 1966 s. 163 (Sola) utgangspunkt i de to tidligere sjokkskade-avgjørelsene. Saken gjaldt en 17 år gammel gutt som kjørte motorsykkel, som ble påkjørt og drept i et veikryss av en uaktsom bilfører. Dødsbudskapet ble i dette tilfellet skånsomt overbragt til de pårørende da familien var samlet i sitt eget hjem. Moren til gutten fikk som følge av hendelsen et psykisk sjokk, som medførte at hun ble arbeidsudyktig i lengre tid. Dommen ble avsagt under dissens 4-1, hvor mindretallet vektla at tid og sted kunne ha betydning for tilkjennelse av sjokkskadeerstatning. Moren ble derimot ikke tilkjent erstatning.


4.3.2. Vurderingsmomenter som utledes av Sola-saken

Flertallet viste til at verken kjøringen eller meddelelsen om ulykken var annerledes fra det som var vanlig i slike saker. Det vises til at «meddelelsen til den pårørende er gitt på en måte som slike budskap vanligvis blir gitt på», jf. s. 167-168. Høyesterett ser ut til å åpne opp for at budskap som ikke er gitt på en skånsom måte, kan påvirke det psykiske sjokket.


Eksempel: Familien til Marte Kirkerud omkommer i en bilulykke på grunn av en uaktsom bilfører. Marte får vite om dødsfallene gjennom en grafisk video på Snapchat-story av venninnen som sto ved veikanten. Spørsmålet blir da om sjokkskadeerstatning bør tilkjennes blant annet på grunn av hvordan dødsbudskapet ble meddelt. Mindretallet i Sola-saken synes å støtte dette synet, da det må tas en vurdering av omstendigheten, tid og sted, samtidig om det foreligger nærhetsrelasjoner. Dette vil dermed anses som et moment i adekvansvurderingen.


Mindretallet reiser også et interessant moment om erstatning for «en overgangsskade inntil forholdene igjen faller til ro», jf. s. 169. I motsetning til det ovennevnte er ikke dette akkurat gjeldende rett, men i tilfelle man blir tilkjent sjokkskadeerstatning med bakgrunn i hvordan den skadelidte ble kjent med skaden på, kan ikke skadevolder få et betydelig ansvar uten at det foreligger «ganske særlige omstendigheter», jf. s. 170. En erstatning for overgangsskade kan da anses som påregnelig, men med begrensninger.


4.4. Ulykkens karakter

4.4.1. Sakens bakgrunn i Rt. 1985 s. 1011 (Hauketo)

Som vi har sett i de tre tidligere avgjørelsene, har Høyesteretts trukket meget snevre grenser for erstatningskrav som følge av sjokkskade. Et vurderingsmoment som satte adekvansvurderingen på spissen, var ulykkens karakter i Rt. 1985 s. 1011 (Hauketo). Saken gjaldt spørsmålet om sjokkskadeerstatning til en kone etter å bevitne sin ektemann bli truffet av en lykt festet til et passerende hurtigtog med en hastighet på 65-70 km/t. Ekteparet stod på hver sin side av perrongen idet toget passerte og traff mannen. Mannen overlevde hendelsen, men ble påført livstruende skader i hodet. Saken har flere omstendigheter, som at det var tåkete, toget skiftet spor, fløytesignal ble misforstått og liknende. Resultatet var at ulykkens karakter medførte at konen – som var direkte vitne til hendelsen – fikk psykiske skader som ledet til erstatning. Dommen ble avsagt under dissens 4-1. Mindretallet tok ikke stilling til sjokkskaden som sådan, men at mannen hadde opptrådt så uaktsomt at erstatningen burde bli avkortet med 50 %.


4.4.2. Vurderingsmomenter som utledes av Hauketo-saken

Høyesterett viser til den snevre rammen og uttaler at hovedsynspunktet synes å ha vært at slike skader «normalt er av så indirekte og avledet natur i forhold til den skadegjørende handling» at det ikke vil være rimelig å strekke den erstatningspliktiges ansvar til også å dekke disse skader, jf. s. 1016. Imidlertid viser de at det i dette tilfellet ikke er upåregnelig da ulykken var av alvorlig karakter. Synet som møtte henne umiddelbart etter ulykken var spesielt sjokkerende, og før ulykken var hun å anse som en «normalt robust person», jf. s. 1017. Dette må ses i sammenheng med Bersagel-saken hvor skaden må være «særlig egnet» til å fremme psykisk traume.


Selv om utfallet i Hauketo-saken var avsagt under tvil, er det første gang mindretallet ikke har rettet dissensen mot selve sjokkskaden. Oppfatningen er at saken representerer en fremtredende endring i Høyesteretts argumentasjon. Tredjepartsfokuset, som vi så i Sjokk-saken, ble gått bort fra når Høyesterett i Hauketo-saken faktisk foretar en helhetlig adekvansvurdering. Terskelen var høy på daværende tidspunkt, men vi har sett i Ullevål-saken at den har senket seg (se pkt. 4.5). Det er ikke nødvendigvis et krav om livstruende skader som i denne saken, men ulykkens karakter må anses som alvorlig når skadelidte er vitne til det. Betydningen av «alvorlig» vil variere fra omstendighetene, men må i hvert fall være «særlig egnet» til å sjokkere.


4.5. Tilknytningen mellom den sjokkskadde og primærskadelidte

4.5.1. Sakens bakgrunn i HR-2018-2080-A (Ullevål)

Det skulle ta mer enn 30 år før Høyesterett på ny tok stilling til sjokkskadeerstatning. HR-2018-2080-A (Ullevål) gjaldt en 15 år gammel gutt som ble sendt til sykehus som følge av magesmerter, oppkast og diaré. Gutten hadde fått mellomgulvsbrokk, og underveis til sykehuset hadde en helsefagarbeider dratt ut den ventrikkelsonden som var anlagt for å motvirke farlig trykk mot lunger og hjerte som følge av mellomgulvsbrokken. Barnet, som hadde Downs syndrom og manglet språk, fikk smertestillende og sovemedisin. Moren la seg i sengen ved siden av barnet, og våknet morgningen etter til at han ikke pustet. Her var hun vitne til forsøk på gjenoppliving uten hell, og det ble konstatert at det forelå svikt ved ytelsen av helsehjelp. Moren ble påført psykisk skade som følge av hendelsen og ble tilkjent erstatning.


4.5.2. Vurderingsmomenter som utledes av Ullevål-saken

Høyesterett innsnevret tilknytningsforholdet, hvor det uttales at man må «ta utgangspunkt i at vedkommende må høre til den indre kjerne av pårørende», jf. avsnitt 47. Vurderingsmomentene som Ullevål-saken fremhever er at skadesituasjonen eller omstendighetene rundt den som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, og at «nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den skadegjørende handlingen eller begivenheten vil være et moment i denne vurderingen», jf. avsnitt 49. Den helt spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen som en forelder har til sitt barn, fører til at det ofte vil være en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet. Ut fra dette er det generelt ikke upåregnelig med en reaksjon som også innebærer en psykisk skade hos forelderen.


Selv om Høyesterett gjør det klart at sjokkskade skal anses i lik linje som andre personskader, viser de varsomhet. Det er god grunn til at Høyesterett viser til vurderingsmomentene i samme setning som «barn» og «forelder», da de ikke ønsker å fremlegge alminnelige vurderingsmomenter for sjokkskade. Dette er forankret i rentemotivet og for å forhindre misbruk. Selv om formuleringen er gjennomtenkt, vises det flere steder i avgjørelsen til at relasjonen og nærheten mellom den sjokkskadde og primærskadelidte er av betydning. Dette har vi sett i alle de ovennevnte avgjørelsene, hvor det enten er tale om ektepar eller forelder og barn (familiære relasjoner). Ullevål-saken vil naturligvis gi bedre grunnlag for tilfeller der det er tale om forelder og barn, men avgjørelsene samlet sett vil etter mitt syn strekke seg til å også gjelde ektepar, andre nære familiemedlemmer og kanskje til og med nære venner.


4.6. Helhetsvurdering av momentene

De nevnte momentene er ikke-uttømmende, og skal ikke brukes slavisk. Vurderingsmomentene er ment å trekke frem hva Høyesterett har vektlagt i høyesterettspraksis fra 1938-2018, da konkrete sjokkskadekriterier ikke kommer tydelig frem i avgjørelsene. Ettersom terskelen har senket seg, kan det være mulig at kun ett eller to av momentene er nok til å fastsette sjokkskadeerstatning. Det vil naturligvis være større sannsynlighet for tilkjennelse jo flere momenter som foreligger, hvor det må foretas en helhetsvurdering.


5. Avsluttende bemerkninger

Innledningsvis var det nevnt at det lenge har vært tvil om hvorvidt man kan få tilkjent erstatning for sjokkskader. Rettstilstanden har utviklet seg, spesielt i nyere tid har det vært større rom for å tilkjenne en slik erstatning. Ullevål-saken viste at vi i dag har større kunnskap om psykologiske skademekanismer, noe som også gjør det lettere å oppdage om noen misbruker vernet, men samtidig større kunnskap om hva psykisk skade egentlig er. Mitt syn er at terskelen for sjokkskadeerstatning har senket seg og at Høyesterett prøver å være i takt med den internasjonale samfunns- og rettsutviklingen.



Sjokkskade-diagram-2023
.pdf
Last ned PDF • 133KB

 

Litteraturliste

  • Hagstrøm, V., & Stenvik, A. (2019). Erstatningsretten (2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget

  • Kjelland, M. (2019). Erstatningsrett (2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget

  • Lødrup, P. (2009). Lærebok i erstatningsrett (6. utgave). Oslo: Gyldendal


598 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page