Skrevet av: Kamilla Hauger
1. Innledning
Den juridiske argumentasjonen kjennetegnes av en «skrittvis» tenkning der rettskildeprinsippene står i fokus for å finne rettsregelen. Disse prinsippene kan, slik Boe har lagt til grunn, deles i tre deler: Relevansprinsippene - prinsipper om hva som kan tas i betraktning i rettsanvendelsesprosessen. Slutningsprinsippene - prinsipper som sier noe om hvordan vi kan trekke slutninger fra de relevante rettskildene. Og til sist vektprinsippene - prinsipper som klargjør hvilke slutninger som skal veie tyngst i tilfeller der slutningene spriker i hver sin retning. Igjennom denne prosessen vil vi kunne anvende relevanslisten som et verktøy for å komme frem til resultatet – rettsregelen. Hovedintensjonen med denne artikkelen vil være å behandle listen i forhold til de overnevnte rettskildeprinsippene sett i sammenheng med rettskildefaktorene. Dette vil illustreres gjennom problemstillingen: Hvordan kan relevanslisten brukes som verktøy i rettsanvendelsesprosessen?
2. Hva er relevanslisten?
I rettsanvendelsesprosessen benytter vi oss av en rekke faktorer for å komme frem til rettsregelen. De viktigste av disse er:
Lovteksten
Forarbeider
Menneskerettigheter og annen folkerett
EØS-/EU-rett
Rettspraksis
Annen myndighetspraksis, kontraktspraksis, og andre publikumssedvaner
Rettsoppfatninger/juridisk teori
Rettsanvenderens betraktninger/ reelle hensyn
Denne listen kalles relevanslisten. Det er en liste over tillatte faktorer i rettsanvendelsesprosessen. Her bemerkes det at listen ikke er utfyllende, og kun inneholder de vanligste rettskildene vi møter i rettsanvendelsesprosessen. Listen er basert på hvilke faktorer Høyesterett har lagt til grunn i sin rettsanvendelse gjennom en lang rettstradisjon, og er fordelt ut på åtte punkter som rettsanvenderen kan bruke som utgangspunkt ved løsningen av juridiske problemstillinger. Her brukes faktorene som en kilde som legger grunnlag for rettslig argumentasjon.
Listen er kategorisert etter faktorenes form, og ikke deres innhold. Gjennom dette vil listen ikke kunne tilby noen informasjon om hver enkelt rettskildefaktor i spesifikke saker, men heller tilby en generell pekepinn for rettsanvenderen.
2.1 Harde vs. myke rettskildefaktorer
Faktor 1-6 kan klassifiseres som ´harde´ rettskildefaktorer, og faktor 7-8 anses som ´myke´ rettskildefaktorer. Boe går ikke noe videre inn i hva dette innebærer, men det fremgår en underliggende forståelse for at en rettsanvender ikke vil kunne se vekk fra de ´harde´ rettskildefaktorene – de skal tas i betraktning. De ´myke´ faktorene vil dermed kunne tas i betraktning, men det er ikke noe krav. Dette betyr at en rettsanvender som er bevisst denne forskjellen vil kunne bruke relevanslisten for å avklare hvilke rettskildefaktorer hun eller han kan og/eller skal ta med i sin argumentasjon. Imidlertid bemerkes det at dette skillet til en viss grad er kunstig, og at skillet mellom `harde´ og ´myke´ rettskildefaktorer kun vil kunne brukes som en pekepinn i rettsanvendelsesprosessen ettersom det utvilsomt finnes tilfeller der en for eksempel ser vekk fra et gammelt prejudikat eller en utdatert lovtekst.
2.2 Indre vs. ytre rettskildefaktorer
Faktorene 1-7 på relevanslisten kan også klassifiseres som ´ytre´ rettskildefaktorer. Dette vil si at deres eksistens ikke beror på rettsanvenderen. Lovteksten er et eksempel på dette. Rettsanvenderen finner lovteksten og tolker denne basert på sitt egen skjønn. Her vil tolkningen bero på rettsanvenderen, men selve rettskildefaktoren vil eksistere uavhengig av hvem rettsanvenderen er.
De ´ytre´ rettskildefaktorene står i motsetning til faktor nr. 8, rettsanvenderens egne vurderinger, som i hovedsak beror på rettsanvenderens tankegang. Denne faktoren anses som en ´indre´ rettskildefaktor. Det at rettskildefaktoren stammer fra rettsanvenderen selv må ikke forveksles med at rettsanvenderen står fritt til å anse alle sine egne vurderinger som relevant i rettsanvendelsesprosessen. Det er grenser for hvilke vurderinger som kan anses som relevante rettslige vurderinger, og som dermed kan anvendes i rettsanvendelsesprosessen. Boe fremhever at for at en slik vurdering skal være relevant i rettsanvendelsesprosessen må den både være rettslojal og rettssystemlojal. Dette innebærer at vurderingene må ligge innenfor rettssystemets rammer og være plikttro mot rettssystemets prinsipper. Her vil for eksempel vurderinger som beror på sharialov eller de ti bud fra bibelen anses som irrelevante i rettsanvendelsesprosessen.
Til tross for differansen mellom relevante og irrelevante vurderinger fra rettsanvenderens side, er det et betydelig skille mellom rettsanvenderens egne vurderinger som ´indre´ faktor og de resterende ´ytre´ faktorene på relevanslisten. De ytre faktorene vil alltid være mer håndfaste og uavhengig av hvem rettsanvenderen er. Dette er utvilsomt en styrke. Imidlertid vil den ´indre´ faktoren i stor grad ha en innvirkning i hvordan vi ser og tolker de andre faktorene. Dermed vil også denne være betydningsfull i rettsanvendelsesprosessen, men på en litt mer subtil måte, idet den alltid vil farge hvordan rettsanvenderen tolker og anvender de andre faktorene, særlig i tvilstilfeller med flere tolkningsalternativer. Dette skillet vil relevanslisten kunne tydeliggjøre for rettsanvenderen.
3. Relevanslistens funksjon for rettskildeprinsippene
Relevanslisten vil ha forskjellige funksjoner innenfor de ulike rettskildeprinsippene. Dette betyr at den vil ha en varierende innvirkning og dermed nytteverdi, alt etter hvor vi befinner oss i rettsanvendelsesprosessen. Det er viktig at vi ikke blander disse funksjonene sammen. Grunnen for dette er at en sammenblanding ikke bare vil forvirre rettsanvenderen, men også lede til grunnleggende feil ved rettsanvendelsesprosessen som kunne vært unngått.
3.1 Relevanslistens innvirkning på relevansprinsippet
Relevansprinsippet er det første prinsippet vi bruker i rettsanvendelsesprosessen. Her spør vi spørsmålet: Hvilke faktorer er relevante i rettsanvendelsesprosessen? Som nevnt tidligere vil alle faktorene i listen være relevante faktorer i rettsanvendelsesprosessen. Her er det viktig å huske på at listen ikke forteller noe om rettskildebilde i den bestemte saken, men heller hvilke kilder som har et potensiale til å være i rettskildebildet. Her vil ikke rekkefølgen i relevanslisten spille en rolle. Det er simpelthen en kildes eksistens i listen som er avgjørende for spørsmålet om relevans. Grunnen for dette er at listen kun inneholder legitime faktorer. For eksempel er lovteksten relevant fordi den for det første er laget av Stortinget som har personell kompetanse til å vedta lover, for det andre at den er vedtatt på riktig måte gjennom prosessuell kompetanse og at den for det tredje har et innhold som Stortinget er gitt materiell kompetanse til. Det er også viktig å påpeke at borgerne på grunn av dette ser til lovteksten for å innrette sin atferd. Dermed taler også forutberegnelighetshensyn for at lovteksten er relevant i rettsanvendelsesprosessen.
Den overnevnte relevansen er det vi kaller en generell relevans. Den forteller oss noe om potensiale og ikke om faktorens faktiske relevans i den spesifikke saken. Faktorens relevans i den bestemte saken betegnes som spesiell relevans. Slik Boe har lagt til grunn, er ikke denne karakteristikken god nok da den ikke sikter til noe annet enn det han ser på som selvfølgeligheter. Til tross for dette vil denne karakteristikken være nyttig når vi ser på nytteverdien til relevanslisten. Relevanslisten sier oss nemlig ingenting om hvorvidt en kilde har en spesiell relevans, ettersom den ikke sier oss noe om innholdet i faktorene. En konsekvens av dette er at relevanslisten kun vil fortelle rettsanvenderen om et arguments generelle relevans når en står ovenfor relevansprinsippet, og ikke om dens spesielle relevans i den spesifikke saken. Dette betyr at relevanslisten kun vil kunne bidra når det kommer til den generelle relevansen til et argument.
Når en leser relevanslisten er det naturlig å få inntrykk av at alle rettskildefaktorene virker side om side. En kan få inntrykk av at en ting fremkommer av lovteksten og en annen fremkommer i en dom osv. I realiteten er det imidlertid mer vanlig at faktorene virker inn på hverandre. Dette skjer for eksempel når lovteksten blir tolket i en dom. I dette tilfellet ville dommen ha det vi kaller en uselvstendig relevans. Relevanslisten tydeliggjør ikke at faktorer også kan ha en uselvstendig relevans. På denne måten kan relevanslisten forvirre rettsanvenderen, ettersom rettskildebildet ofte vil være langt mer komplekst enn det som er naturlig å tro ut ifra listen. Fra dette kan vi utlede at relevanslisten i stor grad kun forteller oss om en rettskildefaktors selvstendige relevans – dens potensiale som faktor – og ikke om hvordan samspillet mellom faktorene foregår.
3.2 Relevanslistens innvirkning på slutningsprinsippet
Slutningsprinsippene hjelper oss å forstå den enkelte rettskildefaktoren. Det er her vi tolker rettskildefaktorene selvstendig, gjennom det vi kaller en snever tolkning. I denne tolkningen vil kontekst og holdbarhet til argumentet være elementer. En rettskilde skal altså tolkes i sin rette sammenheng og bygge på en holdbar forståelse av det som kommer frem av en rettskilde. Her vil ikke relevanslisten kunne ha en innvirkning av en innlysende grunn – det er ikke rettskildefaktorene i seg selv som er listet opp, men heller slutningene fra dem. Dermed vil ikke relevanslisten kunne hjelpe rettsanvenderen å tolke faktorene. Det vil si at relevanslisten ikke vil kunne anvendes dersom slutningene fra rettskildefaktorene ikke bygger på slutningsprinsippene.
3.3 Relevanslistens innvirkning på vektprinsippet
For å komme fremt til sluttresultatet og hva rettsregelen er, må rettsanvenderen veie slutningene fra rettskildefaktorene mot hverandre og harmonisere dem. For å kunne gjøre dette er det sentralt å finne hver enkelt rettskildefaktors egenvekt. En rettskildes generelle vekt beror på hvor høyt på relevanslisten vi finner dem. For eksempel står lovteksten øverst på denne listen og vil således ha en tung generell vekt. Dette betyr at relevanslisten vil hjelpe rettsanvenderen å finne vekten til slutningene fra hver enkelt rettskildefaktor.
Vekten vil være relativ fordi den er avhengig av andre rettskildefaktorer. Det klare utgangspunktet er her at hvor stor vekt et argument skal ha avhenger av hvor på relevanslisten den står. Dette vil si at de faktorene som står øverst skal ha større vekt enn de som står nederst. Forarbeider vil for eksempel, sammenlignet med lovteksten, ha en begrenset vekt da lovteksten står over forarbeider på relevanslisten og dermed skal tillegges større vekt enn forarbeider. Her bemerkes det likevel at forarbeidene vil tillegges en sterk vekt i tilfeller der vi møter en vag eller generell lovtekst der ordlyden ikke hjelper rettsanvenderen. Til kontrast vil forarbeidene tillegges stor vekt i møte med for eksempel rettsoppfatninger. På denne måten vil den generelle vekten være relativ, noe som illustreres for rettsanvenderen gjennom rekkefølgen på rettskildefaktorene i relevanslisten.
Vekten til en rettskildefaktor må normalt justeres etter de individuelle rettskildeomstendighetene – den spesielle vekten. Momenter vil her kunne være en rettskildefaktors alder, tydelighet, grundighet, spesifikasjon og massivitet. Relevanslisten vil ikke ha en innvirkning på denne vurderingen ettersom den kun vil brukes for å danne seg et utgangspunkt og heller ikke sier noe om rettskildebildet i enkeltsaker. Således vil relevanslisten kun være nyttig for å finne en rettskildefaktors generelle vekt.
4. Konklusjon
Avslutningsvis vil relevanslistens nytteverdi være avhengig av hvor i rettsanvendelsesprosessen rettsanvenderen befinner seg. Den har varierende funksjon innenfor de forskjellige fasene i rettsanvendelsesprosessen. I tillegg vil det være varierende momenter ifra listen som vil være avgjørende i fasene. For eksempel vil rekkefølgen ikke spille noen rolle for å bestemme relevans, men være avgjørende for å klargjøre et arguments vekt. Videre vil relevanslistens nytteverdi også bero på rettsanvenderen selv, ettersom den utvilsomt vil være betydningsløs dersom rettsanvenderen ikke vet hvordan den anvendes. Uten dette vil listen simpelthen kun ha et potensiale. På grunnlag av dette vil rettsanvenderens kunnskap om listen bestemme dens nytteverdi som verktøy for å komme frem til rettsregelen.
Comments