top of page

Åndsverk og beslektede rettigheter

1. Innledning

1.1 Presentasjon av artikkelens tema

Opphavsrett er et juridisk konsept som gir skapere av originale verk en rekke eksklusive rettigheter til å kontrollere bruken og distribusjonen av sine kreative verk. Åndsverkloven (2021 (åvl.) regulerer rettighetene til åndsverk, og den som skaper et åndsverk har «opphavsrett til verket» jf. åvl. § 2 første ledd.

 

I tillegg til åndsverkene, beskytter lovens kapittel 2 også andre prestasjoner – nemlig nærstående rettigheter. Nærstående rettigheter omtales gjerne som de beslektede rettighetene til åndsverk. Disse rettighetene er gjerne av samme karakter som åndsverk, men som ikke oppfyller vilkårene for åndsverkbeskyttelse etter lovens første kapittel. Illustrerende  her er fotografiske bilder. En viktig presisering er at fotografiske bilder ikke må forveksles med fotografiske verk. Dette vil bli nærmere redegjort for i pkt. 4.1

 

Det er viktig å bemerke seg at store deler av opphavsretten er forankret i internasjonal praksis. Rettspraksis fra EU-domstolen er med på å klargjøre forståelsen og tolkingen av de EU-rettslige direktivene. Med dette vil det si at de nasjonale domstolene til dels plikter å rette seg etter EU-domstolens tolkninger. Derfor vektlegger de nasjonale domstolene store deler av EU-domstolens praksis i nasjonal rett. Det vil ikke redegjøres nærmere for EU-domstolens påvirkning i den nasjonale praksisen. 

 

1.2 Artikkelens formål og avgrensing

Hovedformålet med denne artikkelen er å belyse opphavsrettens betydning, hvilke hensyn den bygger på og vilkår for vern av åndsverk og nærstående rettigheter. Dette vil bli gjort ved å redegjøre for hovedregelen om eneretten (pkt. 2), deretter vilkår for vern av åndsverk (pkt. 3) og nærstående rettigheter (pkt. 4). Avslutningsvis vil det ses nærmere på inngrep i eneretten (pkt. 5).

 

Artikkelen vil ikke ta for seg rettighetssubjekter i opphavsretten.

 

1.3 Hensyn i opphavsretten

1.3.1 Rimelighets- og rettferdighetshensynet

Hensynet bak opphavsretten kan utledes fra lovens formål. Målet er å skape insentiv til «kulturell produksjon» jf. åvl. § 1 (a), da det er et samfunnsmessig behov for åndsproduksjon. Lovens formål er å ivareta en rimelig balanse mellom hensynet til den enkelte rettshaver, og at skapende virksomhet er i samfunnets interesse jf. åvl. § 1 (b).

 

Hensikten er å ivareta opphavsmannens interesser ved å beskytte åndsverkene mot plagiering og snylting. Opphavsretten bygger nemlig på grunnleggende rimelighets- og rettferdighetssynspunkter.

 

1.3.2 Motivasjonshensynet

Opphavsmannen belønnes med både økonomiske og ideelle rettigheter, noe som virker motiverende for nyskapning og nytenkning. Det sentrale i motivasjonshensynet er at terskelen for å muliggjøre vern for innsats, virker både overkommelig og mulig for opphavsmannen – også for samfunnet er dette positivt. Anerkjennelse av innsats stimulerer og gir motivasjon til kreativ produksjon som alle kan dra nytte av.

 

Hensynet gjør seg også gjeldende i prinsippet om rettferdighet. I RG 2001 s. 676 Dams Lykketroll var spørsmålet for retten om Dams lykketroll oppfylte kravene til verkshøyde og dermed kunne oppnå opphavsrettsvern. Retten kom til at lykketrollet oppfylte kravene til verkshøyde. Her ble motivasjonshensynet trukket frem som et moment i vurderingen av vern mot etterligninger. Lagmannsretten konkluderte med at det ville være svært demotiverende for andre opphavere, dersom lykketrollet ikke hadde vern mot den aktuelle etterlikningen.

 

1.3.3 Monopolrisiko

Med monopolrisiko menes hensikten for at ingen skal få monopol på uoriginale verk i opphavsretten. Slik ivaretas det kunstneriske spillerommet til opphaveren. I sak C-833/18 Bromton bicycle handlet dommen om en foldesykkel (Brompton-sykkelen) som ble påstått krenket av en lignende sykkel (Chedech-sykkelen), nærmere bestemt om utseende. Retten uttalte at dersom ideer kunne beskyttes av opphavsretten, ville det gi mulighet til å monopolisere ideer til skade for bl.a. den teknologiske og den industrielle utviklingen jf. avsnitt 27. Norsk rettspraksis har samme oppfatning jf. Rt. 2007 s. 1329 Huldra i Kjosfossen.

 

2. Hovedregelen om enerett

Det grunnleggende prinsippet i opphavsretten er at «den som skaper et åndsverk», vil ha opphavsrett til sitt eget verk – en såkalt enerett. Det vil si at opphaver har både økonomiske og ideelle rettigheter til sitt verk (Rognstad et.al., 2021, s. 42). De ideelle rettighetene omhandler  retten til navngivelse og vern mot krenkende gjengivelse, slik som «god skikk tilsier» jf. åvl. § 5. De økonomiske rettighetene handler om at opphaver har en enerett til å enten (a) «fremstille varig eller midlertidig eksemplarer av åndsverket» eller (b) «gjøre verket tilgjengelig for allmennheten» jf. åvl. § 3. Stort sett omfatter de samme økonomiske rettighetene også for nærstående rettigheter i lovens kapittel. 2.

 

Med bokstav a forstås en rett til å reprodusere verket. Dette kan gjøres enten ved en fysisk tilnærming som bøker, eller digitale eksemplarer i form av lagring på en datamaskin. Bokstav b omfatter en enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, enten ved spredning, visning, fremføring eller overføring, jf. annet ledd. En naturlig språklig forståelse av «allmennheten» retter seg mot et betydelig og ubestemt antall mottakere. Denne forståelsen legges også til grunn i C-429/08 Premier League.

 

For nærstående rettigheter, dreier eneretten seg om vern for presentasjoner som på forskjellige måter har nær tilknytning til åndsverkene. Nærstående prestasjoner kan grovt kategoriseres i to ulike kategorier. Skillet mellom kategoriene går mellom hvilke prestasjoner som også kan få vern etter åvl. §2. Til første kategori hører vern av fotografiske bilder (åvl. § 23) og databaser (åvl. § 24), se pkt. 4.1. Til den andre kategorien hører vernet for utøvende kunstnere som artister og skuespillere (åvl. § 16), vern for lyd- og filmopptak (åvl. § 20) og vern for kringkastingssendinger (åvl. § 22). (Rognstad et.al., 2021, s. 41).

 

3. Vilkår for vern av åndsverk

Et åndsverk skal etter definisjonen i åvl. § 2 annet ledd forstås som «litterære eller kunstneriske verk», som er uttrykk for «original og individuell skapende åndsinnsats».

Det sentrale er at åndsverkloven beskytter det som kan karakteriseres som verk på det litterære og kunstneriske området i vid forstand jf. C-310/17 Levola Hengelo.

 

For at et åndsverk skal kunne ha opphavsrettslig vern må øvrige vilkår være oppfylt:

 

(i) Åndsverket må være skapt av en opphaver

(ii) Verket må være objektivt konstaterbart

(iii) Verket må tilfredsstille kravet til verkshøyde

 

3.1 Åndsverket må være skapt av en «opphaver»

Etter åvl. § 2 første ledd er den som skaper et åndsverk betegnet som «opphaver», og har opphavsrett til verket. Av en ordlydstolkning forstås opphaver for å være en fysisk person jf. «den som skaper et åndsverk». Dette vil eksempelvis si at et verk frembrakt av et dyr, ikke er å anse som et åndsverk i lovens forstand. Åndsverket må være menneskeskapt, noe som innebærer at man ikke har opphavsrett til faktiske opplysninger eller historiske hendelser  (Rognstad et.al., 2021, s. 43). EU-domstolen har satt et krav om at verket skal «afspejle ophavsmandens personlighed» jf. C-145/10 Painer.

 

3.2 Åndsverket må være «objektivt konstaterbart»

Videre må åndsverket være objektivt konstaterbart eller identifiserbart jf. EU-domstolen C-310/17 Levola Hengelo. Saken gjaldt om smaken til en nederlandsk smøreost kunne ha opphavsrettsligbeskyttelse. Dommen er den første hvor EU-domstolen bestemmer opphavsretten til smaken av et matprodukt – og kom frem til at selskapet ikke kunne ha opphavsrett til smaken. Domstolen la til grunn at verket måtte uttrykkes på en måte som gjør den identifiserbar med «sufficent precision and objectivity» jf. avsnitt 40. EU-domstolen la i dommen avgjørende vekt på den tidligere avgjørelsen i Sieckmann v. Deutsches Patentund Markenamt C-273/00 som gjaldt spørsmålet om lukt kunne være et varemerke.

 

Med dette er konsekvensen på nåværende tidspunkt at smaker ikke kan anses som litterære eller kunstneriske verk, ifølge EU-domstolen. Dette er fordi det ikke er mulig å foreta en «presis og objektiv» identifikasjon av matvarens smak, som gjør det mulig å skille den fra produkter av samme art. Behovet for å sikre at det ikke er noe element av subjektivitet i prosessen med å identifisere verket hviler sterkt på hensynet til rettssikkerhet og rettferdighetshensyn.

 

3.3 Åndsverket må tilfredsstille kravet til «verkshøyde»

Det siste vilkåret for å oppnå opphavsrettsbeskyttelse er kravet til det såkalte verkshøydekravet eller originalitetskravet i åndsverkloven § 2 annet ledd jf. «original og individuell». En språklig forståelse tilsier at opphaveren må kunne uttrykke sin personlighet gjennom verket – det må være originalt.

 

Bestemmelsen tar imidlertid ikke for seg hva som ligger i kravet, og må derfor søkes avklart gjennom andre rettskilder.

 

3.3.1 Prinsippet om frie og kreative valg

Det foreligger visse retningslinjer om hvordan verkshøydekravet blir vektlagt fra både nasjonale domstoler og av EU-domstolen. EU-domstolen har tolket originalitetskravet om at opphaver «har kunnet udtrykke sine kreative evner ved frembringelsen af værket på grundlag af frie og kreative valg» jf. C-145/10 Painer avsnitt 80. Dommen gir uttrykk for et valgfrihetsprinsipp som innebærer at valget som er foretatt må være fritt og kreativt. Med dette menes at verket har stått overfor flere antall løsninger – det må altså foreligge en valgmulighet. Valgfrihetsprinsippet må imidlertid sees i sammenheng med dobbeltfrembringelsesprinsippet. Prinsippet tilsier at der det er risiko for at noen andre kan frembringe et identisk verk, er det sannsynligvis få valgmuligheter. Prinsippet gir anvisning på at det nyskapende elementet ved verket må være så originalt og individuelt, at det er liten sannsynlighet for at en annen opphavsmann vil kunne skape et identisk likt verk.

 

Det faktum at valgmulighetene må være kreative har således blitt en forutsetning for at originalitetskravet er oppfylt, også i norsk rett. I Rt. 1997 s. 199 Cirrus var spørsmålet for Høyesterett om tegninger til en båt var av opphavsrettslig beskyttelse. Førstvoterende uttalte at «et moment av betydning for vurderingen [er] at utformingen av tegningene i noen grad er bestemt av de krav som klasseinstitusjonen stiller [...]. Dette styrker den konklusjon at tegningene ikke har den verkshøyde på Cirrus´ hånd som er nødvendig for beskyttelse etter åndsverkloven» jf. side 219. Dommen forklarer at det var tegninger som var fastsatt på grunn av bestemte krav, og at det derfor førte til færre muligheter for variasjon og valg. Høyesterett bruker valgfrihetsprinsippet for å underbygge konklusjonen om at tegningene ikke hadde tilstrekkelig verkshøyde.

 

Det kan imidlertid stilles spørsmål om hvor kreative opphavsmannens valgmuligheter må være for at et verk skal få vern. Terskelen vil bli redegjort for i pkt. 3.3.3.

 

3.3.2 Beskyttelse av formen, ikke idéen

Et annet viktig element i verkshøydevurderingen er prinsippet om manglende idébeskyttelse. Prinsippet går ut på at noen av elementene bør holdes fri fra opphavsbeskyttelsen. Med dette skal ikke idéene bak verket beskyttes, kun formen det er gitt. Dette kommer ikke til uttrykk i åndsverkloven, men er nedfelt i internasjonale konvensjoner som WTO-avtalen og WCT-traktaten - men det er i rettspraksis at prinsippet har sin tyngste forankring. Rt. 1962 s. 964 Wegners Sybord gir en god illustrasjon. Høyesterett uttaler at «en opphavsrett for Wegner ikke under noen omstendighet gå så langt, at de idéer som her er kommet til uttrykk får rettsvern etter vår åndsverklov, således at andre av den grunn er avskåret fra å bruke de samme idéer». jf. side. 967. Prinsippet setter nemlig begrensninger på hvor langt idéene kan strekke seg i forhold til det som er skapt.

 

Kjernen i prinsippet er at mange verk bygger på de samme idéene, hvor det ikke bør være rom for å monopolisere disse idéene da dette vil stå i strid med valgfrihetsprinsippet. For eksempel kan det nevnes at musikalen West Side Story er basert på ideen fra Romeo & Juliet av Shakespeare. Prinsippet vil ofte også stille strengere krav til verkshøyde.

 

Merk at prinsippet nærmest vil være et selvstendig vilkår. Det er formen som er beskyttet, ikke idéene. For at en idé skal få opphavsrettslig vern, må den være konkretisert og ha fått en uttrykksform. Dette må imidlertid lese ut fra den konkrete sak.

 

3.3.3 Terskelen for verkshøydekravet i rettspraksis

Gjengitt ovenfor er utgangspunktet for verkshøydevurderingen at det foreligger en originalt og individuelt skapende åndsinnsats hvor det må foreligge en viss terskel – eller kreativitet – for at det skal foreligge et verk. Både Rt. 2012 s. 1062 Tripp trapp, og Rt. 2013 s. 822 Ambassadør gir grunnlag for å si at det er en reell vurdering av den individuelt skapende innsatsen som trekker den nedre grensen for verkshøyde. Terskelen er imidlertid relativ og avhenger av hvilket type verk det er. Dette vil nærmere belyses ved rettspraksis.

 

I sak C-145/10 Painer gir uttrykk for en lav terskel. Saken omhandlet den opphavsrettslige beskyttelsen av portrettfotografier, hvor portrettfotografiene ikke skulle være svakere enn andre fotografiske verk. Dommen kan hevde å bekrefte at det ikke skal stilles spesielle krav avhengig av hvilken type verk det er tale om, men generelle kriterier for hvordan originalitetsvurderingen skal foretas. Det som kan utledes fra dommen er at verkshøydekravet er relativt til verkstypen det er tale om. Hvorvidt et verk har verkshøyde, beror ikke på størrelse, lengde, utforming eller kvalitet – men «ophavsmandens egen intellektuelle frembringelse» som vil kunne «foretage frie og kreative valg» jf. avsnitt 87-90

 

På en annen side ser vi at terskelen strekker seg noe lenger i Rt. 2007 s. 1329 Huldra i Kjosfossen. Høyesterett har uttalt at forestillingen om Huldra ikke var et åndsverk. Her påpekte Høyesterett at de bevegelsene Huldra-skikkelsen foretok, var enkle og uoriginale. Høyesterett begrunner den strenge terskelen til verkshøyde med hensynet til vernet opphavsretten gir, og uttaler at «hvis en fremstilling av en figur som bygger på̊ folketradisjon, skal gis opphavsrettslig vern uten at den tilfører figuren noe vesentlig nytt, vil det innebære at man tillater at en del av folketradisjonen blir monopolisert for et langt tidsrom» jf. avsnitt 50. Med dette kan det sies å stille et krav til subjektiv originalitet, ikke et krav til objektiv nyhet. Med andre ord må det være originalitet som stammer fra opphaverens individuelle tankeprosesser og frie valg. Verket trenger ikke være nytt fra et objektivt standpunkt. Det er verkets art og kreativitet, ikke kvaliteten det kommer an på. Et viktig poeng å utlede fra dommen er at Høyesterett veier skaperens interesser opp mot hensynet til kulturarv og «det åndelige felleseiet». Høyesterett la altså avgjørende vekt på hensynet til kulturarven. Dette understreker viktigheten av både valgfrihets- og dobbeltfrembringelsessynspunktet, samt rettferdighetsprinsippet.

 

I C-429/08 Premier League legger domstolen til grunn at begrensninger i form av regler og retningslinjer kan medføre at det ikke blir rom for «frie og kreative valg». Spørsmålet var om fotballkampen kunne anses å være åndsverk i seg selv. På grunn av at kampen begrenses av spilleregler som ikke gir rom for kreativ og kunstnerisk frihet, anses ikke fotballkampen som et åndsverk. Høyesterett har i Rt. 1962 s. 964 Wegners Sybord lagt til grunn samme forståelse om at «opphavsmannens ideer har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi» jf. side. 967.

 

Det sentrale i kravet til originalitet og individuell skapende åndsinnsats er resultatet av opphaverens egen intellektuelle frembringelse, gjennom frie og kreative valg. For eksempel kan et verk være originalt selv om det ikke er nytt – det sentrale er om verket kommer fra opphavers eget arbeid og personlighet. En for høy terskel vil imidlertid føre til lite motivasjon blant opphavere. Derfor er terskelen til verkshøyde en del lavere den dag i dag. Kravet til verkshøyde sørger nemlig for en balansegang mellom motstridende hensyn av opphaverens og samfunnets interesser. Det skaper en rettferdighet som igjen gir opphav til økt motivasjon for nytenkning- og skapning.

 

4. Vilkår for vern av nærstående rettigheter

I tillegg til åndsverk verner også åndsverkloven kapittel. 2 nærstående rettigheter. 

Til forskjell fra opphavsretten, som krever en skapende innsats, forutsetter nærstående rettigheter som hovedregel bare at det er frembrakt et resultat av en bestemt art. Et godt eksempel er at en artist har enerett til det hen fremfører, selv om vedkommende ikke har skapt verket selv. Nærstående rettigheter er begrunnet i hensynet til å verne en innsats som ikke er åndsverk, men hvor det ligger faglig dyktighet bak.

 

Det vil kun redegjøres for vern av fotografiske bilder, og vern av databaser.

 

4.1 Fotografiske bilder

4.1.1 Tosporet system

Fotografivernet har et tosporet system som tillater at eneretten både kan søkes i kraft av opphavsrett, og den nærstående rettigheten i åvl. § 23. Loven skiller dermed mellom fotografiske verk og fotografiske bilder. Fotografiske verk omtales som et åndsverk og nyter full beskyttelse jf. åvl. § 2 annet ledd bokstav f, mens fotografiske bilder har noe lavere vern jf. åvl. § 23. Det vil si at fotografier enten kan være beskyttet som et åndsverk og må oppfylle kravene nevnt i pkt. 3, eller som en fotografirettighet etter åvl. § 23.

 

Typiske bilder tatt ved hjelp av telefonkamera, der kameraet bestemmer lukketid, blender og fokuspunkt, er fotografiske bilder. Bevisst komponerte fotografier der fotografen har arbeidet kreativt med valg av motiv, kameravinkel, lyssetting, rekvisitter og et etterarbeid, er helt klart et åndsverk. Mellom disse to ytterpunkter befinner det seg en mengde fotografier der skillet mellom fotografisk verk og fotografisk bilder vil være til gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Man ser gjerne at EU-domstolen gir de nasjonale domstolene et visst skjønn til å vurdere om kriteriene er oppfylt – men med en viss standard jf. sak C-5/08 Infopaq.

 

Den største forskjellen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder er deres vernetid. Eneretten til fotografiske bilder varer i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av året da bildet ble laget jf. åvl. § 23 annet ledd.

 

4.1.1 Vern etter åvl. § 23

Det eneste vilkåret for vern etter åndsverkloven § 23 er at bildet må være frembrakt ved fotografisk teknikk. Etter lovteksten gir «den som lager et fotografisk bilde» en enerett til å «fremstille eksemplarer» av bildet og gjøre det «tilgjengelig for allmennheten». Med «fotografisk bilde» menes et «bilde som er frembrakt ved bruk av kamera eller ved annen teknikk som kan likestilles med fotografering» jf. åvl. § 23 første ledd. Forarbeidene presiserer at dette ikke innebærer rene avbildninger, f.eks. digitalisering, av eksisterende fotografier jf. Prop. 104 L (2016-2017) s. 99.

 

Det forutsetter altså, på tross av ordlyden «lager», at det skal frembringes et nytt fotografisk bilde. Men til forskjell fra fotografiske verk som krever verkshøyde, vil derimot vern av fotografiske bilder ikke kreve en selvstendig innsats. Bildet trenger heller ikke å være nytt i den forstand at det finnes lignende bilder; kravet innebærer kun at det ikke må fremstilles eksemplar av et allerede eksisterende bilde.

 

4.2 Databaser «sui generis»

4.2.1 Ordlyden

Databasevernet er et EU-rettslig direktiv inntatt i EØS-avtalen som Norge er bundet av.

Med databaser forstås det i henhold til EUs databasedirektiv artikkel 1(2), samlinger av opplysninger «ordnet på en systematisk og metodisk måte som det er individuell tilgang til ved elektroniske eller andre midler». Databasevernet eller sui-generis-vernet er gjennom EØS-avtalen dermed blitt transformert til norsk rett i åvl. § 24. Bestemmelsen skal dermed tolkes i lys av både EUs databasedirektiv og EU-domstolens rettspraksis.

 

Også her må man ha i mente at det foreligger et tosporet beskyttelsesomfang, henholdsvis i åvl. § 2 og/eller «sui-generis»-vernet jf. åvl. § 24. I sak C-604/10 la domstolen til grunn at selv om en terminliste ikke er beskyttet etter sui-generis-vernet, så innebærer det ikke at en database ikke kan beskyttes av opphavsretten jf. avsnitt 27. Det dreier seg nemlig om to selvstendige rettigheter som har ulike vilkår og formål for beskyttelse.

 

4.2.2 Vilkåret i åvl. § 24

Åvl. § 24 (1) fastsetter sui-generis vernet i norsk rett. For at en sammenstilling av data skal ha databasevern, må den være et resultat av en «vesentlig investering» jf. åvl. § 24. Kravet om at det skal foreligge en vesentlig investering innebærer at det må være lagt ned menneskelige, finansielle eller tekniske ressurser som kvalitativt og/eller kvantitativt er betydelige jf. databasedirektivets fortale avsnitt 7 og C-338/02 Svenska Spel avsnitt 28. Med kvantitativt siktes det til innsats som kan måles, eksempelvis penger. Kvalitativt knytter seg til innsats som ikke kan måles, for eksempel intellektuell innsats eller energi.

 

Investeringen må videre rette seg mot «innsamling», «kontroll» eller «presentasjon» av innholdet. Ordlyden fastsetter en uttømmende liste jf. «eller». Det er ikke den skapende innsatsen som er avgjørende for vern, men selve investeringen i innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet.

 

Med «innsamling» menes den eksisterende data og samling av dataen i en database. «Kontroll» knytter seg til kontroll, retting, bekrefting og oppdatering av allerede eksisterende opplysninger, som faktisk er riktige. Dette omfatter både arbeid som skjer når databasen opprettes, og arbeid som skjer mens databasen er i drift jf. C-338/02 Svenska Spel avsnitt 27. Til slutt menes «presentasjon» strukturering og organisering av innholdet i databasen for å gjøre dette tilgjengelig for brukere jf. C-46/02 Oy Veikkaus avsnitt 27.

 

I C-338/02 Svenska spel var spørsmålet for retten om selve kampprogrammet hadde «sui-generis-vern». Ettersom kampopplysningene ikke eksisterte på forhånd, men ble skapt av fotballigaen selv, var det i dette tilfellet ikke tale om «innsamling, prestasjon eller kontroll» av eksisterende data.

 

(1)  Ved praktikumsoppgaver må en først vurdere om gjenstanden eller objektet i seg selv er en «database». Her tar en i bruk ordlyden i EU-direktivet.

(2)  Videre må en vurdere om vilkåret «vesentlig investering» er oppfylt. Her skal en se om vesentlig investering er forbundet med innsamling, kontroll eller presentasjon.

 

Poenget med bestemmelsen er at databasevernet er ment å skape incentiver til opprettelsen og vedlikeholdet av selve databasen – altså samlingen av data – og ikke virksomhet som innebærer dataproduksjon.

 

5. Inngrep i eneretten

5.1 Åndsverk

Som tidligere nevnt gir eneretten rett til å «råde over åndsverket» jf. åvl. § 3 første ledd. Denne eneretten gjelder åndsverk i «opprinnelig eller endret skikkelse», i «oversettelse eller annen bearbeidelse», i «annen litteratur- eller kunstart» eller i «annen teknikk» jf. åvl. § 3 fjerde ledd. Med dette betyr det at man ikke bare har beskyttelse mot ren kopiering, men også etterligninger, bearbeidelser og andre endringer. Det er nemlig eneretten som skal

vernes.

 

5.1.1 Vernets omfang utledes av graden til originalitet

En krenkelse i opphavsretten går ut på at en handling utført av andre enn opphavsmannen har trådt hans enerettigheter for nær. Spørsmålet om det foreligger et opphavsrettslig inngrep, beror på en sammenligning av det som er skapt først, og den påståtte krenkelsen. Et sentralt moment i krenkelsesvurderingen er at ikke alt i verket er beskyttet. Her må man identifisere hva i verket som ikke kan ha vern, og som andre fritt kan benytte seg av. Det må derfor alltid foretas en likhetsvurdering mellom produktene.

 

Rt. 1962 s. 964 Wegners sybord gir en god illustrasjon på likhetsvurderingen. Spørsmålet for retten var om et sybord kaldt «Bjørg» krenket opphavsretten til Wegners sybord. Selv om bordene kan se helt like ut ved første øyekast, kom Høyesterett til at opphavsretten ikke var krenket. Den kunstneriske utformingen av bordet hadde opphavsrettslig vern – men selve ideen hadde ikke vern.

 

                        «Wegners sybord»                                                      «Bjørg»

Litteraturliste for referanse

 

Utledet fra dommen må det tas hensyn til at ideer ikke har opphavsrettslig vern, og at verket også kan ha ikke-originale trekk. Det må nemlig foretas en vurdering av hvilke elementer som er vernet i verket.

 

5.1.2 Rekkevidden av vernet

Det følger av åvl. § 6 annet ledd at opphavsretten ikke er til hinder for at det skapes nye og selvstendige verk ved å benytte seg av eksisterende verk. Her må en skille mellom selvstendige verk, og verk som benytter seg av selve originalverket, såkalte bearbeidelser. Selvstendige verk vil typisk være tale om handlinger som bygger på ikke-vernede trekk i et annet verk. Høyesterett at uttalt i HR-2017-2165-A Il Tempo Gigante at de selvstendige verkene er «verk som står på egne ben med et individuelt uttrykk – en identitet – som er løsrevet fra originalverket» jf. avsnitt 72. Bearbeidelser er nemlig ikke løsrevet fra originalverket, men det er tilført en egen skapende innsats på verket. Her vil en ha «opphavsrett i denne skikkelsen» jf. åvl. § 6 første ledd. (Min kursivering).

 

I rettspraksis legges det til grunn at opphavsrettens beskyttelse rekker så langt som den skapende åndsinnsatsen når jf. Rt. 2012 s. 1062 Tripp Trapp. Dommen omhandlet en barnestol Oliver som gjorde inngrep i Stokke fabrikkens opphavsrett til Tripp-Trapp-stolen. Her uttalte Høyesterett at «graden av nyskapning har betydning for hvor vidtgående vernet er mot etterligninger» og at «hvor originalt og særpreget et åndsverk er, vil være bestemmende for vernets omfang» jf. avsnitt 86. Utledet fra dommen er det en nær sammenheng mellom verkshøydevurderingen og krenkelsesvurderingen. Jo lavere verkshøyde, desto mer nærgående etterligninger kan forventes. Hvor langt vernet rekker beror i alle tilfeller på en konkret vurdering i den enkelte sak.

 

Utgangspunktet for rekkevidden av vernet er at krenkelsen må oppfylle kravene til verkshøyde. Dersom det skal sies å foreligge en ulovlig etterligning, må en benytte seg av allerede vernede trekk som har verkshøyde. Det må derfor identifiseres hva i verket som har vern, og om dette er etterlignet. Her vil prinsippet om manglende idevern gjøre seg gjeldende.

Alle står fritt til å bygge på samme ide, men opphaveren får vern for den «individuelle form» som er gitt – ikke ideene.

 

5.1.3 Krenkelsesvurderingen i praktikum

Eksempel: Sebastian Ås har solgt en type stol som kan sies å ligne på stolen som Shubham Kirkerud anfører å ha opphavsrett til. Utgjør Sebastians stol en krenkelse av Shubhams opphavsrett?

 

Her er det i hovedsak to spørsmål som skal drøftes; (1) For det første om stolen til Shubham er et åndsverk, og (2) for det andre hvorvidt stolen til Sebastian utgjør et inngrep i Shubhams rettigheter.

 

Steg 1: Først må det vurderes om Shubhams stol oppfyller vilkårene for åndsverk etter åvl. §2

(1) Shubham må være «opphaver»  jf. åvl. § 2 første ledd

(2) Verket må være «objektivt konstaterbart» jf. C-310/17 Levola Hengelo

(3) Verket må inneholde verkshøyde jf. åvl. § 2 «original og individuell skapende»

 

Det avgjørende vil ofte være om det såkalte originalitets- og verkshøydekravet er oppfylt, pkt. (3). Her må det være tale om et litterært eller kunstnerisk verk av enhver art som er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats jf. åvl. § 2. Sentralt vil spørsmålet være om stolene er utslag av Shubhams frie og kreative valg. Terskelen på hvor frie og kreative valgene må være belyses av både EU-domstolen og av Høyesterettspraksis, se pkt. 3.3.3.

 

Steg 2: Videre er spørsmålet om salg av stolen utgjør et inngrep i Shubhams rettigheter

(1) Sebastians stol må oppfylle kravet til verkshøyde

(2) Utgjør Sebastians stol en bearbeidelse eller et selvstendig verk etter åvl. § 6?

 

(1) En må først vurdere om stolen til Sebastian har verkshøyde etter åvl. § 2. Dersom det ikke foreligger verkshøyde, må det foretas en subsidiært drøftelse.

 

(2) I vurderingen om stolen anses som et selvstendig verk eller som en bearbeidelse, må en identifisere hva i verket som kan ha vern. Det må derfor foretas en likhetsvurdering mellom stolen til Shubham og stolen til Sebastian. Utgangspunktet er om de vernede trekkene i stolen til Shubham, og på hvilken måte, disse trekkene går igjen i Sebastians stol. Her vil spesielt prinsippet om beskyttelse av formen, og ikke ideene gjøre seg svært gjeldende. Spørsmålet vil ofte bero på om frembringelsen av de vernede trekkene i verket anses så like at de frembringer samme estetiske opplevelse.

 

Steg 3: Helhetsvurdering

Avslutningsvis bør det foretas en helhetsvurdering, dette er for øvrig ikke et krav. Her bør en konkludere om Sebastians stol utgjør et selvstendig verk, eller om det foreligger en bearbeidelse. Dersom det foreligger en bearbeidelse er det klart at salg av stolen utgjør en krenkelse i Shubhams rettigheter etter. åvl. § 6 første ledd, da Sebastian ikke kan «råde over [stolen] i strid med opphavsretten til originalverket». Dersom en kommer frem til at stolen til Sebastian er et selvstendig verk, vil opphavsretten til Shubham ikke anses krenket da «det nye verket [ikke er] avhengig av opphavsretten til originalverket» jf. åvl. 6 § annet ledd.

 

5.2 Nærstående rettigheter

Det følger av åvl. § 5 annet ledd en respektrett om at et verk ikke kan endres på en «krenkende» måte. Krenkelsesvurderingen av nærstående rettigheter må bero på en tolkning av den enkelte bestemmelse i åvl. Kapittel 2. Rt. 2010 s. 366 Brent av frost gir en god illustrasjon til krenkelsesvurderingen. Saken omhandlet et to sekunders utdrag av et filmklipp som ble ansett for å gjøre inngrep i en av skuespillernes utøverrettigheter etter åvl. § 16. Høyesterett uttalte at det avgjørende måtte være om sekvensen inneholdt en fremføring av kunstnerisk art med kunstneriske presentasjoner, fordi vernet for den utøvende kunstneren er uavhengig av verket.

 

5.2.1 Fotografiske rettigheter

En krenkelse av fotografiske bilder etter åvl. § 23, forutsetter at den som krenker har kjennskap til bildet. Eneretten til fotografiske bilder omfatter eksemplarer fremstilt ved «trykk, tegning og på annen måte». Med dette vil det si at ikke bare rene kopier av det fotografiske bildet, men også avbildninger i annen form omfattes.

 

Enkelte ganger kan det hende at begge bildene har vært et utslag av samme inspirasjon. RG 2006 s. 1302 illustrerer. Dommen omhandlet en figur av Kong Olav V som ble solgt i turistbutikker, og ble påstått å krenke en kjent skulptur av Kongen. Retten uttalte at fotografiet mest sannsynlig var brukt som et «forbilde for skulpturen». Det kan nemlig bli gjort både bevisste og ubevisste ettergjøringer av samme bilde.

 

Videre må man vurdere om det er gjort en ulovlig utnyttelse av bildet. Det må også her foretas en likhetsvurdering og slå fast hvilke elementer i bildet som er omfattet av beskyttelsen. Prinsippet om manglende motivbeskyttelse er at dersom bildenes konkrete form er ulik, er det ikke tilstrekkelig å konstatere at bildene har samme underliggende ide eller motiv. Det impliserer et visst etterligningsvern, hvor det må være det fotografiske bildet selv som er avtegnet, og ikke informasjonsinnholdet i bildet. (Rognstad et.al., 2021, s. 76).

 

5.2.2 Databasevern

Enerettens rekkevidde for databasevernet følger av åvl. § 24, og omfatter «hele eller vesentlige deler» av databasen, ved uttrekk eller gjenbruk av databasen. Dette innebærer at eneretten omfatter mer enn verket i den konkrete form det er skapt. Hvor langt opphavsretten beskytter, beror på en vurdering i det enkelte tilfellet. For databaser er det avgjørende å redegjøre for verkets identitet. Med dette stilles det et krav til en viss kreativitet. Dersom det kreative elementet blir fremstilt eller tilgjengeliggjort, blir spørsmålet om tredjemanns handling utgjør et nytt og selvstendig verk jf. åvl. § 2, eller om arbeidet «utgjør handlinger som skader» den opprinnelige databasen jf. § 24 annet ledd.

 

6. Avsluttende bemerkninger

Opphavsvernet handler først og fremst om å gi opphaver et rettferdig vern for den originaliteten som er skapt. Samtidig skal man som sagt ikke monopolisere elementer i et verk. Hensynet mellom den opphaveren og hensynet til allmennheten må balanseres, ellers kan det være til hinder for den kreative og kulturelle utviklingen av åndsproduksjon.



 

Litteraturliste

Rognstad, O., Irgens-Jensen, H., Stenvik, K., Berg Ørstavik, I & Østerud, E. (2021). Markedsrett. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Wegners sybord og sybordet Bjørg:

98 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page