Skrevet av: Trisha Mae Silagon
1. Innledning
Hver dag foreligger det alltid en risiko for å bli påført en skade, eller at man påfører andre en skader. Erstatningsretten er fellesbetegnelsen for betingelsene for erstatningsansvar og erstatningsplikt. Rettsområdet gjelder reglene og vilkårene for å kreve økonomisk kompensasjon.
Erstatningsrettens springer ut av på to hovedhensyn; (I) gjenopprettelseshensynet og (II) prevensjonshensynet. I den førstnevnte, gjelder hensynet om at skadelidte skal settes i samme økonomisk situasjon før vedkommende ble påført skaden. Hensynet om gjenopprettelse er grunnleggende ved erstatningsutmåling, hvor hovedregelen er full erstatning. Sistnevnte hensynet, bygger på tanken at ved økonomisk påleggelse blir skadevolder motivert til å unngå å forvolde skader.
Det kan imidlertid tenkes at skadevolder kan bli urimelig stilt, dersom vedkommende blir erstatningsansvarlig ovenfor en skade som står for upåregnelig, fjernt og avledet forhold av ansvarshendelsen. Adekvanslæren gjelder rettslige avgrensninger for skadevolders erstatningsansvar. Formålet med dette er å begrense skadevolders ansvar overfor skadelidte, som ikke er en påregnelig og nær følge av skaden.
I denne fremstillingen kan det være pedagogisk å presentere litt (2) generelt om adekvanslæren. Videre skal det tas for seg de to sentrale vurderingene; (3) påregnlighetskriteriet og (4) nærhetskriteriet. Disse kriteriene skal tas hver for seg på grunn av oversiktens del. Utover skal det ses hen til (5) adekvanskravet i enkelte situasjoner, for å kunne se en del eksempler for visse type situasjoner. Til slutt skal vi se nærmere på (6) forholdet mellom adekvanslæren og uvesentlighetslæren.
2. Generelt om adekvanslæren
Slik det er nevnt under innledningen, skal adekvanslæren kunne rettslig avgrense skadevolders erstatningsansvar ovenfor skadelidte. Avgrensningen innebærer at skaden som påberopes ikke står i et for fjernt og avledet forhold til ansvarshendelsen. Læren kan ses i sammenheng med erstatningsvernets interesse, å gjenopprette skadelidtes økonomiske stilling og forebygge skadevolders skadehandlinger.
Det kan tenkes at skadevolderen ville vært urimelig stilt dersom vedkommende blir pålagt å være erstatningsansvarlig ovenfor et upåregnelig, fjernt og avledet forhold av ansvarshendelsen. Et eksempel ved slike tilfeller, kan være at Peder Ås ble koronasmittet tilbake i mars 2020 og etter et år begynte han å miste håret sitt. Han saksøker staten for hårtap på grunnlag av at han ble smittet og krever erstatning. Problemstillingen kan imidlertid reise ulike spørsmål, men fokuset her er at hårtapet ikke har en adekvat sammenheng med korona.
Adekvanslærens historie gjennom rettspraksis
En av de første domsavgjørelsene som implisitt formulerte adekvanslæren, var Rt. 1878 s. 407. Saken gjaldt en postbetjent som ekspederte et telegram og et brev som inneholdt en anmodning om å tegne forsikring på avsenderens skip. Da telegrammet kom frem ble forsikringen tegnet, men skipet hadde allerede blitt forlist. Eieren ble stående uten dekning, og gikk dermed til søksmål mot postbetjenten. Vedkommende ble frifunnet, med hensyn til at Høyesterett så på dette som «ubillig og urimelig» å utstrekke erstatningsansvar til «et saa eksorbitant og forut ganske uberegnelig ansvar som dette». Her kan det bemerkes at Høyesterett taler om en upåregnelig skade, som fører til at skadevolder ikke skal anses som erstatningsansvarlig.
I dommen Rt. 1909 s. 851 (Knallperle I), ble adekvanslæren stilling i norsk rett avklart. Dommen har vært retningsgivende ved senere praksis om læren. Høyesterett hadde eksplisitt uttrykt at adekvans utgjør et selvstendig vilkår for erstatningsansvar ved kravet om faktisk årsakssammenheng. Saken gjaldt to gutter i åtteårsalderen som lekte og fant en dynamittknallperle. Den eksploderte og gutten som hadde den i hendene under eksplosjonen ble skadet og mistet synet.
Høyesterett kom frem til at statsjernbanen var ansvarlig på objektivt grunnlag, og hvor det også ble konstatert at det forelå årsakssammenheng. Det ble imidlertid spørsmål «om kausalsammenhængen mellem den indtrufne ulykke og jernbanens anvendelse af sprængstoffet er en saadan, at ogsaa under hensyn hertil erstatningspligten er begrundet. At den fysiske aarsagssammenhæng foreligger, anser jeg efter det før forklarede altsaa paa det rene. Men spørgsmaalet er, om der her foreligger, hvad man kan kalde for et retslig adækvat kausalforhold», jf. dommens side 853.
Statsjernbanen ble kjent erstatningsansvarlig for skaden på gutten. Hendelsesforløpet ble ansett som «en saa nærliggende og regelmæssig videre udvikling» at de måtte pålegges ansvar, jf. dommens side 854. Her tok Høyesterett utgangspunkt i påregnlighetskriteriet, som blir fremstilt nærmere under punkt 3.
3. Påregnlighetskriteriet
Begrepene påregnelighet og adekvans brukes oftest om hverandre. Det som menes med «påregnelig» er en sannsynlig følge av noe. Slik det kommer av i punkt 2., gir rettspraksis uttrykk for skader man kan beregne ved den primære skaden. Dermed skal påregnelighet anses som et kriterium ved vurdering om det foreligger en adekvat årsakssammenheng. Slik det kommer av Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, har adekvanskravet tidligere blitt betraktet som et påregnelighetskrav. Kravet står imidlertid sentralt ved adekvansvurderingen.
Påregnelighetskravet er også formulert i noen lovbestemmelser. Et eksempel er kjøpsloven § 67, som gir uttrykk for at man kan kreve erstatning for «tap som med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge», jf. første ledd annet punktum. En tilsvarende bestemmelse finner vi også i forbrukerkjøpsloven § 52 første ledd annet punktum. Lovgiver har her gitt uttrykk for at bestemmelsen skal anvendes konkret i vurderingen.
En sentral dom, som stadfester dette er uttalt av førstvoterende i Rt. 2007 s. 158 (Pseudoanfall). Her sier Høyesterett at «[n]år ... [man] skal ta stilling til spørsmålet om adekvans ..., må det således skje etter en konkret vurdering av omstendighetene i saken», jf. avsnitt 70. Dommen tok stilling til psykisk skade etter en bilulykke. Høyesterett kom frem til at det forelå en erstatningsbetingende årsakssammenheng. Imidlertid var skaden og utviklingen av den ble avledet ekstraordinær i forhold til trafikkulykken, slik at kravet til adekvans ikke ble oppfylt. Vedkommende var dermed ikke berettiget erstatningskrav.
3.1 Rettspraksis som belyser påregnlighetskriteriet
Rt. 1997 s. 1 (Papegøye/Rossnes)
En dom fra 1997, ble det inntatt en dom og gjaldt en skadelidte som ble påført nakkeslengskade etter en bilpåkjørsel. Vedkommende ble påført fysiske skader, og utviklet over tid en rekke lidelser som ble antatt for å være av psykosomatisk karakter. Kravet om erstatning for denne psykiske følgen ble imidlertid ikke tatt til følge. Dette var med hensyn av uttalelsen til professor dr. med. Nyberg-Hansen om at han kun har hørt om et lignende tilfelle. Høyesterett ga uttrykk for at skadeutviklingen ikke var påregnelig, «og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, ikke kan anses å ligge innenfor det påregnelige», jf. avgjørelsens side 13.
Rt. 2001 s. 320 (Psykoinvaliditet I/Nilsen)
I dommen fra 2001 hadde skadelidte vært utsatt for en trafikkulykke som utløste en psykisk lidelse. Det kom frem til at «[e]tter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en trafikkulykke kan utløse en psykisk lidelse, og selv om skadeforløp av den karakter vi her står overfor, er sjeldne, kan skaden etter min oppfatning ikke falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykke», (s. 334). Høyesterett kom dermed frem til at trafikkforsikringsselskapet ikke fikk medhold i at den psykiske lidelsen ikke skulle erstattes.
3.2 Under bemerkninger
Det bør bemerkes at Kjelland ikke anvender begrepene «påregnelighet» og «adekvans» som synonymer. Kjelland anvender adekvansbegrepet for selve vurderingstemaet, mens med påregnelighetsbegrepet som et kriterium under adekvansvurderingen. Dette er med hensyn til at det samsvarer bedre etter nyere rettspraksis og juridisk teori, på bakgrunn av nærhetskriteriet som vi skal se nærmere på under i punkt 4
4. Nærhetskriteriet
Gjennom årene har rettspraksis gått ifra idéen om at ved en adekvansvurdering, skal man kun se hen til hva som er påregnelig. Et eksempel kan ses fra dommen inntatt i Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne), som gjaldt om påført tap på grunn av splittbambuspinnene som ble brukt som støttepinner ved agurkproduksjonen, og som smittet agurkene med en plantesykdom. Her uttalte Høyesterett at «[v]ed vurdering av om et tap er adekvat, har det i tillegg til påregnelighet og hvor fjernt og avledet tapet er, tradisjonelt også vært tatt hensyn til hva som fremgår som rimelig i det enkelte tilfelle», jf. dommens premiss 69 (egne kursiveringer).
Nærhetskriteriet innebærer å sette krav om at skadefølgen ikke må være et for fjernt, avledet eller indirekte forhold til ansvarshendelsen (Kjelland, 2019, s. 275). Flymanøver-dommen inntatt i Rt. 1973 s. 1268, taler om et slikt kriterium mer eksplisitt i sine uttalelser. Her ga Høyesterett uttrykk om at «kravet om en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet» oppstilles, jf. side 1272. Den konkrete sak gjaldt det et fly som brøt uaktsomt ned en kraftledning. Dette førte til at flere abonnenter ble uten strøm, som også voldte skade på noen sitt oppdrett og ble satt ut av drift. Etter Høyesteretts vurdering om nærhetskriteriet i den konkrete sak, kom de frem til at den nødvendige nærhet i årsaksforholdet ikke forelå. Skadevolderen ble imidlertid erkjent erstatningsansvarlig for skaden på kraftledningen.
Uttalelsene fra den ovenfor nevnte dom, har blitt videreført i nyere dommer om formueskader. Rt. 2006 s. 690 (Lillestrøm), gjaldt spørsmål om erstatning etter en kollisjon mellom to godstog ved Lillestrøm. Byens sentrum ble evakuert på bakgrunn av fare for eksplosjon, med hensyn til at et av togene var ladet med propan. Det konkrete spørsmålet ved saken gjaldt plassering av ansvar for diverse formuestap denne evakueringen medførte. Høyesterett uttalte at «erstatningsansvaret må avgrenses slik at erstatningsplikten ikke gir urimelige eller urettferdige utslag, og at det hensiktsmessige kan gjøres ved å kreve «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet», jf. Rt-1973-1268», jf. avsnitt 55.
4.1 Hensynet bak kriteriet
Det kommer av Kjelland, Erstatningsrett, side 276, at «[n]ærheten mellom ansvarshendelsen og skaden skal vurderes uavhengig av den konkrete påregneligheten. Vurderingen må naturlig nok bygge på kunnskap om skaden og hendelsesforløpet ut fra et tilbakeskuende perspektiv». Dette kan forstås slik at nærhetskriteriet skal vurderes konkret, uavhengig av påregneligheten ved saken. Til tross for at man kan påregne en slik skade av skadehendelsen, kan den aktuelle skaden imidlertid stå for fjernt at den ikke bør anses som rimelig at skadevolder stilles ansvarlig.
5. Adekvanskravet i enkelte situasjoner
Her skal vi se litt nærmere på enkelte situasjoner hvor adekvansvurderingen bør anses nødvendig å foreta. Det har blitt valgt ut to situasjoner: (I) psykiske skader og (II) tredjepartstap ved rene formuestap. Avgrensningen av de to enkle situasjonene er grundig for å kunne skille mellom økonomisk og ikke økonomisk tap ved vurdering av et erstatningsansvar.
5.1 Psykiske skader
Fysiske skader kan føre til psykiske skader. Imidlertid er spørsmålet om slike psykiske skader kan anses å ha en adekvat årsakssammenheng av skadehandlingen. Norsk rettspraksis har avgjort en god del saker som gjelder psykisk sykdom hos skadelidte etter å ha blitt utsatt for en ulykke. En del eksempler som er blitt tidligere nevnt i denne fremstillingen er Rt. 1997 s. 1, Rt. 2001 s. 320 og Rt. 2007 s. 158.
Rettspraksis har også avgjort saker som gjelder psykiske skader som ikke har en sammenheng med fysiske skader ved den skadelidte. Dette gjelder sjokkskader som har ført til psykiske skader, på grunn av en uforventet hendelse som påføres deres nærstående. Det erstatningsrettslige vernet ved slike sjokkskader, også omtalt som uegentlige tredjepartstap, har vært høyt debattert, som bemerker adekvanslæren om dens vurderingskriterier.
Dommene inntatt i Rt. 1938 s. 626 og Rt. 1966 s. 163 (Sola), gjaldt om to mødre som fikk sjokkskade i form av nevrose. De ble påført en slik psykisk skade på bakgrunn av at de vitnet døden til barna deres. I begge avgjørelser kom Høyesterett frem til at det bør trekkes snevre grenser om erstatningskrav av slik karakter. Erstatning ble ikke tilkjent.
Høyesterett har imidlertid avgjort to saker hvor det ble tilkjent erstatning ved rene sjokkskader; Rt. 1960 og 257 (Bersagel) og Rt. 1985 s. 1011 (Hauketo). I Bersagel ble det avgjørende når skadevolderen utviste grov uaktsomhet. Mens i Hauketo var det avgjørende at hustruen vitnet til at mannen ble skadet på den mest groteske måten.
I Hauketo ga Høyesterett uttrykk om at «[h]ovedsynspunktet synes å ha vært at slike skader normalt er av så indirekte og avledet natur i forhold til den skadegjørende at det ikke vil være rimelig å trekke den erstatningspliktiges ansvar til også å dekke slike skader. Dette synspunktet slår etter min mening ikke til i et tilfelle som det foreliggende», jf. side 1016. Her kan man se et utslag av prevensjonshensynet i Høyesteretts vurdering i den konkrete saken ved å betrakte ulike avgrensningsfaktorer. I Høyesteretts vurderinger ses det hen til ansvarsregelens formål, skadevolders skyldgrad og reelle hensyn.
HR-2018-2080-A (Ullevål) skiller seg klart fra tidligere rettsavgjørelser om sjokkskader. Saken gjaldt om en mor som fikk sjokkskade etter å ha funnet sønnen sin død på sykehuset etter svikt ved helsehjelpen. Moren fikk tilkjent erstatning etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a for den psykiske skaden som vedkommende var blitt påført. Det ble uttalt av Høyesterett at «[s]iden forrige gang Høyesterett tok stilling til rekkevidden av det erstatningsrettslige vernet for en forelders psykiske skade som følge av at et barn dør i en ulykke ... har vi ... fått vesentlig mer og dypere innsikt i psykologiske skademekanismer, årsaksforhold og komplekse sorgreaksjoner». Dette har ført til at «kunnskapen innebærer blant annet at man i større grad enn før vil kunne anse psykiske skader når noen mister et barn som påregnelige», jf. avsnitt 42. Her er det dermed tale om en rettsutvikling i erstatningsretten.
Man bør imidlertid bemerke at Høyesterett uttrykker en viss tilbakeholdenhet. I dommens avsnitt 47 har Høyesterett gitt uttrykk om at «[v]i er nok likevel ikke kommet dit at det nå vil være riktig helt å forlate tanken om at det på dette feltet gjør seg gjeldende spesielle avgrensingshensyn. Allerede den omstendighet at vi er har å gjøre med en langvarig og temmelig festnet rettsoppfatning, taler mot å gjøre et større sprang». Her uttales det med andre ord at man må likevel vise en viss forsiktighet ved anvendelse av regelen, og at man må se hen til den konkrete saken ved vurderingen.
5.2 Tredjepartstap ved rene formuestap
Skadehandlinger kan ofte påvirke en tredjepart. Et eksempel er at Peder Ås har forvoldt skade på Marte Kirkeruds eiendom. Skaden påvirket kloakksystemet som medførte forurensning på Lars Holms plantasje 50 km unna.
Den videre fremstillingen skal ta for seg tredjepartstap ved rene formuestap. Det som menes med rent formuestap er tap som ikke står i årsakssammenheng ved integritetskrenkelser (Hagstrøm/Stenvik, 2014, s. 428). Tidligere i denne fremstillingen har det blitt nevnt en del dommer som gjaldt spørsmål om erstatning ved rene formuestap; Rt. 1973 s. 1268, Rt. 2004 s. 745 og Rt. 2006 s. 690.
I den sistnevnte dommen, Rt. 2006 s. 690 (Lillestrøm), uttalte førstvoterende at «[d]et er ikke tvilsomt at formuesskader sammen med integritetsskader ville ha hatt tilstrekkelig nærhet til primærskadene dersom det hadde funnet sted en eksplosjon ... Ved ansvar for farlig gods kan det i vår situasjon være tilfeldig hvem som får integritetstap og hvem som «bare» får annet formuestap, og det er da ikke rimelig å si at formuestap sammen med integritetstap er mer nærliggende enn formuestap alene ... Disse omstendigheter underbygger etter mitt syn at formuestapene står tilstrekkelig nær integritetsskaden», jf. avsnitt 56
Høyesterett i Lillestrøm-dommen ga uttrykk for at tross ved formuesskader, kan integritetsskaden stå tilstrekkelig nær. Det er med andre ord ikke nødvendig å se bort ifra den ene eller den andre ved konkrete saker, da disse gjelder både integritetsskade og formueskade.
6. Forholdet mellom adekvanslæren og uvesentlighetslæren
Adekvanslæren er en av de avgrensningslærene ved erstatningens grenser, hvorav den andre læren er uvesentlighetslæren, som også er et synonymt for vesentlighetslæren. Læren om uvesentlighet avgrenser skadevolders erstatningsansvar med årsaksfaktorer som er å anse som perifere årsaker til skaden. Det som menes med dette er at uvesentlighetslæren anvendes som et filter for å kunne begrense skadevolders erstatningsansvar.
Det er klart at både adekvanslæren og uvesentlighetslæren er verktøy for kunne begrense skadevolders erstatningsansvar for skadefølger som bør anses som urimelig å bli stilt ansvarlig for. Tidligere i denne fremstillingen har det blitt gitt eksempler av sekundærskader som kan bli begrenset av adekvanslæren. Ved en vurdering om uvesentlighetslæren, vil det derimot gjelde en avgrensing av primærskaden. Dette er et viktig skille mellom adekvanslæren og uvesentlighetslæren, i en vurdering om å begrense skadevolders erstatningsansvar.
Litteraturliste:
Kjelland, M. (2019). Erstatningsrett, 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
Hagstrøm, V., & Stenvik, A. (2014). Erstatningsrett. Oslo: Universitetsforlaget.
Comments